Profetiens tredje del; Ødeleggelsen av fienden og utfrielsen av Israel.
Kapittel 9.
A) Den første byrden; 9,1-21
Før vi går inn i selve teksten har jeg lyst til å trekke en liten parallell. Vi snakker jo om ødeleggelsen av fienden og utfrielsen av Israel i dette kapittelet, og den endelige ødeleggelsen av fienden og utfrielsen skjer først ved Jesu gjenkomst. Paulus sier i 1 Tessalonikerbrev 5,4-6 følgende: Men dere, brødre, er ikke i mørket, så denne Dagen skulle komme over dere som en tyv. Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi tilhører ikke natten eller mørket. La oss derfor ikke sove, slik de andre gjør, men la oss våke og være edrue.
Jeg er av den oppfatning at vi har eksempler på alt det som ligger foran oss i Bibelen. Dette er det som kalles typologi, bilde og motbilde. Da Israel var i Egypt og skulle forlate landet til fordel for det jordiske Kanaan så var dette et bilde på hva som vil skje i endetiden. Motbildet til dette i endetiden er når Guds folk skal gå ut av vår tids Egypt og inn i det himmelske Kanaan. Da Israel skulle forlate Egypt så skjedde det på følgende måte: Slik skal dere ete det: Dere skal ha hoftene ombundet, ha sandaler på føttene og stav i hånden. Dere skal ete det i hast. Det er Herrens påske, 2 Mosebok 12,11.
Spørsmål: Hvorfor skulle Israel spise påskelammet i all hast stående, ferdig påkledd med sandaler, belte rundt livet og stav i hånden?
Det var fordi de ikke kunne vite når de fikk signalet til å forlate Egypt. Det eneste de visste var at de snart skulle forlate Egypt, ikke når. Det handler derfor om å være forberedt, og Israel den gangen kunne ikke vente til beskjeden kom før de gjorde seg klare. De måtte være klare til å gå ut i det samme øyeblikk som beskjeden ble gitt. Derfor skulle de spise påskelammet ferdig påkledde og klare til å gå på et øyeblikks varsel. Det samme gjelder for oss i endetiden. Vi må være klare og forberedt på Jesu gjenkomst hvert sekund, for det hele vil skje i all hast skal vi tro de profetiene Jesus selv ga disiplene i Matteus kapittel 24.
I kapittel 24 i Matteus gir Jesus oss mange tegn som vi bør ta med oss på veien, og han sier i vers 25: Se, Jeg har sagt dere det på forhånd, og i Johannes 14,29 sier Han dette: Nå har Jeg fortalt dere det før det kommer, så dere kan tro når det kommer.
Gjennom de hendelsene som skjedde med Guds folk i gammeltestamentlig tid kan vi finne ut hva som vil skje med Guds folk i endetiden. I tillegg har Frelseren selv gitt oss mange ledetråder som vi kan bruke til å se hvor på tidslinjen vi befinner oss. Vi vet hva som skjedde med Israel i forbindelse med fangenskapet og utgangen fra Egypt, og vi vet hva som skjedde med jødefolket i det Babylonske fangenskapet og da de forlot Babylon. Vi behøver derfor å sette oss godt inn i disse hendelsene og se på de tegn Jesus har gitt oss for å vite omtrentlig hvor på tidslinjen vi befinner oss. Nøyaktig hvor kan vi ikke vite. Vi kan se hva som har skjedd, og hvilke profetier som er oppfylt, og da har vi en god pekepinn.
Så mens vi venter på Herrens gjenkomst, la oss gjøre alle våre forberedelser i god tid. La oss binde om våre hofter, ha sko på føttene, og ta staven i hånden og spise vår mat stående slik at vi er klare til å rykke ut på korteste varsel.
1) Dom over Israels fiender; 9,1-8.
Vers 1 Byrden, Herrens ord, mot landet Hadrak. Også i Damaskus skal den ha sitt hvilested. For menneskene og alle Israels stammer har vendt sitt øye mot Herren. Vers 2 Ordet rammer også Hamat, som grenser til Damaskus, og Tyrus og Sidon, fordi de er så veldig vise.
Ordet byrden, eller teknisk sett lasten, er her brukt som en høytidelig, majestetisk melding som ofte ble brukt for profetier gitt om ulike makter eller myndigheter, (se også Jesaja 15,1; 17,1; 19,1; 21,1; 22,1; 23,1). Gud uttaler med andre ord en dom over Israels fiender.
Vers 3 For Tyrus bygde seg en festning og dynget opp sølv som støv og gull som søle på gatene. Vers 4 Se, Herren skal fordrive henne. Han skal ødelegge hennes kraft på havet, hun skal fortæres av ilden.
Nebukadnesar beleiret gamle Tyrus mellom 586 og 573 f.Kr. og la byen i grus, men den ble gjenoppbygd opp på en øy like utenfor kysten. Om lag 250 år senere kom Aleksander den Store og oppfylte denne profetien ved at han bokstavelig ødela Tyrus´ kraft da han erobret byen.
Vers 5 Asjkalon skal se det og frykte. Gasa skal vri seg i stor smerte, også Ekron, for hennes håp ble til skamme. Kongen skal utryddes fra Gasa, og Asjkalon skal ikke være bebodd. Vers 6 Et blandingsfolk skal slå seg ned i Asjdod, og Jeg skal ødelegge filisternes stolthet. Vers 7 Jeg skal ta blodet bort fra hans munn og styggedommene ut fra hans tenner. Men resten som blir igjen, skal tilhøre vår Gud og være som en fyrste i Juda, og Ekron skal være som en Jebusitt. Vers 8 Jeg skal dra til felts for å verne Mitt hus mot hæren, mot den som drar forbi, og mot den som vender tilbake. Aldri mer skal noen undertrykker komme over dem, for nå vokter Jeg dem med Mine Egne øyne.
Blandingsfolk som den norske BGO bruker er en lite treffende oversettelse. Et blandingsfolk kan bestå av jøder og hedninger, og historisk vet vi at mange fra Guds folk giftet seg med hedninger, og disse hedningene fikk gjennom sitt ekteskap innpass blant Guds folk. King James bruker a bastard (bastard) i betydningen av å være født utenfor ekteskap eller å være av ukjent opprinnelse, og henspiller på en person som ikke får komme inn i blant Guds folk. Av ukjent opprinnelse impliserer at det er en fremmed det er snakk om. Tysk Luther oversetter med Fremde (fremmed) og Reina Valera bruker un extranjero (en fremmed). I 5 Mosebok 23,2 finner vi følgende lov: En som er av uren fødsel, skal ikke komme inn i Herrens forsamling. Selv i tiende slektsledd skal ingen i hans ætt komme inn i Herrens forsamling. Dette passer på en som kalles bastard, fordi en bastard er forklart som en med ukjent opprinnelse eller født utenfor ekteskap. Man kan godt være en blanding av jøde og hedning og bli godtatt av menigheten når vedkommende er født innenfor rammene i et ekteskap.
Jeg skal ta blodet vekk fra hans munn er utvilsomt en referanse til hedenske tradisjoner om å drikke blod fra sine ofre, eller spise offerkjøttet med blod. Det var strengt forbudt for Israel å gjøre dette, og det fulgte en dødsstraff for dem dersom de gjorde det, og det kalles en styggedom. (3 Mosebok 17,10-14) Dette fører oss videre til en liten rest av dette folket som skal tilhøre Herren, og som skal bli som en konge i Juda. Dette har en klare paralleller i Åpenbaringen. I kapittel 1 versene 5 og 6 sies det at Jesus Kristus, det troverdige vitne, Den førstefødte av de døde og Herskeren over kongene på jorden … har gjort oss til konger … … og i kapittel 5 versene 9 og 10 står det at Han som ble slaktet … har frikjøpt oss og gjort oss til konger.
Vers 8 vil jeg påstå tilhører den absolutte endetid da profetien sier: Aldri mer skal noen undertrykker komme over dem, for nå vokter Jeg dem med Mine Egne øyne. Nok en gang finner vi altså både samtidsperspektivet og endetidsperspektivet i samme avsnitt. Da jødene hadde vendt hjem etter det babylonske fangenskapet fortsatt undertrykkelsen av dem. Også i vår tid er det undertrykkelse av Guds folk over hele verden. Mange steder blir mennesker nektet å tilbe Gud slik Gud skal tilbes ved at de ikke får lov til å holde gudstjenester. Men det verste er at mange blir drept fordi de er trofaste mot Gud og Guds bud. Også i Norge blir Guds trofaste rest satt på prøve etter prøve selv om prøvelsene ikke er av samme karakter som andre steder i verden. Som enkeltmennesker har vi lite å stille opp mot sekulære myndigheter og den innflytelsen som de falne kirkesamfunnene har. Vi har ikke lenger lov å forkynne på en slik måte at vi ‘stjeler’ medlemmer fra andre kirkesamfunn. Vi kan ikke framholde Guds rene og klare ord i homofilidebatten eller andre spørsmål om doktriner som ikke baserer seg på Bibelen uten å risikere fengselsstraff for ‘hat-tale’. Som vi skjønner så er det fortsatt undertrykkelse i alle land i hele verden. Guds folk vil ikke få fred fra sine undertrykkere før Gud har utryddet synden og døden og tilintetgjort Satan.
2) En rettferdig konge over et forent Israel; 9,9-17.
a) Messias, kongen, kommer!
Vers 9 Fryd deg stort, Sions datter! Bryt ut i jubel, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg. Han er rettferdig og kommer med frelse, ydmyk og ridende på en eselfole.
En fantastisk Messiasprofeti. Det er dette verset Jesus referer til i Matt 21,5 og Joh 12,15 like før Han rider inn i Jerusalem på palmesøndag år 31, fem dager før Han ble korsfestet. (Se også Jeremia 23,5-6.)
Vers 10 Jeg skal utrydde vognen fra Efraim og hesten fra Jerusalem. Krigsbuen skal utryddes. Han skal tale fred til folkeslagene. Hans herredømme skal nå fra hav til hav, og fra Elven til jordens ender.
Her ser vi frelsen i Kristus. Gjennom sin død på korset vant Han en evig seier, derfor skal krigsbuen utryddes – og dette er en profeti om at en dag skal alle kriger opphøre, og freden vil bli Guds folk til del for all evighet. Jesus trøstet, helbredet og reiste folk opp fra de døde, og ga hele menneskeheten et salig fremtidshåp. Hele jorden skal høre om frelsen i Kristus. (Se også Joel 3,1-17 som omhandler Guds ånd blir utøst og Gud dømmer folkeslagene.)
b) Gud skal frelse sitt folk.
Vers 11 Også du, på grunn av ditt paktsblod, skal Jeg sette dine fanger fri fra brønnen der det ikke finnes vann.
Også du er en henvisning til det folket som Gud kaller sitt eiendomsfolk – uansett etnisitet. Paktsblodet må sannsynligvis forstås i utvidet forstand som den pakten Gud inngikk med Adam i Edens Hage, 1 Mosebok 3,15, og som Han fornyet med Abraham i 1 Mosebok 22,18 – også kjent som ‘Den nye pakt’. Hvem fangene er og hva brønnen der det ikke finnes vann representerer, er det delte meninger om. Men her, som ellers i Sakarja, kan det være en dobbel betydning av profetien. Det kan forstås slik at det gjelder jødenes fangenskap i Babylon, men det kan også forstås slik at det er det levende vannet som kommer til de som tørster etter å finne fred hos Gud. Jesus satte jo fanger fri og ga dem levende vann. Ordet som er oversatt til brønnen på norsk er det hebraiske bor, som i tillegg til brønn, har blitt oversatt med; avgrunn, fangehull; død; steinbrudd. Det er grunn til å tro at det er fangenskapet det er snakk om her.
Vers 12 Vend tilbake til festningen, dere fanger som har håp. Også i dag forkynner Jeg at Jeg skal gi deg dobbelt igjen. Vers 13 For Jeg spenner Juda som en bue, og Jeg legger Efraim på den, Jeg egger dine sønner, Sion, opp mot dine sønner, Grekenland, og Jeg gjør deg lik den mektiges sverd. Vers 14 Da skal Herren vise Seg over dem, og Hans pil skal skyte fram som lynet. Herren Gud skal blåse i basunen og dra ut med storm fra sør.
Hvem er det vi som ´fanger´ eller Guds rest ´har håp´ om, eller kan søke tilflukt hos? I Daniel 11,38 fortelles det om festningenes gud, og dette uttrykket må leses i lys av at Nimrod var Babylons grunnlegger og at Babylon var festningen. Nimrod var med andre ord festningenes gud, som er et bilde på Satan. Men når Gud kaller på fangene og ber dem vende tilbake til festningen kan det umulig være Babylon Han mener med festningen, men det må være Jesus Kristus. Kristus er ikke bare vårt vern og vår tilflukt, Han er vårt eneste håp, og det er Han som skal stride for oss. Kristus er den eneste som kan gi oss ly og vern mot fiendens angrep, med andre ord er Jesus vår festning. Det eneste vi kan bidra med i kampen mot det onde er å legge oss i Herrens hender, og uvilkårlig blir tankene dratt mot Åpenbaringen hvor vi i kapittel 6 vers 2 ser vi Kristus sitte på en hvit hest, med en bue. Vers 14 i Sakarja kapittel 9 viser da også til Åpenbaringen 6,2: Og jeg så, og se, en hvit hest. Han som satt på den, hadde en bue. Og det ble gitt ham en krone, og han drog ut seirende og for å seire.
Tittelen på avsnittet, Gud skal frelse Sitt folk indikerer at vi har med hendelser å gjøre som ligger langt inn i framtiden for Sakarja. Da det første seglet i Åpenbaringen 6 ble åpnet etter Jesus døde på korset, og man kan sette både år 31 da Jesus døde og år 34 da evangeliet ble gitt til hedningene etter Stefanus ble steinet som start for dette seglet.
Vers 15 Hærskarenes Herre skal verne dem. De skal fortære og trampe ned slynge-steiner. De skal drikke og larme som om det var av vin. De skal fylles som en offerskål, som hjørnene på alteret. Vers 16 Herren deres Gud skal frelse dem på den dagen, som flokken av Hans folk. For de skal være som juvelene i en krone, de skal stråle over Hans land. Vers 17 Å hvor stor er dets godhet, og hvor stor er dets skjønnhet! Kornet får de unge mennene til å trives, og mosten får jomfruene til å trives.
Mange mener at dette avsnittet eksplisitt ble gitt jødene da de fortsatt var i Babylon, og viser hvordan Gud frigjorde dem, gjennom krigshandlinger (vers 13-14), men stemmer det?
Jeg tror at dette viser en helt annen frelse, for hjemreisen fra Babylon foregikk helt uten noen form for krigshandlinger. Det var tvert imot en fredelig utvandring fra Babylon etter at kong Kyros hadde gitt et kongelig dekret som ga jødene alle fullmakter til å gjenreise Jerusalem og tempelet. Vers 16 viser bl.a. til Åpenbaringen 12 som kalles ‘Kvinnen, barnet og dragen’ og til Åpenbaringen 19,11-16 i avsnittet som kalles ‘Kristus på en hvit hest’.
Kapittel 10.
3) Gud, ikke avguder, er kilden til seier; 10,1-7.
Vers 1 Be Herren om regn i senregnets tid. Herren lager tordenskyer. Han skal gi dem byger av regn, så enhver får vekster på marken. Vers 2 For avgudene har bare talt bedrag. Spåmennene har bare sett løgn, og de har fortalt falske drømmer. De trøster bare med tomhet. Derfor drar de av sted som sauer. De er fornedret fordi de ikke har noen hyrde. Vers 3 Min vrede er opptent mot hyrdene, og Jeg skal straffe bukkene. For hærskarenes Herre skal se til Sin flokk, Judas hus. Han skal gjøre dem lik Sin herlige hest i slaget. Vers 4 Fra ham kommer hjørnesteinen, fra ham kommer teltpluggen, fra ham kommer krigsbuen, fra ham utgår hver eneste hersker. Vers 5 De skal bli som mektige menn. Under slaget tramper dere ned fienden som søle i gatene. De skal stride fordi Herren er med dem, og dem som rir på hester, skal bli gjort til skamme. Vers 6 Jeg skal styrke Judas hus, og Jeg skal frelse Josefs hus. Jeg skal føre dem tilbake, fordi Jeg har barmhjertighet med dem. De skal være som om Jeg aldri hadde støtt dem bort. For Jeg er Herren deres Gud, og Jeg skal svare dem. Vers 7 Efraim skal være som en mektig mann, og deres hjerte skal glede seg som om det var av vin. Ja, deres barn skal se det og glede seg. Deres hjerte skal fryde seg i Herren.
Sakarja forteller at dersom Guds folk skal motta velsignelsene som Gud har lovet, må de vende seg til Ham, ikke til avguder som ikke er i stand til å gjøre noe. Det står jo at det eneste avgudene har gjort er å fortelle bedrag, og de falske profetene (spåmennene) har bare sett løgn.
Når det gjelder vers 4 er det et par betraktninger som jeg mener er viktige. Han i dette verset viser tilbake til hærskarenes Herre, dvs. Gud Faderen. Det er jo fra Faderen alt utgår, også teltpluggen.
For å komme videre må vi forklare uttrykket teltpluggen. Så hva eller hvem er teltpluggen, og hvorfor brukes dette uttrykket?
I overskriften til avsnittet står det kilden til seier. Det reiser følgende spørsmål: Hvem er det som er vår kilde til seier? Det er Jesus Kristus. Det er Han som også er vår teltplugg. Og da kommer vi til det punktet igjen at her har vi en valgt oversettelse som kan forsvares, men som likevel ikke er helt riktig. La oss først lese Esra 9,8: Men nå har vi en kort stund blitt vist nåde fra Herren vår Gud. Han har latt oss få en liten rest som har sluppet unna, for å gi oss et feste* på Sitt hellige sted, så vår Gud kan opplyse våre øyne og gi oss et lite mål av livskraft i vår trelldom.
Det ordet som i Sakarja 10,4 er oversatt til teltplugg er det samme ordet som i Esra 9,8 er oversatt til feste. En teltplugg kan holde fast et telt i ganske hard vind, men når det stormer som verst er det lite hjelp i en teltplugg. Kanskje et feste er et bedre valgt ord, for med et feste kan vi fortøye en supertanker, det kan vi ikke med en teltplugg. Men, ser vi på hva det hebraiske ordet bak både feste og teltplugg betyr så er det et annet alternativ som kanskje burde vært brukt.
* Det ordet som er oversatt til feste er det hebraiske yathed (yaw-thade´), som betyr både påle og plugg. NASB Translation: (peg) plugg (6), (pegs) plugger (11), (pin) pinne (3), (stake) stake / påle (1), (tent peg) teltplugg (3). Her brukes stake / påle i betydningen av en sterk stake av tre som ble drevet ned i jorden for å støtte opp noe, et tre, en form for gjerde eller et grensemerke. Denne yathed var altså noe som skulle vare i lange tider – i en evighet.
Om vi omskriver vers 4 slik: Fra ham kommer hjørnesteinen, fra ham kommer (den sterke) staken eller pålen, fra ham kommer krigsbuen, fra ham utgår hver eneste hersker, så mener jeg det harmonerer med hvordan vi ser på vår Frelser. Han har kraft til å holde på oss uansett hvor sterk stormen er.
Men tilbake til vers 1 og uttrykket: Be Herren om regn i senregnets tid, så indikerer dette endetid i seg selv, fordi senregnet er et bilde på utøsingen av Den Hellige Ånd i endetiden. La oss se hva Joel sier om senregnet. Det kan imidlertid være farlig å vise til dette verset uten å sette fingeren på et lite, men viktig punkt. Også her er det nok valgt feil ord med hensikt for å forvanske forståelsen av verset. Fryd dere, Sions barn, og gled dere i Herren deres Gud. For Han gir dere læreren til rettferdighet, og så skal Han sende regnet ned til dere, tidligregnet og senregnet i begynnelsen.
Originalteksten sier ikke tidligregnet og senregnet i begynnelsen men er oversatt til engelsk på denne måten: So, rejoice, O sons of Zion, and be glad in the Lord your God; For He has given you the early rain for your vindication (righteousness). And He has poured down for you the rain, The early and the latter rain as before.
Se også Tidligregnet og senregnet.
4) Guds folk samles sammen fra hele verden; 10,8-12.
Vers 8 Jeg skal lokke på dem og samle dem, for Jeg forløser dem. De skal bli mange, slik de før var mange. Vers 9 Jeg sprer dem blant folkene, men i landene langt borte skal de huske på Meg. De skal leve sammen med sine barn, og de skal vende tilbake. Vers 10 Jeg skal føre dem tilbake fra landet Egypt og samle dem fra Assyria. Jeg skal føre dem inn i landet Gilead og inn i Libanon, og der blir det ikke nok plass til dem. Vers 11 Han skal fare gjennom trengselens hav og slå ned havets bølger. Alle dypene i Elven skal tørke opp. Da skal Assyrias stolthet styrtes ned, og Egypts herskerstav skal bli borte. Vers 12 Så skal Jeg styrke dem i Herren, og i Hans navn skal de vandre, sier Herren.
Ved første øyekast så ser det ut til at det er snakk om det kjødelige Israel i disse versene, men jeg vil gjerne anføre noe også her. Dette er en profeti, og da skal vi ikke alltid forstå ordene bokstavelig, slik som i Åpenbaringen hvor Babylon brukes, så er det ikke det bokstavelige Babylon som menes, men det åndelige Babylon eller den katolske kirke. Kan det da være slik at Assyria og Egypt, i vers 10, bruks som bilder på Guds motstandere i den aktuelle tidsperioden profetien her omhandler? Jeg tror det.
Ser vi på vers 11 nevnes det trengselens hav, havets bølger og dypene i Elven (Eufrat). Jeg kan ikke tenke meg at disse tre begrepene skal tolkes bokstavelig, men i overført betydning slik at trengselens hav blir det menneskehavet som står Guds utvalgte etter livet i endetiden, og havets bølger representerer de trengsler som Guds trofaste går gjennom. At dypene i Elven skal bli borte kan vi se i sammenheng med Åpenbaringen 16,12: Så tømte den sjette engelen sin skål ut på den store elven Eufrat, og vannet i den tørket opp, slik at veien for kongene fra øst kunne ryddes.
Selv om Jesus vant den endelige seier over Satan og hans ondskap da han døde på korset og sto opp igjen, er det først når synden blir tilintetgjort vi vil kunne se det med det blotte øye og erfare det, for sannelig raser den store striden rundt oss fortsatt – hver dag. Men når kongene fra øst kommer, som er et bilde på Jesus og Hans englehær, da settes den endelige sluttstreken for Satan og hans regime. Det er det jeg tror gjemmer seg i Da skal Assyrias stolthet styrtes ned, og Egypts herskerstav skal bli borte.
Kapittel 11.
5) Lignelsen om Hyrden, 11,1-17.
Det er store meningsforskjeller i hvordan man skal tolke symbolismen i dette kapittelet. Språket som brukes er til de grader så billedlig, og profeten forklarer nesten ikke noe, derfor er det farlig å være dogmatisk. Det er likevel tre hovedsyn som blir fremholdt som mulige fortolkninger av dette avsnittet: 1) Dette avsnittet er et forvarsel til straffen som vil ramme jødene for deres forkastelse av Guds lederskap, og spesielt Messias. 2) Avsnittet gir en oversikt over Israels historie satt inn i lignelses form for å advare dem mot hva et framtidig forfall vil medføre av konsekvenser. 3) At de står som en klagesang over fallet til sine fiender. Jeg velger likevel å sette det inn i en messiansk kontekst, og med et endetidsperspektiv.
a) Fiendene faller; versene 1-3.
Vers 1 Åpne dine dører, Libanon, så ilden kan fortære dine sedrer. Vers 2 Klag, du sypress, for sederen er falt, for de herlige trærne er ødelagt. Klag, dere Basans eiker, for den tette skogen er falt. Vers 3 Det høres en lyd av hyrder som klager. For deres herlighet er ødelagt. Det høres en lyd av brølende løver. For Jordans stolthet er ødelagt.
Nok er gang kan det være en domshandling vi ser i disse versene. Trær brukes ved flere anledninger som et bilde på mennesker, og konteksten her tilsier at dette er fiender av Guds folk. Vi ser her at hele skoger blir ødelagt. Libanon, Basan og Jordan var områder som lå rundt Guds folk, og som var å regne som Guds folks fiender. Også her er det et spørsmål om hvilken tid vi befinner oss i. Dette kan også være en dobbel profeti som så mange ganger i denne boken.
Endetidstolkningen er at vi befinner oss omringet av fiender på alle kanter som alle vil ødelegge oss, men Gud vil bevare sitt folk gjennom de prøvelsene og trengslene som vil komme, for så til slutt å ødelegg fienden.
b) Den gode Hyrden – og de dårlige; versene 4-17.
Vers 4 Så sier Herren min Gud: Røkt slaktesauene. Vers 5 De som kjøper dem, slakter dem uten å erkjenne skyld. De som selger dem, sier: Lovet være Herren, for jeg er rik. Deres hyrder sparer dem ikke. Vers 6 For Jeg skal ikke lenger spare dem som bor i landet, sier Herren. Men se, Jeg skal overgi menneskene i hendene på sin neste og i hendene på deres konge. De skal herje landet, men Jeg skal ikke utfri dem fra deres hånd. Vers 7 Så røktet jeg slaktesauene, særlig de mest elendige i flokken. Jeg tok meg to staver. Den ene kalte jeg Godvilje, og den andre kalte jeg Bånd. Jeg røktet saueflokken.
Her må vi se på hvem det er som snakker, og hvem det er som utfører handlingene. Det står: Så sier Herren min Gud, hvilket impliserer at det er Gud som snakker til profeten. Dette er profetier som er gitt før det tredje dekretet om hjemreise ble gitt, og vi vet at jødene ikke hadde det lett hverken med sine naboer eller med stormaktene. I tiden etter Jesu død på korset herjet romerske soldater til de grader med jødene, og romerne ødela Jerusalem og til slutt ble de spredt for alle vinder. Så en samtidsoppfyllelse er på sin plass, men vi ser også at det er en endetidsoppfyllelse i det at Den gode Hyrden presenteres i disse versene. At Gud røktet de mest elendige i flokken kan vi lese slik at Gud tok vare på den kristne kirken til tross for alt de ble utsatt for.
Vers 8 På én måned utslettet jeg de tre hyrdene. Min sjel hadde ikke tålmodighet med dem, og deres sjel fikk også avsky for meg. Vers 9 Da sa jeg: Jeg vil ikke lenger røkte dere. Det som er døende, får bare dø, og det som holder på å forgå, får bare forgå. De som er igjen, får bare ete kjøttet av hverandre. Vers 10 Jeg tok min stav Godvilje og brøt den i to, så jeg kunne bryte pakten som jeg hadde sluttet med alle folkene. Vers 11 Slik ble den brutt på den dagen. På den måten skjønte de mest elendige i flokken, de som holdt øye med meg, at det var Herrens ord. Vers 12 Så sa jeg til dem: Hvis dere synes godt om det, så gi meg lønn. Men hvis ikke, så la det være. Så veide de opp tretti sølvstykker som min lønn. Vers 13 Herren sa til meg: Kast dem bort til pottemakeren, sølvstykkene som er den herlige verdien de verdsetter meg til. Så tok jeg de tretti sølvstykkene og kastet dem inn i Herrens hus til pottemakeren. Vers 14 Den andre staven min, Bånd, brøt jeg i to, så jeg kunne bryte brorskapet mellom Juda og Israel.
Ettersom vi har med en profeti å gjøre skal vi ikke alltid tolke ord og uttrykk bokstavelig. Når det står en måned, betyr det nødvendigvis ikke 30 bokstavelige dager, men en tidsperiode av uviss lengde men allikevel avgrenset.
Tretti sølvstykker er et begrep vi også finner i det nye testamentet, og da i forbindelse med at Judas solgte Jesus for 30 sølvpenger: … … Hva vil dere gi meg hvis jeg overgir Ham til dere? Og de telte opp tretti sølvpenger til ham, Matteus 26,15. I neste kapittel leser vi hva som skjedde videre med de tretti sølvpengene: Da kastet han sølvpengene inn i templet og gikk så bort og hengte seg. Men yppersteprestene tok sølvpengene og sa: Det er ikke tillatt å legge dem i tempelkisten, for dette er blodpenger. Og de rådslo sammen og kjøpte så pottemakerens åker for pengene, for å kunne begrave fremmede der. Derfor er den åkeren blitt kalt Blodåkeren til denne dag. Da ble det oppfylt som var talt ved profeten Jeremia, som sier: Og de tok de tretti sølvpengene, verdien av Ham som var verdsatt, Ham som Israels barn hadde verdsatt, og de gav dem for pottemakerens åker, slik Herren påla meg, Matteus 27,5-10.
Vi befinner oss i tiden etter Jesu død. Det snakkes jo om de 30 sølvpengene Judas solgte Jesus for. Det er en besynderlig profeti vi får her gjennom den andre staven som kalles Bånd. Mange tolker staven Bånd til å være symbolet på fiendskapen mellom Israel (Samaria) og Judea. Ved at Bånd blir brukket så hevder de at brorskapen mellom Juda og Israel skulle brytes. Israel var også kjent som ti-stamme riket og Samaria, og de som fortsatt bodde der etter deportasjonen som skjedde i år 721 f.Kr. ville ikke hjelpe til med å gjenreise tempelet i Jerusalem, dette fordi jødene (Juda) ikke godtok det tempelet som var bygd på Garisim-fjellet i Samaria. Brorskapet opphørte lang tid før denne profetien ble gitt, og på Jesu tid var det uhørt at en jøde kunne ha noe med en fra Samaria å gjøre. Så da Jesus var i Samaria og snakket med kvinnen ved brønnen så var nok det en torn i øynene på jødene, og fortellingen om Den barmhjertige Samaritan en grensesprengende historie. Men fiendskapen mellom Israel og Samaria hadde altså vært et faktum i et par hundre år på den tiden Sakarja får denne profetien. Dette må derfor ha en annen betydning, og som henspiller på en hendelse som vil komme etter Jesu død.
Vers 15 Herren sa til meg: Neste gang skal du utstyre deg som en dåraktig hyrde. Vers 16 For se, Jeg skal reise opp en hyrde i landet som ikke skal bry seg om dem som holder på å forgå, og som ikke ser til den unge. Han skal ikke lege det sønderbrutte og ikke fø det som ennå står. Men han skal spise kjøttet av det fete og rive klovene av dem. Vers 17 Ve denne dårlige hyrden som forlater flokken! Et sverd skal svinges mot hans arm og mot hans høyre øye. Hans arm skal visne helt bort, og hans høyre øye skal bli helt blindet.
I disse versene finner vi en profeti jeg mener tilhører vår tid. Da kirken var etablert i Roma tilranet lederen for menigheten der den posisjonen og makten som den romerske keiseren hadde før han flyttet til Konstantinopel. Den beskrivelsen som gis av den dårlige hyrden passer som hånd i hanske på pavemakten. I stedet for å føre kirkens medlemmer til Kristus, så har denne kirken adoptert omtrent alt av hedenske ritualer og tradisjoner, og gjort dem kristne ved å kle dem i en kristen drakt. Hedenskap er og blir hedenskap uansett hvordan det blir pakket inn. Men Gud vil til slutt ta et oppgjør med denne makten.
Kapittel 12.
B) Den andre byrden; 12,1 – 14,21.
6) Jerusalems framtidige frigjøring; 12,1-9.
Vers 1 Byrden av Herrens ord mot Israel. Så sier Herren som strakk ut himmelen, som la jordens grunnvoll og formet menneskets ånd i hans indre: Vers 2 Se, Jeg skal gjøre Jerusalem til en tumleskål for alle folkene rundt omkring. Også over Juda skal det komme når Jerusalem blir beleiret.
Her ser vi Herren forteller at det er Han som står bak (tillater) både ødeleggelsen av Jerusalem, det er det som menes med uttrykket at Jerusalem skal bli en tumleskål for folkeslagene og den straffen som til slutt rammer de ugudelige som har tråkket Jerusalem under hel i 42 måneder, (se Åpenbaringen 11,2). (Se også kapittel 9 vers 1.)
Vers 3 På den dagen skal det skje: Jeg skal gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som vil løfte henne bort, skal sannelig bli flerret opp, selv om alle jordens folkeslag er samlet mot henne. Vers 4 På den dagen, sier Herren, skal Jeg slå hver hest med forvirring og rytteren med galskap. Mine øyne skal våke over Judas hus og slå hver eneste av folkenes hester med blindhet. Vers 5 Judas ledere skal si i sitt hjerte: De som bor i Jerusalem er min styrke, ved hærskarenes Herre, deres Gud. Vers 6 På den dagen skal Jeg gjøre Judas ledere lik et ildkar i vedstabelen og lik en brennende fakkel mellom kornbåndene. De skal fortære alle folkene omkring på høyre og venstre side, men Jerusalem skal igjen bli bebodd på hennes eget sted, Jerusalem. Vers 7 Herren skal frelse Judas telt først, for at ikke herligheten til Davids hus og herligheten til dem som bor i Jerusalem, skal bli større enn herligheten til Juda. Vers 8 På den dagen skal Herren verne dem som bor i Jerusalem. Den som snubler blant dem på den dagen, skal være som David, og Davids hus skal være som Gud, som Herrens Engel framfor dem. Vers 9 På den dagen skal det skje: Jeg søker å ødelegge alle folkeslagene som kommer imot Jerusalem.
En gang, etter at Jerusalem har vært en tumleskål for nasjonene, vil Herren frigjøre Jerusalem fra sine undertrykkere. Spørsmålet blir da her, som ellers i Sakarja, i hvilken kontekst plasserer vi hendelsen, samtidskonteksten eller endetidskonteksten? Og ikke minst: Hvem eller hva er Jerusalem et bilde på her? Det er mange som vil ha dette til å være samtidskontekstuelt, og at det er snakk om byen Jerusalem gjenoppbygd (år 408 f.Kr.) etter det tredje dekretet (gitt år 457 f.Kr.), men det er mange ting som tyder på at det dreier seg om en endetidshendelse. Kanskje vi først må finne ut av hvem eller hva Jerusalem er i denne sammenhengen. Vers 3: Er det den fysiske byen Jerusalem som folkeslagene vil løfte bort (fjerne)? Vers 8 forteller oss om Herrens Engel som skal verne dem som bor i Jerusalem. Hvilken dag er det som menes med På den dagen i versene 3; 4; 6; 8 og 9?
Ettersom Herrens Engel, som er Jesus Kristus, er nevnt i denne sekvensen så kan vi ikke være i Sakarjas samtid. Kapitlet begynner med at Jerusalem gjøres til en tumleskål, noe byen var i hvert fall fra Romernes ødeleggelse av Jerusalem i år 70. Nå må det tillegges at profetier ikke alltid er lineære, men vi finner et mønster. 1) De som vil Jerusalem til livs, skal flerres opp! (vers 3). Spørsmålet er når de skal flerres opp. 2) Versene 3; 4; 6; 8 og 9 sier at det skal skje på den dagen. Uttrykket på den dagen brukes i nærmere 200 vers i Bibelen, men oftest i forbindelse med endetid, Jesu gjenkomst og dommedag.
Vers 9 sier jo at på den dagen skal Jeg, Herren, søke å ødelegge alle folkeslagene som kommer mot Jerusalem. En tekst som minner til forveksling om teksten i Åpenbaringen 20,9: De drog opp på jordens høyslette og omringet de helliges leir og den elskede staden (= Jerusalem). Og ild falt ned fra Gud fra himmelen og fortærte dem.
I BGO 1988 brukes ordet løftestein som er oversatt fra de hebraiske ordene: maamasah (mah-am-aw-saw’) og eben (eh’-ben). Maamasah betyr last og byrd, og eben betyr stein. King James 1611 oversetter maamasah eben med a burdensome stone, på norsk en tyngende, byrdefull eller belastende stein, og spanske Reina Valera 1569 bruker piedra pesada som betyr tyngende stein, (som på norsk). Jeg tror det er Guds folk det menes med Jerusalem i versene 3 og 9 i dette avsnittet. Guds folk blir mer og mer til bry og en belastning eller a burdensome stone for verden etter hvert som vi beveger oss mot den dagen som er historiens klimaks, Jesu gjenkomst.
7) Nådens og bønnens ånd utøst; 12,10-14.
Vers 10 Over Davids hus og over dem som bor i Jerusalem, skal Jeg utøse nådens og bønnens Ånd. Da skal de se på Meg som de har gjennomboret. Ja, de skal sørge over Ham slik en sørger over den enbårne, og de skal klage bittert over Ham slik en klager bittert over den førstefødte.
Hvilken fantastisk profeti dette verset utgjør. Her ser vi både Kristus korsfestet og Den hellige Ånd utøst i endetiden! Når er det vi ser Jesus som ble gjennomboret? Jo, ved Hans gjenkomst, og da vil alle som ikke har tatt imot frelsen i Kristus sørge, men da er det for sent, fordi nådedøren er stengt.
Vers 11 På den dagen skal det være stor sorg i Jerusalem, som sorgen ved Hadad-Rimmon på Megiddosletten. Vers 12 Landet skal sørge, hver slekt for seg: slekten av Davids hus for seg og deres hustruer for seg, slekten av Natans hus for seg og deres hustruer for seg, Vers 13 slekten av Levis hus for seg og deres hustruer for seg, Sjimis slekt for seg og deres hustruer for seg, Vers 14 alle slektene som er igjen, hver slekt for seg og deres hustruer for seg.
RSV (Revised Standard Version) legger føringer for at Hadad-Rimmon er en person. Det samme gjør King James og Reina Valera, mens BGO og Tysk Luther og noen andre, legger føringer for at det er et sted som ligger på Megiddosletten. King James: In that day shall there be a great mourning in Jerusalem, as the mourning of Hadadrimmon in the valley of Megiddon. Reina Valera: En aquel día habrá gran llanto en Jerusalén, como el llanto de Adadrimón en el valle de Megiddo. Tysk Luther: Zu der Zeit wird große Klage sein zu Jerusalem, wie die war bei Hadad-Rimmon im Felde Megiddos.
biblehub.com har dette å si om Hadad-Rimmon: … fra Hadadrimmon (rim·mo·vn) 1910. Antakeligvis en hedensk gud; fra Hadad (1908) og Rimmon (7417). Rimmown (7417) definisjon: en Syrisk gud. Det kan derfor godt tenkes at Hadad-Rimmon er en person eller en hedensk gud, og at vers 11 kanskje skal være slik: ‘På den dagen skal det være stor sorg i Jerusalem, som sorgen til Hadad-Rimmon på Megiddosletten’.
Kapittel 13.
8) Den åndelige rensingen av Jerusalem; 13,1-6.
Vers 1 På den dagen skal en kilde bli åpnet for Davids hus og for dem som bor i Jerusalem, en kilde mot synd og mot urenhet.
Den rensingen som nevnes her er egentlig ukjent i før-kristen tid, selv om denne rensingen er lovet i Esekiel 36,25 og synliggjort i her i Sakarja kapittel 13: Så skal Jeg stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Jeg skal rense dere fra alle deres urenheter og fra alle deres avguder, (Esekiel 36,25). Det er vel ganske klart hvem denne kilden er. En kilde mot synd og urenhet kan ikke være annet enn Jesus Kristus.
Ettersom det nevnes både synd og urenhet, kan vi gå ut fra at disse ordene har forskjellig betydning. Synd er vanligvis brukt for å beskrive dårlig oppførsel eller uredelighet og i religiøs mening å gjøre mot Guds bud. Og som vi ser i Esekiel 36,25 så brukes uttrykkene urenheter og avguder. Urenhet beskriver både rituell og seksuell urenhet. Og nok en gang så liksom bankes det fast at det er på den dagen at det skal skje. Her tror jeg det har med Jesu første komme å gjøre ettersom en kilde mot synd og urenhet skal åpnes.
Vers 2 På den dagen, sier hærskarenes Herre, skal det skje: Jeg skal utrydde avgudenes navn fra landet, så de ikke skal bli husket lenger. Jeg skal også få disse profetene og den urene ånden bort fra landet. Vers 3 Det skal skje: Om noen fortsatt profeterer, da skal hans far og mor som fødte ham, si til ham: Du skal ikke leve, for du har talt løgn i Herrens navn. Hans far og mor som fødte ham, skal gjennombore ham når han profeterer. Vers 4 På den dagen skal det skje: Hver enkelt av profetene skal skamme seg over sitt syn når han profeter. De skal ikke gå med en lodden kappe for å forføre. Vers 5 Men han skal si: Jeg er ingen profet, jeg er en jorddyrker. For en mann kjøpte meg til slave fra min ungdom av. Vers 6 Om noen sier til ham: Hva er disse sårene mellom armene dine? Da skal han svare: Jeg ble slått i huset til mine elskere.
Spørsmålene som reiser seg her er: Hvor befinner vi oss på tidslinjen når Gud utrydder alle avguder? Skjedde det da Israel vendte hjem fra Babylon? Skjedde det da Jesus døde på korset? Eller vil det skje ved Jesu gjenkomst i en nær framtid? Jeg kan ikke forstå annet enn at det finnes drøssevis av avguder i vår tid, ja flere enn noen gang tidligere, så svaret på spørsmålet må bli ved Jesu gjenkomst. Vedrørende profetene så vet vi at ingen i Israel slapp unna Herrens fordømmelse gitt gjennom profetene, heller ikke profetene selv. (Se Jeremia 23,9; Esekiel 13.)
9) Den gode Hyrden slått og plaget; 13,7-9.
Vers 7 Våkn opp, sverd, mot Min Hyrde, mot Mannen, Min Nærmeste, sier hærskarenes Herre. Slå Hyrden, og sauene skal bli spredt. Men Jeg skal vende Min hånd tilbake over de små. Vers 8 Det skal skje i hele landet, sier Herren, at to tredjedeler i det skal utryddes og forgå, men en tredjedel skal bli igjen i det. Vers 9 Jeg skal føre den ene tredjedelen gjennom ilden, og Jeg skal lutre dem slik sølv blir lutret, og prøve dem slik gull blir prøvd. De skal påkalle Mitt navn, og Jeg skal svare dem. Jeg skal si: Dette er Mitt folk. Hver av dem skal si: Herren er min Gud.
Her ser vi det som skjedde i Jerusalem under påsken i år 31. Jesus døde på korset, den kristne kirken ble grunnlagt, apostlene og de kristne måtte flykte fra Jerusalem og Judea, og mange av dem ble drept under forfølgelser, men fienden klarte ikke å utrydde de kristne fordi Gud har hele tiden holdt sin hånd over sin trofaste rest. Det er gjennom forfølgelser og prøvelser at de kristne vil gå gjennom ilden, og bli renset. Ved å klynge seg til Gud vil Han gi dem hjelp, og rense dem fra ugudelighet og urenhet slik man renser sølv og gull. (Se også Åpenbaringen 3,18.)
Kapittel 14.
10) Rensingen av Jerusalem ved krig; 14,1-7.
Vers 1 Se, Herrens dag kommer, og byttet som tilhørte deg, skal fordeles midt iblant deg. Vers 2 For Jeg skal samle alle folkeslagene til krig mot Jerusalem. Staden skal bli inntatt, husene plyndret og kvinnene voldtatt. Halvparten av staden skal bli bortført, men resten av folket skal ikke bli utryddet fra staden. Vers 3 Da skal Herren gå ut og stride mot disse folkeslagene, slik Han strider på stridens dag. Vers 4 På den dagen skal Hans føtter stå på Oljeberget, som ligger vendt mot Jerusalem fra øst. Oljeberget skal revne i to, fra øst til vest, så det blir en meget stor dal. Halvparten av berget skal flytte seg mot nord og halvparten mot sør. Vers 5 Da skal dere flykte gjennom dalen mellom Mine berg, for dalen mellom bergene skal nå helt til Asal. Ja, dere skal flykte som dere flyktet fra jordskjelvet i Juda-kongen Ussias dager. Slik skal Herren min Gud komme, og alle de hellige med Deg. Vers 6 På den dagen skal det skje: Det skal ikke være noe lys. Himmellysene skal forsvinne. Vers 7 Det skal være en eneste dag, som er kjent av Herren – det skal verken være dag eller natt -, men ved kveldstid skal det skje at det blir lys.
Om vi leser denne profetien slik den stå, og prøver å forstå den slik, tror jeg vi fort vil møte veggen. Jeg tror vi må sette denne profetien inn i endetidskonteksten, og vi har nok av holdepunkter på det i denne teksten. Vers 1: Se Herrens dag kommer er en typisk frase for å beskrive Jesu gjenkomst og dommens dag. Se også Joel 3,4.20 og Amos 5,18.20. Vers 5: Slik skal Herren min Gud komme, og alle de hellige med Deg. Dette er også et bilde på Jesu gjenkomst hvor alle vil se Ham komme sammen med alle de hellige englene. Se også Matteus 24,30. Vers 6: Det skal ikke være noe lys. Himmellysene skal forsvinne. Dette er også et endetidstegn. Se også Matteus 24,29.
Vers 2 viser oss den store trengselen som Jesus selv viser til i Matteus 24,21. Vi må lese Jerusalem som Guds folk i endetiden. At staden skal bli inntatt betyr at fienden vil trenge seg inn i Guds folk, og få noen til å falle fra , illustrert ved husene plyndret, kvinnene voldtatt, halvparten av staden skal bli bortført. Men de som klarer å stå imot alle prøver blir ikke utryddet fra staden. Og da skal Herren, Jesus Kristus, stride for oss, slik Han strider på stridens dag.
11) Jorden gjenskapt og Herren anerkjent som Kongen; 14,8-11.
Vers 8 På den dagen skal det skje at levende vann strømmer ut fra Jerusalem, halvparten av det mot Østhavet og halvparten av det mot Vesthavet. Både om sommeren og vinteren skal det skje. Vers 9 Herren skal være Konge over hele jorden. På den dagen skal det være slik: Herren er Én, og Hans navn ett.
Det vel ikke tvil om hvem vi har med å gjør i disse to versene. For det første så omtaler Jesus seg selv som livets vann: Den som tror på Meg, som Skriften har sagt, ut fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann, Johannes 7,38 (se også Johannes 4,14-15; 6,35), og for det andre kaller han seg kongenes Konge: Disse skal føre krig mot Lammet, og Lammet skal seire over dem, for Han er herrenes Herre og kongenes Konge, og de som er med Ham, de er kalte, utvalgte og trofaste, Åpenbaringen 17,14.
Vers 10 Hele landet skal bli gjort om til en slette fra Geba til Rimmon sør for Jerusalem. Jerusalem skal bli opphøyet og være bebodd på sitt sted fra Benjamins port til stedet for Den første porten og Hjørneporten, og fra Hananel-tårnet til kongens vinpresser. Vers 11 Folket skal bo i henne, og aldri mer skal noen lyses i bann, men Jerusalem skal være bebodd i trygghet.
Her ser vi det nye Jerusalem, og det sies at folkene i byen aldri mer skal lyses i bann, og at Jerusalem skal være bebodd i trygghet. Det skyldes nok at vi et kommet til tiden etter dommen, og det Nye Jerusalem har kommet ned fra himmelen gjort i stand for Gud og Hans folk. Tyske Luther 1912 sier som BGO at aldri mer skal noen lyses i bann, mens den engelske KJ og spanske RV derimot sier begge at det ikke mer skal bli noen total ødeleggelse.
Alle oversettelsene er for så vidt riktige, men den hebraiske teksten legger føringer for at det aldri mer skal noen lyses i bann. Når man bruker total ødeleggelse, så ligger det implisitt i ordvalget at det vil bli mindre ødeleggelser av byen, og da plasseres dette til historisk tid – før Jesu gjenkomst. Byen Jerusalem har vel aldri vært trygg å bo i hverken før eller etter Sakarjas tid. For at vers 11 skal oppfylles må vi ha beveget oss inn i tiden etter Jesu gjenkomst.
12) Dommen over hedningene; 14,12-15.
Vers 12 Dette er den plagen Herren skal slå alle folkene med som stred mot Jerusalem: Deres kjøtt skal råtne mens de står på sine føtter. Deres øyne skal råtne i sine huler. Og deres tunge skal råtne i munnen på dem. Vers 13 På den dagen skal det skje: Det skal komme over dem en stor forvirring fra Herren. Hver av dem skal gripe hånden til sin neste og løfte hånden mot sin neste. Vers 14 Juda skal også stride i Jerusalem. Rikdommen til alle folkeslagene omkring skal samles sammen: gull, sølv og klær i store mengder. Vers 15 Slik skal plagen også komme over hesten og muldyret, over kamelen og eselet og over all buskapen som er i disse leirene. Slik skal denne plagen være.
At vi har med hendelser i forbindelse med Jesu gjenkomst synes å være klart. De ugudelige, de som ikke ville ta imot frelsen mens den ennå var å få, vil forgå bare ved synet av herligheten som omgir Jesus og Hans englehær når Han kommer tilbake. Det er for øvrig ikke noe mindre malerisk det Esekiel og Johannes skriver om dette: Og du, menneskesønn, så sier Herren Gud: Tal til alle slags fugler og villdyr på marken: Samle dere og kom! Kom sammen fra alle kanter til Mitt offermåltid! Jeg ofrer det for dere, til et stort offermåltid på Israels fjell. Dere skal ete kjøtt og drikke blod, Esekiel 39,17 …//… Da så jeg en engel som stod i solen. Og han ropte med høy røst og sa til alle fuglene som flyr midt på himmelen: Kom og samle dere til Den store Guds måltid, Åpenbaringen 19,17.
13) Dommen over de som ikke vil tilbe; 14,16-21.
Vers 16 Det skal skje at alle som blir igjen av alle folkeslagene som kom imot Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, hærskarenes Herre, og for å feire Løvhyttefesten. Vers 17 Det skal bli slik at den av slektene på jorden som ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, hærskarenes Herre, over dem skal det ikke komme regn. Vers 18 Hvis ikke slektene i Egypt vil dra opp og komme inn, skal de heller ikke få regn. De skal slås med den samme plagen som Herren lar ramme de folkeslagene som ikke kommer opp for å feire Løvhyttefesten. Vers 19 Dette blir straffen for Egypt og straffen for alle de folkeslagene som ikke kommer opp for å feire Løvhyttefesten. Vers 20 På den dagen skal HELLIGET HERREN stå på hestenes bjeller. Karene i Herrens hus skal være som offerskålene foran alteret. Vers 21 Ja, hvert kar i Jerusalem og Juda skal være helliget til hærskarenes Herre. Alle som ofrer, skal komme og ta av dem og koke i dem. På den dagen skal det ikke lenger være noen kanaaneer i hærskarenes Herres hus.
I vers 16 ser det ut til at alle hedningkristne nevnes i uttrykket alle som blir igjen av alle folkeslagene som kom imot Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen. Folkeslagene har jo historisk stått imot Gud og Guds folk, men noen av dem skal altså omvende seg og tilbe Herren. Over disse skal Gud la det falle regn, i betydningen av velsignelse, og den velsignelsen som venter de trofaste er å få bo sammen med Gud Skaperen i den hellige byen Jerusalem.
Egypt er her som ellers i profetiene et bilde på de som fornekter Gud Skaperen, slik som Farao sa: Hvem er Herren, at jeg skulle lyde Hans røst og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren … (2 Mosebok 5,2). Men som vi ser i vers 18 så er frelsen også tilbudt dem, men de må ta imot gaven. Gjør de ikke det vil de ikke få regn, det blir ingen velsignelse, og de går fortapt.
At det ikke lenger skal være noen kanaaneer må forstås ut fra Israels historie. Da Israel skulle innta løftets land Kanaan var forutsetningen at de skulle utrydde alle folkeslagene som bodde der, for det var Guds vilje at de ikke skulle bli fristet av avgudsdyrkelsen, eller blande seg med folkene som bodde i Kanaan. Da avla Israel et løfte for Herren og sa: Hvis Du virkelig vil overgi dette folket i min hånd, da skal jeg utslette byene deres fullstendig, 4 Mosebok 21,2 …//… Men Manasses barn klarte ikke å drive ut dem som bodde i disse byene, for kanaaneerne hadde bestemt seg for å bli boende i dette landet, Josva 17,12.
Når Gud er ferdig med dommen over de ugudelige vil det ikke lenger være noe kanaaneere i landet, fordi alle som bor i det nye Jerusalem er helliget Herren.