Innledning.
Bakgrunnen for denne tittelen er det som skjedde i Jerusalem da Jesus ble korsfestet. Det store spørsmålet er om dette har noen betydning for vår tid. Kan vi trekke noen paralleller fra det som skjedde ved korsfestelsen og opp til vår tid? Kan det være slik at den kristne kirken ikke har annen konge en keiseren i våre dager? Jeg må legge til at ikke alle anså keiseren som sin konge på Jesu tid. Som alltid har Gud bevart en liten rest som tilba Gud og hadde sin Gud som sin eneste konge. Slik er det også i dag. Gud har også i endetiden bevart en liten rest av trofaste som tilber og ærer Skaperen.
Alle tekster er fra Bibelen Guds Ord 1988, 4 utgave, hvis ikke annet er angitt.
I Johannes 19,15, som tittelen er hentet fra, finner vi denne teksten: Men de ropte: Bort med Ham, bort med Ham! Korsfest Ham! Pilatus sier til dem: Skal jeg korsfeste Kongen deres? Yppersteprestene svarte: Vi har ingen annen konge enn keiseren!
Det er verd å legge merke at Pilatus, som var landshøvding den gangen, faktisk representerte den romerske keiseren. Han var keiserens forlengede arm i et okkuperte Judea, og fordi Judea var okkupert av Roma var de jødiske politiske lederne strippet for all form for politisk og juridisk myndighet. De var kun marionetter under keiseren. De religiøse lederne prøvde å holde på sin ‘verdighet’ så lenge som mulig, men de kom til kort i det lange løp. Til slutt overga de seg i keiserens hender like før Jesus ble korsfestet ved å hevde at de kun hadde keiseren som konge, (se Johannes 19,15). På denne måten fraskrev de seg sin fødselsrett de hadde nedarvet fra Abrahams tid om å være Guds spesielle folk på jorden som skulle bringe nyhetene om frelsen ut til hele verden. Denne fraskrivelsen var en prosess som hadde pågått over mange år, for de hadde glemt at de skulle dele frelsen med omverdenen, i stedet hadde de lukket seg inne i en vrangforestilling som sa at de, og de alene, var rettmessige arvinger til Guds rike, og at ingen andre skulle få slippe inn.
Først vil jeg sitere noe fra Ellen G. Whites bok Mot Historiens Klimaks, så vil jeg gi noen tilbakeblikk på hva som har skjedd tidligere, for så å se på hvordan den kristne kirken forholder seg til Gud i vår tid for å se om det passer inn i mønsteret.
I Mot Historiens Klimaks tar Ellen G. White opp det som skjedde i Jerusalem og sier at Jerusalem er et speilbilde av verden. Hun legger altså inn i sin bok en typologi. Det som skjedde med Guds folk i forbindelse med Jesu død er et bilde på en framtidig hendelse.
De følgende ni sitatene er fra kapittel 1 i Mot Historiens Klimaks, og dette er noe av det hun sier:
1) Jesus betraktet Jerusalem – et symbol på verden som er forherdet i vantro og opprør og som haster mot den gjengjeldende straffedom, (12,4).
2) Jødefolkets store synd var at det forkastet Kristus. Kristenhetens store synd ville være at den forkastet Guds lov som er grunnlaget for hans styresett i himmelen og på jorden. Folk skulle forkaste og tilsidesette Guds bud. Millioner av mennesker som er lenket i synd og er Satans slaver, dømt til den annen død, nekter å lytte til Guds ord den dagen Herren gjester sitt folk. For en fryktelig blindhet! Hvilket vanvidd! (13,1).
3) Når romernes avgudsfaner ble heist på hellig jord, som strakte seg et stykke utenfor bymurene, skulle Kristi etterfølgere redde seg ved å flykte. Når de så varseltegnet, skulle de som ville flykte, ikke nøle. Overalt i Judea og i selve Jerusalem måtte de legge nøye merke til tegnet og flykte øyeblikkelig. Den som tilfeldigvis var oppe på taket, måtte ikke engang gå ned i huset og ta med seg de mest verdifulle eiendelene. De som var ute på åkeren eller i vingården, måtte ikke ta tid til å hente ytterklærne som de hadde lagt fra seg mens de arbeidet i solsteiken. De måtte ikke nøle et øyeblikk, ellers ville de bli revet med i ødeleggelsen, (15.2).
4) Gjennom profeten Mika hadde Herren sagt: Hør dette, høvdinger i Jakobs ætt, dere styresmenn i Israel, dere som avskyr rettferd og gjør det rette kroket, som bygger Sion med bloddåd og Jerusalem med urett! Der dømmer høvdingen for betaling, presten tar lønn for lære, og profeten spår for penger. Likevel støtter de seg til Herren og sier: Er ikke Herren midt iblant oss? Det hender ikke oss noe vondt, (15.4).
5) Guds overbærenhet med Jerusalem bidrog bare til at jødene ble enda mer ubøyelige og ubotferdige. Hatet og grusomheten mot Jesu disipler gjorde at de forkastet det siste tilbudet om nåde. Nå trakk Gud sitt vern fra dem og holdt ikke lenger Satan og englene hans tilbake. Dermed ble folket overlatt til den lederen de selv hadde valgt. Innbyggerne i Jerusalem hadde avvist Kristi nåde som ville ha satt dem i stand til å overvinne de onde tendensene, men nå fikk disse overtaket, (16.4.
6) I handling hadde de sagt: La oss få være i fred for Israels Hellige! (17.1)
7) I sju år travet en mann frem og tilbake i gatene og forkynte at ulykke ville ramme byen. Dag og natt sang han den dystre klagesangen: En røst fra øst! En røst fra vest! En røst fra de fire vinder! En røst mot Jerusalem og mot templet! En røst mot brudgommene og brudene! En røst mot hele folket! (17.6).
8) Denne merkelige mannen ble fengslet og pisket, men han klaget ikke. Når han ble hånet og plaget, svarte han bare: Ve over Jerusalem! Ve over innbyggerne! Varselsropene opphørte ikke før han ble drept under beleiringen han hadde forutsagt, (17.7).
9) Verden er ikke mer beredt til å ta imot budskapet for vår tid enn jødene var til å ta imot Frelserens varsel om Jerusalem. Uansett når Guds dag inntreffer, vil den komme overraskende over de gudløse. Mens livet går sin vante gang, og menneskene er opptatt med fornøyelser, sitt daglige arbeid og med å tjene penger, mens religiøse ledere lovpriser fremgangen og opplysningen i verden, og folk blir lullet inn i en falsk trygghetsfølelse – da kommer undergangen plutselig over de likegyldige og gudløse, likesom tyven ved midnattstid lister seg inn i det ubevoktede huset, og de skal ikke slippe unna, (23.5).
Dette vet vi fra historien.
Byen Pergamon.
La oss først se på byen Pergamon fordi dette er en interessant by i denne forbindelsen til tross for at den kun er omtalt i Åpenbaringen 1,11 og 2,12-17. I Åpenbaringen brukes Pergamon som et bilde på kirkens tredje periode, fra 313 da Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion i Romerriket, og fram til 538 da pavemakten ble etablert slik vi kjenner den i dag.
Men hva kan Pergamon ha å gjøre med spørsmålet om den kristne kirken ikke har en annen kongen enn keiseren? Vel, Pergamon var en by som befant seg rundt 26 km fra Egeerhavet på en høyde på nordsiden av elven Kaïkos (dagens Bakırçay). I Pergamon hadde Babylonerne bygd opp en avgudskult, og lederen for denne kulten hadde tittelen Pontifeks Maximus. Det var øverstepresten i dette hedenske systemet som bar denne tittelen, og denne hedenske tittelen overtok de romerske keiserne. De forlangte også etter denne tiden å bli tilbedt som Gud, og anså seg selv for å være Gud på jorden.
Da Romerriket erobret det greske riket var fortsatt byen Pergamon selvstendig. Pergamon kan spores tilbake til 800-tallet f.Kr. (den Arkaiske perioden). Det spesielle med byen er at den aldri ble erobret av Medo-Persia, Grekenland eller Romerriket. Allikevel ble Pergamon hovedstaden for kongedømmet Pergamon under Attaliddynastiet, 281–133 f.Kr. Attalos var den siste kongen av Pergamon, og da han ikke hadde arvinger testamenterte han like godt hele byen til den romerske keiseren. Dette er det viktig å huske på. Det var først da Gaius Julius Cæsar hadde tatt makten i Roma at noen gjorde krav på Pergamon.
I forbindelse med Pergamon nevnes både Bileam og Balak. Bileams lære er en klar parallell til nikolaittenes lære. Analogien med Bileam indikerer at noen i Pergamon hadde til hensikt å ødelegge menigheten ved å splitte den opp og så hedenskap inn i den rene menigheten. De kristne ble påvirket av denne sammenblandingen. Hvem var disse, Bileam, Balak og Nikolaittene?
Bileam var en spåmann og åndebesverger. Det var flere av denne type spåmenn og åndebesvergere i byen som blir kalt Satans bolig og trone. Analogien med Bileam indikerer at noen i Pergamon hadde til hensikt å ødelegge menigheten ved å splitte den opp, og deretter så hedenskap inn i den rene menigheten. Bileam, som vi kan lese om i 4 Mosebok kapitlene 22 – 24, satt sine egne interesser foran Guds folk. De kristne ble påvirket av denne sammenblandingen av hedenskap og kristendom.
Balak var sønnen til kongen i Moab, som ville ha Bileam til å forbanne Guds folk.
Nikolaittene var disipler av en proselytt fra Antiokia som het Nikolaus. Ordet Nikolaittene kan også forstås symbolsk, og betyr seier over legfolk. Denne sekten gjorde krav på en overlegenhet som tillot dem å dyrke avguder og drive med utukt og hedenskap. Det settes også likhetstegn mellom nikolaittenes lære og Bileams lære. Ireneus identifiserte Nikolaittene som en gnostisk sekt, en sekt som forsøkte å binde sammen gresk filosofi og kristen tro for å nå en høyere erkjennelse. Nikolaittene har også blitt et symbolsk uttrykk for gnostikerne, og de plaget menighetene på den tiden, og da spesielt i Efesos og Pergamon.
Litt etter litt så begynte man å ta i bruk religiøse drakter og ritualer i kirken som de adopterte fra de hedenske religionene, så som hyrdestaven (4. århundre) og bønn for de døde, og på den måten fikk hedenskapen større og større plass i kirken. Det var ikke bare Bileams lære og nikolaittenes lære som trengte seg inn i kirken. Også babylonske mysteriereligioner vant innpass, sammen med mor/barn religioner slike som: Semiramis og Tammuz, Isis og Horus, Venus og Jupiter, Cyblee og Deoius og selvfølgelig tilbedelsen av solen – Sol Invictus. Dette var det keiser Konstantins såkalte omvendelse førte til av problemer for den kristne kirken. Da keiseren gjorde kristendommen til en av mange statsreligioner i Romerriket ble dørene til helvete bokstavelig talt åpnet på full gap, og all hedenskap og menneskeskapte tradisjoner og alle salgs merkelige filosofier fant veien inn i kirken.
I dag sier verdens kirkeledere, også mange fra vår egen kirke, at vi ikke kan si noe negativt om de skikkene som har blitt adoptert inn i kirken fra de hedenske religionene. Det er en illusjon å tro at de mange hedenske skikkene blir ‘kristne’ bare man trekker dem inn i kirken. Man blir som kjent ikke hest bare fordi man går inn i en stall.
I løpet av de neste drøye 1200 årene, fra Konstantins «omvendelse» i år 313 og fram til Luthers reformasjon i 1517, fulgte flere ubibelske doktriner, så som barnedåp i det 6. århundre, krav om skriftemål tidlig i det 6. århundre*, læren om helvetes evige pine 543, skjærsilden 593, messen i det 7. Århundre, den siste olje i det 8. Århundre, vievann 850, helgenutnevnelse av døde 995, sølibat for prester 1074, relikvie- og bildetilbedelse (endelig fastlagt) i det 11. Århundre, rosenkransbønn i det 12. Århundre, salg av avlatsbrev i det 12. Århundre, Marias ubesmittede unnfangelse 1140, tilbedelse av hostien (nattverdsbrødet) 1217 og sjelens udødelighet for å nevne noen.
* Den katolske kirke regner med en tredelt utvikling av dette sakramentet – skriftemålet. 1) fra aposteltiden og til tidlig i det 6. århundre – det tidlige skriftemålet. 2) fra tidlig i det 6. århundre (508) til det 12. århundre – tvunget skriftemål (tariff penance) 3) fra det 12. århundre og framover – individuelt skriftemål. Men det er fortsatt avgjørende for frelsen i den katolske kirken at man går regelmessig til kirken og avlegger skriftemål.
Som vi ser så var Pergamon tvers gjennom en hedensk by som ble gitt som arv til den romerske keiseren, og med dette fikk mye av den hedenskapen innpass i Romerriket. Dette er skikker som fortsatt praktiseres i det romerske imperiet. Pergamon er og blir et symbol på den gjennomførte hedenskapen og opposisjonen som kom til syne der gjennom keiserdyrkelsen. Til tross for at de første kristne etablerte en kirke der i det første århundre, så gir Johannes Pergamon en heller dårlig omtale. I Åpenbaringen kapittel 2,13 bruker Johannes følgende uttrykk om Pergamon; Stans trone og der Satan bor. (Se også Norsk; Sju brev, sju segl, sju basuner og sju skåler; De sju brevene, del 1.)
Satans trone:
Pergamon utmerket seg altså ved å bli det første stedet hvor man dyrket den levende keiseren, og det første tempelet for tilbedelse av den guddommelige keiseren, ble bygd og innviet i år 29 f.Kr. Da Johannes skrev Åpenbaringen var Domitian keiser, og han forlangte, kanskje ikke overraskende å bli tiltalt som «herre og gud».
Pergamons kirkehistoriske periode begynner med keiser Konstantins lov i 313, som gjorde slutt på den voldsomme forfølgelsen som hadde vart i ti år, da han gjorde kristendommen til statsreligion i Romerriket. Perioden sluttet i 538 e.Kr. da pavemakten hadde konsolidert sin posisjon som det politiske og religiøse senter i Vest-Europa. Pavemakten var blitt en blanding av hedenskap og kristendom, og uttrykket «Satans trone» er et godt bilde på dette.
Der Satans trone er henspiller på det faktum at byen var et senter for det okkulte, og at det var flere hedenske templer i byen. Pergamon ble et sted hvor orientalske religioner og Østens mystisisme møttes, og dette kom i tillegg til keiserdyrkelsen som var obligatorisk. Pergamons gud var Asklepios, legekunstens gud – som interessant nok er symbolisert ved en slange.
Som vi ser så videreførte den romerske keiseren de gamle hedenske tradisjonene med Pontifex Maximus, en skikk som skriver seg fra det gamle Babylon, og som akkumulerte seg opp gjennom Medo-Persia, Grekenland og inn i Romerriket. Som sagt så bar alle keisere denne tittelen fra Julius Cæsar og fram til keiser Gratian, som i år 376, av kristne grunner, ikke ville bære den blasfemiske tittelen Pontifex Maximus. Den daværende biskop i Roma, Demasus, som på denne tiden hadde blitt opphøyet til den kristne kirkes leder og gitt stor makt og prestisje, tillot at han ble titulert Pontifex Maximus. Denne tittelen har alle paver båret siden 376 og fram til dagens pave.
Ellen G. White oppsummerer det hele på denne måten i boken Mot Historiens Klimaks, kapittel 3: I sitt annet brev til menigheten i Tessalonika forutsa apostelen Paulus det store frafallet som ville føre til at pavedømmet ble opprettet. Han skriver at før Jesu gjenkomst må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne, han som ender i fortapelse. Han er den som står imot og opphøyer seg mot alt som tilbes og kalles gud. Videre forteller han sine trosfeller at lovløshetens hemmelighet er alt virksom. Allerede på den tiden så han at villfarelser snek seg inn i menigheten, og at dette ville bane veien for pavedømmet, (32.1) … // … Kompromisset mellom hedenskap og kristendom førte til at syndens menneske stod frem, den makten som ifølge profetien skulle sette seg opp imot Gud og opphøye seg over ham. Dette gigantiske religionssystem er et Satans mesterstykke som viser hvordan han setter alt inn på å komme i lederposisjon og regjere verden etter sin egen vilje, (32.5).
Paulus sier i 2 Tessalonikerbrev 2,7-8 dette: For lovløshetens hemmelighet er allerede nå i virksomhet. Det er bare det at den som nå holder igjen, skal bli tatt bort. Og da skal den lovløse bli åpenbart, han som Herren skal ødelegge med Sin munns ånde og tilintetgjøre ved Sin gjenkomst i herlighet.
Som vi ser så er alle Jesu apostler som omtaler denne makten enige om hvem dette er. Johannes sier at de gikk ut fra oss, men de var ikke av oss … … (1 Johannes 2,19), og kaller denne makten for fortapelsens sønn, (Johannes 17,12). Paulus kaller også denne makten for fortapelsens sønn, (2 Tessalonikerbrev 2,3). Det spesielle med dette er at det beskrives med en utrolig nøyaktighet hvordan syndens menneske kom til den makten den har hatt siden den gang, og som den utøver med enda sterkere hånd i vår tid.
Paulus sier at lovløshetens hemmelighet allerede var i virksomhet på hans tid, og Paulus døde i år ca. år 67 / 68. Da Paulus døde regjerte fortsatt keiseren over Romerriket. Men da Romerriket hadde blitt delt i to og de arianske stammene hadde delt det Vest-Romerske riket seg imellom banet dette veien for syndens menneske som ved list overtok makten i Roma ved å fylle det politiske vakuumet som oppsto etter at keiseren flyttet til Konstantinopel. Det var først da keiseren, den som nå holder igjen, ble tatt bort at syndens menneske / fortapelsens sønn stod frem.
Satan hadde på nytt flyttet sin trone, og denne gangen fra Pergamon til Roma. (Den første gangen han flyttet sin trone var fra Babel / Babylon til Pergamon.)
Steiningen av Stefanus som bilde på en framtidig hendelse.
Da de kristne i Jerusalem ikke ville underkaste seg de religiøse ledernes krav om ikke å forkynne den oppståtte Kristus begynte de med romersk hjelp å forfølge, arrestere og drepe de som hadde vært Jesu disipler og som ble regnet med blant lederne av den nye kirken.
Tre og et halvt år etter at Jesus døde på korset ble Stefanus steinet til døde. I sin forsvarstale foran rådet talte han om Abrahams kall, om patriarkene i Egypt, Israels utfrielse. Så går han over til å snakke om Israels opprør mot Gud og Guds sanne tabernakel, før han går over til å snakke om Israels motstand mot den Hellige Ånd. Deretter, med trussel om en brutal død, fortsetter Stefanus sin tale og trekker inn rådet som han beskylder for å være likedan som det gamle Israel, som slo i hjel profetene som Gud reiste opp for å rettlede sitt folk. Dette ble for mye for det selvgode presteskapet så de dømte han til å dø ved steining.
Denne steiningen innledet en lang og voldsom forfølgelse av de kristne i Jerusalem og Judea, og de var nødt til å flykte ut derfra. Dette oppfylte Guds plan om at evangeliet skulle ut til hele verden. Denne forfølgelsen som steiningen av Stefanus utløste er bilde på det som vil skje i de siste dagene av jorden historie slik vi kjenner den i dag – motbilde. Daniel skriver i Daniels bok 12,1 dette: På den tiden skal Mikael stå fram, den store fyrsten som står vakt over ditt folks barn. Det skal bli en trengselstid som det aldri har vært fra noe folkeslag ble til, og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli utfridd, hver den som blir funnet innskrevet i boken.
Noen år senere da Johannes var fange på øya Patmos skrev han i Åpenbaringen at det første dyret, det fra havet i Åpenbaringen kapittel 13, skulle få et dødssår, og at det skulle heles, og etter at dødssåret var helet så skulle hele verden følge etter dette dyret. Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret, (vers 3).
Vi vet alle hvem dyret fra havet symboliserer. Det er Romerriket, og i denne konteksten i sin religiøse forkledning – pavemakten. Nå er ikke dette noe jeg eller adventistene har sugd ut av eget bryst. Allerede Valdenserne mot slutten av 1100-tallet assosierte pavemakten men dyret fra havet, så dette er ikke noe nytt.
Vår tids keiser.
Det som skjedde ved korsfestelsen og i tiden like før og like etter er et bilde på en framtidig hendelse sett fra Jesu tid. Det er fortsatt det romerske imperiet som hersker over verden i vår tid. Det har bare iført seg en religiøs drakt, og keiseren kalles i våre dager for pave. Spørsmålet er hvordan dette kunne skje. Keiserens krone er byttet ut med en mitra. En mithra er et hodeplagg som den katolske kirken har arvet etter Zorastrianismen, hvor det var et gudemenneske som bar dette hodeplagget, senere ble det brukt av presteskapet i mithraismen, hvor de tilba fiskeguden, Dagon, Dette kom som nevnt inn i det romerske riket gjennom Pergamon som ble gitt i arv til Romerriket.
I Bibelen finner vi noen vers som tar opp det som skjedde, og det er spesielt et vers som gir en helt nøyaktig beskrivelse av hva som skjedde da lederen for kirken i Roma kom til makten. Den makten biskopen i Roma lurte til seg med list den gangen har han fortsatt i dag, og dette verset beskriver også måten han gjorde det på. Dette verset er Daniel 11,21: I hans sted skal det stå fram en som er foraktet. De skal ikke gi ham kongedømmets ære. Men han skal komme forsiktig og tilrive seg riket ved list.
Et annet nøkkelvers er 1 Johannes 2,19: De gikk ut fra oss, men de var ikke av oss. For om de hadde vært av oss, ville de ha fortsatt sammen med oss. Men de gikk ut, for at det kunne bli åpenbart at ingen av dem var av oss.
Hva er det egentlig disse to versene forteller oss. Begge versene forteller om en makt som vil stå fram og holde på makten inntil Jesu gjenkomst. Daniel 11,21 skriver «i hans sted …» som viser tilbake til vers 20 hvor vi ser den romerske keiseren, og fortsetter i vers 21 med at «… skal det stå fram en som er foraktet». Det blir sagt om de romerske keiserne at de var høyt respektert og æret. Nå skal det stå fra en makt i keiserens sted som er foraktet. Fra begynnelsen var alle kristne foraktet i Romerriket av flere grunner. De tilba bare sin egen Gud, Skaperen, og foraktet keiserdyrkelsen og soldyrkelsen. Dessuten spiste de ikke gris, og så holdt de ukens sjuende dag som Guds hellige dag.
Det er viktig at vi leser disse to versene sammen, og vi ser i 1 Johannes 2,19 at Johannes sier at «de gikk ut fra oss». Den makten som skulle overta etter den militær-politiske keisermakten kom med andre ord fra den kristne kirken. Videre sier Daniel at den nye makten skulle komme forsiktig og tilrive seg riket med list. Hva var det som skjedde i Roma?
Da de ti arianske stammene begynte å trenge inn i Romerriket gikk det mindre enn 100 år før Romerriket først ble delt i to, og så flyttet keiseren til Konstantinopel. Det ble ikke utpekt en ny leder i Roma eller Vest-Romerriket, så det oppsto et politisk vakuum. Dette benyttet biskopen av Roma seg og tilranet seg makten ved å ta i bruk keiserens gamle palass, trone og tittel. Kirken fikk aldri, og ble heller aldri gitt kongedømmet, (les Romerriket), men ved list og manipulasjon klarte biskopen i Roma, riktignok med den øst-romerske keiserens velsignelse, å fylle det politiske vakuumet som oppstod da keiseren flyttet til Konstantinopel, og biskopen overtok keiserens gamle trone og tittel. Plutselig hadde den katolske kirken tilrevet seg all makt i Roma. Biskopen, «en som er foraktet» og som hadde «gått ut fra oss», hadde nå tilrevet seg riket ved list.
Vi kjenner jo også til romerkirkens nyere historie. I 1798 ble daværende pave, Pius VI (1775-1799), arrestert og kastet i fengsel av Napoleons general Berthier, hvor han døde året etter. Dette er det dødelige såret. Paven mistet for en tid all makt og innflytelse både religiøs og politisk, inntil Pius VII ble valgt til pave i 1800. Da ble pavemakten igjen etablert, men nå var den uten politisk makt, i hvert fall tilsynelatende. I 1929 fikk pavemakten tilbake Vatikanet fra Mussolini, og nå fikk paven også tilbake sin politiske makt.
Ser vi på hvordan pavemakten har utviklet seg de siste årene, etter 1929, ser vi at den får større og større innflytelse over hele verden, også i de landene som var Lutherske/Protestantiske bastioner. Nå, i 2023, har pavemakten samlet alle kristne kirker (med et lite unntak) sammen med alle andre hedenske religioner og sekulære myndigheter under sin paraply. Med dette har Åpenbaringen kapittel 13 vers 3b: hele verden undret seg og fulgte etter dyret, blitt oppfylt til punkt og prikke. Det dødelige såret er leget som det står i Åpenbaringen 13,3a.
Vi kan derfor trygt slå fast at Romerriket består den dag i dag. Ikke slik som i tiden fram til slutten av det femte århundre, for det har gjennomgått en forandring. Denne forandringen er imidlertid kun utvendig. Romerrikets leder har byttet klær, og har ikledd seg en religiøs drakt i stedet for den keiserlige toga. Innvendig er Romerriket det samme, og den romerske lederen vil fortsatt bli sett på som gud på jorden, og han ønsker fortsatt å bli tilbedt.
Endetidens motbilde.
Etter det andre Vatikankonsil (1962-65), også kalt det 21. økumeniske kirkemøtet, har det økumeniske samarbeidet skutt fart. I løpet av de få årene etter dette konsilet har pavemakten klart å gjøre det den hadde planlagt over lang, lang tid. I 1517 ønsket Luther å reformere den katolske kirken innenfra, men pavemakten ville ikke la seg reformere. Det kom til et brudd som førte til at de luthersk/protestantiske kirkene vokste fram.
Siden den gangen har pavemakten prøvd forskjellige metoder på å forene kjetterne med moderkirken uten å lykkes. Først med bannlysning, buller og regelrett krig, men etter det andre vatikankonsil endret tonen seg i vesentlig, og kjetterne ble smigret inn i folden gjennom det økumeniske samarbeidet.
I Herren har vist meg sier Ellen G. White at kirken og verden vil forene seg. Her er et lite utdrag fra kapitlet som heter Menigheten og verden forenet: Deretter så jeg Satan rådslå med sine engler og vurdere hva de hadde oppnådd. Sant nok hadde de skremt noen redde sjeler fra å ta imot sannheten av frykt for døden. Men mange, også meget fryktsomme, hadde tatt imot sannheten, (200.1) … // … Satan besluttet derfor at han måtte opptre på en mildere måte. Han hadde allerede forfalsket Bibelens læresetninger, og de tradisjoner som skulle komme til å ruinere millioner, holdt på å slå dype røtter. Han la bånd på sitt hat og besluttet ikke å egge sine undersåtter opp til slike bitre forfølgelser, men få menigheten til å stride innbyrdes om forskjellige tradisjoner, istedenfor den tro som en gang var overgitt til de hellige. Da det lyktes ham å få menigheten til å trakte etter verdens anerkjennelse og ære under påskudd av at det ville være fordelaktig for den, begynte den å miste Guds velvilje, (200.2) … // … Predikantene forkynner behagelige ting for å tilfredsstille kjødelige troende. De våger ikke å forkynne Jesus og Bibelens likeframme sannheter. For hvis de gjorde det, ville ikke disse kjødelige bekjennere forbli i menigheten. Men fordi mange av dem er velstående, må de få bli der, selv om de ikke er mer skikket til å være der enn Satan og hans engler. Det er akkurat slik Satan vil ha det … … Behagelige fabler ble forkynt og mottatt uten motforestillinger. Hyklere og fordekte syndere sluttet seg til menigheten. Hvis sannheten hadde blitt forkynt i sin renhet, ville den fort ha stengt ute denne klassen. Men det var ingen forskjell mellom Kristi bekjennende etterfølgere og verden. Jeg så at hvis det falske dekket hadde blitt revet bort fra menighetens medlemmer, ville det ha avslørt slik synd, ondskap og fordervelse at det mest saktmodige Guds barn ikke ville ha nølt med å kalle disse bekjennende kristne ved deres rette navn: Barn av sin far, djevelen. For de gjorde hans gjerninger, (201.3).
Den førte utgaven av denne boken kom ut i 1882. Nesten ingen ting av alt det hun sier menigheten vil gjennomgå hadde skjedd da boken gikk i trykken første gang. I dag ser vi at nesten alt har blitt oppfylt til punkt og prikke i de falne kirkesamfunnene. Til og med i vårt eget kirkesamfunn har slike ting funnet en vei inn.
Den andre Vatikankonsil var i sannhet katalysatoren som utløste en tretrinns reversering av reformasjonen. Dette er hva som har skjedd:
1) Den 31. oktober 1999 tok Det Lutherske Verdenssamfull et langt førsteskritt mot å annullere reformasjonen da de sammen med den katolske kirke valgte å underskrive det som har som tittel: The Joint Declaration Between the Chatolich Churc and the Lutheran World Federation on the Doctrine of Justification, bedre kjent som The Joint Declaration. Dette dokumentet er utarbeidet i sin helhet av den katolske kirke.
2) Pave Frans besøkte den 31. oktober 2016 Lund i Sverige i forbindelse med en felles katolsk-luthersk seremoni. Dette var neste skritt på veien til full samling under den katolske paraplyen. Følgende er hentet fra http://www.katolsk.no/nyheter/2016/09/informasjon-om-pavens-sverige-besok «Pavens historiske besøk til Lund og Malmø finner sted i anledning av at katolikker og lutheranere i fellesskap markerer at det er gått 500 år siden reformasjonen. Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund (LVF) er enige om at Lund er et godt sted å markere reformasjonen. LVF ble grunnlagt i Lund i 1947. Lunds domkirke, hvor den økumeniske gudstjenesten finner sted den 31. oktober, har en tusenårig historie som deles av katolikker og lutheranere. Det lutherske verdensforbund og Vatikanet inviterer til møtet den 31. oktober. Vertskap er Svenska kyrkan i nært samarbeid med Den katolske kirke i Sverige og Sveriges kristne råd. Den katolske kirke og LVF har vært i dialog gjennom 50 år. Det er denne dialogen som har ført oss til høstens historiske møte i Lund og dit vi er i dag. En milepæl i dialogen er dokumentet Fra konflikt til fellesskap Felles luthersk–katolsk minnemarkering av reformasjonen 2017 fra 2013*. Der uttrykker lutheranere og katolikker sorg og anger over den smerte vi har påført hverandre, men også takknemlighet over de teologiske innsikter vi har befruktet hverandre med. Det er på denne bakgrunn og i denne ånd ledere fra Den katolske kirke og LVF møtes i Lund i høst for første gang noensinne for å markere reformasjonen».
3) Den tilnærmingen som skjedde på 500-årsdagen for Luthers reformasjon 31. oktober 2017, da de luthersk-protestantiske kirkene gikk sammen med den katolske kirke i en felles luthersk–katolsk minnemarkering av reformasjonen, er det tredje og siste skrittet på veien til en fullstendig utvisking av reformasjonen. Her følger et lite utdrag av dokumentet Fra konflikt til fellesskap. Felles luthersk–katolsk minnemarkering av reformasjonen 2017*. Rapport fra den luthersk–romersk-katolske kommisjon for kristen enhet. Dette dokumentet er også ført i penn av katolikker og bare dem, men de luthersk-protestantiske kirkene har godtatt, godkjent og skrevet under på dette, sammen med den katolske kirke. Her er et lite utdrag. «Vi tar som rettesnor læren om rettferdiggjørelse, som uttrykker evangeliets budskap og derfor uopphørlig tjener til å rette hele kirkens lære og praksis mot Kristus (Felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren). Kirkens sanne enhet kan bare være enhet i Jesu Kristi evangeliums enhet. At striden om denne sannheten på 1500-tallet førte til at enheten i vestlig kristendom gikk tapt, hører med til kirkehistoriens mørke kapitler. I 2017 må vi åpent bekjenne at vi har vært skyldige overfor Kristus i å skade kirkens enhet. Minneåret stiller oss over for to utfordringer: å rense og helbrede minnene, og å gjenopprette kristen enhet i samsvar med sannheten i evangeliet om Jesus Kristus».
* Selv om dokumentet ble ferdig i 2013 har det blitt brukt som grunnlag for de økumeniske møtene i Lund 2016 og i forbindelse med Lutherjubileet i 2017. Dette betyr i klartekst at reformasjonen er død, og det skjedde på 500 årsdagen for starten av reformasjonen, den 31. oktober 2017.
(Se også Norsk; Endetiden begynner; Endetidsbegivenheter, del 1.)
Bildet er altså: Vi har ingen annen konge enn keiseren!
Motbildet må derfor være noe tilsvarende. Kan vi se at det har skjedd? Kan vi finne det motbildet vi leter etter?
Da Jesu disipler grunnla kirken pinsedagen i år 31 var det en ren og ubesmittet kirke som sto fram. Den bygde på Kristus og Han alene, og de voktet over det ordet som var overgitt dem fra Frelserens munn. Et kvart århundre etter korsfestelsen begynte de å skrive brev til de nye menighetene de hadde grunnlagt i Asia ned det de hadde opplevd, og først ute var Paulus med noen av sine brev, og etter hvert kom evangeliene og de øvrige bøkene. Dette var de viktigste eiendelene til den unge kirken, og de voktet over dem med sine liv. Disse tekstene kalles Textus Receptus (Den mottatte tekst). Så fort et eksemplar begynte å bli slitt kopierte de dette manuskriptet med flid og nøyaktighet, og de passet på at ingen ting ble forandret.
På Jesu tid sa de religiøse lederne i Jerusalem: Vi har ingen annen konge enn keiseren. Det er nøyaktig hva som skjedde 31. oktober 2017, på 500 årsdagen for Reformasjonen, da dokumentet Fra konflikt til fellesskap. Felles luthersk–katolsk minnemarkering av reformasjonen 2017. Rapport fra den luthersk–romersk-katolske kommisjon for kristen enhet, ble underskrevet av Det lutherske verdensforbund.
Ved å undertegne disse dokumentene, noe som ble gjort i tre etapper – den 31. oktober 1999, den 31. oktober 2016 og den 31. oktober 2017, har i virkeligheten vår tids religiøse ledere sagt det samme som Jødenes religiøse ledere. Det er viktig å legge merke til datoen hvert av de tre årene. Det måtte bare bli den 31. oktober, samme dato som Luther slo opp sine teser som startet reformasjonen på kirkedøren i Wittenberg i 1517.
De politiske myndigheten av vår tid har alle som en underkastet seg Romas åk, noe som kom tydelig til syne i 2022, under begivenheten som kalles COP27, en begivenhet som pave Frans står bak, og hvor han spilte den største rollen ved å proklamere de 10 nye budene i klimaloven – som hele den politiske eliten har underkastet seg, om de liker dem eller ei. Det er jo visstnok politisk konsensus om at verden går ad undas om ikke utslippene av CO2 begrenses i vesentlig grad. Man snakker om null-utslipp av en gass som er helt nødvendig for alt liv på jorden. Alle grønne vekster er avhengige av CO2 for å produsere sukkerarter som gjør at plantene kan leve, vokse og gi frukt/avling som mennesker og dyr er avhengige av for å kunne leve. Et biprodukt av kullsyreassimilasjonen er rent oksygen som mennesker og dyr også er avhengige av for å leve. Til gjengjeld så puster mennesker og dyr ut CO2. Null-utslipp er derfor en illusjon som mye av det andre som kommer fra Roma.
I 2017 ga de religiøse lederne fullstendig etter for presset og overga seg til vår tids keiser. For det er vår tids keiser som er leder for den katolske kirken, det beviser han ved at han har tatt tittelen Pontifex Maximus. De Lutherske og Protestantiske lederne sa det samme som de religiøse lederne i Jerusalem: Vi har ingen annen kongen enn keiseren!
Men, vil mange sikkert si, det er ingen keiser lenger, du bare fabler i vei … …
Å joda, sier jeg til dette, keiseren lever i beste velgående i Roma. Keiseren i det militær-politiske Roma kalte seg selv gud på jorden, brukte tittelen Pontifex Maximus (den høyeste brobygger), som i Babylon var tittelen på øverstepresten i de Babylonske mysteriereligionene. Paven er vår tids keiser, og det kommer til syne i den katolske kirkes egne kilder, som vi snart skal se på.
I vår tid er det slik at paven kaller seg selv for Vicarius Filii Dei, (Jesu Kristi vikar), og anser seg til og med som gud på jorden, og har uttalt at det som paven, og hans presteskap, binder eller løser på jorden, det måtte himmelens Gud føye seg etter. I 1870 ble dogmet om pavens ufeilbarhet offentliggjort, et dogme som hevder at uttalelser gjort av paven ex cathedra, det vil si fra lærestolen (til St. Peter), er beskyttet av den hellige ånd mot feil, og i Pastor Aeternus, First Dogmatic Constitution on the Church of Christ, sies det at dette er den høyeste form av autoritet tilskrevet paven, definert av dyden av hans ultimate apostoliske autoritet og hans embete som hyrde og lærer for alle kristne. Maken til arroganse. Alle paver fra 538 og fram til i dag har regjert på samme måte som de gamle keiserne, og brukt de samme titlene som keiserne, og bruker de gamle keisernes trone. Ingen ting er forandret, kun innpakningen. Opp gjennom historien, fra 538 og fram til etter reformasjonen har pavemakten drevet regelrett krig mot kristne som ikke vill underkaste seg pavemaktens alle påfunn. For tiden er det forholdsvis rolig på den fronten, men om kort tid vil forfølgelsene bli tatt opp igjen under påskudd av fellesskapets beste.
Mange vil sikker beskylde meg for å dikte opp de forskjellige påstandene jeg fremmer, men som vanlig kan vi gå til kilden for dette, den katolske kirkes organer og partnere å se hva de skriver om paven. Her følger noen av disse kildenes uttalelser om paven.
- Alle navn som i Bibelen er brukt om Kristus, de samme navn er gitt til paven. Derved bekreftes det at han står over kirken. (Bellarmine, on Authority and Councils)
- Paven forlanger fullstendig underkastelse og lydighet, – som til Gud selv, Great Encyclical Letters, side 193.
- Vi (Den katolske kirke) besitter her på jorden Gud den allmektiges autoritet, Great Encyclical Letters, side 304.
- Å kysse pavens fot – er et tegn på ærbødighet som forventes av alle trofaste overfor Jesu Kristi stedfortreder, Catholic Encyclopaeida. XII side 270. (Denne skikken var alt etablert i det 8. år hundre.)
- Paven kaller seg selv Guds viseregent, de levende og dødes dommer. Catholicism against Itself, vol. I, side 277. (O.C. Lambert)
- Du (paven) er hyrden, du er legen, du er lederen, du er husbonden – du er en annen Gud på jorden, (History of the Counsils, Labbe og Gossarts. Bind 14, colonne 109)
- Vår Herre Gud Paven, Extragavantes i Paris, spalte 140.
- Den romerske pave er den eneste i universet som er rettferdig; At han ikke kan dømmes av noen, og det er derfor paven er kronet med en tredelt krone – som konge i himmelen, på jorden og i dødsriket, (Proinpta Bibliotheca, Feraris, bind VI, 5 26.)
- Som et motargument mot en tro som deles av protestanter og et voksende antall katolikker uttaler pave Johannes Paul II på tirsdag, at han erklærer ugyldig den vanlige og populære idé, at man kan motta tilgivelse direkte fra Gud. Videre anbefalte han katolikker å bekjenne sine synder oftere til sine prester. Sitat fra pave Johannes Paul II, i en artikkel om tilgivelse av synder, (Los Angeles Times (12/ 94).
I våre dager så følger hele jorden etter dyret fra havet som Johannes profeterte i Åpenbaringen 13,3 for mer enn 1900 år siden da han var sendt til øya Patmos som fange i årene 95/96. Det er ikke bare katolikkene for følger paven, også nesten alle andre kristne kirkesamfunn følger paven, det gjør også alle de andre hedenske religionene. Til og med Dalai Lama, den reinkarnerte guden tilber paven ved å knele ned for ham og kysse hans føtter. Og i de siste ti årene har stort sett alle sekulære organisasjoner valfartet til Vatikanet for å underkaste seg paven.
Dessverre har det blitt slik at verden generelt sett har sagt i fellesskap: Vi har ingen annen konge enn keiseren. Alle disse har falt på kne for syndens menneske som også er kalt fortapelsens sønn.
Men det finnes fortsatt en liten underlig gruppe, en liten rest, som heller vil tilbe himmelens og jordens Skaper, og som har hørt, og tatt til seg det guddommelige kallet av å flykte ut fra Babylon, de falne kirkesamfunnene, og som har tatt tilflukt i den eneste som kan frelse mennesket, Jesus Kristus.