De plagene som vil falle i endetiden vil være umulig å beskrive for meg. Det er gjemt for oss hva som vil skje. Vi vet bare at det vil være fryktelige plager som vil ramme de ugudelige. Kan det være dette Johannes fikk beskjed ikke å skrive, men sette segl for? Da de sju tordener hadde talt med sine røster, skulle jeg til å skrive. Men jeg hørte en røst fra himmelen som sa til meg: Sett segl for de ting som de sju tordener talte, og skriv dem ikke! Åpenbaringen 10,4
Endetidens sjette plage, Åpenbaringen 16,2. (Den første skålen: Grusomme sår). «Så gikk den første og tømte sin skål ut over jorden, og et ondt og grusomt sår slo ut på de menneskene som hadde dyrets merke, og på dem som tilbad hans bilde».
Endetidens sjuende plage, Åpenbaringen16,3. (Den andre skålen: Havet blir til blod). «Så tømte den andre engelen sin skål ut på havet, og det ble til blod som av en død mann. Og hver levende skapning i havet døde».
Endetidens åttende plage, Åpenbaringen16,4-7. (Den tredje skålen: Vannet blir til blod). «Så tømte den tredje engelen sin skål ut på elvene og vannkildene, og de ble til blod. Og jeg hørte engelen for vannene si: Du er rettferdig, Herre, Du som er og som var og som skal være, for Du har dømt alt dette. For de har utøst hellige og profeters blod, og Du har gitt dem blod å drikke, for det er hva de fortjener. Og jeg hørte en annen fra alteret si: Ja, Herre Gud, Du Allmektige, sanne og rettferdige er Dine dommer».
Endetidens niende plage, Åpenbaringen16,8-9. (Den fjerde skålen: Menneskene i veldig hete). «Så tømte den fjerde engelen sin skål ut på solen, og det ble gitt den makt til å svi menneskene med ild. Og menneskene ble svidd med stor hete, og de spottet Guds navn, Han som har makt over disse plagene. Og de omvendte seg ikke slik at de gav Ham ære».
Endetidens tiende plage, Åpenbaringen16,10-11. (Den femte skålen: Mørke i dyrets rike). «Så tømte den femte engelen sin skål ut på dyrets trone, og hans rike ble fullt av mørke. Og de bet seg i tungen på grunn av smerten. De spottet himmelens Gud på grunn av smertene og sårene sine, men de omvendte seg ikke fra gjerningene sine».
Under skålene følger de siste fem plagene, men det er et problem, det er til sammen sju skåler. Vi finner samme mønster her som under basunene, og går vi nøye gjennom de to siste skålene så finner vi følgende.
Den sjette skålen, Åpenbaringen 16,12-16 forteller om kongene fra øst: «Så tømte den sjette engelen sin skål ut på den store elven Eufrat, og vannet i den tørket opp, slik at veien for kongene fra øst kunne ryddes. Og jeg så tre urene ånder som lignet frosker, komme ut av dragens munn, ut av dyrets munn og ut av den falske profetens munn. For de er demoners ånder som gjør tegn, de går ut til kongene på jorden og til hele verden, for å samle dem til krigen på Guds, Den Allmektiges store Se, jeg kommer som en tyv. Salig er den som våker og tar vare på klærne sine, så han ikke går naken og de ser hans skam. Han samlet dem sammen på stedet som på hebraisk kalles Harmageddon». Jeg kan ikke se hvordan dette skal være en plage. Her henledes tankene til forkynnelse gjennom uttrykket ‘tre urene ånder som lignet frosker, komme ut av dragens munn, ut av dyrets munn og ut av den falske profetens munn». Det som kommer ut av munnen er forkynnelse, og Satan har selv, og han har gjennom sine agenter forkynt et falskt evangelium helt siden Adams tid, og nå i den absolutte endetid intensiveres dette. Det er nå Satan vil samle sine styrker på det stedet som Bibelen kaller Harmageddon. Satan vet at dersom han ikke klarer å forføre alle som trofast holde alle Guds ti bud, så vil han tape. Derfor så gjør han et siste desperat forsøk på å riste Guds rest ut av Herrens hender.
Jeg tror derfor at denne skålen viser oss avslutningen på det hele. Slik som Farao forfulgte Israel da de forlot Egypt, og forsøkte å utslette dem, slik vil Satan egge opp sine allierte til å forfølge og drepe alle som holder Guds ti bud, har Jesu tro og profetiens ånd. I Egypt ble ikke forfølgelsen av Israel regnet som en plage. Det kan derfor ikke regnes som en plage i endetiden heller da motbildet må gjenspeile bildet på en nøyaktig måte. Selv om det er mye fokus på Satan og hans hjelpere, er allikevel ikke hovedbudskapet i den sjette skålen om Satan og hans hjelpere. Dette er ment som en forklaring på det onde som skjer. Hovedpersonene i disse versene er kongene fra øst som ikke er noen andre enn Jesus og hans engler som kommer for å forløse den trofaste lille rest Gud har hatt på jorden under de siste sju plagene. Jesu gjenkomst kan vel ikke bli regnet som en plage? Og når Jesus har kommet tilbake til jorden tømmes den sjuende skålen og det hele avsluttes med at de frelste blir tatt med til himmelen, og de ugudelige dør.
Den sjuende skålen forteller oss dette: «Så tømte den sjuende engelen sin skål ut i luften, og en høy røst kom ut fra templet i himmelen, fra tronen, og sa: Det er skjedd! Og det kom røster og torden og lyn. Og det kom et stort jordskjelv, et så kraftig og stort jordskjelv som det aldri hadde vært siden det kom mennesker på jorden. Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt. Og den store Babylon ble husket hos Gud, slik at hun ble gitt begeret med Hans harmes vredesvin. Så ble hver øy borte, og fjellene ble ikke funnet. Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor», Åpenbaringen 16,17-21. Dette kan heller ikke sies å være en plage. Eller? Spørsmålet er hva som ligger i uttrykket det er skjedd!
På samme måte som da Gud førte Israel over Rødehavet og tilintetgjorde Farao og hele hans hær, vil nå Gud føre endetidens Israel over endetidens Rødehav og tilintetgjøre endetidens Farao og hele hans hær. Da Israel gikk tørrskodd over Rødehavet, druknet Farao og hans soldater da vannet fosset tilbake. I endetiden vil et enormt jordskjelv ramme hele jorden og den store byen vil bli delt i tre deler, og folkeslagenes byer vil falle. Hver øy vil bli borte, og fjellene vil ikke funnet. Og store hagl vil falle ned fra himmelen på menneskene … … Som vi ser vil det hele avsluttes med en katastrofal hendelse. Men de som rammes av denne straffen har selv valgt ikke å ta tilflukt hos Gud.
Også her kan vi finne en historie i Bibelen som forteller oss det samme. Da Noa bygde arken forkynte han jordens undergang. Det ville begynne å regne og jorden ville bli oversvømt. Men det hadde aldri regnet noen gang tidligere. Alle som ville bli reddet fra ødeleggelsen måtte søke tilflukt i arken som Noa bygde etter Guds instruksjoner.
Alle som ville kunne reddet seg fra katastrofen da vannflommen druknet verden. Alle hadde hørt om Noa og hans forkynnelse, men det var bare de som forkynte frelsebudskapet som ble frelst gjennom flommen fordi de tok tilflukt i Gud, og søkte seg inn i arken da Gud ba dem om det sju dager før regnet begynte å strømme ned. Det var kanskje fordi et aldri hadde regnet før at folket ikke tok Noas advarsel på alvor. Det samme vil skje i endetiden. Alle mennesker i hele verden vil ha hørt om frelsen i Jesus Kristus, men det er bare de som tar tilflukt i Kristus som vil bli reddet. Alle som sier nei til Kristus og til frelsen vil til slutt omkomme på grunn av de hendelsene som skjer i forbindelse med Jesu gjenkomst. Det er ingen av de som går fortapt som kan skylde på Gud, for Gud har helt siden Adam og Eva syndet i Edens Hage kalt på menneskene for å få dem til å vende seg til Ham og redde livet. Det holder å se hva Gud sier gjennom profeten Esekiel. Der sier Gud: «Si da til dem: Så sant Jeg lever, sier Herren Gud, Jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i det at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde ferd! For hvorfor skulle dere dø, Israels hus?» Esekiel 33,11.
Vi har nå sett på de sju plagene som vil falle etter beseglingen, og hva som vil skje etter den tiende plagen, og ser vi på hva som skjedde i Egypt da Israel ble ført ut av fangenskapet, blir det regnet med ti plager totalt. Det siste som skjedde i Egypt i forbindelse med utgangen av Egypt var at Farao og hans soldater forfulgte Israel helt til de var fanget mellom hav, fjell og Faraos soldater. Det var nå Gud intervenerte i historien og befridde sitt folk, og straffet Farao og hans soldater som alle omkom i Rødehavet. Dette blir imidlertid ikke regnet som en plage! Hvorfor skal da motbildet inneholde en plage som forbildet ikke har? Gud er en ordens Gud.
Vi ser i de to siste skålene den siste forfølgelsen av Guds trofaste rest, de som holde alle Guds ti bud, har Jesu tro og profetiens ånd, og vi ser den endelige dommen over Babylon, som er motbildet til Faraos straff ved Rødehavet, og starten på restaureringen av jorden slik at den etter de tusen år kan ta imot det nye Jerusalem.
Kristus har kommet og utfridd sitt folk. Dette er det samme som utgangen fra Egypt. Like etter at Moses hadde ført Israel ut av Egypt og kommet til Rødehavet ble de tatt igjen av Farao og hans soldater, og vi vet alle hvordan det gikk. Det samme mønsteret som bildet gir oss følges under motbildet i endetiden. Nå er ikke fienden bak Guds folk slik de var ved Rødehavet, men de er overalt. Det som skjer under den sjuende skål vil tilsvare det som skjedde med Farao og hans soldater. (Se også de sju basunene og de sju skålene under Norsk; sju brev, sju segl, sju basuner og sju skåler.)
De tre første plagene:
Endetidens tredje plage, Åpenbaringen 8,12-13. (Den fjerde basunen: Himmellegemene blir rammet). «Så blåste den fjerde engelen. Og en tredjedel av solen ble rammet, en tredjedel av månen og en tredjedel av stjernene, for at en tredjedel av dem skulle bli formørket, slik at en tredjedel av dagen skulle miste sitt lys, og natten likeså. Og jeg så, og jeg hørte en engel fly midt på himmelen og si med høy røst: Ve, ve, ve over dem som bor på jorden på grunn av de andre basunrøstene fra de tre englene som skal til å blåse!» Den fjerde basunen er å anse som en plage. Her blir himmellegemene rammet, og har sin parallell i den niende plagen i Egypt.
(Den tredje basunen: Vannkildene blir rammet). Åpenbaringen 8,10-11: «Så blåste den tredje engelen. Og en stor stjerne falt ned fra himmelen, brennende som en fakkel, og den falt på en tredjedel av elvene og på vannkildene. Navnet på stjernen er Malurt. En tredjedel av vannene ble til malurt, og mange mennesker døde av vannet, for det var gjort bittert». Hvordan skal vi lese den tredje basunen? Er den gitt som en forklaring på hvem som står bak elendigheten i verden? Vi kan lese om en fallen stjerne et annet sted i Bibelen. Går vi til Jesaja 14,12 leser vi: Å, at du er falt ned fra himmelen, du, strålende stjerne, morgenrødens sønn! Å, hvor du er hogd ned til jorden, du som underkuet folkeslagene! Hvem er denne stjernen? Det er Satan, og det setter det hele i et større perspektiv. Kanskje det er slik at vi skal lese den tredje basun som en beskrivelse av Satans forsøk på å ødelegge Guds ord gjennom forandringer og hedenskap han påvirker menneskene med gjennom den falne kirken. Den tredje basunen blir da ikke en plage i ordets rette forstand, men en forklaring eller utdypning.
Endetidens andre plage, Åpenbaringen 8,8-9. (Den andre basunen: Livet i havet blir rammet). «Så blåste den andre engelen. Og noe som lignet et stort fjell, som brant med ild, ble kastet i havet, og en tredjedel av havet ble til blod. Og en tredjedel av de levende skapningene i havet døde, og en tredjedel av skipene ble ødelagt».
Endetidens første plage, Åpenbaringen 8,7. (Den første basunen: Jordens vekster blir rammet). «Og den første engelen blåste. Og det kom hagl og ild, blandet med blod, og det ble kastet ned på jorden. Og en tredjedel av trærne ble oppbrent, og alt grønt gress ble oppbrent».
Strukturen i Åpenbaringen er slik at vi finner fire deler som forteller noe om historien som er delt i sju deler, 1) vi finner sju brev til sju kirker, 2) vi finner sju segl, 3) vi finner sju basuner og 4) vi finner sju skåler. Tallet sju er fullkommenhetens tall, eller Guds tall, og henspiller på en fullkommen dom i endetiden. Ser vi på sju basunene og de sju skålene ser vi at fem basuner og fem skåler er plager i ordet rette forstand, mens to basuner gir oss det vi kan kalle forklaringer eller utdypninger, og to skåler forteller om den endelige oppløsningen av historien.
Farao forfølger Israel og Israelsfolket går gjennom Rødehavet.
Bilde, Farao forfølger Israel, og Israel krysser Rødehavet.
2 Mosebok 14,9 (Forfølgelsen). «Egypterne forfulgte dem, alle hestene og vognene til Farao, krigerne på vognene og hæren hans, og de innhentet dem der de hadde slått leir ved havet utenfor Pi-Hakirot, like overfor Ba’al-Safon» … // … 2 Mosebok 14,22 (Gjennom Rødehavet) «Så gikk Israels barn midt gjennom havet på tørr grunn, og vannet stod som en mur for dem på høyre og venstre side». Vi ser at forfølgelsen og gangen gjennom Rødehavet var siste akt i utfrielsen fra Egypt.
Dette var noe som skjedde etter at alle plagene hadde falt, og det bør vi ha i tankene når vi prøver å analysere de versene i Åpenbaringen som omhandler basunene og skålene. Da Farao forsto hva som hadde skjedd etter den tiende plagen utstedte han et dødsdekret over Guds folk, og satte etter dem med hele sin hær og alle sine vogner, og tok dem igjen ved Rødehavet. Plutselig følte Guds folk seg sperret inne. De var fanget, og de hadde ingen mulighet til å flykte fra overmakten. Foran dem lå Rødehavet, men de hadde ikke noen ting de kunne bruke som kunne hjelpe dem å komme over til den andre siden, og på høyre og venstre side var det høye og uoverstigelige fjellformasjoner, og bak dem var Farao og hans hær klare til å drepe Guds folk.
Motbilde, samling på Harmageddon og jorden blir kraftig rystet
Åpenbaringen 16,12 (Den sjette skålen: Samling på Harmageddon) «Så tømte den sjette engelen sin skål ut på den store elven Eufrat, og vannet i den tørket opp, slik at veien for kongene fra øst kunne ryddes» … // … Åpenbaringen 16,17 (Den sjuende skålen: Jorden blir kraftig rystet) «Så tømte den sjuende engelen sin skål ut i luften, og en høy røst kom ut fra templet i himmelen, fra tronen, og sa: Det er skjedd!»
Dette er i Åpenbaringen 16,16 forklart som samling på Harmageddon. Djevelen vil samle alle mennesker på jorden mot Guds trofaste rest i endetiden. Og som vi så, det var da Israel var innesperret ved Rødehavet at Herren på mirakuløst vis utfridde sitt folk. Gud åpnet en vei for sitt folk, Han forløste dem, og deres forfølgere omkom i vannmassene når de prøvde å følge etter dem. Her har vi nok en gang typologi, og det ligger i typologiens egenskap at motbildet må inneholde de samme hendelsene som bildet.
Bildet er hendelsene i Egypt, og motbilde er endetidens hendelser av samme art. I Egypt skulle Israels barn drepes – alle som en – fordi de forlot Egypt. Farao utstedte på en måte et dødsdekret. Dette er bilde. Det samme vil gjenta seg i endetiden, og helt mot slutten av endetiden vil det det bli utstedt et dødsdekret over Guds folk i likhet med det Farao ga. Dette er motbilde. Guds trofaste rest vil få skylden for alle de ulykkene som rammer hele jorden bortsett fra de som er trofaste mot Gud og holder alle Guds ti bud, eller som det står i Åpenbaringen 12,17: «Og dragen ble rasende på kvinnen, og han gikk for å føre krig mot de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd» … // … og i Åpenbaringen 14,12: «Her er de helliges tålmodighet, de som holder Guds bud og Jesu tro», (DNB 1930). Jesu vitnesbyrd er i Åpenbaringen 19,10 forklart som profetiens ånd.
Guds folk, vil nå, slik som Israel ved Rødehavet, føle seg innesperret, ikke mellom hav og fjell, men fanget mellom de onde kreftene som omringer dem på alle kanter, og som vil drepe dem. De har, på samme måte som Israel ingen steder å unnslippe, for uansett hvor de snur og vender seg så står fienden der og er klar til å forfølge dem og drepe dem, og Guds trofaste rest vil føle seg like maktesløse som Israel gjorde ved Rødehavet. De vil rett og slett tro de er fortapt. Men da det ser som mørkest ut, da vil Gud på nytt intervenere i historien og utfri sitt folk på en enda mer mirakuløs måte. Jesus kommer tilbake til jorden og forløser sitt trofaste folk, og da omkommer alle de ugudelige. Det er dette den sjuende skålen beskriver. Røster, lyn, torden og jordskjelv er alle tegn på den Allmektige Guds nærvær.
Harmageddon, en fysisk krig mot Guds folk?
Vi vet gjennom Bibelen og Profetiens Ånd at det samme som skjedde med Israel da de forlot Egypt vil skje igjen når vi kommer til det punktet på tidslinjen som tilsvarer Israels utgang fra Egypt. Etter den tiende plagen vil det utstedes en dødsdom over Guds folk, fordi verdens folk tror at det er de som ikke tilber det første dyrets bilde som er skyld i alle plagene som har hjemsøkt jorden, all den tid de sju siste plagene ikke berører Guds trofaste rest i endetiden. Den sjette skålen som beskriver Harmageddon beskriver da i virkeligheten motbildet til det som hendte i Egypt da Farao forfulgte Guds folk for å utrydde dem. I forbindelse med utgangen fra Egypt ble ikke dette regnet som en plage, men noe som fulgte etter alle de ti plagene hadde falt.
Det sies om Harmageddon (Åpenbaringen 16,16) at dette er den plassen det siste store slaget mellom Kristus og Satan finner sted. Det som er viktig er hvor Harmageddon ligger eller kanskje helst hva Harmageddon er. Harmageddon har blitt forklart på mange måter, og den vanligste forklaringen er at det er en fysisk lokasjon i dagens Israel hvor den siste store krigen skal utkjempes. Men finnes det i så fall en plass i dagens Israel som heter Harmageddon, og er denne plassen stor nok til å ta imot to fysiske armeer, hvorav den ene er på 200 millioner soldater? (Se Åpenbaringen 9,16.)
Han i vers 16 viser direkte tilbake til dragen i vers 13. Et annet interessant ord i dette verset er stedet. Det greske ordet for stedet er to´pos. Dette ordet oversettes med sted, plass, strøk, område, land; anledning og mulighet. De som velger å oversette med en geografisk beliggenhet, mener at det mest trolig siktes til Megiddo-dalen, eller Jisreeldalen, eller Esdraelon-sletten som den også kalles, som strekker seg fra Karmelhøydenene og Karmelfjellet i vest og til Jordandalen i øst. Dette var Israels største slagmark fra gammelt av, og på dette stedet møttes briter og tyrkere i et stort slag under den 1. verdenskrig. Dette er altså den bokstavelige oversettelsen, men ettersom dette er en profeti bør vi forstå ordene i en overført betydning. Da virker det mer logisk å oversette med anledning eller mulighet, og da i form av anledning eller mulighet til å sette opp et tankesett. Vi har da en situasjon hvor de ugudelige etter hvert setter opp et tankesett som går ut på å gi Guds trofaste folk skylden for all elendighet som rammer de ugudelige gjennom disse plagene, fordi de ser at plagene ikke rammer Guds trofaste rest, og derfor vil de prøve å drepe dem. Det er godt Bibelen selv gir oss trøst: «Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd, deg nærmer det seg ikke. Du skal bare se på med dine øyne, og se de ugudeliges lønn. Du har gjort Herren, Han som er min tilflukt, ja, Den Høyeste, til din bolig». Salme 91,7-9
Harmageddon har opp gjennom tiden blitt forklart på mange måter, men vi må alle ta inn over oss at kampen mellom Kristus og Satan er en kamp som foregår på det åndelige plan, og at dette alltid må ligge som bakteppe for forståelsen av Bibelen. Spørsmålet er: Hvem skal få din tilbedelse?
Så langt vi vet finnes det ikke et geografisk sted som har blitt kalt, eller kalles Harmageddon. Vi må derfor finne ut av hva betydningen av ordet er. For det første er det viktig å forstå at ordet Harmageddon er sammensatt av to hebraiske ord, ‘har’ som betyr fjell, og ‘mo´ed’ (mageddón) som i det gamle testamente blir brukt for å beskrive en menighet eller en forsamling. Symbolikken her blir da fjell, som er det stedet der Gud har åpenbart seg gjennom historien, og menighet eller forsamling, som beskriver Guds folk.
I Jesaja 14,13 har Har-mo`ed blitt oversatt til nettopp forsamlingens berg, og dette henspiller på Salomos tempel som på Salomos tid lå nord for det gamle Jerusalem. Det har alltid vært Satans ønske og mål helt siden han ble kastet ut fra himmelen å ta Guds plass, og vi kan da lese det slik at de tre urene åndene, med Satan i spissen, samler verdens folk på forsamlingens berg, i overført betydning, nettopp i den hensikt å tilrane seg Guds plass. For det andre så må vi se på den andre delen av Harmageddon – Mageddon, som det er to forskjellige forklaringer på.
Den første forklaringen er at Mageddon skriver seg fra stedet Meggido, som vi finner blant annet i 1 Kongebok 9,15: «Dette er beretningen om de pliktarbeiderne som kong Salomo kalte sammen for å bygge Herrens hus, hans eget hus og Millo, muren rundt Jerusalem, Hasor, Megiddo og Geser» … // … og i Sakarja 12,11: «På den dagen skal det være stor sorg i Jerusalem, som sorgen ved Hadad-Rimmon på Megiddosletten».
Den andre forklaringen er at Mageddon, er utledet av det hebraiske ordet mo´ed som gjennom hele det gamle testamente blir brukt for å beskrive når forsamlingen, eller menigheten skulle holde en fastsatt fest eller sammenkomst. Det første alternativet plasserer Harmageddon som et geografisk sted – Mageddon, og det andre alternativet antyder en sammenheng med den store konflikten mellom Jesus og Satan. Ettersom det er denne konflikten som er bakteppet for mesteparten av Bibelen, og det at symbolikken i bruken av ordet peker på fjell, som er det stedet der Gud har åpenbart seg gjennom alle tider, tror jeg at vi bør anse det andre alternativet som den riktige forklaringen.
Som nevnt over så har Har-mo`ed blitt oversatt til forsamlingens berg i Jesaja 14,13, og det henspiller som sagt på Salomos tempel som på Salomos tid lå nord for det gamle Jerusalem, og for ordens skyld, Guds trone befinner seg i nord! Joel 3,7 kaller stedet for Josjafats dal: «… da skal Jeg samle alle folkeslagene og føre dem ned til Josjafats dal. Der skal Jeg holde dom over dem for Mitt folk og Min arv Israels skyld, fordi de spredte dem blant folkeslagene, og fordi de delte opp Mitt land», (folkeslagene her er hedningefolkene). Vi kan da lese det slik at de tre urene åndene samler verdens folk på forsamlingens berg, for å ta Guds plass. Det ser kanskje ut til å være en motsetning her, men forklaringen er at Bibelen her beskriver en typologi. Josjafats dal var det stedet der Gud grep inn og stred for sitt folk. Jerusalem er et bilde på Guds folk. Så det Bibelen forteller oss her er at Gud vil gripe inn og stride for sitt folk på nytt.
I Åpenbaringen 16,12 har vi et uttrykk vi bør se nærmere på: Kongene fra øst. Hvem er kongene fra øst, og hvilken rolle spiller de i denne kampen? Det er som vanlig mange forskjellige fortolkninger av hva disse kongene fra øst er, og ikke minst hvem de er. Og nok en gang så nevnes østens riker, Kina, Russland, Tyrkia, eller en koalisjon av disse. Dette har endret seg underveis i historien, fordi de som velger tolkninger som ikke legger Bibelske prinsipper til grunn velger de nasjonene som får størst oppmerksomhet i nyhetsbildet. Dette må bare bli feil. Man kan ikke bruke dagsaktuelle nyheter, fordi det som passet i går, det passer ikke i dag, og i morgen er det nok et nytt alternativ. Det er en inkonsekvent fortolkning, og både forvirrer og ødelegger mer enn det hjelper til med forståelsen.
Som vi ser av teksten under den sjette skål, så skilles det mellom kongene fra øst, og de tre urene åndene. Veien skal ryddes for kongene fra øst, mens de urene åndene kommer ut av munnen til dragen, dyret og den falske profeten. Vi har imidlertid noen tekster i Bibelen som gir oss klare holdepunkter på hvem eller hva det er snakk om. I Markus 1,2-3 leser vi om døperen Johannes som skulle gjøre veien klar for Jesus Kristus: «Som det står skrevet hos profetene: Se, Jeg sender Min budbærer foran Ditt åsyn. Han skal bane Din vei foran Deg. Røsten av en som roper i ødemarken: Forbered veien for Herren! Gjør Hans stier rette!»… og i Malaki 3,1: «Se, Jeg sender Min budbærer, og han skal berede veien for Mitt åsyn. Herren som dere søker, skal brått komme til sitt tempel, paktens Engel, som dere med glede lengter etter. Se, Han kommer, sier hærskarenes Herre» … og i Jesaja 40,3: «Det lyder en røst fra en som roper i ødemarken: Rydd Herrens vei! Gjør hovedveien for vår Gud jevn gjennom ørkenen».
Kongene fra øst er et bilde på Jesu gjenkomst når Han kommer sammen med Sine engler. Jesus kommer fra øst, noe som ligger implisitt i Matteus 24,27: «For som lynet kommer fra øst og blinker til vest, slik skal også Menneskesønnens komme være». Dette er en fortolkning som ligger fast og som er helt uavhengig av dagsaktuelle riker som kommer og går.
På grunnlag av dette har vi nå fått et bakteppe, og da er det lettere å fange tråden. Nordvest i Josjafats dal, Jisreeldalen, eller Megiddo-dalen som den også kalles, ligger det et fjell som heter Karmel. Det var her på Karmel at Elia satte folket på valg. (Se 1 Kongebok 18.) Dagsorden den gangen på Karmelfjellet var den samme som den er i dag. Hvem vil dere tjene, Herren Gud, eller Ba´al?
Josjafats dal, Megiddo-dalen og Harmageddon beskriver det samme, det er det samme stedet, og vi kan kalle det for valgets dal. Dette er en fortolkning som vil være like gyldig i den aller siste endetid som i går, nettopp fordi vi alle sammen kommer til å bli satt på det siste og ultimate valget, vi må alle velge hvem vi vil følge og tilbe, Gud eller Satan. Dette er nøyaktig det samme valget Guds folk fikk av Elia på Karmel, og det er dette kampen mellom Jesus og Satan i korthet går ut på. Nå i endetiden er det den tredje Elias, eller syvendedags adventistene, som setter folket på dette valget, og spørsmålet er fortsatt det samme: Hvem vil dere tjene, Herren Gud, eller Ba´al gjennom menneskebud?
Denne kampen om tilbedelse foregår på en plass som Bibelen kaller Harmageddon. Denne slagmarken er ikke en geografisk lokasjon som vi kan finne på verdenskartet, men den befinner seg i virkeligheten inne i ditt og mitt hode, i ditt og mitt sinn. Denne kampen vil intensiveres også etter at nådedøren har blitt lukket og Guds rest har blitt beseglet, for fortsatt er ikke plagene de ugudelige må gjennomgå over, og heller ikke prøvelsene Guds folk blir utsatt for er over. Denne kampen har pågått i lange tider allerede og vil som sagt intensiveres når vi nærmer oss endetiden, og kampen vil bare bli verre og verre for Guds trofaste rest helt til vi ser Frelseren komme på himmelens skyer for å forløse sin trofaste rest.
Guds rest i endetiden vil på et tidspunkt bli utfridd fra endetidens Egypt, og det vil skje kort tid etter den siste plagen har falt over verdens folk. Når kongene fra øst kommer er dette siste akt i verdens historie slik vi kjenner den. Jesus kommer tilbake til jorden for å utfri sitt trofaste folk på en mirakuløs måte.
Da Israel hadde krysset Rødehavet, og sett at Gud hadde tilintetgjort deres fiende for alltid, sang de en sang for å lovprise Gud for det Han hadde gjort for dem. Gud hadde holdt sitt løfte og forløst dem fra undertrykkeren. I Åpenbaringen 14,3 leser vi at Gud trofaste rest i endetiden, de som har blitt beseglet med den levende Guds segl, også synger en sang til Guds ære fordi de har opplevd og ikke minst overlevd noe som ingen andre har opplevd før dem, og der et derfor de: «… synger en ny sang foran tronen, foran de fire livsvesener og de eldste. Og ingen kunne lære den sangen, uten de ett hundre og førtifire tusen som var frikjøpt fra jorden».