Innledning.
Bibelen forteller oss at det bare vil være to grupper mennesker i endetiden, de som Gud kaller sin trofaste rest, og de ugudelige. Slik har det vært helt siden Kains og Abels tid, og Jesus beskriver de to gruppene gjøremål slik: Den som ikke er med Meg, er imot Meg, og den som ikke samler med Meg, han sprer, Lukas 11,23. I Matteus 13,24-25 ser vi at Jesus forteller at det kun er hvete og ugress, og i Matteus 25,32 deler Jesus menneskeheten i to grupper, sauer og geiter. Det finnes altså kun to grupper, ikke en gruppe, ikke tre grupper, heller ikke fire eller flere grupper. Helt siden Kain og Abel har det vært utkjempet en både fysisk og åndelig kamp mellom disse to gruppene, og denne kampen vil bare intensiveres mer og mer i våre dager.
Hele verden er innblandet i den store konflikten, krigen mellom det gode og det onde. Noen tror de ikke deltar i denne kampen, og tilsynelatende ser det ut til at noen ikke deltar, men alle, uten unntak deltar i kampen på sin måte. Valget står kun mellom to parter, og de som ikke velger Guds side, velger automatisk den andre siden. Alle, absolutt alle, må gjøre et valg, ingen slipper unna å velge i denne konflikten.
Ellen G. White sier om dette: Når vi nærmer oss slutten av tiden, vil skillelinjen mellom lysets barn og mørkets barn bli mer og mer tydelig. De vil bli mer og mer uenige. Denne forskjellen kommer til uttrykk i Kristi ord, «født på ny» – skapt på nytt i Kristus, død for verden og levende for Gud. Dette er skilleveggene som skiller det himmelske fra det jordiske og beskriver forskjellen mellom de som tilhører verden og de som er utvalgt fra den, som er utvalgte, dyrebare i Guds øyne. (Last Days Events 215.3 Engelsk).
Enten er vi med Gud eller så er vi imot Gud, og selv om man hevder at man stiller seg likegyldig til dette, så er denne likegyldigheten vedkommendes valg. Den som stiller seg likegyldig stiller seg på linje med mørkets barn, for kun et aktivt valg kan føre oss inn i flokken av lysets barn. For å komme dit må vi ta et bevisst og aktivt valg for Gud.
Når vi som er syvendedags adventister har kommet til den konklusjonen at det vil bli en besegling, er det fordi Bibelen viser oss dette både i Åpenbaringen 7,3 og Åpenbaringen 9,4. Når vi forstår dette har vi forstått noe vesentlig som ikke alle kristne har forstått. Det mest interessante spørsmålet er tidsspørsmålet, eller når på tidslinjen beseglingen skjer. Andre spørsmål vi må se på er: Har beseglingen startet? Er beseglingen en stadig pågående handling? Hvem blir beseglet?
Som vanlig gir ikke Bibelen noen eksakt dato for når hendelser som skjer i endetiden, slik som beseglingen, vil skje. Bibelen forteller imidlertid at beseglingen skal skje, og kommer med visse indikasjoner på når vi kan forvente at beseglingen skal skje. Dette vil vi komme tilbake til noe lenger nede. Det som er minst like interessant, og som mange av de som ser for seg en besegling ikke ser ut til å tenke på eller forstå, er hvorfor Guds rest skal besegles. Svaret på dette spørsmålet finner vi på flere steder.
I 2 Mosebok kapittel 12 hvor det i vers 7 sies at Israel skal stryke blod på begge dørkarmene og på dørbjelken, som et tegn på at dødsengelen skulle gå forbi (vers 13) da han skulle slå i hjel alle førstefødte i Egypt (vers 12). Videre i 1 Mosebok kapittel 32 forteller om Jakobs kamp. Dette var en kamp mot Gud (vers 28), og Jakobs hofte ble slått ut av ledd (vers 25) som et tegn på dette. Dette virket som en besegling av Jakob da han dagen etter møtte sin bror Esau som egentlig skulle hevne det Jakob gjorde mot ham 20 år tidligere. Og i Åpenbaringen 7,3 som sier at de fire englene som holdt jordens fire vinder tilbake ikke skulle skade jorden, havet eller trærne før Guds tjenere var beseglet.
Fellesnevneren for disse tre versene er at Guds folk ble, eller skal bli, beskyttet mot noe, og det var det billedlige seglet som var deres beskyttelse. Da dødsengelen slo til i Egypt var samtlige innenfor de dørene som var merket med blod trygge. Vi kan si at Gud på en måte hadde satt sitt «segl» på dem. Da Esau møtte Jakob, skulle han drepe ham og hele hans følge, men da han så ham klarte han ikke å løfte hånden mot sin bror, fordi Gud hadde satt sitt «segl» på Jakob. Og når de fire englene en gang i nær framtid slippes løs, vil Guds rest, eller tjenere som de kalles her, være beseglet og utenfor rekkevidde av de plagene som heretter vil falle over jorden. Men spørsmålet om når dette skjer er umulig å svare på.
Når tiden er inne vil menneskene blitt satt på den siste store prøven, et siste valg, og etter dette valget er gjort vil disse to gruppen være merket med hvert sitt merke. Guds trofaste rest vil bli beseglet med den levende Guds merke, mens de ugudelige vi ta dyrets merke. (Se også Norsk; Endetiden begynner; Åpenbaringen 13; Dyrets bilde.) Slik som Israel like før utgangen av Egypt, og Jakob like før han møtte sin hevntørste bror ble beskyttet av synlige tegn – blodet på dørstolpene i Egypt, og Jakobs halting etter at han hadde sloss mot «mannen» ved Jabbok – slik vil Guds folk en gang bli beskyttet av Gud.
Det kan nesten se ut til at også dyrets merke på en måte vil være en ‘beskyttelse’ mot noe, men i virkeligheten har det en motsatt effekt enn Guds segl. Det står i Åpenbaringen 13,16-17 at de som tar dette merket vil kunne handle fritt, mens de som ikke tar dyrets merke vil ikke få muligheten til å kjøpe og selge.
Vi vet ikke når beseglingen skjer, men det finnes imidlertid et vers i Åpenbaringen som kommer med en klar indikasjon om når i tid, eller rettere sagt hvor på tidslinjen vi befinner oss når beseglingen skjer. Dette verset angir ikke noe spesifikt årstall eller dato, men gir oss en klar pekepinn på hva som skjer like før (og like etter) beseglingen foretas. Verset er et av de versene som forteller oss om hendelser under den femte basunen, og Gresshoppene fra avgrunnens brønn, i Åpenbaringen 9,1-12. Her følger de fire første versene: Åpenbaringen 9,1-4: Så blåste den femte engelen. Og jeg så en stjerne som var falt fra himmelen til jorden. Han ble gitt nøkkelen til brønnen til avgrunnen. Og han åpnet brønnen til avgrunnen, og røyk steg opp fra den, som røyken fra en stor smelteovn, og solen og luften ble formørket på grunn av røyken fra brønnen. Så kom det gresshopper fra røyken ut over jorden. Og det ble gitt dem makt, slik skorpionene på jorden har makt. Det ble sagt dem at de ikke skulle skade gresset på jorden eller noe som var grønt eller noe tre, men bare de menneskene som ikke har Guds segl på sin panne.
Bilde – motbilde.
Bilde og motbilde er et kjent prinsipp i bibelen. Bilde forteller oss om en hendelse som ligger i fortiden, mens motbilde er samme type hendelse som ligge i framtiden i forhold til bilde.
I SDAs Bibelkommentar bind 7 skrev Ellen G. White i 1900 følgende: Det blir satt et tegn på hvert enste Guds barn, akkurat som det ble satt et tegn over israelittenes dører i Egypt for å beskytte dem mot den alminnelige ulykken (da Dødsengelen gikk gjennom Egypt). Som vi ser så trekker altså Ellen G. White en parallell mellom Israels utgang fra Egypt, og vår utgang fra denne jorden. (Se også Norsk; Endetiden begynner; Den kommende store trengselen.)
Det er imidlertid slik at Ellen G. Whites syn på beseglingen endret seg utover i livet etter hvert som hun fikk mer og mer lys over saken. I 1850 skrev hun om en søster som hadde gått bort at hun (fru Hastings) ble beseglet og ville stå opp når Herrens stemme kaller, og at hun ville være sammen med de 144 000, (Last Days Events 222.4 Engelsk). Det er klart at Ellen G. White mente at fru Hastings var blitt beseglet, og at beseglingen var en stadig pågående hendelse.
39 år senere, i 1889 skrev Ellen G. White i SDAs Bibelkommentar bind 7 dette: Det varer ikke lenge før Guds segl vil bli satt på hvert eneste av Guds barn … … Det er tydelig at hun nå mener at beseglingen er en framtidig hendelse sett fra 1889.
I 1911 skrev hun dette: Sabbaten blir den store lojalitetsprøven, for det er nettopp dette sannhetspunktet striden gjelder. Når folk blir satt på den avgjørende prøven, blir det trukket en grense mellom dem som tjener Gud og dem som ikke gjør det. Feiringen av den falske sabbaten i samsvar med landets lov, men i strid med det fjerde bud, vil være en lojalitetserklæring til den makten som er i opposisjon til Gud, mens helligholdelsen av den sanne sabbaten i lydighet mot Guds bud vil være en lojalitetserklæring til Skaperen. Mens den ene gruppen godtar tegnet på troskap mot jordiske makter, og dermed tar dyrets merke, velger den andre gruppen lojalitetstegnet på Guds autoritet og får dermed Guds segl, (Mot historiens Klimaks 466.4).
Måten hun uttrykker seg på her viser at hun mener dyrets merke og Guds segl vil bli gitt samtidig, etter at søndagslovene er gitt, i den absolutte endetid. Vi har altså samme prinsipp når det gjelder beseglingen som andre bibelske begivenheter. Vi har et bilde og et motbilde, og Ellen G. White bruker utgangen av Egypt som bilde på beseglingen som vil skje i endetiden.
Bilde.
På den tiende dagen av den første måneden skulle hver mann ta seg ut et lam for sin fars hus, et lam for hver husstand, (2 Mosebok 12,3) men det skulle ikke slaktes før den 14 dagen i måneden. Da skulle det slaktes og blodet til dyret skulle strykes på dørkarmene og dørbjelken. Dette er bildet på beseglingen, og vi leser i 2 Mosebok 12 følgende: De skal ta noe av blodet og stryke det på de to dørkarmene og på dørbjelken i husene hvor de eter det, (vers 7). Blodet skal være til et tegn for dere på husene der dere er. Når Jeg ser blodet, skal Jeg gå forbi dere. Plagen skal ikke komme over dere og ødelegge dere når Jeg slår landet Egypt, (vers 13).
Opptakten til 2 Mosebok 12 er at Gud skal utfri sitt folk fra slaveriet i Egypt, og i forkant av spisingen av påskelammet så sender Gud ti plager over landet Egypt. De første tre plagene rammet alle som bodde i Egypt. Da vannet ble til blod, den første plagen, så rammet det Israel like hardt, froskene under den andre plagen plaget Israel like mye som de plaget egypterne, også myggene under den tredje plagen rammet Guds folk.
Men, i Egypt så gjorde Gud en forskjell mellom sitt folk og Faraos folk, og vi leser i 2 Mosebok 8,23 at Gud sier: Jeg gjør forskjell på* Mitt folk og ditt folk. I morgen skal dette tegnet skje.
* Bokstavelig, å sette en løsepenge mellom.
Dette skjedde etter den tredje plagen, men før de sju siste plagene falt over Egypt, med andre ord like før Israel gikk ut fra Egypt på vei til det lovede land, Kanaan. Vi kan derfor gå ut fra at beseglingen vil skje på et tilsvarende sent punkt i endetiden. Hvorfor jeg hevder det er fordi Gud selv er veldig nøye på at alt skjer etter Hans fullkomne plan, at motbilde må utspille seg likt som bilde, og fordi Gud er en ordens Gud.
Et annet poeng som er verd å merke seg når det gjelder utgangen av Egypt er hvor fort det hele skjedde. 2 Mosebok 12,11 forteller oss hvordan Israel skulle forberede seg på utgangen. I forbindelse med utgangen skulle alle i Israel spise påskelammet, og vi ser av dette verset hvordan de skulle være forberedt da de skulle spise det: Slik skal dere ete det: Dere skal ha hoftene ombundet, ha sandaler på føttene og stav i hånden. Dere skal ete det i hast. Det er Herrens påske.
Israel skulle spise påskelammet i all hast står det. Spørsmålet blir som vanlig et rungende: Hvorfor?
Svaret er ganske enkelt. De kunne ikke vite når dødsengelen hadde fullført sin oppgave, en oppgave som måtte fullføres før farao tillot Israel å forlate Egypt. Slik vil det også være i endetiden. En serie av hendelser vil lede fram til beseglingen, og den endelige utfrielsen. Og vi vet ikke når noe av dette skjer. Det eneste vi vet er at det vil skje, og at det vil skje i hast.
Men når var det Gud gjorde forskjell på Israels folk og Egypts folk? Det var før de siste sju plagene falt over Egypt. Disse plagene ble Israel skånet for. Vi kan på en måte si at de ble beseglet, men jeg må presisere at Israel IKKE ble beseglet i Egypt, allikevel var de under Guds spesielle beskyttelse. Dette skjedde da de tok lammets blod og strøk på de to dørkarmene og på dørbjelken, altså før de gjorde seg i stand til å forlate Egypt, og før de spiste påskelammet. Da kan vi regne med at det samme mønsteret vil følges i endetiden. Det å stryke blodet på dørkarmene og dørbjelken og å spise påskelammet stående, er i seg selv kun en troshandling, og et bevis på at Guds folk hadde forberedt seg i henhold til det Gud hadde bedt sitt folk om å gjøre.
Motbilde.
I Egypt falt det ti plager, og tre av dem falt som nevnt over alle som bodde i Egypt, også Israel. Men etter den tredje plagen sier Gud at han skal gjøre forskjell på Sitt folk og faraos folk. Å gjøre forskjell på oversettes ordrett med å sette en løsepenge mellom sitt folk og Egypts folk. Etter den tredje plagen ble ikke Guds folk berørt av plagene. Men hvorfor sier Gud at Han skal gjøre forskjell på Israel og Egypt?
Gud gjør dette både for Israels og for egypternes skyld. Israel skal ved dette vite at de befinner seg trygt under Guds spesielle beskyttelse, og egypterne får på denne måten bevis for at Hebreernes Gud virkelig er Gud og sterkere enn alle Egypts guder til sammen. Det store skillet som ble trukket opp i Egypt vil på nytt trekkes opp mellom Guds folk og verdens folk – de ugudelige i endetiden. Guds folk er gjenstand for Guds nådige frelse; de ugudelige er under hans dom.
Foreløpig har vi slått fast at det vil skje i siste øyeblikk, og i all hast, og at Gud vil gjøre forskjell på Sitt folk og de som ikke tilhører Herren. Hva mer kan vi lede ut av de tekstene vi har i Bibelen som omhandler beseglingen? I Åpenbaringen kapittel 6 og vers 17 stilles det et høyst interessant spørsmål: For Hans vredes store dag er kommet, og hvem kan da bestå?
Ja, hvem er det som kan bestå på Hans vredes store dag, som er det samme som Jesu gjenkomst?
Svaret kommer i kapittel 7, og Johannes begynner med å forklare at han så de fire englene som holder jordens fire vinder (krigens vider) tilbake for at de ikke skulle blåse på (ødelegge/drepe) noe tre. Trær er også et bilde på Guds folk.
De 144000.
Gud har en fullkommen plan som Han jobber etter, og ingen ting skjer uten et på forhånd bestemt handlingsmønster. Alt kommer i den rekkefølgen som Gud har forutbestemt. Det står i Åpenbaringen 7,1 at krigens fire vinder ble holdt (tilbake). Hva innebærer det?
Grunnen er at det er noe som ikke har blitt oppfylt i Guds suverene plan, noe som er av vesentlig betydning for Guds eget folk. Vi leser i Åpenbaringen 7,3: … … Gjør ikke skade på jorden, havet eller trærne før vi har beseglet pannene til vår Guds tjenere. Det er dette som mangler, beseglingen av Guds tjenere.
Guds tjenere er de som blir forklart slik: Åpenbaringen 14,12: de som holder fast på Guds bud og Jesu tro, (DNB 1930); Åpenbaringen 12,17: dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd, og Jesu Kristi vitnesbyrd er ifølge Åpenbaringen 19,10 profetiens ånd. At det understrekes at det er Guds bud det er snakk om burde være åpenbart all den tid vi har to sett med ti bud. Originalen, som er Guds ti bud, og kopien, som er pavens ti forandrede / forfalskede bud.
I Åpenbaringen 14,3 forteller Johannes at de som har blitt beseglet, de 144 000 i Åpenbaringen 7,4 som er de samme som i 14,1, synger en ny sang, som ingen andre kan synge. Og nok en gang et rungende: Hvorfor?
De 144 000 har gjennomgått den verste trengselstiden i jordens historie og har, i likhet med Israel da de hadde krysset Rødehavet, gjort seg en erfaring som ingen andre har. Begge gruppene har en historie å fortelle som ingen andre har opplevd.
Åpenbaringen 14,4-5 gir oss flere karakteristikker av de 144 000:
De følger Jesus dit han går, uansett hvor det bringer dem, om det så er til bålet eller skafottet, så er de villige til å følge sin kjære Frelser.
De sviker ikke Jesus for noen ting, selv ikke under trussel om en dødsdom.
Og i Jesu blod og Hans fortjeneste er de lytefri – uten feil – foran Guds trone.
Finner vi noe som tyder på at Gud virkelig vil gjøre forskjell på folk i endetiden?
Vi har allerede sett på Åpenbaringen 9,4 som sier at gresshoppene fra avgrunnen, som er et bilde på demoniske engler og krefter, ikke får lov til å skade de som har Guds segl på sine panner. Ja, Gud vil helt sikkert gjøre forskjell på menneskene i endetiden, på samme måte som Han gjorde forskjell på Sitt folk og Faraos folk i Egypt.
Beseglingen av de 144 000 vil skje før den femte basunen lyder. Men når skjer dette? Det vet vi ingen ting om. Heldigvis. Men vi vet følgende ting. Åpenbaringen forteller oss nesten i detaljer hva som vil skje helt fra Jesus døde på korset og til Han kommer tilbake i herlighet. Vi må bare studere skriften med Den hellige Ånds hjelp, så kan vi bli gitt innsikt i mange ting.
De sju seglene i Åpenbaringen forteller oss den politiske historien til kirken, og når vi kommer til det sjette seglet finner vi tegn som indikerer at vi går fra en epoke til en annen epoke i vår historie. Vi går fra profetisk tid til endetid.
Når det sjuende seglet åpnes befinner vi oss i endetiden, i utvidet forstand, og i denne perioden vil vi se motbildet de ti plagene som rammet Egypt utspille seg en etter en. Med i utvidet forstand mener jeg tiden fra Jesus gikk inn i det aller helligste i det himmelske tempelet, noe som faller sammen med starten på endetiden, og Jesu gjenkomst, som avslutter endetiden.
Det sjuende seglet inneholder en stillhet i himmelen og de sju englene som får de sju basunene. Når den første basunen blåses så rammes jordens vekster, den andre rammer livet i havet, den tredje rammer vannkildene. Den fjerde rammer himmellegemene. Så kommer avsnittet hvor Gud gjør forskjell på Sitt folk og de ugudelige. Hit har vi fortsatt ikke kommet, men hvor på historiens tidslinje befinner vi oss?
Har jordens vekster blitt rammet, som den første basunen varsler?
Har havet blitt rammet, som den andre basunen varsler?
Har vannkildene blitt rammet, som den tredje basunen varsler?
Har himmellegemene blitt rammet, som den fjerde basunen varsler?
Dette kan vi ikke vite sikkert. Det eneste vi vet helt sikkert er at vi befinner oss et sted mellom det sjette segl, hvor vi gikk fra profetisk tid til endetid, og den femte basun hvor djevelens engler får frie hender til å plage de ugudelige.