Innledning.
I Bergprekenen snakker Jesus om «den smale vei» og ber sine tilhørere om å gå gjennom den trange porten: Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og det er mange som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den. (Matteus 7,13-14). Her påpeker Jesus at dersom vi ikke følger Bibelens lære fullt ut vil vi havne i problemer. Som mennesker har vi en tendens til å velge minste motstands vei når vi blir satt på valg. Et lite eksempel; Du er ute og går en tur i skogen. Du kommer til et sted hvor du må velge mellom to veier. Den ene veien ser ut til å være vanskelig å gå, med mange kroker og kriker, røtter og steiner som ligger i stien, den andre ser ut som en motorvei. Begge veiene ser ut til å føre deg til målet. Hvilken vei vil du velge i dette tilfellet? I 99 av 100 tilfeller ville vi mennesker velge den veien som ser ut som en motorvei.
Slik er det også i troslivet vårt. Daglig blir vi satt på tusenvis av valg, anslagsvis mer enn 35 000 valg hver eneste dag. En del er bagatellmessige som hva slags klær vi skal kle på oss, hva vi skal spise og lignende, mens andre er mer betydningsfulle og kan til syvende og sist avgjøre hvor vi vil tilbringe evigheten. Jesus sier at vi skal velge den veien som er full av kroker og kriker, røtter og steiner som ligger i stien, fordi denne veien fører til livet, og avslutter denne oppfordringen med å si at det er vanskelig å finne den.
Da Jesus holder Bergprekenen var det mennesker fra alle samfunnslag som var tilhørere, også fariseerne og de skriftlærde var representert.
I neste avsnitt kommer Jesus med en advarsel om hvem som er til å stole på og hvem som ikke er det. Prinsippet Jesus bruker er det samme i begge avsnittene, og her er det den samme beskjeden som ligger implisitt i det Jesus sier. Det er fortsatt denne mengden som er til stede, og nå advarer Jesus mot falsk lære, og uten å si det direkte, sammenligner Jesus de religiøse lederne med både ulver i fåreklær, tornebusker, tistler og dårlige trær, og konklusjonen er at «falske profeter skal kjennes på fruktene»: Vokt dere for de falske profeter, de som kommer til dere i fåreklær, men som innvendig er rovlystne ulver. På fruktene deres skal dere kjenne dem. Kan vel noen sanke druer fra tornebusker eller fiken fra tistler? Slik bærer hvert godt tre god frukt, men det dårlige tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, og et dårlig tre kan heller ikke bære god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene, (Matteus 7,15-20).
Det er vel ikke feil å anta at det var menge som forsto hva Jesus mente, og at Han først og fremst adresserte dette budskapet til de «vanlige» tilhørerne, og at Han sammenlignet de religiøse lederne medulver i fåreklær, tornebusker, tistler og dårlige trær.
Bergprekenen avsluttes med Matteus 7,28-29, hvor Jesus står: Da Jesus hadde endt denne talen, var folket overveldet av Hans lære. For Han lærte dem som en som har myndighet, og ikke som de skriftlærde.
Dette ble sagt til som hørte på Bergprekenen, men det er minst like aktuelt i våre dager, da det fortsatt er mange religiøse ledere som har innført mange ubibelske tradisjoner og menneskeskapte lover og regler som de ønsker at folket skal følge.
Den makten som har blitt verdens religiøse leder vil samle alle mennesker i verden under sin paraply, og for å få til dette så er det økumeniske samarbeidet et godt verktøy for pavemakten. Når det enkelte kirkesamfunn, den enkelte kirke eller det enkelte medlemmet blir satt på valget om å følge det økumeniske samarbeidet er dette det samme som å komme til det veikrysset i skogen. Velger vi feil og følger det økumeniske samarbeidet velger vi den brede veien.
Et av argumentene som den katolske kirken bruker for å drive økumenikk finner vi i det Jesus sier i Johannes 17,11: Nå er Jeg ikke lenger i verden, men disse er i verden, og Jeg kommer til Deg. Hellige Far, bevar dem i Ditt navn, dem som Du har gitt Meg, så de kan være ett, slik som Vi er ett.
Det er hevet over enhver tvil at vi kristne skal være ett. Vi skal være ett i Kristus, og den måten vi skal samles og være ett finner vi i Apostlenes gjerninger 1,14: Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre. Alle disse var de 11 disiplene sammen med noen kvinner , Maria, og Jesu brødre, det vil si de som utgjorde den første kirken, eller den første menigheten. I Apostlenes gjerninger 2,1 finner vi denne teksten: Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn.
Som vi ser så var hele Guds menighet samlet på samme sted, med samstemt sinn, og holdt seg samstemmig til bønn og påkallelse. Før pinsedagen i år 31, var det ifølge tradisjonen bare omkring 120 mennesker som utgjorde den første menigheten Dette var ikke flere enn at de fint fikk plass i «den øvre sal» som er nevnt i Apostlenes gjerninger, 1,13. I vår tid lever og bor Guds endetidsmenighet i alle land og regioner over hele verden, og kan følgelig ikke være fysisk til stede på samme sted, men åndelig skal vi være på samme sted. Vi skal også ha samstemt sinn som betyr å ha samme mål og mening med våre liv, som er å gjøre Guds vilje. Se også Jesaja 58,13: Hvis du vender din fot bort fra sabbaten, så du ikke gjør etter ditt eget velbehag (i dette ligger implisitt å gjøre Guds vilje) på Min hellige dag, men hvis du kaller sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull, hvis du vil ære den, så du ikke følger dine egne veier, og ikke gjør det som er etter ditt eget velbehag, og ikke taler dine egne ord.
Pavemaktens økumenikk legger føringer for at kirkene skal samles om de få trospunktene som er felles for alle kirkene, og så skal de se bort fra alle trospunkter som skiller dem fra hverandre. Da reiser det seg et berettiget spørsmål: Hvordan passer dette med et samstemt sinn? Det passer i det hele tatt ikke inn i et samstemt sinn så lenge det ikke er full enighet, når man stryker det som ikke passer. Eller kanskje heller kun velger det som er spiselig – det som det er enighet om – en form for koldtbordteologi.
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord 1988 dersom ikke annet er oppgitt.
Gå bort fra meg.
Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn? Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet! (Matteus 7,21-23).
Dette er et merkelig avsnitt. Her sier Jesus at ikke alle som påkaller Hans navn skal bli frelst. Er det en motsetning i forhold til hva som står i: Joel 3,5: For det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være utfrielse, slik Herren har sagt, blant de overlevende, dem Herren kaller. Dette verset siterte Lukas da han skrev Apostlenes gjerninger: Apostlenes gjerninger 2,21: Og det skal skje at hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst … // … og Paulus da han skrev Romerbrevet: Romerne 10,13 For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
Mange mennesker vil hevde at dette er en motsetning, men da tar de ikke den Bibelske konteksten i betraktning når de leser disse versene. Den Bibelske konteksten forteller oss av vi må være lydige mot Gud, holde Guds ti bud og gjøre Hans vilje for å forbli frelst.
Nå vil nok mange påstå at dette ikke er riktig, og at det er en tanke adventistene har funnet på, og viser til røveren på korset og at Jesus sa til ham at han skulle få komme til himmelen (se Lukas 23,35-42). Det er riktig at røveren ble frelst, men han døde på korset uten å få muligheten til å vise sin tro på Jesus i form av gode gjerninger (kjærlighetsgjerninger). Slik er det også med tusenvis av mennesker som hvert år tar imot Jesus som sin frelser på dødsleie. Disse blir også frelst uten å bevise sin tro på Frelseren. Men for alle de menneskene som lever (en tid) etter de har blitt frelst er det ikke nok å bare påkalle Herrens navn.
De menneskene som kaller seg selv kristne men som ikke etterlever det Gud befaler dem gjennom Bibelen er de som er nevnt i Matteus 7,21-23. Dette er mennesker som ikke har hatt sitt forhold til Gud i orden. De kaller seg kristne, de forkynner evangeliet, de helbreder mennesker, de driver ut onde ånder og gjør andre store undergjerninger. Med de mangler en ting. De har ikke overgitt seg helt til Gud.
For en stund siden kom en kvinne fra Jehovas Vitner bort til meg og ville prate. Hun spurte meg om jeg visste hva som ville skje i framtiden, og jeg svarte et det gjør jeg, og la til at Bibelen sier at tiden foran oss vil bare bli verre og verre. Til dette sa hun at det er jo et håp om bedre tider. Jeg svarte det forteller Bibelen oss også, og vi har et salig håp om at Jesus kommer tilbake og henter sitt trofaste folk en gang i nær framtid, og la til at dette gjelder kun for dem som har alt i orden med Gud, slik som å holde alle Gud ti bud. Da svarte hun at budene ikke var lovpålagt å holde, men de var gitt som anbefalinger. Tenk det. Da ba jeg henne gå hjem og lese seg opp på Bibelen og spesielt det som står om budene, Matteus 19,17; 2 Kongebok 17,13; Ordspråkene 4,4; Johannes 14,15; 1 Johannes 2,3-4; Åpenbaringen 12,17 og Åpenbaringen 14,12 for å nevne noen vers. Da ble hun stum og gikk.
Som vi ser så er det mange som ikke tar Guds bud på alvor, men Gud selv bruke mye tid på å forklare oss viktigheten av å holde budene både i det gamle testamentet som i det nye testamentet, og da må det være viktig at vi etterlever det Gud sier.
Mange sier også at det ikke finnes noen som kan holde Guds bud. Dette er en løgn som kommer fra Satan, for han beskyldte Gud, helt fra begynnelsen av, for å være streng og rigid og hadde gitt bud som var umulig å holde. Spørsmålene mine er ganske enkelt disse:
Hvorfor ber Gud oss om å holde budene dersom et er umulig?
Leker Gud med oss når Han sier Hold budene?
Hadde Satan rett da han anklaget Gud for å være en tyrann?
Hvorfor skriver Johannes, under inspirasjon fra den Hellige Ånd, dette i Åpenbaringen 12,17: Og dragen ble rasende på kvinnen, og han gikk for å føre krig mot de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd, hvis det er umulig å holde budene? Eller som i Åpenbaringen 14,12 hvor han skriver Her er de helliges tålmodighet. Her er de som holder fast på Guds bud og troen på Jesus, hvis det ikke er mulig for oss å holde alle Guds bud?
Jeg overlater til dere å finne svarene på disse spørsmålene.
Før vi går videre er det et ord vi må se litt nærmere på, og det er det greske ordet anomia. I Bibelen Guds Ord, «den norske versjonen av King James» oversettes anomia med lovløshet. Dette ordet har selvfølgelig blitt endret i de nyeste bibeloversettelsene, og i Bibelen 2011, DNB 2006 NT, Norsk Bibel 1988, DNB 1978/85 og DNB 1930 brukes urett. Dette er en villet endring, gjort med hensikt, og hensikten er nettopp for å ufarliggjøre det å bryte Guds bud.
For meg er lovløshet og urett to vidt forskjellige ting. Å drive med lovløshet er det samme som å bryte Guds lov – de som driver med lovløshet lever derfor uten å ta hensyn til deler av eller hele Guds lov, mens de som gjør urett kan for eksempel gjøre forskjell på to mennesker ved å betale den ene mindre enn den andre for nøyaktig samme arbeid. Da begår de urett og de er urettferdige, men dette er ikke lovløshet. Det er derfor en stor forskjell på lovløshet og urett, det er en himmelvid forskjell. Å gjøre urett er et mer vagt uttrykk som ikke beskriver lovløshet. Urett beskriver favorisering, feil, forskjellsbehandling, partiskhet og lignende. Å drive med lovløshet er for meg å bryte Guds lov, og å sette seg over den: Lovløshet er uten tvil det sterkeste ordet for synd og urettferdighet som vi kan finne i Bibelen. Lovløshet er noe mer enn lovbrudd. Lovløshet er det samme som å oppheve Guds lov. Alle de som regnes som lovløse, agerer akkurat som det ikke fantes verken lover, regler eller normer. I praksis blir da alt tillatt.
I Matteus 7,21-23 tar Jesus et oppgjør med den lunkne tilstanden mange kristne befinner seg i. Der er dessverre slik at mange er knekkende likegyldige med hvordan de lever i forhold til Guds ti bud, til tross for at de kaller seg kristne. Flesteparten av kristenheten er kun «kristne i kirketiden». Da er de fromme, og har en høy bekjennelse og de roper gjerne Herre, Herre høyere enn dem de står ved siden av, men så fort gudstjenesten er over er det om å gjøre å komme seg ut av Guds hus og fortsette med sine verdslige gjerninger.
Hva er det Jesus egentlig sier?
La oss se på dette og analysere teksten bit for bit.
Matteus 7,21: Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje.
I dette verset settes ordene ikke og men opp som en skarp kontrast mellom den som bare preker ordet og den som virkelig gjør Guds vilje. En høy bekjennelse er verdiløs i seg selv dersom den ikke følges opp. Den som påstår han kjenner Gud men likevel ikke gjør Hans vilje er en løgner, og sannheten er ikke i ham (se 1 Johannes 2,4), uavhengig av om det er noe som tyder på det motsatte.
Den som gjør. Med dette menes den som utfører Guds vilje.
Matteus 7,22: Mange skal si til Meg på den dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn?
Formen spørsmålet har på gresk, har vi ikke profetert i ditt navn, indikerer at de som taler forventer et positivt svar. De har jo forkynt i Jesu navn, har de ikke? Men de har glemt at deres form for tilbedelse av Gud kun er tilsynelatende, og at den er basert på menneskelige tradisjoner og er derfor forgjeves.
At de har drevet ut demoner var sannsynligvis det vanskeligste av alle mirakler. Dette ser vi av teksten i Lukas 10,17, hvor det står at til og med demonene er oss underlagt i Ditt navn.
Mange kraftige gjerninger. I dette ligger et også dagsaktuelle gjerninger gjort i mange kirkesamfunn over hele verden. Bibelen er klar på at det å kunne gjøre kraftige gjerninger ikke nødvendigvis kommer fra Gud. I Egypt imiterte Faraos trollmenn de tegn og under Moses gjorde for å få Farao til å bøye seg for Guds vilje. De tegn og under trollmennene gjorde kom fra Satan. Det største miraklet er imidlertid et liv forandret av den Hellige Ånd. De som hevder å være profeter må bli prøvd etter de fruktene de bærer, og ikke etter deres påståtte mirakler.
I vers 22 står det: på den dag. Med på den dag peker Jesus mot den endelige dommen som han gjennomføre når Han kommer tilbake. Denne dommen har vi mange referanser til både i det gamle testamentet og i det nye testamentet. Det store spørsmålet som reiser seg for hver enkelt av oss er om vi er beredt til å møte universets hersker på den dag! I Åpenbaringen 6,17 stilles spørsmålet: For Hans vredes store dag er kommet, og hvem kan da bestå?
I Malaki 3,2 står det: Men hvem kan holde ut den dagen Han kommer? Og hvem kan bli stående når Han viser Seg? For Han er som smelterens ild og som vaskerens såpe.
Matteus 7,23: Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!
I henhold til formen på det greske verbet så betyr dette egentlig jeg har aldri anerkjent, eller blitt kjent med dere. Dette er et bevis på at deres lære (forkynnelse) og de miraklene de har utført ikke hadde blitt gjort i Guds navn. At de må gå bort fra Herren betyr den endelige og evige adskillelsen fra Gud.
Lovløshet skriver seg fra det greske ordet anomia, og beskriver et liv uten Guds lov fordi de har nektet å leve livene sine i samsvar med det perfekte mønsteret som Guds ti bud setter opp. 1 Johannes 3,4 slår fast at synd er lovløshet (anomia) og Paulus sier i 2 Tessalonikerbrev 2,7 at lovløshetens (anomia) hemmelighet allerede var i virksomhet på hans tid.
Paulus skriver i Romerbrevet 2,5 følgende: Men ved din hardhet og ditt hjertes ubotferdighet samler du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal åpenbares.
Gir Bibelen oss noen svar på hvem det er som blir stående på Herrens vredes store dag, hvordan vi skal kunne bli stående på den dagen?
Selvfølgelig finner vi svar på disse spørsmålene, og de forteller oss stort sett det samme når det gjelder hvem disse personene er og hvilke egenskaper de har. Dette er … dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd, (Åpenbaringen 12,17) … og det er de som holder fast på Guds bud og troen på Jesus, (Åpenbaringen 14,12).
I Ordspråkene forteller Gud oss gjennom den vise Salomon: … La mine ord få gripe ditt hjerte, hold mine bud, så skal du leve, (4,4); Bevar mine bud, så skal du leve, og min lov som din øyenstein! (7,2); Den som tar vare på budet, bevarer sin sjel. Men den som ikke bryr seg om sine veier, skal dø, (19,16).
I 3 Mosebok 18,5 sier Herren: Derfor skal dere holde Mine lover og Mine dommer. Det menneske som gjør det, skal leve ved dem. Jeg er Herren.
I Johannes sier Jesus: Hvis dere elsker Meg, så hold Mine bud, (14,15).
I Matteus 19,17 sier Jesus: … Hvorfor kaller du Meg god? Ingen er god uten Én – Gud. Men hvis du vil gå inn til livet, så hold budene!
Det viser seg gjennom hele Bibelen at det ikke er nok å påkalle Herrens navn. Å bekjenne seg til Kristus er ikke tilstrekkelig, det må noe mer enn en høy bekjennelse til for «å finne» den smale veien.
Disse to versene (21 og 22) inneholder med andre ord en alvorlig advarsel til oss alle. Det hjelper ingen verdens ting å løfte sin røst og bekjenne at Jesus er Herre hvis de driver med det Bibelen kaller anomia eller lovløshet. Det er det samme hvor glødende de er av begeistring. Det er til ingen nytte dersom de blir forklart som lovløse, det vil si å leve uten Guds lov – Guds ti bud. Uansett om de utfører mirakler ved å drive ut demoner, og andre kraftige undergjerninger i Jesu navn, og samme hvor mye de profeterer I Hans navn, vil dette være bortkastet.
Det disse menneskene har gjort, og ikke gjort, vil dømme dem på den ytterste dag. I 2 Kongebok 17,13 finner vi denne teksten: Men Herren vitnet mot Israel og mot Juda ved alle profetene Sine, ved hver seer, og sa: Vend om fra deres onde veier, og hold Mine bud og Mine forskrifter, etter hele den loven som Jeg bød deres fedre, og som Jeg sendte til dere ved Mine tjenere profetene.
Men holder ikke alle kristne alle Guds ti bud og Hans forskrifter?
Så langt derifra. Noen holder alle Guds ti bud, andre holder opp til 9 av Guds bud, andre igjen sier at budene ble spikret til korset sammen med Jesus, og argumenterer med at vi lever under nåden ikke under loven.
Hva sier Bibelen om dette? Kjærlighetens apostel, Johannes, skrev sine tre brev mer enn 60 år etter Jesus døde på korset. I 1 Johannes brev 5,3 sier apostelen dette: For dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge å bære. Hvorfor påpeker Johannes at på grunn av Guds kjærlighet til oss så holder vi alle Guds ti bud? Visste ikke Johannes hva som hadde skjedd med budene, at Jesus tok med seg budene på korset slik at de ikke har gyldighet lenger, eller er det vår tids kristne som ikke vet at budene er av evig gyldighet?
Hvis vi spør de kristne som hevder at budene er annullert av Kristus om det er greit å stjele, drepe eller begjære vil svaret være et høyt og klart NEI. Er dette i harmoni med deres påstand om at Guds ti bud ikke lenger er gyldige? Så visst ikke, dette er en inkonsistent og forvirrende holdning. Det er imidlertid en meget spesiell årsak til denne inkonsistente og forvirrende holdningen til Guds ti bud, og det er at kristne flest ikke vil forholde seg til sabbatsbudet, Guds fjerde bud. Dette budet legger føringer for at ukens sjuende dag – vår lørdag – er den dagen Gud velsignet og helliget under skapelsen, og dette er noe de ikke vil innfinne seg med, og derfor brukes alle midler for å unngå å helligholde sabbaten slik Gud ønsker vi skal gjøre, blant annet å forvirre seg selv ved å hevde at budene er opphevet av Jesus, mens de samtidig tviholder på inntil ni av dem.
I 2 Kongebok 18,12 leser vi dette: for de hadde ikke hørt på Herren deres Guds røst, men de overtrådte Hans pakt og alt det Herrens tjener Moses hadde befalt. De ville verken høre eller gjøre etter dem.
Hva er en pakt?
For det første har Gud inngått mange pakter med menneskene. Den første pakten vi leser om i Bibelen finner vi i 1 Mosebok 6,18 når Gud inngår en pakt med Noah og hans familie. Men Jeg skal opprette Min pakt med deg. Du skal gå inn i arken, du, dine sønner, din hustru og dine sønners hustruer sammen med deg.
En pakt er en avtale mellom to parter, som for eksempel mellom en mann og ei kvinne som gifter seg. Disse to inngår en tosidig ektepakt. Så har vi de paktene hvor Gud inngår en ensidig pakt med menneskene, som i Jesaja 56,6: Også de fremmede som holder seg til Herren for å tjene Ham, og for å elske Herrens navn, for å være Hans tjenere, hver den som holder sabbaten og ikke vanhelliger den, og som holder fast på Min pakt.
Nå vil mange heve pekefingeren og hevde at det Moses sa til Israel ikke gjelder de kristne, og samtidig tviholder de på mange av forordningene Moses ga dem gjennom det vi kaller renhetslovene og seremonilovene. De vil også nekte for at Guds sabbater gjelder for alle kristne i vår tid, og påstår at dette var en dag gitt eksplisitt til Israel ved Sinai. Men som vi ser i Jesaja 56,6 så gjelder dette også for de fremmede, det vil si for alle dem som ikke er kjødelige etterkommere av Abraham.
Hva var det så Moses befalte Israel?
Dette finner vi i 5 Mosebok 30,1-2 hvor det står: Når alle disse ting kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har lagt foran deg, og du tar det til hjerte blant alle de folkeslagene som Herren din Gud driver deg bort til, og du vender om til Herren din Gud og lyder Hans røst, i alt det jeg befaler deg i dag, du og dine barn, av hele ditt hjerte og av hele din sjel … …
Det er med andre ord en betingelse at vi omvender oss fra våre onde gjerninger og lyder Guds røst i alt det Han befaler oss, som blant annet innebærer å holde Guds ti bud, alle Guds ti bud, ikke bare de som enkelte finner for godt å etterleve.
Jeremia tar opp et annet generelt problem vi kristne har, vi har en tendens til å falle fra den sunne lære. Gjør vi det sier profeten i kapittel 3 vers 7 følgende: Jeg sa: Etter at hun har gjort alt dette, vil hun vende tilbake til Meg. Men hun vendte ikke tilbake. Det så hennes troløse søster Juda.
Her er det riktignok Israel, tistammeriket eller Nordriket profeten snakker om, men som Abrahams åndelige etterkommere angår det oss i høyeste grad den dag i dag. Ser vi nøye på teksten så forteller den at Israel ikke omvende seg, men det falne Israel drev hor med falske guder, noe størsteparten av kristenheten også gjør i våre dager. Til tross for at Juda så hva som hendte med Israel, Israel ble som kjent erobret av Assyria, og de som overlevde krigen ble ført i fangenskap bortenfor Eufrat, så klarte Juda også å falle så dypt at Gud måtte sette en stopper for frafallet ved å la Juda bli erobret av Babylon drøye 100 år senere, (vers 8).
Jeg hevder at størsteparten av dagens kristne, gjennom sine kirkesamfunn, ikke er bedre enn Israel og Juda var for 2700 år siden. Da Luther starter reformasjonen i 1517, var dette en ny begynnelse for Guds kirke på jorden. Den katolske kirken hadde falt så dypt den gangen at hele verden var innhyllet i hennes mørke. Sammen med Luther begynte søkende kristne å finne veien ut av elendigheten, og gamle sannheter ble gjenoppdaget. Dette tålte ikke den katolske kirke, og motreformasjonen ble startet med mål om å bringe utbryterne tilbake til moderkirken. Det gikk nøyaktig 500 år på dagen før reformasjonen ble «avlivet» gjennom det økumeniske samarbeidet da så godt som alle de reformerte kirkene skrev under på dokumentet Fra konflikt til fellesskap. Felles luthersk–katolsk minnemarkering av reformasjonen 2017. Rapport fra den luthersk–romersk-katolske kommisjon for kristen enhet. Dette dokumentet er ført i penn av katolikker og bare dem, men de luthersk-protestantiske kirkene har godtatt, godkjent og skrevet under på dette, sammen med den katolske kirke.
Dette er et like stort frafall so det Israel og Juda gjorde seg skyldige i for 2700 år siden. Det kommer også fram av teksten i Jeremia 3,7 at det fullt mulig å vende om, og at Guds folk som faller fra troen kan vende tilbake, men som profeten Hosea sier i kapittel 11 vers 2 så ville de ikke høre på Gud og Hans profeter da Han kalte på dem. Men når de kalte på dem, gikk de bare bort fra dem, ofret til Ba’alene og brente røkelse for utskårne bilder. De fortsatte med andre ord med sine synder, som vi kan klassifisere som vanesynder. Da reiser det seg noen spørsmål:
Har vi vanesynder, og hvordan står det til med dem?
Hva er det vi har gjort til våre private guder?
Hvilke synder er det vi kjæler for og som vi ikke vil gi slipp på?
Når størsteparten av de kristne kirkene og deres medlemmer ikke er bedre enn Israel og Juda var den gangen, kan vi forvente at Gud skal være overbærende med dem? Er det da rart at Jesus sier i Bergprekenen: Gå bort fra meg, dere som driver med lovløshet (vers 23).
Hvordan må vi leve livene våre for ikke å høre «Gå bort fra meg»?
Det svaret som Bibelen gir er i hvert fall tresidig.
Vi må holde alle Guds ti bud.
Alle Guds ti bud slik vi finner dem i 2 Mosebok kapittel 20 må vi holde uten å gå på kompromiss med det budene pålegger oss. Det er jo egentlig pussig at det eneste budet som begynner med «HUSK» er det budet alle ser ut til å ville glemme. Se hva Jesus sier i Johannes 14,15: Hvis dere elsker Meg, så hold Mine bud.
De gjerninger vi gjør må være gjort i kjærlighet til Frelseren, Jesus Kristus.
Dette må være ekte kjærlighetshandlinger som springer ut av et ønske om å gjøre noe for de menneskene som sliter. Se hva Jesus sier i Jesaja 58,7: Er det ikke dette å dele ditt brød med den som sulter, så du leder de omflakkende fattige til ditt hus. Når du ser den nakne, så lar du ham få klær. Du trekker deg ikke unna dem som er av ditt eget kjød.
Vi må uforbeholdent bekjenne vår tro på Jesus.
Vi må fortelle andre hva Han har gjort for oss da Han døde på korset. Vi må benytte alle muligheter vi får til å forkynne evangeliet til frelse. Se hva Jesus sier i Lukas 12,8: Jeg sier dere: Hver den som kjennes ved Meg for menneskene, ham skal Menneskesønnen også kjennes ved for Guds engler.
I løpet av tre og et halvt år som disiplene var sammen med Jesus lærte Ham dem viktigheten av å holde budene, forkynne evangeliet og å gjøre gode gjerninger som kommer som en følge av frelsen, og dette til sammen utviklet seg til en evig og sterk tro hos disiplene som manifesterte seg etter pinsedagen da de ble forvandlet fra en gruppe redde mennesker til de frimodige og uredde apostlene de ble.
Nå vil mange hevde at gode gjerninger ikke kan frelse oss, men at slike gjerninger er nødvendige finner vi støtte for i Bibelen. Jesus selv påpeker dette i Matteus 25,31-46 hvor essensen av avsnittet sier: Da skal Han også si til dem ved den venstre side: Gå bort fra Meg, dere som er forbannet, (dette er det samme som å si jeg har aldri kjent dere) til den evige ild som er gjort ferdig for djevelen og hans engler. For Jeg var sulten, og dere gav Meg ikke å spise. Jeg var tørst, og dere gav Meg ikke å drikke. Jeg var en fremmed, og dere tok ikke imot Meg, Jeg var naken, og dere kledde Meg ikke, Jeg var syk og i fengsel, og dere besøkte Meg ikke. Da skal også de svare Ham og si: Herre, når så vi Deg sulten eller tørst eller som en fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, uten å tjene Deg? Da skal Han svare dem og si: Sannelig sier Jeg dere: Alt det som dere ikke gjorde mot en av disse minste, det gjorde dere heller ikke mot Meg, (versene 41-45).
Det er som vi ser en absolutt nødvendighet å gjøre gode gjerninger. I Jesaja 58,13-14 sier Gud gjennom profeten: Hvis du vender din fot bort fra sabbaten (som er å avstå fra å arbeide), så du ikke gjør etter ditt eget velbehag (her ligger det implisitt at vi skal gjøre Guds vilje på sabbaten) på Min hellige dag, men hvis du kaller sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull, hvis du vil ære den, så du ikke følger dine egne veier, og ikke gjør det som er etter ditt eget velbehag, og ikke taler dine egne ord (som betyr at vi skal vokte hvordan vi snakker), da skal du ha stor glede i Herren. Jeg skal la deg ri på høydene i landet og mette deg med arven fra din far Jakob. Herrens munn har talt (da vil vi leve våre liv etter Guds vilje og gjøre Hans velbehag).
Hvordan skal vi leve livene våre for at Jesus ikke skal si til oss at Han aldri har kjent oss?
Jeg vil trekke fram sju prinsipper:
1) Vi må følge Jesus for Han er den eneste veien til frelse.
Selv om den katolske kirken hevder at det kun er denne kirken som kan gi mennesker frelse er dette ikke tilfellet. Den katolske kirken sier at de sju sakramentene som kirken administrerer er nødvendige for frelsen. I Bibelen leser vi i Johannes 10,9: Jeg er døren. Hvis noen går inn gjennom Meg, skal han bli frelst, og han skal gå inn og gå ut og finne beite, (se også Johannes 11,25; Johannes 14,6; Efeserne 2,18 og 1 Johannes 5,12). Bibelen er altså klar på at frelsen kun er oppnåelig gjennom Jesus Kristus, og her er de falne kirkene på kollisjonskurs med Guds ord.
2) Vi må huske på at ordene og handlingene våre strømmer ut fra den kjærligheten vi har til Jesus.
Vi må passe på det vi taler så det ikke blir til skam for oss. Vi skal alltid prøve å ære Gud med vår tale. Vi vet fra Bibelen at tungen sier å være et problem for oss. I Jakob 3,8 leser vi: Men ikke noe menneske kan temme tungen. Den er en ustyrlig ondskap, full av dødelig gift, (se også 1 Korinterbrev 14,9; Jakob 3,5 og Jacob 3,6). Dersom vi ikke tenker på hva vi sier til vår neste kan dette forårsake store problemer for den vi snakker med og for oss.
3) Vi må alltid være lydige mot Guds ord.
Gjennom hele Bibelen sier Gud til menneskene «hold Mine bud». Den første gangen Gud sier dette til menneskene er på den sjette dagen under skapelsen, da Gud hadde skapt menneskene: Herren Gud bød Adam og sa: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø, (1 Mosebok 2,16-17). Senere har Gud gjentatt dette gang etter gang, men vi mennesker har en iboende trang til å gjøre opprør mot Gud. Det er derfor Gud gjentar dette gjennom hele Bibelen, og Han bruker følgende uttrykk:
Hold Mine bud: (2 Kongebok 17,13; Ordspråkene 4,4; Johannes 14,15).
Hold budene: (Matteus 19,17)
Mine bud: (1 Mosebok 26,5; 2 Mosebok 16,28; 20,6; 3 Mosebok 22,31; 26,3; < 3 Mosebok 26,15>; 4 Mosebok 15,40; 5 Mosebok 5,10; 5,29; 11,13; i 1 Kongebok 6,12; 9,6; 11,34; 11,38; 14,8; 2 Kongebok 17,13; 1 Krønikerbok 28,7; 2 Krønikerbok 7,19; Nehemja 1,9; Salme 89,32; Ordspråkene 2,1; 3,1; 4,4; 7,1; 7,2; <Jesaja 48,14>; [Johannes 14,15]; Johannes 14,21; 15,10).
Disse versene er bare et utdrag av alle vers som ber oss om å holde Guds bud, eller Guds lov. Vi ser også at Gud gjennom hele Bibelen ber oss om å holde Hans bud. Også i de andre bøkene i det nye testamentet som ikke er nevnt finner vi vers som ber oss holde budene/loven.
4) Vi må innse at ond oppførsel har sitt utgangspunkt i hjertet.
Første gang vi ser dette beskrevet i Bibelen er i 2 Mosebok 9,7. Der står det: Farao sendte bud, og se, ingen var døde av israelittenes buskap, ikke en eneste. Men hjertet til Farao var fortsatt forherdet, og han lot ikke folket fare, (se også 2 Mosebok 14,5; Hebreerbrevet 3,10). Vi ser at når våre hensikter ikke er i overensstemmelse med Guds plan for oss, så er dette noe som springer ut av hjertet. Det er ikke bare hedninger som kan forherde hjertet sitt slik som Farao gjorde i 2 Mosebok 9,7. Også Guds eget folk kan komme i denne situasjonen, slik som fer eksempel Nahum 9,16 beskriver. Se også Esekiel kapittel 8, som kalles «Dom over styggedommer i tempelet». Her er det menighetens ledere som vender Gud ryggen og forherder sitt hjerte og tilber solguden.
5) Vi må forstå at Guds rikes autoritet og verdenssamfunnet autoritet ofte er motsetninger.
I Markus 12,17 setter Jesus dette problemet på dagsordenen når Han sier: Og Jesus svarte og sa til dem: Gi keiseren hva keiserens er, og gi Gud hva Guds er! Og de undret seg over Ham. Med dette verset setter Jesus et klart skille mellom Guds rike og verdenssamfunnet. I vår tid er vi i ferd med å gå inn i et totalitært samfunn hvor ytringsfriheten er i ferd med å smuldre bort. Det hevdes at vi har full ytringsfrihet, men det gjelder kun for dem som er politisk korrekte. Er du ikke politisk korrekt blir du i det beste tiet i hjel. Det er mange som har mistet sine jobber og fått livene sine ødelagt fordi de ikke har latt seg diktere av hva de politisk korrekte, mainstream ledere forlanger vi skal mene. Dette er i skarp kontrast med hvordan Gud styrer sitt rike. Bibelen sier følgende om friheten: Men den som ser inn i den fullkomne lov, frihetens lov, og fortsetter med det og ikke blir en glemsom hører, men en gjerningens gjører, han skal være salig i alt han gjør, (Jakob 1,25). I Johannes 8,32 sier apostelen: Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri. Hvem er det som er sannheten? Det er Jesus, noe Han sier selv i Johannes 14,6. Holder vi oss til Jesus, som er sannheten vil vi bli satt fri fra alle våre verdslige problemer, vi blir satt fri fra vårt slaveri, og det vi tidligere anså som frihet vil vi se var ufrihet og tvang. Jeg har selv opplevd denne forvandlingen i Jesus.
6) Vi må innse at menneskes handlinger i de fleste tilfeller kan være en bedre indikator på personlige motiver enn det man sier eller gir uttrykk for.
Dersom vi går ut og gjør gode gjerninger kan dette være betinget av egoisme fra vår side. Det er ikke alltid våre motiver er edle når vi hjelper andre. Det kan tenkes vi har en baktanke med det vi gjør. Vi kan ønske å bli sett når vi gjør gode gjerninger, vi kan ønske å få ære av mennesker fordi vi strekker ut en hjelpende hånd, det hender vi tar på en gjenstand rundt håndleddet eller på klærne vi bruker for å vise at vi har støttet en veldedig organisasjon med penger. Ja det er mange forskjellige alternativer som kan være egoistiske som ligger til grunn for det vi gjør. Jesus sier også noe i denne forbindelsen, og selv om Han sier dette eksplisitt til de skriftlærde og fariseerne, så gjelder dette også for oss i vår tid. La oss se på hva Jesus sier i Matteus 23:
Vers 13: Men ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere stenger himlenes rike for menneskene. For ikke går dere inn selv, og dem som er på vei inn, hindrer dere i å gå inn.
Dette verset henspiller på alle de reglene og bestemmelsene som skulle regulere dagliglivet til Guds folk, men som gjorde det vanskeligere i holde Guds bud. I Lukas 11,52 leser vi: Ve dere lovlærde! For dere har tatt bort kunnskapens nøkkel. Selv gikk dere ikke inn, og dere hindret dem som ville gå inn.
Vers 14: Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere fortærer enkers hus og holder lange bønner for syns skyld. Derfor skal dere få strengere dom.
Her kritiserer Jesus den måten de religiøse lederne behandlet enker, ved at de tilranet seg det lille disse enkene måtte ha. I tillegg elsket de religiøse lederne å vise menigheten at de var fromme ved å ramse opp lange innøvde bønner når det var mange mennesker i nærheten. Paulus sier i Romerbrevet 2,21 følgende: Du som lærer andre, lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du?
Vers 15: Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere reiser både over sjø og land for å vinne en etterfølger, og når han er vunnet, gjør dere ham til et helvetes barn, to ganger verre enn dere selv.
Her sier Jesus at de religiøse lederne ikke gikk av veien for å anstrenge seg for å få tilhengere. De var jo lærere i form av å være skriftlærde, og likte også at mannen i gata kalte dem for «rabbi» som betyr herre eller mester. Det er ikke feil å bli kalt rabbi i seg selv, også Jesus ble kalt Rabbi, og Han hadde mange følgere. Men forskjellen på Jesus og de skriftlærde var at Jesus ledet sine tilhengere på rett vei, mens de skriftlærde førte sine tilhengere bort fra Gud. I Markus 7,6 sier Jesus følgende om dette: Han svarte og sa til dem: Rett profeterte Jesaja om dere hyklere, som det står skrevet: Dette folket ærer Meg med sine lepper, men deres hjerte er langt borte fra Meg.
Vers 23: Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere betaler tiende av peppermynte, anis og karve, men har forsømt det som veier tyngre i loven: retten, miskunnheten og troen. Det er helt nødvendig at dette gjøres, uten at det andre forsømmes.
Nå slår loven fast at vi skal betale tiende, det er ikke tienden i seg selv som er problemet. I 1 Samuels bok 15,22 sier profeten: … Har Herren like stort velbehag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens røst? Se, lydighet er bedre enn slaktoffer, og lydhørhet er bedre enn fett av værer. Offergaver uten et ydmykt hjerte har ingen verdi for Gud. Det beste offeret vi kan gi Gud er et ydmykt hjerte, men det fant Han ikke hos de religiøse lederne. Begge deler er nødvendig, men alle typer offer er verdiløse dersom lydigheten mot Gud er fraværende. Derfor sier Herren: Fordi dette folket holder seg nær Meg med sin munn og ærer Meg med sine lepper, mens deres hjerte er langt borte fra Meg, og fordi deres frykt for Meg er menneskebud som de har lært, (Jesaja 29,13).
Vers 24: Blinde veiledere, som siler ut myggen og sluker kamelen!
Her kritiserer Jesus de skriftlærde og fariseerne for å være omhyggelige med å utføre de små og uvesentlige tingene loven pålegger menigheten, mens de ser helt bort fra de store og viktige tingene. Å sile ut myggen henspiller på et faktum at jødene pleide å sile vinen slik at ikke noe urent skulle komme inn i kroppen, og at de sluker kamelen er vel satt inn som en kontrast til myggen som de siler vekk for å illustrere at stor saker ikke ble sett på med like stor iver. I Matteus 5,20, som er en del av Bergprekenen sier Jesus til sine tilhørere: For Jeg sier dere at hvis ikke deres rettferdighet langt overgår den til de skriftlærde og fariseerne, skal dere aldri komme inn i himlenes rike. Dette gjelder oss i like stor grad som jødene på Jesu tid.
Vers 25: Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere renser utsiden av beger og fat, men innvendig er de fulle av rov og nytelsessyke. Vers 27: Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere er som hvitkalkede graver som nok ser vakre ut utenpå, men som innvendig er fulle av dødningebein og all urenhet.
De religiøse lederne gjorde renselsen av det utvendige til en stor sak. I fortellingen am den barmhjertige Samaritanen er det er prest som ikke kan hjelpe den stakkars mannen som ligger halvdød på bakken fordi han kan bli religiøs uren av å berøre ham, (Lukas 10,25-37). Dette var de svært nøye på, men å foreta en daglig renselse av hjertet se det var de ikke interesserte i å gjøre. Hvordan de religiøse lederne opererte og behandlet andre mennesker kommer klart til syne i Apostlenes gjerninger 23,3 hvor Paulus er står foran øverstepresten Ananias og Rådet for å bli dømt. Han sier: … Gud vil slå deg, du hvitkalkede vegg! For du sitter her for å dømme meg etter loven, og så befaler du at jeg skal bli slått, stikk i strid med loven?
7) Vi må ikke å dømme oss selv og vår framgang etter menneskelig standard. Husk at popularitet og menneskelig gunst ikke nødvendigvis betyr at Gud anerkjenner en situasjon.
Det er nok veldig lett å la seg blende av menneskelig ros og skryt, og at andre prater pent om oss. Men er det egentlig noe å stå etter å menneskelig ros? Ifølge Jesus er ikke slik ros verd noen ting. Jesus sier i Matteus 23,5-7: Alle gjerningene sine gjør de for å vise seg for mennesker. De gjør bønneremmene sine brede, og minneduskene på klesplaggene sine gjør de større. De elsker de beste plassene i gjestebudene, de beste setene i synagogene, å få hilsener på torgene og å bli kalt rabbi, rabbi av menneskene. Ved å ta til oss menneskers ros og skryt og la dette gå oss til hodet er dette det samme som å samle oss skatter på jorden. De gjerningene vi gjør og som vi får skryt for er i mange tilfeller kun øyetjenester, og vil ikke bli registrert i de himmelske annaler. I Bergprekenen sier Jesus at vi skal samle oss skatter i himmelen, som er det samme som å gjøre gjerninger til Guds velbehag. Dette er gjerninger som springer ut av ren og ekte kjærlighet til Gud og vår neste. Dette er gjerningen vi ikke har planlagt før vi gjør dem, og som vi ikke tenker over at vi gjør. Det er det som er essensen i budskapet Jesus gir oss i lignelsen om «Menneskesønnen som skal dømme folkeslagene», som vi finer i Matteus 25,31-46. I versene 37-39 leser vi: Da skal de rettferdige svare Ham og si: Herre, når så vi Deg sulten og mettet Deg, eller tørst og gav Deg å drikke? Når så vi Deg som en fremmed og tok imot Deg, eller naken og kledde Deg? Eller når så vi Deg syk eller i fengsel og kom til Deg?
Disse spørsmålene viser tydelig at de rettferdige ikke er klar over de gjerningene de har gjort. Dette er i sannhet å samle seg skatter i himmelen. I vers 44 leser vi motsatsen til de rettferdige: Da skal også de svare Ham og si: Herre, når så vi Deg sulten eller tørst eller som en fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, uten å tjene Deg? Det er åpenbart at denne gruppen har gjort mange og sikkert store gjerninger, men Han som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv kan lese våre innerste tanker og ser hvor vi har våre hjerter. Dette må være gjerninger gjort for å få anerkjennelse, ros og god omtale av verdens mennesker. I Markus 7,6-7 sier Jesus dette til de skriftlærde og fariseerne: … Rett profeterte Jesaja om dere hyklere, som det står skrevet: Dette folket ærer Meg med sine lepper, men deres hjerte er langt borte fra Meg. Og forgjeves tilber de Meg, når de underviser menneskebud som om det var den rette lære.
Disse tre versene i Matteus 7,21-23 har så absolutt aktualitet i våre dager. En fellesnevner for alle de falne kirkene er at de ikke er så nøye med å holde Guds ti bud. De falne kirkene som en gang var trofaste mot Gud og fulgte reformasjonen har nå kastet av seg Luthers lære og løpt tilbake til moderkirken, den katolske kirke, og holder heller pavens ti bud som er forandret dramatisk ved at det andre budet er utelatt, det fjerde budet som pavemakten har ødelagt fullstendig ved å fjerne nesten all tekst, og står igjen med følgende: kom i hu at du helligholder sabbaten. Det må også legges til at når det andre budet ble fjernet ble det tredje budet det andre, det fjerde budet ble det tredje osv.
Det tiende budet er delt i to for at pavens bud også skal inneholde ti bud. I tillegg har de falne kirkene tatt til seg alt det nye som har kommet fra Roma, og gjort miljøkampen til et religiøst spørsmål, og har helt og holdent underkastet seg pavens ti bud for miljøet som ble løftet fram og opphøyet på Sinai i november 2022. Her var det samlet statsledere fra nesten samtlige av verdens land i Egypt under ledelse av pave Frans og FNs generalsekretær António Guterres. Formålet med denne samlingen, COP 27, var å innføre «Ti bud for miljøet». Som vi ser så gir ikke pavemakten opp sitt forsøk på å pulverisere Guds lov. Dette kan være en av de alternative innpakningene en søndagslov kan få, fordi det vil legges ned i «miljøbudene» en begrensning for bruk av biler gjennom et bilforbud og stengte butikker og andre virksomheter på søndager.
Når kirkesamfunn, enkeltmenigheter og enkeltmedlemmer helt åpenbart går imot Guds bud kan man ikke forvente at Gud vil vedkjenne seg disse menneskene i dommen. De har selv distansert seg fra Gud. Guds ønske for menneskene er at alle vender om fra sin onde ferd og vender seg til Gud, angrer sine synder og begynner å leve etter Guds lov. Ifølge Matteus 7,23 driver de med lovløshet, og det er dette som er grunnen til at Gud sier «Jeg har aldri kjent dere».
Dette prinsippet gjelder alle områder hvor vi mennesker har et forhold til Guds forordninger som ikke er i samsvar med Guds lov. dersom du har lyst å spille håndball, melder du deg ikke inn i en fotballklubb og forlanger å få ta ballen med hendene. Det ville du ikke få lov til, fordi de har lover og regler som skal følges og som ikke kan brytes. Slik er det også i Guds rike. Guds ti bud gjelder slik de er gjengitt i 2 Mosebok kapittel 20. Foretar du tilpasninger av budene bryter du også budene, og derigjennom driver du med lovløshet. Ta for eksempel det fjerde budet, sabbatsbudet. Mange kristne sier vi ikke vet hvilken ukedag som er den sjuende, men tviholder likevel på at søndagen er ukens sjuende dag og tror de holder Guds bud ved å holde søndagen «hellig». Vi vet med 100 % sikkerhet at vår lørdag er ukens sjuende dag, til tross for at våre almanakker og kalendere har plassert søndagen som den sjuende dagen i uka. Fram til og med 31. desember 1972 var alltid lørdagen plassert som ukens sjuende dag, men dette ble forandret 1. januar 1973 over store deler av verden.
Spørsmålet er jo hvem som kan gjøre noe hellig. Kan du og jeg gjøre noe hellig, eller er det Gud som ved sitt nærvær kan gjøre en dag hellig. Under skapelsen velsignet Gud den sjuende dagen, vår lørdag, og helliget den, (1 Mosebok 2,2), fordi Gud selv er spesielt til stede denne dagen for å velsigne alle dem som respekterer alle Guds ti bud.
Jeg gav dem Mine lover og gjorde Mine dommer kjent for dem. For det mennesket som gjør etter dem, skal leve ved dem. Jeg gav dem også Mine sabbater. De skulle være et tegn mellom dem og Meg, så de skulle kjenne at Jeg er Herren som helliger dem, (Esekiel 20,11-12).
Konklusjonen må bli: Hold budene, slik Gud har gitt dem i Bibelen, da vil du gå inn til livet, (Matteus 19,17).