Kapittel 4.
7) Synet av lysestaken av gull og oliventrærne; 4,1-14.
Vers 1 Engelen som talte med meg, kom tilbake og vekte meg, som når en mann blir vekket opp fra sin søvn. Vers 2 Han sa til meg: Hva ser du? Så sa jeg: Jeg ser, og se, det er en lysestake av gull helt igjennom. På toppen er det en skål. Det er sju lamper med sju rør til de sju lampene på toppen.
Uttrykket kom tilbake og vekte meg betyr ikke at Sakarja sov. Det beskriver en tilstand som er vanlig blant Guds tjenere da de mottar syner fra Himmelen. Også Ellen G. White var helt tapt for verden da hun fikk sine syner, og enset ikke det som var rundt henne. Uttrykket kom tilbake og vekte meg betyr kort og godt at profeten konsentrerte seg om det siste synet han hadde, og at engelen ledet Sakarjas oppmerksomhet fra et syn til at annet. Vi finner lignende hendelser i Daniels bok: Mens han talte med meg, lå jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden. Men han rørte ved meg og reiste meg opp så jeg stod, Daniel 8,18 …//… Derfor ble jeg alene igjen. Da jeg så dette store synet, hadde jeg ingen styrke igjen. For min livskraft ble helt ødelagt, og jeg hadde ingen styrke igjen. Men jeg hørte lyden av hans ord. Mens jeg hørte lyden av hans ord, lå jeg på mitt ansikt i dyp søvn, med ansiktet mot jorden, Daniel 10,8-9. Når Daniel bruker i dyp søvn er dette en billedliggjøring av hvor fokusert Daniel var på synet. Når vi er i dyp søvn er det ikke noe annet som berører oss.
Jeg er fortsatt av den oppfatning at det ikke finnes tilfeldigheter i Bibelen. Dette synet minner om et syn vi har i Åpenbaringen, hvor vi riktignok ser sju lysestaker av gull. I Sakarja beskrives de som en lysestake av gull helt igjennom, og det sies også at det er sju lamper med sju rør til de sju lampene på toppen. Jeg mener dette beskriver samme. Lysestaken i det gamle tabernaklet hadde sju lamper: Du skal også lage en lysestake av rent, hamret gull. Foten, armene, begrene, de utskårne knoppene og blomstene skal være av ett stykke, 2 Mosebok 25,31 …//… Du skal lage sju lamper til den, og den skal holde lampene oppe så de gir lys foran den, 2 Mosebok 25,37.
Det er mange spenstige forklaringer på hva dette er, men jeg mener vi har med Guds folk å gjøre, og i vår kontekst, kirken, noe Åpenbaringen 1,20 forteller oss. Dette vil vi også, etter min mening, få en bekreftelse på i kapittel 5. Parallellen til Sakarja 4,2 finner vi i Åpenbaringen 1,12: Så snudde jeg meg for å se røsten som talte til meg. Og da jeg hadde snudd meg, så jeg sju lysestaker av gull … og dette verset blir forklart i vers 20 av engelen som kom til Johannes slik: Dette er hemmeligheten med de sju stjernene som du så i Min høyre hånd, og de sju lysestakene av gull: De sju stjernene er englene for de sju menighetene, og de sju lysestakene som du så, er de sju menighetene (Åpenbaringen1,20) …//… Skriv til engelen for menigheten i Efesos: Dette sier Han som holder de sju stjernene i Sin høyre hånd, som vandrer midt iblant de sju lysestakene av gull, Åpenbaringen 2,1.
Vers 3 To oliventrær står ved siden av den, et på høyre side av skålen og et på venstre side. Vers 4 Så tok jeg til orde og sa til engelen som talte med meg: Hva er dette, min herre? Vers 5 Da svarte engelen som talte med meg, og sa til meg: Vet du ikke hva dette er? Jeg sa: Nei, min herre.
Meg i dette kapittelet er Sakarja, som får se dette synet. Sakarja visste ikke hva eller hvem de to oliventrærne var, derfor så gir engelen ham en hjelp til å forstå. Det kan være vanskelig å forstå hva eller hvem disse to oliventrærne er. I disse versene er hjelpen til Sakarja gitt som en ledetråd, og dette kan hjelpe oss å finne ut hvem disse vitnene er. Det er flere spenstige forklaringer på hvem de to oliventrærne er, og mange hevder dette er Moses og Elias, men det er ikke koherent i forhold til Bibelen. Oliventrær gir oss olivenolje, og olivenoljen ble brukt i lampene for å lyse opp i mørket. Vi må ikke overse den tydelige symbolismen som ligger i dette. Disse to oliventrærne står altså ved siden av de sju lampene (lysestakene av gull) i vers 2. Men hva gjør de to oliventrærne? De tilfører lampene en jevn strøm av olje slik at de ikke slukner, og på den måten kan lyse opp i mørket.
I Åpenbaringen 11,4 får vi vite at disse to oliventrærne står foran jordens Gud, og her i Sakarja 4,14 fortelles det at det er to salvede som står foran hele jordens Herre. Vi vet at Jesus kaller seg selv det sanne vintreet, men her er det snakk om to oliventrær, så da kan det ikke være Jesus det dreier seg om. Vi må se på sammenhengen mellom Åpenbaringen 11,4 og Sakarja 4,14, som sier henholdsvis at de to oliventrærne og de to salvede står foran hele jordens Herre. La oss se litt nærmere på Sakarja 4,3; 4,14 og Åpenbaringen 11,4: Sakarja 4,3 To oliventrær står ved siden av den … … Sakarja 4,14 … … Dette er de to salvede som står ved siden av hele jordens Herre … … Åpenbaringen 11,4 Disse er de to oliventrærne … … som står foran jordens Gud. Bibelen og Jesus gir oss svaret gjennom det Jesus sier i Johannes 5,39: Dere gransker Skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem, nettopp de vitner om Meg. Jesus kaller altså skriftene for vitner, og Peter kaller skriftene for det profetiske ord … (2 Peter 1,19).
Olivenolje blir i Bibelen brukt som et symbol på Den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd har tent to store lys i verden: Det gamle testamentet og Det nye testamentet. De to vitnene er altså Bibelen. Både Det gamle testamentet og Det nye testamentet taler om opphavet til Guds lov og om dens evige gyldighet, og begge vitner om frelsesplanen. Forbildene, ofringene og profetiene i Det gamle testamentet peker fram til en frelser som skulle komme. Evangeliene og brevene i Det nye testamentet forteller om en frelser som kom nøyaktig på den måten som symbolene og profetiene forutsa.
Vers 6 Så svarte han og sa til meg: Dette er Herrens ord til Serubabel: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved Min Ånd, sier hærskarenes Herre.
Alt virke i Guds rike, det være seg gjenreisingen av tempelet i Jerusalem på Sakarjas tid, eller spredningen av evangeliet i vår tid kan kun lykkes dersom vi lar Gud lede arbeidet. Derfor ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved Min Ånd. De to oliventrærne er altså Bibelen, som brukt riktig, vil kalle mennesker til å komme til Guds menighet, ikke ved makt og ikke ved kraft, men med Den hellige Ånd: Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å holde fast på, som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen gryr, og morgenstjernen går opp i deres hjerter, 2 Peter 1,19.
Vers 7 Hvem er du, du store fjell? Bli til en slette framfor Serubabel! Han skal føre fram toppsteinen til høye rop og si: Nåde, nåde være med den!
Fjell er i Bibelen brukt som symbol på politiske eller religiøse makter, og slike makter kan det være vanskelig å forholde seg til. De kan sees som vanskeligheter, og her i Sakarja kan de brukes om de vanskelighetene som Serubabel skulle møte i forbindelse med gjenreisningen av tempelet og Jerusalem. Siden dette fjellet skal bli til en slette foran Serubabel, kan vi gå ut fra at det er snakk om den makten som står Gud imot som er de vanskelighetene som Serubabel står ovenfor, men som vil bli overvunnet med Guds hjelp, ikke ved makt og ikke ved kraft, men med Guds Ånd. Serubabel var for øvrig Judas stattholder etter den andre hjemreisen som fulgte det andre dekretet som ble gitt i år 516.
I innledningen til Haggais bok de hjemvendte jødene refset fordi de ikke er villige til å bygge opp igjen tempelet og byen. Dette kan også være noen av vanskelighetene som Serubabel møtte. I det andre regjeringsåret til kong Dareios, i den sjette måneden, på den første dagen i måneden, kom Herrens ord ved profeten Haggai til Serubabel, Sjealtiels sønn, Judas stattholder, og til Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten. Det lød slik: Så sier hærskarenes Herre: Dette folket sier: Tiden er ennå ikke kommet, tiden da Herrens hus skal bygges, Haggai 1,1-2.
Den toppsteinen som skal føres fram kan ikke være annet enn en beskrivelse av en framtidig hendelse, Jesu første komme som skulle knuse Satans makt, og ikke minst så førte Jesu første komme til kirkens grunnleggelse. Dette kan også tolkes i lys av Sakarjas samtid slik at byen og tempelet skal bygges opp igjen til tross for hindringer, store som fjell.
Vers 8 Igjen kom Herrens ord til meg, og det lød slik: Vers 9 Serubabel har lagt grunnvollen for dette huset med sine hender. Med sine hender skal han også fullføre det. Da skal du kjenne at hærskarenes Herre har sendt Meg til dere. Vers 10 For hvem har foraktet dagen med den ringe begynnelse? For disse sju gleder seg over å se loddlinen i Serubabels hånd. De er Herrens øyne, som farer over hele jorden.
Herren lover imidlertid Serubabel at huset skal fullføres, selv om begynnelsen er beskrevet som den ringe begynnelse. Vers 10 peker direkte tilbake til Sakarja 3,9: For se, den steinen som Jeg har lagt framfor Josvas ansikt: På denne ene steinen er det sju øyne. Se, Jeg skal risse inn innskriften på den, sier hærskarenes Herre, og Jeg skal ta bort dette landets misgjerning på én dag. Kristus er jo hjørnesteinen, og Kristus tok jo bort all misgjerning på en dag – da Han døde på korset. De sju øynene er også et symbol på Guds sju ånder, (se Åpenbaringen 5,6).
Vers 11 Da svarte jeg og sa til ham: Hva er disse to oliventrærne, til høyre og til venstre for lysestaken? Vers 12 Igjen tok jeg til orde og sa til ham: Hva er disse to olivengrenene ved siden av de to gullrørene som drypper av den gylne oljen? Vers 13 Da svarte han meg og sa: Vet du ikke hva dette er? Jeg sa: Nei, min herre. Vers 14 Da sa han: Dette er de to salvede som står ved siden av hele jordens Herre.
I de første versene i dette kapitlet blir profeten vist to oliventrær, og engelen spør Sakarja om han vet hva dette er, noe han ikke visste (vers 5). Så går engelen over til å gi profeten et budskap til Serubabel (versene 6-10), før profeten ønsker å få svar på hva de to oliventrærne representerer (versene 11 og 12). Så får Sakarja svaret på dette, og svaret er altså at dette er de to salvede som står ved siden av hele jordens Herre.
Kapittel 5.
8) Synet av den flygende bokrullen; 5,1-4.
Vers 1 Så snudde jeg meg og løftet blikket, og se, der var det en flygende bokrull. Vers 2 Han sa til meg: Hva ser du? Jeg svarte: Jeg ser en flygende bokrull. Den er tjue alen lang og ti alen bred*.
(* En hebraisk alen var ca. 0,45 meter. Denne bokrullen er med andre ord ca. 9 meter lang og 4,5 meter bred.)
Den flygende bokrullen er et symbol på hvordan Gud vil svare de som nekter å bytte klær, eller sagt med andre ord, de som ikke vil vende om til Herren og slutte med å være opprørsk mot Den Hellige Ånd. At bokrullen flyr betyr mest sannsynlig at den utfører sitt arbeid. Den som snakker her er fortsatt engelen som forklarer synet for Sakarja.
Vers 3 Da sa han til meg: Dette er den forbannelsen som går ut over hele jorden: Hver den som stjeler, skal bli fordrevet, etter det som står på den ene siden. Hver den som sverger falskt skal bli fordrevet, etter det som står på den andre siden av den. Vers 4 Jeg skal sende den ut, sier hærskarenes Herre. Den skal gå inn i huset til tyven og inn i huset til den som sverger falskt ved Mitt navn. Den skal slå seg til midt i hans hus og fortære det med tømmer og stein.
SDAs bibelleksikon sier at den som stjeler synder mot sin neste, mens den som sverger falskt synder mot Gud. Slik sett så omfavner disse to syndene hele Guds lov, de ti bud.
Her, som i Åpenbaringen 5,1 ser vi en bokrull hvor det er skrevet både på innsiden og utsiden av bokrullen. Bokrullen som presenteres i Åpenbaringen 5, og som åpnes i kapittel 6 viser oss kirkens historie fra korset til Jesu gjenkomst. Denne bokrullen derimot viser oss dommen gjennom uttrykkene Hver den som stjeler, skal bli fordrevet og Hver den som sverger falskt skal bli fordrevet, og legger Guds ti bud til grunn. Kan denne bokrullen vise til 5 Mosebok 28,15-68, som lister opp alle forbannelser som skal komme over de som ikke følger Guds bud? Til slutt vil Gud, gjennom dommen, utrydde all ugudelighet. Ta en bokrull og skriv på den alle de ordene som Jeg har talt til deg om Israel, Juda og alle folkeslagene, fra den dagen Jeg talte til deg i Josjias dager og helt til denne dag, Jeremia 36,2 …//… Da jeg så, se, da var en hånd rakt ut til meg. Og se, det var en bokrull i den. Så rullet Han den ut foran ansiktet mitt. Det var skrevet på den både på innsiden og utsiden. Det var skrevet klagesanger og sukk og ve, Esekiel 2,9-10.
De fire første versene i dette kapittelet gir oss også en slags innledning til resten av kapittelet, og jeg tror disse fire versene forteller oss hva som vil skje med hovedpersonene i de neste sju versene.
9) Synet av kvinnen i en efa; 5,5-11.
Vers 5 Engelen som talte med meg, kom fram og sa til meg: Løft nå blikket og se hva det er som går fram der. Vers 6 Så sa jeg: Hva er det? Han sa: Det er en efa som kommer fram. Han sa også: Dette er hva en kan se over hele jorden*.
* Septuaginta sier deres misgjerning der de fleste norske oversettelser bruker uttrykket dette er hva en kan se over hele jorden.
En efa er en standard målenhet, og her symboliserer den Guds standard, og Guds standard kan sees over hele jorden, og ikke minst; Guds standard gjelder hele jorden. Guds standard er Guds bud, og de ligger inkorporert i uttrykkene hver den som stjeler skal bli fordrevet … og … Hver den som sverger falskt skal bli fordrevet. Vi kan sette inn Guds ti bud i stedet for efa, for det jo Guds ti bud alle til slutt skal dømmes etter. Enkelte oversettelser bruker landet i stedet for hele jorden i sin oversettelse. Dette er direkte ødeleggende for profetien fordi dette begrenser profetien til å gjelde kun for Juda, og tar vekk endetidsperspektivet.
Vers 7 Se, et blylokk ble løftet opp, og det var en kvinne som satt i efaen.
Når kvinnen sitter i efaen, betyr det at hun måles etter Guds standard. Kvinnen i efaen blir i vers 8 definert som selve ugudeligheten av engelen som gir Sakarja denne visjonen. Kvinne er i Bibelen et bilde på Guds folk, menigheten eller kirken. Denne kvinen er da en uren kvinne all den tid hun forklares som selve ugudeligheten. Dette viser også at hun bryter Guds bud på alle tenkelige måter.
Vers 8 Så sa han: Dette er selve ugudeligheten. Han trykte henne ned i efaen og kastet et dekke av bly over åpningen.
Et dekke av bly over kvinnen i efaen betyr at kvinnens urenhet er kjent av folket, men de bryr seg ikke om det. Bly er regnet som forbannelsens metall, og det kan bety at kvinnens synder er innelukket i Guds vrede.
Vers 9 Så løftet jeg blikket og så, og se, det var to kvinner som kom fram. Vinden fylte deres vinger, for de hadde vinger som vingene på en stork. De løftet efaen opp mellom jorden og himmelen.
To kvinner som kom fram betyr at vi har med to kirkesystem å gjøre, og det ligger implisitt i teksten at disse to kvinnene samarbeider. Disse to kvinnene kom først fram da profeten løftet øynene, det vil si fokuserte på synet. Den første kvinnen profeten så kan derfor ikke være en av disse to, noe som vi altså kan lese ut av det at disse to kommer til syne etter at efaen som den første kvinnen sitter i blir lukket med et blylokk.
Vinger som vingene på en stork. En stork er en uren fugl, og dette underbygger påstanden om at de de to kvinnene må representere to urene eller falne kirkesamfunn og/eller hedenske religioner.
Vers 10 Så sa jeg til engelen som talte med meg: Hvor drar de med efaen? Vers 11 Han sa til meg: De drar for å bygge et hus til henne i landet Sinear. Når det er ferdig, skal hun settes der på sin sokkel.
Å bygge et hus til henne betyr at disse to kvinnene skal samarbeide for å sette opp et system som gjenspeiler den første kvinnen, og at de vil forene seg under henne visualiseres i det at de to setter henne opp på en sokkel. Dette betyr at de tilber kvinnen som var i efaen – med andre ord avgudsdyrkelse. Sinear er et annet ord for Babylon, og da har vi antakeligvis de ledetrådene vi trenger for å se hva dette er.
Kvinnen i efaen, som er selve ugudeligheten, finner vi beskrevet flere steder i Bibelen, og er et hedensk system som har akkumulert seg opp gjennom Babylon, Medo-Persia, Grekenland og Romerriket, og har blitt ikledd en kristen kappe av romerkirkens leder, paven. At kvinnen kan beskrives som ugudelig er fordi hun måles opp mot Guds standard, Guds ti bud, som her er efaen. Om vi da setter kvinnen som er selve ugudeligheten til å være den katolske kirke, kan den ikke samtidig være en av de to kvinnene som har vinger som storker. Da må disse to kvinnene representere den falne protestantismen og spiritismen, eventuelt jødedommen og hedenske religioner, eller en sammenblanding av alle deler – noe som er lite sannsynlig ettersom kvinne er synonymt med Guds folk eller Guds kirke. Men vi ser jo at alle religioner anerkjenner paven som det religiøse / åndelige overhodet. Et vers som er relevant i denne sammenhengen er Åpenbaringen 13,3: Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.
Kapittel 6.
10) Synet av de fire vognene; 6,1-8.
Vers 1 Så snudde jeg meg og løftet blikket og så, og se, fire vogner kom fram mellom to fjell. Fjellene var fjell av bronse. Vers 2 For den første vognen var det røde hester, for den andre vognen svarte hester, Vers 3 for den tredje vognen hvite hester og for den fjerde vognen skimlete hester, og de var sterke.
Nok en gang så blir vi gitt et syn som har klare paralleller til Åpenbaringen 6. Vi ser hester i fire forskjellige farger, og de samme fargene som i Åpenbaringen 6, men det er et par vesentlige forskjeller. I Åpenbaringen 6 er hestene nevnt i entall: én hvit, én rød, én svart og én gulblek (skimlete), her i Sakarja 6 nevnes de i flertall og fargene kommer i en annen rekkefølge, røde, svarte, hvite og skimlete. Dette bør fortelle oss at det ikke er det samme Sakarja så som Johannes så. Det kommer også frem i vers 5, hvor det står at disse fire ekvipasjene er fire ånder fra himmelen.
I Daniel 10,6 er bronse brukt for å beskrive beina til Kristus, og dette kan følgelig brukes til å forklare hvor vognene kommer fra, og det er nok det som er profetens hensikt. Enkelte drar den slutningen at de to fjellene det er snakk om er Sion og Oljeberget, og begrunner det med at bronse er det hellige, himmelske metallet. Hensikten er å fortelle at disse fire ekvipasjene er sendt ut fra himmelens Gud.
Vers 4 Da tok jeg til orde og sa til engelen som talte med meg: Hva er dette, min herre? Vers 5 Engelen svarte og sa til meg: Dette er fire ånder fra himmelen. De drar ut fra stedet der de står foran all jordens Herre. Vers 6 Den med de svarte hestene drar ut til landet i Nord, de hvite drar etter dem, og de skimlete drar ut mot landet i Sør. Vers 7 Så drog de sterke ut, ivrige etter å dra, så de kunne fare omkring på jorden! Han sa: Dra ut og far omkring på jorden. Så for de omkring på jorden. Vers 8 Han kalte på meg, talte til meg og sa: Se, de som drar ut mot landet i Nord, lar Min Ånd få ro i landet i Nord (BGO 1988).
Her er det dissens om hvordan man skal oversette det hebraiske ordet ruach (roo’-akh) som her er brukt i flertall ruchoth. Ordet er oversatt til ånd / ånder hele 232 ganger i GT, og 90 ganger er det oversatt til vind / vinder. SDAs Bibelkommentar viser til Septuaginta og Revised Standard Version som begge bruker vinder som oversettelse noe også Reina Valera og Tysk Luther gjør, mens BGO og King James Version bruker ånder. Videre bruker SDAs Bibelkommentar Daniel 8,8 som illustrasjon, hvor de hevder at dette verset bruker identisk frase:
I Sakarja 6,5 står det: arba (ar-bah’) ruach (roo’-akh) shamayim (shaw-mah’-yim), og i Daniel 8,8 står det; arba (ar-bah’) ruach (roo’-akh) shamayim (shaw-mah’-yim). Det er ikke tvil om at det er samme ord som er brukt begge steder, men jeg mener nå i all min enfoldighet at tekstene må leses i den konteksten de står og at oversettelsen bør bestemmes etter dette.
I Sakarja 6,5 er det fire ‘ruchoth’ som drar ut fra stedet der de står foran all jordens Herre. I Daniel 8,8 står det at: Geitebukken ble meget stor. Men da han var blitt sterk, ble det store hornet brukket av. I stedet kom det opp fire veldige horn som vendte seg mot himmelens fire ‘ruchoth’.
Her i Sakarja er det altså fire ruchoth som forlater himmelens tronsal for å utføre et oppdrag på jorden, mens det i Daniel er fire horn som vender seg mot de fire ruchoth = himmelretningene. Spørsmålet er jo om det er fire ånder eller fire vinder som forlater himmelen i Sakarja, og om de fire hornene vendte seg mot himmelens fire ånder eller himmelens fire vinder (= himmelretninger). Jeg vil påstå at det er en vesensforskjell på dette.
I tillegg er det for øvrig 23 andre mulige oversettelser av ordet ruach som er brukt i NASB, hvorav vrede (wrath) er et av alternativene, og som er brukt i Sakarja 6,8! hvor det på norsk er oversatt lar Min Ånd få ro i landet i Nord mens den hebraiske meningen er å stille Min vrede i landet (i) Nord. I DNB 1930 er teksten i Sakarja 6,8 slik: Så ropte han høit på mig og sa til mig: Se, de som drar ut mot Nordens land, de stiller min vrede på Nordens land.
Ettersom kapittel 5 viser oss domshandlinger og synden som er akkumulert i kvinnen i efaen, og det faktum at boken ikke var oppdelt i vers og kapitler da den ble skrevet kan vi gå ut fra at vi fortsatt har endetidsperspektivet gjennom domshandlinger. Det er en stor mulighet for at teksten har blitt endret i senere oversettelser, for det er ikke lett å se domshandlinger i den aktuelle BGO 1988.
Hvorfor domshandlinger? Går vi til Job 1,7 så finner vi denne teksten: Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra? Da svarte Satan Herren og sa: Fra å flakke omkring på jorden, og fra å vandre fram og tilbake på den. ‘Å flakke omkring og å vandre fram og tilbake’ er jo i hovedsak det samme som hestene i dette avsnittet også gjør. Legger vi til hva Satan er opptatt av, som er å ødelegge for menneskene, så kan vi sette inn i Sakarjas bok hva Gud er opptatt av i endetiden, og det er å bringe fred til sitt trofaste folk gjennom å dømme de som står bak all elendighet, som er Satan og hans medhjelpere. For dette er Herren, hærskarenes Guds dag, en hevnens dag, så Han kan ta hevn over Sine motstandere. Sverdet skal fortære. Det skal mettes og bli drukkent av deres blod. For Herren, hærskarenes Gud, holder offerslakting i landet i Nord ved elven Eufrat, Jeremia 46,10. En samtidstolkning av dette kan være slik at Guds vilje vil bli oppfylt gjennom et dekret som gir jødene lov å reise hjem til Judea og Jerusalem.
11) Josva krones – forbilde på Messias; 6,9-15.
Vers 9 Så kom Herrens ord til meg, og det lød slik: Vers 10 Ta bare imot gavene fra de bortførte, fra Heldai, Tobia og Jedaja! Dra samme dag og gå inn i huset til Josjia, Sefanjas sønn! De har kommet dit fra Babylon. Vers 11 Ta bare imot sølvet og gullet og lag kroner! Du skal sette dem på hodet til Josva, Jehosadaks sønn, øverstepresten.
Her framstilles øverstepresten Josva som et bilde på Kristus. En krone er tegnet på kongeverdighet, og Josva har et par ting til felles med Kristus. Josva var sin samtids øversteprest, Kristus er alles øversteprest. Josva ble kronet, og dette var en uvanlig handling for en øversteprest, de ble oljet da de ble innsatt i sitt embete. Kristus ble også kronet ved korsfestelsen med en tornekrone som ‘jødenes konge’, men først og fremst ble Han kronet som kongenes Konge. Det er derfor viktig å ta med både samtidsperspektivet og endetidsperspektivet i Sakarjas bok da de fleste profetiene ser ut til å ha en dobbel oppfyllelse.
Vers 12 Tal så til ham og si: Så sier hærskarenes Herre: Se Mannen, Spiren er Hans navn! Fra stedet under Seg skal Han skyte opp, og Han skal bygge Herrens tempel. Vers 13 Ja, det er Han som skal bygge Herrens tempel. Han skal bære herligheten og skal sitte og herske på Sin trone. Han skal være prest på Sin trone, og mellom dem begge skal det være et råd til fred.
Vers 12 peker til følgende vers: Jeremia 23,5; 33,15; Johannes 1,45; Efeserbrevet 2,20; Jesaja 11,1 og Åpenbaringen 22,16. Vers 13 peker til Salme 110,4 og Jesaja 22,24.
Nok en gang så får vi en bemerkelsesverdig Kristusprofeti, noe som understreker at Sakarjas bok tar for seg endetidstemaet. Uttrykket Spiren har nok Sakarja hentet fra Jeremia 23,5. Det er for øvrig andre gang Sakarja bruker Spiren i sine tekster. Første gang var i vers 8 i kapittel 3. Se, dager kommer, sier Herren, da Jeg skal reise opp Den rettferdige Spiren for David, Kongen som skal være konge, og gå fram i visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet, Jeremia 23,5. (Se også Mannen i Sakarja 1,8.10.)
Vers 14 Kronene skal være til et minne i Herrens tempel om Helem, Tobia, Jedaja og Hen, Sefanjas sønn.
Hvem disse fire navngitt personene var, vet jeg ikke, i Septuaginta brukes de tålmodige i stedet for Helem, Tobia, Jedaja og Hen, Sefanjas sønn. Joyce Baldwin legger føringer for at disse fire kan være fire som har bidratt med gull eller annen økonomisk hjelp i forbindelse med gjenoppbyggingen av tempelet og at deres navn var skrevet på fire kroner som befant seg i tempelet.
Vers 15 Selv langt borte fra skal de komme og bygge Herrens tempel. Da skal dere kjenne at hærskarenes Herre har sendt Meg til dere. Dette skal skje hvis dere virkelig hører Herren deres Guds røst.
Nok en gang får vi en påminnelse i det gamle testamentet om at frelsen er for hele menneskeheten, og nok en gang handler dette om tiden etter Jesu første komme. Denne teksten kan med fordel leses sammen med Jesaja 2,2-3 som sier: I de siste dager skal det skje: Berget der Herrens hus står, skal være grunnfestet på toppen av fjellene. Det skal være opphøyet over høydene. Alle folkeslag skal strømme til det. Mange folk skal dra av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus. Han skal lære oss Sine veier, og vi skal vandre på Hans stier. For fra Sion skal loven utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.
Profetiens andre del; Irettesettelse av synd og et kall for rettferdighet.
Kapittel 7.
A; Hyklersk faste fordømmes; 7,1-14.
1) Utsendingene fra Betel; 7,1-3.
Vers 1 I det fjerde regjeringsåret til kong Dareios skjedde det at Herrens ord kom til Sakarja, på den fjerde dagen i den niende måneden, kislev.
Vi har nå kommet til år 518 f.Kr. som er det fjerde regjeringsåret til Dareios I den store, og vi har hoppet to år fram i tiden, og Sakarjas syn fortsetter. Den niende dagen i det fjerde året til kong Dareios er ifølge SDAs Bibelkommentar 6. desember 518 f.Kr.
Vers 2 Folket i Betel sendte Sareser sammen med Regem-Melek og hans menn for å be om nåde for Herrens åsyn, Vers 3 for å spørre prestene som hørte til i hærskarenes Herres hus, og profetene. De sa: Skal jeg gråte i den femte måneden og faste, slik jeg har gjort i så mange år?
Faste er nevnt 37 ganger i BGO 1988, og det kommer frem av disse tekstene om faste er to vidt forskjellige ting: 1) faste som vanesak og … 2) faste som et ekstra hjelpemiddel i den troendes liv.
Jesus bruker uttrykket faste ved noen anledninger, men Gud ønsker heller lydighet fra folket framfor en faste som har blitt en formalitet. a) Matteus 9,15; Markus 2,19-20; Lukas 5,34-35: Og Jesus sa til dem: Kan brudgommens venner sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men dager skal komme da brudgommen vil bli tatt fra dem, og da skal de faste. b) Matteus 17,21; Markus 9,29: Men dette slaget farer ikke ut uten ved bønn og faste. c) Lukas 2,37: Denne kvinnen var nå enke på omkring åttifire år. Hun forlot ikke templet, men tjente Gud med faste og bønner natt og dag.
Det er tydeligvis en type faste som er nødvendig, men som samtidig ikke er en vanesak eller en tradisjon. Faste som tradisjon er ikke noe Gud ønsker vi skal gjøre. Det er denne type faste vi ser i vers 3 hvor spørsmålet er om de skal faste slik de hadde gjort i mange år i den femte måneden, som er den måneden da tempelet i Jerusalem ble ødelagt i år 586 f.Kr. av babylonerne. De hadde gjort denne fasten til en tradisjon. I Matt 17,21 sier Jesus at det er nødvendig med både bønn og faste for å kunne drive ut onde ånder, men dette er ikke en faste som er en vanesak.
2) Uoppriktig faste fordømmes, 7,4-7.
Vers 4 Da kom hærskarenes Herres ord til meg, og det lød slik: Vers 5 Si til alt folket i landet og til prestene: Når dere har fastet og sørget i den femte og sjuende måneden i løpet av disse sytti årene, var det for Meg dere fastet, ja, for Meg? Vers 6 Når dere spiser og når dere drikker, er det ikke da dere selv som spiser og drikker?
Her ser vi at Gud refser folket for den fasten de har holdt gjennom årene i fangenskap i Babylon, og beskylder dem for å faste for sin egen skyld, i det Gud trekker en parallell mellom det å faste og å spise og drikke, for de spiser jo og drikker for seg selv – ikke for Herren.
Vers 7 Hva med de ordene som Herren ropte ut ved de tidligere profetene, da Jerusalem og byene rundt henne var bebodd og lå der i trygghet, og Sør og Lavlandet var bebodd?
Dette verset viser tilbake til Sakarja 1,4 hvor hærskarenes Herre ber folket om ikke å være lik sine forfedre som ikke hørte på profetene og som ikke vendte om fra sine onde gjerninger. Gud trygler dem nærmest om å vende om så han kan oppfylle sine løfter om å gjenreise sitt eiendomsfolk og la dem bygge opp igjen både tempelet og Jerusalem.
Gang etter gang har Gud gjennom sine tjenere profetene refset sitt folk for feil faste. Også på Jesaja tid, om lag 300 år tidligere kommer Gud med en flengende kritikk av den måten Hans folk fastet på: Hvorfor har Du ikke sett at vi har fastet? Hvorfor legger Du ikke merke til at vi har plaget vår sjel? Se, på den dagen dere faster, lever dere i egen vellyst, dere utnytter alle deres arbeidere. Sannelig, dere faster i strid og trette, mens dere slår med neven i ondskap. Dere kan ikke faste slik dere gjør i dag hvis dere vil at deres røst skal høres i Det høye. Er dette en faste Jeg har innsatt, en dag da et menneske plager sin sjel, det å bøye sitt hode som et sivaks, og å bre ut sekkestrie og aske. Kaller du dette en faste og en dag som er til velbehag for Herren? Jesaja 58,3-5.
2) Folket søkte ikke rettferdighet, men gjorde opprør; 7,8-14.
Vers 8 Da kom Herrens ord til Sakarja, og det lød slik: Vers 9 Så sier hærskarenes Herre: Fell rette dommer, vis barmhjertighet og medynk, hver og en mot sin bror. Vers 10 Undertrykk ikke enken og den farløse, den fremmede og den fattige. Ingen av dere må planlegge ondt mot sin bror i sitt hjerte.
Vers 11 Men de nektet å lytte. De satte bare fram en trassig skulder og gjorde ørene tunghørte, så de ikke kunne høre. Vers 12 Ja, de gjorde sitt hjerte hardt som flint, og de ville ikke høre på loven og de ordene som hærskarenes Herre sendte ved Sin Ånd ved de tidligere profetene. Derfor kom det stor vrede fra hærskarenes Herre.
Her minner profeten folket på hva som skjedde tidligere. Gjennom et par hundre år før bortførelsen til Babylon hadde de fleste profetene vært opptatt av dette og forkynt omvendelse, men folket nektet å høre på dem. Stort sett alle kongene gikk foran med et dårlig eksempel, og undertrykte folket, og overklassen dro fordeler av sine stillinger. Jeremias var den siste som forkynte omvendelse men ble forkastet av både konge, religiøse og militære ledere. De ville ikke omvende seg, ikke engang da de så at det Jeremia hadde profetert gikk i oppfyllelse foran øynene deres ville de vende seg til Herren.
Dette må bli til lærdom for oss, slik at vi ikke begår samme feil. Vi må stadig søke Herren i anger og omvende oss fra våre ugjerninger, ikke forherde oss slik jødene gjorde. Hver dag må vi bekjenne våre synder og be om tilgivelse for det onde vi har gjort.
Vers 13 Det skjedde: På samme måten som Han ropte ut, og de ikke ville høre, slik ropte de ut, og Jeg ville ikke høre, sier hærskarenes Herre. Vers 14 Med en storm spredte Jeg dem blant alle folkeslagene som de ikke hadde kjent. Slik ble landet liggende øde etter dem, så ingen drog gjennom eller vendte tilbake. For de gjorde det vakre landet øde.
Da dagen kom og det gikk opp for jødene hva som skjedde begynte de å rope på Gud, men da var Guds tålmodighet med dem brukt opp. Gud ville ikke høre på dem, og de måtte sone straffen for sine ugjerninger. Mange vendte nok om da de havnet i fangenskap, men for oss er det et sjansespill å satse på å få en sjanse til sånn helt på slutten. Gud kaller oss til omvendelse hver eneste dag, og hvis vi ikke hører, i likhet med jødene, vil heller ikke Gud utsette det uunngåelige, og plutselig faller dommen over oss.
Vi må huske på at vi lever i den aller siste tid, og at Jesu gjenkomst er nær forestående, og i det øyeblikket Jesu forlater det himmelske tempelet for å komme til jorden og utfri sitt folk, vil nådedøren bli lukket, og med det er alles framtid avgjort.
Kapittel 8.
3) Gjenopprettelse gjennom lydighet, 8,1-23.
Hele Sakarjas bok er som sagt en balansegang mellom samtidstolkningen og endetidstolkningen, og grensene mellom disse to tolkningsprinsippene er mange ganger så hårfine at de nærmest går i ett. Etter domsscenene foran kommer det nå trøst og velsignelse for Guds trofaste. Også dette kapittelet gir oss en endetidsprofeti i og med det faktum at Jerusalems nye velsignelse skal oppfylles i Messias.
Så er spørsmålet om det er den fysiske byen Jerusalem det er snakk om, og som hedningene skulle tråkke under fot i 1260 år, inntil endetidens begynnelse, eller om det er det åndelige Jerusalem, som er den kristne kirke, – det åndelige Jerusalem, Guds trofaste rest – som skal holdes underkuet eller tråkkes under fot i 1260 år?
Vers 1 Igjen kom hærskarenes Herres ord, og det lød slik: Vers 2 Så sier hærskarenes Herre: Jeg er nidkjær for Sion med stor nidkjærhet. Med stor harme er Jeg nidkjær for henne. Vers 3 Så sier Herren: Jeg skal vende tilbake til Sion og bo midt i Jerusalem. Jerusalem skal kalles Sannhetens stad, hærskarenes Herres berg, Det hellige berget. Vers 4 Så sier hærskarenes Herre: Igjen skal gamle menn og kvinner sitte på torgene i Jerusalem, hver og en med sin stav i hånden på grunn av at de får mange levedager. Vers 5 Torgene i staden skal være fulle av gutter og jenter som leker på torgene. Vers 6 Så sier hærskarenes Herre: Hvis de som er igjen av dette folket i disse dager, synes dette er for underfullt, vil da også Jeg synes det er for underfullt? sier hærskarenes Herre.
Til tross for at Jerusalem ble lagt øde under babylonsk styre, og senere ble fullstendig ødelagt under romersk styre, og jødene ble spredd rundt i hele den kjente verden etter år 70, så vil Herren likevel vende tilbake til sin by. Men, hva betyr det at Herren vil vende tilbake til Jerusalem, som i vers 3 kalles Det hellige berget?
En ting vi må huske på er at da dette ble skrevet var mesteparten av jødefolket fortsatt i Babylon, og at fangenskapet ikke alltid ga dem fred. De som hadde vendt tilbake til Jerusalem opplevede tider med uro og fattigdom, og de lengtet nok etter å kunne gjenoppta det livet Guds folk hadde før de ble ført i fangenskap. Samtidsprinsippet tilsier at vers 4, 5 og 6 skulle oppfylles til punkt og prikke fra og med Jerusalem og tempelet var gjenoppbygd. Spørsmålet er om dette skjedde.
En annen ting vi må ta med i betraktningen er at jødefolket igjen falt fra ganske snart etter at byen og tempelet var gjenoppbygd i år 408 f.Kr. Hvordan var situasjonen i Juda og Jerusalem i den mellomtestamentlige tiden?Med den mellomtestamentlige tiden menes perioden mellom Malaki skrev sin bok (433 – 408 f.Kr.) og fram til da Paulus skrev Galaterbrevet (sannsynligvis 48 / 49 e.Kr.). I denne perioden ble det ikke skrevet noen tekster som har blitt en del av den bibelske kanon.
Tilbake til vers 3 og det hellige berget. I nytestamentlig kontekst er dette berget Gud trofaste rest i endetiden, noe vi finner henholdsvis i Daniel 11,45 og Malaki 3,12 som begge snakker om endetiden:
I Daniel 11,45 står det følgende: Han skal slå opp teltene til sitt slott mellom havet og det herlige hellige berget. Likevel skal han komme til sin ende, og det er ingen som hjelper ham … // … og Malaki 3,12 sier det slik: Alle folkeslagene skal prise dere salige, for dere skal være det herlige landet, sier hærskarenes Herre.
Når vi ser på de forskjellige språkene så skiller 1) den norske Bibelen BGO seg i vesentlig grad fra 2) den engelske Bibelen KJV, 3) den tyske Bibelen TL, og 4) den spanske Bibelen RV, noe vil se under. Jeg mener at den norske oversettelsen er feil, valgt med hensikt for å fordreie forståelsen av teksten. Men først må jeg presisere at vann, hav, elver og sjøer er som vi vet et bilde på folk og nasjoner i profetisk kontekst.
1) BGO 1988 sier i Daniel 11,45: mellom havet og det herlige hellige berget. 2) KJ 1611 sier i Daniel 11,45: between the seas in the glorious holy mountain, (mellom sjøene på det herlige hellige fjellet) som da igjen betyr blant folkene på det hellige fjellet. 3) TL 1912 sier dette: zwischen zwei Meeren um den werten heiligen Berg, (mellom to sjøer på det herlige hellige fjellet) som også betyr blant folkene på det hellige fjellet. 4) RV 1569/1602 sier: entre los mares, en el monte deseable del santuario, (mellom sjøene på helligdommens herlige fjell) som også betyr blant sjøene på det hellige fjellet. Som vi ser er det en vesentlig forskjell på de norske oversettelsene og den engelske, tyske og spanske oversettelsen av Daniel 11,45. Når det gjelder oversettelsen av Malaki 3,12 samstemmer de norske oversettelsene med de KJ, RV og TL.
Vers 7 Så sier hærskarenes Herre: Se, Jeg skal frelse Mitt folk fra landet i Øst og fra landet i Vest. Vers 8 Jeg skal føre dem tilbake, og de skal bo midt i Jerusalem. De skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud, i sannhet og rettferdighet.
En annen ting vi må ta høyde for når vi har med himmelretninger å gjøre er det prinsippet som Daniel bruker. Når Daniel snakker om nord og sør, er dette alltid sett i forhold til den geografiske beliggenheten til den fysiske byen Jerusalem, (se Daniel 6,11). Når da Sakarja snakker om at Gud skal frelse sitt folk fra landene i øst og vest, er det all grunn til å tro at vi også må lese dette ut fra Jerusalem. Jeg vet ikke hvor mange av Israels barn (Israel og Juda) som bodde i landene vest for Jerusalem på Sakarjas tid, men vi vet sikkert at de som overlevde beleiringen av Samaria (10-stammeriket) da Assyria erobret Samaria 722-721 og de som overlevde beleiringen av Juda da Babylon erobret Juda 605, ble ført i fangenskap øst for Jerusalem. Dette er samtidsfortolkningen. Endetidsfortolkningen vil gi et mye klarere svar. I vår tid bor Guds folk over hele verden, både øst og vest for Jerusalem.
Vers 9 Så sier hærskarenes Herre: La deres hender være sterke, dere som i disse dager har hørt disse ordene fra profetenes munn, de som talte den dagen grunnvollen ble lagt til hærskarenes Herres hus, så templet kunne bygges. Vers 10 For før disse dagene var det ingen lønn for mennesker og ingen lønn for dyr. Om en gikk ut eller kom inn, var det ingen fred for fienden. For Jeg satte hvert menneske opp mot sin neste. Vers 11 Men nå skal Jeg ikke gå fram mot resten av dette folket slik som i tidligere dager, sier hærskarenes Herre.
Her har vi et avsnitt som mange velger å tolke til Sakarjas samtid. Fredrik Wisløff sier i sin forklaring til Den Gamle Testamentet om versene 9-11 følgende: ‘Mens tempelbygget lå nede, var det ingen velsignelse som fulgte dem. Derfor skal de nå være frimodige og framfor alt fortsette å bygge Herrens tempel. La deres hender være sterke!’ Satt inn i samtidskonteksten er dette utvilsomt en logisk tolkning. Men, ser vi på vers 3 så nevnes Det hellige berget, og det mener jeg er et bilde på endetidsmenigheten. Dette reiser noen spørsmål i forbindelse med teksten i dette avsnittet:
1) Hvilket tempel snakkes det om i vers 9? 2) Hvilken lønn snakkes det om i vers 10? 3) Hvorfor var det ingen fred for fienden i vers 10? 4) Hva er grunnen til at hærskarenes Herre vil gå fram på en annen måte nå?
1) I gammeltestamentlig tid, ved Sinai, fikk Moses i oppdrag å bygge et tabernakel, etter forbilde av det himmelske, hvor Gud skulle bo midt i blant sitt folk. Senere bygde Salomon tempelet i Jerusalem av samme årsak; Gud skulle bo der. Guds folk, Israel, skulle være lys i verden og bringe de gode nyhetene ut til alle folkeslag, noe de ikke gjorde. Da Jesus kom første gang opphevet han seremonilovene ved sin død på korset, og tempelet mistet sin betydning som religiøst senter hvor Gud bodde. I nytestamentlig tid har det skjedd et paradigmeskifte. I 1 Korinterbrev 3,16 finner vi denne teksten: Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? At de kristne er Guds tempel blir gjentatt i følgende vers: 1 Korinterbrev 3,17; 6,19 og i 2 Kororinterbrev 6,16. Jeg tror det er dette tempelet det snakkes om her.
2) Lønnen det er snakk om må være frelsen i Jesus Kristus. Også de i gammeltestamentlig tid ble frelst i Jesu Kristi blod, gjennom de symbolske ofrene de ofret daglig, men det var en hake ved det, frelsen ble ikke en realitet før Jesus døde på korset og sto opp igjen. Derfor fikk de ingen lønn i gammeltestamentlig tid, men de fikk løftet om denne lønnen. Etter korset, i nytestamentlig tid, er lønnen tilgjengelig her og nå, når vi omvender oss og ber om tilgivelse for våre synder. Like før Jesus døde på korset sa han Det er fullbrakt (Johannes 19,30). Men også nå er det heftet en hake ved det hele – vi må holde ut til enden for ikke å miste frelsen.
3) I gammeltestamentlig tid hadde de ikke fred for fienden fordi Satan ikke var endelig beseiret. Dette skjedde på korset. Da vant Jesus en evig seier og med det gir han sitt trofaste folk en evig fred. Nå er det ikke slik at de kristne er utenfor djevelens rekkevidde og går fri fra alle prøvelser, fristelser og plager. Det er snarere tvert imot. Satan jobber enda hardere for å få Guds trofaste rest til å falle fra troen, men seieren er vunnet og djevelen kan ikke beseire oss så lenge vi klamrer oss fast i Jesus.
4) Grunnen til at Gud Faderen vil gå fram på en annen måte i nytestamentlig tid i forhold til i gammeltestamentlig tid er Jesu offerdød på korset. Dette setter alt inn i et nytt lys selv om loven er den samme, løftene er de samme, dommen er den samme. Fordi våre synder er utslettet ved Jesu blod, vil derfor hærskarenes Herre vil gå fram på en annen måte nå.
Vers 12 For såkornet skal få fred, vintreet skal gi sin frukt, jorden skal gi sin grøde, og himmelen skal gi sin dogg. Jeg skal gi alt dette som arv til dette folket. Vers 13 Det skal skje: Slik som dere var en forbannelse blant folkeslagene, Judas hus og Israels hus, slik skal Jeg frelse dere, og dere skal være en velsignelse. Frykt ikke, la deres hender være sterke! Vers 14 For så sier hærskarenes Herre: Slik som Jeg planla å føre en ond ulykke over dere da deres fedre egget Meg til vrede, sier hærskarenes Herre, og Jeg ikke angret det, Vers 15 på samme måten har Jeg igjen i disse dager planlagt å gjøre godt mot Jerusalem og Judas hus. Frykt ikke! Vers 16 Dette er hva dere skal gjøre: Hver og en skal tale sannhet med sin neste. I deres porter skal dere felle sanne dommer som skaper fred. Vers 17 Ingen av dere må tenke ut ondt mot sin neste i sitt hjerte. Elsk ikke falsk ed! For det er alt dette Jeg hater, sier Herren.
Vers 18 Så kom hærskarenes Herres ord til meg, og det lød slik: Vers 19 Så sier hærskarenes Herre: Fasten i den fjerde måneden, fasten i den femte, fasten i den sjuende og fasten i den tiende skal bli til fryd og glede og gode høytider for Judas hus. Elsk derfor sannheten og freden!
Betingelsene for at løftene skal oppfylles nevnes her. Vi skal gjøre mot vår neste det vi ønsker at vår neste skal gjøre mot oss, og alt vi gjør skal vi gjøre med glede, om vi faster, gir offergaver og tiende skal det gjøres med glede.
Så kommer det an på hvordan vi forstår vers 13. Dette verset sier at Gud skal frelse Israels hus og at de skal være en velsignelse. Men; hvilket år ble denne profetien gitt, og hvor var da Israel, eller ti-stammeriket Samaria? Vel, denne profetien ble gitt i år 518. Mer enn 200 år tidligere, i årene 722-721, beleiret den assyriske kongen Sankerib Samaria, og de som ikke ble drept under denne krigen ble ført i fangenskap bortenfor elven. Siden har de vært mer eller mindre sporløst borte. Kan det da tenkes at vi finner endetidsperspektivet også i dette avsnittet?
Vers 20 Så sier hærskarenes Herre: Folk skal ennå komme, de som bor i mange byer. Vers 21 De som bor i den ene byen, skal gå til den andre og si: La oss gå for å be om nåde for Herrens åsyn, ja, for å søke hærskarenes Herre. Også jeg selv vil gå. Vers 22 Ja, mange folk og sterke folkeslag skal komme for å søke hærskarenes Herre i Jerusalem, og for å be om nåde for Herrens åsyn.
Vers 23 Så sier hærskarenes Herre: I de dager skal ti menn fra alle folkeslagenes tungemål gripe tak i kappefliken til en jødisk mann og si: La oss få gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere.
Jeg mener vi kan se en klar endetidsprofeti i disse versene. Her ser vi at det er nevnt mange folk og sterke folkeslag og at alle folkeslagenes tungemål gripe tak i kappefliken til en jødisk mann. Vi har en episode fra Jesu liv som kan illustrere dette avsnittet: Hun sa: Hvis jeg bare kan få rørt ved klærne hans, så blir jeg helbredet. Straks tørket kilden for blødningene hennes, og hun kjente på kroppen sin at hun var helbredet fra plagen. Og Jesus, som straks kjente i Seg Selv at en kraft gikk ut fra Ham, snudde Seg i mengden og sa: Hvem var det som rørte ved klærne Mine? Markus 5,28-30. Som vi ser så ville denne kvinnen gripe tak i (rører ved) kappefliken (klærne) til en jødisk mann (Jesus).