Innledning.
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord om ikke annet er oppgitt.
Ifølge Jesajas bok og 2 kongebok ble Jesajas utvalgt av Gud til å forkynne for israelittene om to, i utgangspunktet, helt motstridende ting, men som egentlig hører sammen, nemlig dom og frelse. Da Jesaja ble kalt til profet rørte en engel leppene hans med glødende kull.
Dette var et symbol på at Jesaja ble renset og var klar til å tale på vegne av Gud, (Jesaja 6,1-10). Navnet Jesaja betyr Herren frelser, og kommer fra det samme rotordet som navnene Jesus og Josva, H3444 yeshuw`ah, (uttales yesh-oo’-aw) som betyr frelse.
Det første verset i Jesajas bok sier at Jesaja profeterte da Ussias, Jotams, Akas’ og Hiskias var konger i Juda. Ussias regjerte hele 52 år på midten av 800-tallet f.Kr. og Jesaja må ha begynt sin tjeneste noen år før Ussias død, trolig på 740-tallet f.Kr. Han kan ha vært samtidig med Manasse i noen år. Dermed kan Jesaja ha profetert så lenge som 64 år.
Jesajas kone ble kalt profetinnen, enten fordi hun hadde den profetiske gaven, slik som Deborah og Hulda hadde, eller ganske enkelt fordi hun var profetens kone. De hadde to sønner. Den eldste ble kalt Shear-jashub, som betyr ‘En rest skal vende tilbake’, og den yngste ble kalt Maher-Sjalal-Hasj-Bas, som betyr ‘Brått (snart) bytte, rov i hast’. I Jesaja 8,3-4 leser vi dette: Og jeg gikk inn til profetinnen, og hun blev fruktsommelig og fødte en sønn; og Herren sa til mig: Kall ham Maher-Sjalal Hasj-Bas! For før gutten skjønner å rope far og mor, skal de bære rikdommene i Damaskus og byttet fra Samaria frem for Assurs konge, (DNB 1930).
Navnene til de to sønnene er nok ingen tilfeldigheter. Navnet til den eldste sønnen forteller om at Gud vil la en rest som skal vende tilbake, eller bli tilbake, og profeten har dermed fått et budskap om håp for Guds folk. Den andre sønnens navn vitner om en krig hvor både rikdommen til Damaskus og Samaria (Israel -Nord-riket), vil bli ført bort til Assyria.
Dette ble oppfylt da Assyria erobret Samaria i årene 722 – 721 f.Kr. Assyrias konge Sankerib førte de fleste overlevede i fangenskap bortenfor elven, det var kun «Shear-jashub», eller en liten rest, som ble igjen i Samaria. Elven her er Eufrat, (se 1 Kongebok 14,15).
I endetiden vil denne profetien også få sin oppfyllelse ved at Guds folk blir satt på den vanskeligste prøven noensinne. Guds endetidsmenighet vil bli rystet fordi mange ikke vil forene seg under det likeframme vitnesbyrdet og av den grunn forlater menigheten, men det vil være en «Shear-jashub», en liten rest som blir værende i Guds endetidskirke. Ellen G: White sier følgende om dette: Jeg ba om en forklaring på den rystelsen jeg hadde sett og ble vist at den vil bli forårsaket av det likeframme vitnesbyrd som det sanne vitne gir til Laodikeamenigheten. Dette vil gjøre sin virkning på dem som tar imot det, og vil få dem til å løfte standarden og forkynne den likeframme sannhet. Noen vil ikke ta imot dette likeframme vitnesbyrd. De vil sette seg opp imot det, og dette vil føre til en rystelse blant Guds folk, (Herren har vist meg 247.1).
Kapittel 1 i Jesaja er prologen til boken, og profeten klager over frafallet til sitt folk. Først og frest refset Jesaja Guds folk i sin samtid, men det er som vi vet ikke uvanlig at en profeti har to oppfyllelser, og slik er det også både med hele Jesajas bok og med dette kapitlet.
For det andre så er dette kapitlet en anklage mot det frafalne folket som levde i Juda og Jerusalem, og profeten går i rette med Guds folk i sin samtid, og for det tredje så går profeten i rette med Guds folk i alle tider fra Jesajas samtid helt til endetiden. Dette kapitlet har derfor en viktig beskjed til alle opp gjennom alle tider, og spesielt til oss som lever i endetiden.
Jesaja var, som de andre profetene, opptatt av det åndelige livet til Guds folk. I kapittel 29 kommer han med denne uttalelsen som er gyldig for alle Guds folk opp gjennom alle tider. Dersom vi – både menighetens ledere, profeter og vanlige folk – lar oss blinde av ulydighet, og setter oss opp mot Herren, vil Han ‘straffe’ oss på de underligste måtene.
I Jesaja 29,9-14 refser profeten Guds folk og sier følgende: Stans opp og undre dere! Bare gjør dere blinde og vær blinde! Dere er drukne, men ikke av vin. Dere raver, men ikke av sterk drikk. For Herren har utøst en dyp søvnens ånd over dere, og Han har lukket deres øyne, dere profeter. Han har dekket deres hoder, dere seere. Hele dette synet er blitt for dere som ordene i en forseglet bok. Om noen gir denne til en som kan lese, og sier: Vær snill og les dette! så sier han: Jeg kan ikke, for den er forseglet. Så blir boken overlatt til en som ikke kan lese, og det blir sagt: Vær snill og les dette! Så sier han: Jeg kan ikke lese. Derfor sier Herren: Fordi dette folket holder seg nær Meg med sin munn og ærer Meg med sine lepper, mens deres hjerte er langt borte fra Meg, og fordi deres frykt for Meg er menneskebud som de har lært, se, derfor vil Jeg igjen gjøre et under med dette folket, et under, ja et under. For der skal de vises visdom gå tapt, og de klokes klokskap skal bli skjult.
Denne profetien har en vedvarende oppfyllelse. Opp gjennom tiden har mange av dem som har regnet seg blant Guds folk ikke forstått verken det ene eller det andre. Det er kanskje lettest å se dette oppfylt i våre dager. Kirken skal liberaliseres for enhver pris, og ingen anstrengelse er for stor. Man radbrekker Guds ord, og framstiller Guds kjærlighet i et lite flatterende lys ved å vrenge på dette begrepet og tilpasse det til tidsånden.
Som om dette ikke skulle være nok så står det stadig vekk fram høyt utdannede mennesker og kaster vrak på Bibelen, Guds ord, og sier at den er en eventyrfortelling. Hadde disse høyt utdannede menneskene tatt av seg forutinntatthetens briller og søkt Guds visdom ville de ha sett sannheten. Det er flere eksempler på at det har skjedd, men hovedregelen er at de ikke forstår, fordi de vises visdom er gått tapt, det samme er de klokes klokskap. De sier at Guds ord er forseglet, og noen sier de ikke kan lese.
I hovedsak kan vi dele kapitlet i tre deler, del 1; versene 1-9, som vi kan kalle Israels utakknemlighet, med underpunktene Paradokset, Resultatet av opprøret,og En liten rest, tross alt. Del 2; versene 10-19 som vi kan kalle Guds krav om et hellig liv, med underpunktene Hva Gud ikke vil ha og Oppfordring til omvendelse og anger. Del 3; versene 20-31 som vi kan kalle Forløsning eller ødeleggelse, med underpunktene Straffen er utmålt, Guds folk føres til omvendelse etter fallet, Dom over de ugudelige, Guds folk skal forløses, Ødeleggelse og dom, og Dommen er evig.
En av de mest bemerkelsesverdige profetiene i hele Bibelen finner vi i Jesaja bok fra kapittel 44 vers 26 og til kapittel 45 vers 6. Denne profetien forteller at Babylon skal erobres av Medo-Persia og kong Kyros. Det oppsiktsvekkende er at profetien ble gitt om lag 100 år før Babylon erobret Juda og førte jødene i fangenskap til Babylon, og det gikk omtrent 150 år fra profetien ble uttalt til den ble oppfylt. Her forteller profeten til og med navnet på den kongen som skal erobre Babylon som senere fører til at jødene får reise hjem til sitt eget land. Denne profetien lyder slik:
Jeg stadfester Min tjeners ord og gjennomfører Mine budbæreres råd. Jeg sier til Jerusalem: Du skal bli bebodd, og til byene i Juda: «Dere skal bygges opp igjen. Jeg skal reise opp ruinene der. Jeg sier til dypet: Bli tørt! Jeg skal tørke opp dine elver. Jeg sier om Kyros: Han er Min hyrde, og han skal gjennomføre det som er til Mitt velbehag. Han sier til Jerusalem: Du skal bygges opp igjen, og til templet: Du skal bli grunnlagt! (44,26-28). Så sier Herren til Sin salvede, til Kyros som Jeg holder i høyre hånd, for å legge folkeslagene under ham og løse beltet om livet på konger, for å åpne de doble dørene framfor ham, så portene ikke skal være lukket: Jeg vil gå foran deg og jevne ut det bakkete land. Bronseportene vil Jeg sprenge i stykker, og bommene av jern vil Jeg hogge av. Jeg vil gi deg skatter i mørket og rikdommer som er skjult på hemmelige steder, for at du kan kjenne at Jeg, Herren, som kalte deg ved navn, er Israels Gud. For Min tjener Jakobs skyld, og Israel, Min utvalgte, har Jeg kalt deg ved navn. Jeg har gitt deg et hedersnavn, enda du ikke kjente Meg. Jeg er Herren, og det er ingen annen. Foruten Meg er det ingen Gud. Jeg spenner beltet om deg, enda du ikke har kjent Meg, for at de kan kjenne både ved solens oppgang og dens nedgang at det er ingen foruten Meg. Jeg er Herren, og det er ingen annen. (45,1-6).
Det er Gud som taler i store deler av denne boken, også her i kapittel 1, og som vi ser av teksten i vers 2 så tar Herren himmelen og jorden til vitner.
1; Israels utakknemlighet, versene 1-9.
Vers 1: Jesaja, Amos’ sønns syn, det synet han fikk se om Juda og Jerusalem i Ussias, Jotams, Akas’ og Hiskias dager, mens de var konger i Juda.
Her forteller profeten hvem han er, og hvilke konger som regjerte i Jerusalem og Juda da han virket, og at han fikk et syn fra Herren. Som nevnt over, så er det Herren selv som taler gjennom profeten Jesaja, og Han reiser anklager mot det frafalne folket.
Vers 2: Hør, du himmel og du jord, legg øret til! For Herren har talt: Barn har Jeg oppfostret og oppdratt, men de har gjort opprør mot Meg.
Johannes, den disippelen som Jesus elsket, sier i 1 Johannes 4,8 at Gud er kjærlighet. Da Gud skapte mennesket ble det gitt fri vilje. Uten å gi menneskene fri vilje så kan ikke Gud være kjærlighet. Før det hadde gått lang tid så gjorde menneskene opprør mot Gud i Edens Hage, (se 1 Mosebok 3,6). Dette var den første gangen i historien at menneskene gjorde opprør mot Gud.
Da fallet var en realitet, iverksatte Gud frelsesplanen, og Gud ga Adam og Eva den første leksjonen om Frelseren som en dag skulle komme for å frelse verden fra synd. Denne kunnskapen formidlet de til sine barn, sammen med hva som skjedde den dagen de brøt Guds lov. De fortalte at Gud hadde sagt til dem at de skulle ofre et lam uten flekk og lyte for sine synder. Til tross for at Adam og Eva fortalte sine barn om alt dette ser vi hvor raskt synden utvikler seg og hvor snart den antar andre former.
Da Kain og Abel var gamle nok til å ofre på egen hånd leser vi følgende. Etter en tid skjedde det at Kain brakte Herren et offer av markens grøde. Abel brakte også et offer av det førstefødte av småfeet sitt og av fettet på dem. Herren så med velbehag på Abel og hans offer. Men på Kain og hans offer så Han ikke med velbehag. Da ble Kain meget vred, og slo blikket ned, (1 Mosebok 4,3-5).
Vi kan regne med at Kain ofret det han mente var det beste offeret han kunne gi Gud. Men det er aldri snakk om hva vi tror er best, men hva Gud sier vi skal gjøre. Selv om Kain mente at det offeret han brakte fram til Herren var det beste offeret han kunne gi, fordi han hadde brukt mye tid og krefter på å dyrke det fram, så var det ikke det Gud ville ha. Da Kain så at Herren satte pris på offeret til Abel, og avviste hans offer, ble Kain «meget vred» (1 Mosebok 4,5), og han drepte sin egen bror.
Etter dette satt Gud et merke på Kain for å beskytte ham fra å bli drept, fordi Gud ville at alle skulle se hva som ville skje om man gjorde som Kain – Kain som førte opprøret videre. Deretter ble Kain ført bort fra sine foreldre og startet sin egen ætt, eller linje, med en av sine søstre.
Dette førte til at menneskeheten ble delt i to grupper, og vi kan dele menneskeheten slik: 1) de som tilba Gud på Guds premisser og 2) de som tilba sin gud, eller kanskje helst sine guder slik de fant det for godt. Det betyr at det allerede like etter skapelsen fantes to forskjellige måter å tilbe Gud på: 1) slik Gud har foreskrevet og som Abel fulgte og som Set noen år senere førte videre (1 Mosebok 4,26), og… … 2) den måten mennesket velger å tilbe Gud på, slik Kain gjorde (1 Mosebok 4,3).
Slik har synden og opprøret mot Gud utviklet seg opp gjennom tiden, og nå i endetiden har vi fortsatt kun to grupper med mennesker, de som tilber Gud på Guds premisser og de som tilber sin gud, eller kanskje helst sine guder, slik de finner det for godt. I Åpenbaringen 2 og 3 finner vi sju brev til sju ulike kirker som gjenspeiler kirkehistorien fra den grunnleggelse til Jesu gjenkomst. Seks av disse brevene viser hvordan også kirken, Guds folk, faller fra den sanne troen, og spesielt det fjerde brevet i kapittel 2, brevet til menigheten i Tyatira, viser oss hvordan synden blomstrer og utvikler seg innenfor kirkens fire vegger, og hva Gud har prøvd å gjøre med dette. La oss se på noen av disse versene.
Åpenbaringen 2,20: Likevel har Jeg noen få ting imot deg, for du tillater kvinnen Jesabel, hun som kaller seg selv profetinne, å lære og forføre tjenerne Mine til å leve i hor og spise av kjøtt som er ofret til avguder.
- Her ser vi at det refereres til Jesabel, men det er ikke den Jesabel som var gift med kong Akab. At Jesabel brukes er for å vise hvordan den kirken som Tyatira representerer leder Guds kirke på frafallets vei. Virkelighetens Jesabel var en fønikisk prinsesse og øversteprestinne for Ba’al som ledet Israels konge Akab til å bygge altere for avguder, og innføre hedenskapen i Israel. Derfor brukes Jesabel som et bilde på det Tyatira gjør mot Guds folk i nytestamentlig tid. Dette er det verste opprøret som har vært reist mot Gud, og det vil bare tilta i styrke fram mot Jesu gjenkomst. Det er vel ingen hemmelighet at denne kirken er den katolske kirke.
Åpenbaringen 2,21: Og Jeg gav henne tid til å omvende seg fra sitt horeliv, men hun omvendte seg ikke.
- Til tross for at den katolske kirken gjorde opprør mot Gud, prøvde Gud mange ganger opp gjennom tiden å få denne kirken til å vende om og komme tilbake til Gud. Gjennom 1260 år hvor kirken hadde uinnskrenket makt, forfulgte kirken kristne som ikke ville underkaste seg dens pålegg, allikevel så prøvde Gud gjennom forskjellige menneske og grupper å få henne til å omvende seg, men som profetien sier – men hun omvendte seg ikke.
Folkegrupper som Valdenserne, Albigenserne, Husittene, og enkeltpersoner som John Wyclif, Jan Hus, Eusebius Sophronius Hieronymus, Martin Luther, Ulrich Zwingli, Menno Simons, Johan Calvin og mange andre prøvde å forandre den katolske kirken da de så at den hadde fjernet seg fra Guds ord. I stedet for å la seg reformere svarte den katolske kirken med forfølgelse, tortur, krig og døden på bålet eller på andre grusomme måter.
Profeten Sefanja sier: Jeg sa: Om du bare vil frykte Meg, om du vil ta imot rettledning, så hennes bosted ikke må utryddes, slik Jeg hadde fastsatt for henne. Men de stod tidlig opp og var fordervet i alle sine gjerninger, (Sefanja 3,7), med andre ord: hun omvendte seg ikke.
Åpenbaringen 2,22: Se, Jeg kaster henne på sykeseng, og dem som lever i utuktig samliv med henne, kaster Jeg ut i stor trengsel, hvis ikke de omvender seg fra gjerningene sine.
Her sier Gud at han vil ta et oppgjør med den falne kirken. «Å bli kastet på sykeseng» er et semittisk uttrykk som betyr at den straffen hun får står i forhold til hva hun har gjort. «Dem som lever i utuktig samliv med henne» viser til at den katolske kirken har påvirket andre kirkesamfunn til å følge henne, men som vi ser så vil de spares dersom de omvender seg.
Johannes skriver i Åpenbaringen 2,5: Husk derfor hvor du er falt fra! Omvend deg og gjør de første gjerningene, ellers skal Jeg brått komme over deg og flytte lysestaken din fra sitt sted, hvis du ikke omvender deg.
- Å flytte lysestaken fra sitt sted, betyr å ta ifra vedkommende den velsignelsen det er å motta åpenbaringens lys over skriften. Dette bringer oss tilbake til Jesaja 29,13-14: Derfor sier Herren: Fordi dette folket holder seg nær Meg med sin munn og ærer Meg med sine lepper, mens deres hjerte er langt borte fra Meg, og fordi deres frykt for Meg er menneskebud som de har lært, se, derfor vil Jeg igjen gjøre et under med dette folket, et under, ja et under. For der skal de vises visdom gå tapt, og de klokes klokskap skal bli skjult.
I Åpenbaringen 17,1-2 skriver Johannes dette: Deretter kom en av de sju englene som hadde de sju skålene, og talte med meg. Han sa til meg: Kom, jeg vil vise deg dommen over den store skjøgen som sitter på mange vann. Kongene på jorden drev hor med henne, og de som bor på jorden, ble drukne av hennes horevin.
- Disse ‘kongene på jorden’ er de som lever i utuktig samliv med henne, som er den katolske kirken. Det kommer fram av teksten at disse skal dømmes sammen med henne.
Åpenbaringen 2,23: Jeg vil utrydde barna hennes ved død, og alle menighetene skal kjenne at Jeg er Den som ransaker nyrer og hjerter. Og Jeg vil gi enhver av dere etter deres gjerninger.
I dette verset nevnes «hennes barn». Det ligger da implisitt i dette uttrykket at den katolske kirken er alle de andre kirkenes mor, i hvert fall de falne kirkenes mor, noe hun også skryter av å være – og oppfyller med dette profetien selv. Dersom hennes barn, det vil si de reformerte kirkesamfunnene, ikke omvender seg og fjerner seg fra moderkirken vil de møte samme straff som henne. «Jeg vil utrydde barna hennes ved død» er et underlig uttrykk.
Å bli utryddet er jo den visse død, når da utryddet blir fulgt opp med ved død, må det ha en spesiell betydning. Her betyr det ikke bare å dø, for til og med alle som har sovnet inn i Kristus fram til nå er dødd, men de skal stå opp til livet igjen ved Jesu gjenkomst. Når da utryddet ved død brukes henspiller dette på den annen død, eller den evige død. Død er fravær av liv, og når Gud er livgiveren betyr det at de ugudelige for all evighet vil være borte fra Gud.
Dette vil skje med dem som nekter å forlate de falne kirkene. De som omvender seg omfattes ikke av den annen død, disse kommer jo ut av Babylon, (se Åpenbaringen 18,1-4).
Paradokset.
Vers 3: Oksen kjenner sin eier, og eselet sin herres krybbe. Men Israel skjønner ikke. Mitt folk er uten forstand.
Det er litt av et paradoks som stilles opp i dette verset. Vi ser over at Tyatira, eller moderkirken – den katolske kirken – nekter å omvende seg til tross for at hun har blitt gitt mange muligheter til det. Også mange av hennes døtre, kanskje alle sammen, vil heller ikke omvende seg. Og til tross for at de først forlot den falne moderkirken gjennom reformasjonen, har de nå de siste årene ikke bare krøpet tilbake til moderen, de har løpt om kapp med hverandre for å bli den første til å innordne og underkaste seg pavemakten på nytt. Det er derfor Gud sier gjennom profeten Jesaja at «Mitt folk er uten forstand». Det paradoksale er at dyr kjenner sin herre, og vet hvem de tilhører. De vender alltid tilbake til sin eier, men Israel, her brukt som et bilde på Guds folk gjennom alle tider, ikke vet hvem som er deres Herre.
Profeten Jeremia har to vers som forteller det samme som dette verset. Mitt folk er dårer, de kjenner ikke Meg. De er uforstandige barn, de er ikke kloke. Men de er vise i å gjøre ondt, å gjøre det gode skjønner de ikke, (Jeremia 4,22).
Selv storken under himmelen kjenner sine bestemte tider. Turtelduen, svalen og tranen passer tiden når de skal komme. Men Mitt folk kjenner ikke Herrens rette dom, (Jeremia 8,7).
En ganske så knusende dom over et opprørsk folk. Det som er så inderlig leit er at vi som lever i endetiden ikke har lært noen ting av fortiden. Kristenheten, på generelt grunnlag, kjenner ikke sin Gud, Skaper og eier, men tar til seg hva som helst av lære uten å kontrollere at den er i samsvar med Guds ord. Paulus sier i 2 Timoteus 4,3 følgende: For den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de hope seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret.
Vår plikt overfor oss selv er å kontrollere alt som blir sagt fra talestolene, og alle doktriner som lanseres, også i vårt eget kirkesamfunn, med et Til loven og til vitnesbyrdet, slik som her i Jesaja 8,20: Til loven og til vitnesbyrdet! Hvis ikke de taler som dette ordet, får de aldri se morgenrøden. Loven det vises til er de fem Mosebøkene og vitnesbyrdet det vises til er de profetiske bøkene. Dette betyr da at dersom noen uttaler noe som ikke er i henhold til Bibelen, dersom det bryter Guds bud eller det profetene har sagt, er det ikke fra Gud. Da er det kun et menneskelig påfunn.
Jesus sier til sine disipler i Matteus 13,13-15 da Han forklarer hvorfor Han taler i lignelser: Derfor taler Jeg til dem i lignelser. For selv om de ser, så ser de ikke, og selv om de hører, hører de ikke og forstår ikke. Og på dem blir Jesajas profeti oppfylt, som sier: Når dere hører, skal dere høre, men ikke forstå, og når dere ser, skal dere se, men ikke skjelne. For hjertet til dette folket er blitt sløvt. Deres ører har vanskelig for å høre, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skulle se med sine øyne og høre med sine ører, så de ikke skulle forstå med hjertet og vende om, så Jeg kunne få lege dem.
Dyrene som ikke kan lese og studere Guds ord, de kjenner sine eiere og himmelens fugler kjenner sine bestemte tider, mens de som har fått Guds ord til rettledning gir ikke akt på denne ufattelig store gaven. Disse ser helt bort fra Guds kall og alle advarsler gitt i kjærlighet for at alle mennesker skal kunne finne veien hjem til Herren Gud. Ikke rart den vise kong Salomo sa «gå til mauren og bli vis», (Ordspråkene 6,6).
Resultatet av opprøret.
Vers 4: Ve deg, du syndige folkeslag, et folk tynget av skyld, avkom av ugjerningsmenn, fordervelsens barn! De har forlatt Herren, de har foraktet Israels Hellige, de har vendt Ham ryggen.
Vers 5: Hvorfor vil dere bli slått enda mer? Dere fortsetter å leve i frafall. Hele hodet er sykt, og hele hjertet svikter.
Vers 6: Fra fotsåle til hode er det ikke noe som er friskt. Det er bare flenger og slagmerker og åpne sår. De er ikke renset eller forbundet, eller lindret med olje.
Vers 7: Deres land ligger øde, deres byer er brent ned med ild. Rett framfor dere blir deres land fortært av fremmede. Det er en ødemark, som når fremmede har herjet.
Slik Gud gråt i Edens Hage da Adam og Eva falt i synd, slik tror jeg Gud gråter for alle som faller fra og vender Ham ryggen. Gud skapte mennesket for at de skulle leve evig sammen med Ham, men menneskeheten har etter hvert blitt så egenkjærlige og rike på jordisk gods og gull at vi ikke lenger trenger Gud. I stedet lever vi som bor i den vestlige verden våre liv i sus og dus. Om vi bryter Guds bud enser det oss ikke.
Vårt mål er å berike oss mer og mer, om det går på bekostning av andre mennesker så bryr vi oss ikke om det i det hele tatt, ikke engang om vi bokstavelig talt må gå over lik. Ugjerningsmenn og fordervelsens barn kaller Gud disse menneskene. Det er dette Gud anklager oss for. Ved våre gjerninger har vi vendt Gud ryggen.
Opprøret mot Gud som ble startet av Kain, og som ble videreført etter syndefloden av Noas oldebarn og Kams barnebarn Nimrod, har ødelagt mesteparten av menneskeheten. Det er ikke grenser for vår oppfinnsomhet når det gjelder å bryte Guds bud og overtre Hans lover. Det som var forbudt i går er greit i dag og det som er urent i dag vil være rent i morgen. Alt dette gjør bare vondt verre for det folket Gud elsker, og som Han ønsker skal vende tilbake til Ham. Profeten beskriver dette folket som et folkeslag tynget av skyld, de er avkom av ugjerningsmenn og fordervelsens barn. Ingen ting av det de er eller det de har er verd å ta vare på. De vil til slutt miste alt det de har.
Vi fortsetter å leve i frafall fordi synden har forkrøplet våre sanser, og den beskyttelsen vi kunne hatt i form av den Hellige Ånd er borte. Vi er som syke mennesker sier Herren. Det er ingen ting ved oss som er bra. Hadde dette vært en fysisk sykdom ville vi omkommet alle sammen.
En liten rest, tross alt.
Vers 8: Bare Sions datter ble igjen, som en løvhytte i en vingård, som en vaktbu i en agurkhage, som en beleiret by.
Midt oppe i all denne elendigheten finner vi et ørlite håp, Sions datter, som til tross for å være beleiret av fienden ikke har besudlet seg med urenheter.
Dette er en malerisk beskrivelse av Guds folk i endetiden. Sion, Jerusalem, var Guds by. Det var her Abraham ble bedt å ofre sin sønn Isak, det var her Melkisedek var konge og prest for den høyeste Gud, og det var her Salomo bygde Guds tempel. Når utrykket «bare Sions datter ble igjen» brukes, så viser det til at Guds folk har blitt splittet i to leire. Under vers 2 nevnte jeg at det var to grupper mennesker, 1) de som tilberGud slik Har foreskrevet og som Abel fulgte, (noe som Set noen år senere førte videre, 1 Mosebok 4,26), og … … 2) den måten mennesket velger å tilbe Gud på, slik Kain gjorde (1 Mosebok 4,3), og som tilber en hvilken som helst gud slik de finner det for godt.
Vi har som sagt det samme i dag. Noen tilber Gud slik Han skal tilbes, mens andre er ikke så nøye på det, og gjør etter sitt eget forgodtbefinnende. Det er som man kan høre ekkoet fra Edens hage da slangen stiller Eva følgende spørsmål: Har Gud virkelig sagt … og i vår tid føyer slangen til … … at Han skal tilbes på en bestemt måte?
Å tilbe Gud slik Han har sagt vi skal gjøre, som Abel gjorde, fører til rettferdiggjørelse i Jesus Kristus, mens det å tilbe etter eget ønske, slik Kain gjorde, er å prøve å rettferdiggjøre seg selv ved egne gjerninger.
I den første tiden var Guds folk, eller menneskene i Sets linje, rene og hadde ingen innblanding av de ugudelige i sine rekker, men det ble det en endring på ganske snart. I 1 Mosebok 6,2 leser vi følgende: Guds sønner så menneskenes døtre, at de var vakre. Blant dem tok de seg hustruer, dem de selv valgte. Jeg mener at det var dette som var Satans plan da han fikk Kain til og ofre det han selv valgte ut, og han lyktes nesten 100 % med sin taktikk. Først fikk har en til å bryte ut fra Guds fellesskap, slik at det ble to leire.
Etter noen år da menneskene var blitt mange (1 Mosebok 6,1), var det fortsatt to leire hvorav den ene var ren og gjorde Guds vilje, mens den andre levde slik de lystet.
Nå spiller Satan ut kort nummer to, og for første gang så blir Guds folk utsatt for angrep innenfra, ved at Guds sønner, som er mennene i Set linje, gifter seg med menneskenes døtre, som er kvinnene i Kains linje.
Det var, og det er fortsatt bare to grupper, 1) Guds folk – Sets linje og 2) de ugudelige – Kains linje,
1) er de som gjør Guds vilje … og 2) er de som gjør slik de selv ønsker. Men nå har Satan delt de ugudelige opp i to grupper, 2A) de som påvirker Guds folk fra innsiden, og … … 2B) de som påvirker Guds folk fra utsiden.
Sions datter blir da de som følger i Sets linje, og er synonymt med Guds folk i den absolutte endetiden. Disse er beskrevet som en løvhytte i en vingård, som en vaktbu i en agurkhage og som en beleiret by. Uttrykkene «løvhytte i en vingård» og «en vaktbu i en agurkhage» henspiller på kjente uttrykk for det gamle Israel, og de hadde også mer enn en gang følt beleiringen av byen de bodde i på kroppen. I endetiden vil Guds lille rest føle seg som innbyggerne i en beleiret by. Fienden, de som vil ta livet av dem, er rundt dem og over alt. De har ingen steder å gjemme seg for å hvile og finne fred. De ugudelig er stadig en trussel. Nøyaktig slik var det byer ble beleiret da denne teksten ble skrevet.
Sions datter lignes som vi ser i vers 8 med en beleiret by, og vi vet hva som kjennetegner en beleiret by. Den er omringet av fiender på alle sider. Alt virker fortapt, og mange spør seg selv om det er noe håp. Her setter Jesaja det hele inn i et bilde alle kunne kjenne seg igjen i. Den gangen bygde man løvhytter eller vaktbuer for å passe på avlingene sine. Når avlingene var innhøstet ble løvhytten og vaktbua forlatt. Setter vi Sions datter, Guds lille rest, inn i denne konteksten betyr det at Gud gir dem en beskyttelse inntil Jesus kommer tilbake til jorden for å høste inn avlingen, da vil alle trofaste bli tatt opp til himmelen.
Det troløse folket vil bli forlatt av Gud når dagen kommer. For dem er det ikke håp. Gud oppgir ingen, og Han overlater ingen til seg selv før alt er gjort for å frelse dem. Det er de ugudeliges egne valg som fører til at de blir oppgitt av Gud.
Vers 9: Om ikke hærskarenes Herre hadde latt en liten rest* bli tilbake av oss, da hadde vi blitt som Sodoma, og vi hadde vært lik Gomorra.
* Rest. Det er en interessant sammenligning som settes opp her. Uten denne lille rest som nevnes ville hele Sion lidd samme skjebne som Sodoma og Gomorra, og deres søsterbyer på Jordansletten. Fordi Lot tok med seg sin kone og sine døtre og forlot Sodoma på englenes ordre, var det ingen rest igjen i Sodoma. Byene Sodoma, Gomorra og deres søsterbyer ble utslettet av Guds vrede fordi den synden som hadde utviklet seg der var langt over alle grenser for Guds nåde. Gud gav disse byene tid til å omvende seg fra sitt horeliv den tiden Lot bodde i Sodoma, men de omvendte seg ikke, (se også Åpenbaringen 2,21).
I motsetning til i Sodoma og Gomorra, er det en liten rest i Sion. Det hebraiske ordet H8300 sariyd som er oversatt med rest, stammer fra H8277 sarad, som betyr overlevende, i live, blitt tilbake, forbli, levning, rest.
Vi har som alltid parallelle tekster i Bibelen, og Esra 9,8 omtaler også den samme gruppen som Jesaja 1,9 – Guds trofaste folk: Men nå har vi en kort stund blitt vist nåde fra Herren vår Gud. Han har latt oss få en liten rest som har sluppet unna, for å gi oss et feste på Sitt hellige sted, så vår Gud kan opplyse våre øyne og gi oss et lite mål av livskraft i vår trelldom, (Esra 9,8). Det ordet som her er oversatt til «feste» er det hebraiske H3489 «yated» (yaw-thade´), som betyr stake eller plugg, blir sammenlignet med en liten rest. Det er jo den lille resten som gir oss et feste. Stake er her i betydningen av en sterk påle eller stake av tre som drevet ned i jorden støtter opp noe slik at det tåler vær og vind.
I Jesaja har vi som allerede nevnt denne teksten: Om ikke hærskarenes Herre hadde latt en liten rest bli tilbake av oss, da hadde vi blitt som Sodoma, og vi hadde vært lik Gomorra, (Jesaja 1,9). Opprinnelsen til ordet rest, H3489 «yated» er det hebraiske H8300 sariyd som betyr «en rest» eller «en som overlever». Det er Sets linje som beskrives som feste/stake i Esra og som en liten rest i Jesaja, og derfor er det passende å bruke oversettelsen «en rest» eller «en som overlever», for det er jo egentlig det som har skjedd. Det er en rest som alltid har overlevd, og det er disse som holder Guds ti bud.