Introduksjon.
Som vi vet er det stor uenighet om sabbaten blant de kristne. Jeg har diskutert årsaken til denne uenigheten i «Dette er sabbaten del 1, 2, 3 og 4». Nå skal vi se nærmere på seks av de vanligste innvendingene mot lørdag, den sjuende dagen i uken, som sabbat. De som ikke vil akseptere at Gud valgte den syvende dag i uken som sin hellige dag allerede under skapelsen, leter med lys og lykt etter vers i Bibelen som de kan bruke for å forsvare sitt syn på sabbaten. Selv dagen for Jesu oppstandelse er et argument som brukes for å «motbevise» lørdag som sabbaten.
Da Gud var ferdig med å skape, sa han at det han hadde skapt var overmåte godt (1 Mosebok 1,31). Med andre ord, alt Gud hadde skapt var perfekt. Så leser vi i 1 Mosebok 2,2-3: På den sjuende dagen fullendte Gud Sitt verk, det Han hadde gjort, og på den sjuende dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Han hadde gjort. Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Gud hadde skapt og formet.
Dette forteller oss noe om hva Gud mener er viktig for ham. Allerede dagen etter at mennesket ble skapt, satte Herren av en dag som skulle være være en dag for hvile og tilbedelse, og Gud velsignet denne dagen, den sjuende dagen, og helliget den. Gud gjorde ikke dette fordi denne dagen skulle være en plage for menneskeheten, men fordi Gud ønsket at vi også skulle sette til side en spesiell dag hvor vi kunne være sammen med ham, hvile i hans nærhet og motta hans rike velsignelser, noe som også gjelder den dag i dag.
Det første Gud gjorde for Adam og Eva var altså å gi dem en dag de kunne sette av til hvile, en dag da mennesket skulle la være å arbeide, en dag de kunne møte sin Skaper på en spesiell måte, på den måten Han vil ha oss å møte Ham. Det var ikke hvilken som helst dag Gud ga til menneskeheten, men Gud valgte den dagen Gud selv hvilte etter skapelsen, dagen han velsignet og helliget. Det må derfor være viktig, og det må bety mye at Gud velsignet og helliget en spesiell dag. Derfor tror jeg at det må være viktig for oss å følge det Gud gjorde og hvile på den sjuende dagen i uken.
De seks innvendingene er egentlig kun en innvending. De som reiser disse innvendingene bruker forskjellige ord og forskjellige bibelvers for å beskrive og belegge sine påstander. På grunn av dette vil svaret på den første innvendingen være mest utfyllende, og dere vil oppdage det vil være mange likheter i min argumentasjon, og at jeg vil bruke noen av de samme bibelversene mer enn en gang. Dette som en direkte følge av de innvendingene som er reist.
Alle bibeltekster er hentet fra Bibelen Guds Ord 1988 med mindre annet er oppgitt.
Innvendingene.
Innvending 1, Romerbrevet 14,6: Den som tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren …
Mange siterer Romerbrevet 14 som bevis på at det er likegyldig hvilken ukedag som holdes hellig. I Romerbrevet 14,5 står det: Én setter én dag høyere enn en annen, den andre holder alle dager for å være like. Enhver av dem må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn!
Her i Romerbrevet 14,5 sier Paulus at alle dager er like, og i vers 6 står det at den som holder av en hvilken som helst dag, la ham gjøre det for Herren. Derfor konkluderer de med at vi like godt kan holde søndagen hellig som en hvilken som helst dag. Du må bare følge din overbevisning.
Svar på innvendingen:
De som fremmer et argument som dette, driver med det som kalles «koldtbordsteologi». De plukker ut et vers eller noen ganger bare en del av et vers mens de hopper over det de ikke «liker». Så knar og elter de verset slik at det passer til den enkeltes syn.
Er det sikkert at Paulus snakker om den ukentlige sabbaten i dette verset? Som vanlig skjærer man ut et vers og elter teksten til den passer inn i et forutinntatt syn. Romerbrevet kapittel 14 tar for seg forskjellene mellom de som kalles sterke og svake og sier at de sterke ikke skal se ned på de svake selv om de gjør ting på en annen måte. Sammenhengen til denne teksten indikerer at det ikke handler om den ukentlige sabbaten når Paulus skriver at noen holder alle dager like, fordi dette er i forbindelse med mat (den som spiser; vers 6). Alle lover og regler knyttet til mat finnes i Seremoniloven, som er en del av Moseloven, og alle høytider og høytidsdager finnes også i Moseloven. Denne loven ble gitt til Israel på Sinai, og den ble skrevet av Moses – derav Moseloven. Loven som omhandler sabbaten er derimot en del av Guds ti bud. Disse budene er evige, og har vært det siden før menneskene ble skapt, og vil vare i all evighet.
Vi må lese fra det første verset i kapittelet for å se sammenhengen, og da blir det klart at det ikke er den syvende dags sabbat, som er en del av de ti bud, Paulus tar opp her men sabbatsdagene det refereres til her og emnet. til den seremonielle loven, og sammen med spørsmålet som opptok mange jøder på Paulus’ tid, nemlig om man kunne spise kjøtt som ble ofret til avguder. Dette kjøttet ble solgt sammen med annet kjøtt.
Det er de mange høytidene og festdagene som den jødiske kalenderen var full av som er Paulus’ bekymring i denne teksten. Alle høytider og høytidsdager var fridager, og per definisjon kalt sabbatsdager i flertall. Den ukentlige sabbaten omtales alltid i entall. Israel hadde følgende «sabbatsdager»:
Påsken, 14. Abib
De usyrede brøds høytid, 15. til 21. Abib
Førstegrødens høytid, 16. Abib og 6. Sivan
Pinsen, også 6. Sivan
Basunenes høytid, 1. Tishri
Forsoningsdagen, 10. Tishri
Løvhyttefesten, 15. til 22. Tishri
Disse pekte på Jesu første komme og tjenesten han ville gjøre.
I tillegg til disse syv årlige høytider ble følgende dager feiret:
Nymånedagen, den første dagen i hver måned.
Hanukkah, innvielsesfesten, en åtte dagers fest for å minnes renselsen av templet etter den syriske forurensningen.
Purim, 14. og 15. Adar.
Hanukkah og Purim ble ikke initiert av Gud, men ble gjort til helligdager på grunn av hendelsene de peker tilbake til.
At Paulus ikke mener den ukentlige sabbaten bør reises over enhver tvil da han skrev dette i samme brev om de ti bud:
Romerbrevet 3,31: Setter vi da loven ut av kraft ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven.
Romerbrevet 7,12: La det da stå fast at loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt.
Romerbrevet 8,4: for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.
Det blir da noe søkt når vi setter dette opp mot påstanden om at Paulus sier at alle dager er like. Hvorfor skulle han forsvare de ti bud igjen og igjen, og så i samme brev, oppheve et av budene?
I Det gamle testamente finner vi ordet sabbat brukt på forskjellige måter 109 ganger, og 105 av de gangene handler det om den sjuende dagen i uken. Tre av gangene, i 3 Mosebok 25,6 en gang og i 3 Mosebok 25,8 to ganger, brukes det i forbindelse med «sabbatsåret», det vil si det syvende året da israelittene/jødene ikke skulle dyrke jorden, og en gang i 2 Kongebok 16,18 brukes det i forbindelse med «sabbatsgangen» de hadde bygget i husene.
Hviledagen brukes to ganger i Det gamle testamente
Herrens hellige dag brukes én gang i forbindelse med sabbaten
Den sjuende dagen brukes i forbindelse med sabbaten 29 ganger i Det gamle testamente, og det er 20 ganger der «den sjuende dagen» brukes hvor vi ikke kan være sikre på om den peker mot sabbaten.
I Det nye testamente finner vi ordet sabbat i forskjellige former 59 ganger, og 57 av disse tidene er på den sjuende dagen i uken, en gang i Apostlenes gjerninger 1,12, det brukes i forbindelse med en «sabbatsreise» eller så langt som jødene kunne reise på sabbaten uten å bryte loven, og en gang i Kolosserne 2,16 brukes det i forbindelse med andre høytider (sabbater) som i høytiden De usyredes brøds høytid = de syv dagene etter påske, dette står i Kolosserne 2:17, som fortsetter å si at disse dagene, i vers 16, bare er … en skygge av ting som skal komme …
Den sjuende dagen brukes to ganger i Det nye testamente i forbindelse med sabbaten
Når Gud bruker så mye tid på å fortelle hvor viktig denne dagen er, burde det være klart at denne dagen, den sjuende dagen i uken, vår lørdag, har en spesiell posisjon hos Gud. Det er den eneste dagen Gud har velsignet og helliget (i denne sammenhengen i betydningen å sette til side til hellig bruk).
Ikke mindre enn 195 ganger blir den sjuende dags sabbaten direkte løftet opp på en eller annen måte. Indirekte løftes sabbaten opp 24 ganger, og i tillegg omtales sabbatsdagen på andre måter og med andre ord.
Innvending 2, Matteus 28,1: Ved slutten av sabbaten, da det begynte å gry mot den første [dag] i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se graven.
Kristi oppstandelse, som skjedde på den første dagen i uken, søndag, er en så viktig begivenhet at det er naturlig at vi husker og feirer den dagen som en helligdag. Dette er en vanlig påstand fra mange kristne. Men holder dette argumentet? Finner vi noe i Bibelen som sier at vi skal huske Jesu død og oppstandelse, og i så fall hva er det?
Svar på innvendingen:
Kristus døde på korset på en fredag, og uten å dø kunne han ikke ha stått opp igjen. Dette er to av tre like hendelser. Jesu himmelfart er like viktig som hans død og oppstandelse, og himmelfarten fant sted på en torsdag. Ser vi på uken jobber vi torsdager og fredager. Hvorfor? Vel, fordi det ikke er noe i Bibelen som indikerer at Gud ga befaling om å holde torsdag eller fredag hellig. Det er heller ikke et eneste hint om at Gud endret sabbaten fra lørdag til søndag. Hvis det hadde vært Guds vilje å endre hviledagen, ville han ha formidlet det tydelig til folket. Profeten Amos sier noe om dette problemet: For Herren Gud gjør ingen ting uten at Han åpenbarer Sitt hemmelige råd for Sine tjenere, profetene, (Amos 3:7).
Gud antydet aldri at han ville endre sabbaten. Ikke engang Jesu oppstandelse ville forandre Herrens sabbat. Tvert imot, Jesus hvilte i graven på lørdag og sto opp på den første dagen i uken: søndag.
Men til spørsmålet om Jesus selv har sagt noe om hvordan vi skal minnes hans død og oppstandelse. Under nattverden, på skjærtorsdag, dagen før han døde på korset, sier Jesus: Og Han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er Mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om Meg! (Lukas 22,19). Nattverden er med andre ord måten vi skal minnes Jesu død og oppstandelse på. Gjør dette, sier Jesus, delta i Herrens nattverd, og gjør det for å minnes mitt offer på korset.
Det er også et sterkt argument som ligger i det verset som blir brukt (Matteus 28,2) for «å bevise» at sabbaten er flyttet fra lørdag til søndag. Når vi leser dette verset sammen med Lukas 23,54-56 og Markus 16,1-2 kan vi danne oss et korrekt bilde av hva som skjedde på fredag (forberedelsesdagen eller ukens sjette dag) lørdagen (ukens sjuende dag) og søndagen (ukens første dag).
Lukas 23,54-56: Den dagen var forberedelsesdagen (fredagen – ukens sjette dag), og sabbaten nærmet seg. Kvinnene som var kommet sammen med Ham fra Galilea, fulgte etter, og de la merke til graven og hvordan Hans legeme ble lagt der. Så vendte de tilbake og gjorde i stand krydder og velduftende oljer. De hvilte på sabbaten slik budet sier.
Markus 16,1-2: Da sabbaten var over, gikk Maria Magdalena, Maria, mor til Jakob, og Salome og kjøpte krydder, for å gå og salve Ham. Meget tidlig om morgenen, da solen hadde stått opp på den første dag i uken, kom de til graven.
Som vi ser av Lukas og Markus var det full aktivitet med å forberede Jesu legeme på fredagen, det var ingen aktivitet på sabbaten og de hadde planlagt en større aktivitet for å fullføre salvingen av Jesu legeme på søndagen. Se bare hvor kort og greit Lukas sier det: hvilte på sabbaten slik budet sier.
Både Jesus, disiplene, kvinnene og alle de andre som fulgte Jesus hvilte på sabbaten. Det er underlig dersom Jesus hadde forandret hviledagen.
Innvending 3, Kolosserne 3,23: Og alt dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker.
Her er begrunnelsen den at alt det de gjør, det gjør de for Herren, et argument som viser seg å være svært anvendelig. Enkelte lar være å betale tiende, men bygger seg et store og prangende hus i stedet og sier at de bygger huset for Herren … … …
Alt det de gjør hevder de at de gjør av hjertet, og for Herren, og det ligger implisitt i deres argumentasjon at de holder søndagen som sabbat for å ære Herren. De sier også at sabbaten er en jødisk oppfinnelse, eller at den ble gitt til Israel ved Sinai, og derfor ikke er gyldig for de som tilhører den kristne kirke.
Svar på innvendingen:
Dette er både en absurd påstand og et stort mysterium som direkte motsier det som Guds ord i det fjerde budet sier, det eneste budet som begynner med «HUSK», og som er det budet de aller fleste kristne ønsker å glemme: 8 Husk på hviledagen så du holder den hellig. 9 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, 10 men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. 11 For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den, (2 Mosebok 20,8-11).
Hvorfor ga Gud mennesket en hviledag å HUSKE, en dag Han velsignet og helliget og som Han satt til side for hellig bruk hvis alle dager var like? Det er ikke bare i strid med Guds ord, men også mot sunn fornuft.
Ser vi nøye på teksten vil vi se at versene 9, 10 og 11 er en direkte link til skapelsen, og vi leser i skapelsesberetningen at Gud skapte på den 1. 2. 3. 4. 5. og 6. dagen. Deretter står det om den sjuende dagen i 1 Mosebok 2,2-3 følgende: På den sjuende dagen fullendte Gud Sitt verk, det Han hadde gjort, og på den sjuende dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Han hadde gjort. Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Gud hadde skapt og formet. Det står at fullførelsen av skapelsen var å velsigne den sjuende dagen og hellige den. Det er ingen annen dag som har blitt helliget av Gud, heller ikke velsignet slik som ukens sjuende dag.
La oss se på hva det er som gjør en dag hellig. Kan du eller jeg bestemme at en dag skal være hellig? Kan paven bestemme det? Svaret på disse to spørsmålene er kort og godt NEI, ikke i det hele tatt. Vi mennesker kan ikke gjøre noen ting hellige, for vi er ikke hellige i oss selv. Det er bar Gud som kan gjøre noe hellig, og en dag blir hellig ved at Gud Skaperen er spesielt til stede på den dagen Han valgte under skapelsen, den dagen Han velsignet og helliget.
Når vi følger Guds bud, og velger å hvile på sabbaten i ordets rette forstand, vil Gud velsigne oss. Dette er noe som må oppleves, for jeg klarer ikke å forklare det. Den velsignelsen jeg får av Herren for å holde ukens sjuende dag, lørdagen, som sabbat, slik Guds ord sier jeg skal gjøre er ubeskrivelig, og den følger meg gjennom hele uken.
Innvending 4, Kolosserne 2,16: La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller i spørsmål om en høytid eller en nymånedag eller sabbater.
Her finner vi også samme argument. Det hevdes at her skriver Paulus at ingen skal dømmes for mat, drikke, høytider, nymånedag eller sabbater, og mener med dette at det ikke er nødvendig å holde sabbaten hellig. Men de ser helt bort fra en liten men viktig detalj.
Svar på innvendingen:
For det første er det også her noe mer i teksten som er av avgjørende betydning for å forstå verset. Dette er den lille men viktige detaljen. Sabbatene som nevnes er ikke den ukentlige sabbaten. Her er sabbater skrevet i flertall, og er derfor et flertallsord, og har derfor ingen ting å gjøre med sabbaten i entall – den ukentlige sabbaten.
For det andre må vi lese vers 17, og se hva dette verset sier. Det sier: som bare er en skygge av de kommende ting, da legemet tilhører Kristus.
Siden mat eller drikke eller i spørsmål om en høytid eller en nymånedag eller sabbater bare er skygger av ting som skal komme (vers 17), viser dette derfor til seremonilovens ordninger. 3 Mosebok kapittel 23 og 5 Mosebok kapittel 16 handler begge om den seremonielle loven, også kalt «de store høytidene». Av de seremonielle sabbatene var det minst syv som kommer i forbindelse med påsken og forsoningsdagen med flere, og dette er de sabbatene som kristne i Kolossæ ikke skal dømmes for ikke å holde. Dette var seremonielle festdager som pekte mot Kristus, og som var blitt bragt til opphør gjennom Jesu død.
Herrens sabbat derimot, den syvende dagen i uken – lørdag, har aldri vært en skygge som de seremonielle sabbatene. Den ble innstiftet av Herren selv i Edens hage på den syvende dagen i skapelsesuken før synden ble til, og til og med før det var behov for noen skyggebilder av frelsen i Jesus Kristus.
Innvending 5, Galaterbrevet 4,10: Dere holder nøye rede på dager og måneder og årstider og år.
Dette må være en åpenbar og flengende kritikk av dem som holder sabbaten, ukens sjuende dag hellig! Disse adventistene kritiserer alle som ikke holdes den jødiske sabbaten.
Svar på innvendingen:
Dette er snarere en kritikk av de som holder nøye rede på dager og måneder og årstider og år, de dagene og høytidene som er fremmede for Det nye testamente. I forrige vers, vers 9, legger Paulus skylden på galaterne ved å si: Men nå, etter at dere har lært Gud å kjenne, og enda mer, etter at dere er kjent av Gud, hvordan kan dere da igjen vende dere til de svake og ynkelige maktene; vil dere på ny trelle under dem?
Vi må huske på at dette var nyomvendte mennesker når Paulus skriver til dem, og at de kanskje allerede i barndommen lærte å feire disse hedenske festdagene dedikert til deres hedenske guder. Det kan også være slik at de feiret de gammeltestamentlige jødiske festdagene på en formalistisk måte.
Etter at Paulus hadde reist videre på sin misjonsreise hadde de begynt å feire disse hedenske eller seremonielle dagene igjen, altså det de hadde lært i barndommen og de dagene omvendte jøder fortsatt feiret. Det er dette Paulus advarer mot, han advarer ikke mot å hvile på sabbaten eller holde Herrens sabbat, noe som på den tiden var en åpenbart for alle kristne.
Innvending 6, Åpenbaringen 1,10: På Herrens dag ble jeg grepet av Ånden, og bak meg hørte jeg en sterk røst, som av en basun.
Her sier Johannes at han var i Ånden på Herrens dag, og denne dagen er søndag. Derfor må søndag være Herrens hellige dag i den nye pakt.
I min favorittbibel, BGO 1988, hvor redaksjonen stort sett var pinsevenner, står det i fotnotene til Åpenbaringen 1,10 følgende: «Dette er den første referansen i kristen litteratur der den første dagen i uken benevnes som Herrens Dag».
Svar på innvendingen:
Herrens Dag er søndag bare hvis det kan bevises fra Bibelen at søndag er Herrens dag i den nye pakt, men slike bevis finnes ikke, og da blir denne argumentasjonen bare en grunnløs påstand. Den første dagen i uken er ikke nevnt som Herrens dag en gang i Bibelen, ikke en eneste gang.
Som sagt så er den fotnoten jeg henviste til farget av det pinsekarismatiske synet og er et subjektivt syn , ikke et objektivt syn. Det finnes heller ingen indikasjon på hvilken dag som menes med Herrens Dag. La oss se litt på uttrykket Herrens Dag: Uttrykket Herrens dag forekommer 22 ganger i 20 forskjellige vers, og en gang som Herrens hellige dag (Jesaja 58,13), til sammen 23 ganger i Bibelen.
Dette er de aktuelle versene:
Jesaja 13,9; 13,9; 58,13-14; Esekiel 13,5; 30,3; Joel 1,15; 2,1; 2,11; 3,4; 3,19; Amos 5,18
(to ganger); 5,20; Obadja 1,15; Sefanja 1,7; 1,14 (to ganger); Sakarja 14,1; Malaki 4,5; Apostlenes gjerninger 2,20; 1 Tessalonikerbrev 5,2; 2 Peters brev 3,10; Åpenbaringen 1,10.
21 ganger handler det om dommen eller dommedag som utvidet uttrykk når det gjelder endetiden. En gang handler det om sabbaten, ukens sjuende dag (Jesaja 58,13). Det er bare i Åpenbaringen 1,10 at vi ikke kan lese direkte fra verset at det er dommedag eller sabbaten, men når Bibelen er en selvforklarende bok, er det lett å se et mønster i de andre 22 gangene uttrykket Herrens dag forekommer i en eller annen form, at det handler om Guds sabbat – den syvende dag i uken eller dommedag og endetid. Hvorfor skulle det være annerledes med dette enkeltverset? Men hvis Åpenbaringen 1,10 ikke skal tolkes som en dommedag (som en utvidet periode), så må denne dagen som nevnt her referere til Guds sabbat. Den syvende dagen blir referert til som «Herrens hellige dag», og Gud selv sier: «Min hellige dag»:
Jesaja 58,13-14: Hvis du vender din fot bort fra sabbaten, så du ikke gjør etter ditt eget velbehag på Min hellige dag, men hvis du kaller sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull, hvis du vil ære den, så du ikke følger dine egne veier, og ikke gjør det som er etter ditt eget velbehag, og ikke taler dine egne ord, da skal du ha stor glede i Herren. Jeg skal la deg ri på høydene i landet og mette deg med arven fra din far Jakob. Herrens munn har talt.
Vi kan trygt anta at Jesaja mente den syvende dagen i uken siden dette ble skrevet ca. 800 f.Kr. Det kan imidlertid innvendes mot det faktum at dette står i GT og tilhører derfor den gamle pakt, men vi finner et klart svar på denne oppfordringen om å «vende foten bort fra sabbaten» som betyr «ikke arbeide på sabbaten» i det nye testamentet. Lukas forteller oss hva kvinnene gjorde, og ikke minst hva de ikke gjorde på sabbaten med Jesu legeme etter hans død. Vi leser i Lukas 23,56: Så vendte de tilbake og gjorde i stand krydder og velduftende oljer. De hvilte på sabbaten slik budet sier.
Før sabbaten kunne de, kvinnene, tilberede krydder og salver, men ifølge det fjerde bud kunne de ikke salve Jesu legeme på sabbaten fordi dette var å regne som arbeid, og derfor ventet de til søndag, den første dagen i uken – som ikke er sabbat, før de gikk til graven for å salve Jesu legeme: Lukas 24,1: Men på den første dagen i uken, meget tidlig om morgenen, kom kvinnene til graven sammen med noen andre. De hadde med seg de krydderne de hadde gjort i stand.
Med tanke på at Åpenbaringen åpenbarer eller avslører hendelser som leder til hendelsene i forbindelse med Jesu gjenkomst kan vi tolke uttrykket bortrykket i Ånden på Herrens dag slik at Johannes i ånden blir ført ned gjennom tiden til Herrens dag (Joel 3,4) og befinner seg i himmelen foran Herrens trone i endetiden, eller dommedag som et utvidet begrep. Herrens trone her er tronen til Gud Faderen. Man kan også tolke Herrens dag på en tradisjonell måte, at det er sabbaten det er snakk om. De som tolker Herrens Dag på denne måten hevder de finner belegg for sitt syn i kapittel 4, vers 1 og 2 hvor Johannes ser en åpen dør inn til himmelen og hørte en røst som sa kom opp hit og Jeg skal vise deg hva som må skje etter dette. Selv om mange tror at Herrens dag er den spesielle dagen som Johannes mottok Åpenbaringen da han satt på Patmos, må vi ikke glemme å sette det hele inn i riktig kontekst. Det er visse ting vi må ta hensyn til, og det er:
a) hvor Johannes befinner seg, (vers 9)
b) årsaken til hvorfor han befinner seg nettopp der, (vers 9) og
c) i hvilken tilstand han befant seg da han fikk åpenbaringene (vers 10).
Johannes befant seg altså på øya Patmos, og årsaken til at han befant seg der var for Guds
ords skyld og for Jesu Kristi vitnesbyrds skyld, og den tilstanden han befant seg i var i ånden. Vi kan derfor slå fast at det ikke er hvilken ukedag som Johannes mottar sine syner på som er av interesse, men årsakene til at han får dem, og det er dette som fører fram til den første fortolkningen av Herrens dag, som dommens dag i utvidet forstand.
Det finnes ingen ting i Bibelen som tyder på at Jesus forandret hviledagen fra lørdag til søndag, det er heller motsatt. Alt som er skrevet i det nye testamentet er skrevet etter at Jesus døde, og da er det veldig rart at de ikke nevner at denne dagen har blitt endret av Jesus. I stedet poengterer de alle sammen at sabbaten er den samme som den har vært siden skapelsen. De argumentene som brukes av dem som ikke liker å holde sabbaten er kun stråmenn og ikke noe annet. Det de kommer med av argumenter er konstruerte argumenter som ikke har fundament i Bibelen. Det er nok heller motviljen til å holde sabbaten som Guds hviledag som er årsaken, for når det gjelder å holde søndagen som sabbatsdag, ja da er det plutselig av høyeste viktighet å holde denne false sabbatsdagen. Forstå det den som kan.