Kjære leser.
Før du begynner å lese dette du har foran deg nå må jeg si at jeg ikke på noen måte ønsker å angripe deg eller noen som er katolikker. Jeg kjenner mange gode, oppriktige og sannhetssøkende katolikker, jeg har tidligere jobbet sammen med katolikker, og noen av de beste vennene mine er faktisk katolikker. Vi kan snakke om dette på en fornuftig måte uten å støte hverandre. Jeg håper at du heller ikke blir støtt av dette, og hvis du blir det så er det ikke min hensikt, og jeg ber deg om tilgivelse.
Det jeg ønsker å gjøre med dette er å gå i rette med er den katolske kirkens behandling av Bibelen, de forandringer den katolske kirken har gjort der opp gjennom tiden, og den arrogante holdningen denne kirken har vist og fortsatt viser ovenfor Guds Ord.
Er du i tvil om mine intensjoner ber jeg deg om å åpne din Bibel og finne fram til hva Bibelen, og Bibelen alene sier om det du er uenig med meg i.
Innledning.
Ellen G. White fikk et syn vedrørende Bibelen og at den har blitt forandret. Dette synet inngår i boken Herren har vist meg under overskriften Døden er ikke et liv i evig pine:
Jeg så at Gud hadde bevart Bibelen på en spesiell måte. Men da eksemplarene var få, hadde lærde menn i noen tilfeller forandret ordene i den tro at de hadde gjort den (Bibelen) klarere. I virkeligheten forvansket de det som var klart, ved å legge vekt på sine forutinntatte meninger, som bygget på tradisjoner. Men jeg så at Guds ord som en helhet er en perfekt kjede, den ene delen opplyser og forklarer den andre. Oppriktige sannhetssøkere trenger ikke å fare vill, for ikke bare er Guds ord klart og forklarer veien til livet på en enkel måte, men Den Hellige Ånd er gitt som en veileder til å forstå den veien til livet som er åpenbart der.
Årsaken til all den forvirringen som oppstår rundt enkelte ord og uttrykk, som blir oversatt med vidt forskjellige ord, er at det foregår en kamp bak kulissene. Satan har helt siden han førte de første menneskene til fall, hatt som mål å ødelegge enhver forbindelse mellom menneskene og Gud. Han fikk Kain til å slå i hjel Abel, han fikk menneskene til å gjøre et fullstendig opprør mot Gud før syndefloden, han fikk menneskene til å gjøre opprør etter syndefloden ved å bygge Babels tårn og mye, mye mer. Alt dette for å ødelegge Guds folk. I kristen tid begynte Satan først å forfølge og drepe de kristne – uten at dette var helt vellykket. Det var riktignok mange som ble drept for sin tro, men deres blod ble som såkorn og den kristne kirke vokste raskt. Så begynte Satan å infiltrere kirken med hedenske ritualer og menneskelige tradisjoner da han fikk Konstantin til å gjøre kristendommen til statsreligion i Romerriket – også nå uten å lykkes fullstendig, for det var mange som til tross for trengsler og forfølgelser klarte å bevare Guds ord rent. Etter dette blandet Satan forfølgelse og drap med hedenskap i det som utviklet seg til å bli et monster av en kirke – det var heller ikke helt vellykket, fordi Gud har alltid tatt vare på sitt folk. Det har alltid vært en liten rest som har overlevd Satans forsøk på å utslette Guds folk, og som har bevart Guds ord rent.
Til og med gjennom de århundrene da det bare var en kirke, den katolske kirken, så ble det foretatt store endringene i Bibelen. Selv om det stort sett bare var presteskapet i den katolske kirken som hadde tilgang til Bibelen, og at den kun var å finne i kirkene, klostrene og på fakultetene ble det altså foretatt endringer, noe funnet av Codex Sinaiticus med alle sine tilføyelser, rettelser, overstrykninger, endringer og endringer av endringer beviser. Det skal i gjennomsnitt være mer enn fem endringer på hver side i det gamle manuskriptet som ble funnet i en søppelbøtte! i det gamle klosteret ved Sinaifjellet i 1844, merk årstallet!
Det var imidlertid ikke før etter at boktrykkerkunsten var blitt tatt i bruk, og reformasjonen hadde startet, at Satan for alvor begynte å endre Guds skrevne ord, noe som virkelig har skutt fart de siste to hundre årene. Men fordi Gud fortsatt har en liten rest som holder Hans Ord høyt i hevd, vil heller ikke dette lykkes for den store bedrageren.
Dette er grunnen til at vi har så mange forskjellige bibeloversettelser, og det er alt fra uskyldige forsøk på å gjøre Bibelen lettere tilgjengelig for vanlige folk, og på den måten gjøre den lettere å lese, til det med fullt overlegg å endre på ord, tekster og lignende for å legge inn spesielle føringer for hvordan oversetterne ønsker at teksten skal forstås av leserne. Tegnsetting ble innført en gang i middelalderen for blant annet å hjelpe leseren til en bedre forståelse av teksten, og det eldste kjente dokumentet som bruker tegnsetting er Mesha Stele fra det 9. århundre. Selv tegnsettingen blir endret på i våre dager, noe som kan få dramatiske følger. Dette kan illustreres best ved en anekdote.
Det var en gang en dødsdømt fange som søkte presidenten om benådning. Presidenten mottok denne søknaden dagen før vedkommende skulle avrettes ved henging. Presidenten bestemte seg for å høre på hva denne mannen hadde å si, og dikterte et telegram som skulle sendes til fengselet. Presidenten sa: Heng ham ikke, vent til jeg kommer. Sekretæren som skrev ned telegrammet gjorde en skjebnesvanger feil ved å plassere komma på feil plass, og skrev: Heng ham, ikke vent til jeg kommer.
Som vi ser kan det å flytte et komma et ord den ene eller andre veien få store konsekvenser. Den samme skjebnesvangre feilen kan ramme oss dersom vi ikke er oppmerksomme på at den Bibelen vi foretrekker kan ha blitt forandret, nettopp for å tillegge teksten en spesiell mening som åpenbart ikke finnes der fra begynnelsen. Dette kan gjøres ved å legge føringer for hvordan man skal tolke eller lese et bestemt ord eller vers, som vi blant annet finner i fotnotene i BGO (Bibelen Guds Ord, 2007 utgaven) til Åpenbaringen 1,10. Verset lyder slik: På Herrens dag ble jeg grepet av Ånden, og bak meg hørte jeg en sterk røst, som av en basun, og i fotnotene står det følgende: ‘Dette er den aller første referansen i kristen litteratur at den første dagen i uken benevnes som Herrens Dag’. Hvordan det er mulig å lese hvilken ukedag det er snakk om her, er for meg ubegripelig. Det er nok heller snakk om å legge føringer for at man skal se på søndagen som Herrens Dag i stedet for sabbaten, og som ved et tilfelle nevnes som Herrens Dag i Bibelen. (Se for øvrig Norsk / Endetiden begynner / Jesu gjenkomst – Herrens dag.)
Det kan også være slik som det er gjort med det Jesus sa til røveren på korset (Lukas 23,43). Den opprinnelige teksten var uten semikolon, og ville ha blitt slik på norsk: … … Sannelig sier Jeg deg i dag skal du være med Meg i Paradis.
Ser vi på uttrykket sannelig sier jeg deg i dag, så var det en vanlig uttrykksform da Bibelen ble skrevet, men som nødvendigvis ikke hadde betydningen av den ene spesielle dagen det ble uttalt, men mere slik at det jeg sier i dag vil for eksempel oppfylles eller bør gjøres. I 5 Mosebok 30,15-16 finner vi en lignende tekst: Se, i dag har jeg satt foran deg livet og det gode, og døden og det onde, idet jeg i dag befaler deg å elske Herren din Gud, å vandre på Hans veier og å holde Hans bud, Hans lover og Hans dommer, for at du skal leve og bli tallrik. Herren din Gud skal velsigne deg i det landet du kommer inn i, for å ta det i eie. Da blir spørsmålet om det Moses sa i sin tale til Israel bare gjaldt denne spesielle dagen, eller om det til og med har en betydning for oss i dag også å velge riktig. (Se også 5 Mosebok 11,26-32.)
Når mange tolker det Jesus sa til røveren på korset slik at han skulle bli med Jesus til Paradis på dødsdagen er dette feil tolkning, og denne feilen skyldes ene og alene det at tegnsettingen er feil, semikolonet er satt på feil sted. Dette er gjort bevisst. At det er slik jeg hevder er noe Bibelen selv viser oss gjennom det Jesus sa til Maria etter oppstandelsen: … … Ikke rør Meg, for Jeg er ennå ikke fart opp til Min Far. Men gå til Mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til Min Far og deres Far, og til Min Gud og deres Gud, Johannes 20,17. Maria kunne ikke røre ved Jesus før etter Han hadde presentert seg for sin Far. Jesus måtte først presentere seg for sin Far for så å komme tilbake og vise seg for disiplene som fikk lov til å røre Ham. Dette var den tredje dagen etter at Jesus sa til røveren at han skulle få bli med til Paradis. Det kommer fram av teksten at Jesus ikke for opp til himmelen på dødsdagen som var fredag, heller ikke på sabbaten, men etter oppstandelsen den tredje dagen. Vi vet heller ikke hvilken dag røveren døde, for vanligvis tok det både to og tre dager før den korsfestede døde. Da det var ikke lov å la de korsfestede henge på korset over sabbaten, ble de tatt ned fra korset ved solnedgang på fredagen, beina ble knust på dem slik at de ikke kunne rømme, og så ble de liggende ved korset til sabbaten var over for å bli hengt opp på korset igjen for å dø. Det er derfor umulig at Jesus mente den samme dagen som han hang på korset, langfredag år 31, da Han sa Sannelig sier Jeg deg i dag skal du være med Meg i Paradis.
Jeg mener at Lukas 23,43 med tegnsetting blir riktigere på denne måten: Sannelig sier Jeg deg i dag: du skal være med Meg i Paradis. Vi bør også legge merke til det ene lille ordet Jesus bruker … … du skal være med Meg I Paradis, og ikke TIL Paradis!
Slike endringer er det mange av i Bibelen, og de siste oversettelsene bare forsterker det inntrykket at det er en planmessig og villet endring som er på gang. Det er også verdt å merke seg at i forbindelse med arbeidet med Bibelselskapets nyutgivelse, Bibelen 2011, så var det for første gang både en adventistpastor og en katolsk prest med i redaksjonen, med andre ord en ekte økumenisk Bibel.
Endringene.
For det første.
Det har utviklet seg tre typer oversettelsesmetoder som kalles, 1) konkordant; 2) idiomatisk og 3) parafrase, hvor alle tre har sin spesielle metode å tilnærme seg grunntekstene på.
1) Konkordant; Dette er grunntekstnære oversettelser som legger vekt på å være nærmest mulig grunnspråkene hebraisk (GT) og gresk (NT) som mulig, som for eksempel den engelske King James Version (1611); den spanske Reina Valera (1569/1602) og de norske DNB 1930/38 og Bibelen Guds Ord (1988). Disse oversettelsene vil alltid ligge nærmest den originale teksten. Har kan vi finne ord og uttrykk som ikke lenger er vanlig i dagligtalen, men disse oversettelsene bevarer den opprinnelige meningen i større grad enn alle de andre. Men til tross for at vi kan finne ord og uttrykk som ikke er vanlige i dagligtalen vil den som oppriktig søker etter den riktige forståelsen få hjelp til å forstå dette.
2) Idiomatisk; Dette er meningsnære oversettelser, eller funksjonell-ekvivalente oversettelser, slik som Bibelen 1978/85 legger vekt på å gjengi budskapet i ord og begreper slik at det oppleves lett å forstå. Som forklaringen sier så brukes det her ord og uttrykk som er lett å forstå. Det vil da nødvendigvis ikke alltid være den mest korrekte oversettelsen som velges, og dermed vil det bli endringer i hvordan man forstår teksten i forhold til den opprinnelige meningen til det ordet eller uttrykket som er forandret, byttet med et annet uttrykk eller strøket ut.
3) Parafrase; Dette er mottakernære oversettelser som har til hensikt å komme nærmest mulig moderne leseres språk og tenkemåter. Denne oversettelsesmetoden vil også fjerne seg fra det opprinnelige ved å ta i bruk moderne ord og uttrykk, som nødvendigvis ikke dekker fullt ut det grunnteksten ønsker å gi uttrykk for. Nye Levende Bibelen (2005) og Den nye Aftale (Dansk 2007) er eksempler på denne type oversettelse.
For det andre.
Vi har oversettelser som er spesialsydd for enkelte kirkesamfunn, slik som Jehova Vitners Ny verden-oversettelsen som var den første bibeloversettelsen som virkelig endret på ord og uttrykk og som fjernet deler av vers og hele avsnitt, slik som versene 9 til 20 i Markus kapittel 16. Ved siden av denne utgaven finner vi den katolske kirkes Bibel som inneholder apokryfene, som katolikkene foretrekker å kalle de deuterokanoniske bøker. Apokryfene, eller apokryfe tekster, betyr kort fortalt tekster som er skjult eller som er kryptiske, og er en betegnelse på religiøse tekster, spesielt i tilknytning til den jødiske og kristne tradisjon. De er altså med i den katolske kirkes versjon av Bibelen, men fram til nå ikke i protestantiske versjoner. Deutero betyr: etter-; annen eller annen gang. Apokryfene er derfor å regne som etter-kanoniske bøker, med andre ord så tilhører de ikke den bibelske kanon, selv om den katolske kirke velger å kalle dem for en annen – eller den andre fase av Bibelens kanon. Det var ikke før under konsilet i Trident, Concilium Tridentinum, som den Katolske Kirke arrangerte i årene 1545-1563 at det ble bestemt at de apokryfe skrifter skulle være en del av den katolske kirkes kanon. De var med andre ord ikke en del av den katolske kirkes kanon før etter Luthers reformasjon, noe som kanskje er verd å merke seg.
For det tredje.
Vi må ta med i betraktningen at det foregår en åndelig kamp om Guds ord som er Bibelen, og som har pågått helt siden Adam og Evas tid. Helt siden eksil-tiden har det blitt produsert mange flere apokryfe skrifter enn de vi finner i den katolske Bibelen, og i tillegg har vi mange gnostiske skrifter som stadig får større og større innflytelse i stadig flere kristne menigheter. Og som om dette ikke er nok, så har Bibelen, som nevnt over, de siste to hundre årene vært gjenstand for mange endringer i teksten, alt fra store endringer som er lett å se til små til subtile endringer som kan være vanskelig å få øye på.
Gnostisisme er et samlebegrep som omfavner religiøs synkretisme og filosofiske mysteriereligioner og sekter, som lærer at kosmos ble skapt av en ufullkommen gud, en demiurg, som ifølge Platons verk Timaios, var verdensskaperen. I gnostisk filosofi er demiurgen en ond herre som hersker over de lavere makter. Betegnelsen gnostisisme kommer fra det greske ordet γνώσις, (gnṓsis), gnosis, som betyr kunnskap, erkjennelse eller innsikt. Gnostisismen er en dualistisk religion. Den ble påvirket av, og influerte selv i eldre tider hellenistisk filosofi, jødedommen, og kristendommen, og fortsetter i våre dager å øve innflytelse på kristendommen.
I brevet til Efesos i Åpenbaringen kapittel 2 nevner Jesus dem som er onde. Etterhvert så ble kirken i Efesos godt kjent med trengsel og motgang, og hadde indre vanskeligheter på grunn av falske profeter, men disse ble avslørt. Dette må ha vært de falske profetene som dukket opp i urkirken allerede mens Jesu apostler levde, og som kalte seg selv for apostler. Disse utgjorde den mest alvorlige trusselen som urkirken var utsatt for mot slutten av det første århundre, og disse forfektet Dokteismen, en viktig gnostisk doktrine, som sier at Kristi legeme ikke var menneskelig, men var enten åndelig eller så besto det av et himmelsk stoff, og at hans lidelser derfor bare var tilsynelatende. Det settes også likhetstegn mellom nikolaittenes lære og Bileams lære i dette kapittelet. Ireneus identifiserte Nikolaittene som en gnostisk sekt, en sekt som forsøkte å binde sammen gresk filosofi og kristen tro for å nå en høyere erkjennelse. Nikolaittene har også blitt et symbolsk uttrykk for gnostikerne som plaget menighetene på den tiden.
Det finnes to hovedtyper endringer som gjøres i Bibelen som alle er med på å vanskeliggjøre eller forvrenge den opprinnelige meningen av teksten. Dette kaller jeg 1) store endringer som a) er lett å få øye på fordi her er enkelte ord, deler av setninger, hele setninger og hele avsnitt fjernet, og b) de som kan være litt vanskeligere å se hvor et ord er byttet ut med at annet ord som betyr nesten det samme eller med et ord som betyr noe helt annet enn den meningen grunnordet legger føringer for hvilket impliserer en annen forståelse av setningen eller avsnittet, og 2) subtile endringer som er lett å overse dersom man ikke kjenner Bibelen og de bibelske prinsippene godt.
1) De store endringene.
Disse ersom regel lett å få øye på, og en slik stor endring finner vi i Salme 2,12 hvor det i den ene oversettelsen, Bibelen Guds Ord fra 1988* som er enkonkordant oversettelse, sies Kyss Sønnen, og hvor det i den andre oversettelsen, Bibelen 1978/85 som er en idiomatisk oversettelse, sies Kyss jorden. Selv om det kan forsvares at det oversettes med jorden, så ligger denne oversettelsen langt utenfor konteksten i Salme 2.
* Denne oversettelsen, Bibelen Guds Ord, kalles også den norske King James, og er i samsvar med den spanske Reina Valera 1569/1602 og King James Version 1611 og baserer seg på den Bysantinske tekstfamilien, hvor både Majoritetsteksten og Textus Receptus (den mottatte tekst), og som utgjør ca. 95 % av alle gamle manuskripter. Alle disse manuskriptene baserer seg på den teksten Jesu disipler tok med seg da de flyktet fra Jerusalem på grunn av forfølgelsene som startet med steiningen av Stefanus i år 34 e.Kr.
En annen stor endring er den som vi finner her i Matteus 20,22 hvor en hel setning ved viktig informasjon er utelatt i 2011-utgaven*. I Matteus 20,22 der hvor Bibelen Guds Ord skriver: Men Jesus svarte med si: Dere vet ikke hva dere ber om. Er dere i stand til drikke det beger som Jeg skal drikke, og til å bli døpt med den dåp Jeg døpes med? De sa til Ham: Vi er i stand til det … … der skriver Bibel 2011: Men Jesus sa: Dere vet ikke hva dere ber om. Kan dere drikke det begeret jeg skal drikke? (Mangler viktig tekst.) Det kan vi, svarte de. Som vi ser er det en hel setning på 11 ord som er utelatt i 2011-utgaven. Denne endringen gjør noe med både verset og avsnittet det står i, fordi den dåpen Jesus viser til her er hans død på korset.
* 2011-utgaven er Bibelselskapets oversettelse utgitt i 2011. Denne baserer seg på minoritetsteksten, og det innskrenker seg til mindre enn 1 % av de gamle manuskriptene, og i hovedsak til de to Aleksandrinske manuskriptene Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus.
En annen type stor endring er den vi finneri Jesaja 7,14, hvor Bibelen Guds Ord skriver: Se jomfruen skal bli med barn … … mens Bibelen 2011 skriver: Se, den unge jenta skal bli med barn … … I Matteus 1,23 som siterer Jesaja 7,14 står det jomfru også i 2011-utgaven. Det er å melde en inkonsistent oversettelse når de oversetter Jesaja 7,14 forskjellig og Matteus 1,23 likt. I tillegg så bruker 2011 den unge jenta og ikke kvinnen som Strong´s Exhaustive Concordance velger som alternativ oversettelse. Det er også en vesentlig forskjell på ei ung jente og ei ung kvinne. På den tiden da disse tekstene ble skrevet hadde ei ung jente ikke nådd puberteten, mens ei ung kvinne kunne vært gift eller vært gifteferdig. Ordet som oversettes med ung kvinne eller jomfru er det hebraiske hā-‘al-mā, mens det greske ordet som brukes er parte’nos og som oversettes med jomfru, ugift/ung pike, brudepike. Nå hadde det seg vel slik at på den tiden Jesus ble født, og da Jesaja levde, at en ung kvinne ikke nødvendigvis var jomfru, fordi hun kunne ha bli giftet bort ganske ung, mens en jomfru var en ugift kvinne, eller en ung jente … … nettopp fordi hun ikke var gift. Denne forandringen er med på å sparke beina under jomfrufødselen, og gjør Jesus til et vanlig menneske.
2) De subtile endringene.
Beklageligvis finner vi slike subtile endringer mange steder i 2011-utgaven, og de brukes på mange forskjellige måter som følger her i Johannes 6,47. Der hvor Bibelen Guds Ord skriver: Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den som tror på Meg, har evig liv … der skriver Bibel 2011: Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den som tror … …, har evig liv. Her er det, som dere ser, utelatt to viktige ord i 2011-utgaven. Andre steder i denne utgaven er både et, to eller flere ord fjernet, og noen ganger er hele avsnitt blitt utelatt. De som forsvarer 2011-utgaven vil hevde at det kommer fram av konteksten at det er Jesus vi skal tro på i Johannes 6,47, noe som for så vidt er riktig. Men, vi mennesker har den egenskapen at vi i de fleste tilfeller isolerer et vers for å bruke dette for alt det er verd. Derfor er ikke denne endringen uskyldig, men den er mye, mye farligere enn den ser ut til å være. Spørsmålet er hva som vil skje ved neste korsvei.
Vi finner også en slik subtil endring i Matteus 7,23 hvor Bibelen Guds Ord skriver: Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet! … mens det i Bibel 2011 står: Da skal jeg si dem rett ut: jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett! Som dere ser så er ordet lovløshet byttet ut med urett i 2011-utgaven. For meg er dette to vidt forskjellige ting. Å drive med lovløshet er det samme som å bryte Guds lov – de som driver med lovløshet lever derfor uten å ta hensyn til deler av eller hele Guds lov, mens en som gjør urett kan for eksempel gjøre forskjell på to mennesker ved å betale den ene mindre enn den andre for nøyaktig samme arbeid. Da begår vedkommende urett, men det er ikke nødvendigvis lovløshet. Det er derfor en stor forskjell på lovløshet og urett, det er en himmelvid forskjell. Å gjøre urett er et mer vagt uttrykk som ikke beskriver lovløshet. Urett beskriver favorisering, feil, forskjellsbehandling, partiskhet og lignende. Å drive med lovløshet er for meg å bryte Guds lov, og å sette seg over den: Lovløshet er uten tvil det sterkeste ordet for synd og urettferdighet som vi kan finne i Bibelen. Lovløshet er noe mer enn lovbrudd. Lovløshet er det samme som å oppheve Guds lov. Den lovløse agerer akkurat som det ikke fantes verken lover, regler eller normer. I praksis blir da alt tillatt.
En annen subtil endring finner vi i Daniel 7,13 hvor Bibelen Guds Ord skriver: En som var som Menneskesønnen … … mens Bibel 2011 skriver: … en som var lik en menneskesønn. Når Menneskesønnen er skrevet med stor – M – er det ingen tvil om hvem som omtales. Da er det bestandig Jesus Kristus, Guds Sønn. Når menneskesønn blir skrevet med liten – m – kan det være snakk om hvilken som helst sønn. Dette er en form for å redusere Jesu guddommelighet, og vi ser at dette er et fenomen som de siste årtier har eksplodert i hele den kristne kirken. Går vi til Esekiel finner vi at Gud bruker ordet menneskesønn da Han tiltaler profeten, slik som her i Esek 2,8: Men du, menneskesønn, hør på det Jeg sier til deg. Vær ikke opprørsk, slik som dette opprørske huset. Lukk opp munnen og et det Jeg gir deg.
Katolsk billedkunst.
I katolsk billedkunst, hvor målet må sies å være en billedliggjøring av den katolske læren, kommer det klart fram at den katolske kirken har innsatt Jesu mor, Maria, som både himmeldronning og mediator eller medfrelser. Den katolske kirken har drevet litt sånn klipp og lim, ved å fjerne Den Hellige Ånd fra den Treenige Gud, Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd, og erstattet Den Hellige Ånd med Jesu mor, Maria. I tillegg så er hun plassert i sentrum på alle de bilder jeg har sett hvor vi finner henne sammen med Gud Faderen og Gud Sønnen. Nå skal det innrømmes at duen på disse to bildene representerer Den Hellige Ånd, men det forsvarer allikevel ikke at Maria er den som det fokuseres på i begge bildene. Hun har fått en plass i den katolske kirke som ikke er etter Bibelens lære.
Allerede på slutten av det 4. århundre skrev Epiphanius av Salamis at Marias udødelighet allerede verserte i populære kretser, og det var han som introduserte ideen om at kvinnen kledd i solen i Åpenbaringens kapittel 12, er Maria, Jesu mor. Denne tanken tok den katolske kirken til seg, og utviklet etter hvert dogmet om Marias himmelfart. Ifølge en tidlig katolsk, ortodoks, oriental-ortodoks og delvis anglikansk oppfattelse ble Maria tatt opp til himmelen med kropp og sjel. Dette blir feiret på samme dag både i øst- og vestkirken, den 15. august, men det ble et katolsk dogme først den 1. november 1950 da den daværende pave, Pius XII uttalte seg ex cathedra i sammenheng med den apostoliske konstitusjonen Munificentissimus Deus, (Den Generøse Gud).
Kroningen av Maria som himmeldronning. På dette maleriet ser vi Gud Faderen og Gud Sønnen som kroner Maria. På denne måten har den katolske kirken gjort Maria, Jesu mor, til noe mer enn det hun er, de har gjort henne til himmeldronning og medfrelser.
Himmeldronningen, Co-Redemptrix, Mediatoren eller medfrelseren Maria. Ser man på nyere katolsk kirkekunst så gjenspeiler det seg der ved at de maler en treenighet bestående av Gud Faderen, Maria og Jesus slik som på illustrasjonene over, eller så har Maria Jesubarnet på armen, men alltid er Maria i sentrum av de tre.
Himmeldronningen.
I 1845 ble festen til ære for alle helliges dronning feiret i Ancona i Italia. I 1870 fikk Spania og de fleste bispedømmene i Latin-Amerika tillatelse til å feire denne festen den 31. mai. Under de marianske kongressene i Lyon (1900), Fribourg (1902) og Einsiedeln (1906) ble det bedt om at festen måtte innføres i den romerske kalenderen. I 1933 kom det henvendelser fra hele verden, og den 1. november 1954 innførte pave Pius XII (1939-58) festen gjennom bullen Ad coeli Reginam (Himmelens dronning) ved avslutningen av Det marianske år i anledning 100-årsjubileet for erklæringen av dogmet om Marias uplettede unnfangelse. Festen ble feiret i de katolske kirkene over hele verden fra den 31. mai 1955, den siste dagen i Maria-måneden mai, som en dobbel fest av andre klasse.
Co-Redemptrix, Mediatoren eller medfrelseren.
Co- Redemptrix, mediator eller medfrelser er titler flere og flere katolikker nå begynner å bruke på Maria. Også katolsk teologi refererer til Marias rolle i frelsesplanen for mennesker. Mange katolske teologer har gjennom årenes løp diskutert konseptet, slike som Fredrick William Faber i det 19. århundre og Mariologisten Gabriel Roschini i det 20. århundre. G. Roschini publiserte i 1946 Compendium Mariologiae (Kort Mariologi)hvor han forklarer at Maria ikke bare deltok i den fysiske fødselen til Jesus, men hun gikk inn i en spirituell union med ham. Den guddommelige frelsesplanen var ikke bare fysisk, men en permanent spirituell union med Kristus. Maria led villig under korset, og på den måten ofret hun Kristus til Gud Faderen. De fleste mariologer deler dette synet.
Nå vil kanskje mange reise spørsmål om dette har noe med kampen om Bibelen å gjøre. Svaret på det er ganske enkelt ja, det har så absolutt med kampen om Bibelen å gjøre. Å utrope Jesu mor, Maria – som er et vanlig menneske som deg og meg – til himmeldronning! og medfrelser! strider med hva Bibelen sier om hvem som er i stand til å frelse oss. Det er Jesus Kristus, og Han alene som er frelseren. Se bare hva Jesus selv sier i Johannes 14,6: … … Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved Meg. Maria var kun mennesket Jesus’ jordiske mor, og et vanlig menneske som trenger like mye Guds nåde og tilgivelse og frelse som deg og meg.
Alt dette henger sammen med forandringen av Bibelen og bibelsk lære å gjøre. Jeg vil våge den påstand at det ikke finnes en ny bibeloversettelse uten at det er med minst en katolikk og/eller en jesuitt i redaksjonen. Den siste norske bibeloversettelsen, Bibelen 2011, er den økumeniske Bibelen alle trossamfunn samler seg om. Dette er trist fordi i denne oversettelsen har man forandret om lag 2,5 % av teksten inkludert tegnsettingen. Hadde man endret 2,5 % av teksten i Shakespeares Hamlet eller Ibsens Peer Gynt ville manuset blitt forkastet som ubrukelig.
Det er nettopp dette som er kampen om Bibelen.
De økumeniske kirkene, som er ledet av den katolske kirken, forsøker å binde kirkene sammen gjennom en felles Bibel. For å få til dette så bruker de Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus som hovedmateriale. I gammel tid så brukte reformatorene Textus Receptus når de oversatte Bibelen til tysk eller til andre språk. De to gamle håndskriftene Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus representerer en minoritetstekst og finnes bare i noen få kopier. De har ikke vært i bruk verken i Øst- eller Vest-Europa over en periode på 1400 år, og var ute av bruk fra det 4. århundret da de to nevnte ble skrevet i Aleksandria, og til de ble gjenfunnet i det 19. århundret. Codex Sinaiticus ble funnet av Konstantin von Tischendorf i en søppelbøtte! under hans første reise til klosteret Santa Catalina i 1844 (merk årstallet!) ved foten av Sinai på Sinaihalvøya, og er full av tilføyelser, rettelser, overstrykninger, endringer og endringer av endringer. Den er datert til mellom 330 og 360 e.Kr. og er skrevet med en teksttype som kalles Aleksandrinsk teksttype. Codex Vaticanus ble gjenfunnet i en kjeller i Vatikanet i 1868, men er datert til mellom 300 og 325 e.Kr. og er skrevet med samme teksttype som Codex Sinaiticus, noe som viser at de har samme opprinnelsessted, Alexandria.
Kardinal Willebrands sa i 1987 dette: Som tidligere vil den tverrkirkelige oversettelsen fortsatt bli basert på en hebraisk utgave av Det gamle testamentet og en gresk utgave av Det nye testamentet, som representanter fra de ulike kirkesamfunnene er blitt enige om. Utkast og gjennomgang av oversettelsen vil bli utført i nært samarbeid, med det mål at den nye teksten vil bli godtatt og brukt av alle kristne og kristne samfunn som taler det språk som oversettelsen er gjort på. Det klare mål med denne tverrkirkelige innsats er å lage utgaver av De hellige skrifter som gir alle som taler det samme språk en felles tekst. Dette vil så muliggjøre, ofte for første gang, et felles vitnesbyrd om Guds ord i dagens verden.
Dei Verbum.
Dei Verbum er et katolsk læredokument fra det andre Vatikankonsil, og er ett av kirkemøtets fire konstitusjoner. Dei Verbum betyr Guds Ord, og ble utgitt etter det Andre Vatikankonsilet 1962-1965.
Det ble promulgert, det vil si kunngjort, av pave Paul VI den 18. november 1965 etter at det var godkjent av de frammøtte biskoper med stemmetallet 2.344 mot 6. Det utgjør ett av de prinsipielle dokumenter fra konsilet, og ifølge en av konsilets ledende personer, biskop Christopher Butler, er dette verket konsilets grunndokument. Her leser vi følgende:
Alt det som har med tolkningen av skriften å gjøre, underordnes nemlig i siste instans Kirkens avgjørelse, for det er Kirken som har fått det guddommelige oppdrag og den tjeneste å ta vare på Guds ord og tolke det. Når Guds ord imidlertid til enhver tid skal være for hånden, sørger Kirken, som en mor, for at der blir utgitt korrekte og anvendelige oversettelser til de forskjellige språk, især utfra de hellige bøkers originaltekst. Og dersom en oversettelse, når omstendighetene tilsier det og den kirkelige myndighet samtykker i det, blir gjort i fellesskapet med våre adskilte brødre, vil alle kristne kunne bruke den. Det tilkommer biskopene, for hos dem er den apostoliske lære, å skaffe de troende som er stilt under deres ansvar, den nødvendige innføring i den riktige bruk av Skriften, særlig Det nye testamentet og i første rekke evangeliene. Det vil si at de skal sørge for oversettelser av de bibelske tekster forsynt med de nødvendige og virkelig tilstrekkelige forklaringer, slik at Kirkens barn trygt og med utbytte vil kunne omgås de hellige Skrifter og la seg fylle av deres ånd. Dessuten anbefales det å publisere utgaver av Bibelen med henblikk på ikke-kristne, tilpasset deres behov og forsynt med de ønskelige kommentarer.
Når Dei Verbum sier Kirkens avgjørelse, Kirken, kirkelige myndighet så er det selvfølgelig den katolske kirken det er snakk om. Legg også merke til at den katolske kirken legger føringen for hvordan Bibelen skal tolkes/forstås, ved at de bibelske tekster blir forsynt med de nødvendige og virkelig tilstrekkelige forklaringer, og for ikke-kristne skal Biblene bli tilpasset deres behov og forsynt med de ønskelige kommentarer.
Det er mitt ansvar, og mitt ansvar alene å sette meg inn i Bibelen og forstå den. Jeg kan ikke overlate til andre mennesker å tolke Bibelen for meg, verken min ektefelle, bror, søster, pastor eller paven. All den hjelpen jeg trenger vil jeg motta fra den Hellige Ånd som er sendt til jorden for å nettopp å hjelpe oss på alle mulige måter. Jesus sa til sine disipler like før han ble tatt opp til himmelen: Likevel sier Jeg dere sannheten. Det er til det beste for dere at Jeg går bort. For hvis Jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men hvis Jeg går bort, skal Jeg sende Ham til dere. Når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom. Om synd, fordi de ikke tror på Meg, om rettferdighet, fordi Jeg går til Min Far og dere ikke ser Meg lenger, om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt. Jeg har ennå mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når Han, sannhetens Ånd, kommer, skal Han veilede dere til hele sannheten. For Han skal ikke tale ut fra Seg Selv, men det Han hører skal Han tale. Og Han skal forkynne dere de ting som skal komme. Han skal herliggjøre Meg, for Han skal ta av det som er Mitt, og forkynne det for dere. Alt det som Faderen har, er Mitt. Derfor sa Jeg at Han skal ta av det som er Mitt, og forkynne det for dere, Johannes 16,7-15.
Som vi ser trenger vi ikke hjelp av feilbarlige mennesker. Vår hjelp er guddommelig, det er den Hellige Ånd, og Han skal gi oss hele sannheten.