Jeg heter Torgeir Lindquist Mathiesen og har vært gift med Cayetana siden august 2004. Jeg har fire barn og ni barnebarn fra et tidligere ekteskap, og en stesønn som er min nåværende kones sønn.
Jeg vokste opp i et hjem hvor verken min far, mor eller søster trodde på Gud. Alle formes vi som kjent etter det miljøet vi lever i, og jeg ble lik mine foreldre, som naturlig nok også var mine forbilder fra jeg var en liten gutt. Men jeg tok det et skritt lenger enn dem. Jeg ble en hardbarket ateist.
Den lange reisen; fra ateist til Syvendedags Adventist.
Da jeg var i tenårene leste jeg om indianerkulturene i Amerika, om Sitting Bull, Crazy Horse og indianerne på prærien i Nord-Amerika, Aztekerne i Mexico, Mayafolket på Yucatánhalvøya, men det som fasinerte meg aller mest var Inkaindianerne i Sør-Amerika, og fra 15 års-alderen bar jeg på en drøm om å reise til Perú og oppleve de kjente Inkaruinene Machu Picchu … … men i mange år ble det med drømme.
Da jeg giftet meg første gang, var det med en kvinne som syntes det var langt å dra på nærbutikken 800 meter unna hjemmet vårt, og da sier det seg selv at min drøm om å reise til Peru og se Machu Picchu fortsatt bare forble en drøm. Årene gikk, og til tross for fire barn sammen, så var det etter hvert kun postkassen vi hadde felles. Hun hadde sitt liv, og jeg hadde mitt liv. Jeg begynte etter hvert å leve et stadig mer utsvevende liv. Jeg kunne gå på jobb på fredag morgen for å komme hjem på søndag kveld. Plutselig så befant jeg meg på et punkt jeg ikke ville innse at jeg var, ikke den gangen i hvert fall. Jeg hadde et alkoholproblem. Om det ikke var noe alkohol hjemme, måtte jeg kjøpe noe på veien hjem. Jeg kunne la være å drikke, men jeg bare måtte ha alkohol i huset. Jeg var blitt en alkoholiker. Slik gikk årene, jeg drakk med begge hender og røyket som en skorstein, og brant med andre ord lyset i begge ender og på midten samtidig.
23. desember 1997 tok jeg en avgjørelse som skulle få mer vidtrekkende følger enn jeg kunne forutse. Da jeg skulle dra hjem fra jobb forsto jeg at jeg måtte gjøre noe med livet mitt. Jeg kunne ikke fortsette å leve slik, og den eneste måten jeg kunne tenke meg jeg kunne forandre livet mitt på var ved å skille meg. Dette holdt jeg for meg selv til jeg hadde klart å få meg et sted å bo. Når det var gjort fortalte jeg min ekskone hvilken bestemmelse jeg hadde tatt, og 1. april 1998 flyttet jeg fra familien min.
Guds ord forteller tydelig at vi ikke skal bryte ekteskapet, med det brydde jeg meg ingen ting om den gangen. Men til tross for at jeg skilte meg og brøt Guds lov tror jeg at Gud begynte å arbeide med meg allerede da våren 1998.
I slutten av september dette året skulle jeg se den yngste sønnen min spille en fotballkamp. Jeg dro dit hvor kampen skulle spilles, og idet jeg går ut av bilen skal jeg til å ta meg en røyk. Plutselig spurte jeg meg selv om hvorfor jeg holdt på med dette. Det førte til at jeg kastet tobakk og lighter, børstet hendene symbolsk og jeg var ferdig med røyken. I samme periode sluttet jeg også å drikke, og begge delene gikk helt uten problemer, og jeg har ikke hatt lyst til verken å røyke eller drikke siden – ikke en eneste gang.
Høsten 2001 tok jeg en ekstrajobb som støttekontakt for en gutt som hadde vanskeligheter med å tilpasse seg det meste i et nytt land. Etter hvert som jeg ble kjent med gutten og familien kom det fram at han hadde lyst til å besøke sine besteforeldre som han ikke hadde sett siden de forlot hjemlandet sitt rundt 1990. Denne gutten var fra Perú. Jeg forsto nå at jeg kunne få mulighet til å oppfylle drømmen min, og besøke det landet jeg hadde drømt om i nesten fire tiår, men det var bare ett problem, familien var på den tiden avhengig av sosialhjelp, så jeg besøkte derfor min kontakt på NAV, eller sosialkontoret som det het den gangen, la fram saken og ble bedt om å skrive en søknad. Som sagt så gjort, jeg leverte en søknad om økonomisk støtte for denne gutten og etter et par uker fikk jeg svaret. Søknaden var innvilget. Endelig kunne jeg dra til Perú!
Vi reiste til Peru like etter skolen sluttet i juni 2002. Vel framme i Peru, forelsket jeg meg i landet, kulturen, folket, maten, ja alt, og allerede før jeg reiste tilbake til Norge bestemte jeg meg for å dra ned på nytt.
Jeg trodde engelsk ville være godt nok i et land med så mange turister, noe det for så vidt også var så lenge jeg befant meg inne på flyplassen i Lima, men selv ute i gatene i Lima var det vanskelig å gjøre seg forstått med engelsk, så da jeg var kommet hjem tok jeg et par spanskkurs for å være bedre i stand til å gjøre meg forstått der nede. I februar 2003 dro jeg ned til Perú igjen. Jeg var fortsatt ateist, og hadde så absolutt ingen intensjoner om å endre på det.
En dag jeg vandret rundt i Arequipa gikk jeg inn på en liten restaurant for å stille sulten. Denne restauranten het ´Restaurante Pan-Americana´ og ble drevet av Cayetana, hun som nå er min kone. Hun var adventist, og hadde vært enke i 12 år, og hun ba daglig om å møte en mann som kunne dele hennes liv og ikke minst hennes tro. Men, ned fra himmelen ramlet det bokstavelig talt en ateist! Vi fant likevel tonen, og snart skrev vi en visumsøknad for at hun skulle få komme til Norge og gifte seg med meg. Jeg var fortsatt ateist og var fornøyd med det. At hun var kristen og adventist bare trakk jeg på skuldrene av.
Da visumet hennes var innvilget og reisen til Norge kjøpt måtte jeg finne ut hvor hennes kirke var, og planen min, som jeg var veldig godt fornøyd med, var å følge henne dit inntil hun kunne veien slik at hun kunne gå alene til sin kirke mens jeg var hjemme.
Cayetana landet på Gardermoen ca. kl. 21 om kvelden onsdag den 16. juni 2004. Da sabbaten den 19. juni opprant fulgte jeg henne til Adventistkirken Betel i Oslo. Det jeg ikke visste den gangen var at jeg denne sabbatsmorgen hadde lagt ut på det som skulle bli den lengste reisen i mitt liv – i overført betydning. En reise som ville bli mye, mye lenger enn reisen fra Norge til Peru, ja lengere enn til den fjerneste stjernen i universet. Jeg visste ikke at jeg hadde startet fra det ene ytterpunktet for snart å ende opp på det andre ytterpunktet.
Som nevnt så hadde min kone helt siden hun ble enke bedt om å treffe en mann som kunne dele hennes tro, og i tro på at Gud holder sine løfter dro hun til, for henne, en helt ukjent verden for å gifte seg med en som var ateist – altså det stikk motsatte av en adventist. Denne ateisten fortsatte å følge Cayetana til hennes kirke selv etter at hun hadde lært veien, hvorfor visste jeg ikke. Jeg hadde jo lagt en plan, en perfekt plan i mine øyne, men jeg klarte bare ikke å følge den. I dag ser jeg at også Gud hadde lagt en plan for livet mitt, og at Gud er så uendelig mye sterkere enn meg, og nå begynte Gud å jobbe med meg – etter sin plan. Egentlig hadde Gud allerede seks år tidligere i det stille begynt å jobbe med ateisten, men ateisten forsto ikke hva som skjedde.
Forandringen
Du kan gå å se på en blomsterknopp for å se hva som skjer når den åpner seg og blomsten springer ut i full blomst, og gjennom flere dager går du og ser på denne blomsterknoppen uten at det ser ut til at noe skjer i det hele tatt, men så en dag er ikke knoppen lenger en knopp for den har plutselig sprunget ut og blitt til en vakker blomst. Like umerkelig og plutselig som en blomsterknopp som åpner seg og springer ut i full blomst var min omvendelse. Det er ikke sånn å forstå at jeg er en vakker blomst, men min omvendelse foregikk slik, umerkelig og i det stille. Dette oppdaget jeg en dag da jeg knelte ned under bønn, til stor overraskelse for de rundt meg og ikke minst for meg selv. Jeg hadde som sagt ikke ønske om å bli adventist, så jeg pleier spøkefullt å si at jeg er adventist mot min vilje! men du verden hvor takknemlig jeg er for at Guds vilje med mitt liv vant fram.
Gud hadde svart på Cayetanas bønner og Han ga henne en mann som deler hennes tro. Hvilken tro hun har.
Jeg fortsatte altså å gå i Betel sammen med min kone. En dag kom en av Betels pastorer på den tiden, Tito Correa, bort til meg og spurte om jeg ville studere Bibelen sammen med ham. Jeg var da klar til å plukkes, for å si det slik, og jeg svarte ja. Tito var forøvrig den første jeg snakket med av adventistene i Oslo, for det var han som svarte da jeg ringte til Adventistkirken første gang for å spørre hvor nærmeste Adventkirke lå i forhold til der jeg bodde.
Etter å ha studert sammen med Tito og min kone en stund begynte jeg nærmest å vente på neste spørsmål: «Vil du døpe deg?». Spørsmålet kom, og igjen jeg var klar, og jeg ble døpt av pastor Tito Correa 1. april 2006. Dette ble en av de mest minnerike dagene i mitt liv, for ikke å si den aller mest minnerike. Og jeg takker og priser Gud for at han var tålmodig med meg til jeg var godt voksen, for jeg var godt og vel 50 år da jeg ble døpt. I det pastor Tito løftet meg opp av dåpsgraven fikk jeg full visshet om at Gud hadde tilgitt meg alle mine utallige synder og gitt meg et nytt liv, og jeg sto der like ren som et nyfødt barn. Hennes kirke var ikke lenger bare hennes kirke, nå var den også blitt MIN kirke.
Selv om jeg tok imot Jesus en gang i 2004, var det først etter dåpen at livet mitt virkelig forandret seg, og det var først etter dåpen at jeg forsto hva Gud hadde gjort med meg, og ikke minst for meg. Jeg levde tidligere et liv i stummende mørke, men Gud førte meg inn i sitt strålende lys. Jeg var død, ja, jeg var død – åndelig død, men Gud ga meg liv, og ikke bare et hvilket som helst liv, men et liv i overflod. Det jeg anså som frihet da jeg levde i mørket ser jeg nå i Guds underfulle lys at var tvang. Tidligere kunne jeg ikke la være å røyke og drikke og jeg levde et lastefullt liv, og trodde at det var min frihet som gjorde at jeg valgte å leve slik jeg gjorde. Så feil jeg tok. I dag har jeg derimot full frihet, frihet til å velge hvordan jeg skal leve livet mitt. Jeg har frihet til å si nei til ting som ikke er forenlig med et liv i Kristus, og jeg velger med glede vekk det som jeg tidligere ikke klarte å si nei til.
Da jeg var ateist hadde jeg ingen Bibel, og jeg hadde heller ingen interesse verken av å ha en Bibel eller å lese Bibelen. Nå har jeg nærmest begynt å samle på Bibelen, og jeg kan ikke gå en dag uten å lese, studere og fordype meg i denne fantastiske boken.
Kort tid etter at jeg døpte meg begynte jeg å følge sabbatskolestudiene regelmessig, og i tredje kvartal 2006 var tittelen på bibelstudiet «Evangeliet, 1844 og dommen». Omtrent samtidig holdt en av Betels daværende pastorer et seminar over Åpenbaringen i Betel. Dette førte til at jeg ble mer enn vanlig interessert i profetiene i Bibelen, og spesielt Daniels bok og Åpenbaringen. Denne interessen har ført til at jeg har sittet med nesen begravd i profetiene i tusenvis av timer, og det er dette som er min teologiske «utdannelse». Jeg har riktignok hatt god nytte av SDAs bibelstudier, og jeg har fått god hjelp av enkelte pastorer, men ellers er det helt og holden den brennende iveren som Gud ga meg som sin dåpsgave som er min teologiske utdannelse.
One thought on “NORSK”
Christin sier:
Utrolig flott side Torgeir Lykke til med bloggen din. Jeg følger deg gjerne.