Innledning.
Nå skal vi se på en spesiell type historier som vi kaller lignelser, og jeg skal prøve å forklare dem på en lettfattelig måte. Men først må vi begynne med å finne ut av hva lignelser er, og hva grunnen var til at Jesus brukte lignelser da Han talte til folket.
En lignelse er en kort fortelling som illustrerer en universell sannhet, og er en enkel fortelling. Den skisserer en setting, beskriver en handling og viser resultatene. En lignelse kan noen ganger skilles fra lignende narrative typer, som allegorier og moralhistorier. En lignelse involverer ofte en karakter som står overfor et moralsk dilemma eller en som velger en dårlig avgjørelse og deretter lider av de utilsiktede konsekvensene. Selv om betydningen av en lignelse ofte ikke er eksplisitt uttalt, er den ikke ment å være et mysterium eller en hemmelighet, men den kan være vanskelig å forstå, spesielt for de uinnvidde.
Jesus brukte ofte lignelser da Han talte til folket, og som allerede nevnt, så var det ikke alltid like lett for folket å forstå hva Han mente. Ikke engang Jesu disipler forsto disse lignelsene hver gang. Dette kommer klart fram i Matteus 15,15 hvor Peter ber Jesus å forklare den lignelsen han nettopp hadde fortalt. Også i Matteus 13,36 ber disiplene Jesus om å forklare en lignelse.
En gang spurte disiplene Jesus hvorfor han talte til folket i lignelser, (Matteus 13,10). Dette er svaret Jesus ga dem: … … Dere er det gitt å kjenne himlenes rikes hemmeligheter*, men dem er det ikke gitt. For den som har, han skal få mer, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, han skal bli fratatt selv det han har. Derfor taler Jeg til dem i lignelser. For selv om de ser, så ser de ikke, og selv om de hører, hører de ikke og forstår ikke, Matteus 13,11-13.
* Det greske ordet som her er oversatt med hemmeligheter er mystê’rion, og i tillegg til å oversettes med hemmelighet, kan det oversettes med både mysterium og skjult mening. Det er vel egentlig ikke en hemmelighet Jesus forteller i disse versene, men Han ‘skjuler’ meningen for de uinnvidde ved å bruke en lignelse, som Han gjorde enkelte ganger da Han irettesatte fariseerne og de skriftlærde.
Som vanlig vil jeg sette inn bibelteksten. Noen av lignelsene er forholdsvis lange, da vil jeg ta ut de essensielle delene uten at forståelsen av lignelsen blir borte. Det er ikke slik å forstå at noen deler ikke er viktige, men det er de versene som inneholder nøkkelordene jeg vil bruke. Noen ganger når lignelsene er korte vil jeg legge ved hele. Vi skal etter hvert se på flere av Jesu lignelser i en tilfeldig rekkefølge.
Helt siden mennesket falt i synd har Gud vært på leting etter de fortapte menneskene for å få dem til å vende seg til Ham. Gud ønsker at alle skal bli frelst, men dersom mennesket ikke vil vende seg til Gud, tvinger ikke Gud noen. Det er en personlig avgjørelse hvert eneste menneske må ta, noe vi vil se etter hvert.
I Bibelen finner vi 32 forskjellige lignelser som tar for seg forskjellige sider av kristenlivet, og de tar opp forskjellige sider ved Guds rike, så som at Gud søker de fortapte, Guds rettferdighet, himmelens rike, hvem som kommer til himmelen, dommen, Jesu gjenkomst og utholdenhet. I tillegg er det et par lignelser som ikke passer inn i noen av de nevnte gruppene. Noen lignelser finner vi hos både Matteus, Markus og Lukas, noen finner vi hos Matteus og Lukas, og noen finner vi kun hos Matteus, Markus eller Lukas. I flere av lignelsene tar Jesus opp samme problem, men bruker forskjellige bakgrunnshistorier.
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord, dersom ikke noe annet er oppgitt.
La oss like gjerne hoppe ut på dypt vann og se på den kanskje vanskeligste lignelsen først, den lignelsen som har skapt mest hodebry og gitt flere fantasifulle forklaringer som ikke bygger på Bibelen.
Lignelsen om den rike mannen og Lasarus, Lukas 16,19-31.
Dette er vel den mest misforståtte og misbrukte lignelsen. De som hevder at mennesket lever videre etter døden i en eller annen form bruker denne lignelsen for å bevise sin påstand. Men uansett hvor mange ganger de hevder dette vil det aldri bli sannhet. Bibelen er klokkeklar på at når mennesker dør så befinner det seg i en ubevisst tilstand, lik en søvn, hvor det verken er tanker eller liv på noen måte.
Vers 19: Det var en rik mann som var kledd i purpur og fint lin, og som levde i vellyst hver dag.
Det fortelles ikke hvem denne rike mannen er, men dette kapitlet gir oss en pekepinn på hvem det kan være snakk om. Går vi tilbake til versene 14 og 15 fortelles det at det er fariseerne er til stede blant tilhørerne og Jesus adresserer dem ved å si … … Dere er jo slike som rettferdiggjør dere selv overfor menneskene, men Gud kjenner hjertene deres. For det som blir satt høyt blant menneskene, er en styggedom for Gud, (vers 15).
Vi kan derfor ta det som gitt at den rike mannen representerer fariseerne. Fariseerne var jo staselig kledd, og manglet ingen ting. De hadde nok av alt de trengte og så ikke ut til å bry seg om de fattige. Det eneste de var opptatt av var å holde budene og loven i påsyn av andre mennesker for å vise hvor fromme og prektige de var.
Vers 20: Men det var en fattig tigger som hette Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var full av verkesår
Vers 21: og ønsket å bli mettet med smulene som falt fra den rike mannens bord. Men også hundene kom og slikket sårene hans.
Vi ser her at Lasarus ikke fikk noen form for hjelp av den rike mannen til tross for at han lå ved den rike mannens port. Den selvopptatte og selvtilfredse rike mannen ofret ikke Lasarus en eneste tanke, han var bare til bry der han lå ved porten til den rike mannen og tigget til livets opphold. I denne lignelsen ser vi at den rike mannen har den samme tilnærmingen til den fattige mannen, Guds hjelper, som fariseerne hadde. De hadde de fattige rund seg både utenfor templet og inne på tempelområdet. De var bare en plage for dem og fariseerne løftet ikke en finger for å hjelpe dem i deres nød.
Vanligvis bruker ikke Jesus å navngi noen av personene i sine lignelser, Han sier for eksempel en kvinne, eller en rik mann og lignende uttrykk. Her i denne lignelsen navngir Han en av hovedpersonene, Lasarus. Det er det minst to gode grunner for. For det første så er det navnets betydning som kan være den ene grunnen, Lasarus betyr nemlig Guds hjelper, og for det andre så kan det ha noe med Maria og Marthas bror Lasarus som døde, og som Jesus reiste opp fra de døde.
La oss tenke litt på dette å være Guds hjelper. La oss sammenligne denne Guds hjelper med Jesu disipler. De var i virkeligheten Guds hjelpere, de var fattige, og levde fra dag til dag. Da de var sammen med Jesus måtte de ofte sove ute om natten. Det er mulig at Lasarus representerer de fattige i samfunnet eller disiplene og senere de kristne, med det er ikke poenget med lignelsen hvem Lasarus er. Lignelsen slår fast at den fattige Lasarus ble lagt foran porten til den rike mannen. Fariseerne hadde derfor full oversikt over hva Lasarus trengte, men alt han fikk fra dem var smulene som ramlet ned fra den rike mannens bord, og antakeligvis en god porsjon forakt.
Vers 22: Så hendte det at den fattige døde, og han ble båret av englene til Abrahams fang. Men også den rike døde og ble begravet.
Vi sies at begge døde. Den rike mannen ble begravet, mens Lasarus ble «båret av englene til Abrahams fang». Det er dette poenget som har forårsaket så mange feilaktige teorier om de dødes tilstand. Jesus mener ikke å si at de døde lever på en eller annen måte etter døden. Helt fra tiden like etter syndefloden har dette vært en feilaktig oppfatning som hedenske religioner har hatt som en del av sin tro. Denne hedenske troen hadde blitt videreutviklet av grekerne, og gjennom nær kontakt mellom jøder og grekere hadde denne hedenskapen funnet veien inn i jødedommen. Bibelen er imidlertid klar på det at når mennesket dør er det borte inntil oppstandelsesdagen. Men det er for å irettesette fariseerne at Jesus bruker dette bildet i sin lignelse.
Vers 23: Da han var i dødsriket med store piner, åpnet øynene sine og fikk se Abraham langt borte og Lasarus på fanget hans,
Vers 24: ropte han ut og sa: Far Abraham, miskunn deg over meg og send Lasarus, for at han kan dyppe fingertuppen sin i vann og kjøle tungen min. For jeg lider stor smerte i denne flammen.
Vers 25: Men Abraham sa: Sønn, husk at du fikk dine gode gaver i din levetid, og på samme måte fikk Lasarus alt det onde. Men nå blir han trøstet, og du lider stor smerte.
Vers 26: Dessuten er det satt opp et stort svelg mellom oss og dere, slik at de som ønsker å gå over herfra til dere, ikke skal være i stand til det. Og de som er der, kan heller ikke komme over til oss.
Vers 27: Da sa han: Da ber jeg deg inntrengende, far, at du vil sende ham til min fars hus,
Vers 28: for jeg har fem brødre, så han kan vitne for dem, så ikke de også kommer til dette pinens sted.
Ut fra teksten forstår vi at Lasarus og den rike mannen har havnet på hvert sitt sted etter døden, og vi kan si at Lasarus har kommet til «himmelen» og den rike mannen til «helvete». Nå må jeg presisere at dette er en lignelse, og en lignelse må leses og forstås som en profeti, og man kan derfor ikke tolke dette bokstavelig. Jesus bruker dette eksempelet for å poengtere hva som er enden på lignelsen. Vi kan jo se hva den viseste av alle menn, kong Salomo, sier om dette. I Forkynneren 9,10 sier han: Alt det din hånd finner ut den skal gjøre, gjør det med all din kraft! For det er ingen gjerning, plan, kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går. Dette betyr ganske enkelt at de døde ikke kan snakke med hverandre.
Her i lignelsen så snakker den rike mannen med Abraham, og nå blir den rike mannen utsatt for plager større enn de Lasarus fikk mens de begge levde. Nå ber han om ikke Lasarus, som den rike mannen ikke brydde seg om å hjelpe, kan komme over til ham og fukte tungen hans med vann. Men som teksten sier så er det umulig å passere fra den ene siden, kalt himmelen, til den andre siden, kalt helvete. Da den rike mannen innser dette ber han om ikke Lasarus kan sto opp fra de døde og besøke hans brødre slik at de skal kunne omvende seg og slippe de kvalene den rike mannen befant seg i.
Nå kommer vi til poenget med denne lignelsen, og poenget til Jesus finner i versene 29, 30 og 31, og det er ikke om mennesket har en sjel som er bevisst etter døden eller ikke, men om de skriftlærde og fariseerne noen gang vil tro på Jesu forkynnelse. Jesus hadde fortalt mer enn en gang at Han ville bli slått i hjel, og at Han skulle stå opp igjen den tredje dagen. De religiøse lederne ville heller ikke tro at Han var sendt fra Gud, og at Han var Gud selv. De tre siste versene i denne lignelsen er:
Vers 29: Abraham sa til ham: De har Moses og profetene, la dem høre på dem.
Her refererer Jesus til det gamle testamentet, og sier at de religiøse lederne, de skriftlærde og fariseerne, kan sjekke med Moses og profetene hva som står skrevet om Jesus der, noe som ikke faller i god jord.
Vers 30: Han sa: Nei, far Abraham. Men hvis noen kommer til dem fra de døde, vil de omvende seg. Her svarer den rike mannen, som er et bilde på de religiøse lederne, at de må få tegn på at Jesus virkelig er Guds sønn, noe de for øvrig hadde fått mange beviser på, og derfor bruker Jesus uttrykket hvis noen kommer til dem fra de døde, vil de omvende seg.
Vers 31: Men han sa til ham: Hvis de ikke hører på Moses og profetene, så vil de heller ikke bli overbevist selv om en stod opp fra de døde.
Sluttsvaret til Jesus er at det vil de ikke gjøre, for det står skrevet om lag 300 profetier hos Moses og profetene om Jesu første komme, som Guds Lam.
Historien forteller oss at Jesus visste hva Han snakket om da de religiøse lederne ikke ville tro Jesus selv etter Han hadde stått opp fra de døde. I Johannes 4,48 sier Jesus: … … Hvis dere ikke ser tegn og under, vil dere aldri tro, og Paulus sier i 1 Korinterbrev 1,22: For jøder ber om tegn, og grekere søker etter visdom.
Poenget med lignelsen var altså å klargjøre for fariseerne at de ikke på noen måte ville tro at Jesus var den ventede Messias, og at de var blinde for de profetiene som fortalte om Jesu første komme. Jesu største ønske var at de religiøse lederne ville omvende seg, for da hadde hele nasjonen fulgt dem og jødene ville oppfylt de forpliktelsene de som nasjon var gitt av Gud gjennom Abraham.
Lignelsen om de to sønnene, Lukas 15,11-32.
Denne lignelsen vise Guds uendelige og grenseløse kjærlighet, og den er full av spenning og kontraster. Vi starter med de to første versene, og så vil vi se på de viktigste versene etter hvert.
Vers 11: Så sa Han: En mann hadde to sønner.
Vers 12: Den yngste av dem sa til sin far: Far, gi meg den delen av eiendommen som tilfaller meg. Så delte han eiendommen sin mellom dem.
Som vanlig så fyller Jesus sine lignelser med kjente detaljer. I denne lignelsen er det ikke snakk om en vanlig mann og hans to sønner, men om Gud og to av Guds barn for å sette opp en kontrast, og for å vise oss at vi ikke skal være dømmende ovenfor våre medmennesker. Som vi ser så var begge sønnene i begynnelsen hjemme hos sin far, og alt virker å være idyllisk, helt til den yngste sønnen ber om sin del av arven.
På Jesu tid var det vanlig at barna bodde sammen med sine foreldre så lende de levde og jobbe for sin far, uansett hvilket yrke faren hadde. Her ser vi at den yngste sønnen ber om sin del av arven. Dette var et uhyggelig ønske, fordi det var nærmest som å ønske sin far død og begravet da sønnen ba om sin del av arven. Dette må vi forstå slik at den yngste sønnen ønsket å være selvstendig og at han hadde fjernet seg fra Gud.
Den yngste sønnen fikk ønsket sitt oppfylt, og glad og lykkelig dro han i vei for å leve et liv i «frihet», uten å tenke på sin far og sin familie. Det kommer fram av teksten at han levde et liv i sus og dus, og etter en tid hadde han sløst bort hele arven han hadde fått. Nå begynte angeren å krype inn hos den yngste sønnen. Alt han hadde av penger og verdier hadde han brukt opp på fest og moro. De «vennene» han hadde fått ved å spandere fester på dem ville ikke hjelpe han når hungersnøden kom over landet. De hadde utnyttet ham på det groveste, slik verdens mennesker pleier å gjøre med hverandre, men nå ville de ikke hjelpe ham, og han måtte ta til takke med det som måtte komme.
Til slutt fikk han jobb som svinerøkter. Vi må huske på konteksten i denne fortellingen. Denne mannen var jøde, og for en jøde var et utenkelig å ha noe å gjøre med svin. Ikke engang røkte dem var i orden. Men denne sønnen ikke bare røktet svin, han både bodde sammen med svinene, og spiste det samme som svinene fikk å spise. Han var altså falt så dypt som noen jøde kunne gjøre.
Først ønsket han sin far død, så havnet han lengst ned på samfunnets rangstige. Til slutt kom han til seg selv, og han angret på det han hadde gjort, og vi leser i de neste versene dette:
Vers 17: Men da han kom til seg selv, sa han: Hvor mange av min fars leietjenere har brød i overflod, mens jeg selv går til grunne av sult!
Vers 18: Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og framfor deg,
Vers 19: og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn. Gi meg en tjeneste som en av leiekarene dine!
Denne lignelsen tar opp forholdet mellom et menneske som har falt fra Gud, hans anger og omvendelse, og hvordan Gud reagerer på en angrende synder. Da sønnen oppdaget hvor han hadde havnet på grunn av sitt ønske om å være selvstendig (klare seg uten Gud) ønsker han seg hjem, om ikke annet som en slave eller tjener for sin far.
I vers 18 sier sønnen at han vi stå opp, men det betyr ikke at han vil stå opp fysisk, men moralsk. Han sto opp fra den sløvheten og fortvilelsen som hadde formørket livet hans med en illevarslende trussel om katastrofe og fullstendig ødeleggelse. Han ingen oppfatning av hvor uendelig og grenseløs farens kjærlighet var, men han hadde en følelse av farens rettferdighet. Dette tente håpet om at faren ville behandle ham slik han behandlet sine slaver.
I uttrykket «jeg har syndet» ligger det ingen unnskyldning for det han hadde påført faren av sorg, men en innrømmelse av at han hadde gjort alt feil, og at hans bekjennelse var ekte og ærlig. Når han sier «jeg er ikke lenger verdig», har han innsett at i seg selv har han ingen verdighet. Han kunne heller ikke late som om han var verdig. Det var også åpenbart at han ikke hadde noe krav mot sin far. Det eneste han nå kunne håpe på var å få jobbe for sin far, men ikke fordi han hadde rett til det, for den retten avsa han seg da han ba om sin del av arven, og vanæret sin far. I verste fall kunne hans far avvise ham, derfor ville han be om å få bli behandlet som en av farens slaver.
Vers 20: Og han stod opp og kom til sin far. Men da han fremdeles var langt unna, så hans far ham og fikk inderlig medlidenhet med ham. Han sprang ham i møte og falt ham om halsen og kysset ham.
Dette verset gir et av de flotteste bildene på Guds uendelig og grenseløse kjærlighet, om ikke det vakreste.
Hver gang jeg leser dette verset blir jeg rørt, og får nesten tårer i øynene, for det vise hvordan Gud tok imot meg da jeg omvendte meg. Jeg var nok like langt nede åndelig sett som den yngste sønnen, og jeg har en historie som ligner veldig på denne lignelsen. Jeg kan bare takke og prise min himmelske Gud og Skaper for den måten han har behandlet meg på.
På den tiden Jesus levde var det det ikke passende for en eldre mann å løpe. En slik person skulle kun gå og spasere, alt annet var under vedkommendes verdighet. Da Jesus brukte dette bildet på den eldre mannen gispet sikkert tilhørerne av forskrekkelse. Men det er akkurat slik Gud er, og det kommer indirekte fram av teksten at faren til denne sønnen gikk å så etter sin fortapte sønn – dag og natt, slik som Gud gjør med hvert eneste menneske som ikke har «kommet hjem».
En dag ser han at sønnen kommer, men han var fremdeles langt borte. I stedet for å slå hånden av sin sønn som tidligere hadde ønsket ham død og begravet, løper han sin sønn i møte og bryter alle former for regler og etikk. En eldre mann skal jo ikke løpe – det er under hans verdighet! Men faren løp sin sønn i møte. Den hjemvendte sønnen var møkkete full av skitt og luktet vondt etter å ha bodd sammen med griser over en lang periode, men det brydde ikke hans far seg noen ting om, men han kastet seg rundt halsen hans og kysset ham! Slik er det også med Gud. Når et menneske som har vært bortkommet eller mistet, slik som denne sønnen, bryr ikke Gud seg om vedkommende er full av synd – møkkete, full av skitt og luktet vondt. Gud løper den angrende synderen i møte og leder ham hjem.
Nå stilte faren i stand en fest til ære for fortapte sønnen, og det ble ikke spart på noe. Han fikk den beste festdrakten, som er et tegn på Guds rettferdighet, en ring som er et tegn på autoritet, og kun det beste var godt nok for den fortapte sønnen som hadde kommet hjem, og i vers 24 leser vi hva faren sier til sine tjenere: For denne sønnen min var død og er blitt levende. Han var fortapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade. Når faren sier at sønnen var død betyr det ikke at han var fysisk død, men viser til det faktum at sønnen hadde forlatt ham. I vår sammenheng betyr det at sønnen var borte fra Guds nærhet, og på den måten var han både fortapt og åndelig død.
Da den eldste sønnen blir klar over hva som han skjedd, virker det som om han blir sjalu på sin yngre bror, og han kritiserer sin far for å ære den sønnen som ønsket faren død. Det er nå vi ser Guds rettferdighet i denne lignelsen. Selv om vi mennesker kan se en forskjellsbehandling på de to sønnene, så er Gud rettferdig og behandler alle likt uansett hvordan vi har levd livet, og uansett når vi tok imot Kristus som vår frelser. Alle får samme lønn, (se også Matteus 20,1-16). Faren sier til den eldste sønnen i versene 31-32 følgende: … … Sønn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå er det rett at vi skulle fryde oss og være glade, for din bror var død og er blitt levende, han var fortapt, men er nå funnet.