Del 3; Det vedvarende frafallet.
Som alltid er det noen som stritter imot evangeliet, slik var det på Abrahams tid, slik har det vært hele tiden siden, og slik er det nå. I årene som fulgte klarte Abraham o forkynne evangeliet slik at mange kom til troen på Abrahams Gud Men hos de fleste av nabofolkene var hedenskapen så dypt forankret i deres hjerter at Abrahams forkynnelse prellet av som vann på gåsa. Se bare hva Gud sier i 1 Mosebok 15,16. Her snakker Gud med Abraham i en drøm og forteller at hans etterkommere skal trelle for et folk, men etter fire generasjoner skal de få vende tilbake til Kanaan. Så legger Gud til grunnen for at Abrahams etterkommere skal trelle for andre folk i fire hundre år: Men i det fjerde slektsledd skal de vende tilbake hit, for amorittenes ondskap er ennå ikke blitt fullstendig, (1 Mosebok 15,16).
Amorittene var et folk som Abraham hadde forkynt evangeliet for, og Gud ville gi dem 400 år til enten 1) å velge å følge Abrahams Gud, eller 2) å fortsette sin ugudelighet. Amorittene valgte dessverre det siste.
Også innen Abrahams egen familie ble frafallet stort. Abrahams sønn, Isak, fikk tvillinger, Esau og Jakob. Jakob klarte å lure til seg den førstefødselsretten som Esau skulle hatt fordi han var det førstefødte av tvillingene. Dette skapte splid mellom brødrene og Jakob måtte dra av gårde. Han tar seg etter hvert fire koner, og får barn med dem alle, og Jakobs 12 sønner lå innbyrdes i strid med hverandre. Dette endte opp men at Josef, den sønnen som Jakob favoriserte, ble solgt som slave til Egypt av brødrene sine fordi de var misunnelige på ham. Etter noen år reiser Jakob med hele sitt hus til Egypt på grunn av tørke og Guds folk blir der fire generasjoner, og en gang etter Josefs død i 1635 f.Kr. ble de gjort til slaver. Fire generasjoner senere, i 1445 f.Kr. blir de fridd ut av slaveriet, og nå starter det vi kan kalle Israels turbulente reise med Gud. Helt til Jesus døde på korset var Israels, Abrahams kjødelige etterkommere, reise som en berg-og-dal-bane, hvor de noen ganger holdt seg nær til Herren og andre ganger falt dypt, så dypt at Gud måtte gjøre noe med det.
Gjennom sine profeter hadde Gud gang etter gang advart sitt folk og tryglet dem om å vende tilbake til sin Gud, men så snart de vendte om kom et nytt frafall. De falt som sagt så dypt at Gud måtte gjøre ende på galskapen. I 722/721 kom Assyrerne under ledelse av kong Sankerib og erobret Israel, Ti-stamme riket – eller Nordriket. De som ikke ble drept under krigshandlingene ble ført bort til andre siden av Eufrat. De ti stammene ble borte for alltid.
Drøye 100 år senere kom Nebukadnesar, babylonerkongen, og erobret Juda, og etter den tredje beleiringen brant han Jerusalem og tempelet, og førte de overlevende i fangenskap til Babylon. Jødene fikk lov til å reise hjem etter en tid og profetien sier at de fikk 70 uker, som en nådetid hvor de skulle bevise at de ville være Guds folk, vende om til Ham og ta avstand fra avgudsdyrkelsen som var den direkte årsaken til at de ble ført i fangenskap. Disse 70 ukene, profetisk tid, er 490 år etter prinsippet om at en profetisk dag er det samme som et bokstavelig år. (En uke er 7 dager og 70 x 7 = 490.)
Til slutt beseglet jødene sitt frafall ved å forlange at Pilatus skulle korsfeste Jesus, og begrunnet dette med følgende: … Vi har ingen annen konge enn keiseren! (Johannes 19,15).
Kirken blir grunnlagt.
Nå gikk oppdraget med å bringe evangeliet ut til alle mennesker over til de kristne. Nå var det ikke lenger en forutsetning å være kjødelig etterkommer av Abraham, men en åndelig etterkommer. I den kristne kirken er det ingen krav om etnisitet, der vil alle som tar imot Jesus som sin Frelser bli Abrahams åndelige etterfølgere.
De første 100 årene urkirken eksisterte var alt i skjønneste orden, men like etter at Johannes, som den siste av Jesu apostler døde begynte hedenskapen å trenge inn i kirken. Paulus sa dette om det som ville skje i kirken: For lovløshetens hemmelighet er allerede nå i virksomhet. Det er bare det at den som nå holder igjen, skal bli tatt bort, (2 Tessaloniker brev 2,7). Paulus visste at allerede mens han levde så var det krefter innenfor kirken som ikke ville følge Guds ord, og Johannes sa om denne makten: De gikk ut fra oss, men de var ikke av oss. For om de hadde vært av oss, ville de ha fortsatt sammen med oss. Men de gikk ut, for at det kunne bli åpenbart at ingen av dem var av oss, (1 Johannes brev 2,19).
Da keiser Konstantin den store ble «omvendt», startet frafallet for alvor. Han gjorde kristendommen til en av Romerrikets mange statsreligioner, og dette åpnet døren for at en sammenblanding av hedenskap, filosofi og menneskelige tradisjoner trengte seg inn i kirken.
Etter Romerrikets fall, så biskopen i Roma at det var et politisk vakuum i Roma, og biskopen tilranet seg makten, og etter hvert sto han fram som kirkens overhode og tok blant annet tittelen Pontifex Maximus, en tittel som keiseren tidligere hadde som den øverste prest for de hedenske religionene i Romerriket. Dette er en tittel som skriver seg tilbake til Babylon.
Lovløshetens hemmelighet kom fullt til syne etter at biskopen i Roma tilranet seg den politiske makten som oppsto i det vakuumet som fulgte etter at keiseren flyttet til Konstantinopel. Lederen for kirken i Roma gikk ut fra den kirken som Johannes og Paulus hadde vært med å grunnlegge, men lederne av romerkirken var ikke som apostlene til Jesus.
Del 4; Kirkens fall i Middelalderen.
Da pavemakten var etablert slik vi kjenner den i dag, begynte kirken å forfølge alle som ikke underordnet seg dens forordninger og påbud, og millioner av mennesker måtte bøte med livet under en periode på 1260 år. Noen mener det var 50 millioner som ble drept, og noen hevder det var hele 100 millioner. I tillegg til å forfølge og drepe dem som ikke underkastet seg pavemakten innførte den hundrevis av ikke bibelske doktriner som har blitt gjort til vesentlige trospunkter i den katolske læren. Og frafallet blir bare større og større.
Dette er noen av de falske doktrinene som den katolske kirken har innført:
I det sjette århundre kom barnedåp, krav om skriftemål, læren om helvetes evige pine, skjærsilden. I det syvende århundre messen. I det åttende århundre den siste olje. I det niende århundre vievann. I det tiende århundre helgenutnevnelse av døde. I det ellevte århundret sølibat for prester, relikvie- og bildetilbedelse (endelig fastlagt). I det tolvte århundre rosenkransbønn, salg av avlatsbrev, Marias ubesmittede unnfangelse. I det trettende århundre tilbedelse av hostien, sjelens udødelighet bare for å nevne noen.
Hva er det disse doktrinene fører med seg?
Barnedåp: Det er mange foreldre som har gått i graven sikre på at deres nyfødte barn som døde under eller umiddelbart etter fødselen har havnet i helvete. Tenk hvilke smerter disse menneskene har fordi de tror på (minst) to av pavemaktens løgner. Barnedåp er et av den katolske kirkens sju sakramenter som er nødvendige for fresen.
Krav om skriftemål: Det ble innført obligatorisk skriftemål i den katolske kirke. Dette medfører at de vanlige kirkegjengerne må gå til sin prest og bekjenne sine synder for et syndig menneske, som igjen skal kunne tilgi vedkommendes synder. Det er en illusjon å tro at den katolske kirken har myndighet til å tilgi synder. Denne ordningen ble innført i år 508, og settes i forbindelse med «den ødeleggende styggedom». Dette er også et av de sju sakramentene som er nødvendig for frelsen, kalt botens sakrament.
Læren om helvetes evige pine: Mange mennesker har gitt alt de eide til den katolske kirken for de trodde løgnen om helvetes evige pine. Et evig brennende helvete er ikke forenlig med Guds karakter, som er kjærlighet. Læren om det evig brennende helvete har sin opprinnelse i det som skjedde i Hinnoms dal hvor det brant en «evig» ild hvor alt søppel og avfall ble brent sammen med døde dyr.
Skjærsilden: Dette er et sted som ifølge den katolske kirken de døde blir renset for sine synder. Dersom familiene til de avdøde gir penger til romerkirken vil de kanskje få forkortet tiden de døde må være i skjærsilden.
Messen: Den vanlige kirkegjenger ble pålagt å gå til messe regelmessig. Dette er heller ikke forenelig med Guds karakter som ikke tvinger noen til å gjøre det de ikke vil. Gud ga oss frihet til å velge, mens den katolske kirken påtvinger alle å følge ubibelske og falske doktriner.
Vievann: I den katolsk kirken regnes vievann som et sakramentalie, det vil si at å bruke vievann regnes som en handling katolikker gjør for å vise en særskilt respekt mot sakramentene. Sakramenter ansees i den katolske kirke å være nødvendige for å oppnå frelse. Men Jesus sa da vitterlig at «ingen kommer til Faderen uten ved meg», (Johannes 14,6).
Helgenutnevnelse av døde: Den katolske kirken elsker å utnevne helgener, og disse helgenene er avgjørende for menneskenes frelse skal vi tro pavemakten. Den katolske kirken har utnevnt tusenvis av helgener, og de har registrert mer enn 11700 helgener, saligkårede og grupper av såkalt helgener.
Sølibat for prester: Det holder vel å se på alle de overgrepene som har blitt utført av katolske prester (og fra andre kirkesamfunn) mot barn, både gutter og jenter, og mot kvinner opp gjennom årene. Å leve i sølibat er dessuten i strid med det Gud sa til menneskene da de ble skapt. Gud sa: «… Vær fruktbare, bli mange», (1 Mosebok 1,28).
Relikvie- og bildetilbedelse: Den vanlige katolikk tilber relikvier, bilder og statuer, stikk i strid med de to første budene som vi finner i 2 Mosebok 20,3-6:
Det første bud: Du skal ikke ha andre guder enn Meg, (vers 3). Det er noe katolikkene ser bort fra da de tilber relikvier, bilder og statuer. Disse blir gjort til avguder når man kneler ned ved disse gjenstandene og ber til dem, og/eller kysser dem.
Det andre bud: Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde, noen etterligning av noe som er i himmelen der oppe, eller på jorden her nede, eller som er i vannet under jorden. Du skal ikke falle ned og tilbe dem eller tjene dem. For Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedrenes skyld på barna i tredje og fjerde slektsledd, når de hater Meg, og som viser miskunnhet mot tusen slektsledd, når de elsker Meg og holder Mine bud, (versene 4-6). De katolske kirkene er fulle av bilder av helgener, statuer av Maria og relikvier, som kan være alt fra noe de hevder Jesus har vært i kontakt med – deler av skjelettene til døde helgener osv. osv.
Rosenkransbønn: Dette er en repetitiv bønneform. Hver gang en katolikk har vært til skriftemål kan vedkommende bli ilagt som «straff» i be for eksempel 25 ganger til jomfru Maria. Følgende ble sagt av Pave Benedikt XVI i en tale han holdt i Santa Maria Maggiore i Roma: «Når rosenkransen blir bedt på autentisk vis, ikke mekanisk eller overfladisk, men fordypet, bærer den frukt i fred og forsoning. Jesu hellige navn fører med seg sin legende kraft når det blir påkalt med tro og kjærlighet i midten av hvert Hill deg Maria».
Salg av avlatsbrev: Den romerske kirkens avlat er ettergivelse av timelige synder. Disse timelige synder må ifølge den katolske kirken sones, og det kan gjøres ved å skrifte, og da medfører det en straff som enten gis i form av bot hvor det betales et beløp til den katolske kirken, utføre handlinger som gir avlat som for eksempel en pilegrimsreise, eller «en tur i skjærsilden». Jeg kan bare undre meg over at oppegående mennesker kan tro de blir tilgitt sine synder bare fordi de skrifter til et syndig menneske som ikke har myndighet til å tilgi synder, betale et visst beløp til pavekirken eller dra ut på en pilegrimsreise. Det burde være nok å henvise til Apostlenes gjerninger 4,8-12: «Da sa Peter til dem, fylt av Den Hellige Ånd: Folkets rådsherrer og Israels eldste, hvis vi på denne dag blir dømt for en god gjerning mot en hjelpeløs mann, på hvilken måte han er blitt legt, så la det være kjent for dere alle og for hele Israels folk, at det er ved Ham, ved Jesu Kristi, Nasareerens navn, Ham som dere korsfestet, men som Gud oppreiste fra de døde, at denne mannen står her frisk foran dere. Han som er steinen som ble forkastet av dere bygningsmenn, men som er blitt hovedhjørnesteinen. Og det er heller ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved». Frelsen er kun gjennom Jesus Kristus, ingen andre kan frelse mennesker.
Marias ubesmittede unnfangelse: Den katolske kirken har bestemt at Maria var unnfanget og født uten synd. Dette er heller ikke i overensstemmelse med det Bibelen lærer, Romerbrevet 3,23 sier: «for alle (og det betyr at også Maria, Jesu mor) har syndet og har mistet Guds ære».
Tilbedelse av hostien: Hostien, eller solkaken, som den egentlig bør kalles blir hvert år æret som en Gud. Dette er kun en fabrikklaget rund kjeks (oblat) som står i et monter i de katolske kirkene. En gang i året blir de båret rundt i byer og alle steder det er katolske kirker på den dagen som heter Corpus Christi. Det holder vel å minne om de to første budene?
Sjelens udødelighet: Dette er persisk og gresk filosofi som de utviklet i århundrene før Jesu første komme. Dette skriver seg riktignok helt tilbake til tiden like etter skapelsen og historiens første løgn. Da Gud hadde skapt mennesket fikk de et bud: «Herren Gud bød Adam og sa: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø, (1 Mosebok 2,16-17). Da Eva innlot seg på en samtale med slangen (Satan) sa hun at de kunne spise av alle trærne, bare ikke det ene treet midt i hagen for da ville de dø. Til dette svarte Satan: Dere skal slett ikke dø. Det er fra denne uttalelsen i 1 Mosebok 3,4 sjelens udødelighet her sin opprinnelse.
Gud reiser opp Martin Luther og reformasjonen starter.
Martin Luther var opprinnelig prest i augustinereremittenes orden. Han utdannet seg til teolog, og ble professor ved universitetet i Wittenberg. Her studerte han sakramentene og menneskets forhold til Gud og hvordan avlaten ble brukt i kirken. Dette førte til at han slo opp sine 95 teser på kirkedøren, som igjen førte til reformasjonen.
Det var nok en opplevelse av gudommelig inngripen som førte til alt dette. Da han var i Roma skulle han krabbe opp den berømte trappen Santa Scala for å få syndenes tilgivelse. Der midt i trappen hører han en stemme inne i hodet si: Den rettferdige skal leve ved tro. [Romerbrevet 1,17 (DNB 2005)]. Slik ble Luther kalt til å reformere kirken, men pavemakten ville ikke la seg reformere, og fortsatte sitt frafall.
Del 5; Fragmenteringen av reformasjonen.
Når Gud gjør noe for sitt folk, er Satan der med en gang for å motarbeide dette. Så også med reformasjonen. Satan forsto at han ikke kunne knekke Luther, eller få han vekk fra sitt oppdrag. For å ødelegge reformasjonen benyttet han i stedet andre virkemidler for å ødelegge den. I stedet for å angripe reformasjonen fra utsiden benyttet Satan seg av selve reformasjonsbevegelsen. Så fort noen andre reformatorer fant et punkt som Luther ikke hadde sett startet de en ny bevegelse, og sakte men sikkert ble reformasjonen fragmentert. Der Luther startet en ny bevegelse – reformasjonen – er det nå mer enn 50 000 protestantiske/lutherske kirkesamfunn, hvorav de fleste ligger i krig med hverandre.
Alle disse kirkesamfunnene har sine særegenheter, og mener at de har funnet selve formelen for riktig gudstjeneste. Men, har de det? Bibelen sier oss at vi skal prøve alt som forkynnes med Til loven og til vitnesbyrdet! Hvis ikke de taler som dette ordet, får de aldri se morgenrøden, (Jesaja 8,20). Til loven og vitnesbyrdet er Bibelens lære gjennom Guds lov og profetenes vitnesbyrd. Stort sett alle de over 50 000 kirkesamfunnene holder seg ikke til loven og vitnesbyrdet, for de holder ikke Guds ti bud, eller de bryr seg ikke om vitnesbyrdet til profetene. De er i et stadig frafall, og den reformasjonen som Luther startet har blitt ødelagt bit for bit.
Sakarjas bok er en bok som tar for seg både Sakarjas samtid og endetiden. I Kapittel 13 finner vi en passasje som kalles Den åpne kilden mot synd – ved Messias, og den begynner slik: På den dagen skal en kilde bli åpnet for Davids hus og for dem som bor i Jerusalem, en kilde mot synd og mot urenhet. På den dagen, sier hærskarenes Herre, skal det skje: Jeg skal utrydde avgudenes navn fra landet, så de ikke skal bli husket lenger. Jeg skal også få disse profetene og den urene ånden bort fra landet, (Sakarja 13,1-2).
På den dagen, viser til endetiden, og da skal vår Gud utrydde all falsk lære og alle falske guder skal tilintetgjøres sammen med de som forkynte disse falske budskapene. Og, om noen fortsatt forkynner løgnen da Herren kommer tilbake kan vi se i neste vers hva som vil skje med dem.
Det skal skje: Om noen fortsatt profeterer, da skal hans far og mor som fødte ham, si til ham: Du skal ikke leve, for du har talt løgn i Herrens navn. Hans far og mor som fødte ham, skal gjennombore ham når han profeterer, (Sakarja 13,3).
Når vi leser brevene til de sju menighetene i Åpenbaringen kapittel 2 og 3 ser vi at i brevet til Efesos (31-155) er kirken ren det finner vi også i brevet til Smyrna (155-313). Begge de to første brevene beskriver rene kirker. Når vi kommer til det tredje brevet, det til Pergamon (313-538) kommer det fram at noen holder seg til Bileams lære, som er det samme som avgudsdyrkelse. Nå har dette kommet inn i den rene kirken, og det er resultatet av at keiser Konstantin den store gjorde kristendommen til en statsreligion. I brevet til Tyatira (538-1517) treffer vi kvinnen Jesabel som er en profetinne. Dette er en klar parallell til Jesabel som var gift med kong Akab, som hadde en konfrontasjon med profeten Elias på Karmel. Den gangen ledet kong Akab og hans dronning det religiøse frafallet i Israel.
Etter Tyatira finner vi brevet til Sardis (1517-1789). Dette korresponderer med reformasjonen, noe som kommer fram i Åpenbaringen 3,4 hvor det står at noen fa i Sardis her ikke flekket til klærne sine, det vil si, noen driver fram reformasjonen og er rene i Guds øyne. Så følger Filadelfia (1798-1844). Dette brevet beskriver en seiersrik reformert kirke, og det sjuende brevet er til Laodikea (1844- Jesu gjenkomst), og gjelder vår tid. Det er en lunken kirke vi får beskrevet, for nå har reformasjonen blitt fragmentert, og de enkelte kirkesamfunnene lever sine egne liv. Det er nå Gud kommer på banen igjen for å fullføre reformasjonen.
Ifølge Profetiens Ånd så er Babylons fall fullstendig når kirkens forening med verden er fullbrakt i hele kristenheten. Dette må vi se på i lys av kongen i nord og kongen i sør som vi tidligere så på tidligere under Daniel kapittel 10, 11 og 12. Merismen, som vi så på i dette kapittel, forteller at kongen i nord, som er et bilde på den katolske kirken, har samlet alle kirkesamfunn under sin paraply, forener seg med, eller rettere sagt beseirer kongen i sør, som er et bilde på den sekulære verden, med alle sine -ismer, sekularisme, eksistensialisme osv. Dette er i ferd med å oppfylles i våre dager. Nesten alle protestantiske kirkesamfunn har krøpet tilbake til Roma gjennom tre interessante økumeniske møter med den katolske kriken.
1) Den 31. oktober 1999 tok Det Lutherske Verdenssamfull et langt skritt mot å annullere reformasjonen da de sammen med den katolske kirke valgte å underskrive det som har som tittel på engelsk: The Joint Declaration Between the Chatolich Churc and the Lutheran World Federation on the Doctrine of Justification, bedre kjent som The Joint Declaration. Dette dokumentet er utarbeidet i sin helhet av den katolske kirke.
2) Pave Frans besøkte den 31. oktober 2016 Lund i Sverige i forbindelse med en felles katolsk-luthersk seremoni. Dette var neste skritt på veien til full samling under den katolske paraplyen. Følgende er hentet fra http://www.katolsk.no/nyheter/2016/09/informasjon-om-pavens-sverige-besok
Pavens historiske besøk til Lund og Malmø finner sted i anledning av at katolikker og lutheranere i fellesskap markerer at det er gått 500 år siden reformasjonen. Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund (LVF) er enige om at Lund er et godt sted å markere reformasjonen. LVF ble grunnlagt i Lund i 1947. Lunds domkirke, hvor den økumeniske gudstjenesten finner sted den 31. oktober, har en tusenårig historie som deles av katolikker og lutheranere. Det lutherske verdensforbund og Vatikanet inviterer til møtet den 31. oktober. Vertskap er Svenska kyrkan i nært samarbeid med Den katolske kirke i Sverige og Sveriges kristne råd. Den katolske kirke og LVF har vært i dialog gjennom 50 år. Det er denne dialogen som har ført oss til høstens historiske møte i Lund og dit vi er i dag. En milepæl i dialogen er dokumentet Fra konflikt til fellesskap Felles luthersk–katolsk minnemarkering av reformasjonen 2017 fra 2013*. Der uttrykker lutheranere og katolikker sorg og anger over den smerte vi har påført hverandre, men også takknemlighet over de teologiske innsikter vi har befruktet hverandre med. Det er på denne bakgrunn og i denne ånd ledere fra Den katolske kirke og LVF møtes i Lund i høst for første gang noensinne for å markere reformasjonen.
3) Den tilnærmingen som skjedde på 500-årsdagen for Luthers reformasjon 31. oktober 2017, da de luthersk-protestantiske kirkene gikk sammen med den katolske kirke i en felles luthersk–katolsk minnemarkering av reformasjonen, er det tredje skrittet på veien til en fullstendig utvisking av reformasjonen. Under følger et lite utdrag av dokumentet Fra konflikt til fellesskap. Felles luthersk–katolsk minnemarkering av reformasjonen 2017*. Rapport fra den luthersk–romersk-katolske kommisjon for kristen enhet. Dette dokumentet er også ført i penn av katolikker og bare dem, men de luthersk-protestantiske kirkene har godtatt, godkjent og skrevet under på dette, sammen med den katolske kirke.
Her er utdraget. Vi tar som rettesnor læren om rettferdiggjørelse, som uttrykker evangeliets budskap og derfor uopphørlig tjener til å rette hele kirkens lære og praksis mot Kristus (Felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren). Kirkens sanne enhet kan bare være enhet i Jesu Kristi evangeliums enhet. At striden om denne sannheten på 1500-tallet førte til at enheten i vestlig kristendom gikk tapt, hører med til kirkehistoriens mørke kapitler. I 2017 må vi åpent bekjenne at vi har vært skyldige overfor Kristus i å skade kirkens enhet. Minneåret stiller oss over for to utfordringer: å rense og helbrede minnene, og å gjenopprette kristen enhet i samsvar med sannheten i evangeliet om Jesus Kristus.
- Selv om dokumentet ble ferdig i 2013 har det blitt brukt som grunnlag for både det økumeniske møtet i Lund 2016 og til Lutherjubileet i 2017.
Det er ytterst beklagelig at lutheranske og protestantiske kirkesamfunn godtar dette dokumentet. Det er kun katolske doktriner som ligger til grunn for det, men det er skrevet slik at det framstår som et akseptabelt dokument for protestanter og lutheranere. Problemet er at det er kun innpakningen som er akseptabel. Når det gjelder den katolske kirkes syn på frelsen og rettferdiggjørelsen så legger den katolske kirke til grunn Jesu gjerninger. De sier riktignok at Jesus døde på korset, og han var lydig inntil døden, men ikke at Han døde for deg og meg. Det er Hans gode gjerninger, som sammen med Marias gode gjerninger og alle helgenenes gode gjerninger, som gjør soning for dine og mine synder. Mange vil nå sikkert si at dette ikke er mulig. Men la oss se på noe som romerkirken sier om dette.
Gud reiser opp Adventbevegelsen.
Da 1812-krigen mellom USA og Engeland raste samlet deisten William Miller et kompani soldater som ble lagt inn under det 30. infanteriregiment og han ble etter hvert forfremmet til kaptein. Han overlevde mirakuløst granat som eksploderte noen få fot fra der han sto. Han skrev senere at det fortet jeg var i ble utsatt for hvert skudd, og bomber, raketter og granatsplinter falt så tykt som hagl. Ett av disse mange skuddene hadde eksplodert to fot fra ham, såret tre av hans menn og drept en annen, men Miller overlevde uten en skramme.
Dette førte til at Miller begynte å studere Bibelen etter krigen. Han overveldet av det han leste i Daniels bok om profetien om de 2300 kvelder og morgener som vi finner i Daniel 8,14. Miller åt den åpnede boken som engelen viste til Johannes i hans syn, og den var søt som honning i hans munn (Åpenbaringen 10,10), fordi slik han tolket profetien om helligdommen, betød det at Jesus skulle komme tilbake i løpet av 25 år. Dette var i 1818. Miller fortsatte å studere Bibelen, og etter hvert begynte han å fortelle om det han hadde oppdaget til venner og kjente og andre interesserte, men han hadde ingen lyst til å bli forkynner, da han bare var en gammel bonde.
Jeg vil minne om Jona som ble gitt i oppdrag av Gud å forkynne dom og ødeleggelse i Ninive, den mektigste byen på Jonas tid, for hendelsesforløpet i denne historien er ganske likt det sin skjedde med William Miller. Jona nektet å gjøre som Gud ville, og begynte å reise vestover i stedet for å dra østover til Ninive. Vi vet alle hvordan det gikk med Jona. Han måtte til slutt bøye seg for Guds vilje og utføre oppdraget.
Gud ba William Miller om å gå ut og forkynne budskapet han hadde oppdaget gjennom sine studier av Bibelen, men han ville ikke fordi han bare var en gammel bonde. En dag svarte han slik på oppfordringen han fikk om å forkynne det Gud hadde lagt på ham. Jeg skal inngå en pakt med Gud. Om jeg blir invitert til å forkynne i en kirke skal jeg gjøre det, i full forvissning om at ingen ville invitere en ulærd bonde til å forkynne Guds ord i en kirke. Da han og kona spiste frokost neste dag, lørdagen, banket det på døren, og en av deres nevøer kom inn. Han hadde følgende beskjed til sin onkel. Presten i den lokale kirken som Millers familie tilhørte i nabobygda var blitt syk, og denne gutten ble derfor sendt til Miller for å be ham om å holde tale over det han hadde funnet i Daniels bok neste dag, på søndagen. Miller ble lamslått, så stormet han ut av huset og inn i skogen og fortsatte å si til seg selv at han ikke var kompetent til å forkynne Guds ord. Så hørte han sine egne ord ringe i ørene, og han overga seg og la seg fullt og helt i Guds hender. Neste dag dro han til nabobygda og forkynte.
Så gikk det slag i slag, og ved inngangen til 1840-årene var det som bare var en lokal hendelse blitt til en nasjonal begivenhet. Fra alle kirkesamfunn kom troende og sluttet seg til adventbevegelsen, og det ble en tverrkirkelig vekkelse som førte til det som i 1863 ble til Syvendedags Adventistene (SDA). Teologien kommer fra alle kirkesamfunn, og alle trospunkter og all teologi bygger på Bibelen og Bibelen alene.
Nå oppdaget de adventtroende gjennom nitidige bibelstudier mange av de gamle sannhetene som hadde blitt skjult av den katolske kirken under middelalderen. Men de falne kirkesamfunnene ville ikke vite av dette, og kastet etter hvert ut av sine kirker de som hadde tatt til seg doktrinene til adventbevegelsen.
Den oppdagelsen Miller hadde gjort i 1818, hvor han trodde at Jesus skulle komme tilbake innen ca. 25 år var bygd på renselsen av helligdommen og de 2300 kvelder og morgener profetisk tid, som er 2300 år virkelig tid i Daniel 8,14 viste seg å inneholde en feiltolkning av hva helligdommen var. Miller var jo barn av sin samtid, og alle kristne på den tiden, absolutt alle trodde at helligdommen var jorden, og jorden skulle renses med ild ved Jesu gjenkomst. Da Jesus ikke kom til forventet tid opplevde adventbevegelsen en enorm skuffelse og nesten all forlot bevegelsen. Dagen etter den 22 oktober 1844, som var dagen for den forventede gjenkomst var det ikke mer enn rundt 50 som fortsatt holdt fast på det de hadde oppdaget i Bibelen, og begynte å undersøke hva som var grunnen til at de hadde tatt feil.
Adventbevegelsen fortsatte imidlertid, og det med forsterket kraft, og fra å være en lokal bevegelse i USA bredte den seg nå ut over hele verden. De fortsatte å finne tilbake til de gamle sannhetene og en sannhet etter den andre ble funnet fra glemselens slør som den katolske kirken hadde lagt over Bibelen. De andre kirkesamfunnene fortsatte imidlertid med sitt frafall.
Del 6; Det siste opprøret.
På samme måte som urkirken som ble holdt ren så lenge en eller flere av Jesu disipler var i live, ble SDA holdt ren så lenge Ellen G. White levde og kunne holde «brødrene» i tømmene, og hun ledet bevegelsen/kirken med hjelp fra Gud. Når hun ble lagt til hvile i 1915 skjedde det samme hos oss som i alle andre reformasjoner. Det ble strid innad i adventkirken og vi har sett flere grupper som har brutt ut fra SDA.
I 1925 «SDA Reform Movement» og «True and Free SDA»
I 1929 «Davidians» og «United Sabbath-Day Adventist Church»
I 1932 “Adventist Church of Promise”
I 1992 “Abajiri”
I tillegg til disse har det også brutt ut noen marginale ekstreme grupper. Felles for disse gruppene er at de har forkastet mange av de sannheten som SDA hadde funnet tilbake til gjennom sine studier av Bibelen. Som om ikke dette skulle være nok har det i løpet av de siste 20 årene sneket seg inn vranglære i kirken. Vi ser de samme styggedommene som Esekiel advarer mot i kapittel 8, som kalles «Dom over styggedommene i tempelet». Enkeltkirker, spesielt i den vestlige delen av verden tillater homofile samboende og transvestitter å være pastorer eller tjenestegjøre på andre måter i kirken. Det er ingen ting som nekter dem å gå i kirken, for vi er syndere alle sammen, men når de lever ut sin synd og ikke bekjenner den er det en styggedom for Gud, og kan derfor, ifølge Bibelen, ikke tjenestegjøre i kirken.
Etter det andre vatikankonsil, også kalt det 21. økumeniske konsil, har det skjedd et skifte i Adventkirken. SDA er ikke fullverdige medlemmer i de økumeniske rådene, men SDA er observatører. Dette har blitt en snublestein for kirken, og mange av våre ledere er på full fart tilbake til moderkirken. Det er kanskje ikke så rart siden flere av våre verdensledere de siste 60 – 70 årene har sine teologiske utdanninger og titler fra katolske universiteter.
I Åpenbaringen kapittel 10 leser vi om SDAs tilblivelse, og at vi har blitt satt inn i verden for å gjenopprette det som er ødelagt av de falske læresetningene som har kommet inn i kirken: Da ble det sagt til meg: Du skal igjen tale profetisk mot folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger, (Åpenbaringen 10,11; DNB 2005).
Det oppdraget vi, syvendedags adventistene har blitt betrodd av Gud beskriver Ellen G. White slik i 9T 19 «I en spesiell forstand har syvendedags adventistene blitt satt i verden som vektere og lysbærere. Til dem har blitt betrodd den siste advarselen for en fortapt verden. På dem skinner vidunderlig lys fra Guds Ord. De har fått et verk av den mest høytidelige betydning – forkynnelsen av den første, andre og tredje engels budskap. Det er ikke noe annet arbeid av så stor betydning. De skal ikke la noe oppta oppmerksomheten deres».
I våre dager er det et utstrakt samarbeide mellom alle kirkesamfunn og menigheter under den katolske økumeniske paraplyen. Også SDA er assosiert medlem i det økumeniske samarbeidet, og vår kirkes ledere poengterer at vi kun er observatører, og de begrunner det med at da kan vi som kirke fortelle andre kirker om vår tro, og derigjennom ha en unik mulighet til å påvirke de andre. Mon tro om ikke det også gjelder den andre veien, at våre representanter i de økumeniske forumene blir utsatt for utidig påvirkning og press. Det økumeniske samarbeidet bygger på et minste felles multiplum, eller sagt slik, de skal fokusere på det lille de har felles og helt se bort fra alt som skiller dem.
Pave Frans kaller alle kristne sammen med alle de andre religionene til å forene seg – og da selvfølgelig under pavens paraply. Jesus og Bibelen er klar på at vi skal skille oss fra verden og de hedenske religionene og de falne kirkene. I 1 Mosebok 12,1 ber Gud Abram om å forlate sin familie fordi 1) de hadde en dårlig innflytelse på Abraham, og 2) Gud ville bruke ham på en spesiell måte. I Åpenbaringen 18,4 sier Gud gjennom Johannes at de som hører forkynnelsen og tar den til seg skal forlate (komme seg ut av) Babylon slik at de ikke tar del i hennes synder. Gud har ikke forandret noe, men pavemakten prøver å annullere Guds ord – også på dette området.
Vi ser tydelige tegn på at økumenikken begynner å gjøre seg gjeldende i vårt kirkesamfunn. Det er en tydelig endring av retorikken som brukes, og ledere både lokalt og på verdensbasis underkaster seg det økumeniske samarbeidets regime. Endetidsbudskapet forkynnes ikke lenger i våre kirker, og det som våre pionerer anså som viktig har i dag blitt feiet under teppet.
De som har involvert seg i det økumeniske samarbeidet, og fremmer dette i Guds endetidskirke, vil med det sette seg opp mot dette likeframme vitnesbyrd, og de vil derfor bli rystet ut fra Guds folk. Jeg tror rystelsen vil ramme vår kirke med full kraft om ikke lang tid, og da vil, som jeg har nevnt, alle de som har deltatt aktivt i det økumeniske samarbeidet bli rystet ut av våre rekker, for Gud vil ha en ren og ubesmittet kirke i den absolutte endetid. Dette er de som skal bringe den siste advarselen til en verden som er innhyllet i den økumeniske tåken og djevelens mørke.
Vi ser at frafallet brer om seg også i vårt kirkesamfunn, og dette frafallet akselererer stadig vekk med et stadig høyere tempo. Det vi ser nå har Guds endetidsprofet fortalt oss at vil komme til å skje.
Omegafrafallet.
Er det vi nå ser starten på det farlige omegafrafallet? Det vil vi få se om relativ kort tid. Men det harmonerer helt fint med alt det andre vi kan se utspiller seg foran våre øyne. Gud skal dømme alle de som utfører det Gud selv kaller styggedommer som blir gjort i Hans tempel, og når det gjelder Guds egen endetidskirke så vil den rammes av en rystelse som er forårsaket av det Ellen G. White kaller det likeframme vitnesbyrd.
De som ikke blir rystet ut er Guds sanne rest, og det er de som har hungret og tørstet etter sannheten som er viktigere for dem enn selve livet her på jorden. Om disse sier Ellen G. White følgende i Herren har vist meg: Det var bare sannheten som betydde noe for dem. De hadde hungret og tørstet etter sannheten. Den var kjærere og mer dyrebar enn livet. Jeg spurte hva som var årsaken til denne forvandlingen. Engelen svarte: Det er senregnet, forfriskningen fra Herren, den tredje engels høye rop, (248.1) … / og / … Dette vitnesbyrdet vil føre til en dyp omvendelse. Alle som virkelig tar imot det, vil lyde det og bli renset, (247.2).
Det som nå er i ferd med å skje er det siste opprøret mot Gud, og det kammer fra den kirken Han reiste opp i midten av det 19. århundre. Dette opprøret fører til omegafrafallet, som igjen vil føre til rystelsen av menigheten like før Jesu gjenkomst.
Nå er det ikke slik at det er forutbestemt at det må skje. Mennesket har fortsatt sin frie vilje, og de kan velge det de har lyst til. Rystelsen, omegafrafallet og alt som fører opp til dette sammen med det økumeniske samarbeidet er noe den enkelte selv velger å være med på. Hadde alle avstått fra dette ville menigheten stått samlet, vært uendelig sterkere, og profetiene om rystelse og frafall ville kun vært betingede profetier, slik de egentlig har blitt gitt.
Heldigvis er det mange, både blant ledere og medlemmer for øvrig som ikke innlater seg på det som fører til fortapelse, og med Guds kraft vil disse menneskene forkynne sannheten også for vår tid, den absolutte endetiden, med kraft og salvelse, og føre mennesker ut av Babylon og til Guds rene endetidskirke.