Innledning.
Med tidslinjen vil jeg prøve å vise de hendelsene som vil skje fra tiden like før vi gikk inn i endetiden til endetiden avsluttes med Jesu gjenkomst i kronologisk rekkefølge. Mange av disse hendelsene vil kunne dateres hvorav noen så spesifikt som til en bestemt dato, mens andre er det umulig å si noe sikkert om. Dette har en helt naturlig årsak, og det er at de profetiske hendelsene som har skjedd er enkle å datere, mens det å datere de profetiske hendelsene som venter på å skje er en umulig oppgave. Disse vil kun angis i en forhåpentlig riktig rekkefølge.
At jeg gjør dette er fordi profetier som regel hopper fram og tilbake i tid, slik at hendelser som venter på oppfyllelse blir nevnt foran hendelser som har blitt oppfylt. Dette skyldes at profetiene i Bibelen ikke nødvendigvis kommer i en kronologisk rekkefølge, noe vi ser tydelig i de versene nedenfor (Åpenbaringen 6,12-17), hvor de to første versene, 12 og 13 har blitt oppfylt til punkt og prikke, mens de fire siste versene 14,15,16 og 17 venter på sin oppfyllelse. I perioden mellom vers 13 og 14 vil det skje ganske mange ting, og flere av disse har allerede inntruffet. Og som vi skjønner finner vi disse hendelsene andre steder i Bibelen.
Det sjette seglet, Åpenbaringen 6,12-17:
Tegn på jorden og himmelen som innevarsler en endring, og vi går fra profetisk tid til endetid, og da er endetiden et utvidet begrep, fra endetidens start til Jesu gjenkomst.
Vers 12: Jeg så da Han åpnet det sjette seglet, og se, det ble et stort jordskjelv. Og solen ble svart som sekkestrie av hår, og månen ble som blod.
Vers 13: Og stjernene på himmelen falt ned på jorden, som et fikentre som mister sine siste fikener når det blir ristet av en kraftig vind.
Vers 14: Så trakk himmelen seg sammen som når en bokrull blir rullet igjen, og hvert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted.
Vers 15: Og kongene på jorden, de store menn, de rike menn, hærførerne, de mektige menn, hver trell og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene.
Vers 16: Og de sier til fjellene og klippene: Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede!
Vers 17: For Hans vredes store dag er kommet, og hvem kan da bestå?
Vi kommer tilbake til disse seks versene senere, og da vil vi se at de dekker to perioder, hvorav versene 12 og 13 innevarsler den nevnte endringen som vil avslutte profetisk tid. Versene 14, 15,16 og 17 vil avslutte endetiden når Jesus kommer tilbake.
Vi kan på en måte si at Gud grovt sett har tre «tidshusholdninger» for menneskeheten, 1) tiden før profetisk tid og 2) profetisk tid og 3) endetid. Den tidsprofetien som utgjør profetisk tid finner vi i den lengste tidsprofetien i Bibelen, og den står i Daniel 8,14 hvor en engel kommer til Daniel med en profet, og hvor han sier til Daniel: … … I to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen bli rettferdiggjort. Profetiske tidsangivelser som 2300 kvelder og morgener kan ikke tolkes bokstavelig, men billedlig. En profetisk dag tilsvarer et år i virkelig tid. 2300 kvelder og morgener blir da 2300 år, (se blant annet De 2300 kvelder og morgener under fanen Daniels bok). Under profetisk tid spiller tiden en viktig rolle, og alle de profetiene hvor tiden spiller en viktig rolle er gitt med både et nøyaktig starttidspunkt og stopptidspunkt, som for eksempel de 70 ukene i Daniel 9,24-27. Vi finner alle tidsprofetier innenfor den tidsrammen som de 2300 kvelder og morgener setter opp.
Denne profetien har et eksakt starttidspunkt som er det tredje dekretet gitt til jødene, med alle nødvendige fullmakter fra kong Artaxerxes, slik at de kunne reise hjem til Juda og bygge opp igjen Jerusalem og tempelet. Dette skjedde i år 457 f.Kr. Profetien ble avsluttet med steiningen av Stefanus og evangeliet gitt til hedningene høsten år 34 e.Kr. Under endetiden spiller ikke tiden lenger noen viktig rolle i profetier, og i Åpenbaringen 10,6 står det at det ikke lenger skulle være noen tid, i den betydningen at tiden ikke spiller noe rolle.
Vi kan faktisk sette en spesifikk dato for når profetisk tid opphørte, og endetiden begynte. Dette er diskutert i tidligere innlegg, så det vil ikke bli tatt opp her, (se blant annet De 2300 kvelder og morgener under fanen Daniels bok). Denne datoen er 22. oktober 1844, som dette året var datoen for Yom Kippur, eller Den store soningsdagen.
Den store soningsdagen, eller Yom Kippur, var noe Israel feiret hvert år så i gammeltestamentlig tid, fra de bygde tabernaklet i ørkenen til Jesus døde på korset og opphevet all tempeltjeneste. Denne dagen, Yom Kippur, ble alltid feiret på den 10 dagen i den sjuende måneden, Tishri. Til denne dagen måtte alle i hele Israel forberede seg, og ransake seg selv for å se om de hadde noen uoppgjorte synder med Gud eller sin neste. De som hadde noen uoppgjort synder på denne dagen ble bortvist fra folket. Denne dagen var på en måte en «årlig» dommens dag.
Øverstepresten, som er et bilde på Jesus, ofret på vegne av hele Guds folk, og gikk inn i det aller helligste for å gjøre forsoning for folkets synder. Det var kun på denne dagen at øverstepresten fikk lov til å gå inn i det aller helligste i tabernaklet, (senere tempelet). På denne måten renset øverstepresten tabernaklet for folkets synder som var bekjent gjennom det siste året. Deretter ble synden billedlig lagt på en syndebukk, som er et bilde på Satan, og ført vekk fra folket, og på den måten ble Guds folk «renset» fra sine synder. (Se 3 Mosebok kapittel 16 og Daniel 8,13-14.)
For å kunne avgjøre om noen skulle bortvises fra folket måtte det en undersøkelse til. Alle familier ble gransket, og dette var en undersøkende dom. Det er mange som er skeptiske til en slik undersøkende dom. I 1 Mosebok kapittel 11 ser vi at Gud undersøkte folket i Babel, ved at Han steg ned for å se hva folket gjorde – før Han avsa dom over dem. Dette er en undersøkende dom. I 1 Mosebok kapittel 18 leser vi om at Herren skulle undersøke forholdene i Sodoma og Gomorra og deres søsterbyer – før Han avsa dom over byene. Dette er også en undersøkende dom. Og i Åpenbaringen 22,12 sier Jesus: Og se, Jeg kommer snart, og Min lønn er med Meg, for å gi enhver igjen etter hans gjerning. Det er også en undersøkelse som ligger til grunn for å avgjøre hvem som skal belønnes ved Jesu gjenkomst – en undersøkende dom.
Nå er det ikke fordi Gud ikke vet hvem som er rettferdige dette gjøres, men for alle de andre levende vesenene i hele universet så de kan se at Guds dommer er rettferdige.
Det er mange som ønsker å forklare de sju brevene til de sju menighetene og de sju seglene med at de dekker samme periode, slik at det første brevet og det første seglet dekke de samme årene og gir henholdsvis kirkens religiøse og militære historie. Dette er ikke helt riktig, fordi det første brevet kun dekker tiden for urkirken fra pinsedagen i år 31 til år 155, mens det første seglet dekker kristendommens utbredelse fra pinsedagen i år 31 til Jesu andre komme, som fortsatt ligger i framtiden.
Vi skal ta utgangspunkt i det sjette seglet, og se hva dette fører til, også det sjuende seglet vil vi se nærmere på, men vi skal begynne med de siste hendelsene i profetisk tid.
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord 1988 dersom ikke noe annet er angitt.
De siste hendelser i profetisk tid.
I Daniel 7,25 og 12,7 (en tid, tider og en halv tid), samt i Åpenbaringen 12,14 (en tid, tider og en halv tid); Åpenbaringen 11,2 (42 måneder); Åpenbaringen 11,3 (1260 dager) og Åpenbaringen 12,6 (1260 dager) finner vi seks profetier som dekker en tidsperiode på 1260 år. Denne perioden dekker tiden fra den katolske kirken ble etablert slik vi kjenner den i dag i år 538 og fram til pave Pius VI ble kastet i fengsel av Napoleons general Berthier i år 1798.
Det er mange som også ser dette som avslutningen av profetisk tid og begynnelsen på endetiden. Det er ikke korrekt. Disse profetiene dreier seg i helhet om den katolske kirken og de handlingene denne kirken gjorde i middelalderen fram til pave Pius VI ble kastet i fengsel.
Profetisk tid begynte med Artaxerxes dekret om hjemreise fra Babylon i år 457 f.Kr. Legger vi til 2300 år (husk at år null ikke finnes) så kommer vi til 1844, og som nevnt innledningsvis var det dette året profetisk tid opphørte og endetiden begynte. La oss begynne med de to versene som innleder det sjette segl.
Åpenbaringen 6,12-13: Jeg så da Han åpnet det sjette seglet, og se, det ble et stort jordskjelv. Og solen ble svart som sekkestrie av hår, og månen ble som blod. Og stjernene på himmelen falt ned på jorden, som et fikentre som mister sine siste fikener når det blir ristet av en kraftig vind.
Disse fire overnaturlige hendelsene skjedde i løpet av en periode på 78 år fra 1755 til 1833. Nå vil mange si at dette ikke var overnaturlige hendelser, men ser vi bak teksten og ikke minst på hva som hendte ser vi snart Guds hånd. Jordskjelvet i Lisboa den 1. november 1755, må ha vært mange ganger sterkere enn det skjelvet som rystet Stillehavet den 26. desember 2004, da Australia flyttet seg 25 cm. vekk fra episenteret. Dette skjelvet hadde en styrke på 9,3 på Richters skala.
I 1755 kjente store deler av verden jordskjelvet som rammet Lisboa, fra Nord-Amerika til langt øst inn i Russland, fra Sør-Afrika til langt nord i Skandinavia. At solen ble svart som sekkestrie av hår den 19. mai 1780 bortforklares vanligvis med at det var en solformørkelse. Problemet med denne bortforklaringen er at det var fullmåne den følgende natten, Solen og månen var på hver side av jorden, og det kan derfor ikke skyldes solformørkelse. Heller ikke var det måneformørkelse den påfølgende natten, natten til den 20 mai 1780. Stjernene som falt den 13. november 1833 var av en karakter som ikke er registrert etter denne dagen. Det var en meteorittstorm uten sidestykke, og alle så ut til å komme fra samme punkt på himmelen og bre seg utover hele himmelen som spilene i en paraply.
Disse fire hendelsene sammen med arrestasjonen og fengslingen av paven var fem tegn på at profetisk tid nærmet seg slutten og at endetiden snart skulle begynne. Nå er det på sin plass å minne om hva profeten Amos sier om Guds handlemønster. Profeten sier: For Herren Gud gjør ingen ting uten at Han åpenbarer Sitt hemmelige råd for Sine tjenere, profetene, (Amos 3,7).
Vi kan derfor anta at Gud vil gjøre noe spesielt i forbindelse med overgangen fra profetisk tid til endetid. La oss se på Åpenbaringen kapittel 10.
Slutt på profetisk tid, Åpenbaringen 10,1-7.
La oss først se litt på noen vers i Daniels bok. Det står at denne boken ble forseglet av Gud, med beskjed om at den ikke skulle bli åpnet igjen før tidens ende, og dette ble gjentatt tre ganger i boken. Å forsegle en bok betyr å gjøre den vanskelig å forstå. Bibelen sier noe om dette, og vi leser i Jesaja 29,11 følgende: Hele dette synet er blitt for dere som ordene i en forseglet bok. Om noen gir denne til en som kan lese, og sier: Vær snill og les dette! så sier han: Jeg kan ikke, for den er forseglet.
Det var ikke på mangel av mangel på kunnskap vedkommende som fikk boken ikke kunne lese den. En som kunne lese på denne tiden var en lærd person, en som hadde kunnskap. Men denne boken, som sikkert var en bokrull med profetiske skrifter, se, den kunne han ikke lese, og skylder på at den er forseglet. Vi finner akkurat det samme i vår tid. De fleste menneskene på jorden kan lese, allikevel er det mange som både kan lese og som er høyt utdannet som hevder at Åpenbaringen er en bok som ikke kan bli forstått. Til og med teologer sier dette! Tenk det, en bok som sier om seg selv at den er en åpenbaring, og som heter en åpenbaring, kan ikke bli forstått. Men grunnen til at de sier dette er gitt i Jesaja 29,13: Derfor sier Herren: Fordi dette folket holder seg nær Meg med sin munn og ærer Meg med sine lepper, mens deres hjerte er langt borte fra Meg, og fordi deres frykt for Meg er menneskebud som de har lært.
Her er versene fra Daniels bok:
Daniel 8,26: Synet om kvelden og morgenen, det som ble fortalt, er sant! Sett segl for synet, for det viser til mange dager som kommer.
Daniel 12,4: Men du, Daniel, gjem disse ordene og sett segl for boken inntil endetiden. Mange skal fare omkring, og kunnskapen skal øke.
Daniel 12,9: Han sa: Gå nå, Daniel, for ordene skal være skjult og forseglet inntil endetiden.
Hva har disse tre versene med Åpenbaringen 10 å gjøre? De ser i utgangspunktet malplasserte ut, men de griper i virkeligheten direkte inn i Åpenbaringen kapittel 10.
Ser vi tilbake på historien så ser vi at Daniels bok ikke ble forstått i sin helhet i gammel tid. Noen forsto litt av den, mens andre ikke forsto noen ting. Men når vi nærmet oss tiden for overgangen fra profetisk tid og endetid begynte man å forstå mer og mer. Sir Isaac Newton (1643-1727) var blant de første som forsto større parter av boken. Den første som forsto nesten hele boken var en bonde med navn William Miller. Han studerte Bibelen etter den britisk/amerikanske krigen 1812-1814, og kom fram til at Jesu gjenkomst var nær forestående.
Dette ga støtet til en religiøs bevegelse og vekkelse. Kristne fra alle kirkesamfunn og menigheter fylket seg etter hvert rundt Miller, og det er denne hendelsen som blir beskrevet i Åpenbaringen kapittel 10.
Denne spesielle hendelsen var en av de hendelsene som skjedde i forbindelse med overgangen fra profetisk tid til endetid. Gud sier som vi så tidligere at Han aldri gjør noe for sitt folk uten at Han gjør det kjent for dem, (se Amos 3,7). Hvordan har Gud kommunisert med menneskene opp gjennom tiden? Med unntak av den første tiden etter skapelsen, før synden kom inn i verden, kunne Gud og menneskene vandre sammen og snakke ansikt til ansikt. Etter syndefallet har nær sagt all kommunikasjon gått gjennom profeter. Det er noen unntak, og da gjelder det i første rekke personer som Abraham, Daniel og Johannes som alle hadde møter med Jesus, enten personlig møte eller i drømmer og syner. Da var det naturlig at Gud også reiste opp en profet, eller en profetisk bevegelse da vi gikk inn i endetiden, fordi med inngangen til endetiden begynte en ny tidshusholdning for Guds folk. La oss nå se på hva Åpenbaringen kapittel 10 sier om dette.
Vers 1: Jeg så enda en annen mektig engel som kom ned fra himmelen, innhyllet i en sky. Og en regnbue var over hodet hans, ansiktet hans var som solen, og føttene hans som ildsøyler.
Vers 2: Han hadde en liten, åpnet bok i hånden sin. Og han satte den høyre foten på havet og den venstre foten på landjorden,
Vers 3a: og så ropte han med høy røst, som når en løve brøler … …
Kapittel 10 begynner med en beskrivelse av den mektige engelen som Johannes ser komme ned fra himmelen. Denne engelen er innhyllet i en sky, har en regnbue over hodet, har et ansikt som solen, har føtter som ildsøyler og roper med en røst som når en løve brøler. Alle disse karakteristikkene er typisk for Jesus Kristus. Det er Han som kommer til Johannes i dette synet. Det betyr at det budskapet som følger kommer direkte fra himmelens tronsal, og har absolutt gudommelig autoritet, og det vil bli fullbyrdet med gudommelig hjelp til tross for menneskelige feil underveis til oppfyllelsen av profetien er gjennomført.
Vers 3b: … … Da han hadde ropt, talte de sju tordener med sine røster.
Vers 4: Da de sju tordener hadde talt med sine røster, skulle jeg til å skrive. Men jeg hørte en røst fra himmelen som sa til meg: Sett segl for de ting som de sju tordener talte, og skriv dem ikke!
Dette er en underlig passasje. Det er mange som har foreslått mange fantasifulle forklaringer på hva det er Johannes har hørt, og det er vel ingen grunn til å gruble over hva det kan være. Ellen G. White fikk i et syn informasjon om dette, og hun sier i Brev og Manuskripter følgende: Det spesielle lyset som ble gitt til Johannes, som ble uttrykt i de syv tordenene, var en beskrivelse av hendelser som skulle skje under den første og andre engelens budskap. Det var best for folket ikke å vite disse tingene, for deres tro må nødvendigvis settes på prøve. I Guds orden ville de mest vidunderlige og avanserte sannheter bli forkynt. Den første og den andre englenes budskap skulle forkynnes, men ikke noe mer lys skulle avsløres før disse budskapene hadde gjort sitt spesifikke arbeid, (15LTMS, MS 59.23).
Utenom Daniels bok som ble forseglet i sin helhet er denne passasjen den eneste delen av Bibelen som har blitt forseglet, og grunnen er som vi ser at Guds folks tro skal bli prøvd for å forberede dem på det som skulle komme.
Vers 5: Engelen som jeg så stå på havet og på landjorden, løftet hånden sin mot himmelen
Vers 6: og sverget ved Ham som lever i all evighet, Han som skapte himmelen og alt det som er i den, jorden og alt det som er på den, og havet og alt det som er i det, og sa at det ikke lenger skulle være noen tid.
Vers 7: Men i de dager, når den sjuende engelen gir lyd fra seg, når han skal blåse i basunen, da skal Guds hemmelighet være fullendt, slik som Han forkynte for Sine tjenere profetene.
Det faktum at engelen, eller Jesus står med et bein på havet og et bein på landjorden impliserer at budskapet er universelt. Det gjelder med andre ord alle mennesker i hele verden. Det er også i det sjette verset vi ser at vi har gått inn i endetiden fordi det sies at det ikke lenger skulle være noen tid.
Det betyr jo ikke at tiden har opphørt å eksistere. Vi er her fortsatt, men tiden spiller ikke lenger noen rolle i forhold til profetier gitt for denne perioden. De vil oppfylles uansett hvor lang tid det vil ta. Vi forstår også ut av teksten i vers 7 at det er mange flere hendelser som vil ramme jorden, ellers ville ikke Gud ordlegge seg slik Han gjør ved å si at når den sjuende basunen lyder, da vil Guds hemmelighet være fullendt. Dette kommer vi tilbake til senere.
Guds siste menighet etableres, og adventbevegelsen – SDA – vokser fram, Åpenbaringen 10,8-11.
Den siste hendelsen før vi gikk inn i endetiden var at Guds siste menighet ble etablert, og adventbevegelsen var et faktum. Dette startet med William Millers forkynnelse som pekte på Jesu snare gjenkomst. Denne forkynnelsen førte til en vekkelse, først i USA senere i resten av verden. Denne bevegelsen har funnet tilbake alle de glemte sannhetene som gikk i glemmeboken under den katolske kirkes vanstyre under middelalderen. I stedet for å bevare Guds Ord rent og uforfalsket, innførte denne kirken alle de hedenske tradisjonene og filosofier som hadde akkumulert seg opp gjennom Babylon, Medo-Persia, Grekenland og det militære Romerriket og i tillegg lage noe ubibelske doktriner.
Vers 8: Røsten som jeg hadde hørt fra himmelen, talte igjen til meg og sa: Gå, ta den lille boken som er åpnet i hånden på engelen som står på havet og på landjorden.
Nok en gang så har vi en klar forbindelse til endetiden i dette verset. Johannes, som her representerer den bevegelsen som Gud reiste opp første halvdel av 1800-tallet, får beskjed om ta den lille boken som er åpnet. Legg merke til at boken ikke er åpen, men åpnet. Dette betyr at denne boken på et eller annet tidspunkt var lukket, eller forseglet. Og vi har sett at det finnes en bok i Bibelen som ble lukket av Gud før forfatteren av boken døde, og det er Daniels bok. Det må derfor være denne boken det er snakk om. Det kan vi også lese ut av det som ble sagt til Daniel at boken skulle være lukket/forseglet inntil endetiden. I dette verset har vi kommet til siste hendelsene som fører oss fra profetisk tid til endetid.
Vers 9: Så gikk jeg til engelen og sa til ham: Gi meg den lille boken! Og han sa til meg: Ta og et den! Og den skal gi bitter smerte i din mage, men den skal være søt som honning i din munn.
Vers 10: Så tok jeg den lille boken ut av engelens hånd og åt den. Og den var søt som honning i min munn, men da jeg hadde ett den, fikk min mage bitter smerte.
Her får Johannes beskjed om å spise boken, og den vil forårsake visse ting hos ham. Det skal være søt som honning i munnen, men da ha får svelget den gir den en bitter smerte i magen. Dette virker i utgangspunktet håpløst å forstå, men vi kan som alltid få hjelp fra Bibelen selv.
I Esekiel 3,1-4 finner vi denne teksten: Så sa Han til meg: Menneskesønn, et det du finner her! Et denne bokrullen og gå av sted og tal til Israels hus. Jeg åpnet munnen, og Han lot meg ete denne bokrullen. Han sa til meg: Menneskesønn, mett din buk og fyll din mage med denne bokrullen som Jeg gir deg. Så åt jeg, og den var søt som honning i min munn. Så sa Han til meg: Menneskesønn, gå til Israels hus og tal til dem med Mine ord. Her gjentas oppdraget to ganger for å understreke viktigheten av det. Og som vi ser så må Esekiel ete en bokrull, og etterpå forkynne for Guds folk.
Å ete en bokrull betyr å studere skriften og ta til seg budskapet, fordi oppdraget er å forkynne Guds ord til Hans folk. Slik var det på Esekiels tid, og slik er det i vår tid. Ingen ting er forandret. Oppdraget Johannes fikk på vegne av adventbevegelsen var å studere bibelen og ta til seg evangeliet, fordi de hadde blitt reist opp for å bringe Guds evangelium og sannheten for vår tid ut i hele verden. Men det er en ting som hefter ved dette verset, og det er at budskapet ville være søtt i munnen mens det ville gi bitter smerte i magen. Dette betyr at da Miller oppdaget Jesu snare gjenkomst var boken søt som honning i hans munn. Hvem ville vel ikke fryde seg over å ha «funnet tiden for Jesu gjenkomst»? Det ble derfor satt en endelig dato for dette, men Jesus kom ikke tilbake. Det ble en gedigen skuffelse, men skuffelsen var profetert. Kan det sies noe bedre enn at boken skulle gi bitter smerte i magen da den begivenheten de trodde skulle skje uteble? Dette beviser at adventbevegelsen er fra Gud og fundamentert på Guds ord.
Oppdraget blir gitt til adventbevegelsen.
Vers 11: Da ble det sagt til meg: Du skal igjen tale profetisk mot folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger, (DNB GT78/NT05).
Dette verset impliserer at det ble reist opp en bevegelse som skulle være profetisk, og i ydmykhet og med all mulig respekt for alle andre kirkesamfunn må jeg si at denne beskrivelsen passer kun på
Adventbevegelsen. Det er flere grunner til dette, og Bibelen forteller oss hvilke karakteristikker denne bevegelsen skal ha.
1) Denne bevegelsen ble stadfestet den dagen vi gikk inn i endetiden, (Åpenbaringen 10,11).
2) Denne bevegelsen skal gjenreise de gamle sannhetene, (se Jesaja 58,12).
3) Denne bevegelsen skal holde Guds bud, og da alle Guds ti bud slik de ble gitt ved Sinai, (se Åpenbaringen 12,17; 14,12).
4) Denne bevegelsen skal ha Jesu Kristi vitnesbyrd, som er profetiens ånd (se Åpenbaringen 12,17; 19,10).
5) Denne bevegelsen skal forkynne de tre englers budskap, midnattsropet og det høye rop, (Åpenbaringen 14,6-12; Matteus 25,6; Åpenbaringen 18,4).
Særlig det første punktet vil nok få mange til å reise mange protester. De vil hevde at dette dreier seg kun om gjenreisingen av Jerusalem og de andre byene i Juda og ikke noe annet. Da glemmer de helt, eller velger å se bort fra det faktum at profetier som regel har to oppfyllelser, en i profetens nære samtid, og en i endetiden slik tilfellet er i dette kapittelet. Dette verset, Jesaja 58,12, begynner med en henvisning til «de som kommer fra deg» som peker fram mot Guds endetidsmenighet. Dette er disse som skal forkynne de tre englers budskap, midnattsropet og det høye rop og som skal spre guddommelig lys og glede sammen med Guds velsignelser til folk i nød. Det er disse som skal reise opp igjen det som er revet ned og det er disse som skal fortelle om Guds uendelig og grenseløse kjærlighet som har kraft til å sette den undertrykte fri fra det slaveriet som binder ham. Det er disse som også skal restaurere forståelsen for Guds ord, loven, budene, og som skal forkynne den sanne hviledagen som er ukens sjuende dag – vår lørdag.
Hvilke kirkesamfunn oppfyller alt det disse punktene skisserer? Det er kun adventbevegelsen, eller syvendedags adventistene som oppfyller alle disse punktene. Denne bevegelsen ble rystet av den store skuffelsen de opplevde i 1844, og dagen etter, den 23. oktober var det kun en rest igjen som hadde alt det Gud ønsket de skulle ha. Fra denne dagen vokste adventbevegelsen igjen, og et vi kan kalle den siste reformasjonen ble startet da Rachel Oakes, en syvende dags baptist, utfordret adventbevegelsen – til å holde alle Guds ti bud, og hennes første preken om Sabbaten ble holdt en sabbat i mars dette året. Kort tid etter skuffelsen den 22 oktober 1844 ble adventbevegelsen gitt
profetiens ånd. Dette skjedde ved at William Fay, Hasen Foss og Ellen Harmon (senere White) fikk sine første syner dette året. Dette førte til en bred forståelse av at de tre englers budskap raskt måtte ut til hele verden.
Siden starten har denne bevegelsen funnet tilbake til mange av de sannhetene som ble skjult av den katolske kirken i middelalderen, den holder alle Guds ti bud slik de er nedfelt i 2 Mosebok kapittel 20, den har profetiens ånd, som ble gitt bevegelsen i 1844, og som den fortsatt har, og den forkynner de tre englers budskap, midnattsropet og vil forkynne det høye rop når tiden er inne.
Det som er beskrevet ovenfor vet vi har skjedd siden det sjette seglet ble åpnet. Dette er alle begivenheter som kan bekreftes av historien. Det som kommer til å skje etter dette har vi profetier som forteller oss om, men vi vet ikke når de enkelte hendelsene vil skje. Når vi fortsette med de kommende hendelsene vil vi også se om vi har hendelser i gammel tid som gir oss en pekepinn på hva vi kan forvente oss i framtiden. Bibelen er jo en typologisk bok hvor en hendelse i gammel tid er et bilde på en hendelse som vil skje på et senere tidspunkt, et motbilde.
Det sjette seglet avsluttes med et spørsmål: … … hvem kan da bestå? (Åpenbaringen 6,17). I dette spørsmålet ligger det implisitt at det vil komme forferdelige tider for Guds folk. Alle menneskene vil rammer av ti store plager, og Guds trofaste rest vil bli gjenstand for forfølgelse slik de ble forfulgt av den katolske kirken under 1260 år, og som Guds trofaste rest i deler av verden allerede lider under. I Malaki 3,2 står det slik: Men hvem kan holde ut den dagen Han kommer? Og hvem kan bli stående når Han viser Seg? For Han er som smelterens ild og som vaskerens såpe.
Endetidens begivenheter.
Endetiden begynte den dagen Jesus gikk inn i det aller helligste i det himmelske templet på dagen som kalles Yom Kippur, den 22 oktober 1844. Denne dagen begynte den undersøkende dom, ved at Jesus går gjennom himmelens bøker for å skille mellom de som har blitt rettferdiggjort av Jesus, og de som ikke er rettferdiggjort. Dette arbeidet holder Han på med fortsatt, men vil snart bli avsluttet, og da vil Han komme tilbake for å hente sitt trofaste folk, den lille rest.
Før Jesus er ferdig med den undersøkende dom vil det skje ting her på jorden, både med Guds folk og de ugudelige. Disse hendelsene vil følge et spesielt mønster som vi snart vil se. Det første som vil skje etter at endetiden har startet er at det sjuende seglet åpnes, og vi leser i Åpenbaringen 8,1 følgende: Da Han åpnet det sjuende seglet, ble det stillhet i himmelen omkring en halv time.
Det er mange som har prøvd å forklare hva som er årsaken til at det ble stille i himmelen, og det er framsatt mange fantasifulle forklaringer. Om vi ser på hva som vil skje etter dette, så er det en del plager som vil gjøre skade på både jorden og menneskene, og en mulighet for hvorfor det er stillhet i himmelen er at Guds engler nå er vitne til avslutningen av denne jordens historie, og at plagene snart vil falle over alt levende. Den halve timen som stillheten varer er det mange som ser på som profetisk tid. Skulle det være profetisk tid ville det ikke vært omkring en halv time, da ville det vært nøyaktig en halv time, eller en uke virkelig tid. Uansett så er denne tidsperioden av meget kort varighet.
Etter dette følger det vi kan kallet et mellomspill hvor vi ser de sju basunene blir klargjort. Bibelen sier: Og jeg så de sju englene som står framfor Gud, og det ble gitt dem sju basuner. En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom da og stilte seg ved alteret. Og det ble gitt ham mye røkelse, for at han skulle legge den sammen med alle de helliges bønner på gullalteret som var foran tronen. Og røyken av røkelsen, sammen med de helliges bønner, steg opp foran Gud fra engelens hånd. Så tok engelen røkelseskaret, fylte det med ild fra alteret og kastet det på jorden. Og det ble brusende lyder, torden og lyn og jordskjelv. De sju englene som hadde de sju basuner, gjorde seg så klare til å blåse i dem, (Åpenbaringen 8,2-6).
Dette betyr at de sju basunene er et resultat av åpningen av det sjuende seglet. Når vi har kommet så langt begynner de ti plagene å falle over jorden. Nå vil mange spørre; bare ti plager? Som sagt er Bibelen en typologisk bok, hvor det som skjer i endetiden allerede har skjedd i gammel tid. Nå i endetiden leser vi at det skal falle plager over jorden. Dette lyder kjent for dem som kjenner Bibelen, og går vi til 2 Mosebok fra kapitel 7 vers 14 til kapittel 12 vers 30 finner vi bildet for endetidens motbilde, de ti plagene som falt over Egypt i forbindelse med at Gud forløste sitt folk fra fangenskapet og trelldommen i Egypt og førte dem til det lovede land – Kanaan.
Vi vet jo at den dagen Jesus kommer tilbake til jorden er det for å hente sitt folk og føre det til det lovede land. Da vil Gud forløse sitt folk og føre det ut fra vår tids egyptiske slaveri og inne i det lovede lan, det himmelske Kanaan. Motbildet må gjenspeile bildet på en nøyaktig måte, derfor blir det kun ti plager, selv om det er sju basuner og sju skåler, til sammen det som vanligvis kalles 14 plager.
At motbildet må være identisk med bildet er noe som kommer til syne i en annen typologisk hendelse. Alle dyr som skulle ofres i gammeltestamentlig tid måte være feilfrie, fordi de var et bilde på Jesus som døde for oss på korset, for Jesus, som motbildet til offerdyrene i gammeltestamentlig tid, var som vi vet uten feil. Det er derfor et bibelsk prinsipp at motbilde gjenspeiler bilde, og at de begge er helt identiske.
En dag begynner plagene å falle over jorden, og de første plagene kommer som et resultat av at engler blåser i basuner. Det kan virke som at det har startet, uten at jeg skal påstå dette med sikkerhet. Det vi vet med sikkerhet er at plagene vil følge det mønsteret som plagene i Egypt fulgte. Først vil det falle tre plager som vil ramme alle mennesker over hele verden. Så skjer det samme som skjedde i Egypt: Gud vil gjøre forskjell på sitt folk – den lille trofaste rest – og de som ikke tilhører denne gruppen. I Egypt sa Gud til Farao før Han sendte den fjerde plage over Egypt følgende: Jeg (det er Gud som sier dette) gjør forskjell på* Mitt folk og ditt folk (Faraos folk). I morgen skal dette tegnet skje, (2 Mosebok 8,23). I endetiden vil Gud nok en gang gjøre forskjell på sitt folk og de ugudelige, dette kommer vi tilbake til etter den tredje basun.
* Å gjøre forskjell på betyr bokstavelig å sette en løsepenge mellom. Det er jo akkurat det Gud gjorde for sitt folk da Han ga sin enbårne Sønn for våre synder.
De ti plagene.
Basunene gir oss hendelser som alle faller til tiden etter at Jesus gikk inn i det aller helligste i den himmelske helligdom. Dette er begynnelsen på den eskatologiske dom. Det er i denne perioden at Guds folk blir beseglet med Guds segl, og de ugudelige vil ta dyrets merke. Noen av basunene vil lyde mens Kristus er i helligdommen, og noen vil lyde etter Han har forlatt helligdommen. Hvor lenge etter Jesus gikk inn i det aller helligste før den første basunen lyder vet vi ingen ting om, men vi vet at beseglingen vil skje etter Jesus har forlatt helligdommen, men før den femte basunen lyder. På denne tiden har vi beveget oss inn i den siste tid av jordens historie, og de plagene som vil fortelle Guds folk at forløsningen er nær forestående begynner å falle over en herjet og plaget menneskeslekt. Det vil være umulig å tidfeste disse hendelsene, da vi tidligere har sett at det er summen av en del handlinger som vil være den utløsende faktoren. Disse hendelsene vil skje på den timen og dagen og måneden og året eller på den dagen da alle ting som Gud i sin visdom har forutbestemt har skjedd. Nok en gang så stilles vi over en profeti delt i sju, som i utgangspunktet har store likheter med både brevene til de sju menighetene og de sju segl. Når det sjuende seglet åpnes så viser det oss blant annet til de sju basunene, som er et av de elementene det sjuende seglet inneholder.
Med utgangspunkt i at det sjuende seglet åpnes en eller annen gang etter år 1844, bør det være slik at de sju basunene også utspiller seg etter dette tidspunktet. Selv om Johannes så Lucifers fall under den femte basun er det allikevel ikke ensbetydende med at vi befinner oss på det punktet på tidslinjen. Johannes så hva som hendte med Lucifer, og dette er nok gitt som en tilleggsopplysning som kan hjelpe oss å forstå dette kapittelet, og hvem som står bak all den elendigheten vi vil komme til å få se. Det er altså en eller annen gang i løpet av denne perioden når de sju basunene lyder at Guds folk vil bli beseglet. At beseglingen tas med i denne sekvensen viser at det ikke er naturen i bokstavelig forstand som rammes under de sju basunene, men menneskeheten gjennom den åndelige kampen som stadig pågår og intensiveres. Og en tredjedel av trærne ble oppbrent må ikke bli forstått slik at det er den endelige dommen det er snakk om. At plagene intensiveres kan vi lese ut fra det at det var en fjerdedel som ble rammet under de sju segl, nå er det en tredjedel som rammes. Til slutt vil alt og alle rammes.
Det hele starter med en dramatisk pause før de sju basunene slippes løs, og etter basunene følger de sju skålene. Hvorfor er det stille? Kan stillheten skyldes det som er i ferd med å skje? Kan det være slik at hele himmelen venter i ærefrykt på oppfyllelsen av Guds vilje? At det er stillhet i himmelen før det sjuende seglet åpnes står også i skarp kontrast til de seks første seglene.
Det vil være en håpløs oppgave å prøve å tidfeste de forskjellige basunene, og skålene. Det er også umulig å gi en detaljert beskrivelse av hva som vil skje, men vi har noen indikasjoner på hva som vil skje gitt i teksten til hver enkelt basun og skål. Dette starter som sagt etter overgangen fra profetisk tid til endetid. Heller ikke her er historien lineær all den tid vi tas med tilbake til Lucifers fall, (se Åpenbaringen 9,1). Og, på samme måte som seglene ble det i tre grupper med henholdsvis fire, ett og tre segl, vil basunene også deles i tre grupper på samme måte med henholdsvis fire, en og to basuner. Jeg mener vi må lese både basunene og skålene i lys av de hendelsene som skjedde i Egypt da Moses førte Israel ut av Egypt og på veien til det lovede land, Kanaan. Dette er bildet på endetidens motbildehendelser da vi skal frigjøres fra vårt Egypt og føres til det