Innledning.
Jeremia ble reist opp som Guds profet i en av de mørkeste tidene som Guds folk gjennomgikk i gammeltestamentlig til. Tistammeriket, eller Israel, var blitt erobret av assyrerkongen Sankerib om lag 100 år tidligere, og nesten alle overlevende ble ført i fangenskap bortenfor Eufrat.
Jeremias bok begynner i kapittel 1 med at Gud kaller Jeremia til profet, så blir Jeremia vist en stav av et mandeltre i vers 11 som blomstrer tidlig. Mandeltreet blir også kalt våketreet, og Herren sier til Jeremia i vers 12 at Han vil våke over sitt folk. I vers 13 ser Jeremia en kokende gryte som vender åpningen mot sør fra nord, og Herren sier i vers 14 at ulykken skal bryte løs over alle som bor i landet. Den kokende gryten representerer, eller er et bilde på, ulykken som vil komme over jødefolket dersom de ikke vender om og søker Gud.
Går vi til kapittel 6 ser vi at den ulykken som Jeremia ble vist i kapittel 1 blir nevnt på nytt, men nå som en profeti, og i vers 16 finner vi dette: Så sier Herren: Still dere på veiene og se etter, spør etter de gamle stiene, spør hvor den gode veien er og vandre på den! Da skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den, (Jeremia 6,16).
Nær sagt som vanlig er dette en profeti som har to oppfyllelser, eller to målgrupper. For det første gjelder profetien jødene, Guds folk, på Jeremias tid. For det andre gjelder det alle som kaller seg kristne i endetiden. Ja, jeg skriver helt bevisst kaller seg kristne, fordi alle er ikke kristne i bibelsk forstand. Mitt hjemland Norge kalles et kristent land, men det er kun et lite mindretall som er kristne, slik er det også med de som kaller seg kristne, det er kun et lite mindretall som er kristne etter Bibelens standard.
Her i Jeremias 6,16 ber Herren oss om å stille oss på veiene for å spørre etter de gamle stiene. Hva er grunnen til det? Hva er de gamle stiene? Som vi ser i vers 16 så finnes det en god vei. Finnes det en god vei, og Herren ber oss om å finne den, betyr det at det også finnes en ond vei som vi bør unngå å følge. Når denne profetien ble gitt hadde jødene kommet til en skillevei. De hadde fulgt den onde veien så lenge at de hadde falt så dypt at det ikke var forskjell på dem og hedningene. Slik er det også i våre dager. Blant Guds folk finner vi en stor gruppe som kaller seg kristne i navnet, og i likhet med jødene på Jeremias tid har også disse falt dypt. De har falt fordi de har tatt opp i seg så mye hedensk lære, blandet med mystisisme, gnostisisme og hedensk filosofi så det er umulig å skille dem fra de ugudelige.
Det er derfor ikke uten grunn at Herren gjennom sin profet Jeremia ber sitt folk, både da og nå, om å komme seg ut på veiene, spørre etter de gamle stiene, finne den gode veien og vandre på den. Men både jødene i gammeltestamentlig tid, og de kristne i vår tid sier: Vi vil ikke vandre på den!
Martin Luther var en som mot slutten av middelalderen stilte seg opp på veiene tidlig i det 16. århundret for å finne tilbake til de gamle stiene da han ville reformere den katolske kirken. Men som profetien sier så sa kirkens ledere at; vi vil ikke vandre på den! Det samme skjedde om 300 år senere da William Miller begynte å studere Bibelen tidlig i det 19. århundret. Først var alle positive til hans forkynnelse, men etter hvert snudde de ryggen til Miller og sa; vi vil ikke vandre på den!
Kapittel 6 i Jeremia har blitt gitt overskriften En ulykke truer, (DNB GT 1978). Så kan vi spørre oss hvorfor denne ulykken truer, og hva denne ulykken er. Grunnen er den at nesten alle innbyggerne i Jerusalem og Judea hadde falt og drev med avgudsdyrkelse, og kong Jojakim hadde til og med innført avgudsdyrkelse. Det var med andre ord på grunn av folkets synder at ulykken skulle komme over dem fra nord.
Kapittel 6 er en profeti gitt til jødene og Jerusalem omtrent på den tiden da Nebukadnesar kom og beleiret byen første gang i år 605 f.Kr. I vers 1 sies det at ulykken truer fra nord, og at det vil resultere i en stor ulykke for dem som ikke vender om til Gud. Dette er et bilde på endetidens typologiske motbilde. I de siste tider vil ulykken også true Guds folk, i hvert fall dem som flørter med økumenismen og som går samme vei som moderkirken. Om disse ikke vender om, og tar et oppgjør med hedenskapen som har oversvømt kirken, vil en stor ulykke ramme dem.
Det hjelper lite med høy bekjennelsesfaktor dersom hjertet ikke befinner seg i det himmelske tempelet hos Faderen og Sønnen. Dette er ikke noe jeg kaster fram uten belegg, fordi dette er noe Jesus selv sier i Matteus 7,21-23: Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn? Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet! Vi kan som kjent ikke gjøre Guds vilje, og heller ikke gjøre noen ting til Guds velbehag uten at våre hjerter er hos Gud.
Går vi 3400 år bakover i tiden, fra vår tid og til den tiden da Israel var i ferd med å innta Kanaan, kan vi lese følgende i 5 Mosebok 4,1-6: Så hør nå, Israel, på de forskrifter og bud som jeg lærer dere! Dem skal dere holde, så dere kan få leve og komme og innta det landet som Herren, deres fedres Gud, vil gi dere. Dere skal ikke legge noe til det jeg befaler dere, og ikke trekke noe ifra, men holde de budene fra Herren deres Gud som jeg gir dere. Med egne øyne har dere sett det som Herren gjorde ved Ba’al-Peor. Herren din Gud utryddet av folket hver mann som holdt seg til Ba’al-Peor. Men dere som holdt fast ved Herren deres Gud, er alle i live den dag i dag. Se, jeg har lært dere forskrifter og bud, slik som Herren min Gud har pålagt meg, for at dere skal leve etter dem i det landet dere nå går inn i for å legge under dere. Dere skal legge vinn på å leve etter dem; da vil andre folk holde dere for å være kloke og forstandige. Når de hører alle disse forskriftene, vil de si: Så klokt og forstandig det er, dette store folket! (DNB GT78 + NT05).
Etter at Israel tok det lovede land i besittelse, har Gud minnet dem om dette gang etter gang, at de må holde Hans bud, lover og forskrifter for å kunne bli boende i det landet Han lovet Abraham, Isak og Jakob. Allikevel fjernet Guds folk lenger og lenger vekk fra Gud samtidig som de falt dypere og dypere ned i synden. Til slutt kommer en siste advarsel. I Jeremia 6,1 finner vi følgende advarsel: Dere Benjamins barn, søk tilflukt borte fra Jerusalem! Blås i basunen i Tekoa, og tenn en signalild i Bet-Hakkerem! For ulykken truer fra nord, en stor ødeleggelse.
Hvordan står det til med de kristne i vår tid? Det finnes cirka 2,5 milliarder kristne i verden, og dette utgjør omtrent 31 % av verdens befolkning. Av disse er det kun en ørliten del, kanskje mindre enn 1% som lever etter det Gud gjennom Bibelen pålegger oss. Det er ikke usannsynlig at forholdet mellom de som trodde på Herren og de som dyrket avguder på Daniels tid gjenspeiles i forholdet mellom de som i dag kun kaller seg kristne, og de som regnes blant Guds endetidsmenighet, Guds lille rest.
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord 1988 hvis ikke annet er angitt.
Gud advarer Jerusalem.
Profetien begynner, som vi har sett i vers 1, med å advare mot en stor ulykke som vil ramme Guds folk dersom de ikke vender om til Gud. Så fortsetter det med en pittoresk beskrivelse av hva som vil skje om de ikke vender om: Sions datter vil Jeg sammenligne med en skjønn og vakker kvinne. Hyrdene skal komme til henne med sine flokker. De skal slå opp sine telt rundt henne. Hver av dem skal beite på sitt eget sted. Innvi dere til strid mot henne. Bryt opp, og la oss dra opp ved middagstid! Ve oss,for dagen heller, og skyggene blir lengre mot kveld. Bryt opp, og la oss dra opp om natten, la oss ødelegge hennes borger. For så sier hærskarenes Herre: Hogg trærne ned og kast opp en voll mot Jerusalem. Dette er staden som skal straffes for all undertrykkelsen i hennes midte, (Jesaja 6,2-6).
Her er det mange ord og uttrykk som må forklares.
Sions datter er her innbyggerne først og fremst i Jerusalem, dernest resten av Judea. Med uttrykket en skjønn og vakker kvinne henspilles det på de lettsindige og bløtaktige innbyggerne i første rekke i Jerusalem. Hyrdene som skal komme, er fiendens hærførere, og at de skal slå opp sine telt rundt henne betyr at deres hærer som omringer og beleirer byen. At dagen heller, betyr at soldatene som beleirer Jerusalem er ivrige etter å komme i gang. De har lyst til å bli ferdige med jobben sin før solnedgang – i overført betydning.
Gud ga innbyggerne i Jerusalem en klar advarsel gjennom profeten Jeremia, og fortalte klart og tydelig at dersom de holdt fast på sine synder ville Herren vende seg vekk fra sitt folk og legge landet øde. Dette betyr at Gud ville la en fremmed makt erobre Judea og Jerusalem og drive folket i fangenskap. Gud er i en suveren posisjon. Han kan gjøre det Han vil, og i forhold til det opprørske folket i Jerusalem og Judea velger Gud å bruke en hedensk konge til å straffe sitt folk.
Men vi ser også Guds kjærlighet komme til uttrykk i disse versene. Allerede i vers 1 i Jeremia kapittel 6 ser vi Guds kjærlighet. Dersom innbyggerne i Jerusalem og Judea hadde omvendt seg og søkt Herren ville de blitt spart for den straffen som ventet dem. Til tross for at de måtte vite og husket hva som hadde skjedd med Israel – Nord-riket, eller tistammeriket – drøye 100 år tidligere, ville de ikke vende seg til Herren og oppgi sin avgudsdyrkelse. Allikevel så oppfordret Gud dem gjennom Jeremia gang etter gang om å vende om og søke Ham.
I Jeremia 6,15 finner vi et interessant vers. Gjennom Jeremia stiller Herren et retorisk spørsmål, og Han svarer selv på spørsmålet med en gang: Skammet de seg da de laget seg styggedom? Nei! De skammet seg slett ikke. De forstod seg heller ikke på å rødme. Derfor skal de falle blant dem som faller. På den tiden Jeg straffer dem, skal de støtes ned, sier Herren.
Dette verset er like gyldig i vår tid som den gang. Ser vi på hva som har skjedd etter det andre vatikankonsil (1962 – 1965), også kalt det 21. økumeniske konsil, så ser vi at nesten alle protestantiske og reformerte kirkesamfunn har krøpet tilbake til moderkirken, den romersk katolske kirke, og den 31. oktober 2017 undertegnet de protestantiske og reformerte kirkene dokumentet «Fra konflikt til fellesskap. Felles luthersk–katolsk minnemarkering av reformasjonen 2017. Rapport fra den luthersk–romersk-katolske kommisjon for kristen enhet», og med dette satte de i virkeligheten en strek over reformasjonen, og det har de gjort uten å rødme. Snarere tvert imot. De skryter av å ha vendt tilbake til sine røtter, og at uenigheten og striden mellom den katolske kirken og de reformerte kirkene endelig har tatt slutt, og stridsøksen gravlagt.
Den styggedommen dagens kirker har laget seg er at de adopterer mer og mer av den hedenskapen som moderkirken pådytter dem gjennom det økumeniske samarbeidet, og det gjør de helt uten å skamme seg eller rødme. Hva er det Jeremia 6,15 sier om disse kirkene (og de medlemmene som følger de falne kirkene helt til enden)? De skal falle blant dem som faller sier profeten. I Jerusalem var det prestene og profetene som støttet avgudsdyrkelsen som ble drept av Nebukadnesars soldater. I endetiden vil det fortsatt være presteskapet i de falne kirkene som har pådyttet sine medlemmer denne hedenskapen som vil falle ved Jesu gjenkomst -sammen med alle som ikke vender om til Gud og søker Ham.
Som vi vet fra historien så var det babylonerkongen Nebukadnesar som i år 605 erobret Jerusalem og førte en del av innbyggerne bort i fangenskap til Babylon. Blant dem var Daniel. Senere var Nebukadnesars soldater i Jerusalem to ganger til, i år 597 f.Kr. hvor blant annet Esekiel ble ført i fangenskap, og i år 586 f.Kr. da både byen og tempelet ble ødelagt. Jeremia var fortsatt i Jerusalem, men kort tid etter ødeleggelsen av byen dro han til Egypt, og ble der til han døde.
Men hva er grunnen til at ulykken skulle komme over Jerusalem og Guds folk? Grunnen finner vi i Jeremia 6,7 hvor det står: Som det veller opp vann fra en kilde, slik er det hennes ondskap veller opp. Det høres om vold og ødeleggelse i henne. Sykdom og sår står stadig for Mitt åsyn.
Beskrivelsen Jeremia gir av folkets synder i vers 7 er fascinerende. Alle som har sett en vannkilde der vannet kommer opp fra jorden, har sett at det stadig vekk kommer nytt vann opp og det nye vannet blander seg med det gamle før det renner ut over jorden. På samme måte beskriver Jeremia folkets synder. Folket tillegger seg stadig nye synder som blander seg med de gamle, og som sprer seg blant befolkningen og gjennomsyrer til slutt hele folket slik at den dommen Gud har advart dem om vil komme og legge landet øde.
Selv om folket ikke ville høre på Jeremia, fortsatte Gud å formane sitt folk gjennom profeten. Og nå kommer Herrens budskap med en advarsel om en fullstendig ødeleggelse av Jerusalem og tempelet. Denne profetien om ødeleggelse er en betinget profeti. Dersom folket omvender seg vil fullbyrdelsen av profetien utebli, men hvis folket ikke vender om vil ødeleggelsen ramme dem med full tyngde. Gud sier gjennom Jeremia: La deg advare, Jerusalem, så ikke Min sjel vender Seg bort fra deg, og Jeg legger deg øde og gjør deg til et land som ikke er bebodd, (Jeremia 6,8).
I Jeremia 6,17 finner vi følgende hjertesukk fra Gud, før ødeleggelsen rammet Jerusalem: Jeg satte også vektere over deg, og de sa: Lytt til lyden fra basunen! Men de sa: Vi vil ikke høre.
Som vi vet vendte ikke jødene som et folk om til Gud. Selv ikke etter den første beleiringen søkte verken kongen eller folket seg tilbake til Gud. I stedet fortsatte de sitt fall og sin opposisjon mot Gud og Guds vilje, noe som førte til at det ble både en andre og en tredje beleiring med det tragiske resultatet at mange mistet livet og resten, bortsatt fra de fattigste, ble ført bort i fangenskap til Babylon. Men det hadde vært mulig for det jødiske folket å slippe unna ødeleggelsen som truet om de hadde angret sin synd både som folk og individuelt. Til tross for at Gud reiste opp Jeremia som profet og vekter over Judea, så ville de ikke høre på ham. Kongen kastet ham i fengsel og ville ikke ha noe med Guds profet å gjøre.
Hvordan står det til med de som regner seg til Guds folk i dag? Har vi, dagens kristne, lært noe som helst av historien og det som skjedde med Israel og Judea? Dessverre så er dette mørkt kapittel i kirkens historie på mer enn en måte.
For det første: La oss se på hvordan Gud bedømmer sitt folk i den kristne tidsalderen, og vi finner noen karakteristikker i Åpenbaringen 2 og 3.
Åpenbaringen 2,4: … du har forlatt in første kjærlighet.
Åpenbaringen 2,14-15: … du holder fast på Bileams lære, han som lærte Balak å legge en snublestein for Israels barn, å spise kjøtt som var ofret til avguder, og til å leve i hor. Slik har også du noen som holder fast ved nikolaittenes lære, som Jeg hater.
Åpenbaringen 2,20: … du tillater kvinnen Jesabel, hun som kaller seg selv profetinne, å lære og forføre tjenerne Mine til å leve i hor og spise av kjøtt som er ofret til avguder.
Åpenbaringen 3,1: … du har navn av å leve, men du er død.
Åpenbaringen 3,15-17: Jeg vet om gjerningene dine, at du verken er kald eller varm. Om du enda var kald eller varm! Derfor, fordi du er lunken og verken kald eller varm, vil Jeg spy deg ut av Min munn. Fordi du sier: Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe, og ikke vet at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken.
For det andre: Da vi begynte på det fjerde århundre opphørte forfølgelsen og drapene på kristne, i hvert fall for en tid. I stedet ble keiser Konstantin ledet av Satan til å gjøre kristendommen til en av mange statsreligioner i Romerriket, noe som bokstavelig talt åpnet helvetes porter og dørene til alle de hedenske tradisjoner og skikker, samt alle menneskelige tradisjoner og all menneskelig / hedensk filosofi som romerkirken er full av. Dette har bare fortsatt inn i vår tid, og det i økende omfang. For ikke å snakke om ca. 50 000 000 troende som ble drept fordi de ikke ville underkaste seg pavemaktens diktat.
Fortsatt blir det lagt til dogmer som ikke har noe hold i Bibelen, og de finner stadig nye hedenske skikker som de gjør kristne ved å pakke dem inn i en kristen forkledning. Selv om det ikke foregår en åpenlys forfølgelse av det denne kirken kaller heretikere, så lurer dette i skyggene, og signaler fra Vatikanet tilsier at det ikke er en fremmed tanke å gjenoppta dette. Pave Frans sa i mars 2013, like etter han ble valgt til pave dette: Religiøse fanatikere, selv om de ikke er voldelige, er terrorister, og det er bare en passende straff for disse … … Det mest interessante med dette er at like før han kom til dette punktet nevnte han spesielt en liten gruppe, syvendedagsadventistene.
Hva denne straffen er sier han ikke, det ble hengende i luften, men det er vel ikke så vanskelig å legge sammen 1 + 1 å få det til å bli 2! Det er med andre ord et stadig pågående fall vi er vitne til.
Det stadig pågående fallet.
Israels og jødenes historie er full av opp- og nedturer, akkurat som en berg- og dalbane. Helt siden de inntok Kanaan har det vært slik for Guds folk (Israel og jødene). Dette nådde toppen da Jesus sto foran Pontius Pilatus, hvor jødene forlangte Jesus korsfestet, og de forkastet Gud ved å si: Vi har ingen annen konge enn keiseren, (Johannes 19,15).
Cirka 600 år tidligere sa Jeremia følgende til jødene: Hvem skal jeg tale til og advare, så de kan høre? Se, deres øre er uomskåret, så de ikke kan høre. Se, Herrens ord er et spotteord for dem. De har ingen glede i det, (Jeremias 6,10). Det samme gjelder for oss den dag i dag. Hver gang Gud sendte Jeremia med et budskap til kongen eller folket, avviste de det Jeremia sa til dem. Det er nøyaktig dette han sier i vers 13: For fra den minste til den største av dem er de alle grådige etter urett vinning. Både profet og prest, alle sammen går fram med falskhet. Hver gang Jeremia tryglet folket om å vende om, så viste de til de falske profetene sog prestene som kun snakket kongen etter munnen for å beholde sine «viktige» stillinger ved hoffet.
Det var ingen i Judea eller i Jerusalem som brydde seg om hva Jeremia forkynte. Hans forkynnelse var omvend dere og søk Herren, da vil ulykken utebli, men problemet til Guds folk igjennom alle tider har vært at de stadig setter seg opp imot Gud. Selv om Guds folk noen ganger gjennomgår en vekkelse, så er resultatet at de faller enda dypere enn det de var før vekkelsen. Allikevel forkaster ikke Gud et eneste menneske, selv ikke etter at Hans eget folk forkastet Ham da de forlangte Jesus korsfestet forkastet Gud dem.
Det samme ser vi i vår tid. Kristenhetens fall har nå blitt så dypt at det finnes kun en utvei. Alt dreier seg om å berike seg selv, om selvnytelse og grådigheten og egoismen har nådd høyder som man ikke trodde fantes bare for et par tiår siden.
Også i «vår tid», det vil si fra reformasjonen og fram til i dag, har Gud reist opp tjenere som har prøvd å reformere kirken, men resultatet har stort sett vært nedslående. En kort periode så det ut til at Luthers reformasjon ville bære rike frukter. Men nei, det kom til stridigheter mellom reformatorene, og mellom de forskjellige reformerte kirkesamfunnene som oppsto. Reformasjonen ble fragmentert, og i dag er det omtrent 50 000 forskjellige kirker og kirkesamfunn. Det største problemet er likevel det at alle kirkesamfunn, bortsett fra et par tre har vendt tilbake til moderkirken.
Fallet har for alvor entret de reformerte kirkene, og vi er på samme sted der Israel var før Assyria erobret tistammeriket, og der Judea var før Babylon erobret Judea. Allikevel har Gud hele tiden prøvd å gjenforene sitt folk med seg selv. Gud har sendt profeter opp gjennom historien, men det ser nesten ut til at det har vært til liten nytte.
I Jeremia 18,15 finner vi nok en av Herrens mange indignasjoner over sitt folk. Gud sier: Men Mitt folk har glemt Meg, de har brent røkelse for tomme avguder. De har snublet på sine veier, de eldgamle stier, så de vandrer på stier og ikke på hovedveien.
Esekiel var en annen profet som levde og virket samtidig med Jeremia. Hans tjeneste var blant de bortførte i Babylon, og Gud sier til Esekiel dette: Og du, menneskesønn, Jeg har satt deg til vekter for Israels hus. Derfor skal du advare dem fra Meg når du hører ord fra Min munn, (Esekiel 33,7). Også dette har like stor gyldighet i dag som på Esekiels tid, for heldigvis så har Gud fortsatt å reise opp tjenere og profeter. Gud har alltid en rest, om enn en liten rest. Alltid er det noen som kan føre Hans underfulle verk videre, og som vil avslutte det når tiden er inne. Alltid er det en liten rest som oppholder Guds ord, og som ærer Gud ved å holde alle Guds ti bud, ikke for å bli frelst, men fordi de er frelst. De svarer på Guds kjærlighet ved å møte Gud på Guds premisser. Det er disse Jesaja ser fram til da han sier dette: På dine murer, du Jerusalem, setter Jeg vektere, de skal aldri være stille, verken om dagen eller om natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro! (Jesaja 62,6).
Jerusalem i denne settingen er Guds kirke på jorden – hele Guds kirke. Vekterne er den gruppen som pave Frans hadde i tankene da han snakket om religiøse fanatikere, og som han gjerne vil bli kvitt, fordi disse stiller pavemakten fram i sitt rette lys og viser all vederstyggelighet som finnes innenfor veggene i denne kirken. Det er denne gruppen som også er omtalt i Åpenbaringen 12,17 og Åpenbaringen 14,12.
Åpenbaringen 12,17: Og dragen ble rasende på kvinnen, og han gikk for å føre krig mot de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd.
Åpenbaringen 14,12: Her er de helliges tålmodighet, de som holder Guds bud og Jesu tro, (DNB 1930).
Hva skal vi som Guds endetidsmenighet gjøre i den siste tid?
Det viktigste vi kan gjøre er å granske Bibelen nøye for å se hva som Gud sier om tiden vi lever i, for å kunne forberede oss på de kommende angrepene fra Satan. Vi vet at alle djevelens forsøk på å få Guds endetidsmenighet til å falle blir stadig mer utspekulerte, og de vil komme stadig oftere og med mer kraft etter hvert som vi nærmer oss Jesu gjenkomst.
I Esekiel 33, 7 sier Herren til Esekiel: Og du, menneskesønn, Jeg har satt deg til vekter for Israels hus. Derfor skal du advare dem fra Meg når du hører ord fra Min munn. Dette gjelder også i vår tid, og Gud har satt et helt kirkesamfunn til vektere, selv om ikke alle sammen er like ivrige og brennende.
Ellen G. White sa engang om vekterne: Herren kommer snart. Vekterne på Sions murer blir bedt om å våkne til sitt gudgitte ansvar. Mange av dem er i døsig ufølsomhet. Gud kaller på vektere som i Åndens kraft vil gi verden et advarende budskap, – vektere som vil forkynne hvor langt på natt det er. Han etterlyser vektere som vil vekke menn og kvinner fra deres sløvhet, for at de ikke skal sove dødens søvn, (Review and Herald, 22 oktober 1903).
Videre sier Ellen G. White i 9T 19.1 (oversatt fra engelsk): På en spesiell måte har vi Syvendedags Adventister blitt satt i verden som vaktmenn og lysbærere. Til dem har det siste advarselbudskapet for en fortapt verden blitt betrodd. På dem skinner et vakkert lys fra Guds Ord. De har blitt gitt et oppdrag av høyeste viktighet – forkynnelsen av den første, den andre og den tredje engels budskap. Det er ikke noen oppdrag som er av så stor betydning. De kan ikke tillate noe annet å trekke til seg deres oppmerksomhet.
Skal vi setter dette utsagnet opp mot Bibelen må vi se hva Esekiel sier: Men hvis vekteren ser sverdet komme og ikke blåser i basunen, da blir ikke folket advart. Når sverdet kommer og river bort en sjel iblant dem, blir han tatt bort i sin egen misgjerning. Men hans blod skal Jeg kreve av vekterens hånd, (Esekiel 33,6).
Med denne bakgrunnen blir det åpenbart at vår jobb ikke bare er å være vektere, men vi skal advare mot de kommende farene, og ikke minst må vi forkynne at Jesus Kristus snart kommer tilbake til jorden for å hente sitt folk.
Allerede er det så mange fristelser og forførelser som vår fiende har plantet i verden, og ikke bare i verden, dette har også funnet veien inn i Guds kirke, til og med inn i Guds endetidskirke har dette sneket seg inn. Dette er kanskje det vanskeligste å gjøre noe med, men vi vil få visdom og kraft fra Gud dersom vi oppriktig begynner på denne jobben, og går ut i bønn og tro og stole på at Herren hjelper oss. Det er jo i utgangspunktet ikke vårt verk vi utfører, men Guds verk, og da vil Gud utruste oss med alt vi trenger for å fullføre den oppgaven Han har gitt oss.
Vi må derfor komme oss opp på murene, og speide etter fiendens forførelser, og advare alle mennesker om hva som kommer. Jeg har personlig erfart at det til stadighet kommer mennesker til min kirke som forsøker å plante falske doktriner ved å snakke med personer som ser ut til å være mottakelige for den slags. Den sluheten Satan viser, har også disse personene. De begynner ikke å spre sin gift med en gang, men ser an hvilke som kan være mottakelige, når det er gjort så setter de inn støtet.
Det er ingen som har myndighet til å nekte disse menneskene å komme til våre kirker, men hver gang jeg har observert slike personer har jeg konfrontert dem med deres gjerning, og nektet dem å «forkynne» falske doktriner. Resultatet er at de av eget valg har blitt borte fra vår kirke.
Det viktigste vi kan gjøre i endetiden er frivillig å bli en av Guds vektere for å kalle de av Guds folk som fortsatt befinner seg i Babylon ut fra den forvirringen Babylon representerer. Dette gjør vi ved å forkynne de tre englers budskap i Åpenbaringen 14,6-13 med tillegg av Åpenbaringen 18,4: Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager.