Jeg har kommet med en påstand som mange ikke er enig med meg i, og det er at Syvendedags Adventistkirken er Guds kirke i endetiden. Nå finnes det jo et kirkesamfunn som ubeskjedent nok kaller seg Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige, men det kan stilles spørsmål om dette er en kristen kirke, fordi denne kirken setter sin egen ‘bibel’, Mormons bok, over Bibelen og sier at Bibelen er riktig dersom Mormons bok bekrefter det. Dette er imidlertid en diskusjonen som jeg ikke skal ta her.
Men holder det sånn uten videre at et kirkesamfunn kaller seg for Guds kirke i endetiden? Det spiller forså vidt ingen rolle hvilket kirkesamfunn det er, det være seg adventistene eller mormonene, som utbasunerer en slik påstand, for dette er en slik type påstand som ikke kan stå på egne bein, den må belegges med Skriften for å kunne være gyldig. Med Skriften mener jeg selvfølgelig Bibelen, og den alene. Sola Scriptura.
Dette er et kontroversielt spørsmål som er veldig følelsesmessig for millioner av mennesker over hele verden, men Bibelen selv forteller oss at Gud har en spesiell kirke, eller en bevegelse som Han selv har reist opp i endetiden. Men for å se helheten i dette må vi gå gjennom en del punkter, og alt det vi skal se på må hentes fra Bibelen for at det skal kunne være riktig. Jeg må altså kunne vise til hva Bibelen sier for å belegge min påstand.
Det første spørsmålet som reiser seg er om det finnes belegg for at Gud skal reise opp en kirke i endetiden. Et annet spørsmål som tvinger seg fram er om vi kan definere når endetiden begynte. Da vi må begynne et sted er det like greit å finne ut om Gud skal reise opp en kirke i endetiden.
Historien fra skapelsen til endetiden begynner.
Hva skjedde etter skapelsen?
Helt siden Kain og Abel var gamle nok til å bære fram sine ofre til Gud på egen hånd, har menneskeslekten vært delt i to. Dette er 1) de som gjør etter Guds vilje, og 2) de som gjør slik de selv finner det for godt. Da vi kom så langt i historien som til tiden like før syndefloden var det kun en familie som fulgte Gud bud, det var kun et menneske som var funnet rettferdig for Guds øyne, og det var Noa. Noa og hans familie er det vi kan kalle Guds rest i tiden før syndeflommen. En slik rest har Gud alltid sørget for å ha på jorden. Kort tid etter syndeflommen var menneskene igjen falt i synd, og de færreste brydde seg om himmelens Gud.
Abram (Abraham) var derimot lydhør ovenfor Guds stemme. Han og hans familie og tjenestefolk var den lille rest da han forlot sin familie 75 år gammel i år 1873 f.Kr. (Syndeflommen var over i år 2347 f.Kr; Abraham født år 1948 f.Kr.). Da vi kommer til Abram som var født 400 år etter syndefloden, var det nesten ingen på hele jorden som tilba Gud Skaperen. Det samme gjentok seg på den tiden Jesus ble født. Da var det nesten ingen andre enn noen gjetere og tre vise menn som ventet på denne store begivenheten. Etter kirken var etablert pinsen år 31 e.Kr. tok det ikke lang tid før den rene kirken falt, men Gud bevarte en liten rest som tok vare på Guds ord og Guds bud uten å forvrenge dette.
I 1517 var situasjonen så forferdelig at Gud så seg nødt til å reise opp Luther for å reformere kirken. Men kirken ville ikke la seg reformere, den var fornøyd med sin dekadente tilværelse. Så snart Luthers reformasjon hadde fått et relativt godt fotfeste blant noen av fyrstene i det tyske riket begynte splittelsen av den reformerte kirken. Da Satan så at Luther begynte å finne tilbake de gamle sannhetene klarte han litt eller litt å ødelegge reformasjonen. I stedet for å jobbe sammen med Luther begynte nye reformatorer, som den franske teologen Jean Calvin, å stake ut sin egen retning. Den reformerte kirken ble delt i to, og etterhvert har den blitt totalt fragmentert, og ved starten til de 21. århundre har vi fått nærmere 50 000 forskjellige kirkesamfunn som alle har sine særegenheter.
Hva vil Gud gjøre i endetiden?
Vi ser at Gud gang etter gang helt siden skapelsen har bevart en liten rest, og/eller reist opp mennesker for å føre Sitt arbeid videre. Så er spørsmålet om vi kan finne noe i Bibelen som forteller oss at Gud vil reformere den falne kirken i endetiden.
I Åpenbaringen kapittel 10 og vers 11 finner vi følgende tekst: Da ble det sagt til meg: Du skal igjen tale profetisk mot folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger, (DNB 2005).
Dette er det viktigste verset vi har i denne sammenhengen, og de viktigste ordene her er: Du skal igjen tale profetisk. Dette betyr ikke at det har vært en periode hvor det ikke har vært noen som målbevisst har prøvd og spre det mørket som romerkirken har lagt over Guds ord. Det betyr nok heller at Gud på nytt vil reise opp en bevegelse, en bevegelse vi kan kalle den tredje Elias, og som virkelig har mot og evne til å føre Guds verk videre og avslutte det.
Mange vil nok stusse over uttrykket den tredje Elias, men uttrykket refererer til profeten Elias som beseiret alle Baal-profetene på Karmel, og assosieres med det å forberede veien for Herren. Denne Elias, originalen, er den første Elias. Den andre Elias var døperen Johannes som forberedt veien for Jesu første komme, og som døpte Jesus da Han startet på sin misjon. Den tredje Elias vil forberede veien for Jesu gjenkomst, og det er denne hendelsen som avslutter jordens historie.
Men hva betyr det egentlig å profetere? Noen vil sikkert si at det er å motta syner og skrive dem ned for framtiden, andre vil kanskje si at det er å refste et gjenstridig folk og påtale deres synder. Begge deler er for så vidt riktig. Til Esekiel sa Gud: Du skal tale Mine ord til dem, enten de hører eller lar det være, for de er opprørske, Esekiel 2,7. Til Jeremia sa Gud: Men Herren sa til meg: Si ikke: Jeg er bare en ungdom, for du skal gå til alle dem Jeg sender deg til, og alt det Jeg befaler deg, skal du tale, Jeremia 1,7. I Jeremia 36,2 sier Gud: Ta en bokrull og skriv på den alle de ordene som Jeg har talt til deg om Israel, Juda og alle folkeslagene, fra den dagen Jeg talte til deg i Josjias dager og helt til denne dag. I Daniel 12,4: Men du, Daniel, gjem disse ordene og sett segl for boken inntil endetiden. Mange skal fare omkring, og kunnskapen skal øke. I Åpenbaringen 1,19 sier Gud til Johannes: Skriv det du har sett, både de ting som er og de ting som skal skje etter dette.
Også i Jesaja kapittel 58 finner vi et par vers som peker fram mot endetiden, og det betyr at Gud så dette problemet komme og fortalte sitt folk gjennom profeten Jesaja, ca. år 720 f.Kr. hva som skulle skje mer enn 2500 år før det skulle skje. Det begynner riktignok med en klar henvisning til det kjødelige Israel ved at profeten peker på Jakobs hus som er Israels 12 stammer. Etterhvert, i dette korte kapitlet, ser vi at det handler om endetidens menighet, og vers 12 begynner med følgende: De som kommer fra deg, som peker tilbake til Judas hus (se vers 1) eller Israel. Spørsmålet er hvem det er som kommer fra Judas hus eller Israel. Svaret på det er den kristne kirke, de som bærer Guds rene ord videre i historien. Det er disse, Abrahams åndelige etterkommere, Jesaja 58,12-13 dreier seg om:
De som kommer fra deg, skal bygge opp igjen de gamle, ødelagte stedene. Du skal reise opp igjen de grunnvollene som har tilhørt slekt etter slekt. Du skal kalles den som setter bruddet i stand, den som bygger veiene opp igjen så det blir mulig å bo der. Hvis du vender din fot bort fra sabbaten, så du ikke gjør etter ditt eget velbehag på Min hellige dag, men hvis du kaller sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull, hvis du vil ære den, så du ikke følger dine egne veier, og ikke gjør det som er etter ditt eget velbehag, og ikke taler dine egne ord*.
* Egne ord er her i betydningen av egne og/eller tomme ord. Både den engelske King James 1611 og den spanske Reina Valera bruker ‘egne ord’. Andre oversettelser bruker ‘tomme ord’ i den betydning at det ikke er Guds ord de taler.
Hvorfor skal man gjenreise grunnvollene?
Hva er grunnvollene som skal gjenreises om det ikke er Guds lov og Guds ord som skal gjenreises så dette framstår rent og uforfalsket slik det var i begynnelsen? Spørsmålet er hva som er årsaken til at Guds lov og Guds ord skal gjenreises i endetiden. Grunnen til dette er at den falne kirken har talt sine egne ord og tomme ord stikk i strid med hva Gud har sagt, og at den falne kirken gjør etter sitt eget velbehag. Når jeg skriver den falne kirken så er det først og fremst den katolske kirken jeg sikter til og som er opphavet til det forfallet som har skjedd, og som fortsatt skjer i kirken, og som var katalysatoren for Luthers reformasjon. Etter reformasjonen har også de lutherske og reformerte kirkene falt like dypt som moderkirken. De forkynner i helhet sine egne tomme ord og det som er til eget velbehag, med andre ord det som klør i øret.
Hovedpunktet er imidlertid vanhelligelsen av Guds sabbat. Det kommer fram med all ønskelig tydelighet i disse versene. Den katolske kirken har flyttet sabbatens hellighet fra Guds sabbat, ukens sjuende dag og vår lørdag, til ukens første dag som er vår søndag. Det er også dette temaet som vil være kjernen det siste store åndelige slaget som vil utkjempes like før Jesu gjenkomst, og da er det naturlig at Gud vil reise opp en kirke i endetiden som ‘setter bruddet i stand’, en kirke som ‘reiser opp de gamle grunnvollene’ og ‘bygger veiene så det igjen blir mulig å bo i landet’. De som holder Guds sabbat anerkjenner Gud som universets Skaper og tilber Ham som sin Gud, Skaper og Frelser, mens de som holder pavens søndag hellig tilber et dødelig menneske også kalt fortapelsens sønn, og holder seg til løgnen.
Vi kan derfor slå fast at Gud vil reise opp en kirke i endetiden som vil føre an i avslutningen av Guds underfulle frelsesverk på jorden. Dette har være profetert opp gjennom historien, noe Bibelen er klar på. Gud bevarer alltid en liten rest som kan føre hans lov, ord og vilje videre på den måten Han har sagt det skal være.
Endetidens begynnelse.
Finnes det noe som kalles endetid, og er det på noen måte mulig å sette et bestemt tidspunkt for når denne endetiden begynte?
Vi kan veldig grovt dele tiden inn i to store bolker, profetisk tid og endetid, og vi kan for enkelhets skyld si at profetisk tid startet en gang og endetiden startet der profetisk tid slutter. Det er et skarpt skille mellom profetisk tid og endetid. Til tross for at det ser ut til å være en form for en overgangstid, så er denne overgangen fra profetisk tid til endetid en hendelse som skjedde på et så nøyaktig tidspunkt at vi kan sette en spesiell dato for når profetisk tid opphørte og endetid begynte. Dette vil jeg komme tilbake til senere.
For perioden som er kalt profetisk tid er det gitt mange profetier som har en helt spesifikk begynnelse og en like spesifikk slutt. Et eksempel på en slik tidsprofeti er profetien i Daniel kapittel 7 hvor vi finner historien om et lite horn som skal undertrykke Guds folk over en periode på en tid, tider og en halv tid. Dette uttrykket en tid, tider og en halv tid er en profetisk tidsperiode, og representerer et visst antall år med et nøyaktig starttidspunkt og et likeså nøyaktig stopptidspunkt. På Daniels tid var det vanlig å angi et år som en tid, når det står tider (flertall ubestemt) er det alltid snakk om to år. Når det er flere enn to år blir det angitt som f.eks. 7 tider, (se Daniel 4,16.23.25.32), en halv tid er derfor et halvt år. Til sammen utgjør denne profetien tre og et halvt år, eller 1260 dager profetisk tid.
År/dag-prinsippet.
En profeti er på en måte som en lignelse og skal ikke tolkes bokstavelig. Bibelen gir oss heldigvis nøkkelen til dette prinsippet som vi kaller år/dag-prinsippet, og dette finner vi forklart både i 4 Mosebok 14,34 og i Esekiel 4,6.
Ut fra hvor mange dager dere speidet på landet, førti dager, skal dere bære skylden i førti år, ett år for hver dag. Dere skal få kjenne at Jeg står dere imot, 4 Mosebok 14,34
Når du har fullført dem, skal du legge deg på høyre side. Da skal du bære misgjerningen til Judas hus i førti dager. Jeg legger på deg en dag for hvert år, Esekiel 4,6.
Denne tidsperioden, en tid, tider og en halv tid, er da på 1260 bokstavelige år og begynte en gang, og sluttet nøyaktig 1260 år senere. Men finnes det noe som tilsier at vi kan finne ut når endetiden begynte? Vi må igjen gå til Daniels bok, og der finner vi noen tekster som viser klart til endetiden og en av tekstene viser direkte til skillet mellom profetisk tid og endetid.
I Daniel 8,14 finner vi dette: Han sa til meg: I to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen bli rettferdiggjort. Dette verset må vi lese i lys av tempeltjenesten i det gamle testamentet. I 3 Mosebok kapittel 16 snakkes det om rensingen at den jordiske helligdommen – tabernaklet eller tempelet. Dette ble renset en gang hver år på den dagen som kalles Yom Kippur, og det jordiske tempelet og hele tempeltjenesten med dyreofringer og renselse var kun et forbilde som pekte fram til Kristus og den gjerning han skulle gjøre både her på jorden og etter sin himmelfart i det himmelske tempelet. Derfor er dette verset er spesielt viktig for forståelsen av dette med endetid.
En profeti som når fram til endetiden.
Her er det snakk om 2300 kvelder og morgener, som også er profetisk tid, og dermed har vi en tidsperiode på hele 2300 år etter år/dag-prinsippet. Dette er den lengste tidsprofetien i Bibelen og utgangen av de 2300 dagene er skillet mellom profetisk tid og endetid. Men profetien forteller ingen ting om når denne profetien begynte og heller ikke når den sluttet. Profetien om de 2300 dagene avsluttes med følgende: Synet om kvelden og morgenen, det som ble fortalt, er sant! Sett segl for synet, for det viser til mange dager som kommer*. Jeg, Daniel, ble syk i dagevis. Deretter stod jeg opp og tok meg av kongens gjøremål. Jeg var forskrekket på grunn av synet, men det var ingen som forstod det, Daniel 8,26-27.
* Mange dager som kommer viser til en tid fjernt fra Daniels samtid, nærmere bestemt til endetiden. Daniels bok ble forseglet, det vil si at boken i sin helhet ikke ville bli forstått av noen før vi kom tidligst til overgangstiden mellom profetisk tid og endetid.
Denne profetien var også til bekymring for profeten Daniel som ikke kunne forstå meningen med profetien. Daniel største bekymring var når jødene skulle få vende hjem fra sitt babylonske fangenskap, og Daniel som den bønnens mann han var ga seg ikke, men tryglet Gud om visdom til å forstå dette. At det virkelig dreiet seg om jødenes hjemreise ser vi av Daniel 9,2. Mens Daniel ber om kunnskap og visdom til å forstå kommer engelen Gabriel med hjelp til Daniel slik at han kan forstå profetiene. La oss gå inn i teksten i kapittel 9 vers 20: Mens jeg ennå talte, bad og bekjente min synd og mitt folk Israels synd, og bar fram min bønn om nåde for Herren min Guds åsyn, for min Guds hellige berg, ja, mens jeg ennå talte i bønnen, se, da kom den mannen, Gabriel, han som jeg hadde sett i synet i begynnelsen. Han fløy raskt og rørte ved meg. Det var ved tiden for kveldsofferet. Han lærte meg, talte med meg og sa: Daniel, jeg har nå kommet for å lære deg å forstå. Da du begynte med dine bønner om nåde, gikk det ut et ord, og jeg har kommet for å forklare det for deg, for du er høyt elsket. Legg merke til ordet og forstå synet: Daniel 9,20-23.
Hvorfor sier Gabriel til Daniel at han skal legge merke til ordet og forstå synet? Daniel har jo ikke hatt noe syn nå. Han hadde bedt om å få visdom som kunne hjelpe ham å forstå det han grunnet på. Det synet han skulle forstå må derfor være det synet om de 2300 kvelder og morgener i Daniel 8,14.
Så til den nye profetien Daniel får i Daniel 9,24-27. Dette er for meg den mest bemerkelsesverdige profetien i hele Bibelen. Det forteller oss på en prikk når Jesus skal stå fram og bli døpt og når han skal dø på korset.
Vers 24: Sytti uker er fastsatt for ditt folk og for din hellige stad, til å innelukke overtredelsen, til å gjøre slutt på syndene, til å gjøre soning for misgjerning, til å føre fram evig rettferdighet, til å besegle syn og profet, og til å salve Det Aller Helligste.
Vers 25 Derfor skal du vite og forstå at fra ordet om å gjenreise og bygge opp igjen Jerusalem går ut, inntil Messias, Fyrsten, kommer, skal det være sju uker og sekstito uker. Gaten og vollgraven skal bli bygd igjen, men i tider med trengsel.
Fra ordet gikk ut om å gjenreise Jerusalem og tempelet til Messias skulle stå fram skulle det være 7 + 62 uker = 69 uker. Siden dette er en tidsprofeti må vi regne med år/dag-prinsippet. En uke består av 7 dager, 7 uker + 62 uker (av år) blir da hele 483 bokstavelige år. Altså fra Jødene fikk reise hjem og gjenbygge by og tempel til Messias ble døpt skulle det gå hele 483 år.
Vers 26 Etter de sekstito ukene skal Messias bli utryddet. Ingenting skal han ha. Folket til en fyrste som skal komme, skal ødelegge staden og helligdommen. Slutten på det skal komme med en flom. Inntil enden skal det være krig, ødeleggelser er fast bestemt.
Vers 27 Han skal stadfeste en pakt med de mange i én uke. Midt i uken gjør han slutt på slaktoffer og grødeoffer. På styggedommenes ving skal det komme en som ødelegger. Det skal vare inntil den fastsatte enden skal bli utøst over den som ødelegger.
I versene 26 og 27 fortelles det at Messias skal utryddes, og at dette skulle skje tre og et halvt år ut i den siste uken, eller midt i den siste uken. Nå har vi noen holdepunkter, men ingen ting om når endetiden begynner. Ser vi på teksten i vers 24 står det at Sytti uker er fastsatt, i andre oversettelser brukes uttrykk som avkortet og bitt av. Meningen er at denne profetien om de sytti ukene er avkortet en annen profeti, og da må det være den som Daniel hadde fått tidligere, den om de 2300 kvelder og morgener.
Når begynte endetiden?
For å kunne finne den eksakte tiden for når endetiden begynte må vi se på hva som skjedde i det jordiske tempelet, og tempeltjenesten der. Dette finner vi beskrevet i 3 Mosebok kapittel 16. Det som skjedde i det gammeltestamentlige tempelet var kun et bilde på det som Jesus Kristus skulle utføre. Hver dag hele året gjennom ble det foretatt to daglige ofringer – syndoffer – og alle voksne menn var pliktet til å dra opp til Jerusalem for å bringe fram sitt og sin families personlige syndoffer hvert år. Noe av dette blodet fra alle disse lammene ble stenket på offeralteret som er et symbol på korset, og på den måten ble tempelet gjort urent av de syndene folket bekjente daglig gjennom hele året. Dette tilsvarer Jesu død på korset da Hans blod rant nedover korset. Da den store forsoningsdagen, eller Yom Kippur, kom, ofret øverstepresten for seg selv og for folket, og brakte dette offeret inn i det aller helligste i det jordiske tempelet for å rense det for den urenheten som alle de bekjente syndene hadde forurenset tempelet med. Så ble syndene på en åndelig måte overført til en syndebukk som ble ført ut av leieren til Guds folk. Dette er et bilde på den tjenesten som Jesus utfører i det himmelske tempelets aller helligste i vår tid.
Hver dag gjennom året ble det altså båret fram syndoffer i tempelet, og alle familier i Israel / Juda måtte bære fram sine syndoffer en gang i året. Da Yom Kippur som er den siste dagen i det religiøse året kom var det øverstepresten sin tur til å forta ofringer først på vegne av seg selv og deretter på vegne av folket, og alle ble dømt etter de handlingen de hadde gjort. De som ikke hadde båret fram sine syndoffer i løpet av året ble utryddet fra Guds folk. Det er det samme som vil skje i vår tid. Jesus Kristus, vår Øversteprest undersøker bøkene for å se hva som står skrevet om hvert eneste menneske og på bakgrunn av det Han finner der, blir vi dømt, enten til evig liv sammen med vår Skaper eller til evig død. Denne oppgaven begynte Jesus med da han med sitt eget blod gikk inn i det aller helligste på Yom Kippur det året profetisk tid sluttet og endetiden begynte. Det skjedde i 1844, og dette året falt Yom Kippur på den 22. oktober. Den 22. oktober 1844 er med andre ord starten på endetiden.
Gud reiste opp en bevegelse ved inngangen til endetiden.
Dette sier Bibelen at Gud skal gjøre.
Bibelen selv sier at Gud ikke gjør noe for sitt folk uten at han forteller dem det gjennom sine profeter.
For Herren Gud gjør ingen ting uten at Han åpenbarer Sitt hemmelige råd for Sine tjenere, profetene. Amos 3,7
Vi kan derfor forvente at vi skal kunne finne en tekst som forteller oss at Gud virkelig vil reise opp en bevegelse når vi kommer til overgangstiden mellom profetisk tid og endetid, hvis ikke vil jo verset i Amos 3,7 være meningsløst.
Det verset vi er på jakt etter finner vi i Åpenbaringen 10,11: Da ble det sagt til meg: Du skal igjen tale profetisk mot folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger, (DNB 2005).
Vi ser at Gud bruker samme framgangsmåte i Åpenbaringen 10,11 som Han bruker i Esekiel 2,7; Jeremia 17; Jeremia 36,2; Daniel 12,4 og i Åpenbaringen 1,19, som vi så på rett foran her. Det Han, Jesus, sier til Johannes, som er et bilde på Guds endetidsmenighet, at han, Johannes – som et bilde på endetidsmenigheten – igjen skal profetere. Dette bør vi legge oss på hjertet sammen med det faktum at dette å profetere er noe som skal gjøres mot folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger, dette er altså en verdensomspennende hendelse. At Gud vil reise opp en bevegelse eller en kirke i endetiden er å forvente ut fra historien, og ikke minst etter hva Gud selv sier i Åpenbaringen kapittel 10 vers 11. At Gud forteller oss dette lang tid i forveien er også i harmoni med den måten Gud arbeider på. Se bare hva Jesus selv sier til oss gjennom Johannes. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for en tjener vet ikke hva hans herre gjør. Dere har Jeg kalt venner, for alt det Jeg har hørt av Min Far, har Jeg gjort kjent for dere, Johannes 15,15. I Åpenbaringen 1,1 sier Johannes dette: Jesu Kristi Åpenbaring, som Gud gav Ham for å vise Sine tjenere de ting som må skje om kort tid. Og Han sendte bud og gjorde det kjent ved Sin engel for Sin tjener Johannes,
Men er det nok å vise til bare et vers i Bibelen for å kunne slå fast at ‘slik er det’? I Joels bok finner vi følgende passasje: Deretter skal det skje at Jeg skal utøse Min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal ha syner. Også over trellene og trellkvinnene skal Jeg utøse Min Ånd i de dager. Jeg skal la tegn vise seg på himmelen og på jorden: Blod, ild og røyksøyler. Solen skal forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og fryktinngytende. For det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være utfrielse, slik Herren har sagt, blant de overlevende, dem Herren kaller, Joel 3,1-5.
Hele kapittel 3 i hos Joel handler om endetiden og om Guds dom over folkeslagene (de ugudelige) og Guds velsignelse over sitt trofaste folk. Det kommer tydelig fram at det skal komme til en profetisk bevegelse i endetiden.
Har det skjedd?
Nå er det mange kirkesamfunn som vil påberope seg å være profetiske bevegelser. Jeg skal imidlertid være forsiktig med å dømme andre mennesker og kirkesamfunn, men det er visse kriterier som må oppfylles før man kan ta etiketten Guds kirke i endetiden, eller oppfylle betingelsene for å være en profetisk bevegelse. En spesiell karakteristikk av disse folkene er at de holder Guds bud, alle Guds ti bud, se Åpenbaringen 12,17 og 14,12. Når vi har kommet til denne tiden hvor Guds kirke i endetiden igjen skal profetere, har vi to sett med ti bud. Vi har Guds ti bud, og vi har pavens ti bud. De som holder pavens ti bud kan umulig være Guds kirke i endetiden, for pavens ti bud er en forandret utgave av budene. Det opprinnelige 2. bud er fjernet, det opprinnelige tredje bud har blitt det andre bud osv. Det fjerde bidet (pavens tredje) har blitt endret og gjelder søndagen som hviledag ikke lørdagen som Gud har velsignet og lyst hellig. Det opprinnelige 10. budet har blitt delt i to slik at den katolske kirke også har ti bud, men dette er de falske budene, for de er vesentlig forandret.
Det finnes imidlertid en bevegelse, adventbevegelsen, som oppstod som et resultat av forkynnelsen av de tre englers budskap på 1840-tallet, og var en tverrkirkelig vekkelse som besto av mennesker fra alle datidens kirkesamfunn. Disse kirkesamfunnene var Christian Brethren, Syvendedags Baptister, Anabaptister, Baptister, Metodister, Christian Connection, Presbyterianere, Episkopale, Lutheranere, Hollandsk reformerte, Kvekere og Kongregasjonalister.
Som vi ser så var adventbevegelsen i begynnelsen i sannhet en tverrkirkelig bevegelse. SDA ble etablert som et eget kirkesamfunn i 1863, og fortsatte forkynnelsen av de tre englers budskap. Dette har pågått siden den gang med vekslende styrke, men vil tilta i styrke og kraft når vi nærmer oss den absolutte endetid, når det høye rop lyder sammen med de tre englers budskap.
Denne bevegelsen eller dette kirkesamfunnet holder Guds ti bud så høyt i hevd at de blir kalt legalister av de som holder søndagen som Guds hviledag. Han som startet denne bevegelsen var deisten William Miller, som i tidene etter den amerikansk-engelske krigen 1812-1815 begynte å studere Bibelen etter at han på en uforklarlig måte hadde overlevd et granatnedslag bare en meter fra der han stod. Ette inngående studier av Bibelen kom Miller i 1818 fram til at Jesus skulle komme tilbake i 1843 (se Daniel 8,14), som senere ble justert til 1844. Miller, som var et barn av sin samtid, trodde som alle andre på den tiden at jorden var den helligdommen som skulle renses, og at dette skulle skje ved Jesu gjenkomst. Miller tok feil av begivenheten, men alle hans utregninger var riktig. Det ble også vist Hasen Foss i et syn like etter den store skuffelsen i 1844 at helligdommen ikke var jorden som alle kristne trodde på den tiden, men at det var en helligdom i himmelen, og det var denne helligdommen som skulle renses fra denne dagen i oktober 1844.
Profetiens ånd gitt til adventbevegelsen.
Etter skuffelsen begynte de som var trofaste mot Gud å søke etter svar på hvor de hadde gått feil, og hva de ikke hadde forstått riktig. Kort tid etter skuffelsen, antakeligvis dagen etter, samlet noen av brødrene seg for å be til Gud om lys over hva de hadde misforstått. Blant disse var Hasen Foss. Etter bønnen skulle Hasen Foss og en av brødrene besøke en annen bror, og de tar veien gjennom en maisåker. Der i åkeren fikk Hasen Foss en åpenbaring fra Gud, som viste ham hva de hadde gjort feil. Også William Miller og William Fay fikk syner og åpenbaringer fra Gud. Og kort tid etter så reiste Gud opp en ung kvinne, den 17. år gamle Ellen G. Harmon (senere White), som Sin profet. Adventbevegelsen hadde blitt gitt profetiens ånd, og var blitt en profetisk bevegelse. Alt dette er i henhold til Amos 3,7 og Åpenbaringen 10,11. I 1863 tok bevegelsen navnet syvendedags adventister, og dannet et eget kirkesamfunn.