Innledning.
De fleste kirkesamfunn ser helt bort fra at Gud en eller annen gang skal besegle sitt folk – Guds folk, [også kalt Guds trofaste (lille) rest (folk)], og kaller dette et eventyr som vi adventister har funnet på for å gjøre oss spesielle, og på den måten skille oss fra alle andre kristne. Bibelen er imidlertid klokkeklar når det gjelder beseglingen. Beseglingen er en hendelse som Bibelen bruker forholdsvis mye plass på å beskrive. Vi finner den beskrevet i Åpenbaringen kapittel 7 og kapittel 9, og den er nevnt i mange andre vers som en hendelse som vil skje en eller annen gang i historien. Det er derfor hevet over enhver tvil at det vil bli en besegling av Guds trofaste folk. Det Bibelen ikke forteller oss er det eksakte tidspunktet for når denne beseglingen vil finne sted.
For ordens skyld, uttrykket å besegle i en eller annen form er også brukt i det gamle testamentet. Dette kan forvirre oss. I Nehemja 9,38 leser vi: «På grunn av alt dette slutter vi en fast pakt og skriver den ned. Våre ledere, våre levitter og våre prester besegler den». Her er det en pakt som Nehemja gjorde med folket og som jodenes ledere «beseglet». I Daniel 9,24 finner vi dette: «Sytti uker er fastsatt for ditt folk og for din hellige stad, til å innelukke overtredelsen, til å gjøre slutt på syndene, til å gjøre soning for misgjerning, til å føre fram evig rettferdighet, til å besegle syn og profet, og til å salve Det Aller Helligste». Her er det profetien som Daniel har fått – og Daniel som vil bli beseglet, det vil si at profetiene vil bli oppfylt når tiden er inne og Daniels tjeneste som profet vil bekreftes. Det er derfor av avgjørende viktighet at vi klarer å ha to tanker i hodet på en gang.
Det er mange personer og mange ting som har blitt beseglet opp gjennom historien, men dette er ikke med den levende Guds segl. Disse personene og gjenstandene har blitt beseglet for å bekrefte validiteten av deres oppgaver. Guds segl i endetiden er en spesiell beskyttelse og vi kommer tilbake til dette senere.
La oss se på noen av de versene vi skal konsentrere oss om.
I Åpenbaringen 7,2-4 står det: Da så jeg en annen engel stige opp fra øst, og han hadde Den levende Guds segl. Og han ropte med høy røst til de fire englene som det var gitt å skade jorden og havet, og sa: Gjør ikke skade på jorden, havet eller trærne før vi har beseglet pannene til vår Guds tjenere. Og jeg hørte tallet på dem som var beseglet. Ett hundre og førtifire tusen av alle Israels barns stammer var beseglet:
I Åpenbaringen 9,4 står det: Det ble sagt dem at de ikke skulle skade gresset på jorden eller noe som var grønt eller noe tre, men bare de menneskene som ikke har Guds segl på sin panne.
Verken i Åpenbaringen 7 eller Åpenbaringen 9 forteller oss hva Guds segl som Guds trofaste folk skal besegles med er. Hva seglet er, og hva seglet også kan kalles, er det første vi må finne ut av.
Som allerede nevnt, et segl i denne forstand kan også kalles tegn, merke, kjennemerke. Et segl har blitt brukt av statsledere og høytstående personer så lenge det finnes nedtegnelser om menneskenes historie. Vi finner mange eksempler på segl og besegling i det gamle testamentet. I 1 Kongebok 21,8 finner vi denne teksten: Hun skrev brev i Akabs navn, forseglet dem med seglet hans og sendte brevene til de eldste og til stormennene som bodde i byen sammen med Nabot. I Esters bok 3,12 finner vi dette: På den trettende dagen i den første måneden ble så kongens skrivere tilkalt. Det ble laget et skriv nøyaktig slik som Haman gav befaling om. Det gikk til kongens satraper, stattholderne over hver provins, fyrstene over hvert folk, til hver provins i det skriftspråket som ble brukt, og til hvert folk på deres eget språk. Det ble skrevet i kong Ahasverus’ navn og beseglet med kongens signetring.
Det var vanlig at kongene på den tiden hadde en ring som var hans segl. Når en person hadde skrevet et dokument kunne vedkommende forsegle, eller sette segl for dokumentets innhold ved å smelte voks og prege denne voksen med sin signetring. Når denne signetringen var brukt på et dokument og lignende, beviste det at dokumentet var autentisk, og viste hvem som «eide» dokumentet fordi signetringen inneholdt navn, tittel og domene for eieren av signetringen.
Også i vår tid blir segl brukt av statsoverhoder, politiske yndigheter o.l. Seglene til statsoverhoder inneholder navnet på den som eier seglet, vedkommendes tittel og domene. For Norges konge blir det: Harald, som er hans navn, Rex (konge) som er hans tittel og Norge som er hans domene. Når dette seglet er preget på et dokument betyr det at seglets eier også er «eier» av dokumentet.
Kan vi finne noe tilsvarende i Bibelen?
Ut fra dette kan vi med sikkerhet hevde at Guds segl også inneholder Han navn, tittel og domene, men kan vi finne et skriftsted i Bibelen som inneholder Guds navn, tittel og domene? Gjør vi det, vil vi kunne identifisere dette som Guds segl. Bibelen er en fantastisk bok, for den forklarer seg selv dersom vi studerer Bibelen under bønn, og med den Hellige Ånds hjelp. Gud overlater ikke sine barn til seg selv, og Gud gir oss all den hjelp vi trenger når vi trenger den. Så også i dette spørsmålet.
Går vi til Guds ti bud som vi finner i 2 Mosebok 20,3-17 finner vi denne teksten i versene 8-11: Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet, eller innflytteren i dine byer. For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig.
Her finner vi det samme som et politisk segl inneholder. Navnet til seglets eier som er Herren din Gud, tittelen til seglets eier som er skaperen og domenet til seglets eier som er himmelen og jorden. Guds fjerde bud – sabbatsbudet – inneholder med andre ord Guds segl. Mange vil helt riktig heve pekefingeren og si at det ikke er godt nok å fremme denne påstanden for så å påstå at slik er det, fordi en slik argumentasjon er sirkelargumentasjon. Vi må derfor finne minst ett vers i Bibelen som bekrefter denne påstanden. Kan vi finne et eller flere vers i Bibelen som virkelig bekrefter denne påstanden? Slike vers må gi oss opplysninger som forteller oss om hva det er som er et segl eller et tegn, og hvem som eier eller står bak seglet / tegnet.
Kort tid etter at Gud hadde gitt Israel de ti bud på to steintavler, mens de fortsatt var ved Sinai gir Gud denne befalingen til sitt folk: Og du, tal til Israels barn og si: Sannelig, Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom Meg og dere i alle slekter som kommer, så dere skal kjenne at Jeg er Herren som helliger dere, (2 Mosebok 31,13).
Mer enn 800 år senere sier Gud gjennom profeten Esekiel følgende: Jeg gav dem også Mine sabbater. De skulle være et tegn mellom dem og Meg, så de skulle kjenne at Jeg er Herren som helliger dem, (20,12) … // … og Hold Mine sabbater hellig, så skal de være et tegn mellom Meg og dere, så dere skal kjenne at Jeg er Herren deres Gud, (20,20).
Vi kan på bakgrunn av de nevnte versene kan vi konkludere med at Gud har et segl som inneholder Hans navn, tittel og domene, og at Gud vil besegle sitt trofaste folk med dette seglet en gang i framtiden. Men som nevnt innledningsvis så er det mange, både leg og lærd, som ikke vil innse at det vil bli foretatt en besegling, til tross for at Bibelen er klokkeklar på dette. Nå vil sikkert mange reagere og si at et tegn ikke er det samme som et segl. Til det er det bare å gjenta det jeg har sagt og si at tegn, merke og segl er synonyme ord som kan brukes om hverandre og som beskriver det samme.
Om denne saken sier Ellen G. White: Å, la oss leve helt for Herren og vise med et velordnet liv og gudfryktig tale at vi har vært sammen med Jesus og er hans beskjedne og ydmyke etterfølgere. Vi må arbeide mens det ennå er dag, for når den mørke natt med motgang og vanskeligheter kommer, vil det være for sent å arbeide for Gud. Jesus er i sitt hellige tempel, og nå vil han ta imot våre ofre, bønner og bekjennelser av feil og synder. Han vil tilgi alle Israels overtredelser, slik at de kan bli fjernet før han forlater helligdommen. Når Jesus forlater helligdommen vil de som er hellige og rettferdige, forbli hellige og rettferdige. For da vil alle deres synder være slettet ut, og de vil bli beseglet med den levende Guds segl. Men de som er urettferdige og urene, vil forbli urettferdige og urene. For da vil det ikke være noen prest i helligdommen til å bære fram deres ofre, bekjennelser og bønner for Faderens trone. Derfor må det som blir gjort for å redde sjeler fra den kommende vrede, gjøres før Jesus forlater Det aller-helligste i den himmelske helligdom, (Herren har vist meg; 35.3).
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord hvis ikke annet er oppgitt.
Når vil beseglingen finne sted?
Forskjellige syn på beseglingen, Jesus og Guds bud.
Blant adventistene, som er klar over at Bibelen snakker om en besegling, er det også mange forskjellige oppfatninger når det gjelder tiden for når dette vil skje. Noen mener at beseglingen startet i tiden like etter at adventistene begynte å holde Guds sabbat, ukens syvende dag, mens andre strekker dette enda lenger ut i tid, og hevder at alle som har holdt sabbaten både i nytestamentlig og gammeltestamentlig tid er beseglet, og sier med det at det å holde sabbaten er ensbetydende med å være beseglet, fordi Guds sabbat er Guds segl. En slik forklaring er ikke holdbar, den bygger ikke på Bibelske prinsipper.
Disse bruker ofte enkelte sitater fra Ellen G. White for å belegge sine syn på beseglingen, og sier blant annet at det hun sier i Evangeliets tjenere viser at beseglingen har pågått over mange, mange år, ja til og med i tusenvis av år, og viser til dette sitatet: «Både Paulus og Barnabas hadde allerede mottatt sin misjonsbefaling fra Gud selv, og håndspåleggelsen tilførte dem ingen ny kraft eller faktisk skikkethet. Den var en anerkjent form for utpekning til et bestemt embete og en anerkjennelse av ens myndighet i dette embete. Ved den sattes menighetens segl på Guds verk», (Evangeliets tjenere; 327.4).
Det er bare et problem med å bruke dette sitatet som bevis for at Guds trofaste folk har blitt beseglet i tusenvis av år. Det er åpenbart at Ellen G. White ikke snakker om å besegle enkeltpersoner med den levende Guds segl i dette sitatet, men at noen ble beseglet med menighetens segl, som i denne forbindelsen er at de som ble utvalgt til et bestemt embete i menigheten ble ordinert ved håndspåleggelse, og på denne måten fikk de menighetens segl for å bekrefte at de var utvalgt. Dette er en enorm forskjell.
Et annet sitat de elsker å bruke er følgende: Vi tror fremdeles på det som her er sagt. Ved å slå opp i de bøker vi har utgitt, vil man finne at vi tror de levende rettferdige vil motta Guds segl før nådetiden slutter, og at de vil få en hedersplass i Guds rike. (På fast grunn 1; 62.2). Dette er heller ikke brukt på riktig måte. Spørsmålet er hva det er som våre pionerer har sagt og skrevet ned i de bøkene som er utgitt.
I 1851 sa Ellen G. White følgende: Satan bruker ethvert middel nå, i denne beseglingstiden, til å vende Guds folks tanker bort fra den beseglende sannheten for vår tid og få dem til å vakle. Jeg så et dekke som Gud var i ferd med å trekke over sitt folk, for å beskytte dem i trengselstiden. Hver sjel som hadde en klar forståelse av sannheten og var rene av hjertet, ville bli beskyttet av den Allmektiges dekke, (Herren har vist meg 32.2). Også dette sitatet brukes for å bevise at beseglingen er en stadig pågående handling, men hun snakker egentlig om den tiden da de sju siste plagene vil falle over jorden, og det skjer ikke før Jesus er ferdig med sin gjerning i det himmelske tempelet.
I samme bok sier hun: Satan forsøkte med alle midler å holde dem i denne tilstanden, inntil beseglingen var over, inntil dekket var dratt over Guds folk, så de ble uten beskyttelse mot Guds brennende vrede under de syv siste plager. Gud har begynt å dra dekket over sitt folk, og det vil snart være trukket over alle som vil være beskyttet på dommens dag. Gud vil virke med kraft for sitt folk, og Satan vil også få tillatelse til å virke, (Herren har vist meg 33.2).
Mye av det som er skrevet her er riktignok skrevet på en måte som kan misforstås når det tas ut av konteksten. Det første sitatet som er gjengitt over, (Evangeliets Tjenere; 327.4), viser til alle andre utsagn om beseglingen av Guds trofaste folk, og da sitatet ikke viser til noen spesiell tid kan det være ganske fristende å lese noe inn i teksten som ikke står der.
Også utenfor syvendedags adventistene finnes det mange som holder Guds sabbat, men som ikke tror at Jesus er Messias. Jesus selv sier at Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved Meg, (Johannes 14,6). Er det da tilstrekkelig for jødene å holde sabbaten, da de ikke tror Jesus er Messias og deres frelser?
Ut over de gruppene vi har nevnt finnes det også de som hoder Guds sabbat og som tror at Jesus er Messias, men som mener at Guds lov ble spikret til korset sammen med Jesus, og påstår med det at loven ble opphevet av Jesus, og at vi av den grunn lever under nådens tidsalder. Denne gruppen har aldri sett sammenhengen mellom loven, nåden og frelsen. Loven forteller oss at vi er syndere og viser oss veien til Han som kan hjelpe oss. Han som kan hjelpe oss er Jesus som tar imot oss med åpne armer da vi søker Ham av fullt hjerte. Da blir vi frelst av Ham, ufortjent og bare av nåde. Tar vi vekk loven som viser oss hva synd er, er det ikke lenger noe som er synd vi trenger å bli frelst ifra, og da trenger vi ikke Guds nåde.
Ellen G. White har følgende å si om hvem som blir beseglet. I Veiledning for menigheten 2; 56.1, sier hun dette: Ikke alle som bekjenner seg til å holde sabbaten, kommer til å bli beseglet. Til og med blant dem som underviser andre om sannheten, er det mange som ikke kommer til å få Guds segl på sine panner. De hadde sannhetens lys, de kjente Mesterens vilje, de forsto hvert punkt i vår tro, men de hadde ikke tilsvarende gjerninger. De som var så fortrolige med profetien og med den guddommelige visdoms skatter, burde ha vist sin tro i handling. De burde ha budt sitt hus etter seg så at de ved en velordnet familie hadde kunnet vise verden den innflytelse sannheten har på menneskehjertet.
Det første spørsmålet vi bør se på er hvorfor Guds folk skal besegles.
Vi må ta finne ut av hva som er hensikten med beseglingen, og da vil tiden for beseglingen gi seg av seg selv. Kan vi finne at noe tilsvarende har hendt i historien vil vi forstå bedre hvorfor det er nødvendig med en besegling, og da vil vi også vite tidspunktet for når beseglingen vil bli foretatt.
Vi vet at Guds folk vil bli beseglet, men vi vet ikke når. Det eneste vi har å holde oss til er at det vil skje i en eller annen gang i historien. Men dette er et flyktig begrep fordi historien startet ved skapelsen og vil ikke bli avsluttet før Jesus kommer tilbake for å hente Sin trofaste rest.
Ellen G. White sier: På den tiden skal Mikael stå fram, den store fyrsten som står vakt over ditt folks barn. Det skal bli en trengselstid som det aldri har vært fra noe folkeslag ble til, og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli utfridd, hver den som blir funnet innskrevet i boken, (Daniel 12,1). Når denne trengselstiden kommer, er enhvers sak avgjort. Det er ikke mer noen prøvetid, ikke mer noen nåde for de ubotferdige. Den levende Guds segl er blitt satt på hans folk. Denne lille levningen gjør Gud til sitt vern mens de selv er ute av stand til å forsvare seg i den dødelige kampen mot jordens makter, som blir ført an av drakens hærskarer. Befalingen er utstedt av den høyeste jordiske myndighet at de under trussel om forfølgelse og dødsstraff skal tilbe dyret og ta dets merke. Måtte Gud hjelpe sitt folk nå, for hva kan vi gjøre i en slik fryktelig kamp uten hans hjelp! (Veiledning for menigheten 2; 55.3).
Her kommer det fram av teksten at nådens dør er lukket; ‘det er ikke mer noen prøvetid’ og dette betyr at Jesus har avsluttet sitt verk i det himmelske tempelet, og ‘den levende Guds segl er blitt satt på hans folk’. Det hun derimot ikke sier noe om er når denne trengselstiden kommer. Siden det er Mikael som skal stå fram og beskytte Guds folk har vi en ledetråd. Mikael er et annet navn som er brukt på Kristus. Da blir denne trengselstiden den trengselen som kommer like før Kristus kommer tilbake og henter sitt trofaste folk. Det er med andre ord helt i endetiden.
En annen sak som problematiserer en tidlig besegling som varer i årevis er det faktum at i endetiden vil det andre dyret, det fra jorden, (Åpenbaringen 13,11) sette opp et bilde av det første dyret, det fra havet, (Åpenbaringen 13,1). Dette bildet må hele verden tilbe. Da følger spørsmålet. Hva er dette bilde? Å sette opp dette bildet er noe av det siste som skjer før Jesus kommer tilbake.
Et bilde er noe som reflekterer det som avbildes. Når vi ser oss selv i speilet ser vi en gjengivelse av oss selv. Når det gjelder det religiøse, har dette med tilbedelse å gjøre, og derfor må dette bildet være noe som gjenspeiler det første dyrets lære. Noe av det siste vi vet vil skje er at USA vil innføre en verdensvid søndagslov, og alle må velge for elle imot dette bildet. Dette valget må skje før beseglingen, for når beseglingen er foretatt er de beseglede merket for himmelen, og de som har valgt å tilbe dyrets bilde har følgelig valgt dyrets merke. Skulle beseglingen skje før dette tidspunktet, vil de som velger dyrets merke allikevel bli frelst.
Har vi noen andre holdepunkter som sier det samme? Går vi til Åpenbaringen kapittel 6 så ser Johannes hele kirkens historie fra korset til Jesu gjenkomst. Han ser evangeliets utbredelse under det første seglet, de kristnes prøvelser i form av forfølgelse og død under de tre neste seglene, resultatet av Satans herjinger med Guds folk og alle martyrene under det femte seglet, før vi kommer til overgangen mellom profetisk tid og endetid under det sjette seglet.
Da Johannes så seglene på bokrullen bli åpnet, må dette ha vært skremmende for Johannes, noe som viser seg i spørsmålet som avslutter kapittel 6. I vers 17 står det: For Hans vredes store dag er kommet, og hvem kan da bestå? Han lurer helt sikkert på om det i det hele tatt er noen som vil holde ut til Jesus kommer tilbake. Det er da Jesus viser ham Guds tjenere, de 144 000 tusen som skal besegles med den levende Guds segl i Åpenbaringen 7,1-4.
Hans vredes store dag er den dagen Jesus kommer tilbake, og disse versene bekrefter med andre ord at beseglingen vil skje like før Jesu gjenkomst, men de sier ingen ting om hvorfor beseglingen er nødvendig. For å finne betydningen av beseglingen må vi se om vi finner et bilde på beseglingen i Bibelen. Finner vi dette bildet vil vi fort se at beseglingen vil være et motbilde. Beseglingen vil ha en stor betydning for Guds folk. Men for å finne dette bildet i historien, må vi vite hvilken begivenhet vi skal lete etter.
Det sies i dag at vi i overført betydning står ved bredden av Jordan, og vi er rede til å gå ut av denne verden, som er det åndelige Egypt, og inn i det lovede land – det himmelske Kanaan. Det er dette som er motbildet. Da skulle det ikke være vanskelig å finne bildet. Bildet vi leter etter må være Israels utgang fra Egypt – på vei til det lovede land – det jordiske Kanaan.
Utgangen fra Egypt.
I forbindelse med Israels utgang fra Egypt falt det ti plager over landet Egypt. De tre første plagene falt over alle som bodde i Egypt, også over Guds folk. Nå må vi prøve å finne en hendelse som gjør noe spesielt for Guds folk. I 2 Mosebok 8,20-32 leser vi om den fjerde plagen, og i dette avsnittet er det vers 23 som er viktig for oss i denne sammenhengen fordi det viser oss noe spesielt. I dette verset sier Gud gjennom Moses følgende til Farao: Jeg gjør forskjell på Mitt folk og ditt folk. I morgen skal dette tegnet skje.
Som vi ser så gjorde Gud forskjell på Faraos folk og Sitt folk. Kan vi finne noe tilsvarende i profetiene som er gitt om endetiden? I Åpenbaringen 9 leser vi om den femte basunen og gresshoppene fra avgrunnens brønn. Disse gresshoppene er ikke vanlige gresshopper, men Satans onde engler. Disse får makt til å plage menneskene, men bare de menneskene som ikke har Guds segl på sine panner. På nytt finner vi bilde og motbilde. Slik som Gud gjorde forskjell mellom Faraos folk og Sitt folk i Egypt, vil Gud også gjøre en forskjell mellom folket til ‘endetidens Farao’ og Sin trofaste rest. Det var altså for å beskytte Sitt folk slik at de ikke ble berørt av de siste sju plagene at Gud «beseglet» dem.
Dette er også grunnen til at Guds trofaste rest skal besegles i endetiden. Det gjøres for å beskytte dem mot den stormen av et raseri Satan vil prøve og kaste etter Guds rest for å få dem til å falle. Men som i Egypt vil ikke de siste sju plagene som faller i endetiden ramme Guds folk. Det er hevet over enhver tvil at Guds folk vil føle seg forfulgt, for det vil bli utstedt et dødsdekret for å utrydde dem som de ugudelige tror har skylden for plagene som faller over jorden. De som ikke vil innordne seg de lovene som kommer i endetiden, og som ikke vil underkaste seg det økumeniske samarbeidet og derigjennom anerkjenne pavens herredømme og suverenitet vil bli gjenstand for den største forfølgelsen og trengselen som har vært på jorden noen gang, men Gud har beskyttet Sitt folk med Sitt segl.
I boken Herren har vist meg, i kapittelet som heter «Beseglingen av de 144 000», (25.1 til 27.1), forteller Ellen G. White at hun på sabbaten den 5. januar 1849 fikk et syn vedrørende beseglingen, som begynner med at Jesus ikke vil gå ut av det aller helligste før enhver sak er avgjort til frelse eller fortapelse. Alle mennesker på jorden har nå valgt side i den store konflikten, og de ugudelige har tatt dyrets merke, og Guds trofaste rest er beseglet med den levende Guds segl.
Når Jesus går ut av det aller helligste vil Guds rest være beseglet fordi; a) Guds folk vil stå uten mellommann mellom seg selv og Faderen når Jesus har forlatt det aller Helligste, og b) da vil Gud Faderen slippe løs de siste sju plagene som er Guds vrede over de ugudelige.
I samme bok sier hun dette: Jeg ba min ledsagende engel om å få bli der. Jeg holdt ikke ut tanken på å vende tilbake til denne mørke verden igjen. Engelen svarte: Du må gå tilbake. Hvis du er trofast vil du, sammen med de 144 000, ha det privilegium å besøke alle verdener og betrakte Guds skaperverk, (29.1).
Dette kan ikke forstås på noen annen måte enn at Ellen G. Whites ledsagende engel er ganske klar på at hun ikke regnes blant de 144 000. Engelen sier jo vitterlig at dersom hun er trofast vil hun, sammen med de 144 000, ha det privilegium … Det må ha vært åpenbart for Ellen G. Whites ledsagende engel at hun ville hvile i graven fram til Herrens Dag, Jesu gjenkomst, ellers ville han ikke ordlagt seg slik han gjorde.
I sitt første syn som er gjengitt i samme bok sier hun dette: Da vi var i ferd med å gå inn i det hellige templet, hevet Jesus sin kjærlige stemme og sa: Bare de 144 000 går inne her, og vi ropte Halleluja, (16.1) … // … Dette templet var bygget på sju søyler, som var av gjennomsiktig gull og utsmykket med de skjønneste perler. De vakre tingene som jeg så der kan jeg ikke beskrive (16.2) … // … Der så jeg steintavlene hvor navnene på de 144 000 var innskrevet i gullbokstaver, (16.2).
Hvem er de som regnes blant de 144 000?
Vi har så vidt vært inne på dette innledningsvis, men vi trenger å se nærmere på dette, og om denne gruppen har noen spesielle kjennetegn. I åpenbaringen 14,1-5 finner vi følgende tekst som omhandler de 144 000 som skal besegles. Det lyder slik: Deretter så jeg, og se, et Lam står på Sions berg, og sammen med Ham ett hundre og førtifire tusen som hadde Hans Fars navn skrevet på sin panne. Og jeg hørte en røst fra himmelen, som lyden av mange vann og som lyden av kraftig torden. Og jeg hørte lyden av harpespillere som spilte på sine harper. De synger en ny sang foran tronen, foran de fire livsvesener og de eldste. Og ingen kunne lære den sangen, uten de ett hundre og førtifire tusen som var frikjøpt fra jorden. Dette er de som ikke var blitt urene med kvinner, for de er som jomfruer. Dette er de som følger Lammet hvor Han enn går. De ble frikjøpt fra menneskene, for å være en førstegrøde for Gud og for Lammet. Og det ble ikke funnet svik i deres munn, for de er uten lyte framfor Guds trone.
Hva betyr det som er uthevet med fet skrift?
De synger en ny sang: Denne gruppen har gjort seg en spesiell erfaring på jorden. Som nevnt har de gått gjennom den største forfølgelsen som har vært, og det er dette som er deres spesielle erfaring. De kom trygt gjennom denne trengselen fordi de hadde overgitt seg helt til Kristus, og det er på grunn av dette at de synger den nye sangen. De synger til Herrens pris fordi Han har ledet dem trygt gjennom alle farer de møtte i de siste tider. Bildet finner vi i den sangen Israel sang til Herren da de hadde gått gjennom Rødehavet og blitt mirakuløst reddet fra Faraos soldater.
Frikjøpt fra jorden: Dette betyr at Jesus har kjøpt dem fri med sitt blod.
De som ikke var blitt urene med kvinner: Denne gruppen har ingen forbindelser med de falne kirkesamfunnene. De kan ha hatt det tidligere, men dette har de rettet opp i ved å overgi seg helt og holdent til Frelseren, Jesus Kristus. På denne måten er de ikke (lenger) urene med kvinner, deltar i de falne kirkenes aktiviteter.
Dette er de som følger Lammet hvor Han enn går: De erfaringene de har gjort seg med Jesus får dem til å oppgi sine egne liv. De vil følge Lammet dit det går om det så er til bålet eller til skafottet. De vil heller miste livet enn å miste Kristus.
Det ble ikke funnet svik i deres munn: I kirken i endetiden vil det være mange som heller vil oppgi sin tro framfor å miste livet. Disse vil heller svikte seg selv, sin familie og sine venner og svikte Gud framfor å miste anerkjennelse fra den falne verden. Men denne lille gruppen av underlige mennesker som ikke vil innordne seg den falne kirkens mange falske doktriner, Guds trofaste rest i endetiden, de vil ikke svikte Gud på noen måte.
De er uten lyte framfor Guds trone: Dette betyr at de har forberedt seg på riktig måte. De har ryddet opp i sine feil, kvittet seg med sine synder og på den måten reflekterer Jesu karakter og Jesu liv på den måten Gud ser som akseptabel.
I Åpenbaringen 12,17; 14,12 og 19,10 finner vi flere karakteristikker av denne gruppen, og her er det noen ord og uttrykk vi må se nærmere på: Og dragen ble rasende på kvinnen, og han gikk for å føre krig mot de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd, (Åpenbaringen 12,17). Dragen er her som ellers et annet ord for å beskrive Satan. Satan har helt siden kirken ble opprettet etter Jesu død hatet denne kirken, fordi den avslører Satan som løgnens far og bedrageren. Det er på denne måten dragen er rasende på kvinnen.
Når det står at dragen gikk for å føre krig mot de andre av hennes ætt, ligger det implisitt i dette at kirken på et tidspunkt ble delt i to, den delen som følger Gud og den delen som har falt. Den falne kirken utgjør ingen trussel for Satan fordi alle som tilhører den falne kirken har han i sin hule hånd. Verre er det med de andre av henne ætt, som er de som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd og som er trofaste mot Gud. Det er mot dem Satan går til krig. Guds bud burde være innlysende, det er Guds ti bud. At begrepet Guds bud brukes kan vi knytte til det faktum at pavemakten har laget sin egen versjon av de ti bud, hvor Guds andre bud er fjernet i sin helhet og det tredje budet har blitt det andre. Guds fjerde bud er radbrekket og blitt plassert som Guds tredje bud, og Guds tiende bud er delt i to slik at pavens bud også har ti bud. Jesu Kristi vitnesbyrd er forklart i Åpenbaringen 19,10 som Jesu vitnesbyrd: … Jeg er en medtjener sammen med deg og dine brødre, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe! For Jesu vitnesbyrd er profetiens ånd.
Her er de helliges tålmodighet, de som holder Guds bud og Jesu tro, (Åpenbaringen 14,12 DNB 1930). Nok en gang så poengteres viktigheten av å holde Guds bud, og nå settes det sammen med det å utvise samme tro som Jesus hadde da han var på jorden.
Hvem de 144 000 er begynner nå å bli klart. I følge Bibelen og Ellen G. White er det de som lever i den absolutte endetiden like før Jesus kommer tilbake for å forløse dem og ta dem med til himmelen.
Nå vil nok mange protestere på det kraftigste, fordi i Åpenbaringen 7,4 er det sagt at de 144 000 er «av alle Israels barns stammer». Så følger fire vers (5 til 8) hvor det er nevnt 12 navn, og som sies å være Israels 12 stammer, det vil si de 12 sønnene til Jakob. Å bruke dette som et motargument er ikke holdbart i det hele tatt. Skulle et slikt argument hatt noen verdi måtte de 12 navnene vært Jakobs 12 sønner nevnt i fødselsrekkefølgen. La oss se nærmere på dette problemet.
Nedenfor er Israels 12 stammer listet opp i fire forskjellige bøker. Når det gjelder Israels 12 stammer som er nevnt i Åpenbaringen 7, så er de ikke listet opp i den rekkefølge de ble født, men i en tilsynelatende vilkårlig rekkefølge. I 1 Mosebok 49 er de listet opp etter fødselsrekkefølgen, i 4 Mosebok hvordan speiderne ble plukket ut for å speide ut Kanaan før de skulle innta det kort tid etter utgangen fra Egypt. I Esekiel 48 er de listet opp i den rekkefølgen de skulle bosette seg i Kanaan og ta landet i eie. I Åpenbaringen 7 ser det ut til at de er listet opp på en tilfeldig måte, men det finnes ingen tilfeldigheter i Bibelen fordi Gud er en ordens Gud.
Israels 12 stammer listet opp:
| 1 Mosebok 49 | 4 Mosebok 13 | Esekiel 48 | Åpenbaringen 7 |
| 1 Ruben | (1) Ruben | (7) Dan | (4) Juda |
| 2 Simeon | (2) Simeon | (9) Asjer | (1) Ruben |
| 3 Levi | (4) Juda | (10) Naftali | (8) Gad |
| 4 Juda | (6) Jissakar | (Ny – 14) Manasse | (9) Asjer |
| 5 Sebulon | (NY – 13) Efraim | (13) Efraim | (10) Naftali |
| 6 Jissakar | (12) Benjamin | (1) Ruben | (14) Manasse |
| 7 Dan | (5) Sebulon | (4) Juda | (2) Simeon |
| 8 Gad | (11) Josef | (12) Benjamin | (3) Levi – gjeninnsatt |
| 9 Asjer | (7) Dan | (2) Simeon | (6) Jissakar |
| 10 Naftali | (9) Asjer | (6) Jissakar | (5) Sebulon |
| 11 Josef | (10) Naftali | (5) Sebulon | (11) Josef – gjeninnsatt |
| 12 Benjamin | (8) Gad | (8) Gad | (12) Benjamin |
| Levi utelatt | Levi utelatt | Dan utelatt | |
| Josef utelatt | Efraim utelatt |
Som vi vet så har alle hebraiske navn en betydning, og da begynner det å bli spennende lesning.
I Åpenbaringen 7 står de i denne rekkefølgen:
| Juda | Jeg vil prise Herren |
| Ruben | Han har sett til meg |
| Gad | Gjort meg lykkelig |
| Asjer | Heldig er jeg |
| Naftali | Min kamp |
| Manasse | Får meg til å glemme |
| Simeon | Gud hører meg |
| Levi | Sammen med meg |
| Jissakar | Kjøpt meg |
| Sebulon | Bolig |
| Josef | Vil føre meg til |
| Benjamin | Sønnen ved hans høyre hand |
Skriver vi betydningen av ordene i den rekkefølge navnene forekommer i Åpenbaringen 7 og legger til noen bindeord for å få flyt i teksten får vi følgende tekst:
Jeg vil prise Herren for han har sett til meg og gjort meg lykkelig. Heldig er jeg fordi min kamp får han meg til å glemme. Gud hører meg og er sammen med meg. Han har kjøpt meg en bolig og vil føre meg til Sønnen ved hans høyre hånd.
Dette er ikke annet enn frelsesplanen uttrykt gjennom 12 navn.
Det er mange kriterier som må oppfylles for å bli beseglet.
Det holder ikke bare å være medlem i et kirkesamfunn.
Man kan ikke være medlemmer i en fallen kirke, og i Åpenbaringen 18,4 kommer Gud med følgende bønn og oppfordring til menneskeheten: … Kom ut fra henne*, mitt folk … Dette sies ikke fordi det er uvesentlig å være kirkemedlem, men Gud vil vi skal flykte ut fra de falne kirkene for å gjøre oss til Sitt folk, og samle alle i sin endetidskirke.
* Henne er her Babylon, og i endetiden består Babylon av alle falne kirkesamfunn, både den katolske kirken og de flane protestantiske / Lutherske kirkene.
Det holder ikke bare å holde sabbaten.
I Jesaja 58,13-14 sier Gud gjennom profeten dette: Hvis du vender din fot bort fra sabbaten, så du ikke gjør etter ditt eget velbehag på Min hellige dag, men hvis du kaller sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull, hvis du vil ære den, så du ikke følger dine egne veier, og ikke gjør det som er etter ditt eget velbehag, og ikke taler dine egne ord, da skal du ha stor glede i Herren. Jeg skal la deg ri på høydene i landet og mette deg med arven fra din far Jakob. Herrens munn har talt.
I dette ligger det implisitt at vi skal gjøre til Guds velbehag på Herrens hellige dag, som er den dagen Gud velsignet og helliget under skapelsen, ukens sjuende dag – vår lørdag. 1 Mosebok 2,2-3 sier det slik: På den sjuende dagen fullendte Gud Sitt verk, det Han hadde gjort, og på den sjuende dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Han hadde gjort. Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Gud hadde skapt og formet.
Men hva er det å gjøre Guds velbehag? Svaret finner vi i Matteus 25,35-36: For Jeg var sulten, og dere gav Meg mat. Jeg var tørst, og dere gav Meg drikke. Jeg var en fremmed, og dere tok imot Meg. Jeg var naken, og dere kledde Meg. Jeg var syk, og dere besøkte Meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til Meg. Dette skal vi gjøre mot våre neste hver dag i uken, og kanskje spesielt på Guds sabbat.
Det holder ikke bare å holde budene.
I sitt første brev skriver Johannes følgende: Hvis noen sier: Jeg elsker Gud og hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvordan kan han elske Gud, som han ikke har sett? Og dette budet har vi fra Ham: At den som elsker Gud, skal også elske sin bror. Hver den som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud. Og hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av Ham. På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn, når vi elsker Gud og holder Hans bud. For dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge å bære, (1 Joh 4,20-21; 5,1-3).
Som vi ser så setter kjærlighetens apostel, Johannes, likhetstegn mellom det å elske Gud og sin neste og å holde Guds bud. Nå må jeg ile til og fortelle at vi har, som jeg allerede gar sagt, to sett med ti bud, pavemakten har forandret de ti budene. De fjernet Guds andre bud, som forbyr tilbedelse av bilder og relikvier, som vi vet alle katolske kirker er fulle av. Videre ble de resterende budene flyttet en plass opp. Så har de radbrekket det fjerde budet, som den katolske kirken kaller det tredje budet, og legger føringer for at det er søndagen, ukens første dag, som er sabbaten. Til slutt delte de Guds tiende bud i to slik at pavens bud også består av ti bud. Med dette i tankene er det kanskje ikke rart at Gud gjennom, blant andre Johannes, sier Mine bud! (Se Åpenbaringen 12,17; 14,12.)
Det holder ikke bare å tro på Jesus.
Jakob, Jesu bror, sier i sitt brev: Hva gagner det, mine brødre, om noen sier at han har tro, men ikke har gjerninger? Kan troen frelse ham? Hvis en bror eller en søster er naken og mangler sin daglige føde, og en av dere sier til dem: Gå i fred, varm dere og mett dere, men dere ikke gir dem til legemets behov, hvilken nytte blir det da? Slik er det også med troen. Hvis den ikke har gjerninger, er den død i seg selv. Men noen vil si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten dine gjerninger, og så vil jeg vise deg min tro ut fra mine gjerninger, (Jakob 2,14-18).
Dette er et utdrag fra Jakobs brev som veldig ofte blir misbrukt. Det Jakob gjør her er retorisk å spørre om troen kan frelse. Deretter følger han opp det retoriske spørsmålet ved å si at dersom noen mangler noe og vi ikke gir dem det, ja da hjelper det oss ikke at vi er frelst, for om vi ikke hjelper vår neste, ja da er vår tro død.
Selvfølgelig er det nok å tro for å bli frelst, alt annet bryter med Bibelens lære. Allikevel bryter ikke Jakob Bibelens lære med det retoriske spørsmålet ‘kan troen frelse noen?’ Dette er ikke en påstand, og det kommer fram av teksten at Jakob mener at vi etter å ha blitt frelst må leve våre nye liv på en slik måte at det viser gode frukter. Dette er ikke lovgjerninger som mange vil ha det til å være, men gjerninger gjort i kjærlighet til Gud og vår neste. Det er jo også dette Jakob konkluderer med i vers 17 da han sier: Slik er det også med troen. Hvis den ikke har gjerninger, er den død i seg selv. Dette er helt i harmoni med det Jesus sier i Matteus 25,41-46. Da skal Han også si til dem ved den venstre side: Gå bort fra Meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort ferdig for djevelen og hans engler. For Jeg var sulten, og dere gav Meg ikke å spise. Jeg var tørst, og dere gav Meg ikke å drikke. Jeg var en fremmed, og dere tok ikke imot Meg, Jeg var naken, og dere kledde Meg ikke, Jeg var syk og i fengsel, og dere besøkte Meg ikke. Da skal også de svare Ham og si: Herre, når så vi Deg sulten eller tørst eller som en fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, uten å tjene Deg? Da skal Han svare dem og si: Sannelig sier Jeg dere: Alt det som dere ikke gjorde mot en av disse minste, det gjorde dere heller ikke mot Meg. Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.
Videre står det i Jakob 2,19: Du tror at Gud er Én. Du tror rett. Også demonene tror – og skjelver!
Det høres unektelig rart ut at demonene tror på Gud, men Satan, eller Lucifer som er hans rette navn, var sammen med den treenige Gud i himmelen helt til han hadde syndet mot Gud og ble bortvist fra himmelen. Han vet godt hvem Gud og Jesus er, og det er derfor han skjelver.
I de fleste av de nyeste oversettelsene av Bibelen har de endret på et spesielt vers i Åpenbaringen 14,12. Ser vi på hvilken bøyningsform av uttrykket «Jesu tro» DNB 1930 bruker, så er det genitivsformen som er brukt. De beste oversettelsene bruker altså genitivsformen. Her er de helliges tålmodighet, de som holder Guds bud og Jesu tro. I andre oversettelser er teksten slik: Her er de helliges tålmodighet. Her er de som holder fast på Guds bud og troen på Jesus. Det er en enorm forskjell på genitivsformen i DNB 1930, og dativformen i BGO 1988.
Man må ha den troen Jesus hadde da Han ble ført til korset, og de som har denne troen vil alle være villige til å gi sitt liv for Jesus, når det kreves. La det være utenfor enhver tvil at vi bør tro på Jesus, men i dette tilfellet over er det nødvendig å utvise den tro som førte Jesus til korset. Det står om den gruppen som vil bli beseglet at de følger Lammet dit det går, (Åpenbaringen 14,4), og da utviser disse menneskene den samme tro som Jesus hadde.
Det må ikke være svik i deres munn.
Kong David skriver i Salme 32,2: Salig er den mann som Herren ikke tilregner misgjerning, og som er uten svik i sin ånd. At man ikke kan være svikefull var noe kong David hadde forstått. Det høres kanskje litt underlig ut da vi vet at David svek sin venn Uria. Etter først å ha vært utro mot Uria, sørger han for at Uria blir drept i kamp, så at den utroskapen som han hadde begått med Urias kone, Batseba, ikke skulle bli kjent.
Profeten Natan konfronterte David med denne hendelsen (2 Samuels bok 12), og David kan ikke lenger prøve å skjule sin utroskap. Han vender seg til Gud i anger og ber om tilgivelse, noe han fikk. Det er kanskje dette som fikk ham til å skrive denne salmen.
Davids sønn Salomo skriver i Ordspråkene 8,7-8 dette: For min munn taler sannhet. Ugudelighet er en styggedom for mine lepper. Alle ord fra min munn tales i rettferdighet, i dem er det ingenting som er forvrengt eller falskt. Vi vet fra historien at Salomo hadde både oppturer og nedturer. Etter hvert som hans berømmelse nådde ut til hele verden begynte hans store nedtur. Han bygde altere for sine koners og konkubiners guder. Men allikevel så ser Gud med velvilje på både Davids og Salomos anger, og om David sier Gud at han er en mann etter Sitt hjerte.
Profeten Sefanja sier: På den dagen skal du ikke mer bli til skamme over noen av dine gjerninger, dem som var overtredelser mot Meg. For da skal Jeg ta bort fra deg dem som jubler over din stolthet, og du skal ikke lenger være hovmodig på Mitt hellige berg. Jeg lar det bli igjen hos deg et ydmykt og saktmodig folk, og de skal ta sin tilflukt til Herrens navn. Israels rest skal ikke gjøre noen urett, og de skal ikke tale løgn. Det skal ikke finnes noen svikefull tunge i deres munn. For de skal finne føde og legge seg til hvile, og ingen skal skremme dem, (Sefanja 3,11-13). Konteksten i Sefanja 3 viser at uttrykket På den dagen peker mot endetiden. Dette Israel som i ikke skal gjøre noe urett, og ikke tale løgn, eller fare fram på en svikefull måte, er derfor Guds trofaste rest i endetiden.
De må ha renset seg i Jesu blod slik at de kan stå feilfrie foran Gud.
I Jesaja 52,11 sier profeten: Bryt opp! Bryt opp! Dra ut derfra, ikke rør noe urent! Dra ut fra den, rens dere, dere som bærer Herrens redskaper. Dette er en profeti som ble uttalt over jødefolket som om lag 100 år senere skulle føres som fanger til Babylon. Men som alltid når det gjelder Guds folk som befinner seg i fangenskap, kan vi sette det inn i en typologisk sammenheng. Israel var fanger i Egypt og ble ført ut derfra ved Herrens sterke hånd. Jødene var fanger i Babylon og ble før ut derfra ved Herrens sterke hånd. I endetiden så er Guds folk fortsatt i fangenskap, nå i det åndelige Babylon eller det åndelige Egypt, og Herren vil føre oss ut derfra og inn i det lovede landet. Men kravet fra Herren er at vi renser oss fra all urett vi har gjort, onde tanker og onde gjerninger, og framstiller oss rene foran Herren ikledd Jesu rettferdighet.
Grunnen til at vi må rense oss forteller Johannes oss i sitt første brev: Se hvilken kjærlighet Faderen har gitt oss, at vi skal kalles Guds barn! Derfor kjenner ikke verden oss, fordi den ikke har kjent Ham. Elskede, nå er vi Guds barn. Og det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli, men vi vet at når Han blir åpenbart, skal vi bli lik Ham, for vi skal se Ham som Han er. Og hver den som har dette håpet til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren, (1 Johannes 3,1-3). Esekiel sier at dersom vi ikke vender om så venter evig død: Si da til dem: Så sant Jeg lever, sier Herren Gud, Jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i det at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde ferd! For hvorfor skulle dere dø, Israels hus? (Esekiel 33,11).
De må følge Lammet dit det går uten å nøle.
Den gangen Jesus begynte sitt virke, gikk Han rundt og plukket ut mennesker som Han visste ville bli gode tjenere i Hans rike. Følg Meg, sa Jesus blant andre til Simon Peter og Andreas (Matteus 4,19), Matteus (Matteus 9,9), og Filip (Johannes 1,43). Felles for disse var at de umiddelbart slapp det de hadde i hendene og fulgte Jesus. Slik må også vi svare dersom vi vil ha noe håp om å bli beseglet med den levende Guds segl når tiden er inne. I Matteus 20,22-23 finner vi følgende samtale mellom Jesus og disiplene: Men Jesus svarte og sa: Dere vet ikke hva dere ber om. Er dere i stand til å drikke det beger som Jeg skal drikke, og til å bli døpt med den dåp Jeg døpes med? De sa til Ham: Vi er i stand til det. Så sa Han til dem: Dere skal sannelig drikke Mitt beger og bli døpt med den dåp Jeg døpes med. Men å sitte ved Min høyre eller Min venstre side, er ikke noe Jeg kan gi, men det er for dem som Min Far har beredt det.
Hva betyr det at disiplene skulle drikke det beger og døpes med den dåp Jesus måtte gjøre? Det betyr at de måtte gå dit Jesus gikk. Jesus gikk i døden for din og min skyld. Alle disiplene, bortsett fra Johannes gikk i døden for Jesu skyld, Johannes ble etter sigende forsøkt kokt i olje før han ble sendt til Patmos. Alle var altså villige til å følge Jesus dit Han gikk, det må også vi være villige til å gjøre.
De må ha gått gjennom den verste trengselen som Guds folk noen gang har vært utsatt for.
- Er det noen som kan forestille seg hvordan Guds folk ble forfulgt og undertrykket i Egypt like før Israel ble ført ut av fangenskapet?
- Kan vi sette oss inn i hvordan det var for Jødene i årene 66 til 70 da romerske soldater beleiret Jerusalem?
- Hvordan var det å være kristen i Romerriket i årene 303 til 313? Dette var den første store forfølgelsen av kristne.
- Er det noen som vet hvordan det var under de 1260 årene da pavemakten regjerte med uinnskrenket makt?
- I Egypt ble en gang alle guttebarn drept fordi Farao var redd for at en befrier skulle bli født. De måtte slave under uverdige forhold, og hadde ingen rettigheter.
- I Jerusalem under beleiringen var det så lite mat at noen lurte seg ut om natten for å finne urter eller andre vekster til å stille sulen med, bare for å bli drept så fort de kom innenfor bymurene. Mødre spiste sine egne barn, og unge stjal maten fra foreldrene.
- Forfølelsen som de kristne ble utsatt for mellom 303 og 313 førte til at mange ble drept. Mange ble drept i de store teatrene. I Colosseum ble de kristne ikledd dyreskinn og kastet til sultne løver, og de ble brukt som levende fakler for å lyse opp arenaene i kveldsmørket.
- I middelalderen skal det ha blitt drept et sted mellom 50 millioner og 100 millioner av kirkemakten. Bare i løpet av et par tre timer en eneste natt, natten til den 24. august 1572, natten som kalles Bartolomeusnatten, ble hugenottene, de franske kalvinistiske protestantene, slaktet ned i tusenvis, anslagsvis hele 60 000. Hva var det paven gjorde når beskjeden kom til Roma? Jeg lar Wikipedia fortelle: Da nyheten om massakren nådde Vatikanet, ble det jublet. Kanonene fyrte salutt, kirkeklokkene ringte, en særskilt minnemedalje ble preget, og paven bestilte et veggmaleri av massakren som befinner seg i Vatikanet.
Vi kan nok ikke forstå dette fullt ut, men vi kan gjøre oss opp en mening om hvordan vi tror det var. Dette var uhyggelige tider for Guds folk. De ble forfulgt og drept, og ingen av Guds folk var trygge, og i kristen tid kunne de ikke engang stole på sine nærmeste.
I endetiden vil det komme en forfølgelse som overgår alle forfølgelser som har vært, som Daniel 12,1 forteller oss: På den tiden (i den absolutte endetid) skal Mikael (Jesus) stå fram, den store fyrsten som står vakt over ditt folks barn. Det skal bli en trengselstid som det aldri har vært fra noe folkeslag ble til, og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli utfridd, hver den som blir funnet innskrevet i boken.
Dette må skje for at Guds folk skal bli helt renset, og at de skal erkjenne at de kun kan komme gjennom denne forfølgelsen dersom de fullstendig overgir seg i Guds hender.
Det er nok mulig at de 144 000 ikke vet at de har blitt beseglet når forfølgelsen virkelig kommer over dem som en storm. De vil bruke hvert eneste sekund til å be til Gud om utfrielse fra forfølgerne som vil slå dem i hjel. Men vi vet at Gud vil besegle sitt trofaste folk med sitt segl, og de er da utenfor rekkevidden til Satan og de ugudelige som vil drepe dem. De kan ikke røres, men vissheten om at fienden ligger på lur over alt vil være der. Den eneste hjelpen de ser er å be til Gud Faderen om utfrielse. Om Guds folk bare vil huske på Salme 23 i denne tiden, for denne salmen er gitt oss til trøst og oppmuntring: En salme av David, Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge på grønne enger. Han leder meg til hvilens vann. Han fornyer min sjel. Han leder meg på rettferdighets stier for Sitt navns skyld. Ja, selv om jeg må vandre gjennom dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For Du er med meg. Din kjepp og Din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg framfor mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Sannelig, bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager. Og jeg skal bo i Herrens hus til evig tid.