Innledning.
Det er vel ingen hemmelighet for de fleste som er interesserte i dette temaet at den katolske kirken har tatt opp i seg mange hedenske tradisjoner og skikker. Dette er noe jeg har vist til i mange av mine blogger. Nå skal vie noe tid til å se på noen av disse likhetene som utgjør et stort problem for oppriktige søkende mennesker som ønsker å komme seg ut fra den forvirringen som Babylon utgjør i vår tid.
Jeg vil påvise likheter mellom dogmer den katolske kirken har, og dogmer alle de hedenske religionene som vi finner rundt om i verden har. Det store spørsmålet er om dette bare er tilsynelatende likheter, eller om den katolske kirken rett og slett har adoptert disse skikkene og gjort dem kristne. Kan en hedensk tradisjon bli en stueren kristen tradisjon bare den innføres i kirken?
En liten sammenligning kan være dette: Du har en kilo hestemøkk og du pakker den inn i den peneste pakken du finner, pynter den med det vakreste papiret og de vakreste sløyfene du finner. Forandrer innpakningen innholdet i pakken? Svaret er et rungende NEI. Inne i pakken er det og det vil alltid være hestemøkk og kun hestemøkk. Det spiller ingen rolle hvor vakker pakken er utvendig, innholdet er og blir det samme. Slik er det også med hedenske religioner og tradisjoner og menneskelige tradisjoner og filosofi, de blir ikke kristne selv om du pakker dem inn i en kristen forkledning. Du blir som kjent ikke til en hest bare du går inn i en stall! Ikke sant? De hedenske religionene og tradisjonene og de menneskelige tradisjonene og menneskelig filosofi fortsetter å være dette, uansett hva enkelte kirkeledere hevder.
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord 1988 om ikke annet er oppgitt.
Nattverden.
Den katolske kirke regner nattverden sammen med dåpen som de viktigste av de sju sakramentene som kirken mener er nødvendig for frelse, og sees som hjelpemidler i en progresjon mot enhet med Gud. Nattverden blir ofte kalt «Det aller helligste sakrament». Nattverden sees som et offermåltid, en gjentagelse av Kristi offer på korset. Dette synet er rett og slett blasfemisk all den tid Jesus ble ofret en gang for alle. For den døden Han døde, den døde Han for synden én gang for alle, men det livet Han lever, det lever Han for Gud, (Romerbrevet 6,10).
Sentral i katolsk forståelse av nattverden er troen på realpresens, det vil si at brød og vin faktisk forvandles til Kristi legeme og blod, som ofres gang etter gang etter gang … … hver eneste gang den katolske kirken feirer nattverd, og det er som de fleste er klar over noe de gjør hver dag. Det betyr at Jesus ofres på nytt og på nytt og på nytt i hver eneste katolsk kirke hver gang de feirer nattverden.
Nattverdselementene ser fortsatt ut som brød og vin, de smaker fortsatt som brød og vin og de lukter fortsatt som brød og vin, men deres substans er forandret. Dette kalles transsubstansiasjon, og er dogmatisk definert, det er med andre ord definert som en grunnleggende sannhet. Fordi det ikke er mulig å forstå fullt ut hva som egentlig skjer, forklarer den katolske kirke denne forvandlingen som et troens mysterium.
I Hebreerne 9,12 finner vi denne teksten: Ikke med blod av bukker og kalver, men med Sitt eget blod, gikk Han inn i Det Aller Helligste én gang for alle og fant en evig forløsning … // … og i Hebreerbrevet 7,27 finner vi dette: Han trenger ikke å bære fram offer daglig, slik som de andre yppersteprestene, først for sine egne synder og så for folkets. For dette gjorde Han én gang for alle, da Han ofret Seg Selv. Bibelen er derfor klokkeklar på dette, og da bli den katolske kirken i opposisjon til Guds ord nok en gang Egentlig verken uventet eller overraskende.
Denne forvandlingen som skjer, heter transsubstansiasjonen. De ordene som presten sier hver gang han løfter solkaken og sier «hoc est corpus meum», (som betyr dette er mitt legeme), og hver gang han løfter vinbegeret og sier «hoc est sanguis meus», (som betyr dette er mitt blod), har dannet opphavet til et velkjent utrykk som «andre tryllekunstnere» bruker daglig; HOKUSPOKUS! En svoren katolikk vil selvfølgelig benekte dette, ellers er vedkommende ingen god katolikk, men da benekter de Guds fakta.
Forvandlingen av vinen og brødet anses som vedvarende, det vil si at elementene forblir Kristi legeme og blod. Denne tilstanden opphører kun dersom elementene ikke lenger en gjenkjennelige som brød og vin, f.eks. når de henholdsvis har smuldret opp eller blitt til eddik. Forvandlet (konsekrert) brød oppbevares derfor i en spesiell beholder. Denne solkaken, eller oblaten som den runde kjeksen også kan kalles, æres og tilbes ved at man kneler foran tabernakelet når man kommer inn i en kirke.
The Catholic Encyclopedia innrømmer villig at røttene til den katolske eukarist-tolkningen, har sin begynnelse i gudemåltidet i Babylons Ba`al-religion. Fra denne religionen ble skikken om gudekjøttritualet utbredt. Den katolske kirken legger ikke skjul på opprinnelsen til denne skikken, de prøver ikke engang å skjule det.
I Egypt ble en rund kake innviet (gjort «hellig») av en prest slik at kaken etter denne velsignelsen ble omdannet til guden Osiris kropp. Også blant stammer i Mexico og sentral Amerika, som aldri hadde hørt om Kristus, fantes det seremonier hvor spising av gudekjøtt ble praktisert. Flere historikere viser at tradisjonen med å spise gudekjøtt i flere primitive stammereligioner var kannibalisme. Det betyr at hedenske prester spiste deler av alle ofre, også menneskeofre.
Når mennesker ble ofret var Ba’al-prestene påbudt å spise menneskekjøtt. Uttrykket Cahna-Ba’al, eller Ba’als prest er også opprinnelsen til vårt ord kannibal. Også ordet karneval, en fest som den katolske kirken opphøyer, har sin opprinnelse i det samme uttrykket, og henspiller på det latinske (spanske) carne de Ba’al, som er kjøtt ofret til guden Ba’al uttrykt som karneval.
Hostien i den katolske messen er en rund kjeks. Denne formen ble først nevnt av St. Epiphanius i det fjerde århundre. Da Jesus innstiftet nattverden, tok han ganske enkelt usyret brød, og brøt det i biter. Brød brytes ikke i runde biter. I Bibelen symboliserer brødsbrytelsen i forbindelse med nattverden Jesu brutte legeme.
Men hvorfor bruker pavekirken en rund kjeks? Det er av samme grunn som behovet for å gjøre brødet og vinen til reelt gudekjøtt, og for å koordinere sine ritualer med de hedenske skikkene fra de Babylonske mysteriereligioner. Den runde kjeksen er en ren kopi av den runde solkaken som blir gjort til Ba’al’s kjøtt i Babylons religion gjennom transsubstansiasjonen. Det var nemlig slik at solguden Ba’al krevde et rundt offer som symboliserte solen – et solsymbol.
Den katolske kirken har en fest til ære for solkaken, oblaten, eller den runde kjeksen som den katolske kirken bruker under nattverden. Denne festen heter Sollemnitas Sanctissimi Corporis et Sanguinis Christi, som i dagligtale har blitt til Corpus Christi, på norsk: Kristi legeme og blods høytid eller bare Kristi legemsfest, og feires en gang i året, 60 dager etter påske. Dette er en katolsk høytid som feirer det som i den katolske lære er Kristi tilstedeværelse i den hellige eukaristi, gjennom læren om transsubstansiasjonen.
Denne skikken med å bære solkaken i prosesjon rundt om i gatene der det finnes katolske kirker gjelder ennå i alle land i hele verden. Da jeg var i Perú første gang falt det sammen med feiringen av Corpus Christi. Under denne festen ble jeg servert en tradisjonell-religiøs rett bestående av syv forskjellige retter som skulle symbolisere denne handlingen. Jeg var fortsatt ateist på denne tiden så jeg hadde ingen motforestilling til å delta i dette måltidet. I dag ville jeg ikke deltatt i et slikt måltid all den tid det er til ære for denne solkaken som symboliserer solguden. Til og med i Norge har den katolske kirken denne feiringen av solkaken, noe vi ser årlig i Oslo hvor prosesjonen går ut fra St. Olavs kirke, som ligger vis a vis min kirke, Adventistkirken Betel.
I det gamle testamentet finner vi flere eksempler på at Israels folk forlot sin Gud og begynte å tilbe avguder på samme måte som hedningene omkring dem. Disse falske religionene tilba både himmeldronningen* og ofret runde kaker, som ble omgjort til gudekjøtt. I Jeremia 7,18 leser vi hvordan himmelens Gud er fortvilet over dette frafallet; Barna samler ved, fedrene tenner ilden, og kvinnene knar deig for å lage kaker til himmeldronningen. De utøser drikkoffer til andre guder, for å egge Meg til vrede.
* Himmeldronningen er mest sannsynlig den assyrisk/babylonske gudinnen Isjtar. Isjtar er også opprinnelsen til det engelske ordet for påske; Easter.
I Kanaan ble Isjtar kalt Astarte, og er nevnt i Esekiel 8,3 hvor denne gudinnen blir assosiert med nidkjærhetens bilde, eller avgudsdyrkelse: Han strakte ut en hånd og grep meg i hårluggen min. Ånden løftet meg opp mellom himmel og jord og førte meg i Guds syner til Jerusalem, til døren i nordporten til den indre forgården. Det var der setet for nidkjærhetens bilde var, det som vakte nidkjærheten.
På 1200-tallet ble en fest innstiftet til ære for Kristi legeme (Corpus Christi). Denne æresmessen ble skrevet av skolastikeren* Thomas Aquinas, og som en del av feiringen blir den runde konsekrerte hostien, solkaken, som egentlig representerer solguden, båret i prosesjon gjennom byen. Dette er en detaljert kopi av prosesjonen i det gamle Babylon hvor solkaken ble båret gjennom gatene til ære for solguden.
* Skolastikken var en teologisk/filosofisk retning, og var spesielt utbredt på klosterskoler og katedralskoler i Europa fra 1100-tallet og fram til 1500-tallet. Skolastikkens mål var å forene kristen lære med Platons og Aristoteles’ logikk. Skolastikken anerkjente Aristoteles som en autoritet, og Thomas Aquinas ønsket å forbinde tro og fornuft i sin bok Summa Theologica, der Guds eksistens bevises ved hjelp av Aristoteles argumentasjon som sier at alle årsaksrekker må ha en første årsak. Aquinas blir regnet som den største teologen i den katolske kirke, og den 4. august 1879 erklærte pave Leo XIII at Aquinas’ teologiske system skulle være katolsk normalteologi. Det burde vært en absurd tanke for oppegående og seriøse kristne at en teolog som ønsket å forene kristendom og hedensk filosofi skulle bli gjort til den toneangivende teologen i verdens største kirkesamfunn, slik Thomas Aquinas ble.
Mariadyrkelsen.
Den katolske kirke dyrker Maria, og dette har de også hentet fra hedenske religioner. Kineserne har en gudemor eller himmeldronning kalt Shingmo, som betyr hellig mor. På fanget har hun et guttebarn. Denne mor/guttebarn-konstellasjonen finner vi i alle verdens hedenske religioner. Shingmo er ofte avbildet med en gloriering rundt hodet. Slik finner vi også Semiramis avbildet med sitt barn Tammuz og en gloriering De gamle germanske stammene tilba Hertha* med guttebarnet. Etruskerne hadde Nutria med spedbarn på armen, og blant Druidene var det gudemoren Virgio-Patitura. I India var gudemorens navn Indrani. Grekerne hadde Aphrodite og Sumererne tilba Nana. Romerne holdt seg til Venus (eller Fortuna) med barnet Jupiter armene. I Asia het mor og barn kombinasjonen Cybele og Deoius. Og i Babylon finner vi Isis og Horus.
* I Tyskland er det en fotballklubb med navnet Hertha Berlin.
De meste kjente mor/barn konstellasjonene er: Semiramis og Tammuz, Isis og Horus, Venus og Jupiter, Cyblee og Deoius, Devaki og Krishna, Indrani og Jayanta. I katolsk kunst ser vi ofte Maria med Jesubarnet på sin arm.
I Catholic Encyclopedia, bind 15 påside 459 og under artikkelen Jomfru Maria, sies det at begynnelsen til Maria-dyrkelsen betraktes å være en praktisk tilpasning som ikke var en del av apostlenes tro, men en senere utvikling. Riktigere kan det ikke sies, ubibelsk, hedensk og praktisk for dem som ikke ønsker å følge Bibelen. En kirke som produserer «sannheter» og «lærepunkter» uten hensyn til hva Bibelen lærer om dette, er ikke en kristen kirke.
Det var imidlertid ikke før på keiser Konstantin tid, tidlig i det 4. århundre, at Maria ble gjort til gudinne. Omlag 100 år senere, i år 431 e.Kr. i Efesos, hvor man tilba Diana som gudinne og himmeldronning, ble Maria-tilbedelsen innlemmet som regulær doktrine i romerkirken.
Historien gir mange bevis på at den ubibelske Mariadyrkelsen hadde sin opprinnelse i de hedenske gudinnetilbedelsene. En av Marias mange titler er Madonna. Hislop nevner i sine verker at Madonna også er et av navnene til den Babylonske gudinnen Semiramis. Som gud ble Nimrod kalt Ba’al, og Nimrod var et bilde på Satan. Hans kvinnelige gudinne ble kalt Baalti, som betyr min frue eller på engelsk My lady. På latin er det Mea Domina, som på italiensk ble populæruttrykket Madonna. Når katolikker ber til Maria og kaller henne Madonna, betyr det i klartekst at de tilber den hedenske Baalti.
For å gjøre parallellen mellom Maria og Semiramis fullkommen, erklærte Pave Pius XII 1951 at Maria ble tatt til himmelen og opphøyet til himmeldronning. Dette skulle ifølge 1951- erklæringen ha skjedd på den tredje dagen etter hennes død. Da apostlene samlet seg rundt Marias grav oppdaget de, sier kirken, at graven var tom.
Den katolske kirke lærer at Maria også er en mediator mellom mennesker og Gud, og vi vet at bønner til Maria er en viktig del av katolsk tilbedelse. I Lukas 11,27-28 fortelles at en kvinne i folkemengden hyllet Jesus ved å rope: … Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet. Men, med en gang korrigerer Jesus henne og sier: … Si heller salige er de som hører Guds Ord og tar vare på det, (DNB 2005).
Den 8. desember 1854 erklærte pave Pius IX at Maria var fri fra all arvesynd, Marias uplettede unnfangelse. Dette har å gjøre med Marias egen unnfangelse og fødsel. Hun ble erklært syndfri på samme måte Bibelen erklærer at Jesus er uten synd. Dette katolske dogmet tilsvarer syndfrihetserklæringen himmeldronningen Semiramis gjorde krav på for seg selv. Denne doktrinen er på alle måter fullstendig ubibelsk og representerer ren babylonsk hedenskap. Erklæringen spotter Gud, er ubibelsk og en hån mot Guds Ord.
En annen vanvittig katolsk doktrine, er læren om Marias vedvarende (livsvarige) jomfruelighet. Denne doktrinen ble erklært på kirkemøtet i Khalkedon i 451 e.Kr. Ifølge Guds Ord hadde Jesus minst 2 søstre og 4 brødre. Den katolske kirke lærer at Maria og Josef aldri hadde et seksuelt forhold i sitt ekteskap og at hun derfor ikke hadde flere barn enn Jesus.
Bibelens uttalelser om Jesu søstre og brødre blir av den katolske kirke bortforklart med at disse var fettere, kusiner og andre perifere medlemmer av Josefs og Marias storfamilie, som også teknisk sett kan kalles brødre og søstre. Det synes å være viktigere for den katolske kirke at Maria tilpasses den hedenske himmeldronningen Semiramis enn at hun får være den person Bibelen beskriver.
Om konsilet i Khalkedon står det i wikipedia følgende: Konsilet i Khalkedon var et økumenisk konsil som ble avholdt fra 8. oktober til 1. november 451 i byen Khalkedon i Bitynia, som ligger nordvest i Tyrkia ved Svartehavet. Dette konsilet er det fjerde av de sju universelt anerkjente økumeniske konsiler, og regnes dermed av den katolske kirke og den østlige ortodokse kirke som ufeilbarlige i sine dogmatiske definisjoner.
Når katolikker bruker rosenkransen i sine bønneritualer, ber de omtrent 9 ganger oftere til Maria enn til Jesus. Mange katolske teologer skriver at bønner til Maria besvares hurtigere og er mer effektivt enn bønner til Guds Sønn. De sier at Maria personlig tar seg av alle bønner som blir sendt opp til henne, som ifølge en teolog utgjør omlag 45000 bønner pr. sekund, og at Jesus er mildere stemt overfor Maria, slik at bønner gjennom henne blir behandlet med større oppmerksomhet.
Med sine gjentagende rosenkransbønner identifiserer den katolske kirke seg med den hedenske tradisjonen. Rosenkransen ikke er en katolsk oppfinnelse, den eksisterte lenge før i de hedenske religionene, og har blitt kristengjort av pavemakten. Jeg nevnte innledningsvis pakken med hestemøkk, og det er ikke noe annet enn det vi ser her – en pent innpakket pakke … … Muhammedanere har alltid brukt en bønnerosenkrans. De har kranser med 33, 66 eller 99 kuler, hvor Allahs mange navn blir nevnt. (Muhammedanerne ber også til Maria, Jesu mor.) Fønikerne brukte rosenkransen når de ba til himmeldronningen Astarte 800 f.Kr. Buddhistene i India og Tibet bruker den også.
Helgentilbedelse og bønner til døde.
I Mariadyrkelsen så ber man til Maria, Jesu mor. Problemet med dette er at hun er død. Den man egentlig ber til når man ber til Maria, eller Madonna, som hun også kalles, er Baalti. Hun er dronningen til Ba’al, som er ingen ringere enn Satan. Ut over det faktum at man tilber Baalti når man ber til Maria, så er bønner til Maria ikke noe annet enn bønner til en avdød. Bibelen advarer sterkt mot en slik praksis og kaller det for spiritisme. Bønner til avdøde mennesker er hedensk avgudsdyrkelse.
De siste to – tre århundrene før Jesu fødsel hadde jødene ganske nære forbindelser med persere og grekere. Disse hadde som vi vet utviklet et syn på de døde og deres verden. I Persia lærte man at sjelen, etter å ha ventet i jorden i tre dager, måtte gå over en bro for å komme til paradis. Jo flere synder den døde hadde begått, jo mer ristet og skaket broen og den som krysset broen falt ned i et helvete for å bli renset. I Hellas lærte man at sjelen var udødelig. Denne læren ble utviklet av Platon.
På Jesu tid hadde jødene adoptert disse lærene fra Persia og Hellas som forteller at sjelen er udødelig og at sjelen blir straffet etter døden alt etter som hva den enkelte har begått av synder. Denne tanken som er utviklet av Platon har fortsatt mange tilhengere i våre dager. Opprinnelsen til denne tanken skriver seg fra Edens Hage, og Satans store løgn: Dere skal slett ikke dø! (1 Mosebok 3,4).
I tillegg til Mariadyrkelsen, ber katolikker også til en rekke helgener. Dette er ifølge katolsk tro vanlige mennesker som har utmerket seg med spesiell hellighet eller bragder for kirken. Etter sin død blir de, som et resultat av en granskning, utpekt til helgen og erklært opptatt til himmelen.
Denne skikken er lett å spore tilbake til Babels falske religion. Men la oss først forstå hvem Guds ord kaller Hellige, eller helgen. Ordet helgen er ikke et bibelsk ord. Alle sanne kristne er ifølge Bibelen hellige. Når Paulus skriver sine brev til menighetene i Roma (Romerbrevet 1,7), Korint (1 Korinterbrev 1,2) og Efesos (Efeserbrevet 1,1)), adresserer han brevene til de hellige. Her har vi å gjøre med levende menneskersom trodde på og fulgte sin Jesus Kristus. Hvis Guds ord, ikke hedensk tradisjon, er kilden til vår tro, burde vi ta kontakt med levende mennesker, ikke de døde, hvis vi ønsker de helliges forbønner.
Selv om den katolske kirken er full av helgener, er dette noe vi stort sett finner i alle hedenske religioner. Det den katolske kirken har gjort er kun å videreføre også denne hedenske tradisjonen – som de har gjort med så mange av de ubibelske doktrinene de har ikledd en kristen kappe. For å nevne noen religioner vi er kjent med, og som har helgener, kan jeg neve følgende: Fra Cuba: Santeria; fra Haiti: Voodoo; fra Trinidad Orisha-Shango; fra Brasil Umbanda og Candomblé. I tillegg finner vi det i Hinduisme; Buddhisme; Islam; blant Siker og i ny-religiøse bevegelser.
Det katolske leksikonet Catholic Encyclopedia forklarer oss at katolsk lære vedrørende bønner til de døde har sine røtter i apostelmenigheten. Denne påstanden er dokumenterbar usann. Denne praksisen ble formulert en gang rundt det 11. århundre ved å si at helgenene regjerer sammen med Kristus i himmelen og at de ber til Gud for mennesker. Det holder med å vise til hvordan Jesus lærte oss å be. Denne bønnen, Fader Vår, finner vi i Matteus 6,9-13 og begynner med ordene: Fader vår, Du som er i himmelen. Med andre ord skal vi be direkte til Gud, og så glemmer vi det utenombibelske tillegget den katolske kirken har lagt til.
Som vi vet så har romerkirken fjernet det andre budet som forteller oss at vi ikke skal ha noen form for etterligninger av noe hverken i himmelen, på jorden eller nede i vannet under jorden. Dette omfatter også helgener og saligkårede. Det andre budet lyder slik: Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde, noen etterligning av noe som er i himmelen der oppe, eller på jorden her nede, eller som er i vannet under jorden. Du skal ikke falle ned og tilbe dem eller tjene dem. For Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedrenes skyld på barna i tredje og fjerde slektsledd, når de hater Meg, og som viser miskunnhet mot tusen slektsledd, når de elsker Meg og holder Mine bud, (2 Mosebok 20,4-6). Dette budet består av til sammen 80 ord i Bibelen Guds Ord 1989, og er det nest lengste budet i Guds ti bud.
Dette budet ville jo vært meget problematisk for den katolske kirke dersom det hadde blitt stående uforandret i deres katekisme. Grunnen til at dette ville vært problematisk er at den katolske kirke har ikke mindre enn 11600 personer og grupper av personer som er kanonisert, det vil si utropt til helgener eller saligkårede, eller underguder som jeg velger å kalle dem. Den katolske kirken oppfordrer sine medlemmer til å be til disse personene, fordi som den katolske kirken sier så er det de gode gjerningene disse helgenene og saligkårede gjorde da de var i live som lagt sammen med Marias og Jesu gode gjerninger som virker til vår frelse.
Bibelen er klar på det at det er Jesu blod, og det alene, som kan frelse oss. Dette var noe som Gud minnet Israel om mens de ennå var ved Sinai. Gud sa gjennom Moses dette: For en skapnings liv er i blodet, og jeg har gitt dere blodet på alteret til soning for dere. Blodet soner fordi livet er i det, [3 Mosebok 17,11, (DNB GT79 + NT05)]. Nå vil sikkert mange ile til å si at dette gjaldt kun i gammeltestamentlig tid, men det er feil. Se hva forfatteren av Hebreerbrevet sier: Og etter loven blir nesten alle ting renset med blod, og uten blodsutgytelse blir det ingen tilgivelse, (Hebreerbrevet 9,22). Man tror at dette brevet ble skrevet før år 70, da ødeleggelsen av tempelet ikke er nevnt, uansett så er det skrevet etter Jesus døde, og viser at gyldigheten av prinsippet som 3 Mosebok trekker opp også er gyldig i kristen tid. Det er Jesu blod som frelser oss ikke Hans gode gjerninger som er blandet med tilfeldig utvalgte menneskers gode gjerninger. Hadde gode gjerninger vært nok døde Jesus forgjeves på korset.
Også Åpenbaringen 5,9 forteller oss at det er Jesu blod som frelser oss: … … … For Du ble slaktet og har frikjøpt oss til Gud med Ditt blod fra hver stamme og tungemål og folk og folkeslag.
Også Peter er samstemt med resten av Bibelen, og sier i 1 Peters brev 1,18-19 dette: For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble frikjøpt fra det tomme livet dere arvet fra fedrene, men med det dyrebare Kristi blod, som av et lam uten lyte og uten flekk.
Nær sagt som vanlig, den katolske kirken er på kollisjonskurs med hva Gud sier gjennom sitt ord Bibelen.
De mystiske nøklene.
La oss se litt på det historiske bakteppet. Nimrod, Noahs oldebarn, var babels (Babylons) konge og grunnlegger. Han var også prest, og da har vi en prestekonge. Alle Babylons ledere siden Nimrods tid har vært prestekonger, og som prestekonger var de overhoder for Babylons okkulte mysteriereligioner. Den tittelen de hadde var Pontifex Maximus. Da den siste Vest-Romerske keiseren flyttet ut av Roma overtok biskopen av Roma, biskop Demasus denne tittelen, Pontifex Maximus, og alle ledere av kirken i Roma har siden den gang båret denne tittelen.
Nå er det mange som nekter for at paven titulerer seg med tittelen Pontifex Maximus, med dette er inngravert flere steder i Peterskirken, blant annet over statuen dedikert Peter, som er en gammel statue av Jupiter.
Men det er en god grunn til at pavemakten bruker denne tittelen. Den opprinnelige hedenskapens Pontifex Maximus, hadde mange titler, og blant dem finner vi den kaldeiske tittelen Petér, (legg merke til skrivemåten, ikke Peter, men Petér) som betyr tolker av mysteriene. Det den katolske kirken gjorde var å ikle en gammel hedensk tradisjon en kristen kappe, og dermed kunne de knytte denne tittelen til Peter, og de hevdet at Peter var i Roma og ble valgt til både biskop av Roma og pave for hele kirken.
I begynnelsen var det til og med motstand innenfor romerkirken mot at Peter tilsynelatende hadde blitt valgt til biskop og Pave i Roma, men motstanden ble borte etter hvert. Men som i forbindelse med alle bedragene den katolske kirken har lansert kommer det for en dag hva som er sannhet, og i Catholic Encyclopedia står det at: Peters Roma tilstedeværelse er en praktisk tradisjon som dukket opp i det 3.århundre.
Med denne forfalskningen klarte den katolske kirken å nå både de uopplyste kristne, for hvilke paven ble Peters etterfølger, og hedningene som fant sin petér, tolkeren av de okkulte mysteriereligionene – Pontifex Maximus. Det var først i år 431 e.Kr. at påstanden om at paven var i besittelse av Peters mystiske nøkler ble kjent for offentligheten. Det tragiske i denne saken, er selvfølgelig, at den katolske kirke som gjør krav på å ha evighetsnøklene, i Guds ord beskrives som Satans håndlanger og Guds fiende.
Om det skulle være slik at Jesus hadde utpekt Peter som kirkens første pave er det et par ting som ikke er i samsvar med denne påstanden fra den katolske kirken. I Markus 10,35-37 leser vi at brødrene Jakob og Johannes ba om å få sitte ved Jesu høyre og venstre side når Han hadde etablert sitt rike. Skikken var slik på den tiden at de to høyeste i rang etter kongen skulle sitte på kongens høyre og venstre side.
Dersom den katolske kirkes påstander er riktige ville det vært naturlig for Jesus å si til Jakob og Johannes at Peter var det neste i rang, ikke de to tordensønnene. I versene 42 og 43 finner vi svaret Jesus ga dem: … … Dere vet at de som regnes som herskere over folkeslagene, har fullt herredømme over dem, og deres store menn utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere… Dette betyr at i Guds kirke skal ikke mennesker bli kalt paver og ha makt og myndighet slik verdens konger og keisere. Dette er verdens måte å fungere på, ikke Guds.
Det er også av høyeste interesse å lese hva Jesus sier i Matteus 23,8-10: Men dere skal ikke la dere kalle rabbi. For Én er deres Lærer, Kristus, og dere er alle brødre. Kall ikke noen på jorden deres far. For Én er deres Far, Han som er i himmelen. Allikevel så forventer både paven, kardinalene og de øvrige geistlige i den katolske kirken å bli kallet far. Forstå det den som kan.
En annen, lett dokumenterbar blanding av hedenskap og Bibel, har å gjøre med himmelnøkkelene. I lange tider har hedenske religioner hevdet at det var guden Janus og gudinnen Cybele*, som var i besittelse av de mystiske evighetsnøklene. I Mitraismen, som var populær i Roma på Jesu tid, var solguden ofte avbildet med to nøkler. Da keiseren gjorde krav på å være gudens etterfølger og pontiff, Pontifex Maximus, ble de samme nøklene hans autoritets symbol. Senere da biskopen i Rom ble den nye Pontifex Maximus etter at keiseren flyttet ut av Roma og til Konstantinopel, ble han automatisk eier av mysterienøklene.
* Det er verd å merke seg at Cybele, eller Kybele opprinnelig var en modergudinne i Anatolia, og at Cybele tok opp i seg aspekter av jordgudinnen Gaia.
Noen av de versene som har forårsaket en stor misforståelse finner vi i Matteus kapittel 16. Teksten er slik: Simon Peter svarte og sa: Og Jeg sier også til deg at du er Peter, og på denne klippen vil Jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Og Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og alt det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt det du løser på jorden, skal være løst i himmelen, (Matteus 16,18-19).
Her er det tre ord som trenger å forklares, Peter, klippen og nøklene, for den katolske kirkens ideologer har sin vane tro sett en mulighet til å lage enda en «Peter-som-pave»-parallell. I Matteus 16,18 sier Jesus at «du er Peter, og på denne klippen vil Jeg bygge Min menighet». Det greske ordet for Peter er petros, og betyr stein, mens det greske ordet for klippen er petra. Det er jo Jesus som er klippen, og det Han som er kirkens grunnvoll og hovedhjørnestein.
La oss se litt på det problematiske ordet «nøklene». Nøklene til himmelriket er Kristi ord, se Johannes 1,12 og 17,3 som forteller oss at det handler om å ha kunnskap. Det er viktig å merke seg at Kristus selv snakker om nøkkelen, som i Lukas 11,52 omtales som kunnskapens nøkkel.
I Johannes 6,63 sier Jesu at det ordet Han taler til disiplene er ånd og liv (for alle som mottar dem). I Johannes 6,68 sier Peter at det er Jesus som har det evige livs ord. Guds ord er nøkkelen til en født-på-ny opplevelse, (1 Peter 1,23).
Slik ordene som ble talt av Jesus overbeviste disiplene om hans guddommelighet, slik var deres gjentagelse av hans ord til andre mennesker, som hans ambassadører, for å forsone dem med Gud (2 Korinterbrev 5,18-20). Evangeliets frelsende kraft er det eneste som slipper menn og kvinner inn i himmelriket. Kristus ga ganske enkelt Peter og alle de andre disiplene (Matteus 18,18; Johannes 20,23) autoriteten og makten til å bringe mennesker inn i riket. Det var Peters oppfatning av sannheten at Jesus virkelig er Kristus som plasserte nøklene til riket i hans eie og lot ham komme inn i riket, og det samme kan sies om alle Kristi etterfølgere helt til tidens slutt. Argumentet om at Kristus tildelte Peter en grad av autoritet som er større enn, eller forskjellig fra, det han ga til de andre disiplene, er uten grunnlag i skriften (Matteus 16,18). Faktisk var det Jakob blant apostlene og ikke Peter som hadde og utøvde administrative funksjoner over den tidlige menigheten i Jerusalem (Apostlenes gjerningen 12,17; 15,13.19; 21,18; 1 Korinterbrev 15,7; Galaterne 2,9.12). Ved minst én anledning motsa Paulus Peter ansikt til ansiktet for en feil handling (se Galaterne 2,11-14), noe han absolutt ikke ville ha gjort hvis han hadde visst noe om at Peter hadde rettighetene og privilegiene som noen gjør krav på, på hans vegne og begrunner det med Matteus 16:18-19.
Kristus overlot ikke evangeliets verk til Peter personlig. Da han senere gjentok det han hadde sagt til Peter, anvendte han det direkte på menigheten. Det samme ble også uttalt til de tolv som representanter for samfunnet av de troende. Hvis Jesus hadde gitt spesiell myndighet til en av disiplene fremfor de andre, ville de ikke så ofte ha vært uenige om hvem som skulle være den største. De ville ha rettet seg etter Jesu ønske og hedret den han hadde utvalgt.
Nøklene er selvfølgelig ikke en mystisk autoritet/makt gitt av Gud til en av disiplene. Nøklene er rett og slett kunnskapen om Guds ord som er nødvendig for å oppnå evig liv i Kristus.