Lignelsen om den bortkomne sauen, Matteus 18,12-14.
(Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord, dersom ikke noe annet er oppgitt.)
Her har vi en lignelse som griper inn i samme problematikken som lignelsen om de to sønnene vi så på i del 1.
Vers 12: Hva tror dere? Hvis en mann har hundre sauer, og en av dem kommer bort, forlater han ikke da de nittini og går opp i fjellene for å lete etter den som er kommet bort?
Vers 13: Og hvis han skulle finne den, sannelig sier Jeg dere: Han gleder seg mer over den ene sauen enn over de nittini som ikke var kommet bort.
Vers 14: På samme måte er det heller ikke deres himmelske Fars vilje at en eneste av disse små skulle gå fortapt.
Denne lignelsen har sin parallell i Lukas 15,4-7. Her er teksten som følger: Hvilket menneske blant dere som har hundre sauer og mister én av dem, vil ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den ene som er mistet, til han finner den? Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg. Når han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: Gled dere med meg, for jeg har funnet sauen min, den som var tapt! Jeg sier dere at på samme måte skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke har bruk for omvendelse.
Disse to lignelsene handler om det samme, nemlig et menneske som i Matteus er kommet bort, og som i Lukas er mistet. Det er tilsynelatende ikke store forskjellen, men det er en liten og distinkt forskjell på å komme bort og å være mistet. Å komme bort kan gjøres med vilje, ved at man tar et aktivt valg mot Gud. At noen (eller noe) blir mistet er ikke noe som gjøre med vilje.
Synonyme ord eller begreper til å komme bort er å gå tapt og å være fortapt. Synonyme ord eller begreper til å miste er å bli av med eller å late som (om man er).
På den ene siden, så er det ingen overraskelse at de som ikke er medlemmer av Guds kirke regnes som kommet bort, og vi sier gjerne om disse menneskene at de har gått tapt eller er fortapte. I Matteus er det derfor de ugudelige, de som aldri har tatt et standpunkt for Kristus, det er snakk om. Det er to hovedveier til å bli sett på som kommet bort, enten har man tatt et aktivt valg mot Gud, og har aldri hatt noe med kristendommen å gjøre, eller så har man en gang vært medlem i Guds kirke, men som har forlatt kirken av forskjellige årsaker. Uansett hvilken grunn som ligger bak at de er kommet bort, vil Gud søke dem ustanselig helt til det er for sent. Gud vil ikke at en eneste sjel skal gå fortapt.
På den andre siden vil det derimot være en stor overraskelse at en som går i kirken uke etter uke, og som er aktiv i kirkens aktiviteter og som kanskje har verv som eldste, diakon eller som til og med er pastor, skulle være mistet i den forstand at vedkommende har blitt av med troen, eller later som om alt er i orden. Men kjærlighetens Gud ønsker å finne de fortapte uansett om de har kommet seg bort, som er et bilde på at de lever et liv uten Gud, slik som i Matteus, eller om de er mistet, som er et bilde på a) at de en gang var trofaste medlemmer i Guds kirke som har fjernet seg fra den sanne troen, b) at deer nominelle medlemmer i Guds endetidskirke, eller c) at deer medlemmer i de falne kirkesamfunnene.
Som vi ser av Matteus 18,12 så vil Gud lete etter denne bortkomne til Han finner den. Det er jo alltid slik at Gud ikke tvinger noen til å komme til Ham. Gud ønsker at vi skal elske Ham fordi vi forstår at Gud elsket oss først og ga sin sønn til soning for våre synder.
Når en som har vært kommet bort eller mistet kommer tilbake til Gud vil Gud glede seg, men ikke bare glede seg, Han vil løpe vedkommende i møte nå den bortkomne eller den som var mistet er på vei hjem til Gud.
Lignelsen om såmannen, Matteus 13,3-9.18-23.
Til denne lignelsen gir Jesus sin forklaring. Dette gjør Han fordi disiplene spør Ham om hvorfor Han taler i lignelser, (vers 10). Til dette svarer Jesus: … … Dere er det gitt å kjenne himlenes rikes hemmeligheter, men dem er det ikke gitt. For den som har, han skal få mer, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, han skal bli fratatt selv det han har. Derfor taler Jeg til dem i lignelser. For selv om de ser, så ser de ikke, og selv om de hører, hører de ikke og forstår ikke. Og på dem blir Jesajas profeti oppfylt, som sier: Når dere hører, skal dere høre, men ikke forstå, og når dere ser, skal dere se, men ikke skjelne. For hjertet til dette folket er blitt sløvt. Deres ører har vanskelig for å høre, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skulle se med sine øyne og høre med sine ører, så de ikke skulle forstå med hjertet og vende om, så Jeg kunne få lege dem. Men salige er deres øyne, for de ser, og deres ører, for de hører. For sannelig sier Jeg dere: Mange profeter og rettferdige har ønsket å se det dere ser, men fikk ikke se, og har ønsket å høre det dere hører, men fikk ikke høre, (Matteus 13,11-17).
Vers 3: … … Se, en såmann gikk ut for å så.
Alle som vet hvordan man sådde i gamle dager vet at man tok frøene i hendene og kastet dem ut over jordet i en slags vifteform. Det førte utvilsomt til at noen av frøene falt der de ikke kunne vokse opp, og at fuglene kunne spise opp mange av frøene. Dette bildet var vel kjent for Jesu tilhørere, men flesteparten forsto likevel ikke hva lignelsen betydde.
De visste alle hvordan det foregikk da man sådde, og kunne forstå at noen av frøene ikke havnet i god jord, men der stoppet deres forståelse. De forsto ikke at det er snakk om forkynnelsen av Guds rike, og at tilhørerne hadde forskjellige måter å ta til seg budskapet. Dette har ikke forandret seg opp gjennom tiden, og vi ser det er det samme som gjelder i vår tid. Spørsmålet er egentlig hvordan vi tar imot evangeliet.
Vers 3 viser oss hva lignelsen handler om, og dette verset viser oss, som allerede sagt, at Gud sender ut sine tjenere for å forkynne evangeliet til omvendelse og frelse for de bortkomne og mistede sauene. I de neste versene ser vi at ikke alle som hører evangeliet tar imot frelsen, og i vår tid er det kun et fåtall på verdensbasis som tar imot Kristus som sin frelser. De «frøene» Jesu tjenere sådde den gang, og som de fortsetter å så i vår tid, de falt ikke alltid i god jord falt den gang, og de faller ikke alltid i god jord i dag. Det som er spesielt med denne lignelsen er at Jesus selv forklarer den til disiplene sine. La oss gå gjennom lignelsen og sette opp ved siden av hvert vers den forklaringen som Jesus gir.
Vers 4: Og da han sådde, falt noe såkorn ved veikanten, og fuglene kom og åt det opp.
Dette er de som hører evangeliet men de forstår det ikke, (vers 19). De har ingen interesse av å utforske det de har hørt og avfeier det, kaller evangeliet for fabler og viser bare forakt for Guds Ord.
Vers 5: Noe falt på steingrunn, hvor det ikke fikk mye jord. Det spirte snart opp siden det ikke hadde dyp jord.
Vers 6: Men da solen stod opp, ble det avsvidd, og siden det ikke hadde røtter, visnet det bort.
Dette er de som hører ordet og tar det imot med glede, men siden det faller på steingrunn og ikke i god jord, blir de motløse og mister troen så fort de møter den minste motstand, (versene 20 og 21). De er veldig entusiastiske med en gang, men klarer ikke å motstå press fra sine omgivelser som familie, venner, skolekamerater eller arbeidskollegaer. For ikke å miste sin status i venneflokken velger de minste motstands vei ut av problemet, og velger å forlate Gud og Guds Ord framfor å miste sine venner.
Vers 7: Og noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det.
Her er det de som er mer opptatt av verden enn av Guds ord som beskrives, og deres kjærlighet til verden er sterkere enn deres kjærlighet til Gud, og de blir uten frukt, (vers 22). Dette kan passe på de som Lukas 15,4-7 forteller om, de som er bortkommet i kirken. Dette er mennesker som er mer opptatt av jordisk rikdom og velstand, og har vanskeligheter med å innordne seg det Gud forventer av sitt folk. Det er rikdom og statussymboler som er viktig for denne gruppen, og har således ikke plass til Gud i sine liv.
Vers 8: Men noe annet falt i god jord og gav frukt: noe hundre foll, noe seksti og noe tretti.
Dette er de som hører ordene og ser Guds kjærlighet og ønsker av hele sitt hjerte å bli kjent med Gud, og da vil de bære god frukt, (vers 23). Her ser vi de som Guds Ord påvirker slik at de med glede tar imot Kristus som sin frelser, og innordner sine liv etter Guds bud, uansett hvilken pris de må betale i dette livet.
Av disse to lignelsene kan vi lære at Gud vil fortsette å sende ut sine tjenere for å forkynne de gode nyhetene, eller evangeliet, og Gud vil lete etter de bortkomne om de er kommet bort, som her beskrives som gått tapt og fortapte, eller om de er mistet, som her er å ha blitt av med troen eller at de later som om alt er i orden.
Vers 9: Den som har ører å høre med, han må høre!
Dette er en høytidelig formaning som Jesus ofte brukte for å understreke en viktig sannhet som nettopp er uttalt, og vi finner denne uttalelsen mange steder i det nye testamentet. I en generell forstand har alle mennesker «ører» og bør derfor «høre» det Jesus sier, men det er det ikke alle som gjør. Jesus refererer sannsynligvis først og fremst til åndelig oppmerksomhet som gjør at de som har oppriktige hjerter, kan oppfatte hans sanne mening og bli opplyst av den, mens de som ikke er på rett åndelig sted omfattes av det Jesus sier i Matteus 13,13-15: Derfor taler Jeg til dem i lignelser. For selv om de ser, så ser de ikke, og selv om de hører, hører de ikke og forstår ikke. Og på dem blir Jesajas profeti oppfylt, som sier: Når dere hører, skal dere høre, men ikke forstå, og når dere ser, skal dere se, men ikke skjelne. For hjertet til dette folket er blitt sløvt. Deres ører har vanskelig for å høre, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skulle se med sine øyne og høre med sine ører, så de ikke skulle forstå med hjertet og vende om, så Jeg kunne få lege dem.
Lignelsen om fikentreet, Lukas 13,6-9.
Vers 6: Han fortalte også denne lignelsen: En mann hadde et fikentre plantet i vingården sin, og han kom og lette etter frukt på det, men fant ikke noe.
Vers 7: Da sa han til vingårdsmannen: Se, i tre år har jeg kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men jeg har ikke funnet noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det utarme jorden?
Vi har noen nøkkelord i denne lignelsen, slik det er i alle Jesu lignelser. Her finner vi en mann, et fikentre og en vingård og en vingårdsmann. Mannen er Gud Faderen, fikentreet er mennesket som Han kalte ut fra Karan (plantet i hagen) og vingården er hele jorden, vingårdsmannen er Jesus.
Da Gud kalte Abraham var det for å forkynne evangeliet – de gode nyhetene om frelsen – som skulle komme. I noen år, i hvert fall så lenge som Abraham, Isak, Jakob og Josef levde ble evangeliet forkynt. Men kort tid etter at Israel hadde blitt fridd ut fra Egypts slaveri og kommet inn i løftets land, Kanaan, begynte forfallet, og Guds utvalgte folk falt stadig lenger vekk fra sin Gud, Skaper og Frelser.
Hva handler egentlig denne lignelsen om? Ved å fortelle denne lignelsen så viser Jesus først og fremst til sammenhengen mellom guddommelig nåde og guddommelig rettferdighet, men også at Guds tålmodighet kommer til et punkt der Han sier at nok er nok.
Det Gud gjør med fikentreet viser oss at Gud elsker alle mennesker, selv om de ikke bærer god frukt, men samtidig forteller det oss at det en dag er over med Guds nåde. Generelt representerer fikentreet hvert enkelt menneske, mens det spesielt representerer den jødiske nasjonen.
Når Jesus sier tre år, betyr det at fikentreet hadde kommet i den alderen at det burde gi frukt, god frukt. Treet hadde blitt gitt de beste forhold å vokse under, men det bar ikke frukt. Da treet ikke bar frukt så opptok det en plass i vingården som kunne blitt brukt til noe som bar frukt. Dette betyr egentlig at den jødiske nasjonen hadde kommet til dit hvor den ikke bare var fullstendig ubrukelig ved ikke å bære frukt og oppfylle det oppdraget Gud hadde gitt dem, men de var også ganske enkelt blitt en hindring for oppfyllelsen av frelsesplanen.
Vers 8: Men han svarte med å si til ham: Herre, la det få stå i fred i år også, til jeg får gravd rundt det og gjødslet det,
Setter vi dette verset inn i konteksten med jødenes opprør mot Gud, ser vi Guds kjærlighet nok en gang. Om vi ser på hva profeten Daniel sier om jødene, ser vi i Daniel 9,24 at 70 uker var fastsatt for Daniels folk og hellige by (Jerusalem) og til å gjøre slutt på syndene. Det var jo på grunn av sine synder at folket ble ført i fangenskap til Babylon (se De 70 ukene i Daniel kapittel 9 under tittelen Daniels bok). Jødene fikk en nådetid på 70 uker av år som er det samme som 490 år.
Ikke engang da Jesus kom mot slutten av de 70 ukene ville jødene vende om til Gud. Det er dette som ligger bak teksten i Lukas 13,7, hvor mannen vil hugge ned fikentreet, men vingårdsmannen vil prøve en siste gang å snu det gjenstridige og hardnakkede folket. Vi vet av historien hvordan det gikk. Jødene, som fikentreet er et bilde på, forlangte Jesus korsfestet og dermed ble det hugget ned.
Selv om det var noen i hver generasjon som bar god frukt, var disse unntaket og ikke regelen. Gang etter gang har Gud lett etter god frukt hos sitt folk, uten å finne det, om vi skal tro Bibelen, og til slutt hugget han ned treet. Den tiden Jesus virket på jorden var tre og et halvt år, fra høsten år 27 til våren år 31. Under denne tiden viste Han Guds uendelige og grenseløse kjærlighet, Han helbredet de syke, kastet ut onde ånder fra de besatte og reiste opp de døde ved tre anledninger, (Johannes 11,43-44; Lukas 7,12-15; Matteus 9,24-25). Alt dette var å grave rundt fikentreet og gjødsle det det og gi det de baste betingelsene for å få «fikentreet» til å gi god frukt, men det var som vi vet nytteløst. Resultatet var til slutt at Guds eget folk, jødene, frasa seg den ære det er å være Guds spesielle folk da de svarte Pilatus følgende: … … vi har ingen annen konge en keiseren, (Johannes 19,15).
Vers 9: kanskje det da bærer frukt. Men hvis ikke, kan du hogge det ned etterpå.
Dette er en lignelse som vi har forstått ikke handler om fikentreet, men vi kan sette denne lignelsen sammen med historien om det fikentreet som visnet. Her er teksten slik: Om morgenen da Han vendte tilbake til byen, ble Han sulten. Da Han fikk se et fikentre ved veien, gikk Han bort til det og fant ikke annet på det enn løv. Da sa Han til det: Aldri i evighet skal det vokse frukt på deg! Og straks visnet fikentreet, (Matteus 21,18-19).
En tilsynelatende uskyldig historie, men er den det? Også her brukes fikentreet som et bilde på jødefolket. Denne historien utspilte seg dagen etter palmesøndag. Jesus var sulten da Han og disiplene hadde gått ut fra Betania. Han så fikentreet og trodde det var frukt på fikentreet, for det hadde blader. Saken med fikentreet er at det setter blomster og frukt før bladene springer ut, og da treet ikke hadde frukt forbannet Han det. Da Jesus dagen i forveien red inn i Jerusalem på Palmesøndag, hyllet folkemengden Ham, men Jesus visste at det kun var en utvendig hyllest av Ham, Han ble ikke hyllet fordi Han var Guds sønn, og slik sett bar de ingen frukt.
Lignelsen om talentene, Matteus 25,14-30.
Denne lignelsen fortalte Jesus like etter Han kom med sin endetidsprofeti i Matteus kapittel 24. Sammen med profetien fortalte Jesus fire lignelser, «Den trofaste tjeneren og den onde tjeneren» i Matteus 24,45-51; «Lignelsen om de kloke og uforstandige jomfruene» i Matteus 25,1-13; «Lignelsen om talentene» som vi ser på spesielt her; og «Menneskesønnen skal dømme folkeslagene» i Matteus 25,31-46. I denne lignelsen er det nødvendig å ta med all 17 versene.
Vers 14: For himlenes rike er å ligne med en mann som reiste til et land langt borte, og som kalte tjenerne sine til seg og overlot hele eiendommen sin til dem.
Vers 15: Og til en gav han fem talenter, til en annen to og til enda en annen én, til hver etter hans egen evne. Og straks drog han på reise.
At en landeier kunne reise bort var vel kjent av folk på Jesu tid. De tjenerne han hadde skulle drive gården på samme måte som da landeieren var hjemme, og i denne historien gir landeieren dem forskjellige oppgaver for å ivareta gården slik at landeieren ikke skulle lide tap mens han var borte.
Det er dette som kalles talenter, og ordet talent kan forstås på to måter.
1) Talent er en vektenhet som ble brukt i den antikke verden, og ble ofte brukt til å veie gull og sølv. Den vanlige talent, brukt i nytestamentlig tid, var 58,9 kg. Satt inn i denne sammenhengen kan vi se at en talent utgjør en stor formue, tilsvarende 58,9 kilo gull, som til dagens verdi er omtrentlig 56.426.200,00 NOK. (24 karat gull – rent gull – kostet per 3. april 2025 kr. 958 per gram.) Den ene fikk tildelt en talent = 56.426.200.00 kroner, den andre fikk to talenter = 112.852.400.00 kroner, og den tredje fikk fem talenter = 282.131.000.00 kroner.
2) Talenter er mangfold av åndelige gaver gitt til oss av Gud. Denne type talenter er gitt oss til hjelp i det arbeidet Gud vil at vi skal gjøre for ham her på jorden. Når vi bruker disse talentene riktig, etter Guds vilje, vil det føre til at menigheten går ut og gjør Guds vilje og det vil føre til åndelig enhet som vil styrke menigheten. Vi kan også trekke den slutningen at disse åndelige gavene er gaver av en uvurderlig verdi for oss kristne i det arbeidet vi har blitt kalt til å gjøre.
Vers 16: Han som hadde fått de fem talentene, gikk da og drev handel med dem og tjente fem talenter til.
Vers 17: På samme måte tjente også han som hadde fått to, to til.
Vers 18: Men han som hadde fått den ene, gikk bort og gravde i jorden og gjemte sin herres penger.
Når vi har tatt imot Jesus som vår frelser bli vi med dette tjenere til landeieren, og derigjennom blir vi pålagt å utføre den jobben han ber oss om å gjøre for ham. Vi ser at de to første tjenerne villig utfører den jobben de har påtatt seg, og fører andre mennesker til Kristus. Den tredje tjeneren, derimot, er fornøyd med at han har blitt en tjener, men gjør ingen ting for å andre mennesker til Guds rike.
Vers 19: Etter en lang tid kom disse tjenernes herre og gjorde opp regnskap med dem.
Vers 20: Da kom han som hadde fått fem talenter, og hadde med fem talenter til, og han sa: Herre, du overlot meg fem talenter. Se, jeg har tjent fem talenter i tillegg til de fem.
Vers 21: Hans herre sa til ham: Rett gjort, du gode og trofaste tjener! Du var tro over lite, jeg vil sette deg over mye. Gå inn til din herres glede!
Vers 22: Også han som hadde fått to talenter, kom og sa: Herre, du overlot to talenter til meg. Se, jeg har tjent to talenter i tillegg til de to.
Vers 23: Hans herre sa til ham: Rett gjort, du gode og trofaste tjener. Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over mye. Gå inn til din herres glede!
Som alltid kommer det en tid for å gjøre opp regnskapet vi har i forhold til Gud. Både den første tjeneren og den andre tjeneren har båret rike frukter og blir belønnet med å gå inn til sin Herres glede, det vil si de får adgang til himmelen. Disse to ble rikelig belønnet for den jobben de gjorde her på jorden.
Vers 24: Så kom han som hadde fått én talent, og han sa: Herre, jeg kjente deg som en hard mann, som høster der du ikke har sådd, og sanker der du ikke har spredd såkorn.
Vers 25: Og jeg ble redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt!
Vers 26: Men hans herre svarte og sa til ham: Du onde og late tjener. Du visste at jeg høster der hvor jeg ikke har sådd, og sanker der hvor jeg ikke har strødd såkorn.
Vers 27: Derfor burde du ha satt inn pengene mine hos pengevekslerne. Og da jeg kom, ville jeg ha fått tilbake mitt eget med renter.
Vers 28: Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har ti talenter.
Vers 29: For hver den som har, skal få mer, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.
Det er mange som skylder på Gud og sier Han er en hard Gud som forlanger mye. Dette er som regel mennesker som har en følelse av at de må forsvare sine handlinger, eller mangel på handlinger ovenfor Gud verd å peke på Gud og si at det ikke er lett å tilfredsstille Gud. Andre igjen vil hevde at vi ikke blir frelst av å gjøre gjerninger, noe som er helt riktig. Vi blir ikke frelst av å gjøre gjerninger, men når vi er frelst bør fruktene av vår omvendelse at vi går ut og bruker våre talenter til å gjøre de gjerningene Gud ønsker vi skal gjøre for å bringe andre mennesker til Ham.
Men Gud tvinger ingen til å gjøre noen ting. Det må komme av hjertet til et menneske som er fylt av Guds kjærlighet og den Hellige Ånd, og som igjen flommer over av kjærlighet til vår Gud og Frelser. Det kommer fram av denne lignelsen at Gud er faktisk streng når det kommer til hvordan vi bruker våre talenter. Vi har fått talentene som hjelp i vårt kristne liv, og hvis vi ikke bruker dem til det de er gitt oss for, blir de til slutt tatt i fra oss, og de nådegavene som vi ikke bruker har aldri i virkeligheten vært våre. Det er dette som ligger i den siste setningen i vers 29: Men den som ikke har (båret frukter), skal bli fratatt selv det han har, (de talentene de ble gitt da de overga seg til Jesus Kristus).
Vers 30: Og kast den unyttige tjeneren ut i det ytterste mørket. Der skal det være gråt og tenners gnissel.
Slutten på denne lignelsen symboliserer den endelige dommen. Mannen i denne lignelsen er Gud, tjenerne er Guds folk. Talenter er nådegaver, og dette er noe alle kristne blir utrustet med av den Hellige Ånd. I 1 Korinterbrev 12,8-10 forteller Paulus oss hvilke talenter eller gaver Ånden kan gi oss, og dette er visdoms tale, kunnskaps tale, tro, helbrede, gjøre undergjerninger, profetisk gave, prøve ånder, forskjellige slags tunger, tydning av tunger.
Lignelsen handler om hvordan vi forvalter talentene vi er utstyrt med, og vers 30 forteller at vi skal dømmes etter hvordan vi forvalter de gavene vi har fått. Vi kan ikke skjule, dekke over eller tie om det vi har fått, og i denne lignelsen ber Jesus oss om å forvalte det vi har fått på en slik måte at vi går ut og forkynner evangeliet, og deler de gode nyhetene med hele verden, og på den måten bære frukt som er vår frelse verdig. Som vi forstår så er det ikke alle kristne som benytter seg av det talent eller de talenter vedkommende har blitt gitt av Gud. Alle som tar imot Kristus som sin frelser vil bli utstyrt med en eller flere av åndens gaver. Det å tro, er en gave fra Den Hellige Ånd, og skjuler vi vår tro for andre bruker vi ikke denne gaven aktivt. Det kan i noen tilfeller være nok å vitne om vår tro for at andre mennesker skal våge å kaste seg i Jesu armer. Hvis vi ikke vitner om vår tro gjør vi det samme som vedkommende i lignelsen som gravde ned sin gave i jorden. Åndens nådegaver er gitt oss for å bli brukt i vårt arbeid for å fremme Guds rike, gjør vi ikke det vil vi miste våre nådegaver og derigjennom det evige livet, og da er fortapelsen siste stopp på vår reise.
Lignelsen om sennepsfrøet, Matteus 13,31-32.
Her i lignelsen om sennepsfrøet, og i den neste lignelsen vi skal se på, lignelsen om surdeigen, forteller Jesus hvordan Guds rike vokser.
Vers 31: Han la fram en annen lignelse for dem og sa: Himlenes rike er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin.
Vers 32: Det er det minste av alle frø. Men når det har vokst opp, er det større enn hagevekstene og blir til et tre, slik at himmelens fugler kommer og bygger reir i grenene på det.
Menge bruker det miste av alle frø til å avvise Bibelen fordi det beviselig at det finnes mindre frø enn sennepsfrøet, men de andre frøene som er mindre, og som var kjent i Judea på Jesu tid var urter og lignende planter som ikke ble dyrket av bøndene. Vi ser av vers 31 at en mann dyrket denne sennepsplanten ved å så den i åkeren sin, og det vokste opp og nådde en høyde på tre til fem meter. Det er for å beskrive kontrasten mellom begynnelsen på Guds rike, og hva Guds rike utvikler seg til å bli at sennepsfrøet er brukt.
Vi må også sette denne lignelsen inn i konteksten til den store konflikten mellom Jesus og Satan. Satan hevder at denne verden er hans, men allikevel er det i Guds åker at Gud som sår sennepsfrøet, og planter den første menigheten i verden. Vi ser da allegorien i lignelsen. Vi ser at Guds rike (hans menighet) startet med en håndfull menn i Jerusalem, et lite sennepsfrø, som de religiøse lederne i Judea foraktet og motarbeidet, og Satan regnet som et lett bytte. Til tross for dette så har Guds rike vokst seg større og større med tiden, og i vår tid består Guds rike av millioner av trofaste mennesker.
Lignelsen om surdeigen, Matteus 13,33.
Vers 33: Han fortalte dem en annen lignelse: Himlenes rike er som en surdeig som en kvinne tok og gjemte i tre mål mel til alt var gjennomsyret.
Også i denne lignelsen er det utbredelsen av Guds rike som er tema. På Jesu tid bakte alle med surdeig, og alle kjente til surdeigens effekt på det den kommer i kontakt med. Når en klump med surdeig blir lagt i mel, vil melet sakte med sikkert bli syrnet av surdeigen. Det er på samme måte Guds rike sprer seg og vokser. Det begynner i det små for så til slutt å påvirke hele verden med evangeliet. Det er dermed ikke sagt at alle tar imot evangeliet av den grunn. Poenget med denne lignelsen er å vise hvordan Guds rike utvikler seg og påvirker hele verden.
Det greske ordet for mål som er brukt her er saton og tilsvarer omtrent 8,5 liter. I det nye testamente brukes det til å beskrive en mengde mel. Tre mål med mel er da 25,5 liter mel. En anselig mengde mel som en liten klump med surdeig kan forandre, og viser oss hvilken enorm kraft Guds ord har hvis det blir forkynt på riktig måte.
Lignelsen om den skjulte skatten, Matteus 13,44.
Nå følger to lignelser om hva som skjer når noen finner Guds rike, og blir begeistret av det de har funnet. Det er en vesentlig forskjell på disse to lignelsene. I denne lignelsen om den skjulte skatten så er det en mann som ikke søkte Gud som fant denne skjulte skatten, Guds rike, mens det i lignelsen nedenfor er en mann som søker etter Gud, og som finner Ham.
Vers 44: Himlenes rike er også likt en skatt som var gjemt i en åker, og som en mann fant og siden gjemte. Og i glede over den går han bort og selger alt han har og kjøper åkeren.
Denne lignelsen tar for seg, som nevnt over, de som tilfeldigvis finner skatten. De har ikke aktivt søkt etter den, men de har snublet over den helt tilfeldig. Lignelsen viser oss den prisen vi må betale for å bli medborger i Guds rike. Da mannen fant denne skatten solgte han alt han eide og kjøpte åkeren hvor skatten lå. Denne skatten var for mannen mer verdifull enn alt han eide, men han ville likevel ha denne skatten, koste hva det koste ville.
La meg slå fast med en gang at inngangsbilletten til Guds rike – frelsen – blir gitt oss gratis. Det finnes ingen mennesker på jorden som er i stand til å betale prisen for denne inngangsbilletten. Heldigvis så har Gud allerede betalt den svimlende prisen som inngangsbilletten til himmelen koster da Han sendte sin Sønn til jorden for å dø for deg og meg, slik at vi kan få del i frelsen i Jesu blod. Uten å være frelst kommer vi ikke inn i himmelen. Dette er også et bilde på Guds rettferdighet. Alle blir tilbudt frelsen gratis, ufortjent og bare av Guds nåde fordi Gud elsker hvert eneste menneske like høyt.
Skatten i denne lignelsen er Guds rike. Når vi tar imot Guds rike vil vi gjøre det som står i vår makt for å beholde det. Selv om frelsen, eller inngangsbilletten er gratis, så koster den oss alt etter at vi har tatt imot frelsen.
Ser vi på hendelsesforløpet i denne lignelsen ser vi nettopp det at frelsen koster oss alt vi har og er. Først finner denne mannen skatten, som betyr at han har blitt frelst av nåde og nåde alene. Deretter selger han alt han har for å kjøpe denne skatten. Her er det mange forskjellige fortolkninger som er lansert, men når denne mannen kjøper åkeren så betyr det at han sikrer seg denne skatten. Han hadde allerede blitt frelst, fordi han hadde funnet denne skatten, og det neste skrittet for å bevare frelsen, eller for å beholde skatten, var å selge alt han eide som ganske enkelt betyr at det kostet mannen alt han hadde og var. Når vi blir frelst må vi legge vekk det gamle livet med alle de uvanene vi hadde og innrette oss etter hvordan Guds ord forteller oss vi skal leve.
Vi må ‘dø’ fra det gamle livet, som fremstilles billedlig i dåpen ved å bli fullstendig dekket av vann i dåpsgraven, som er å begrave det gamle syndige mennesket, og ved å bli reist opp fra vannet begynner det nye livet i Kristus. Alle gamle uvaner og syndige handlinger og tanker må vi legge fra oss i (dåps)graven der det gamle mennesket symbolsk ble begravet, for å kunne tre inn i Guds rike. Prisen vi betaler for å forbli frelst er at vi må innrette livene våre etter Gud og Guds bud.
Ludvig Hope, norsk teolog, sier i sin bok Et ord i dag: «Den reneste gleden og største rikdommen vi kan få i verden, den får vi når vi finner Kristus. Men det som er det tunge og til forargelse for mange, er at vi må gi fra oss alt for å få det ene. Hvorfor kan vi ikke få lov til å være kristne og ellers elske det vi helst vil? Dette synes folk må være rett, og så går de bort i sinne og sier at kristendommen er urimelig og streng i kravene sine».
Lignelsen om den kostbare perlen, Matteus 13,45-46.
Vers 45: Himlenes rike er også likt en kjøpmann som søker etter vakre perler.
Vers 46: Og da han hadde funnet én meget kostbar perle, gikk han bort og solgte alt han eide og kjøpte den.
Denne lignelsen er nesten identisk med lignelsen om den skjulte skatten. Mannen som fant den skjulte skatten lette ikke etter den, det gjøre derimot kjøpmannen i denne lignelsen. Han leter etter vakre perler, og han gir seg ikke før han finner en. Til slutt fant han den ultimate perlen, den som var vakrere og mer verdifull enn alle andre perler til sammen.
Til uttrykket kjøpte den må det sies at frelsen ikke kan kjøpes på noen måte. Dette er en uttrykksform som forteller oss at mennesket «kjøper» seg frelse på bekostning av ting som i seg selv uansett ikke har noen verdi, og taper dermed ingenting verdt i transaksjonen. Den prisen vi betaler er prisen av stolthet, ambisjoner og av onde vaner. Når mennesket finner fred med Gud koster det ham alt det han har av slike ting, men til gjengjeld så er den freden vi får med Gud så uendelig mye mer verdt.
Begge disse lignelsene handler om å finne Jesus og frelsen i Ham, og de som blir frelst får adgang til himmelen. Hvem som kommer til himmelen, har blitt et kontroversielt spørsmål etter hvert. Urkirken, som holdt fast på Jesu lære – og bare på den, mente at det kun var en vei til himmelen, og det er gjennom frelsen i Jesus Kristus, og et liv levd i overensstemmelse med Guds bud og lover. I vår tid er det derimot mange som hevder at alle kommer til himmelen, også de som ikke ville ha noe med Gud å gjøre mens de levde på jorden. Andre sier en gang frelst, alltid frelst, og i det legger man at selv om man skulle falle fra troen så vil man likevel komme til himmelen.
Den katolske kirken sier at frelsen kun er å finne i den katolske kirken og gjennom de sju sakramentene som denne kirken har. Følgende er hentet fra den katolske kirkes egne sider, se (https://prisherren.wordpress.com/desjusakramentene/) I den katolske kirke har vi syv sakramenter; Dåp, Ferming (konfirmasjon), Eukaristien (nattverden), Skriftemål, Ekteskap, Ordinasjon og Sykesalving, hvorav Eukaristien er det viktigste sakramentet. Disse sakramentene er nådemidler for å oppnå frelse, og er sentrale i det katolskkristne liv.
Den katolske kirken hevder at kun de som deltar i disse sakramentene vil bli frelst, til tross for hva Jesus selv sier i Johannes 14,6. Der sier Han: … … Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved Meg. Det er med andre ord ingen ting vi mennesker kan gjøre for oss selv eller for andre for å bli frelst enn å gå til Jesus.
Lignelsen om arbeiderne i vingården, Matteus 20,1-16.
Vers 1: For himlenes rike er å ligne med en landeier som gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til vingården sin.
Vers 2: Da han var blitt enig med arbeiderne om en denar for dagen, sendte han dem inn i vingården sin.
Vers 3: Da han gikk ut omkring den tredje time, så han andre som stod ledige på torget.
Vers 4: Og han sa til dem: Gå inn i vingården dere også, og det som er rettferdig, vil jeg gi dere. Så gikk de.
Vers 5: På ny gikk han ut, både ved den sjette og den niende time, og han gjorde det samme.
Vers 6: Og omkring den ellevte time gikk han ut og fant andre som stod ledige, og han sa til dem: Hvorfor har dere stått her ledige hele dagen?
Vers 7: De svarte ham: Fordi ingen har leid oss. Han sa til dem: Gå inn i vingården dere også, og det som er rettferdig, skal dere få.
I denne lignelsen bruker Jesus ord og uttrykk som vi har blitt kjent med etter hvert. Her finner vi en landeier, noen arbeidere og en vingård. Vi ser også at landeieren gikk ut flere ganger for å finne arbeidere som var villige til å jobbe i vingården, i tillegg til å gå tidlig ut så går han ut ved den tredje time, den sjette time, den niende time og i den 11 timen. Det står vers 2 at de første arbeiderne skulle få en denar, som var en vanlig dagslønn, for arbeidet. De fikk altså en rettferdig betaling. Det står imidlertid ingen ting om hvor mye de andre arbeiderne som ikke arbeidet full dag skulle få i lønn
Denne lignelsen handler om hvordan Gud behandler de som tar del i det arbeidet som er påkrevd for å forkynne evangeliet til de ugudelige. Evangeliet skal jo ut til hele verden, alle språk og folkegrupper. Som vi ser av lignelsen så har ikke alle arbeidet hele dagen, det vil si hele livet, noen har bare jobbet en time, det vil si de siste dagene av sitt liv. Men landeieren, som er et bilde på Gud, sier i vers 7 at alle skal få det som er en rettferdig lønn.
Når dagen er over vil landeieren betale sine arbeidere deres lønn, og nå begynner landeieren å betale de som sist ble leiet inn til å arbeide, og deretter de som jobbet fra den 9. timen osv. og til slutt betaler han de som har jobbet hele dagen, og det spesielle i denne lignelsen er at alle, uten unntak, får en denar, en full dagslønn for sitt arbeid. Når de første hadde fått sin lønn, klagde de til landeieren og mente de var blitt behandlet urettferdig, men de hadde jo blitt lovet en denar for et dagsarbeid. Ut fra et menneskelig synspunkt kan det virke som landeieren behandlet arbeiderne urettferdig da de som kun hadde jobbet en time fikk like mye i lønn som de som hadde jobbet 12 timer. Dette viser at Gud vil lønne alle som deltar i forkynnelsen av evangeliet likt. Alle vil få det de fortjener. Konklusjonen og moralen i denne lignelsen er at Gud ikke vil gjøre forskjell. Det vil ikke finnes noen A- B- eller C-gruppe med frelste, alle vil være like i Guds øyne.
Jesus avslutter lignelsen i vers 16 med å si: Slik skal de siste bli de første, og de første de siste. For mange er kalt, men få er utvalgt.
Det er mange som tror om seg selv å være de første til å komme inn i himmelen, men de vi faktisk bli de siste som kommer inn. Dette er egentlig et stort paradoks. I vers 14 sier Jesus til de første arbeiderne at de skal ta det som tilkommer dem, for deretter å be dem gå bort. Jeg må spørre meg selv: Hvorfor?
Ser vi på den triste historien om Judas, så kan vi si at han fikk sin lønn da han forrådte Jesus, han fikk 30 sølvpenger, men mistet frelsen og det evige livet. Dette ser vi ofte blant de som kaller seg kristne også i vår tid. Det er mange som framstiller seg som «de første» ved å være påtatt fromme og prektige, men som blir utelatt når regnskapet til slutt skal gjøres opp.
Det var mange som ble kalt til å arbeide i vingården, men en stor del av dem fikk kun den timelige lønnen – en denar – i lønn. Her ser vi første som ble de siste, og de var også blant alle dem som ble kalt, men ikke utvalgt, og igjen dette evige spørsmålet: Hvorfor?
De første som ble leiet inn arbeidet egentlig ikke for landeieren, bare for sin egen ære og den lønnen de skulle få. Det kan i sannhet være et slitsomt arbeid som utføres for Guds rike, og de som da kommer til å se på det som et problem i stedet for et privilegium å arbeide for Gud vil ubønnhørlig bli utsatt for djevelens spissfindige lurerier. For djevelen driver med sitt renkespill også mot de som bekjenner sin tro på Gud, og som har arbeidet hele livet i Guds vingård. I denne lignelsen klarer han å fylle hjertene til dem som far de første med bitterhet mot de som kom sist fordi de fikk samme lønn som de første, noe de første anser som særs urettferdig. Men Gud er ikke urettferdig, Han gir alle en rettferdig lønn for det vi utretter for Guds rike her på jorden.