Lignelsen om den trofaste og onde tjeneren, Matteus 24,45-51.
(Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord, dersom ikke noe annet er oppgitt.)
Denne lignelsen dreier seg først og fremst om de religiøse lederne som har en formelt ansvar for Guds menighet, hvis plikter er å sørge for medlemmenes behov, og som ved tale og eksempel skal vitne om deres tro på Kristi snare gjenkomst. Men lignelsen gjelder også kristne i generell forstand, for vi er alle kalt til å utføre de oppgavene Gud pålegger oss som kristne.
Vers 45: Hvem er da den trofaste og kloke tjeneren som hans herre har satt til å styre over sitt husfolk for å gi dem mat i rette tid?
Vers 46: Salig er den tjener som hans herre finner opptatt med dette når han kommer.
Vers 47: Sannelig sier Jeg dere: han skal sette ham over alt han eier.
Denne lignelsen skisserer egentlig to scenarioer for en tjener, tjeneren kan være trofast eller så er han ond. Det er noen nøkkelord i vers 45, og det er å gi dem mat i rette tid, men hva ligger det i uttrykket «å gi dem mat i rett tid»? Siden dette er en lignelse så må dette forstås i overført betydning. Jeg tror denne lignelsen handler om hver enkelt av oss, fordi vi alle har fått kallet om «å gå derfor ut og gjøre alle folkeslag til disipler …» Vi er kalt til å forkynne evangeliet og «sannheten for vår tid». «Tjeneren» er derfor den enkelte kristne, «hans Herre» er Jesus Kristus, og uttrykket «å gi dem mat i rett tid» betyr at vi må forkynne evangeliet, som jo er vår åndelige mat. I tillegg til å gi dem mat i rett tid, ligger det også en oppgave til i dette uttrykket å gi mat i rette tid, og det er at den åndelige lederen tar vare på sin flokk og sørger for å forberede den for den tiden som ligger foran oss og Jesu gjenkomst.
Vår «plikt» i forhold til vår Gud og Frelser er at når vi er frelst er å ha en brennende og inderlig ønske om å forkynne det gode nyhetene for de vi blir sendt til av den Hellige Ånd. Dersom tjeneren gjør dette vil han arve himmelens rike, som er det samme som å bli satt over alt det hans Herre eier. Nå vil ikke Gud tvinge oss til å forkynne evangeliet, men det bør være frukten av vår omvendelse som kommer til syne i et ønske om å gjøre det, og derfor kan vi kalle det er «plikt». Som vi ser i vers 46 venter det en velsignelse for dem som tjener Herren med glede, det står at disse tjenerne er salige. Denne velsignelsen burde våre en stor inspirasjon for oss.
Vers 48: Men hvis den onde tjener sier i sitt hjerte: Min herre drøyer med å komme,
Vers 49: og han så begynner å slå medtjenerne sine og å spise og drikke sammen med drukkenbolter,
Den onde tjeneren innrømmer kanskje ikke åpent at han tror at hans herre er forsinket, men hans livsstil forråder ham. Han oppfører seg ikke som om han trodde at hans herre snart ville komme tilbake.
Han er ikke en av de som spotter Gud og som benekter realiteten av Kristi gjenkomst (2 Peter 3,4). Han later som han tror, og har påtatt seg ansvaret for å gi medlemmene i sin flokk åndelig mat som vil hjelpe dem å forberede seg på Herrens gjenkomst (se Matteus 24,45). Men ordene hans mangler overbevisning. Han opptrer ikke med det alvoret han burde gjøre. Hans liv og gjerning forkynner at han egentlig ikke tror at hans Herre kommer snart. I en krisetid står han ikke «mellom de døde og de levende» (4 Mosebok 16,48). Han forkynner ikke ordet, og er ikke rede i tide og i utide; heller ikke overbeviser, irettesetter eller formaner han sin flokk men langmodighet og undervisning (2 Timoteus 4,2), snarere tilpasser han budskapet sitt til det som klør i ørene til sin flokk (vers 3). Han glemmer at budskapet om Kristi snarlige komme er gitt oss for å vekke menneskene opp fra deres verdslige liv.
Vers 50: da skal denne tjeners herre komme på en dag han ikke venter ham, og i en time han ikke er klar over.
Vers 51: Og han skal hogge ham i to og gi ham hans del sammen med hyklerne. Der skal det være gråt og tenners gnissel.
Nå er det et annet poeng denne lignelsen viser oss, og dette poenget har en langt dårligere utgang for tjeneren. Alle som tar imot Jesus som sin Frelser blir regnet som Jesu tjenere, og som Jesu tjenere har vi blitt kalt til å forkynne evangeliet, men det er mange som likevel ikke gjør det da de har blitt forledet til å tro at Jesu gjenkomst fortsatt ligger langt, langt inn i en fjern framtid. De tror de derfor ikke behøver å forkynne Jesu gjenkomst, og på den måten oppfylles Jesu ord: Min herre drøyer med å komme, og han så begynner å slå medtjenerne sine og å spise og drikke sammen med drukkenbolter, (se versene 48 og 49). Mens de holder på med dette kommer Jesus tilbake, og da blir det gråt og tenners gnissel.
Denne lignelsen gir oss en sterk oppfordring til å jobbe som om dagen i dag er den siste dagen vi får her på jorden før Jesus kommer tilbake.
Lignelsen om Menneskesønnen skal dømme folkeslagene, Matteus 25,31-46.
Denne lignelsen har mange likheter med den forrige vi så på, som at det er to forskjellige grupper mennesker, og at begge gruppene skal dømmes ved Jesu gjenkomst. I denne lignelsen setter Jesus det hele inn i et tydelig domsperspektiv, som medfører en undersøkende dom. Jesus er helt klar på at det vil skje en dom i forbindelse med hans gjenkomst, og i forkant av domsavsigelsen deler Han menneskeheten i to grupper, som her kalles «sauene» og «geitene».
Mange stiller seg tvilende til en undersøkende dom, og sier at dette kun er et fantasiprodukt oppfunnet av adventistene. Men er dette egentlig sannheten? I en hvilken som helst rettsak i den frie verden vil det alltid, og uten unntak foretas en undersøkelse av den tiltaltes bevegelser i forbindelse med den forbrytelsen vedkommende har begått. Hvor var vedkommende i gjerningsøyeblikket, finnes det vitner og lignende. Dette er en undersøkende dom, som både aktoratet og forsvareren gjør og legger fram for dommeren før domsavsigelsen.
I Bibelen finner vi også eksempler på en undersøkende dom, før den endelige blir uttalt over de tiltalte, enten skyldig eller frikjent. Første gang vi finner en undersøkende dom er i 1 Mosebok kapittel 3,9-13. Der leser vi følgende: Da kalte Herren Gud på Adam og sa til ham: Hvor er du? Han svarte: Jeg hørte stemmen Din i hagen, og jeg ble redd fordi jeg var naken, så jeg gjemte meg. Da sa Han: Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du ett av det treet som Jeg forbød deg å ete av? Da sa Adam: Kvinnen som Du gav meg til å være sammen med meg, hun gav meg av treet, og jeg åt. Herren Gud sa til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen sa: Slangen forførte meg, og jeg åt.
Her er det tre spørsmål Gud stiller til Adam og Eva etter de hadde forbrutt seg mot Guds bud/lov. Hvor er du? Har du ett av det treet som Jeg forbød deg å ete av? Hva er det du har gjort? Dette for å undersøke hva som har skjedd. Gud gjør ikke det fir sin egen skyld, for Gud vet alltid alt som skjer og hva hver enkelt gjør, men Gud gjør dette for alle andre levende intelligente vesener i hele universet som ikke har falt i synd så de kan se at Guds reaksjoner er rettferdige.
Det samme finner vi i historien om Babels tårn, og vi leser i 1 Mosebok 11,5: Men Herren kom ned for å se byen og tårnet som menneskenes barn bygde. Dette er også en undersøkende dom, og vi kan slå fast at det ikke er en adventistisk oppfinnelse, men et Bibelsk prinsipp.
La oss gå til lignelsen.
Vers 31: Når Menneskesønnen kommer i Sin herlighet og alle de hellige englene med Ham, da skal Han sitte på Sin herlighets trone.
Vers 32: Og alle folkeslagene skal bli samlet framfor Ham, og Han skal skille dem fra hverandre, slik som en gjeter skiller sauene fra geitene.
Vers 33: Og Han skal stille sauene ved Sin høyre side, men geitene ved Sin venstre.
Her ser vi at menneskene er delt i to grupper, for det finnes kun to grupper. Enten er vi med Gud eller så er vi mot Gud, det er ingen mellomting eller andre grupper. Det er Bibelen veldig tydelig på. Når Jesus kommer tilbake har Han allerede foretatt den undersøkende dom, og skiller dem i to grupper. Nå følger domsavsigelsen, og Han begynner med de som er frikjent i den undersøkende dom.
Vers 34: Så skal Kongen si til dem ved Sin høyre side: Kom, dere som er velsignet av Min Far. Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.
Som Guds kirke er vi satt i verden for å være et lys for de som lever i mørket, vi er satt i verden for å ta vare på hverandre og hjelpe alle som lider på en eller annen måte. Vi kan ikke tvinge noen til å ta imot vår hjelp, men vi er forpliktet til å tilby den, fordi Gud vil dømme oss etter våre gjerninger, som er frukten av vår frelse.
Vers 35: For Jeg var sulten, og dere gav Meg mat. Jeg var tørst, og dere gav Meg drikke. Jeg var en fremmed, og dere tok imot Meg.
Vers 36: Jeg var naken, og dere kledde Meg. Jeg var syk, og dere besøkte Meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til Meg.
De som ble frikjent i den undersøkende dommen har båret rike frukter som er frelsen verdig, og gjennom sin tjeneste for andre mennesker har de sørget for at andre fikk det de trengte for å finne Jesus og bli frelst. Jesus sier det slik: Jeg var sulten, og dere gav Meg mat. Jeg var tørst, og dere gav Meg drikke. Jeg var en fremmed, og dere tok imot Meg. Jeg var naken, og dere kledde Meg. Jeg var syk, og dere besøkte Meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til Meg.
Jeg var en gang sulten og tørstet etter Guds ord uten å erkjenne det. For kirken var jeg en fremmed. Åndelig var jeg naken. Jeg var syk i min misgjerning uten å bry meg om det. Jeg var i fengsel fordi jeg var fanget i min onde livsstil. Men pris Gud, Han førte meg til et fremmed land hvor jeg ble forelsket i en kvinne, som i dag er min kone. Jeg fulgte henne til hennes kirke, og der fikk jeg etter hvert stillet alle mine behov ved at jeg møtte min kjære Skaper og Frelser Jesus Kristus.
Vers 37: Da skal de rettferdige svare Ham og si: Herre, når så vi Deg sulten og mettet Deg, eller tørst og gav Deg å drikke?
Vers 38: Når så vi Deg som en fremmed og tok imot Deg, eller naken og kledde Deg?
Vers 39: Eller når så vi Deg syk eller i fengsel og kom til Deg?
Vers 40: Og Kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier Jeg dere: Alt det dere gjorde mot en av de minste av disse Mine brødre, det gjorde dere mot Meg.
Men, hva slags mat, drikke, klær osv. snakker Jesus om her? Nå er vi tilbake til det vi så på i lignelsen om den trofaste og onde tjeneren. Der finner vi uttrykket å gi mat i rette tid.
Det er helt sikkert at vi skal vise vår neste omsorg i form av å gi vår neste mat, drikke, klær og lignende, men like sikkert er det at det ikke bare er 1) fysisk mat, drikke og klær det er snakk om. Jeg tror vi også må sette det inn i en 2) åndelig kontekst også. Vi skal forkynne evangeliet på en måte som gi våre medmennesker muligheten til å finne fram til Gud og komme i harmoni med Ham. Det er nok mange som sulter og tørster etter å høre Guds ord, og som føler seg fremmede i verden. Og mange er det som på grunn av sin livsførsel kan sies å være nakne, syke og i fengsel, som har behov av å høre hva Jesus kan gjøre for dem, se bare hva Han selv sier om dette i Lukas 4, hvor Jesus siterer Jesaja 61,1-2: Herren Guds Ånd er over Meg, for Herren har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, for å rope ut frihet for fanger, for å sette de bundne fri, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger. Vår oppgave i denne forbindelse er å nettopp det ene å vise dem veien til frelsen i Jesus Kristus, så de kan bli frikjent i den kommende dommen.
1) Den fysiske måten. Vi må oppfylle evangeliet ved å gi mat til den sultne, drikke til den tørste, ta imot den fremmede, kle den nakne, besøke den syke og den i fengsel, trøste dem og gi dem det de trenger for å føle seg inkludert i samfunnet.
2) Den åndelige måten. Vi må leve evangeliet ved å gi vår neste det han trenger for å finne veien til frelse.
Og igjen, hvis Gud bor i våre hjerter, ønsker vi å gjøre dette, vi vil elske å hjelpe andre. Fordi Gud først elsket oss, elsker vi vår neste og ønsker å hjelpe dem, og vi vil i de fleste tilfellene gjøre dette uten å være klar over at vi gjør det. Så reiser det seg et spørsmål: Kan jeg frelse naboen min? Svaret på det er at det kan jeg ikke. Bare Gud kan frelse mennesket. (Se den barmhjertige samaritan, Lukas 10,25-37.) Vår oppgave i denne forbindelse er å vise våre naboer veien til Kristus, slik at Han kan fylle dem med livets brød, gi det levende vann og gi dem skinnende hvite klær som er Jesu egen rettferdighet, helbrede dem fra deres fysiske og åndelige sykdommer og lede dem ut av det fysiske og åndelige fengselet og ta dem hjem til himmelen.
Vers 41: Da skal Han også si til dem ved den venstre side: Gå bort fra Meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort ferdig for djevelen og hans engler.
Vers 42: For Jeg var sulten, og dere gav Meg ikke å spise. Jeg var tørst, og dere gav Meg ikke å drikke.
Vers 43: Jeg var en fremmed, og dere tok ikke imot Meg, Jeg var naken, og dere kledde Meg ikke, Jeg var syk og i fengsel, og dere besøkte Meg ikke.
Vers 44: Da skal også de svare Ham og si: Herre, når så vi Deg sulten eller tørst eller som en fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, uten å tjene Deg?
Vers 45: Da skal Han svare dem og si: Sannelig sier Jeg dere: Alt det som dere ikke gjorde mot en av disse minste, det gjorde dere heller ikke mot Meg.
Vers 46: Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.
Som vi ser av avslutningen i denne lignelsen så er det to utganger i dette livet. Enten blir du frelst, eller så går du fortapt. Så rart det enn må høres ut for mange, så er ikke dette noe Gud avgjør, men det er dine egne handlinger som bestemmer din skjebne. Det kommer tydelig fram i denne lignelsen. De som blir kalt sauer er de som gjør Jesu vilje, og de blir frelst, mens de som kalles geiter ikke gjør Jesu vilje og går fortapt. Det betyr at vi har et ansvar ovenfor andre mennesker, og det er å forkynne evangeliet. Vi kan som sagt ikke frelse noe menneske, men vi bør forkynne evangeliet først og fremst for at andre mennesker skal kunne få samme mulighet som oss til å bli kalt Guds barn og få del i det evige livet. For det andre bør vi gjøre det av kjærlighet, for dersom Vi har lært å kjenne Guds kjærlighet vil vi gjøre dette uten å tenke på hva vi gjør, fordi som Johannes sier i sitt første brev, kapittel 4 vers 10: I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og har sendt Sin Sønn til soning for våre synder, og han fortsetter i vers 11 med å si dette: …Hvis Gud elsket oss slik, så skylder også vi å elske hverandre.
Men, før jeg går videre må jeg må helle litt kaldt vann i årene deres. Dette er bare den ene siden av å bli frelst. For å bli frelst må vi elske Gud, og vi elsker ikke Gud dersom vi ikke holder alle Guds ti bud slik de står i 2 Mosebok 20. Det er mange som holde flesteparten av dem, men som bryter ett, og som Jakob 2,10 forteller oss: For den som holder hele loven, men snubler på ett punkt, er blitt skyldig i hele loven.
Johannes, kjærlighetens apostel sier også noe om dette: På dette vet vi at vi har lært Ham å kjenne, om vi holder Hans bud. Den som sier: Jeg har lært Ham å kjenne, og ikke holder Hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham, (1 Johannes 2,3-4). På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn, når vi elsker Gud og holder Hans bud, (1 Johannes 5,2).
Jesus selv sier dette i Matteus 19,17 … Men hvis du vil gå inn til livet, så hold budene!
Som vi ser er det veldig kategorisk det som sies her, og mange vil nok mene at jeg trekker det vel langt, men Bibelen er kategorisk, og det finnes kun to veier. Det er mange mennesker som gjør mange store gjerninger for andre mennesker, ved å gi dem håp gjennom forkynnelse, mirakler osv. Men spørsmålet er om det ene er nok, eller om vi må oppfylle både det ene og det andre.
Under Bergprekenen sier Jesus dette i forbindelse med falske profeter og på fruktene som vises: Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn? Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet! (Matteus 7,21-23).
Det er åpenbart at det er mange kristne som har gjort mange store ting, som å drive ut demoner og mange kraftige gjerninger, allikevel blir de beskyldt for å være lovløse. Hvorfor? Fordi de ikke holde alle Guds ti bud slik de står i 2 Mosebok 20. De holder seg i stedet til pavemaktens ti bud som er en forfalskning av Guds ti bud hvor Guds andre bud er fjernet fordi dette forbyr tilbedelse av bilder og relikvier – noe som er utbredt i den katolske kirken. Videre så er Guds fjerde bud radbrekket, og de har fjernet alt som viser til Gud som skaper, og hvilken dag som er Herrens Dag. Fordi de har fjernet det andre budet har Guds fjerde bud blitt paven tredje bud, og i den katolske katekismen lyder dette budet slik: Husk på hviledagen så du holder den hellig.
Guds fjerde bud slik det står i 2 Mosebok 8-11 lyder slik:
Vers 8: Husk på hviledagen så du holder den hellig.
Versene 9-11: Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den. Disse tre versene har den katolske kirken fjernet fra budet.
Og til slutt har de delt Guds tiende bud i to slik at også pavemakten har sine ti bud.
Det er de menneskene som forholder seg til pavemaktens ti bud som er de lovløse i Matteus 7,23. Da hjelper det fint lite hvilke tjenester de gjør andre. Det blir også det samme med motsatte fortegne. Om noen holder Guds ti bud til punkt og prikke men ikke hjelper sin neste, vil de også få høre at de er lovløse. Begge ting må oppfylles, det er ikke nok med det ene eller det andre. Men, når det er sagt må jeg legge til at de som på sitt dødsleie tar imot Kristus som sin Frelser vil bli frelst. Dette finner vi selvfølgelig belegg for i Bibelen, i historien om røveren på korset. Jesus lovet at røveren en gang i framtiden skulle være med Jesus i paradis, til tross for at han ikke fikk vist sin kjærlighet til Gud og til sin neste ved å gjøre de kjærlighetsgjerningene Jesus snakker om i denne lignelsen, (se Lukas 23,43).
Lignelsen om tjeneren som ikke ville tilgi, Matteus 18,23-35.
Vi skal nå se på to lignelser som tar opp samme tema. Hvem kommer inn i himmelens rike. Disse to historiene tar for seg to forskjellige utgangspunkt, men de ender opp på samme sted. Den første lignelsen handler om tilgivelse oss mennesker imellom, og det første ordet i lignelsen, derfor, trekker linjene opp mot vers 22 hvor Jesus sier vi skal tilgi hverandre 70 ganger sju, eller sagt på en annen måte; vi skal alltid tilgi hverandre.
Vers 23: Derfor er himlenes rike å ligne med en konge som ville gjøre opp regnskap med tjenerne sine.
Vers 24: Og da han hadde begynt å gjøre opp regnskapet, ble det ført til ham en som skyldte ham ti tusen talenter.
Vers 25: Men da han ikke hadde noe å betale med, befalte herren hans at han skulle bli solgt sammen med sin hustru og sine barn og alt han eide, og at gjelden skulle betales.
Vers 26: Da falt tjeneren ned for ham og sa: Herre, ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.
Vers 27: Da ble tjenerens herre grepet av dyp medlidenhet. Han slapp ham fri og ettergav ham gjelden.
Lignelsen viser først Guds tilgivelse, og at Gud er villig til å tilgi oss alle våre synder, uansett hvor mange de er og hvor store de er sett med menneskelige øyne. Summen av våre synder er illustrert med ti tusen talenter. Dette er en enorm formue. Som vi så i lignelsen om talentene så er verdien av en talent i dag, (3. april 2025) 56.426.200. Ti tusen talenter vil da bli svimlende kr. 564.262.000.000, eller sagt slik 564 milliarder 262 millioner kroner. Dette er hva Gud villig å ettergi oss, eller sagt med andre ord: Gud er villig til å glemme alle våre synder dersom vi ber Ham om tilgivelse og angrer våre synder.
Vers 28: Men denne tjeneren gikk ut og fant en av sine medtjenere som skyldte ham hundre denarer. Og han grep ham og tok strupetak på ham og sa: Betal meg det du skylder!
Vers 29: Da falt medtjeneren hans ned for føttene hans og tryglet ham og sa: Ha tålmodighet med meg, og jeg skal betale deg alt sammen.
Vers 30: Men han ville ikke, og gikk bort og fikk kastet ham i fengsel. Der skulle han være til han kunne betale gjelden.
Etter dette ser vi hvordan denne tjeneren som var tilgitt så uendelig mye ikke er villig til å tilgi en som skylder ham hundre denarer, som er det samme som 100 dagslønner. Sammenlignet med det han var blitt tilgitt er dette ingen ting å regne. Dette viser at det ikke var en ekte anger som fikk mannen til å be om tilgivelse for sin store skyld, men frykten for å miste livet som fikk han til å trygle om tilgivelse. Slik er det også med mange mennesker i vår tid. Mange er livredde for hva som vil skje etter døden, og for å gardere seg et godt utkomme etter døden søker de Gud, men en slik forandring er bare kosmetisk. Den påvirker egentlig ikke hjertet, men er forårsaket av frykt, og frykt fører ingen til himmelen.
Vers 31: Da medtjenerne hans så hva som skjedde, ble de meget sorgfulle. Og de kom og fortalte sin herre alt som hadde hendt.
Vers 32: Etter at hans herre hadde kalt ham til seg, sa han til ham: Du onde tjener! Jeg ettergav deg hele gjelden fordi du bad meg om det.
Vers 33: Burde ikke du også ha barmhjertighet med din medtjener, slik som jeg forbarmet meg over deg?
Vers 34: Og hans herre ble vred og overlot ham til dem som torturerer, helt til han kunne betale alt det han skyldte.
Vers 35: Slik skal også Min himmelske Far gjøre med dere, dersom ikke hver eneste en av dere av sitt hjerte tilgir sin bror hans overtredelser.
Lignelsen viser oss også at det er en grense for Guds nåde. Kongen, eller Gud, var villig til å tilgi sin tjener all gjeld, eller synd. En gjeld så stor at det ville være umulig for ham å betale den all synd. Men når en av kongens tjenere behandler en medtjener dårlig slik denne tjeneren gjorde, da reagerer kongen, for dette er urettferdighet.
I vers 34 ser vi at tjeneren som ikke ville tilgi blir innhentet av en rettferdig dom. Dette viser oss også at teorien om en gang frelst alltid frelst, som menge hevder er bibelsk,ikke er bibelsk. Frelsen er som en ferskvare, den må fornyes hver dag, ved å søke Gud i bønn og påkallelse, og bekjenne alle nye synder som vi begår bevisst og ubevisst. Hvis vi ikke gjør dette vil vi snart befinne oss et sted hvor vi ikke ønsker å være.
Lignelsen om bryllupsfesten, Matteus 22,1-14.
Vers 1: Og Jesus tok til orde og talte igjen til dem i lignelser. Og Han sa:
Vers 2: Himlenes rike kan sammenlignes med en konge som laget i stand bryllup for sin sønn.
Vers 3: Og han sendte ut tjenerne sine for å kalle på dem som var invitert til bryllupet. Men de ville ikke komme.
Den opprinnelige invitasjonen til bryllupsfesten var gitt til jødene ved profetene i gammeltestamentlig tid. I disse versene ser vi det første kallet, og den andre invitasjonen gitt til jødene om å komme til bryllupsfesten. I dette verset ble det gitt av døperen Johannes og av Jesus og hans disipler.
De som var innbudt i denne lignelsen var som nevnt jødene, men de ville ikke komme og dette sammenfaller med jødenes forkastelse av Jesus, spesielt av deres ledere. Jesus uttrykte senere den samme tanken i ordene dere ville ikke i Matteus 23,37. Jødenes ledere ikke bare nektet selv å gå inn til bryllupsfesten, men de forhindret også at andre skulle gjøre det, (se Matteus 23,13). Dette kan tidfestes til tiden før Jesu korsfestelse og død.
Vers 4: Da sendte han ut andre tjenere og sa: Si til de inviterte: Se, jeg har gjort i stand festmåltidet mitt. Oksene mine og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet!
Vers 5: Men de foraktet det og gikk sin vei, en til sin egen åker, en annen til sin forretning.
Vers 6: Og de andre grep tjenerne hans, mishandlet dem og drepte dem.
Vers 7: Men da kongen hørte dette, ble han vred. Han sendte ut hærene sine, utslettet disse morderne og satte ild på byen deres.
Her ser vi at kongen, som er et bilde på Gud, fortsetter å kalle på de som opprinnelig var invitert til bryllupsfesten. Selv etter den måten jødene behandlet Guds sønn, ville ikke Gud gi opp sitt spesielle folk så fort. Gud ga dem en ny og siste sjanse til å ta imot den invitasjonen Han hadde gitt dem, men nå begynte de jødiske lederne å mishandle og drepe Jesu disipler, og det var svært få som tok imot invitasjonen. Og vi vet hva som hendte med Jerusalem og jødefolket. Jerusalem ble lagt i ruiner, og litt etter litt jødene de bortdrevet fra sitt eget land av romerske soldater, og på den måten ble vers 7 oppfylt.
Vers 8: Så sa han til tjenerne sine: Bryllupet er vel gjort i stand, men de som var invitert, var ikke verdige.
Vers 9: Gå derfor ut på hovedveiene og innby så mange som dere finner til bryllupet!
Vers 10: Så gikk tjenerne ut på hovedveiene og samlet sammen alle de fant, både onde og gode. Og bryllupssalen ble fylt med gjester.
Mange finner et problem i utsagnet om at bryllupsfesten fortsatt er ‘klar’ etter at kongen har tatt seg tid til å kvitte seg med fiendene sine (se vers 7). Men brylluper i Midtøsten varer ofte i mange dager (se vers 2), og siden det ikke hadde kommet noen gjester for å delta i festen var festen fortsatt ‘klar’.
Da blir det tredje kallet gitt, og dette kallet representerer helt åpenbart nådens kall til hedningene. Da det folket som Gud hadde utsett seg fornektet sin Gud, gikk kallet til hedningene. I vers 10 nevnes både dårlige og gode. Det viser helt klart at festsalen representerer kirken på jorden, for det ville ikke være både dårlig og godt i himmelen.
Vers 11: Men da kongen kom inn for å se til gjestene, så han en mann der som ikke hadde på seg bryllupsklær.
I Midtøsten på den tiden var det vanlig at konger og storfolk ga bort bryllupsklær til de inviterte, og en festsal med skikkelig kledde gjester ville være en ære for kongen og for anledningen. En person upassende kledd ville bringe vanære over verten og introdusere en uenig tone i festlighetene.
I denne lignelsen representerer bryllupsklærne Kristi rettferdighet, og på den måten viser de som ikke har på seg bryllupsklærne at de ikke har de karaktertrekkene som er nødvendig for å delta i kongens bryllupsfest. På samme måte som gjestene i lignelsen, har vi ikke egne klær som er gode nok for oss til å komme inn til festen. Vi er kun akseptable for den store Gud når vi er dekket med Jesu Kristi fullkomne rettferdighet. Dette er de hvite klærne vi blir rådet til å kjøpe i Åpenbaringen 3,18.
Mannen uten bryllupsklær representerer bekjennende kristne som ikke har gjennomgått en karakterforandring, og var tilsynelatende bare interessert i privilegiet av å delta i kongens fest. Han satte ikke pris på det privilegiet som ble gitt ham. Kongens ære og viktigheten av anledningen betydde ingenting for ham. Han glemte at festen ble holdt til ære for kongens sønn, og dermed for kongen selv. Hvordan han var kledd er ikke poenget, for han hadde takket nei til det eneste som gjorde ham kvalifisert til å sitte ved kongens bord og delta i bryllupsfeiringen.
Vers 12: Så sa han til ham: Venn, hvordan kom du inn her uten bryllupsklær? Men han tidde.
Vers 13: Da sa kongen til tjenerne: Bind armene og føttene på ham, før ham bort og kast ham ut i det ytterste mørke! Der skal det være gråt og tenners gnissel.
Vers 14: For mange er kalt, men få er utvalgt.
Kongen nærmet seg gjesten uten bryllupsklær og ga ham muligheten til å forklare seg. Tilsynelatende var kongen klar til å tilgi mannen dersom det ikke var hans egen feil. Han kunne jo ha blitt uteglemt av tjenerne da de delte ut bryllupsklærne. Men mannen tidde, fordi det var hans egen feil at han ikke hadde fått bryllupsklær.
Denne lignelsen forteller oss om at Gud Faderen en dag skal gi alle rikene under himmelen til Jesus. De som opprinnelig var invitert, frasa seg denne invitasjonen. Så ble invitasjonen gitt på nytt. Også denne invitasjonen ble foraktet ved at de skylder på alt mellom himmel og jord for ikke å komme til bryllupet kongen hadde invitert til. Så sendes tjenerne ut igjen for tredje gang for å innby alle de fant på veiene, og nå kom det så mange at bryllupssalen ble fylt av mennesker.
Det siste verset i lignelsen trenger en forklaring da dette verset er gjenstand for forvirring da det inneholder ordet «utvalgt». For mange er kalt, men få er utvalgt, (Matteus 22,14).
De mange som er kalt, refererer til alle dem som hører evangeliet om Jesus Kristus. Tilbudet om frelse gjelder alle som vil ta imot, og Guds ønske er at alle skal bli frelst. Jesus befalte at evangeliet skulle forkynnes til hele skapningen, (Markus 16,15). De få som er utvalgt, refererer til dem som gir respons i form av tro på evangeliet og som derigjennom mottar frelsen i Jesus Kristus. Det er ikke som enkelte tror at alle menneskers skjebne er forutbestemt, og at den som ikke vil vite noe av Gud, men som er forutbestemt til frelsen, blir frelst mot sin vilje. Disse menneskene tror også at den mest gudfryktige personen som finnes går fortapt bare fordi vedkommende er forutbestemt til dette. I følge predestinasjonslæren hjelper det med andre ord ingen ting hva vi gjør i dette livet, og vi kan leve som vi vil, for uansett hva vi gjør havner vi til slutt der Gud har forutbestemt oss til å havne. Læren om predestinasjonen er direkte usann, og bryter med Guds prinsipper. Gud tvinger ingen, og ingen som vil ha noe med Gud å gjøre i dette livet vil tvinges til å tilbringe hele evigheten sammen med Gud. Gud ønsker at alle skal bli frelst, men hvert enkelt menneske må velge det selg etter eget ønske.
Lignelsen om hveten og ugresset, Matteus 13,24-30; 13,36-43.
Denne lignelsen handler om hvordan de forskjellige menneskene tar imot evangeliet alt etter hvilken bakgrunn og tilnærming de har til Gud og evangeliet. Lignelsen blir fortalt i versene 24-30, og forklaringen blir gitt i versene 36-43. Disse versene settes ikke inn.
Vers 24: Han la også fram en annen lignelse for dem og sa: Himlenes rike er likt en mann som sådde godt såkorn i åkeren sin.
Nok en gang er det en mann som er hovedpersonen i Jesu lignelser, og her er det Menneskesønnen som sår godt korn. Det gode såkornet er rikets barn, det vil si Guds trofaste folk.
Vers 25: Men mens menneskene sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk så bort.
Mens menneskene ikke er på vakt, eller sover som det står her, så er det en som sår ugress, som er den ondes barn. Vi forstår av lignelsen at fienden arbeider om natten, og dette er det verd å merke seg. Det har jo vært Satans taktikk hele tiden å jobbe under et dekke av mørke og usannheter for å lede oppriktige søkende vek fra Gud.
Vers 26: Men da kornet hadde vokst opp og gav avling, kom også ugresset til syne.
Vers 27: Eierens tjenere kom så og sa til ham: Herre, var det ikke godt såkorn du sådde i åkeren din? Hvor kommer da ugresset fra?
Etter som tiden går blir ugresset synlig blant hveten. Dette var til stor overraskelse for mannens tjenere, som i denne lignelsen er et bilde på Guds engler. De visste at deres Herre hadde sådd god hvete, og så dukker det opp ugress i blant hveten.
Vers 28: Han sa til dem: En fiende har gjort dette. Tjenerne sa til ham: Vil du da at vi skal gå og samle det sammen?
Vers 29: Men han svarte: Nei, dere kunne også komme til å dra opp hvete når dere samler sammen ugresset.
Vers 30: La begge vokse sammen inntil høsten. Når tiden for å høste kommer, vil jeg si til høstarbeiderne: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter og brenn det! Men hveten skal dere samle inn i låven min.
Vi ser at Gud ikke vil at englene skal fjerne ugresset før det er tid for innhøsting. Dette er i overført betydning for hveten og ugresset er bilder på de to typer mennesker som finnes. Både Guds trofaste rest og de ugudelige må leve sammen til den ytterste dag da Jesus kommer tilbake for å hente sin lille rest. Da skal ugresset, det vil si de ugudelige samles og bli brent på ilden (se vers 40).
Vi kan også tenke på hvorfor ugresset skulle få vokse sammen med hveten inntil høsten kom. Jeg er sikker på at det er mange som i dag kan kalles ugress som i morgen vil bli kalt hvete. Gud vil kalle på de ufrelste helt til nådedøren lukkes. Når det skjer vet vi ikke, men den dagen kommer stadig nærmere.
Jeg er Gud evig takknemlig for at Han har lagt det til rette på den måten. Dersom ugresset skulle blitt fjernet så fort det var synlig i åkeren, ville ikke jeg vært her i dag. Jeg var ateist, og per definisjon et ugress. Men Gud kaller på ugresset, for Han ønsker å forandre det til god hvete.