Jesaja kapittel 58.

Jesaja kapittel 58 og Guds folk i endetiden

Innledning.

De som kommer fra deg, skal bygge opp igjen de gamle, ødelagte stedene. Du skal reise opp igjen de grunnvollene som har tilhørt slekt etter slekt. Du skal kalles den som setter bruddet i stand, den som bygger veiene opp igjen så det blir mulig å bo der, Jesaja 58,12.

I juli 2017 satt jeg i min andre hjemby, Arequipa, i mitt andre hjemland, Peru, og leste Jesaja kapittel 58, og fant dette svært tyngende sett i forhold til min kirke. Jeg la fra meg Bibelen og skulle til å skrive mer om Babylon, men jeg fikk ikke fred. Samme hva jeg begynte på så stoppet det opp like fort som jeg begynte, og tankene mine ble dratt til Jesaja 58 gang etter gang. Det var liksom som om noen sa til meg at jeg skulle skrive ned tankene mine. Det gjorde jeg, og etter jeg kom hjem til Oslo tok jeg med dette til mine smågrupper i kirken. I 2020 uttrykte jeg min bekymring over dette temaet til både den transeuropeiske divisjon og til vår General Conference. Helt fred for dette fikk jeg ikke før jeg bestemte meg for å dele dette med alle som leser min blogg.

For meg er Jesaja kapittel 58 et mektig, men merkelig kapittel. Jeg tror det er lett å gå seg fast i teksten og tillegge seg selv å være en del av løsningen Gud gir gjennom sine formaninger. Store deler av kapitlet handler om hvordan Gud ønsker vi skal være, og hvordan vi egentlig er. Spørsmålet som ubønnhørlig kommer er om vi tilhører de som nevnes i vers 12, eller ikke.

Jeg vil dele kapitlet inn i fem deler:

1) Guds forventninger – som er gitt oss gjennom profeten, versene 1, 6 og 7.

2) Guds svar til sitt folk dersom de gjør det Han forventer, versene 8, 9, 10 og 11.

3) Guds folks svar på Hans forventninger, og hva de egentlig gjør, versene 2, 3, 4 og 5.

4) Guds velsignelse og lønn til de trofaste som gjør Hans vilje, versene 13 og 14.

5) Kapittelets profeti, vers 12.

Jeg må starte med å si at jeg vet det er farlig å komme med kritikk, men den kritikken jeg kommer med etterhvert kan vi lese direkte ut av teksten i kapittel 58. Dette er en generell kritikk, og det finnes mange som ikke omfattes av denne kritikken.

Videre må det sies at teksten i Jesaja kapittel 58 først og fremst ble gitt til Jesaja for at han skulle refse og vekke opp Israel. Men teksten har også gyldighet i vår tid, og for Guds folk i endetiden. Vi skal være forsiktige med å plassere oss i Jesajas sted, men dersom teksten i kapittel 58 skal ha noen som helst relevans i dag må noen, i flertall, ikle seg denne rollen. Disse noen må vekke opp den sovende menigheten, og hvem disse noen er, vet bare Gud. Bare ikke misforstå meg å tro at jeg mener om meg selv å være vår tids Jesaja, det er jeg så absolutt ikke. Jeg bare setter fingeren på et stort problem.

Det første vi må diskutere er hvem Mitt folk er. Dersom de tre siste versene i kapitlet, og da spesielt vers 12, viser til Syvendedags Adventistene (SDA), som kirkesamfunn i våre dager, er det all grunn til å bekymre seg sett ifra teksten i versene 2-5. Samtidig er det vel liten tvil om at SDA er Guds folk i endetiden og derigjennom klassifiserer til betegnelsen Mitt folk. Vi tror jo at Åpenbaringen kapittel 10 forteller om SDAs tilblivelse, og at vi har blitt satt inn i verden for å gjenopprette det som er ødelagt av de falske læresetningene som har kommet inn i kirken. På denne måten oppfyller vi versene 12-14 til punkt og prikke.

Jeg tror at begrepet Mitt folk i denne sammenhengen først og fremst viser til Guds rest, som er Guds kirke i endetiden, men at begrepet også brukes av Gud selv i utvidet forstand, og da om alle de som er Guds folk, og som fortsatt befinner seg i Babylon. Vi som er adventister har fått en spesiell velsignelse av Gud, men dersom vi misbruker denne velsignelsen ved ikke å forkynne Guds siste advarselbudskap til de av Guds folk som fortsatt befinner seg i Babylon, og som vi leser om i Åpenbaringen 18,4, hvor det står: … Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager, … kan velsignelsen fort bli til en forbannelse for oss. Det er nettopp dette budskapet i Åpenbaringen 18,4 som viser oss at Gud har mange av sitt folk, som Han kaller Mitt folk, i alle andre kirkesamfunn. Og det er nettopp disse vi skal kalle til å komme ut fra Babylon.

Dersom vi har avklart at det finnes to forskjellige grupper som Gud kaller Mitt folk kan vi begynne å se på hva teksten i de forskjellige versene og delene sier, og hva de betyr for oss som er adventister. Gud er barmhjertighetens Gud, og Han ønsker at vi skal gjenspeile hans barmhjertighet og hans vilje. Gud ga menneskene sin lov og sine bud, som Paulus i Romerbrevet 7,12 beskriver slik: … loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt. Loven og budene er gitt oss for å sikre oss et rikt og velsignet liv i harmoni med hvordan Gud Skaperen ønsker vi skal leve våre liv, både i forhold til Gud og i forhold til våre medmennesker.

Vi adventister tror jo at De som kommer fra deg i vers 12 og som skal bygge opp igjen de gamle, ødelagte stedene … og som skal reise opp igjen de grunnvollene som har tilhørt slekt etter slekt … og som skal kalles den som setter bruddet i stand, den som bygger veiene opp igjen så det blir mulig å bo der viser til oss som et kirkesamfunn. Men jeg tror vi skal være forsiktige med å klippe ut et lite vers for så å tilpasse dette til oss selv og være selvtilfredse med dette, og klappe oss selv på skulderen i anerkjennelse. Vi må se på hele kapitlet og hva det sier i sin helhet, og det er derfor jeg har delt kapitlet opp i fem deler.

1) Guds forventninger:

Vers 1: Rop av full hals, hold ikke igjen! Løft din røst som en basun! Forkynn Mitt folk deres overtredelse, og Jakobs hus deres synder! Vers 6: Er ikke dette den fasten Jeg har innsatt: Å løse ugudelighetens bånd, å sette fri fra åkets tvang, å la den undertrykte slippe fri, så dere bryter hvert et åk? Vers 7: Er det ikke dette å dele ditt brød med den som sulter, så du leder de omflakkende fattige til ditt hus. Når du ser den nakne, så lar du ham få klær. Du trekker deg ikke unna dem som er av ditt eget kjød.

Denne delen forteller oss hvordan vi skal behandle våre medmennesker, og kan deles opp i tre undergrupper, a) vi skal forkynne, b) vi skal sette fanger fri og c) vi skal dekke vår nestes behov.

a) Forkynne: Det første vi må forkynne er folkets overtredelser slik at de kan få muligheten til å vende om, søke Herren og bekjenne sin synd før det er for sent, fordi det er en dom i vente for menneskeheten, og den kommer om ikke så alt for lenge. Men andre ord så haster det for oss å oppfylle vårt kall. Spørsmålet er imidlertid om vi løfter vår røst som en basun. Påpeker vi folkets synder på en slik måte at det gir gjenklang gjennom verden? Roper vi av full hals eller holder vi igjen av frykt for ikke å såre eller støte vår neste, eller komme på kant med det som er vedtatt i det økumeniske samarbeidet*? Vers 1 forteller med all ønskelig tydelighet at vår oppgave er, dersom vi virkelig er Guds folk, å forkynne folkets synder på en modig måte, vi kan ikke pakke inn budskapet slik at det blir forvrengt eller blir så ullent at det ikke har noen effekt, men det må samtidig gjøres med omsorg og kjærlighet. Jeg vil knytte dette punktet til den første engelens budskap: Og jeg så en annen engel som fløy midt på himmelen. Han hadde det evige evangeliet å forkynne for dem som bor på jorden, for hvert folkeslag, stamme, tungemål og folk, og han sa med høy røst: Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet. Og tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder! Åpenbaringen 14,6-7.

Denne ‘engelen’ som flyr høyt på himmelen er ingen andre enn Guds endetidsmenighet, og de skal forkynne det evige evangelium. Det evige evangelium peker direkte på forholdet mellom loven og synden, med andre ord så peker de tre englers budskap på lovens gyldighet og at den viser oss hva synd er, slik at hver enkelt kan få muligheten til å vende om til Gud Skaperen, tilbe Ham og gi Ham æren. Men det haster, fordi … timen for Hans dom er kommet.

Hvorfor er det så viktig å fortelle om dette? Svaret gis i neste vers, den andre engelens budskap, hvor engelen sier at Babylon har falt. De falne kirkesamfunnene befinner seg billedlig talt i Babylon. Babylon er, som vi vet, et sammensurium av falsk lære, menneskelige tradisjoner og gamle hedenske ritualer, som blir til den forvirringen det er, og engelen kaller det for Babylons utukts vredes-vin. Og en annen engel fulgte etter og sa: Falt, falt er Babylon, den store byen, fordi hun har fått alle folkeslag til å drikke av sin utukts vredes-vin, Åpenbaringen 14,8.

Etter dette følger den tredje engelen og forteller at de som fortsetter å bli værende i Babylon vil gå fortapt ved Jesu gjenkomst. Som en kontrast til de som velger den ugudeliges vei til tross for advarslene som gis, stiller engelen opp i versene 12 og 13 de helliges framtid. Så fulgte en tredje engel etter dem og sa med høy røst: Hvis noen tilber dyret og hans bilde, og tar imot hans merke på pannen eller på hånden, da skal også han selv drikke av Guds vredes vin, som blir utøst ublandet i Hans vredes beger. Han skal pines med ild og svovel foran de hellige englene og foran Lammet. Og røyken av deres pine stiger opp i all evighet. Og de har ingen hvile verken dag eller natt, de som tilber dyret og hans bilde, og hver den som tar imot hans navns merke, Åpenbaringen 14,9-11.

Her er de helliges tålmodighet, de som holder Guds bud og Jesu tro. Og jeg hørte en røst fra himmelen si: Skriv: Salige er de døde som dør i Herren herefter! Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt arbeid; for deres gjerninger følger med dem, Åpenbaringen 14,12-13 (DNB 1930).

* Et av vedtakene fra det økumeniske samarbeidet sier at det ikke lenger skal forkynnes slik at et kirkesamfunn ‘stjeler’ medlemmer fra et annen kirkesamfunn.

b) Sette fanger fri: Gjennom vår forkynnelse skal vi sette fri de som er slaver under syndens åk, og som er fanger i Babylon. Dette kan bare gjøres dersom vi tar vår oppgave alvorlig, og ikke stikker evangeliet under en stol. I Lukas 4,18-19 siterer Jesus det Jesaja sier i kapittel 61,1-2: Herren Guds Ånd er over Meg, for Herren har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, for å rope ut frihet for fanger, for å sette de bundne fri, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger.

Som kristne, som Jesu etterfølgere, skal vi gjøre det samme som Jesus gjorde. Vi skal altså …

forkynne evangeliet for fattige …

forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte …

rope ut frihet for fanger …

sette de bundne fri …

rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud …

for å trøste alle som sørger.

Dersom vi tar vår oppgave på alvor, så vil vi gjøre dette – ikke halvhjertet eller delvis, men av hele vårt hjerte. Da vil vi forkynne evangeliet på en slik måte at det trøster og forbinder dem som har et sønderknust hjerte, og da vil vi sette fri den som er fanget av syndens slaveri, da først roper vi ut frihet for de som er fanget, og setter fri de som er bundet av Satan, og da roper vi ut et nådens år ved at vi fører andre til Kristus som med sin nåde vil frelse dem og rense dem fra all synd, og da vil den som vi når fram til bli trøstet i sin sorg.

c) Dekke vår nestes behov: Vår nestes behov er i denne sammenhengen de åndelige behovene. Det er det åndelige brødet vi skal dele, det er sulten etter livets brødet vi skal stille, og det gjør vi ved å lede dem til vårt hus, som er det samme som vår kirke. Vi skal også kle den nakne, ved å gi ham eller henne muligheten til å ta imot Jesus som sin frelser og få del i Herrens rettferdighet. Dette skal vi gjøre mot alle mennesker. Dette gjenspeiler det som Jesus sier i Matteus 25,35-36: For Jeg var sulten, og dere gav Meg mat. Jeg var tørst, og dere gav Meg drikke. Jeg var en fremmed, og dere tok imot Meg. Jeg var naken, og dere kledde Meg. Jeg var syk, og dere besøkte Meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til Meg.

Når vi dekker vår nestes behov så …

gir vi den sultne mat …

gir vi den tørste drikke …

tar vi imot den fremmede …

kler vi den nakne …

oppsøker vi den syke …

oppsøker vi den som er i fengsel.

Vi skal sørge for å stille vår nestes åndelige sult, og dekke hans åndelige nakenhet ved å forkynne evangeliet om Kristus slik at han kan bli åndelig frisk og slippe ut fra sitt åndelige fengsel, og komme hjem til sin Far i himmelen, og på den måten få alle sine behov bli dekket ved å lede dem til  Frelseren Jesus Kristus.

Men det store spørsmålet er om vi som enkeltmedlemmer og som kirkesamfunn gjør dette helhjertet. Går vi ut og forkynner det evige evangeliet, et evangelium som inneholder en skarp advarsel om konsekvensene ved ikke å omvende seg og søke Gud, og ikke minst at tiden for Hans dom er kommet? Det at dommen er kommet betyr at dommen pågår nå, en undersøkende dom. Forkynner vi det på en omsorgsfull og kjærlig måte slik at de som befinner seg i Babylon hører hva vi sier og følger oppfordringen kom ut av henne?

2) Guds svar til sitt folk som gjør det han forventer:

Vers 8: Da skal ditt lys bryte fram som morgenrøden, din legedom skal snart springe ut, og din rettferdighet skal gå framfor deg. Herrens herlighet skal følge etter deg. Vers 9:  Da skal du påkalle, og Herren skal svare. Du skal rope, og Han vil svare: Her er Jeg. Hvis du tar åket bort fra din midte, slutter å peke finger og å tale ondt, Vers 10: hvis du åpner din sjel for den sultne og metter den ydmykede sjel, da skal ditt lys renne i mørket, og ditt mørke skal bli som høylys dag. Vers 11: Herren skal alltid lede deg. På tørre steder skal Han mette din sjel, og Han skal styrke dine bein. Du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell, der vannet aldri svikter.

Dersom vi oppfyller de krav Gud stiller til oss som Guds rest i endetiden, ved at vi fyller vår nestes åndelige og timelige behov, da vil Herren velsigne oss på alle mulige tenkelige måter. Se bare hvilke herlige løfter løftenes Gud gir oss dersom vi svarer positivt på hans kall.

Om vi gjør våre plikter, da skal …

ditt lys bryte fram som morgenrøden …

din legedom skal snart springe ut …

din rettferdighet skal gå framfor de …

Herrens herlighet skal følge etter deg …

du påkalle, og Herren skal svare …

du skal rope, og Han vil svare: Her er Jeg …

… og hvis du åpner din sjel for den sultne og metter den ydmykede sjel, da skal …

ditt lys renne i mørket …

ditt mørke bli som høylys da …

Herren skal alltid lede de …

Han mette din sjel på tørre steder …

Han skal styrke dine bein …

du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell, der vannet aldri svikter

Hvilke løfter! Hvem ønsker vel ikke å ta del i slike velsignelser? Men, selv om vår frelse er gratis så koster den oss alt i et frivillig offer for å oppfylle Guds forventninger til oss. Vi er nødt til å komme oss ut av komfortsonen vår, reise oss opp fra vår tilbakelente stilling i godstolen og gå ut der vi kan møte andre mennesker og fortelle dem om den herlige skatten som ligger og venter på dem bare de åpner hjertene sine for Gud og strekker ut hendene sine og tar imot Hans fantastiske gave.

Det er ikke før vi gjør dette at vi svarer Gud positivt ved å oppfylle alle hans bud som er samlet i det doble kjærlighetsbudet, som består av en vertikal akse som viser vårt forhold til Gud Skaperen, og en horisontal akse som viser vårt forhold til våre medmennesker. Setter vi den vertikale og horisontale aksen sammen får vi korset. Det doble kjærlighetsbudet finner vi i Matteus 22,37-39: … Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand … // … Du skal elske din neste som deg selv. Det er da, og først da vi oppfyller Guds forventninger til oss som Hans spesielle folk i endetiden, og da vil Gud oppfylle alle sine vidunderlige løfter Han har gitt, både over oss og de som vi når fram til med vårt budskap.

Så følger det store spørsmålet. Gjør vi dette, eller er vi kun opptatt av å tale store og fine ord om å forkynne endetidsbudskapet og fortelle om Jesu snare gjenkomst? Jeg er stygt redd for at sannheten er nedslående. Flesteparten er adventister i navnet og kun i kirketiden, ellers i uken har de stort sett nok med seg selv, ikke ulik den verden vi er skilt ut fra gjennom vårt budskap. La oss se hvordan vi responderer på vårt kall. Er vi noe bedre enn de som gikk foran oss, og som vi kritiserer?

3) Hvordan Guds folk svarer på Guds forventninger:

Vers 2: Likevel søker de Meg dag etter dag, de ønsker å få kjennskap til Mine veier, som om de var et folkeslag som har gjort rettferdighet og ikke forlatt sin Guds rette dommer. De spør Meg om rettferdige dommer. De vil gjerne være i Guds nærhet. Vers 3: Hvorfor har Du ikke sett at vi har fastet? Hvorfor legger Du ikke merke til at vi har plaget vår sjel? Se, på den dagen dere faster, lever dere i egen vellyst, dere utnytter alle deres arbeidere. Vers 4: Sannelig, dere faster i strid og trette, mens dere slår med neven i ondskap. Dere kan ikke faste slik dere gjør i dag hvis dere vil at deres røst skal høres i Det høye. Vers 5: Er dette en faste Jeg har innsatt, en dag da et menneske plager sin sjel, det å bøye sitt hode som et sivaks, og å bre ut sekkestrie og aske. Kaller du dette en faste og en dag som er til velbehag for Herren?

Den måten vi svarer på generell basis, er alt annet enn lystig lesing. Vårt felles svar er motsatt av det svaret Gud ønsker vi skal gi. Håpet ligger likevel i det faktum at vi som kirke søker Gud dag etter dag og ønsker å få kjennskap til Guds veier. Men liv og lære følger ikke hverandre, ikke noe av det vi gjør er til behag for Gud. Som kirkesamfunn har vi blitt som fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid. Høy bekjennelse, men ingen kjærlighet til ordet.

La oss ta vers for vers og se hvordan situasjonen er for vår kirke.

Vers 2: Likevel søker de Meg dag etter dag, de ønsker å få kjennskap til Mine veier, som om de var et folkeslag som har gjort rettferdighet og ikke forlatt sin Guds rette dommer. De spør Meg om rettferdige dommer. De vil gjerne være i Guds nærhet.

I Matteus 15 så refser Jesus fariseerne og de skriftlærde og uttaler en knusende dom over dem i vers 7 og 8 ved å si: Hyklere! Jesaja profeterte rett om dere da han sa: Dette folket kommer nær Meg med sin munns tale og ærer Meg med sine lepper, men deres hjerte er langt borte fra Meg.

Nå er det sikkert mange som stiller spørsmålet om hvordan denne kritikken som Jesus rettet spesielt til fariseerne og de skriftlærde kan gjelde oss. Det gjelder oss i høyeste grad, for vi ikke viser oss å være noe bedre enn det jødenes ledere var på Jesu tid. Jo da, vi går i kirken og lovsynger Gud, men det gjorde også de som var satt til å forvalte Guds ord på Jesu tid. Spørsmålet bør heller rettes mot hva som skjer når vi er ferdige i kirken og går hjem. Hva gjør vi da?

• da går vi forbi den som er både fysisk og åndelig sulten og tørst,

• da går vi forbi de som er fremmede for oss,

• ikke kler vi den som er naken,

• og ikke oppsøker vi noen som er syke eller i fengsel.

Da følger disse evinnelige spørsmålene igjen … …

• Er vi da lys som skinner i mørket?
• Går vår rettferdighet foran oss, og følger Herrens herlighet etter oss da?
• Er vi da som en vannrik hage, som et kildevell, der vannet aldri svikter?
• Bringer vi da det glade budskap ut til de som lever i mørket?
• Er vi da jordens salt?

Allikevel så hevder vi å ha fastet og plaget vår sjel, og vi påberoper oss å gjøre det som vers 3 tar opp.

Vers 3:  Hvorfor har Du ikke sett at vi har fastet? Hvorfor legger Du ikke merke til at vi har plaget vår sjel? Se, på den dagen dere faster, lever dere i egen vellyst, dere utnytter alle deres arbeidere.

Faste er nevnt 37 ganger i BGO 1988, men det kommer frem av denne teksten at faste er to vidt forskjellige ting: 1) faste som vanesak og … 2) faste som et ekstra hjelpemiddel i den troendes liv.

Det er nok riktig det at vi har fastet og plaget vår sjel. Men hvor dypt stikker dette? Hva slags faste er det vi bedriver? Er det en faste etter tradisjonen, eller er den etter Guds forskrifter?

Dersom vi faster ved å avstå fra å spise, er vår faste er i utgangspunktet en vanesak. Vi kan også kalle våre offergaver til kirken vår faste, og det er på disse to måtene vi plager vår sjel. Gud har gitt oss i overflod av sine rike gaver, og vi er gjerrige når det kommer til det punktet at vi må gi noe tilbake til Gud av det som i utgangspunktet er Hans.

Det er imidlertid en type faste som Gud setter pris på, og det er den som er etter hjertet. Jesus bruker uttrykket faste ved noen anledninger, men Gud ønsker heller lydighet fra folket framfor en faste som har blitt en formalitet. Det er tydeligvis en type faste som er nødvendig, men som samtidig ikke er en vanesak eller tradisjon. Faste som tradisjon er ikke noe Gud ønsker vi skal gjøre, og det er denne type faste som er beskrevet i Sakarja kapittel 7 vers 3 … … Skal jeg gråte i den femte måneden og faste, slik jeg har gjort i så mange år? … … hvor spørsmålet er om de skal faste slik de hadde gjort i mange år i den femte måneden, som er den måneden da tempelet i Jerusalem ble ødelagt av babylonerne i år 586 f.Kr. Jødene hadde gjort denne fasten til en tradisjon. I Matteus 17,21 sier Jesus at det er nødvendig med både bønn og faste for å kunne drive ut onde ånder, men dette er ikke en faste som er en vanesak. Spørsmålet er om vi faster for å komme tettere innpå Gud i våre bønner og i livet ellers, eller om vi faster for å vise våre åndelige søsken hvor åndelige vi er.

Vers 4 og 5: Sannelig, dere faster i strid og trette, mens dere slår med neven i ondskap. Dere kan ikke faste slik dere gjør i dag hvis dere vil at deres røst skal høres i Det høye. Er dette en faste Jeg har innsatt, en dag da et menneske plager sin sjel, det å bøye sitt hode som et sivaks, og å bre ut sekkestrie og aske. Kaller du dette en faste og en dag som er til velbehag for Herren?

Ifølge Gud er det ikke godt nok med den form for faste vi bedriver. Gud sier vi faster i strid og trette. Jeg vil våge den påstand at dette passer godt med vår kirke i dag. Vi er i ferd med å bli splittet opp nettopp på grunn av strid og trette. GC vedtok etter en demokratisk prosess at syvendedags adventistsamfunnet ikke skal ordinere kvinnelige pastorer – ikke ennå. De delene av vårt kirkesamfunn som ønsker dette har tatt til motmæle og sagt at dersom vi ikke får ordinere kvinner skal vi heller ikke ordinere mannlige pastorer. Dette har blitt en konflikt som er i ferd med å eskalere ved at GC har innført et rigid kontrollsystem som skal sørge for at alle følger de vedtakene som blir gjort av kirkens høyeste organ. Dette tiltaket falt heller ikke i god jord hos de som har satt seg selv i opposisjon til flertallet. Dette er så feil så feil. Det er bare en som tjener på en slik strid, og det er Satan. Han er i ferd med å splitte opp Syvendedags Adventistkirken, og det må glede ham stort da det ikke finnes et annet kirkesamfunn han hater sterkere enn vårt.

4) Guds velsignelse og lønn til de trofaste:

Vers 13: Hvis du vender din fot bort fra sabbaten, så du ikke gjør etter ditt eget velbehag på Min hellige dag, men hvis du kaller sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull, hvis du vil ære den, så du ikke følger dine egne veier, og ikke gjør det som er etter ditt eget velbehag, og ikke taler dine egne ord, Vers 14: da skal du ha stor glede i Herren. Jeg skal la deg ri på høydene i landet og mette deg med arven fra din far Jakob. Herrens munn har talt.

De fleste av oss er flinke til ikke å utføre vårt arbeid på sabbaten. Men er det nok ifølge Jesaja 58? Er det det samme som ikke å gjøre etter vårt eget velbehag? Og selv om de fleste av oss ikke gjør etter vårt eget velbehag på sabbaten, så er det allikevel noe som mangler, skal vi tro Jesaja. Selv om vi kaller ‘sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull, og hvis du vil ære den, så du ikke følger dine egne veier, og ikke gjør det som er etter ditt eget velbehag, og ikke taler dine egne ord’ så ligger det implisitt i teksten at dette i seg selv ikke er nok. I stedet for å gjøre det som er til vårt velbehag, skal vi gå ut og gjøre til Guds velbehag.

Vi følger nok ikke våre egne veier, men følger vi den veien Gud ønsker vi skal gå? Hva betyr det for oss å gjøre etter Guds velbehag på sabbaten? Gjør vi etter Guds velbehag når vi ikke arbeider på denne dagen? Gjør vi etter Guds velbehag når vi ikke går i butikken og handler, men i stedet går i kirken på sabbaten? Er dette å gjøre etter Guds velbehag på sabbaten? Hva da med alle de som trenger en håndsrekning? Hva med den sultne uteliggeren som sitter på hjørnet til butikken? Går vi forbi denne fordi det er sabbat, eller kjøper vi litt å spise og drikke til vedkommende? Det hele kan oppsummeres i et spørsmål: Går vi virkelig ut og gjør etter Guds velbehag ved at vi sprer Guds velsignelse til de andre vi møter på vår vei til og fra kirken – til vår neste – til vår nabo – til uteliggeren – til tiggeren? Gjør vi dette på veien hjem, eller er vi mest opptatt av å komme oss hjem så fort som mulig?

Om vi tar oss tid til å sette av noen minutter for å gjøre til Guds velbehag, så vil Gud rikelig belønne oss for vår innsats. Noen minutter fra eller til spiller vel ingen stor rolle for oss, vi får jo alle full tidsbeholdning, 24 timer, hvert døgn, ikke sant? Så da er det jo helt opp til hvordan vi disponerer tiden. Om vi gjør etter Guds velbehag, da vil sabbaten bli til en stor glede og vi vil rekke å gjøre mye mer enn vi aner. Men sabbaten vil ikke bli til en stor glede bare for oss som holder Guds sabbat. Den vil bli til enda større velsignelser for den som trenger …

et trøstende ord …

en liten matbit og noe å drikke …

en jakke i den kalde vinden.

Dette er hva jeg tror Gud mener med å kalle sabbaten en glede. Men ikke bare sabbaten. Vi både kan og bør gjøre dette hver eneste dag, men på sabbaten vil vi ha ekstra tid da vi slipper å tenke våre daglige gjøremål. Da kan vi bruke denne tiden til å gjøre etter Guds velbehag. Da vil vi alltid ha tid til å dele et par trøstende eller oppmuntrende ord og kjøpe en matbit til en sulten uteligger. Vi burde i det minste ha tid til det, ved å organisere oss og hvordan vi bruker den tiden vi har, og ikke gjøre etter vårt eget velbehag. Dette bør være vår første tanke fra vi står opp om morgenen til vi går og legger oss. Dessverre ser det ut til at vi både som enkeltpersoner og som kirke er milevis unna å oppfylle Guds forventninger, men det er håp også for oss.

5) Hva Guds trofaste skal gjøre ifølge profetien:

Vers 12: De som kommer fra deg, skal bygge opp igjen de gamle, ødelagte stedene. Du skal reise opp igjen de grunnvollene som har tilhørt slekt etter slekt. Du skal kalles den som setter bruddet i stand, den som bygger veiene opp igjen så det blir mulig å bo der.

De som kommer fra deg … sier profetien i avsnittet, og det betyr ikke noe annet enn de som kommer fra Guds endetidsmenighet. Dette er de som skal forkynne de tre englers budskap og som skal spre guddommelig lys og glede sammen med Guds velsignelser til folk i nød. Vi skal reise opp igjen det som er revet ned og vi skal fortelle om Guds uendelig og grenseløse kjærlighet som har kraft til å sette den undertrykte fri fra det slaveriet som binder ham. Vi skal restaurere forståelsen for Guds ord, loven og budene. Vi skal forkynne den sanne hviledagen. Men for å gjøre det på riktig måte må vi leve evangeliet, ikke bare forkynne det. Vi må vise Guds kjærlighet ved våre liv gjennom den måten vi samhandler med andre. Vi må leve versene 13 og 14 i dette kapitlet på en slik måte at vår neste ser at Guds kjærlighet er virksom i oss, slik at det er en innvendig flamme i våre liv som lyser opp tilværelsen til de som trenger vår hjelp.

Alene vil vi ikke klare det, men jo nærmere vi lever Kristus, og jo tetter vi er innpå livets Kilde, jo bedre vil vi bli i stand til åreise opp igjen de grunnvollene som har tilhørt slekt etter slekt og da skal vi kalles den som setter bruddet i stand, den som bygger veiene opp igjen så det blir mulig å bo der. Men dette skjer ikke sånn helt uten videre. Alt vi vil oppnå må vi grunnfeste på våre knær, vi må knele ned til Gud i bønn og be om å få kraft og styrke til å gjøre den Han ønsker at vi skal gjøre, Hans velbehag, og be Ham om å utruste oss på alle mulige måter slik at vi gå fram i seier for Herren. Men det betinger også at vi som kirkesamfunn legger fra oss de tingene som skiller oss fra den enheten som er nødvendig for å lykkes. Vi må komme tilbake til den enheten apostelmenigheten hadde da de ventet på utgytelsen av Den hellige Ånd i Jerusalem: Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen … // … Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn (Apostlenes gjerninger 1,14;2,1).

Alle, ikke noen eller nesten alle, men alle – absolutt hele kirken vår må ha samstemt sinn, og da kan vi ikke krangle om bagateller slik vi gjør i dag. Alle må være i stadig bønn om å få Den hellige Ånd, for uten Den hellige Ånd er det fint lite vi kan gjøre for vår neste. Da vil vi bli kalde og egoismen vil ta overhånd. Profetien sier at vi skal kalles den som setter bruddet i stand, og reise opp grunnvollene. Men for at Gud skal kunne bruke oss til det må vi gi avkall på vårt eget, på vårt ego, og ikke gjøre etter vårt eget velbehag, men gjøre det som er til Guds velbehag, og det er å … …

• forkynne evangeliet for fattige …

• forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte …

• rope ut frihet for fanger …

• sette de bundne fri …

• rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud …

• for å trøste alle som sørger.