To måter å tilbe Gud på.
Vi vet fra 1 Mosebok 3,21 at Gud hadde instruert menneskene om hvordan de skulle tilbe Gud. Før fallet kunne de vandre fritt sammen med Gud. Før de syndet var menneskene rene og syndfrie og kunne være sammen med Gud og se Han ansikt til ansikt. Men nå etter fallet var de forvist fra Edens hage, og for å få tilgivelse for sine synder måtte de nå ofre dyr, et lytefritt lam.
Så blir Kain og Abel født, og det står i 1 Mosebok 4,2 at Abel ble sauegjeter og Kain ble jordbruker. Så fortelles det at Kain kommer fram for Gud med et offer av de produktene han hadde dyrket, mens Abel kom fram med et lam. Vi kan gå ut fra at Adam og Eva hadde fortalt barna sine hva og hvordan de skulle ofre til Gud. Men Kain bringer altså et offer av markens grøde – noe Gud ikke så med velbehag på. Spørsmålet blir: Hvorfor brakte Kain fram et offer som Gud ikke hadde foreskrevet?
Vi har nøyaktig den samme problemstillingen i våre dager. Menneskene har to måter å tilbe Gud på, den måten Gud har foreskrevet, og den måten menneskene velger. Dette skriver seg tilbake til Kain og Abel. Selv om Kain slo i hjel sin bror så fortsatte Adam og Eva å tilbe Gud på den riktige måten, og vi leser at de fikk en ny sønn, Set. Set får etter hvert en sønn han også, og vi leser i 1 Mosebok 4,26 følgende: … … På den tiden (da Set hadde fått en sønn) begynte de å påkalle Herrens navn.
Vi finnes nå to måter å tilbe Gud på: 1) Abels måte, som Set videreførte, og som er slik Gud har foreskrevet, og … 2) Kains måte som innebærer å velge selv hvordan man skal tilbe Gud.
Hvorfor måtte det være et lytefritt lam som skulle ofres som syndoffer? Hvorfor kunne ikke offeret som Kain bar fram aksepteres av Gud?
Gud sa til Adam og Eva at deres syndoffer skulle være et lytefritt lam, fordi dette pekte fram mot Jesus og Hans offerdød på korset om lag 4000 år senere. Selv om vi slipper å ofre dyr i våre dager er prinsippet gyldig. Vår tilbedelse skal være slik Gud sier den skal være.
Til tross for at Kain visste at Gud hadde foreskrevet et lam som offer, brakte han likevel fram et offer av det han selv hadde dyrket. Vi kan gå ut fra at Kain var like oppriktig i sin tro og tilbedelse som sin bror, men Kain valgte å bringe fram et resultat av sine henders arbeid, og det er det samme som å prøve å rettferdiggjøre seg ved egne gjerninger. Det vet vi fra 1 Mosebok 3,7.8.21 ikke er godt nok. Det vi har jobbet med å frembringe er frukter av vårt arbeid og det kan ikke rettferdiggjøre oss fremfor Gud. Adam og Eva ble heller ikke rettferdiggjort av å kle seg selv med fikenblader. Det er bare det vi ikke har gjort noen ting for å frembringe vi kan ofre til Herren, slik som et lytefritt lam, som er et bilde på Kristus – Guds Lam.
Det Kain egentlig gjorde var å si til Gud at jeg vet best hva jeg skal ofre til deg, og hva er vel bedre enn å ofre det jeg har slitt med å frambringe. Slik tenker menneskene også i våre dager. I stedet for å ofre et offer vi ikke har gjort noe for å bringe fram, kommer vi med vår egen rettferdighet og sier til Gud at jeg vet best … …
Men Gud avviser oss ikke for det. Før mennesket ble skapt ble det lagt en plan for å føre menneskene tilbake til Ham dersom de skulle fare vill. Dette finner vi blant annet beskrevet i Romerbrevet 5,8: Men Gud viser Sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere …//… og Johannes sier det slik i sitt første brev, kapittel 4 vers 10: I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og har sendt Sin Sønn til soning for våre synder.
Dette sier alt om Gud. Selv da jeg ikke ville vite av Gud elsket Han meg, og lenge før jeg ble født så gjorde Han opp for alle mine synder med Sitt blod på et kors, slik at jeg skulle få muligheten til å vende tilbake til Gud. det er kjærlighet det, betingelsesløs, uendelig og grenseløs kjærlighet.
Heller ikke Kain avviste Gud selv da han ofret frukter av sitt eget arbeid og slo i hjel sin bror. Istedenfor å avvise Kain eller straffe ham på noen måte så overrasker Gud oss igjen. Kain må riktignok bære konsekvensene av sine handlinger, og da Gud konfronterer Kain med hva han har gjort går det fram av teksten at Kain innser at han har handlet feil, angrer og ber om tilgivelse: Kain sa til Herren: Min skyld er større enn jeg kan bære! Se, i dag har Du drevet meg bort fra landet. For Ditt åsyn må jeg skjule meg, og jeg blir en flyktning og en omstreifer på jorden. Det kan skje at hvem som helst som finner meg, slår meg i hjel, 1 Mosebok 4,13-14. Som vi ser så var Kain redd for at noen skulle hevne drapet på Abel. Kain fryktet rett og slett å leve på flukt resten av sitt liv. Og det nå Gud overrasker oss. Gud lar aldri synderen bli overlatt til seg selv. Gud elsker oss like mye uansett hva vi gjør, og jeg kan se for meg Gud, som med tårer i øynene sier til Kain: Den straffedom du har dratt ned over deg selv må stå, men jeg skal sette mitt merke på deg slik at alle som ser deg skal vite at du tilhører meg, og jeg vil hevne meg på den som dreper deg … … : Og Herren satte et merke på Kain, så den som fant ham, ikke skulle slå ham i hjel, (1 Mosebok 4,15).
Syndeflommen.
Forløpet til syndefloden: 1 Mosebok 4,1-15; 16-24; 25-26.
Selv om Gud merket Kain med sitt merke tok Kain med seg sine synder ut i verden. I vers 17 står det at Kain levde med sin hustru. Dette betyr at Adam og Eva i tillegg til Kain, Abel og Set også må ha fått døtre, ellers så kunne ikke Kain ha fått en hustru. Kain bygde også verdens første by (vers 17) som han kalte Hanok etter sin første sønn. Og så fortsatte det. Kains oldebarn, Lamek, tok seg to hustruer (vers 19), og sa at dersom Kain skulle bli hevnet sju ganger av Gud, så skulle Lamek hevne seg syttisju ganger (vers 23-24).
Vi ser en opptrapping av syndene. Først bygges det en by, noe Gud ikke hadde initiert. Deretter tar Lamek seg to hustruer til tross for at Gud innstiftet ekteskapet mellom en mann og en kvinne, og Lamek påtar seg å dømme menneskene ved å hevne seg på de som gjør urett, noe som er Guds oppgave.
Til slutt i dette kapitlet leser vi at Set blir født. Og Adam hadde samliv med sin hustru på ny, og hun fødte en sønn og kalte ham Set: For Gud har utsett for meg en annen livsfrukt i stedet for Abel, som Kain drepte. Også Set fikk en sønn, og han kalte ham Enosj. På den tiden begynte de å påkalle Herrens navn, 1 Mosebok 4,25-26.
Her i kapittel 4 versene 16 til 22 får vi Adams ætt i Kains linje. I kapittel 5 får vi Adams ætt i Sets linje. Og de to formene for å tilbe Gud har hver sin ættelinje. Vi kan kalle dem for Kains (menneskenes) linje og Sets (Guds) linje.
Menneskets ondskap og dommen over dem – syndefloden: 1 Mosebok 6,1 – 9,17
Vi leser i vers 2 at Gud sønner så at menneskenes døtre var vakre. Dette uttrykket Guds sønner har gitt opphav til mange fortolkninger, bl.a. at det er falne engler som gjemmer seg bak uttrykket Guds sønner. Men forklaringen er mer jordnær enn som så. Vi har sett at det etter syndefallet har kommet en alternativ måte å tilbe Gud på. Vi har da først menneskenes måte å tilbe Gud på, og det må være blant disse vi finner menneskenes døtre. Så har vi Guds måte å tilbe Gud på, og de som tilber slik Gud har foreskrevet er Guds sønner.
Nå har det oppstått et nytt problem. Mennene i Set linje – Guds sønner – tar seg hustruer fra Kains linje – menneskenes døtre. Vi vet av erfaring at det er lettere å oppgi den rette tilbedelsen for å ta til seg den falske, enn det er å ta til seg den rette på bekostning av den falske. Dette førte etter hvert til at det ble færre og færre som tilba Gud slik Han har foreskrevet.
Det var også kjemper på jorden står det i vers 4. Dette har også ledet til forklaringen om at et Guds sønner måtte være falne engler. Men det er ikke riktig i dette tilfellet heller. Ser vi på dyr som bare spiser vegetarkost, som for eksempel Galapagosskilpadden, så lever de lenge, og kan bli flere hundre år gamle og blir enorme. Alle som baserer maten sin på vegetarkost vokser gjennom hele livet og blir bare større og større. Slik var det også med de første menneskene. De spiste kun vegetarkost, og mange levde opptil 1000 år, og ble etter det Ellen G. White har sagt dobbelt så høye som vi blir i våre dager.
Når vi kommer hit til vers 4 og utover i kapittel 6 er det like før Gud griper inn i historien. Når menneskene levde til de var om lag 1000 år gamle så tilegnet de seg utrolig mye kunnskap, og de som befant seg blant menneskenes sønner bruke denne kunnskapen på feil måte. De tjente ikke Herren, men tjente seg selv og sine egoistiske begjær. Eller som det står i 1 Mosebok 6,5: Da så Herren at menneskets ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen.
Nå følger to av de mest underlige versene i hele Bibelen.
1 Mosebok 6,6: Herren angret at Han hadde gjort menneskene på jorden, og Han ble sorgfull i Sitt hjerte.
1 Mosebok 6,7: Da sa Herren: De menneskene Jeg har skapt, vil Jeg utslette fra jordens overflate, ja, både mennesker og dyr, krypet og fuglene i luften, for Jeg angrer at Jeg skapte dem.
Dette ser ut til å være en motsigelse til påstanden om at Gud er ufeilbarlig og elsker menneskene uansett hva de gjør. Det er mange som peker på disse to versene og sier at Gud umulig kan være allmektig og allvitende ettersom Han angrer på at Han skapte menneskene.
La oss se på et av nøkkelordene i teksten. Det ordet som i versene 6 og 7 er oversatt til angret på norsk, er det hebraiske nacham (naw-kham’) som betyr: å være lei seg (for noe) og å trøste seg selv. Kanskje det burde ha stått i vers 6 at: Gud var lei seg for at Han hadde gjort menneskene … … og kanskje det i vers 7 skulle vært brukt: Jeg er lei meg for at Jeg skapte dem. Det er ikke like sikkert at Gud angret på det han hadde gjort på den måten vi forstår ordet, men at han var lei seg fordi det han hadde skapt i fullkommenhet hadde blitt ond under djevelens innflytelse. Gud ønsker at menneskene skal ha det beste, og i det beste inngår fri vilje til å velge hva man vil gjøre – og hvordan man vil leve. Det er ikke Guds skyld at det gikk galt. Den skylden ligger ene og alene på Satan som lokket menneskene til fall.
Men, er det noen kjærlighetshandling å utrydde det Han hadde skapt?
Som nevnt så ble det færre og færre som tilba Gud, og til slutt var det kun en rettferdig mann på jorden, Noah. Se hva Gud sier om Noah: Men Noah fant nåde for Herrens øyne … … og i neste vers leser vi at Noah … … var en rettferdig mann, han var ulastelig blant sine samtidige, 1 Mosebok 6,8-9.Noah vandret med andre ord med Gud. Dette må være den beste attesten et menneske kan få.
I 1 Mosebok 5,24 leser vi dette: Enok vandret med Gud, og så ble han borte, for Gud hentet ham. På samme måte som Noah er beskrevet ble også Enok beskrevet. Enok var tipp, tipp oldebarnet til Set, den sjuende siden Adam – i Sets linje som er Guds sønner. Når vi kommer så langt som til Noah så er det bare en liten rest igjen av Guds folk. Guds dilemma er dette. Skal alle falle fra, eller skal jeg ta vare på den lille rest som finnes på jorden?
Gud elsker alle mennesker, det er hevet over enhver tvil, og i 1 Johannes 2,2 står det: Og Han er Selv soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens. Men hver enkelt må bære konsekvensene av sine handlinger. Som allerede nevnt er synderens lønn døden. Har vi syndet fortjener vi å dø. Men vi har en mulighet til å slippe denne straffen. Vi må vende tilbake til Gud. Problemet vårt er at da menneskene syndet første gang åpnet det seg en avgrunn så vid og så dyp at ikke noe menneske kan klare å kommer seg over denne avgrunnen. Vi står helt hjelpeløse i oss selv. Men Gud selv har bygget en bro over den avgrunnen som åpnet seg mellom menneskene og Gud da Adam og Eva syndet. Denne broen er et kors, det korset som Jesus død på. Dette korset er broen over avgrunnen. For å unnslippe avgrunnen og døden må vi gå til korset hvor Guds Lam ble slaktet for min skyld og for din skyld. Der kan vi finne frelse fra syndens lønn fordi Jesus allerede har betalt den prisen jeg og du skulle betalt. Dersom vi oppriktig og av hjertet vender oss til Kristus angrer alle våre synder og ber Ham om tilgivelse og ber Ham å frelse oss vil Han gjøre det. Da går man fra døden til livet – fra mørket til lyset. Dersom man ikke angrer er man uten håp, fordi det eneste håpet menneskene har heter Jesus Kristus.
Nå reiser det seg et stort spørsmål: Hvor ligger kjærligheten i det å utrydde alle som ikke er rettferdige i Guds øyne?
Om vi bare leter etter svaret på dette i oss selv vil vi aldri finne svaret. Da vil vi bli stående i et vakuum og kanskje tro at Satan hadde rett allikevel. Leter vi i Bibelen etter svaret vil det komme et svar som kanskje er overraskende for oss. la oss se på et av svarene som Bibelen gir oss. I 1 Mosebok 6,5 står det at Herren så at … menneskets ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen.
Jesus bruker hvete og ugress som bilde på menneskene. Hveten er de som har tatt imot Jesus som sin frelser, mens ugresset er de ugudelige. Dette bildet passer bra for å illustrere svaret på spørsmålet vi stilte like over her. Menge av oss som har en hage, et blomsterbed og/eller en kjøkkenhage vet hvordan ugresset invaderer det vi har sådd og plantet. Dersom vi lar ugresset få stå i fred vil det til slutt kvele de plantene vi har sådd og plantet. Vi har da et valg. Skal vi fjerne ugresset og la blomstene våre bringe fram vakre blomster og kjøkkenhagen vå bringe fram rike frukter, eller skal vi la alt forfalle? Den samme problemstillingen var Gud stilt ovenfor på Noas tid. Skulle alle menneskene forgå eller skulle Skaperen redde den lille resten av trofaste som var igjen? For oss var det et lett valg å luke vekk ugresset, men for Gud, som hadde skapt menneskene som hadde vendt seg vekk fra Ham, var det helt sikkert med tungt hjerte at Han valgte å ´luke vekk ugresset´. Hadde ondskapen fått lov til å fortsette å utvikle seg ville det til slutt bli så uholdbare tilstander at det ville vært bedre ikke å bli født enn å vokse opp i en verden helt uten noen form for nestekjærlighet og menneskelig varme. En verden hvor det kun var brutalitet og ondsinnet egoisme. De menneskene som ville vokse opp i en slik verden ville lide fra de ble født til de døde, uten å ha håp om noe bedre.
Jeg tror Gud må ha hatt dette i tankene da Han bestemte seg for å utrydde menneskene. Det er vondt å se at de man er glad lider. Skulle Gud la de lidelsene som allerede hadde kommet over menneskene fortsette å få utvikle seg fritt, kan vi ikke engang i vår villeste fantasi forestille oss hvordan verden ville ha blitt. Gud kunne sittet å se på at hele menneskeheten gikk til grunne under ubeskrivelige lidelse og pinsler, og sagt: dette har dere fortjent fordi dere har syndet mot meg. Men en slik tanke er imot alt det Gud står for.
En annen side av dette er at Gud alltid respekterer de valgene vi tar. Gud tvinger oss ikke til å tilbe Ham, men det er Hans største ønske at vi skal komme til den erkjennelsen at Gud er kjærlighetens Gud, og at vårt ønske er å være der Gud er. Når situasjonen ble som den ble og flertallet av menneskene valgte opposisjon mot Gud i stedet for å være med Gud måtte Gud gjøre noe. Det var kun en rettferdig mann igjen på jorden da Gud bestemte seg for å gripe inn i historien, og redde den eneste som var rettferdig fra den visse undergang.
Jeg tror vi kan enes om en ting. Dersom vi har barn som vi er glade i så vil vi ikke tvinge dem til å like eller elske noe som de bare avskyr. Så også med Gud. Gud kunne godt latt være å blande seg inn i dette, men da ville Satan ha vunnet kampen, og Gud ville for alltid sittet med skylden for at det gikk galt. Derfor så måtte Gud foreta et valg. Gud ville la den rettferdige få leve, men det ville koste Gud dyrt. Alle de menneskene som Han elsket, men som ikke elsket Gud, de måte bøte med livet fordi de ikke ville vite noe av sin Skaper. Jeg vil påstå at det Gud gjorde er et utslag av Hans uendelige og grenseløse kjærlighet. Men det var neppe med lett hjerte at Gud gjorde det. for som det står i Jeremias 29,11: For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp. Men når mennesket ikke vil høre må de bære konsekvensen av sine handlinger. Og på Noahs tid var menneskenes handlinger så grusomme at Gud sa at nok er nok.
Som vi leste over, så fant Noah nåde for Herrens øyne (1 Mosebok 6,8). Noah får et oppdrag av Gud. Han skal forkynne den kommende dom, og bygge en ark, og alle som omvender seg fra sin onde ferd vil få plass i arken den dagen Gud sender vannflommen over jorden. Noah bygger arken, og dette bruker han ifølge tradisjonen 120 år på å gjøre. Tradisjonen bygger på 1 Mosebok 6,3 som sier: Herren sa: Min Ånd skal ikke strides med mennesket for evig, for i deres villfarelse er det bare kjød. Deres dager skal være hundre og tjue år. Jeg tror ikke dette er spesielt rettet mot menneskene før flommen, heller ikke at disse 120 årene er den tiden Noah bruker på å bygge arken, (se Menneskets levealder litt lenger ned). Men det er min mening.
Det vi helt sikkert vet om Noah og byggingen av arken er at Noah ble født 2948 år f.Kr. og at han var 600 år (1 Mosebok 7,6) da flommen kom i år 2348 f.Kr. Vi vet også at Noah forkynte omvendelse og dom hele den perioden han bygde arken, enten det var 120 år eller ikke. En del av budskapet var at det skulle regne, noe det fram til denne tid ikke hadde gjort over jorden, fordi Gud hadde innrettet det slik at vannet steg opp fra jorden som vanndamp, dis eller som tåke om natten og vannet planter og trær. Det var ingen som tok notis av det Noah forkynte. Alle var opptatt med sitt, som besto i å spise og drikke, gifte seg og gi til ekte, (Matteus 24,38). De levde et promiskuøst liv og brydde seg over hode ikke om denne skrullete båtbyggeren som forkynte Guds dom. Hvorfor skulle datidens mennesker høre på Noah som fortalte at jorden skulle forgå i vann som skyldes et fenomen de aldri hadde sett, regn? Det lyder veldig kjent dette at menneskene ikke ville høre på Noahs forkynnelse om en snarlig dom. Det gjør ikke menneskeheten i dag helle. Det er kun de som kan identifisere seg med Noah som tror på en snarlig dom.
Men dagen kom, det begynte å regne, og Noah og hans familie gikk inn i arken, og de andre sto utenfor og hånte Noah og hans familie, arken ble lukket og det gikk ennå 7 dager så åpnet himmelens og jordens sluser seg, og alle som hadde tatt imot Guds budskap om frelse ble reddet, mens alle som ikke gjorde det omkom i vannflommen.
Her reiser det seg et nytt viktig spørsmål: Var det menneskenes skyld eller Guds skyld at de omkom i vannflommen?
Etter slik jeg ser det så gjorde Gud det han kunne for å få menneskene til å omvende seg. Hadde alle sammen omvendt seg så ville jorden blitt spart for den store vannflommen, og menneskene kunne levd videre sammen med sin Skaper. Hadde en del av menneskene omvendt seg vill de ha fått plass i båten Noah bygde og blitt frelst. Vi vet fra Bibelhistorien at enkelte av Guds dommer og profetier er gitt på betingelser, (se Jona 3,6-10). Men de nektet å høre på Noahs forkynnelse. Ikke engang da de første regndråpene begynte å falle var det noen som omvende seg. Uansett hvor lang tid Noah og hans tre sønner brukte på å bygge arken, må det ha vært mange år, og hver dag var et levende vitnesbyrd fra Noahs familie til resten av verden. Vend dere fra deres onde ferd, ta imot frelsen i Guds ord, bli med om bord i arken når den står ferdig og regnet begynner å falle over jorden. Men de hørte ikke på Noah, for de var kun opptatt med sine onde planer og gjøremål.
Menneskets levealder.
Vi forstår av tekstene i 1 Mosebok at mennesket var skapt for å leve evig, og var gitt tilgang til livets tre (1 Mosebok 2,9), og i vers 17 ser vi at Gud sier at dersom mennesket bryter Guds bud skal det dø. Døden var noe som ikke ville inntreffe dersom menneskene gjorde alt det Gud sa. Men til tross for at de kunne tilbringe mye tid sammen med sin skaper ansikt til ansikt, ble de til slutt utsatt for djevelens renkespill. Han klarte å lokke dem til fall og døden kom inn i verden. Med synden kom også sykdommer og degenerasjon.
Etter at menneskene syndet ble de nektet tilgangen til livets tre. På grunn av synden døde Adam da han var 930 år, (1 Mosebok 5,5). Den som levde lengst av de som er opptegnet i Bibelen var Metusalah som ble hele 969 år, (1 Mosebok 5,27). Noah ble 950 år gammel, (1 Mosebok 9,9). Allerede før syndeflommen så sier Gud i 1 Mosebok 6,3 at menneskets levealder ikke skal være mer enn 120 år. Dette er ikke noe som skjer med en gang, og det tar mange generasjoner før den maksimale levealderen er sunket til 120 år. Det er først etter syndeflommen vi ser at levealderen synker dramatisk: Noah ble som nevnt hele 950 år. Sem, Noahs sønn, ble 600 år, Abraham ble 175 år, Moses 120 år og Josva 110 år.
Det interessante er at det ikke finnes noe bevis for at noe menneske de siste tre tusen årene har blitt eldre enn 120 år gamle! Her er det på sin plass å sette inn 1 Mosebok 6,3: Herren sa: Min Ånd skal ikke strides med mennesket for evig, for i deres villfarelse er det bare kjød. Deres dager skal være hundre og tjue år.
Etter den stor flommen levde Noah i 350 år til han døde 2006 år etter skapelsen. Tarah, Abrahams far, ble født 1878 år etter skapelsen, og kan ha kjent Noah, det kan også Abraham ha gjort, han ble født 58 år før Noah døde. Vi kan i hvert fall gå ut fra som sikkert at de hadde kunnskap om både Noah og den store flommen. Det er mulig at den lengselen som Abraham følte før Gud kalte ham var et resultat av Noahs forkynnelse etter den store flommen. Når vi kommer så langt i tid etter flommen hadde igjen synden fått sitt grep på menneskene, og Gud må foreta seg noe.
Abraham kalles.
Hva var hensikten Gud hadde med å kalle Abraham? Som nevnt hadde synden igjen fått et godt grep på nesten alle mennesker. Noahs oldebarn, Nimrod, hadde startet et nytt opprør mot Gud ved å grunnlegge de første byene etter den store flommen, blant dem var Babel, senere kjent som Babylon. Her prøvde menneskene å bygge et tårn så de kunne unnslippe en ny vannflom når den kom, og på den måten frelse seg selv. Gud har imidlertid inngått en ny pakt med menneskene: Og Jeg, se, Jeg vil opprette Min pakt med dere og deres etterkommere, og med hver levende skapning som er hos dere, fuglene, feet og hvert villdyr på jorden som er hos dere, med alle som kom ut av arken, hvert dyr på jorden. Slik oppretter Jeg Min pakt med dere: Aldri mer skal alt kjød bli utslettet ved en vannflom. Aldri mer skal en vannflom ødelegge jorden, 1 Mosebok 9,9-11.
Gud hadde altså lovet aldri mer ødelegge jorden med en vannflom. Derfor valgte Han ut et menneske som var etter Guds hjerte for å bli stamfar til et folk som skulle forkynne evangeliet til jordens mennesker. Valget falt på Abram.
Kapittel 11 i 1 Mosebok avslutter med å fortelle at Tarah, Abrams far, tok med seg familien sin og flyttet ut av Ur i Kaldea, som lå cirka 250 sørøst for Babylon. De bosatte seg i Karan som ligger i Mesopotamia og cirka 750 kilometer nordvest for Babylon. Da de hadde kommet dit blir Abram kallet av Gud: … … Dra ut fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som Jeg skal vise deg. Jeg skal gjøre deg til et stort folk. Jeg skal velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Og du skal bli en velsignelse, 1 Mosebok 12,1-2.
Gud ba Abram om å forlate sin familie, noe som var høyest uvanlig på den tiden. Sønnene bodde sammen med sin far, som var familiens overhode, hele livet. Men Gud ber Abram om å forlate sin familie. Nå gjør Abram noe som bør være et eksempel til etterfølgelse for alle mennesker til alle tider. Han lytter til Gud, tar med seg sine eiendeler, sine folk og sin nevø Lot og legger ut på en vandring som han ikke vet hvor ville ende. Abram gjorde som Gud sa. Han nølte ikke, ba ikke om å få gjøre ferdig det han holdt på med, men han slapp alt han hadde i hendene og adlød Gud med en gang. Gjør vi det når Gud kaller på oss? Stoler vi like mye på Gud som Abram gjorde? Er vi villige til å skille oss fra verden, venner og familie når Gud kaller oss?
Etter hvert kommer Abram til Kanaan, og da viser Herren seg for Abram igjen og sier: din ætt skal jeg gi dette landet, 1 Mosebok 12,7. Men Abram bygde ikke noen by eller hus. Han foretrakk å leve som en nomade og flytte rundt med dyrene sine til steder det var godt beite. Etter noen år hadde både Abram og Lot fått så store dyreflokker at de ikke kunne bruke de samme beitene. Abram som var eldst hadde en selvfølgelig rettighet til å velge først i situasjoner som oppsto. Nå viser imidlertid Abram sitt sinnelag og ber Lot velge hvor han ville slå seg ned, så skulle Abram gå den andre veien. Dette er et sinnelag som reflekterer Gud. Lot valgte å slå seg ned i Sodoma: … … Jeg ber deg, la det ikke være strid mellom deg og meg, og mellom dine gjetere og mine gjetere. For vi er brødre. Ligger ikke hele landet foran deg? Skill deg nå fra meg! Går du mot venstre, så går jeg mot høyre. Eller om du går til høyre, så går jeg til venstre. Lot løftet blikket og så hele Jordan-sletten, og han så at det var godt med vann der. Dette var før Herren ødela Sodoma og Gomorra. Da var det som Herrens hage, som landet Egypt, helt bort til Soar. Lot valgte hele Jordan-sletten for seg selv, og Lot drog østover. Så skiltes de fra hverandre, 1 Mosebok 13,8-11.
Sodoma og Gomorra.
I kapittel 18 i 1 Mosebok leser vi først at Abraham får besøk av tre menn. Dette var Jesus og to av Herrens engler. Det står i vers 2 at Abraham bøyde seg til jorden, uten at dette ble korrigert av disse mennene. Det kommer også fram av samtalen dem imellom at det er et gudommelig besøk Abraham og Sara fikk. Nå viser først Abraham sitt hjertelag og sin tro på Gud når Herren forteller at Han skal gå ned og se om det klageropet som har nådd himmelen er sant. Nå ber Abraham Herren om å spare Sodoma og søsterbyene dersom det fantes rettferdige sammen med de urettferdige, og får forsikring om at byene skal spares bare det er ti rettferdige der. Så gikk de himmelske sendebudene videre ned til Sodoma, og vi vet at byene ble ødelagt.
Men, hvor er Guds uendelige og grenseløse kjærlighet i en slik handling?
Nå finner vi samme mønster her som i historien om Noah. De to englene som gikk inn i Sodoma møter Lot som inviterer dem med seg hjem fordi det er farlig for fremmede å oppholde seg ute i byen om kvelden og natten. Her i Sodoma og Gomorra og deres søsterbyer hadde de tatt synden til nye høyder, og vi har ord i vårt språk den dag i dag som refererer til det som skjedde i disse byene, sodomi og sodomitt. Lot ville spare de fremmede fra å bli misbrukt seksuelt av de perverse menneskene som bodde der.
Englene forklarer snart deres oppdrag, og ber Lot ta med seg hele sin familie, kone to døtre og to svigersønner, og komme seg ut av byen og ikke se seg tilbake. Men der ditt hjerte er, er også din skjebne. Lots svigersønner ville heller være i byen, men Lot, hans kone og to døtre forlot byen i all hast. Utenfor byen, på vei opp i fjellene, snur Lots kone seg for å se på all den rikdommen hun hadde forlatt. Hennes hjerte var ikke hos Gud, men hos mammon. Hun ble forvandlet til en saltstøtte.
Nok en gang blir spørsmålet: Hvorfor gjør Gud dette mot de menneskene han har skapt? Nok en gang så er svaret at Gud ville beskytte de som var trofaste met sin Skaper. Perversiteten var så stor i disse byene at de mest nedrige seksuelle perversiteter var blitt normalt, og et liv var ikke verd noen ting, og man ble drept for en liten brødbit.
Moses kalles og Israel frigjøres fra slaveriet.
Da sa Han til Abram: Du skal vite for visst at dine etterkommere skal være fremmede i et land som ikke er deres eget. De skal trelle for folket der, og de kommer til å plage dem med undertrykkelse i fire hundre år, 1 Mosebok 15,13.
Gud holdt sitt løfte til Abraham og ga ham en sønn med Sara da han var 100 år. Etter hvert får Isak sønnen Jakob. Jakob får senere et nytt navn av Gud, Israel, og da Israel (Jakob) var gammel kom en tørke over landet, og de måtte flytte til Egypt for å kunne overleve. Der ble de gjort til slaver etter at Josef, den nest yngste av sønnene til Israel døde. Dette var profetert til Abraham i 1 Mosebok kapittel 15. Det står riktignok i 2 Mosebok 12,40 at: Tiden Israels barn hadde bodd i Egypt, var fire hundre og tretti år. Dette stemmer ikke. I 1 Mosebok 15,13 står det fire hundre år, mens det i 2 Mosebok 12,40 står fire hundre og tretti år. Det står også at Israel skulle være slaver i Egypt denne tiden. Det stemmer heller ikke. De ble gjort til slaver etter at Josef døde, og han døde i år 1635 f.Kr. Israel ble ført ut av fangenskapet i 1445 f.Kr. De var med andre ord slaver i 190 år. Har Bibelen et problem her, eller er det en annen forklaring?
I den engelske utgaven av Septuaginta står det følgende I 2 Mosebok 12,40: And the sojourning of the children of Israel, while they sojourned in the land of Egypt and the land of Chanaan, was four hundred and thirty years. (Og tiden for Israels barns opphold i Egypt og Kanaans land, var fire hundre og tretti år.) Det betyr at den tiden Abraham og hans etterkommere bodde i Kanaan og Egypt til sammen blir 430 år. I den norske King James-utgaven Bibelen Guds Ord er det lagt til som en kommentar Egypt og Kanaan.
Hvorfor skulle Israels barn være slaver i Egypt så mange år? Kunne Gud ha noe glede av at det folket Han selv hadde valgt ut til være Hans spesielle folk skulle slave for det hedenske Egypt? For oss gir det ingen mening, men Bibelen har svar på dette også, som på alt annet vi lurer på. Bibelen er en fantastisk bok. La oss gå til 1 Mosebok 15,16, og lese det som står der: Men i det fjerde slektsledd skal de vende tilbake hit, for amorittenes ondskap er ennå ikke blitt fullstendig. Grunnen for at Israel ikke kan vende tilbake til Kanaan er todelt, 1) Amorittene som bodde der hadde ikke nådd grensen for sin ondskap. Det var med andre ord håp for Amorittene, og 2) kjærlighetensGud ville gi dem en mulighet til å omvende seg. Gud ønsker at menneskene skal omvende seg fra sin onde ferd, og derfor lot han Amorittene få et par hundre år så de kunne få mulighet til å omvende seg. Jona profeterte som vi vet for kongen av Ninive at Gud ville straffe byen om de ikke vendte om. Kongen og hele folket vendte om og Gud sparte Ninive. Det samme ville Gud ha gjort med Amorittene om de hadde vendt seg til Ham, men de fortsatte i stedet sin onde ferd, og en dag var amorittenes ondskap blitt fullstendig. Amorittene hadde hele den tiden Israel var i Egypt til å vende seg til Gud, men de ville ikke.
Da amorittenes ondskap var blitt fullstendig griper Gud inn i historien på vegne av sitt folk. Legger forholdene til rette slik at hebreergutten Moses blir opplært ved hoffet til Farao som adoptivsønnen til Faraos datter. Moses flykter fra Egypt etter å ha slått i hjel en Egypter, og havner i Midjan hos presten Jetro, og gifter seg med en av hans døtre. Her blir Moses opplært som hyrde. Da tiden var inne sendte Gud Moses til Egypt for å frigjøre sitt folk.
Utgangen fra Egypt.
Det var alt annet enn en lett oppgave for Moses å frigjøre Israel, og Gud gjorde det ikke lettere for Moses da Han sa til ham følgende: … … Når du drar tilbake til Egypt, gi da akt på alle undrene Jeg har overgitt i din hånd, så du gjør dem framfor Faraos ansikt. Men Jeg skal forherde hans hjerte, så han ikke lar folket fare, 2 Mosebok 4,21. At Gud skal forherde Faraos hjerte gjentas tre ganger, i kapittel 7 vers 3, i kapittel 14 og versene 4 og 17. Nok en gang støter vi på noe som kan forundre og overraske oss mennesker. Hvorfor skulle Gud forherde Faraos hjerte? Driver Gud å leker med Moses og sitt folk?
Også her er det Guds kjærlighet til alle mennesker som ligger bak Guds virkemåter. Gud ønsket at egypterne med Farao i spissen skulle vende seg til Israels Gud da de så de undrene Moses gjorde, men den stolte Farao ville ikke la seg omvende. Vi vet at mange egyptere ble med Israel da de til slutt forlot Egypt.
Så begynner plagene å falle over Egypt, og alle som bor innenfor Egypts grenser blir berørt av de tre første plagene, også Guds folk. Dette er også et bilde på en begivenhet som vil skje i de siste dagene før Jesus kommer tilbake for å utfri sitt folk. Før Moses får lov til å slippe løs den fjerde plagen sier Herren til Farao gjennom Moses dette: Jeg gjør forskjell på* Mitt folk og ditt folk. I morgen skal dette tegnet skje, 2 Mosebok 8,23. * Jeg gjør forskjell på betyr bokstavelig setter en løsepenge mellom (se også 2 Mosebok 9,4; 11,7). De sju siste plagene som falt over Egypt ramme ikke Guds folk.
Gud vil alltid prøve å få de ugudelige til å omvende seg, men dersom de ikke vil tvinger Han dem ikke. Da må de bære konsekvensene av sine gjerninger. Det var nok med stor sorg og tungt hjerte at Gud gjorde det Han gjorde ved Rødehavet. Men når vi mennesker setter Gud på valg er det ikke alltid vi forstår det Gud velger å gjøre. Menge vil banke pekefingeren sin på teksten i 2 Mosebok kapittel 14 og si at Gud er hevngjerrig og en morder, men de ser seg blinde på de som omkommer, og glemmer de som ble frelst av Gud. Det er til syvende og sist Guds kjærlighet som gjennomsyrer alt det Gud gjør. At vi ikke alltid forstår Guds handlemåter betyr ikke at Gud er en grusom Gud, men viser oss hvor liten forstand vi egentlig har. I Jesaja 55,8-9 sier Gud noe om nettopp dette: For Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke Mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er Mine veier høyere enn deres veier, og Mine tanker høyere enn deres tanker. Dette er noe vi bør ta inn over oss alle som en.
Etter at Israel hadde krysset Rødehavet begynte en 40 år lang vandring i ødemarken. Så skal de innta det lovende landet, Kanaan, og det skjer gjennom kriger. Israel fikk beskjed om å utrydde de som bodde der. Det høres ikke slik at Gud er kjærlighetens Gud, men vi må sette det inn i den riktige konteksten. Guds folk var nettopp blitt frigjort fra et slaveri i et fremmed land hvor de tilba en hel mengde hedenske guder. De menneskene som bodde i Kanaan tilba en mengde hedenske guder. Det var for å gi sitt folk muligheten til å vokse seg sterke i Herren, og å beskytte sitt folk mot et raskt forfall at Gud sa Israel skulle utrydde alle som bodde der.
Nå fulgte en periode på omtrent 800 år hvor Guds hadde perioder hvor hele folket holdt seg til Herren, og perioder hvor det var forfall. I 400 år hadde de dommere og profeter som ledet dem, så ville de ha en konge til å lede seg slik de andre folkene rundt dem hadde, og fortsatt så var det gode og mindre gode perioder i Israels historie. Slik fortsatte det helt fram til Nebukadnesar erobret Judea og førte deler av folket i fangenskap i år 605 f.Kr. Grunnen til dette var at folkets synder var blitt mange. Men gjennom profeten Jeremia sier Herren at straffen skal være midlertidig. De skal få komme hjem til sitt land igjen.
Israel, eller ti-stammeriket var blitt erobret av Assyrerkongen Sankerib i året 721 f.Kr. og da ble nesten alle ført i fangenskap bortenfor elven, (= Eufrat), og siden er det ingen som riktig vet hvor de har blitt av.