I begynnelsen, del 2.

Syndens konsekvenser.

Den første konsekvensen.

1 Mosebok 3,8-13; Adam og Eva ble redde.

De to, som siden de hadde blitt skapt, kunne gå rundt i Edens Hage sammen med sin Skaper og Gud og snakke med Ham ansikt til ansikt, var nå blitt redde for å møte Gud. Den første konsekvensen av å overtre Guds bud var frykt for Gud. Dette kommer tydelig fram i vers 8 hvor det står: De hørte da lyden av Herren Gud som gikk omkring i hagen på den svale tiden av dagen, og Adam og hans hustru gjemte seg for Herren Guds åsyn mellom trærne i hagen.

De to som hadde sett fram til den daglige samtalen med Gud gjemte seg nå for Ham som hadde gitt dem alt de de kunne tenke seg i en perfekt verden.

Da Adam og Eva ikke kommer Gud i møte, så ropte han på Adam og sa: Hvor er du? Så følger Adams svar som forteller at grunnen til at de gjemte seg var at de var nakne, (vers 10). Så følger et rart vers: Da sa Han: Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du ett av det treet som Jeg forbød deg å ete av? (vers 11).

Hvorfor ropte Gud på Adam og spurte, hvor er du? Og hvorfor spurte Gud om de hadde spist av treet de ikke skulle spise av? Visste ikke Gud alt dette før Han kom inn i hagen? Jeg tror grunnen er at Gud ville få menneskene til å forstå hva de hadde gjort.

Den andre konsekvensen.

1 Mosebok 3,12-13; Adam og Eva skylder på andre for synden de hadde begått.

Den andre synlige konsekvensen av synden kommer så til syne gjennom de svarene som Adam og Eva ga på Guds spørsmål i vers 11. Adam svarte Gud slik: Kvinnen som Du gav meg til å være sammen med meg, hun gav meg av treet, og jeg åt. Eva svarte Gud slik: Slangen forførte meg, og jeg åt. Vi ser at ingen av dem tar ansvaret for hva de har gjort, men legger i virkeligheten skylden på Gud for det de har gjort.

Adam sier egentlig at det er Guds skyld fordi det var kvinnen som Gud skapte som fikk han til å synde, og Eva sier at det er Gud skyld fordi det var slangen Gud skapte som fikk henne til å synde. Slik har det vært hele tiden siden Adam og Eva syndet. Menneskene ønsker å legge skylden på Gud for alt som er galt, men da bør vi ta en titt på noen vers i 1 Mosebok 1 som forteller noe om hvordan skapelsen var. Vers 4: det var godt. Vers 10: det var godt. Vers 12: det var godt. Vers 18: det var godt. Vers 25: det var godt. Gud konkluderer i vers 31 med å si om hele skapelsen at det var overmåte godt.

Alt Gud skapte var perfekt, og allikevel valgte Adam og Eva å skylde på Gud, noe alle senere generasjoner også har gjort.

Forbannelse, dom og straff.

1 Mosebok 3,14-24.

Da Gud hadde hørt på forklaringene til Adam og Eva, som vi kan kalle en undersøkende dom – (ref.: rettssystemet med etterforskning, påtale og dom), henvender Han seg til slangen og sier i vers 14: … Fordi du har gjort dette, skal du være forbannet … … Dette reiser minst et betinget spørsmål: Hvorfor forbannet Gud slangen i Edens Hage? Eller, var det virkelig slangen Gud forbannet denne dagen?

Hvem er det egentlig Gud henvender seg til i 1 Mosebok 3,14-15? Så sa Herren Gud til slangen: Fordi du har gjort dette, skal du være forbannet framfor alt feet, og framfor hvert dyr på marken. På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager. Jeg setter fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din ætt og hennes Ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse Hans hæl. Dette er en underlig handling av Gud. Han gjør noe Han aldri hadde gjort tidligere, Han forbanner, dømmer og straffer. Fra første dag i skapelsesberetningen og fram til syndefallet hadde Gud kun velsignet: 1) mennesket (1 Mosebok 1,28) og 2) sabbaten (1 Mosebok 2,3)

Det Gud gjør nå er å forbanne slangen, den vakreste av alle skapningene, og sette den lavest av alle levende skapninger. Denne forbannelsen følges opp med den første Kristusprofetien i Bibelen, og siden dette er en profeti har vi følgende valg. Skal vi tolke de ordene som er brukt bokstavelig, eller skal vi se på dem som symboler på noe annet? La oss se på noen av ordene i disse to versene. Vi finner følgende ord og uttrykk:

1) Slangen.

2) Kvinnen.

3) Jeg setter fiendskap mellom deg (slangen) og kvinnen.

4) Mellom din ætt og hennes Ætt, (Ætt med stor Æ).

5) Han skal knuse ditt hode.

6) Du skal knuse Hans hæl, (Hans med stor H).

Spørsmål: Hvem er din (slangens) ætt og hvem er hennes (kvinnens) Ætt?

Dersom vi skulle velger å tolkevers 14 bokstavelig, da må:

1) slangen være en bokstavelig slange,

2) kvinnen være Eva,

3) fiendskapet mellom slangen og kvinnen være bokstavelig mellom denne slangen og Eva,

4) fiendskapet fortsette mellom Evas bokstavelige etterkommere og denne slangens bokstavelige etterkommere,

5) han være en hvilken som helst mannlig etterkommer etter Eva som vil knuse den bokstavelige slangens hode,

6) til slutt den bokstavelige slangen knuse denne mannens hæl.

Men, fordi dette er den første Kristusprofetien i Bibelen, da blir spørsmålet om vi kan tolke profetien bokstavelig, eller om vi skal følge sunne bibelske fortolkningsregler. For dette er som sagt en kristusprofeti, og da må:

1) slangen være Satan,

2) kvinnen være menigheten,

3) fiendskapet mellom deg og kvinnen er en den kosmiske konflikten, mellom Satan og Gud,

4) fiendskapet mellom din ætt og hennes Ætt (vi ser at hennes Ætt er skrevet med stor Æ, altså en klar henvisning til Kristus) blir da mellom Satans agenter og Guds folk (Israel, kirken og menigheten),

5) Han skal knuse ditt hode viser at Kristus seirer over Satan,

6) og du skal knuse Hans hæl dette viser til Jesu død på korset, en død som banet veien for den endelige seieren over Satan og det onde.

Om vi velger sunne fortolkningsregler er det Satan som blir forbannet av Gud i vers 14, ikke den bokstavelige slangen.

Øvrige konsekvenser.

Fordi menneskene hadde overtrådt Gud bud fulgte det også noen straffedommer over dem. Gud hadde skapt menneskene likeverdige, men nå leser vi i vers 16 at kvinnens lyst skal stå til mannen og at han skal råde over henne. Det betyr allikevel ikke at kvinnen skulle behandles som en eiendel, eller være mannens slave slik mange har tolket dette opp gjennom historien, men det settes opp et hierarki mellom likeverdige mennesker. Slik forholdet er i himmelen hvor Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er likeverdige, er det allikevel Faderen som er den høyeste i hierarkiet, slik er det også på jorden mellom mann og kvinne. I vers 17 forteller Gud at jorden skal være forbannet for Adam fordi han fulgte sin hustrus røst og spiste av det forbudte treet.

Menneskets andre spiseseddel.

Alt som Gud skapte, ikke bare menneskene, skulle leve for evig. Men på grunn av synden kom også døden inn i verden, og etter hvert begynte blomstene å visne, bladene falt fra trærne, dyrene døde, og med døden kom også degenereringen. Det står at torner og tistler skulle vokse på jorden, og de praktfulle blomstene Gud skapte, den harmonien som Gud plantet mellom alle levende vesener, den altoverskyggende kjærligheten som eksiterte i hele universet ble ødelagt ved at mennesket spiste av det forbudte treet. Det vi ser rundt oss i dag er ikke i nærheten av å være så praktfullt og vakkert som det var fra Guds hånd. 6000 års degenerering av alle levende planter, dyr og mennesker har satt sine spor. Det er fiendskap mellom dyr og menneske, mellom dyr og dyr, og mellom mennesker og mennesker. Allikevel ser vi fra tid til annen hvordan det kunne ha vært da dyr vi anser som naturlige fiende tar var på hverandre.

Fram til Adam og Eva spiste av den forbudte frukten kunne de plukke alt det de ønsket å spise på de trærne som vokste i Edens Hage. Etter de spiste av den forbudte frukten begynte jorden å forfalle, og Adam var nødt til å slite for å kunne skaffe seg mat. Etter hvert har jorden blitt utarmet, og i våre dager er det ikke nok næring igjen i jorden der det dyrkes mat, og vi må tilsette kunstgjødsel og/eller naturgjødsel for å få avlinger som er relativt skrinne i forhold til hvordan det var i begynnelsen. Dette kommer fram i det Gud sier i versene 17-19. Mennesket skulle nå dyrke jorden og spise av markens vekster, og det å dyrke jorden ville medføre slit og gi dårlig avkastning.

Menneskets levealder 1.

Gud fortalte mennesket at dersom han spiste av treet til kunnskap om godt og ondt ville han dø. Adam døde ikke umiddelbart, han ble faktisk 930 år gammel, og de fleste som levde før vannflommen ble 800 – 900 år gamle fram til syndefloden. Noah ble 950 år gammel, hans eldste sønn Sem ble 600 år gammel. Etter dette ser vi at levealderen går drastisk nedover, noe som jeg mener henger sammen med det Gud sier i 1 Mosebok 6,3 Min Ånd skal ikke strides med mennesket for evig, for i deres villfarelse er det bare kjød. Deres dager skal være hundre og tjue år. Etter flommen går det kun 2- 300 år før levealderen var nede i 200 år. Tarah, Abrahams far, som ble født mens Noah ennå levde, ble 205 år. Abraham 175 år, Isak 180 år, Jakob 147 år, Moses 120 år, Josef 110 år, og i våre dager finnes det ingen bevis for at menneskene blir eldre enn 120 år. Menneskets levealder vil vi komme tilbake til senere.

Den første leksjonen i Guds frelsesplan.

Som en konsekvens av at mennesket hadde syndet, så de at de var nakne, med andre ord de manglet Guds rettferdighet. For ikke å være nakne og ikke føle på denne skammen prøvde de å lage seg klær av fikenblader. Dette er det samme som å rettferdiggjøre seg selv, med det holder ikke i forhold til Gud. Gud, i dette tilfeller Jesus Kristus, lagde kjortler av skinn til Adam og Eva, og Han kledde dem. Vi kan trygt gå ut fra at de til slutt ga uttrykk for oppriktig anger for det de hadde gjort. Og nå tok Skaperen et uskyldig lam, slaktet det, flådde det og lagde kjortler til dem, og Kristus dekket deres nakenhet – det vil si syndeskyld – med sin rettferdighet.

Dette var som nevnt den første leksjonen i Guds frelsesplan. Adam og Eva lærte at synd koster. Det koster livet til en som er uskyldig, en som aldri har gjort noe galt, fordi som Paulus sier så er syndens lønn døden. Men i stedet for at menneskene skal gå evig død i møte var Gud Sønnen, Jesus Kristus, villig fra før jordens grunnvoller ble lagt å ta menneskenes synd på seg og dø for oss. Når jeg stod dømt til døden, tok Kristus min plass.

Det var Guds plan at menneskene skulle bo i Edens Hage i all evighet, men på grunn av synden de hadde begått måtte de forlate denne vakre hagen. Det var også Guds plan at menneskene ikke skulle kjenne til det onde, de skulle bare kjenne det som var godt. Det ligger jo i Guds natur at Han gir sine barn alt som er godt. Da de spiste den forbudte frukten sier Gud: … Se, mennesket er blitt som en av Oss til å kjenne godt og ondt. Bare han nå ikke rekker ut hånden og eter av livets tre, så han lever evig, (1 Mosebok 3,22).

Den siste konsekvensen som rammet Adam og Eva etter de hadde brutt Guds bud var at de måtte forlate sitt hjem der de hadde bodd sammen med sin Skaper siden de ble skapt. De ble ført ut fra den vakreste hagen som noen gang har blitt sett på jorden, for der inne i Edens Hage stod livets tre, og hadde de spist av livets tre etter de hadde syndet ville synden blitt udødelig. Veien inn til Edens Hage ble stengt av en kjerub slik at ingen skulle komme inn til livets tre. Helt fram til syndefloden var Eden stengt for menneskene, og da det begynte å regne for første gang ble hele denne vakre hagen tatt opp til himmelen.

Utenfor Edens Hage.

I følge profetiens ånd så fortsatte Adam og Eva daglig å komme til inngangen til Eden for å bære fram sine ofre og sine bønner. Gjennom frelsesplanen som var blitt forklart for dem hadde Gud sagt at en av kvinnens ætt skulle komme og frelse menneskene. De trodde sikkert det var Kain, deres første sønn, som var denne frelseren. Etter hvert fikk de flere barn, og Abel ble født. Abel ble historiens første hyrde, mens Kain, den eldste, ble jordbruker som sin far. Vi kan ta det for gitt at Adam hadde lært sine barn om frelsesplanen og om de ofringer de måtte gjøre på regelmessig basis. De var sikkert med sine foreldre når disse ofringene ble foretatt.

Synden utvikler seg.

Etter noen år, da guttene var gamle nok til å ofre på egen hånd leser vi i 1 Mosebok 4,3-4: Etter en tid skjedde det at Kain brakte Herren et offer av markens grøde. Abel brakte også et offer av det førstefødte av småfeet sitt og av fettet på dem. Herren så med velbehag på Abel og hans offer.

Hva er forskjellen på disse to ofringene? Abel brakte et lam, og det var i tråd med den lærdommen Gud hadde gitt menneskene. Et lam, lytefritt og helt uten feil, har vært et bilde på Jesus Kristus som i tidens fylde skulle komme for å frelse menneskeheten. Abel søke Guds rettferdighet. Kain brakte også fram det beste han hadde å tilby Gud, men dette var det samme som Adam og Eva prøvde å gjøre rett etter de syndet. De tok de beste bladene de fant i hagen og dekket seg med dem.

Hva er feil med Kains offer?

Feilen er den at Kain prøver å rettferdiggjøre seg selv ved å bringe til Guds alter noe han selv hadde fått til å vokse. Vi kan regne med at Kain var veldig fornøyd med sitt offer, men Gud så ikke med behag på det, fordi det ikke pekte fram mot Frelseren som skulle komme om lag 4000 år senere. Vi bør merke oss hva Gud sier i vers 7: Har du godt i sinne, kan du ikke da se frimodig opp? Men hvis du ikke har godt i sinne, ligger synden på lur ved døren. Dens onde lyst vil fange deg, men du skal herske over den. Vi kommer tilbake til dette at Kain skal herske over synden.

Fordi Gud så med velvilje på Abels offer ble Kain misunnelig på sin bror. Det er nå vi ser at synden utvikler seg. Kain hadde ikke noe godt i sinne, synden lå på lur, og til slutt slo han i hjel sin bror. Fra denne dagen ville verden aldri bli den samme.

Stadig mer synd.

Straks etter at Kain hadde drept sin egen bror begynner også han å lyve. Da Herren spurte Kain hvor hans bror var, svarte han: jeg vet ikke, (1 Mosebok 4,9), og fulgte opp med spørsmålet: er jeg min brors vokter?

Etter dette ble Kain drevet bort fra sine foreldre, og han tok med seg en av sine søstre. Hvor mange barn Adam og Eva hadde på dette tidspunktet sier Bibelen ingen ting om, men de hadde minst en datter i tillegg til Kain (og Abel) ellers ville ikke Kain ha fått en «hustru», (1 Mosebok 4,17). Kain fikk sønnen Hanok, som igjen fikk sønnen Irad, som fikk sønnen Mehujael som fikk sønnen Metusjael, og Metusjael fikk sønnen Lamek. Lamek ble den første som tok seg mer enn en kone. Vi ser at i løpet av kort tid var synden blitt omfattende, og den fortsatte å utvikle seg i årene framover.

Bibelen forteller at Adam ble 930 år gammel, (1 Mosebok 5,5), Metusalah ble 969 år gammel, (1 Mosebok 5,27), og er det mennesket med høyest levealder som er nevnt i Bibelen. Det kan godt tenkes at menge ble over tusen år gamle.

Det faktum at menneskene levde i hundrevis av år, i hvert fall til de ble nesten tusen år gamle er med på å gjøre synden hos menneskene mer perverse enn noen i dag kan tenke seg. På grunn av høy levealder og et sunt kosthold som holdt hjernen frisk, kombinert med en utrolig god hukommelse akkumulerte menneskene all den synd og elendighet de hadde utviklet. Det er kanskje ikke rart at Gud sa at Han angret* at Han hadde gjort menneskene på jorden, (1 Mosebok 6,6), og sa at Han ble sorgfull i Sitt hjerte.

* Angret. Personlig tror jeg ikke Gud angret i den betydning vi legger i ordet, fordi alt Gud gjør er perfekt. Dette er en gjennomgående oversettelse i norske Bibler. Ser vi på andre bibeloversettelser som for eksempel New American Standard Bible er teksten slik (oversatt til norsk): Så var Herren bedrøvet over at han hadde skapt menneskene på jorden, og han sørget i sitt hjerte.

Den hebraiske teksten er slik: Yah·weh vai·yin·na·chem vai·yin·na·chem ha·’a·dam ba·’a·retz; vai·yit·’a·tzev lib·bov. Det er ordet vai·yin·na·chem som er oversatt til angretnorsk. Dette ordet oversettes til engelsk med følgende: to sigh, breathe strongly, to be sorry, to pity, console, rue, to avenge, som på norsk blir å sukke, puste sterkt, å beklage, å være lei seg, trøste, bebreide (seg selv for), å hevne seg. I New American Standard Bible er det brukt sorry der den norske Bibelen Guds Ord sier angret. Det å beklage eller å være lei seg er nok en riktigere oversettelse.

Når vi kommer til kapittel 6 i 1 Mosebok forstår vi at synden hadde antatt enorme proporsjoner. I vers 3 sier Gud at min Ånd skal ikke strides med mennesket for evig, for i deres villfarelse er det bare kjød. Deres dager skal være hundre og tjue år, og i vers 5 står det: Da så Herren at menneskets ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen.

Alle menneskene var kun opptatt av en ting, og det var å tilfredsstille seg selv og sine lyster. Det var riktignok noen få som skilte seg ut slik som noen skiller seg ut i vår tid, og de som skilte seg ut på Noahs tid ble latterliggjort slik de blir i vår tid de som tør å skille seg ut.

Da mennesket hadde eksistert i 1656 år bestemte Gud seg for å prøve på nytt, og vi leser i vers 8 at Noah fant nåde for Guds øyne. Noah fikk i oppdrag å forkynne den kommende dommen Gud hadde bestemt, og å bygge en båt som skulle ta med et par av alle urene dyr og sju par av alle rene dyr, (1 Mosebok 7,2), sammen med alle de menneskene som tok imot budskapet til Noah.

Da arken var ferdig bygd kom ordren fra Gud til Noah at de skulle gå inn i arken, men ingen andre enn Noah, hans kone, deres tre sønner og tre svigerdøtre gikk ombord, og Gud førte inn i arken de dyrene Han sa skulle være med. Så kom regnet og vannflommen brøt løs fra himmelen og fra havdypet. Alle levende vesener som ikke gikk om bord i arken omkom i vannmassene.

Etter syndefloden.

Bibelen forteller oss hvilken dag vannflommen brøt løs. Det var det året Noah var seks hundre år, i den andre måneden, på den syttende dagen i måneden, … (1 Mosebok 7,11), og Bibelen forteller oss når flommen var over og jorden var tørr: I det seks hundre og første året, i den første måneden, på den første dagen i måneden, skjedde det: Vannet hadde tørket bort fra jorden. Noah tok bort overbygget på arken og så ut, og se, jordoverflaten var tørr. I den andre måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden helt tørr, (1 Mosebok 8,14). Det vil si at hele vannflommen varte i ett år og sytten dager. Da gikk Noah og hans familie ut av arken og slapp løs alle dyrene, bortsett fra de som skulle ofres til Gud.

Men det var en usynlig gjest om bord i arken som kommer til syne etter kort tid. Det var den innlærte opposisjonen mot Gud. Dette kommer vi tilbake til om litt. Først skal vi se på noen andre ting.

Guds pakt med menneskene, og regnbuen.

Da Noah kom ut av arken var det første han gjorde å tenke på Gud, og han bygde et alter for å ofre takkeoffer til Herren. Da Herren kjente den velbehagelige duften sa Han at Han aldri mer skal forbanne jorden for menneskets skyld, heller ikke ødelegge hver levende skapning, eller ødelegge jorden med en vannflom. Dette fordi det første Noah gjorde var å takke Herren for Hans store nåde. (1 Mosebok 8,21).

Som i Edens Hage velsignet Gud menneskene på nytt, og på samme måte som Gud sa til Adam og Eva sa Gud også til Noah og hans familie: Vær fruktbare og bli mange, og fyll opp jorden! [(1 Mosebok 9,1); se også 1 Mosebok 1,28)]. I vers 9 gjentar Gud at menneskene skal være fruktbare og fylle opp jorden.

Så kommer vi til et viktig øyeblikk i historien. Gud inngår en ny pakt med menneskene, og vi leser følgende i 1 Mosebok 9,8-13: Så talte Gud til Noah og hans sønner, som var hos ham, og sa: Og Jeg, se, Jeg vil opprette Min pakt med dere og deres etterkommere, og med hver levende skapning som er hos dere, fuglene, feet og hvert villdyr på jorden som er hos dere, med alle som kom ut av arken, hvert dyr på jorden. Slik oppretter Jeg Min pakt med dere: Aldri mer skal alt kjød bli utslettet ved en vannflom. Aldri mer skal en vannflom ødelegge jorden. Gud sa: Dette er tegnet på pakten Jeg oppretter mellom Meg og deg, og med hver levende skapning som er hos deg, for alle slekter i evighet: Jeg setter regnbuen Min i skyen, og den skal være til tegn på pakten mellom Meg og jorden.

Gud sa til Noah og hans familie at hver gang Han samler skyer over jorden skal regnbuen komme til syne, og Gud sier Han vil huske på den pakten Han inngikk med hele jorden. Jeg tenker også på dette hver gang jeg ser regnbuen, og jeg priser Gud for Hans løfter og at Han holder sine løfter.

Menneskets tredje spiseseddel.

Før flommen fikk menneskene to spisesedler. Den første bestod av hver plante som setter frø, og hvert tre som gir frukt med frø i. Etter syndefallet ble spiseseddelen utvidet til å gjelde alle planter som mennesket dyrket selv. Dette var menneskenes spiseseddel helt fram til den store vannflommen. Etter den stor vannflommen kommer en tredje spiseseddel. Nå blir kjøtt inkludert i dietten, og vi leser i 1 Mosebok 9,3-4: Alt som rører seg og lever, skal være til mat for dere. Jeg har gitt dere alt dette, slik Jeg gav de grønne plantene. Men dere skal ikke ete kjøtt som har sin sjel i seg, det vil si sitt blod. Dette var rene dyr, av den type dyr som kunne ofres til Gud som syndoffer, takkoffer og alle andre typer ofringer som Guds folk har gjort helt siden Adam og Evas tid. Rene og urene dyr var sikker forklart til de første menneskene, og de blir forklart på nytt til Noah før vannflommen, (se 1 Mosebok 7,2).

Nå kan det være flere grunner til at Gud utvidet spiseseddelen til menneskene med kjøtt etter den store vannflommen. En grunn kan være at det ikke var noe vegetasjon på jorden da vannet trakk seg tilbake, og før de kunne høste frukten av de de sådde like etter flommen ble de gitt kjøtt å spise, fordi de måtte jo ha mat å spise.

Menneskenes levealder 2.

Mennesket ble skapt for å leve evig, og Gud fortalte mennesket at dersom de spiste av treet til kunnskap om godt og ondt ville de dø. På grunn av synden fikk de ikke tilgang til livets tre, men vi ser at menneskene allikevel levde til de ble nesten tusen år helt fram til den store vannflommen. Så, like før Gud slipper løs den store vannflommen sier Han at menneskenes dager skal være 120 år, (1 Mosebok 6,3). Dette skjedde imidlertid ikke over natten. Som nevnt, Noah som ble født 600 år før flommen, levde til han ble 950 år gammel. Etter flommen ser vi at Sem, Noahs sønn ble 600 år. Hopper vi fram til Tarah, Abrahams far, så ble han 205 år gammel, Abraham ble 175 år, Isak 180 år, Jakob 147 år, Josef ble 110 år, Moses ble 120 år. I vår tid er det ingen som kan bevise at de er eldre enn 120 år.

Synden blomstrer opp igjen.

Som nevnt så var det en usynlig passasjer om bord i arken. Noahs og hans familie hadde levd i lang tid blant mennesker som hadde gjort det til en livsstil å finne nye måter på å synde mot Gud, og synden hadde antatt perverse former. Noah ble bonde, står det, og han plantet en vingård, og drakk seg full av vinene han lagde. Dette i seg selv er ikke i harmoni med Guds ord, heller ikke det som skjedde i kjølvannet av denne historien. Dette kan vi lese om i 1 Mosebok 9,20-25.

Så går livet sin gang, og alle fikk flere barn. Kam, Noahs sønn, fikk sønnen Kusj, og Kusj fikk sønnen Nimrod, (1 Mosebok 10,8), og med Nimrod startet opposisjonen mot Gud igjen med full kraft.

1 Mosebok 10,8 forteller oss at Nimrod var den første mektige mann på jorden. Videre sier vers 9 at han, Nimrod, Noahs oldebarn, var en veldig jeger for Herrens åsyn. Derfor blir det sagt: en veldig jeger* for Herrens åsyn som Nimrod. Vers 10 forteller oss hvor han hadde sitt rike: Hans rike fikk sin begynnelse i Babel, Erek, Akkad og Kalne i Sinear-landet, (DNB 1930).

Babel, Erek, Akkad og Kalne var fire byer som lå på sletten som kalles Sinear-landet. Det var Nimrod som grunnla alle disse fire byene, for som teksten i vers 10 sier så fikk Nimrods rike sin begynnelse i Babel, Erek, Akkad og Kalne i Sinear-landet. I vers 11 fortelles det at Nimrod dro til Assyria og grunnla byen Ninive, og man antar at denne byen med tiden vokste sammen med de tre andre byene som nevnes i sammen med Ninive i versene 11 og 12; Rehobot-Ir, Kalah og Resen, og byen fikk etter hvert betegnelsen den store byen. Assyria lå der som Mosul ligger i dagens Irak, ganske langt mot nord ved elven Tigris. Babel / Babylon lå der som Bagdad ligger, midt mellom Mosul og den Persiske Gulf ved elven Eufrat.

Ser vi hva Jona sier om Ninive, kan vi godt forstå at den ble kalt den store byen: Så stod Jona opp og gikk til Ninive etter Herrens ord. Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser i utstrekning, (Jona 3,3).

*En veldig jeger for Herren må forstås i ond mening, først fordi han var en veldig jeger og dernest fordi Nimrod trosset Gud gjennom det at han bygget den første byen etter den store flommen, og senere minst sju byer til.

Da Gud hadde skapt mennesket sa Han til dem: Vær fruktbare, bli mange og oppfyll jorden, dvs. ikke bosett dere i tette husklynger eller byer, men spre dere ut over jorden, (se 1 Mosebok 1,27-28). Dette ble overlevert fra generasjon til generasjon, og vi kan gå ut fra at da Noa gikk ut av arken og menneskene igjen begynte å bli mange, så ble dette videreformidlet til de første generasjonene etter den store flommen. Men det var som vi vet en person som satte seg mot dette, og det var jegeren Nimrod. Jeger i denne sammenhengen er ikke en vanlig jeger som jakter på dyr til mat, men en stridsmann eller krigerhøvding. Det faktum at Nimrod var den første mektige mann på jorden forteller oss en ting. Når mennesker blir mektige så skjer det noe med oss. Vi blir ærgjerrige og maktsyke, og makt korrumperer. Da Nimrod grunnla de første byene, kan vi gå ut fra at han også var den første kongen på jorden, og det er slik vi kanskje skal forstå det at han ble en veldig jeger for Herren. I stedet for å la menneskene spre seg ut over jorden, motsatte Nimrod seg den planen Gud hadde for menneskene. Han samlet han dem sammen i byer, og satte seg selv som hersker over dem.

Babylon i opposisjon mot Gud.

Da Gud skapte mennesket ba han dem om å fylle hele jorden, (1 Mosebok 1,27-28). De skulle i utgangspunktet ikke bosette seg i byer. Etter syndefallet da synden hadde utviklet seg og smittet nesten hele menneskeheten sender Gud en stor flom over jorden. Etter at flommen hadde trukket seg tilbake sier Gud til Noah: Slik oppretter Jeg Min pakt med dere: Aldri mer skal alt kjød bli utslettet ved en vannflom. Aldri mer skal en vannflom ødelegge jorden, (1 Mosebok 9,11).

Tegnet på denne pakten var regnbuen: Gud sa: Dette er tegnet på pakten Jeg oppretter mellom Meg og deg, og med hver levende skapning som er hos deg, for alle slekter i evighet: Jeg setter regnbuen Min i skyen, og den skal være til tegn på pakten mellom Meg og jorden. Og det skal skje, når Jeg samler skyer over jorden, skal regnbuen komme til syne i skyene. Da skal Jeg minnes Min pakt, som er opprettet mellom Meg og dere og hver levende sjel i alt kjød. Vannet skal aldri mer bli til en flom som utsletter alt kjød. Regnbuen skal være i skyen, og Jeg skal se på den for å minnes den evige pakten mellom Gud og hver levende sjel i alt kjød, som er på jorden. Gud sa til Noah: Dette er tegnet på pakten Jeg har opprettet mellom Meg og alt kjød som er på jorden, (1 Mosebok 9,12-17).

Da Nimrod hadde bygd Babel sa han til folket: Kom la oss bygge oss et tårn som rekker helt opp til himmelen … (1 Mosebok 11,4). Grunnen til det er todelt;

1) de ville skape seg et navn, så de ikke skulle bli spredd utover hele jordens overflate, og …

2) de ville ha en måte å unnslippe Guds vrede dersom han igjen skulle oversvømme jorden med en alt ødeleggende vannflom.

Gud sa; spre dere utover hele jorden, men Nimrod sa at de skulle bygge seg byer og skape seg et navn så de kunne slippe å bli spredd utover hele jorden.

Gud sa; aldri mer skal en vannflom ødelegge jorden, men Nimrod og hans folk sa at de ville frelse seg selv fra en ny vannflom ved å bygge seg et tårn som nådde helt opp til himmelen.

Siden den gangen har synden stadig utviklet seg videre, og det ble stadig færre som søkte herren, slik det var før den store vannflommen. Noah levde som sagt 350 år etter vannflommen og døde i år 2006 etter skapelsen. Abraham ble født i år 1948 etter skapelsen, eller 58 år før Noah døde. Abraham levde derfor noen år samtidig med Noah, og vi kan trygt gå ut fra at Abraham hadde hørt Noah fortelle om hva Gud hadde gjort for ham og hele menneskeheten, og at det kun var Noah og hans familie som Gud frelste.

Dette må ha satt spor i Abrahams hjerte slik at han følte en lengsel etter Gud. Abrahams familie var soltilbedere, noe som stort sett alle mennesker var den gangen, og de tilba mange forskjellige Guder. Avgudsdyrkelsen antok etter hvert at slike former at Gud måtte gjøre noe for å bevare en liten rest på jorden som ville tilbe Ham.

Gud ser alle mennesker, og Han ser deres hjerter og hva de ønsker. Abraham hadde blitt påvirket av Noah, og dette hadde tent en lengsel etter Gud. Dette så Gud og Han benyttet Gud seg av Abrahams lengsel og kalte ham ut fra det mørket som omgav ham. Abraham ble stamfar til alle som tilhører Gud som Guds spesielle folk, et være seg hans kjødelige etterkommere i gammeltestamentlig tid eller de kristne etter Jesus døde på korset.

Noahs dager og våre dager.

I vår tid er det kanskje verre enn det var på Noahs tid, og verre enn det var i Sodoma og Gomorra og deres søsterbyer. Ellen G. White sier dette om forholdet mellom Noahs tid og Lots tid, og trekker samtidig en parallell til vår tid. Ellen G. White skriver i Råd og vink følgende:

Da Jesus satt på Oljeberget sammen med disiplene, underviste han dem om de tegn som skulle varsle hans komme. Jesus sa til dem: «Men som det var i Noahs dager, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer. For i dagene før vannflommen spiste og drakk de, giftet seg og gav til ekte, helt til den dagen Noah gikk inn i arken. Og de forstod ingenting før flommen kom og tok dem alle bort. Slik skal det også være ved Menneskesønnens komme». (Matteus 24,37-39. (115.1) … // … De samme syndet som førte straffedommer over verden i Noahs dager, eksisteter i dag. Menn og kvinner har dyrket bordets gleder, slik at det har utartet til fråtseri og drukkenskap. Denne fremtredende synd, å føye en fordervet appetitt, oppflammet menneskenes lidenskaper i Noahs dager og ledet dem til en omfattende fordervelse. Vold, forbrytelser og alle slags synder nådde opp til himmelen. Den moralske fordervelsen ble til slutt fjernet fra jorden ved en vannflom.

(115.2) … // … De samme syndene, fråtseri og drukkenskap, svekket de moralske følelsene hos innbyggerne i Sodoma i den grad at de regnet forbrytelser for å være en fornøyelse. Men Kristus har gitt menneskene i vår tid følgende advarsel: «På samme måten var det også i Lots dager: De spiste, de drakk, de kjøpte, de solgte, de plantet, de bygde. Men den dagen da Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og ødela dem alle. Slik skal det også være den dagen Menneskesønnen blir åpenbart». [Lukas 17,28-30. (115.3)].

Som vi ser så sammenlignes Noahs tid med Abrahams tid (Sodoma og Gomorra). I Bibelen finner vi blant annet disse to versene:

Matteus 24,38: For i dagene før vannflommen spiste og drakk de, giftet seg og gav til ekte, helt til den dagen Noah gikk inn i arken.

Judas 1,7: Slik var det med Sodoma og Gomorra og byene rundt dem. På samme måte gav de seg over til seksuell umoral og la seg etter fremmed kjød. Disse er gitt som eksempel, og de lider under straffen i evig ild.

Om vi våger oss til å kikke ut av vårt vindu og se på hvordan verden har blitt i vår tid, ser det ut som om vi har havnet midt oppe i en psykedelisk film hvor deltakerne er spraymalt med, ikke bare alle regnbuens farger, men absolutt alle farger og i alle sjatteringer. Jeg kan ikke få meg til å tro at det var verre på Noahs tid eller i Sodoma og Gomorra. Men, hva var det Jesus sa til sine disipler at skulle skje når verden ble slik den gamle verden var? I Matteus 24,27 sa Jesus: Men som det var i Noahs dager, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.

Kjære leser. Jesus kommer snart, og hvis du ikke er forberedt ber jeg deg inderlig om å søke Herren og ta imot den frelsen Han vil gi deg helt gratis. Det eneste du trenger å gjøre er å rekke ut hånden din og ta imot den mest kostelige gaven noen kan få. Gud kaller på deg, for du er det viktigste mennesket for universets hersker, og han sier til deg: … … Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag! [2 Korinterbrev 6,2, (Norsk Bibel 1988)].