2; Guds krav om et hellig liv, versene 10-19.
Da synden var et faktum ble menneskene separert fra Gud. Før synden var Adam og Eva rene og hellige og de levde i et intimt samfunn med Gud. Det er Gud, og bare Han som kan gjøre noe hellig ved sin tilstedeværelse. Etter synden var de ikke hellige lenger, fordi de hadde fjernet seg fra Gud gjennom sin synd. Gud kunne godt ha avsluttet hele prosjektet med menneskene, men da ville Satan ha vunnet en stor seier. I stedet startet Gud den prosessen vi kaller frelsesplanen som kan føre mennesket tilbake til Gud, og gi dem et like intimt fellesskap med Skaperen som Adan og Eva hadde den første tiden.
Vi vet alle hva Gud ønsker av sitt folk, og Han har gjentatt dette flere ganger gjennom hele Bibelen. Går vi til 2 Kongebok 17,13 finner vi følgende tekst som forteller oss hva Herren har oppfordret sitt folk og gjøre: Men Herren vitnet mot Israel og mot Juda ved alle profetene Sine, ved hver seer, og sa: Vend om fra deres onde veier, og hold Mine bud og Mine forskrifter, etter hele den loven som Jeg bød deres fedre, og som Jeg sendte til dere ved Mine tjenere profetene. Det bør ikke herske noen tvil om hva Gud vil ifølge dette verset. Gjennom alle profetene i gammeltestamentlig tid har budskapet vært det samme, lev et hellig liv.
I dette verset sier Gud at vi skal holde Hans bud og Hans forskrifter. Det er mange som sier at det er umulig for menneskene å holde Guds bud. Mange hevder også at Jesus opphevde budene da Han døde på korset. Spørsmålet er altså todelt. Er budene fortsatt gyldige, og er det mulig for oss mennesker å holde budene? Å holde Guds bud er noe som gjentas på forskjellige måter gjennom hele Bibelen både i den gamle testamentet og i det nye testamentet. Guds bud er derfor gyldige for oss i vår tid. De har evig gyldighet, (se 3 Mosebok 18,5; 2 Kongebok 17,13; 1 Johannes 2,3; Åpenbaringen 12,17; Åpenbaringen 14,12). Men, kan vi på noen måte holde Guds ti bud? Til tross for at menge, også i Adventistkirken hevder at det umulig å holde Guds bud er det fullt ut mulig. Gud vil ikke be oss om å gjøre noe som er umulig. Det er ikke slik Gud er.
Nå må jeg legge til at de aller fleste menneskene som har levd og som lever i dag har brutt ett eller flere av Guds bud, og til og med flere ganger. Men det er måten vi lever våre liv på som er avgjørende. Vi må ydmyke oss for Gud, be om tilgivelse for våre synder, angre det vi gjort feil og med Guds hjelp unngå å gjøre de samme feilene om og om igjen.
Når vi prøver å holde budene, er det det samme som å øve oss opp i trofasthet mot Gud. Da lever vi så tatt på Gud vi kan komme gjennom daglige bønner og bibelstudier, at vi etter hvert vil utvikle en karakter som bli mer og mer lik Kristus’ karakter. Da holder vi Guds bud. Dette er helliggjørelse. De som sier at det er umulig å holde budene framstiller Gud som en tyrann og despot som ber oss om å gjøre en ting vi ikke kan gjøre, for så å straffe oss i etterkant fordi vi ikke klarte å holde budene.
Går vi til nytestamentlig tid ser vi Paulus sier følgende i 1 Korinterbrev 7,19: Omskjærelse er ingenting, og mangel på omskjærelse er ingenting. Men det som betyr noe, er å holde Guds bud. Allikevel så klarte ikke Guds folk i gammel tid å holde Guds bud.
Et annet spørsmål er om Guds folk i endetiden er noe bedre enn det Guds folk var i gammel tid. Lever vi et mer hellig liv enn de som gikk før oss? Men, hva betyr det egentlig å leve et hellig liv? Det betyr at vi må leve så tett på Gud at Han lever våre liv på våre vegne.
Som jeg allerede har sagt så er det bare Gud, og Gud alene, som ved sitt nærvær, kan gjøre noe hellig, det være seg mennesker eller en ukedag. Helliggjørelse er en livslang øvelse hvor vi dag etter dag prøver å bli mer lik Jesus i måten vi lever på, helt til Gud lever fullt og helt våre liv. Er vi utholdende nok så kan vi oppleve å holde alle Guds bud uten å bryte dem, og da vil vi bli lik Enok. Om Enok skriver Ellen G. White dette i Evangeliets tjenere:
«Gjennom sitt virksomme liv holdt Enok sin forbindelse med Gud trofast ved like. Jo større og jo mer presserende hans arbeid var, desto mer vedholdende og alvorlige var hans bønner. Han fortsatte med til visse tider å trekke seg tilbake fra all omgang med andre. Etter å ha oppholdt seg i noen tid blant folket og virket for å hjelpe dem ved sin undervisning og sitt eksempel, tilbrakte han en stund i ensomhet, hungrende og tørstende etter den guddommelige kunnskap som Herren alene kan meddele, (36.4).
Ved således å holde samfunn med Gud kom Enok mer og mer til å gjenspeile det guddommelige bilde. Hans ansikt strålte av et hellig lys, av det lys som skinner i Jesu åsyn. Når han kom tilbake fra disse samvær med Gud, betraktet endog de ugudelige med ærefrykt det himmelske preg i hans ansikt, (37.1).
Etter hvert som århundre etter århundre svant, ble hans tro sterkere og hans kjærlighet mot brennende. Bønnen var for ham sjelens åndedrett. Han levde i himmelens atmosfære, (37.2). Enok var helliggjort før Gud hentet ham og tok ham levende opp til himmelen.
Her i Jesaja kapittel 1 forteller Gud oss hva Han ikke vil ha. Som vi ser av de følgende versene så har Guds folk fortsatt å tilbe Ham, og Gud sier Han er lei av de ofringene folket kommer med. Til og med røkelsen de ofrer er en styggedom for Ham. Hvorfor reagerer Gud på denne måten? Det skal vi prøve å finne ut av nå.
Hva Gud ikke vil ha.
Vers 10: Hør Herrens ord, dere Sodoma-herskere. Legg øret til vår Guds lov, dere Gomorra-folk:
Det som var tilfellet med Sodoma, Gomorra og søsterbyene var at de utviste en umoral som ikke var sett siden Noas dager, og ifølge Bibelen var det kun en rettferdig mann der, Lot. I dette avsnittet sammenligner Gud sitt folk, de som etter korset kaller seg kristne, med innbyggerne i Sodoma og Gomorra og byene rundt dem.
Det som skjedde i Sodoma og Gomorra er et bilde på en framtidig hendelse. I endetiden vil forholdene på jorden være som de var i Sodoma og Gomorra og som de var på Noas tid. Alt av avskyeligheter vil være tillatt, noe som allerede er på god vei til å oppfylles, og Gudsfrykten vil være saga blott hos de fleste menneskene.
Når Kristus kommer tilbake for å ufri Sitt folk, som er motbildet til det som skjedde i Sodoma og Gomorra, vil Guds trofaste rest, på samme måte som Lot og hans familie, bli ført ut av våre dagers ‘Sodoma’, det vil si, bli rykket opp i skyer for å møte Herren der (1 Tessalonikerbrev 4,17), før alle de ugudelige blir utslettet.
Vers 11: Hva skal Jeg med alle deres slaktoffer? sier Herren. Jeg er mettet av brennoffer av værer og fett fra gjøkalver. Jeg har ikke behag i blodet av okser, av lam eller bukker.
Vers 12: Når dere kommer for å skue Mitt åsyn, hvem har da krevd dette av deres hånd, at dere skal tråkke ned Mine forgårder?
Vers 13: Kom ikke med flere gagnløse grødeoffer! Den røkelsen er en styggedom for Meg. Nymåne og sabbat og innkalling til høytidssamling – Jeg tåler ikke ondskap sammen med hellig samling.
Vers 14: Min sjel hater deres nymåner og deres høytider. De er en byrde for Meg, Jeg er trett av å bære den.
Vers 15: Når dere rekker hendene ut, skjuler Jeg Mine øyne for dere. Selv om dere ber mange bønner, så hører Jeg likevel ikke; deres hender er fulle av blod.
Det er mange som vil tolke denne teksten som en selvmotsigelse. Se bare på første setning i vers 11: Hva skal Jeg med alle deres slaktoffer? sier Herren, og så sammenligner vi denne teksten med det som står i 3 Mosebok om alle de forskjellige offertypene Gud krever av menneskene. Her har vi brennofferet (kapittel 1), grødeofferet (kapittel 2), fredsofferet (kapittel 3), syndoffer (kapittel 4). Den første leksjonen Gud ga menneskene om frelsesplanen var da Gud selv slaktet et lam og lagde klær til Adam og Eva.
Men er det egentlig en selvmotsigelse? Gud har ønsket at menneskene skal komme til Ham med sine syndoffer og takkoffer siden Adams tid. Dette har ikke forandret seg. Når Gud sier at Han ikke har behag i sitt folks slaktoffer eller blodet av offerdyrene så henger det sammen med den måten ofringene blir båret fram på.
I Bergprekenen i Matteus 5,23-24 finner vi en forklaring på hva som menes med versene 11- 15 i Jesaja 1, når Jesus sier: Derfor, hvis du kommer med din gave til alteret og der kommer på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge der foran alteret og gå derfra! Bli først forlikt med din bror, kom så og bær fram gaven din!
Det hjelper ikke å bære fram all verdens offergaver dersom vi ikke har bedt Gud og vår neste om tilgivelse for de syndene vi har begått. Da vil våre ofringer bli regnet som gagnløse. Har vi noe uoppgjort med noen må dette rettes opp først, og ført da vil våre offergaver behage Gud.
Men, hva ligger i ordet gagnløse? Når Gud sier at våre ofringer er gagnløse betyr det at de er bortkastede, forgjeves eller til ingen nytte.
Dette kan settes inn i en videre sammenheng. Det er ikke bare ofringer som dekkes av disse versene, også den måte vi forkynner evangeliet på kommer inn under disse fem versene. Det er kanskje mer aktuelt i endetiden enn det var tidligere, for nå har vi en kirke, både den falne katolske og de falne protestantiske kirkene som forkynner menneskebud. Om dette sa Jesus i Markus 7,7: Og forgjeves tilber de Meg, når de underviser menneskebud som om det var den rette lære, (dette er en direkte henvisning til Jesaja 29,13).
Det er på sin plass å legge til at i våre dager er det ikke nødvendig å ofre dyr som syndoffer. I vår tid er det våre bønner som er våre offer. I Åpenbaringen 8,3-4 forklares dette av Johannes på denne måten: En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom da og stilte seg ved alteret. Og det ble gitt ham mye røkelse, for at han skulle legge den sammen med alle de helliges bønner på gullalteret som var foran tronen. Og røyken av røkelsen, sammen med de helliges bønner, steg opp foran Gud fra engelens hånd. Det bør på grunnlag av disse to versene være hevet over enhver tvil hva som er våre ofringer i endetiden.
Her i Jesaja 1,11-15, går profeten i rette med de falne kirkene, og ber dem respektere Guds lov. De overtrer Guds lov på alle tenkelige og utenkelige måter, og vi har et par ord og uttrykk i våre dager som beskriver forholdene i byene på Jordansletten, og disse er: sodomi og sodomitt.
Sodomi blir brukt om seksualitet mellom personer av samme kjønn, for eksempel mannlig eller kvinnelig homoseksualitet eller en manns eller ei kvinnes seksuelle omgang med unge gutter eller jenter, og parafili*. Med andre ord beskriver sodomi avvikende seksuelle legninger av alle avskygninger.
* Parafili er seksuelle preferanser som ikke er basert på tiltrekning til personer. Parafilier er uvanlige veier til seksuell tenning og erotisk nytelse. Dette kan inkludere fantasier og seksuelle handlinger knyttet til objekter, som ellers ikke er forbundet med seksuelle aktiviteter eller situasjoner.
Sodomitt beskriver personer som utfører sodomi. Ser vi på hva nesten alle kirker og menigheter verden over har gjort de siste få årene ser vi at de har laget seg en egen liturgi for likekjønnede ekteskap, til tross for hva Bibelen lærer om dette.
Gud kaller dem Sodoma-herskere og Gomorra-folk, og sier at om de bærer fram sine ofringer i sine kirker – i form av gudstjenester, bønner og lignende – vil Han ikke akseptere dette fordi det er ofringer gjort med hender fulle av blod. Dette er en styggedom for Herren, og ingen ting av det som gjøres i de falne kirkene er akseptabelt for Gud. Gud er selv veldig klar på hvilke kriterier som ligger til grunn for Hans aksept. Dette forteller Jesus om i Lukas 11,14-23, et avsnitt som kalles «et hus i strid med seg selv blir ikke stående», hvor Han i vers 23 sier: Den som ikke er med Meg, er imot Meg, og den som ikke samler med Meg, han sprer.
Det er bare to veier å gå, enten går vi helhjertet den veien Gud vil vi skal gå, eller så går vi den veien vi selv vil gå. Går vi den veien Gud vil vi skal gå blir huset vårt stående, fordi det er bygd på fjell, og Gud selv beskytter det. Går vi den veien vi selv ønsker å gå vil huset vårt ramle så fort det kommer litt ruskvær fordi vi har bygd huset på sand.
Dette er i grunn en av de største bedragene i vår tid. Mange mennesker er opplært til å tro på det presten eller pastoren sier. Det er fortatt en del som ikke har en Bibel, og flesteparten av dem som har en Bibel leser kanskje ikke i den. Her har Satan lykkes med å forføre millioner av mennesker som er oppriktige i sin søken etter fred med Gud, men de finner den ikke. Det står i Jesaja 1,15 at Gud ikke vil høre deres bønner, som er det samme som ikke å akseptere deres ofringer. Dette er veldig leit, men fortsatt er et håp for en fortapt menneskeslekt.
Oppfordring til omvendelse og anger.
Vers 16: Vask dere, rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde!
Vers 17: Lær å gjøre det gode! Søk rettferdig dom! Led undertrykkeren på rett vei! La den farløse få sin rett! Før enkens sak!
Vers 18: Kom nå, og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren: Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som den hvite ull.
Vers 19: Hvis dere er villige og lydige, skal dere spise av det gode i landet.
Her forteller Gud hva som må til for å gjenopprette det ødelagte forholdet. Dette er en prosess i to akter som involverer hver enkelt av oss, og som viser det forholdet Gud ønsker å ha med hvert eneste menneske på denne jorden.
1) Først må vi, det syndige mennesket, rense oss fra våre urenheter, så må vi be om forlatelse fra den synden vi har begått og til slutt, holde opp å gjøre de onde gjerningene som vi gjør. Dette er uten tvil den tyngste delen av prosessen. Det er da Gud og vi går i rette med hverandre, og våre synder vil bli tilgitt. I Jesaja 43,25 sier Gud: Jeg, ja Jeg er Han som sletter ut dine overtredelser for Min Egen skyld. Dine synder skal Jeg ikke minnes mer. Hvilket stort løfte! Gud vil ikke huske våre synder dersom vi søker Ham av hele vårt hjerte og omvender oss.
2) Så må vi lære å gjøre det gode. Dette vil som regel være et resultat av den omvendelsen som fant sted da vi renset oss bekjente våre synde og stoppet å bryte Guds lov med vilje. Da vil vi holde Guds bud i stedet for å bryte dem, og da vil frukten av vår omvendelse lære oss å elske – først Gud og så vår neste. Når vi har gjort dette, da lover Gud oss at vi en dag vil få høste fruktene av vår omvendelse. I Jesaja 58,14 sier profeten dette: da skal du ha stor glede i Herren. Jeg skal la deg ri på høydene i landet og mette deg med arven fra din far Jakob. Herrens munn har talt.
Vers 18 er et evangelium i seg selv. Jesaja er den av bøkene i det gamle testamentet som er mest sitert eller henvist til i det nye testamentet. Omlag 600 ganger er Jesaja sitert i det nye testamentet, blant disse er de mange kjente messianske profetier. Det er derfor at Jesajas bok kalles det femte evangelium, eller evangeliet i det gamle testamentet. Som vi har sett over så refser Gud sitt folk fordi de er utro mot Ham, og den måten Han omtaler dem på er alt annet enn hyggelig lesning. Men midt oppe i det hele så strekker Gud ut sin hånd for å hjelpe de som har fart vill. Hvis vi vil gjøre det Herren sier i vers 17, da er det det samme som å angre det onde man har gjort, vende seg til Herren og be om tilgivelse for sine synder.
Gjør vi dette så vil Gud tilgi oss og slette ut alle synder vi har begått, uansett hva vi har gjort oss skyldige i vil Han fjerne dem og Han sier at Han ikke vil huske dem.
Så vidunderlige løfter Gud gir oss. Gud sier Han ikke skal minnes vår synd. Det er ikke slik at Gud kan glemme, men Gud vil ikke huske våre synder dersom vi vender oss til Ham, ber om tilgivelse og angrer våre synder. Selv om vi har levd et syndefullt liv men angret våre synder vil vi bli for Gud som om vi aldri hadde syndet. Esekiel sier det slik: De skal ikke mer gjøre seg urene med sine avguder, sine avskyelige gudebilder eller med noen av sine overtredelser. Men Jeg skal frelse dem fra alle stedene der de bor, der de har syndet, og Jeg skal rense dem. De skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud, (Esekiel 37,23).
Selv om Guds folk gjør alt feil, og selv om de bryter Guds lov og bud, ja, selv om de går sine egne veier, så kaller Gud på dem av kjærlighet. Han ønsker ikke at noen skal gå fortapt, men Han tvinger ingen. Han overlater til det enkelte menneske å bestemme hvor det vil tilbringe evigheten. Gud vil så gjerne ha vår kjærlighet, men bare hvis vi forstår at Gud elsket oss ført, mens vi ennå var syndere – ikke av frykt for å gå fortapt – men fordi vi har sett Guds kjærlighet og vil svare på den. Denne innstendige oppfordringen i Jesaja 1,16 Vask dere, rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde! har lydt gjennom hele historien fra Adam og Eva falt i synd i Edens Hage, og «Adam … … hvor er du?» (1 Mosebok 3,9) vil lyde helt til Kristus er ferdig med den undersøkende dom i det himmelske tempelet.
3; Forløsning eller ødeleggelse, versene 20-31.
Som nevnt så ønsker Gud at vi angrer, vender oss til Ham og bekjenner våre synder. Gud er ingen tyrann som avviser oss dersom vi skulle snuble og falle. Det beste bildet som er tegnet av Gud Faderen er det bildet Jesus tegnet da han fortalte lignelsen om den fortapte sønnen som vi finner i Lukas 15,11-32. Denne sønnen ba om å få sin del av farsarven mens faren levde. På Jesu tid ble dette oppfattet som at sønnen ønsket å se sin far død. Det er vel slik de fleste av oss ser på Gud i dag også. De fleste menneskene, til og med de fleste kristne ønsker også at Gud var død.
Når denne sønnen kom til seg selv, og oppdaget at han hadde mistet alt det gode han hadde da han bodde hjemme hos sin far, angret han, og han begynte å gå hjemover. Faren som var syk av lengsel etter sin sønn var ute og speidet etter ham hver eneste dag, sent og tidlig. En dag ser han en skikkelse han kjenner igjen. Det faren gjør nå er eksepsjonelt. Det var under en eldre manns verdighet å løpe, han skulle ikke engang gå fort. Men, da faren så at sønnen kom tilbake kastet han alle hemninger over bord og løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og ønsket ham velkommen hjem. Slik er vår Gud. Universet hersker står ute og speider etter alle som har gått seg vill. Når Han ser dem komme på veien hjem til Ham, så løper Han dem i møte, tilgir dem deres onde handlinger, kler dem i de fineste klær og gjør alt Han kan for å vise sin uendelige og grenseløse kjærlighet. Det finnes ingen kjærlighet som er sterkere enn den kjærligheten Gud har til deg og til meg.
Straffen er utmålt.
Vers 20: Men dersom dere er uvillige og gjør opprør, skal dere fortæres av sverdet. For Herrens munn har talt.
I Romerne 6,23 sier Paulus at syndens lønn er døden … … og i Esekiel 18,20 sier profeten: Den sjel som synder, skal dø … … Dette er langt fra noen nyhet for menneskene. Allerede ved skapelsen sa Gud til Adam og Eva at de ville dø dersom de brøt Hans bud, 1 Mosebok 2,16-17: Herren Gud bød Adam og sa: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø. Menneskene var skapt for å leve evig sammen med sin Skaper, men betingelsen var at de holdt Guds bud. Vi ser rundt oss at Adam og Eva brøt Guds bud. Over alt er det død og elendighet som et resultat av at synden kom inn i verden.
En dag skal Gud ta et siste og et endelig oppgjør med synden og syndens problem, men Gud har i sin visdom latt fortapelsens sønn, Satan, få avsløre seg selv for alle de syndfrie vesenene som lever i hele universet, og vise sitt sanne ansikt.
Bibelen forteller om en dom, en dom som avholdes i samme form som i jordiske rettssaler. Forsvarene undersøker forholdene før dom blir avsagt og til slutt blir dommen iverksatt, enten blir man frikjent, eller så bli man dømt skyldig. I Daniels bok fortelles det om den undersøkelsen som Kristus gjør før rettsaken. Dette kaller vi den undersøkende dom.
Jeg så på dette helt til det ble satt troner fram, og Den gamle av dager satte seg. Hans klær var hvite som snø, håret på Hans hode var som ren ull. Hans trone var som flammene av ild, hjulene på den var brennende ild. En strøm av ild flommet fram og kom ut foran Ham. Tusen ganger tusen gjorde tjeneste for Ham. Ti tusen ganger ti tusen stod framfor Ham. Retten ble satt, og bøker ble åpnet, (Daniel 7,9-10).
Det vi ser her er at Gud Faderen, Den gamle av dager, tar plass på sin trone. Vi befinner oss altså i himmelen, noe vi også ser av alle som er vitner til denne undersøkende dommen. Det fortsetter i Daniel 7,13 med dette: Jeg så i de nattlige synene, og se, En som var som Menneskesønnen kom med himmelens skyer! Han kom bort til Den gamle av dager, og de førte Ham fram til Ham. Her ser vi Menneskesønnen, som er Jesus Kristus, komme bort til Gud Faderen.
I Åpenbaringen 20,12 sier Johannes: Og jeg så de døde, små og store, stå framfor Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er Livets bok. Og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger.
Den undersøkende dom er ferdig, og straffen er utmålt. Jesus kommer tilbake til jorden og alle vil bli straffet etter sine gjerninger. Kong David sier i Salme 28,4: Gi dem igjen etter sine gjerninger, og etter sin onde ferd! Gi dem igjen etter sine henders verk! La dem få det de fortjener! Om lag 11 århundrer senere skriver Johannes i Åpenbaringen 20,12-13 Og jeg så de døde, små og store, stå framfor Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er Livets bok. Og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Og havet gav fra seg de døde som var i det, og Døden og Dødsriket gav tilbake de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger. I Jesaja 3,11 advarer Gud gjennom profeten: Ve den ugudelige! Det skal gå ham ille, for han skal få gjengjeld for sine henders verk.
Guds folk føres til omvendelse etter fallet.
Motsetninger.
Vers 21: Se, hvordan den trofaste staden er blitt en skjøge! Den var full av rettferdig dom, rettferdighet bodde i den, men nå, bare mordere!
Vers 22: Ditt sølv er blitt til slagg, din sterke vin er blandet ut med vann.
Som vi ser av teksten, så hadde Gud engang et folk, her kalt den trofaste staden, som var trofast mot sin Gud, og som tjente Ham slik Gud skal tjenes. De gjorde rett for seg i alle henseender, de avviste ingen som trengte hjelp, men oppfylte Guds bud på alle måter ved å vise kjærlighet til alle mennesker de møtte. En dag skjedde det noe, og den trofaste staden, Guds folk, eller menighet, var blitt forført og fordervet av Satans løgner. Den menigheten som før var trofasthet til Skaperen, og som utviste rettferdighet og som var fylt av kjærlighet, hadde blitt en skjøge. En kvinne er som vi vet et bilde på menigheten, men når denne kvinnen framstilles som en skjøge viser det at hun – menigheten – er utro mot sin Gud.
I budskapet til menigheten i Efesos sier Gud: Husk derfor hvor du er falt fra!Omvend deg og gjør de første gjerningene, ellers skal Jeg brått komme over deg og flytte lysestaken din fra sitt sted, hvis du ikke omvender deg, (Åpenbaringen 2,5). I disse to versene settes det opp motsetninger, hvordan det engang var, og hvordan det har blitt. Den trofaste staden er et bilde på den rene menigheten, men nå har hun blitt en skjøge. En skjøge er en prostituert, det er ei kvinne som er utro mot sin mann, og her er hun et bilde på hvordan den trofaste staden, som symboliserer menigheten har blitt utro mot Gud.
Før var Guds menighet et senter for tilbedelse av Gud, men nå er den blitt til et senter for utroskap mot Gud. Det ser vi på den måten vers 22 forklarer forandringen som har skjedd med den trofaste staden. Alt som var rent og verdifullt har blitt til slagg og som vin blandet ut med vann.
Landets fyrster er troløse.
Vers 23: Dine fyrster er blitt opprørere og holder lag med tyver. Hver eneste av dem elsker bestikkelse og jager etter gaver. De lar ikke den farløse få sin rett, og de fører ikke enkens sak.
Ettersom dette avsnittet handler om den trofaste byen, eller Guds menighet, er det lite sannsynlig at uttrykket ‘fyrster’ i vers 23 er byens eller landets politiske, sekulære ledere. Som kjent så kan de fleste hebraiske og greske ordene oversettes med forskjellige ord. Det første vi må gjøre er å se på hva det hebraiske ordet H8269 sar som har blitt oversatt til fyrster betyr: H8269 sar; fra H8323 sarar; en leder (av enhver rang eller klasse), kaptein (som hadde styre), sjef (kaptein), general, guvernør, vokter, herre, ([-oppgave-]) mester, prins (-ipal), hersker, forvalter. H8269 peker til H8323, og H8323 sarar, er en primitiv rot; å ha (transitivt utøve; refleksivt få) herredømme, gjøre seg selv til prins, (bære) styre.
Det ville vært lettere å forstå teksten dersom H8269 var blitt oversatt med menighetens ledere, forstandere, de som styrer i Guds menighet, men som alltid er det en agenda som ligger bak de ulike oversettelsene. Jeg kaller dette for kampen om Bibelen. Dette er en kamp som går ut på å forandre Bibelen til den ikke lenger viser veien til Jesus Kristus som vår Skaper og Gud, Frelser og Forløser.
Vers 23 forteller oss at til og med menighetens ledere er blant opprørerne, de som setter seg opp mot Gud og bryter Hans bud. Jesus kommer med en knusende dom over ‘den trofaste stadens fyrster’ i Matteus 23,1-7 hvor Han går i rette med fariseerne og de skriftlærde, det vil med andre ord si Guds folks åndelige ledere: Så talte Jesus til folkeskarene og til disiplene Sine og sa: De skriftlærde og fariseerne sitter på Moses’ stol. Derfor skal dere holde og gjøre alt det de ber dere om å holde. Men gjør ikke etter gjerningene deres, for de sier det, men de gjør det ikke. De binder sammen tunge byrder som er vanskelige å bære, og legger dem på menneskers skuldre. Men selv vil de ikke røre dem med en eneste finger. Alle gjerningene sine gjør de for å vise seg for mennesker. De gjør bønneremmene sine brede, og minneduskene på klesplaggene sine gjør de større. De elsker de beste plassene i gjestebudene, de beste setene i synagogene, å få hilsener på torgene og å bli kalt rabbi, rabbi av menneskene.
Det er ikke uten grunn Jesus kommer med denne kritikken, og den gjelder våre dagers ledere like mye som de religiøse lederne på Jesu tid. På denne måten har den trofaste stadens fyrster blitt mordere, (se vers 21).
Vi ser at Jesus anerkjenner myndigheten til de skriftlærde og fariseerne ved å si at folket skal gjøre det de sier, men samtidig avviser Han deres måte å utøve sin tro på ved å si at folket ikke skal gjøre det lederne gjør. Vi, den trofaste staden, i endetiden, vi må vokte oss vel så vi ikke faller i den samme fellen som menighetens ledere på Jesu tid. Det vil nok være veldig lett å instruere andre hvordan de skal leve livene sine, og fortelle dem hva de kan gjøre og ikke minst hva de ikke kan gjøre. Da kan vi fort komme til å føre våre søsken vekk fra Gud i stedet for å få dem klamre seg fastere til Gud. Da vil vi bli sittende igjen «med deres blod på våre hender».
Dom over de ugudelige.
Vers 24: Derfor sier Herren, hærskarenes Herre, Israels Mektige: Ve dere! Jeg skal kvitte Meg med Mine motstandere, og Jeg tar hevn over Mine fiender.
Vers 25: Jeg skal vende Min hånd mot deg, og rense ut ditt slagg som med lut, og skille ut alt ditt bly.
Vi har alle et valg vi må ta. Enten velger vi Gud og livet, eller så velger vi Satan og fortapelsen. Allikevel er ikke de menneskene som har valgt Guds fiende fortapt – ikke ennå – fordi Gud i sin kjærlighet til menneskeheten har bygd en bro over den avgrunnen menneskene skapte mellom seg og Gud da de brøt Guds bud og syndet mot Ham. Denne broen er Jesu kors. Når vi synder velger vi vekk Satans vei, men Gud har gitt oss et håp, og det er den broen Jesus skaffet tilveie da Han døde på korset. De som lever uten Gud har fortsatt muligheten til å komme tilbake til Gud Skaperen. Men det haster, for vi vet ikke hvor lenge nådedøren er åpen. Når denne døren stenger er broen over avgrunnen borte, og de menneskene som ikke har valgt Gud har selv dømt seg til fortapelse.
Vi kan se litt på konseptet «nådedøren». Dette er et tosidig konsept.
1) Alle mennesker, uansett hvor de bor, hvem de er og hva de har gjort, har en viss tid til å kunne omvende seg og vende seg til Gud og bli frelst. I 2 Mosebok 12,40 fortelles det om at Abrahams etterkommere skal bo som fremmede i Egypts land og Kanaans land i 430 år, men de skulle få vende tilbake til Kanaan etter de 430 årene var gått. «Og Israels barns opphold som fremmed mens de var fremmed i Egypts land og Kanaans land, var fire hundre og tretti år», (Oversatt fra engelsk; Brenton Septuagint Translation).
Fra den dagen dette ble sagt til Abraham og til Israel inntok Kanaan var prøvetiden for Amorittene og de andre folkeslagene som bodde i Kanaan. Dette var tiden nådedøren var åpen for dem, men da Israel forlot Egypt og var på vei til Kanaan ble nådedøren lukket. Slik vil nådedøren for hele verdens befolkning lukkes en gang om ikke lenge. Da er det for sent å be om tilgivelse. Dette kan vi kalle den universelle nådedøren.
2) Alle mennesker har muligheten til å vende seg til Gud så lenge de lever. Dersom de ikke gjør det vil muligheten til å omvende seg bli borte den dagen de dør. Dette er den individuelle nådedøren.
Prinsippet om nådedøren finner vi en bekreftelse på i Åpenbaringen 22,11: Den som gjør urett, la ham fortsatt gjøre urett! Den som er uren, la ham fortsatt være uren! Den som er rettferdig, la ham fortsatt være rettferdig! Den som er hellig, la ham fortsatt være hellig!
De det uttales et ve over i vers 24 er de, som når nådedøren har stengt fortsatt er Satans fanger. Dette er de frafalne av Guds folk. Men før nådedøren stenges vil Gud tilby frelse i Jesus Kristus, og det er dette som skjer i vers 25 når Gud vender sin hånd mot den frafalne. Da vil disse få en siste mulighet til å bli renset slik at alt slagget renses og blyet skilles ut. Dette er et bilde på tilgivelse og renselse.
I Åpenbaringen 22,12 sier Jesus følgende: Og se, Jeg kommer snart, og Min lønn er med Meg, for å gi enhver igjen etter hans gjerning. Dette verset forteller oss at det må ha vært en undersøkelse i himmelen før Jesus kommer tilbake. Dette kaller vi den undersøkende dom. I våre dager holdes den undersøkende dom i det himmelske tempelet, og om ikke lang tid, vil Jesus Kristus komme tilbake til jorden for å iverksette dommen som framkommer i løpet av den undersøkende dommen.
Denne dommen kommer til alle mennesker. Men legg merke til at den først kommer til Guds hus deretter de ugudelige. Bare se hva Peter skriver i sitt første brev kapittel 4 vers 17: For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men hvis den begynner med oss først, hva blir da avslutningen for dem som er ulydige mot Guds evangelium?
Et ve-rop, som vi finner i vers 24, varsler dom og ødeleggelse, og i Åpenbaringen finner vi ve-ropet uttalt i sju forskjellige vers, og de retter seg mot verden generelt og mot en maktfaktor spesielt. I Åpenbaringen 8,13 står det: «Ve, ve, ve over dem som bor på jorden …». Dette er en advarsel om de kommende domshandlingene som vil falle over alle som bor på jorden i form av plager.
I Åpenbaringen 8,13; 9,12; 11,14 og 12,12 retter ve-ropene seg mot dem som bor på jorden, det vil si hele menneskeheten, mens det i Åpenbaringen 18,10; 18,16 og 18,19 er det den spesielle maktfaktoren ve-ropene retter seg mot: «De skal stå på avstand av frykt for hennes plage og si: Ve, ve den store byen Babylon, den mektige byen! For på én time er dommen din kommet», (vers 10) … Og de sier: ve, ve den store byen som var kledd i fint lin, purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostbare steiner og perler, (vers 16) … og … og de sier: Ve, ve den store byen som var kledd i fint lin, purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostbare steiner og perler! (vers 16).
Denne maktfaktoren kalles Babylon, den mektige byen, og denne byen er kledd i fint lin, purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostbare steiner og perler. Vel, nå kan jo ikke en by kle seg på denne måten, men versene 10 og 16 viser til vers 19 hvor det står at denne byen kalles «hun». Hun er altså en kvinne, og da dreier dette seg om en kirke, den katolske kirke, (se vers 24). Alle som har vært inne i noen av de store katolske katedralene har blitt overveldet av den skjønnheten, de rike utsmykningene pyntet med gull, sølv og edelsteiner. Og vi har vel alle sett den katolske kirkes biskoper, kardinaler og paver kledd i purpur og skarlagen. Det er tankevekkende at Johannes kunne beskrive dette mer enn 400 år før denne kirken ble etablert slik vi kjenner den i dag.
Guds folk skal forløses.
Vers 26: Jeg lar deg igjen få dommere som i opphavet og rådgivere som i begynnelsen. Etter det skal du bli kalt rettferdighetens by, den trofaste staden.
Vers 27: Sion skal bli forløst ved rettferdig dom, og de som omvender seg hos henne, forløses med rettferdighet.
Det står at dommen skal begynne med Guds hus, (se 1 Peter 4,17). De rettferdige vil i denne dommen bli frikjent av Gud fordi de har blitt ikledd Jesu rettferdighet. Da skal igjen Guds folk kalles de rettferdiges by og den trofaste staden. Og som vers 27 hentyder så vil mange svare positivt på det siste advarselbudskapet i Åpenbaringen 18,4: «Kom ut av henne mitt folk». Det er disse som omvender seg, og som søker seg til den kirken som hele tiden har vært Guds trofaste rest, hvor vi finner dem som har kallet «de andre av Guds folk» ut av Babylon hvor de hadde sitt tilholdssted.
Det sies i Daniel 11,41 at «han» som er pavemakten, «komme inn i Det herlige landet og at mange skal falle» som betyr at pavemakten vil forsøke å infiltrere Guds rene endetidsmenighet. I Daniel 11,45 står det at «han» (fortsatt pavemakten, skal «slå opp teltene til sitt slott mellom havet og det herlige hellige berget» som også betyr infiltrasjon og falsk lære.
Men uansett hva pavemakten vil prøve på vil det ikke lykkes for ham fordi Gud er med sitt folk. I Daniel 11,45 står det at «det er ingen som hjelper ham».
I Sakarja 8,3 sier Gud til sitt folk: «… Jeg skal vende tilbake til Sion og bo midt i Jerusalem. Jerusalem skal kalles Sannhetens stad, hærskarenes Herres berg, Det hellige berget», og i Malaki 3,12 sier Gud «Alle folkeslagene skal prise dere salige*, for dere skal være det herlige landet, sier hærskarenes Herre». <* kalle dere velsignet.>
Ødeleggelse og dom.
Vers 28: Ødeleggelsen skal sammen ramme både overtredere og syndere, og de som forlater Herren, skal gå til grunne.
Vers 29: For de skal skamme seg over terebinter-trærne som var deres store lyst. Dere skal rødme av skam over hagene som dere har valgt ut.
Vers 30: For dere skal bli som en terebinter med visne blader, som en hage som ikke får vann.
«Både overtredere og syndere, og de som forlater Herren», høres litt ut som smør på flesk, men som alltid er det en spesiell grunn til at profeten ordlegger seg slik han gjør. En overtreder er jo en synder, og en synder er jo en overtreder i en viss forstand, men det kan ligge i det at en overtreder gjør dette med fullt overlegg mens en synder kanskje ikke er klar over det vedkommende gjør. Både overtrederen og synderen forlater jo Herren så lenge de ikke ber om tilgivelse for sine handlinger, noe som må gjøres før nådedøren, både den personlige og den universelle, lukkes for evig og alltid.
Dommen er evig.
Vers 31: Den sterke skal bli som stry og hans verk som en gnist. Sammen skal de begge brenne, og det er ingen til å slokke.
Bibelen er klokkeklar på at de ugudelige går en fortapelse i vente. Fortapelse er det samme som død. Død er det samme som fravær av liv, og evig fortapelse er evig død og evig fravær av liv. Uansett hvem du er og har gjort, uansett hvor opphøyet posisjon du har hatt vil du komme til kort i dommen. I Jesaja sier Gud til den ugudelige: «For du har bare stolt på din ondskap. Du har sagt: Det er ingen som ser meg. Din visdom og din kunnskap har forført deg. Du har sagt i ditt hjerte: Jeg og ingen annen. Derfor skal det onde komme over deg. Du skal ikke vite hvor det har sitt opphav. Ulykke skal falle over deg. Du kan ikke bringe noen soning som vil hindre det. Ødeleggelse skal plutselig komme over deg, uten at du vet om det. Stå nå bare på med dine besvergelser og dine mange trolldomskunster, som du har strevd med fra din ungdom. Kanskje du kan være i stand til å få noe hjelp av det. Kanskje du kan skremme det bort. Du har trettet deg ut med dine mange råd. La bare astrologene, stjernekikkerne, som kjenner månedene på forhånd, stå fram og frelse deg fra alt det som skal komme over deg. Se, de er bare som halm, ilden skal brenne dem opp. De kan ikke engang fri seg selv ut fra flammens makt. Dette er ikke noe kullstykke til å varme seg på, eller noen ild til å sitte foran», (Jesaja 47,10-14).
Ikke engang de som var din hjelp og trøst og kanskje din styrke da du trassig vendte deg vekk fra din Gud og Skaper, kan hjelpe deg, for de er i samme situasjon som deg. De skal tilintetgjøres i den annen død, som er den evige død.
Men det er en vei ut av denne situasjonen. I Jeremia 4,4 sier Herren: «Omskjær dere for Herren og ta bort deres hjertes forhud, hver mann av Juda og dere som bor i Jerusalem … …». Det vil si, vend dere til Herren og gjør bot for de onde gjerningene du har gjort.
Be din Frelser å skape et nytt hjerte i deg, et hjerte som er stødig så du kan elske Gud og din neste. Da vil du slippe den straffen som er gitt. Jesaja fortsetter med dette: «… … Hvis ikke bryter Min vrede ut som en ild og brenner så ingen kan slokke den, på grunn av deres onde gjerninger».
Hvor ønsker du å tilbringe evigheten? Ønsker du å gå inn til livet, som er det evige livet vi får i kraft av Jesus død og oppstandelse, eller ønsker du å gå inn til døden, som er evig død. Du må foreta et valg, og jo før du velger Guds vei, jo bedre er det for deg.
Gårsdagen er forbi, morgendagen kjenner ingen derfor er dagen i dag DIN dag. Vend deg til Jesus, bøy kne for universets Konge, be om tilgivelse slik at du kan få del i løftene og håpet som ligger i Kristi gjenkomst. Da vil du bli med Ham til himmelen der Han har en bolig til deg – ja til nettopp deg. Det er ditt valg, og ditt alene.
Velg i dag, for i morgen kan det være for sent. Jesus sier i Matt 24,36 «Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far».
Det haster om du vil gå inn til livet, for fire ganger, bare i Åpenbaringsboken, sier Jesus, «Jeg kommer snart».
Tør du vente?
Hva venter du på?
Det er ditt valg.