Innledning.
Helt siden Gud skapte verden har Han hatt et eget folk. De første århundrene fram til den store flommen var det de som var trofaste mot Guds ord, og som tilba Gud på den måten Han har foreskrevet. Dette endret seg noen hundre år etter den store flommen da Gud valgte Abram, som Han senere ga navnet Abraham, som stamfar for Sitt spesielle folk. Abraham ble kallet til å forlate sin familie og sine venner for at han og hans etterkommere gjennom alle tider skulle være adskilt og forskjellig fra verdens folk, og for å forkynne de gode nyhetene, frelsen, som skulle komme gjennom løftets sønn – Jesus Kristus. Men Abrahams kjødelige etterkommere forkastet etter hvert sin førstefødselsrett da de fornektet Jesus da Han kom og mistet de privilegiene som de hadde hatt som Guds eiendomsfolk. Nå, etter korset ble dette privilegiet gitt til de kristne. Korset ble da til et markant skille i historien på to forskjellige måter.
Det viktigste korset brakte menneskeheten var Jesu stedfortredende død. Uten det ville menneskene være fortapt for all evighet. Men konsekvensene av det som skjedde i forbindelse med korset brakte med seg en annen betydelig forandring. Denne andre forandringen som korset brakte med seg gjelder hvem som kan regnes som Guds spesielle folk. Før korset var det tilstrekkelig å være født inn i en av Israels 12 stammer, (eller bli en proselytt, en proselytt var en hedning, det vil si en person fra et annet folk enn Israel, som hadde konvertert til jødedommen). Etter korset er det en helt annen betingelse som ligger til grunn for å bli regnet inn blant Guds spesielle folk. Det er troen, troen på Jesus Kristus. Man er ikke lenger avhengig av etnisitet. Alle, uansett etnisitet, kan bli regnet inn blant Guds spesielle folk gjennom troen på Frelseren Jesus Kristus. Det er noen betingelser til, men de kommer vi tilbake til etter hvert.
Det kan kanskje være en del forvirringer rundt uttrykket Guds folk, og det er mange som identifiserer seg med dette til tross for at de ikke tilfredsstiller de betingelsene som vår Gud setter for å kalles Guds folk. Mot slutten av Bergprekenen kommer Jesus med et oppsiktsvekkende utsagn: Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn? Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet! Matteus 7,21-23.
Bergprekenen regnes som Jesu første store tale, og den ble holdt kort tid etter at Han ble fristet av djevelen i ørkenen, og det Jesus sier her er at det ikke er nok å ha en slags tro på Jesus, man må også gjøre det Han ønsker vi skal gjøre. Nøkkelordene i sitatet fra Bergprekenen er dere som driver med lovløshet. Vi er vel alle familiære med uttrykket lovløs og lovløshet. Men, hva betyr det egentlig å drive med lovløshet? Det har jo åpenbart noe med loven å gjøre, tibudsloven – Guds ti bud. I Jakob 2,10 leser vi dette: For den som holder hele loven, men snubler på ett punkt, er blitt skyldig i hele loven. Her ser vi at Jakob sier å bryte ett bud er det samme som å bryte alle, resultatet vil bli det samme. Så om noen bryter ett bud, vel og merke med vilje, betyr det at vedkommende har satt seg selv utenfor loven, og er da per definisjon lovløs.
Det kommer kanskje best fram i Jesaja 58,13-14 hva Jesus mener med det Han sier i sitatet fra Bergprekenen: Hvis du vender din fot bort fra sabbaten, (en klar og tydelig referanse til Guds ti bud), så du ikke gjør etter ditt eget velbehag på Min hellige dag, men hvis du kaller sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull, hvis du vil ære den, så du ikke følger dine egne veier, og ikke gjør det som er etter ditt eget velbehag, og ikke taler dine egne ord, da skal du ha stor glede i Herren. Jeg skal la deg ri på høydene i landet og mette deg med arven fra din far Jakob. Herrens munn har talt. Her er stikkordene så du ikke gjør etter ditt eget velbehag. I stedet for å gjøre vårt velbehag skal vi gjøre det som er til Guds velbehag, og selv om mange hevder de har drevet ut demoner – som egentlig burde være en god handling – så ser Jesus bak fasaden og ser at det er først og fremst av egeninteresse at enkelte gjør dette, mens andre igjen ikke holder alle Guds bud og lover.
Apostlenes gjerninger kapittel 8 gir oss et eksempel på slike mennesker som er drevet av egenkjærlighet, og higen etter penger og berømmelse. Her finner vi trollmannen Simon som kommer til troen. Dette var en person som hadde drevet med trolldom og skapt undring, og alle ga akt på det han gjorde, og de trodde at det ble gjort med Guds kraft, (se vers 8 og utover i kapittelet). Når Filip kom og forkynte evangeliet ble også Simon døpt, og Simon som holdt seg sammen med Filip etter dåpen ble forundret over den kraft som Filip hadde da han så hvilke under som ble gjort. Simon ønsket å kjøpe denne kraften som Den Hellige Ånd gir gratis til de som er skikket til å motta den. Legg merke til hva Peter sier til Simon da han ber om å få kjøpe Den Hellige Ånds kraft: Du har verken del eller arv i dette ordet, for ditt hjerte er ikke oppriktig i Guds øyne, Apostlenes gjerninger 8,21. Simon ønsket berømmelse gjennom å gjøre mirakler og var med andre ord lovløs.
Til de skriftlærde og fariseerne sa Jesus dette: Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere er som hvitkalkede graver som nok ser vakre ut utenpå, men som innvendig er fulle av dødningebein og all urenhet, Matteus 23,27. Det var de skriftlærde og fariseerne som skulle lede Guds folk, men de var kun opptatt av seg selv. De passet på å gjøre ‘gode gjerninger’ i folks påsyn så de kunne skryte av hvor fromme de var, og derfor blir de karakterisert som hvitkalkede graver utenpå, men er fulle av død og elendighet innvendig, fordi de i sine hjerter var langt fra å leve opp til Guds standard og norm. Jeg anbefaler alle å lese Matteus kapittel 23 i sin helhet. Legg merke til hvordan Jesus omtaler de skriftlærde og fariseerne. Det er lite flatterende den måten Han omtaler dem på.
Slik har det vært opp gjennom alle tider, mange av dem som skulle lede Guds folk har vært alt annet en skikket til å gjøre det i Guds øyne. I vår tid er det verre enn noen gang tidligere. Kirkeledere over hele verden anstrenger seg til det ytterste for å liberalisere Guds ord så mye som mulig, nesten som et slags mesterskap i liberalisering. Vi har predikanter som selger helbredelser som en handelsvare, og jo mer du ‘donerer’ av penger, jo sikrere er du på å bli helbredet. Andre utfører det de kaller ´helbredelser´ under sine møter. Helbredelse per telefon er også en lukrativ geskjeft, og i Norge har vi en ´telefonpastor´ som tar langt over tusen kroner i timen for å spille av en forhåndsinnspilt forbønn. I mange av de helbredelsene som skjer kan det se ut som om det virkelig har funnet sted en helbredelse, men ser vi på hva disse pastorene gjør er det ikke forenlig med Guds ord, for Guds gave kan ikke kjøpes for penger. Se bare hva Jesus sier i Matteus 10,8: Helbred syke, rens spedalske, vekk opp døde, driv ut demoner! For ingenting har dere fått det, for ingenting skal dere gi det videre.
Allikevel ser det ut til at det skjer helbredelser, og det også sikkert gjør, for Satan kan virke mirakler for de som lar seg bruke av ham. Men de fleste miraklene er ikke mirakler i det hele tatt, men ren og skjær svindel. Det har blitt bevist at den samme personen har blitt helbredet både for samme lidelse og for nye lidelser på forskjellige steder, og da skurrer det ikke så rent lite.
Nok om det. Jeg kan ikke dømme noen, det har jeg verken rett til eller myndighet til å gjøre – heldigvis. Takk Gud for at Han er rettferdig og vil dømme alle etter de samme kriteriene, og ikke minst, Han ser våre hjerter og hvilke intensjoner vi har, og hvilke motiver vi har for å være i Herrens tjeneste. Jesus sier selv at mange som kaller seg kristne og som hevder at de har gjort mirakler i Jesu navn, ikke er dem de utgir seg for å være. Disse vil bli avvist i dommen. Det er dette jeg vil sette fingeren på, ikke noe annet. La oss se på noen av de karakteristikkene som er gitt Guds folk, og ikke minst hvem de er.
Guds folk holder Hans bud.
Gud har sin kirke på jorden i endetiden som holder hans lov høyt i hevd, den loven som er trådt under fot av ´hedningene´, og de viser verden veien til Guds Lam, som bærer verdens synd, (Johannes 1,29).
Det finnes kun et kirkesamfunn i verden som i vår tid prøver å gjenreise alt det som har blitt revet ned av den falne kirken, og om dem sier Jesaja følgende: De som kommer fra deg, skal bygge opp igjen de gamle, ødelagte stedene. Du skal reise opp igjen de grunnvollene som har tilhørt slekt etter slekt. Du skal kalles den som setter bruddet i stand, den som bygger veiene opp igjen så det blir mulig å bo der, (Jesaja 58,12).
Dette folket er omtalt i Bibelen på flere steder, og det er derfor viktig å studere Skriften for å se hva den sier om Guds folk i endetiden. Johannes beskriver dette folket slik i Åpenbaringen 12,17: Og dragen ble rasende på kvinnen, og han gikk for å føre krig mot de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd. Her er det et par uttrykk som må forklares. Dragen er et bilde på Satan og kvinnen er et bilde på Guds folk i sin helhet. Når det står at dragen gikk for å føre krig mot de andre av hennes (kvinnens) ætt, betyr dette at kirken er delt. Det var ikke kirken i begynnelsen. Da apostlene grunnla kirken var den ren og udelt. Det er først etter forfallet begynte etter at den siste av Jesu apostler, Johannes, døde tidlig i det 2. århundre at kirken ble splittet. Etter hvert så utviklet dette seg slik at noen fortsatt holdt fast i det rene evangeliet overlevert av Jesu apostler, mens noen ga etter for verdens påvirkning. Satan hadde nå vunnet en stor seier. Han hadde klart å splitte kirken gjennom forfølgelser, drap og senere med hedenskap og menneskelige tradisjoner som infiltrerte kirken. Nå i endetiden har Satan kontroll på den delen av kirken som falt for verdens påvirkning. Denne delen har Satan full kontroll på, og disse trenger han ikke å gå til krig mot, mens den delen av kirken som ikke vil underkaste seg det lille hornets lover og doktriner er den delen som er utsatt for Satans raseri, og det er disse han går til krig mot. Det er disse som er de andre av hennes ætt.
Dette verset viser også hva som skiller de to delene av kirken: De andre av hennes ætt holder Guds bud. Dette betyr alle Guds ti bud. Men hvorfor bruker Johannes uttrykket ´Guds bud´ her i Åpenbaringen? Er det ikke åpenbart at det er Guds bud det er snakk om? I den norske King James-utgaven, Bibelen Guds Ord, brukes uttrykket ´Mine bud´ i 30 forskjellige vers, og hvorfor bruker ikke Johannes ´Mine bud´ i Åpenbaringen 12,17 og 14,12 når han bruker ´Mine bud´ tre ganger i sitt evangelium? (se Johannes 14,15; 14,21; 15,10.) Vi forstår jo ´Mine bud´ som ´Guds bud´ de andre stedene vi møter dette uttrykket i Bibelen, så hvorfor brukes ikke ´Mine bud´ også i Åpenbaringen?
Jeg tror svaret er at det ikke er åpenbart at det dreier seg om Guds bud dersom uttrykket ´mine bud´ blir brukt når vi kommer så langt inn i endetiden som vi har kommet i dag. Det kommer klart fram av konteksten at disse to versene forteller oss om noe som vil skje i den aller siste tid, like før Jesu gjenkomst. I Daniel 7,25 står det om det lille hornet at: Han (det lille hornet – et lite et – i vers 8) skal tale ord mot Den Høyeste, han skal tyne Den Høyestes hellige, og skal sette seg fore å forandre tider og lov. Så skal de hellige bli overgitt i hans hånd for en tid og tider og en halv tid. Noen skal altså prøve (= sette seg fore) å forandre tider og lov, og det er bare ett sted hvor lov og tid knyttes sammen og det er i Guds fjerde bud. Når vi har kommet så langt inn i endetiden som vi har gjort nå har vi faktisk to utgaver av de ti bud. Vi har originalen som Johannes kaller Guds bud, og vi har det jeg kaller pavens ti bud.
Når det gjelder Guds folk så viser Åpenbaringen til ´to grupper Guds folk´. Den ene delen er de som også kalles de andre av henne ætt, og er de som holder Guds bud og Jesu tro (Åpenbaringen 14,12, DNB 1930), og som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd, (Åpenbaringen 12,17). De andre som er Guds folk er de som fortsatt befinner seg i Babylon, eller den falne kirke, men som er ærlige og oppriktige søkende etter sannheten. Deres problem er at de har blitt forført av sine prester eller pastorer. Denne gruppen er nevnt i Åpenbaringen 18,2-4 hvor det står: … … Falt, falt er den store Babylon, og hun er blitt et bosted for demoner, et fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt fugl! For alle folkeslagene har drukket av hennes horelivs vredes-vin, kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike ved overfloden fra hennes luksus. Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa: Kom ut fra henne (den store Babylon = forvirringen i den falne kirken), mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager.
Jeg vil komme med to advarsler til slutt i denne delen. For det første så skal de som ikke tilhører ´de andre av hennes ætt´ være forsiktige med hva de sier og gjør mot denne gruppen. Ikke på grunn av at disse menneskene er spesielle, men for deres egen skyld, fordi Herren Gud har selv sagt om dette folket: Frykt ikke, for Jeg har forløst deg. Jeg har kalt deg ved navn; du er Min, (Jesaja 43,1). De som går mot dette folket går i virkeligheten mot Gud.
For det andre så hviler det et stort ansvar på dette folket som hører til de andre av henne ætt. Disse må passe seg så de ikke gjør det vanskeligere enn det er for de av Guds folk (Mitt folk i Åpenbaringen 18) som fortsatt befinner seg i Babylon å komme seg ut av forvirringen og finne veien til Guds kirke i endetiden. Mange vil ha lett for å stigmatisere og sette andre mennesker i bås, men vi må huske på hvor vi selv kom fra en gang, og heller hjelpe mennesker som søker etter sannheten å finne den der den er å finne. Selv om de kler seg annerledes, kanskje farger håret i forskjellige farger, har tatoveringer, snakker litt annerledes og spiser andre ting enn det vi gjør betyr ikke det at vi har rett til å avvise dem. Vi skal hjelpe dem som hører Guds kall ‘kom ut av henne’ til å finne seg til rette hos oss, i Guds endetidsmenighet. Det er ikke slik at vårt kirkesamfunn kan frelse mennesker, det kan ingen kirke, ikke engang moderkirken kan det selv om det hevdes fra Roma at det ikke er frelse å få utenfor hennes vegger. Vår oppgave er å kalle dem ut av forvirringen og lede dem til fellesskapet i Guds endetidsmenighet fordi fellesskapet i Guds kirke er viktig for oss i endetiden da prøvelsene vil falle over Guds trofaste rest. Men takk Gud, Han vil sørge for Sitt folk.
Hensikten med Guds ti bud / Guds lov.
Johannes skriver i Åpenbaringen 11 at når den sjuende basun lyder vil Guds tempel i himmelen bli åpnet, og Guds paktsark kunne sees i det himmelske tempelet, (se Åpenbaringen 11,15-19). Hvorfor gjør Johannes et nummer ut av det at paktsarken kunne sees i himmelen? Svare på ligger i hva paktsarken inneholder. I den ligger de to steintavlene på hvilke Gud selv skrev de ti bud, og fordi Gud skal dømme levende og døde etter deres gjerninger. Skal det foretas en dom må man dømmes etter en viss standard, og Guds standard er Guds ti bud.
Nå er det imidlertid mange, veldig mange, som hevder at Kristus opphevet loven og naglet Guds ti bud til korset da Han døde på korset, og påstår at vi ikke trenger Guds ti bud fordi vi lever under nåden. Men det er ikke riktig. Hvordan kan Gud dømme noen dersom loven er opphevet? Jeg mener det er på sin plass å se på Guds ti bud og hvordan vi skal forstå betydningen av dem.
Guds ti bud er Guds rikes lov, og alle riker må ha et sett med lover, for uten lover blir det anarki og alle både kan og vil gjøre det de finner for godt å gjøre. Det er utenkelig at et samfunn ikke skal ha et sett med lover. Til og med bedrifter, lag og foreninger har lover og vedtekter, for uten at virksomheten blir regulert vil det hele bare flyte ut, ingen ting vil være forbudt, og de frykteligste handlingene vil være tillatt – om det hele ikke reguleres av et lovverk.
Nå har Guds ti bud, eller Guds lov også en annen hensikt som jeg vil prøve å synliggjøre her. Dette er imidlertid et tredelt konsept, som består av loven, nåden og frelsen. Når det gjelder forholdet mellom lov, nåde og frelse så er det vel så mange som har en total feilaktig oppfatning av dette, en oppfatning som er direkte ødeleggende for frelsen. La oss se på disse hver for seg og hvordan de forholder seg til hverandre.
Loven:
Paulus sier i Romerbrevet 7,12: La det da stå fast at loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt.
Da Adam og Eva spiste av treet som gir kunnskap om godt og ondt, står det at de syndet. Synd er lovbrudd, de overtrådte med andre ord Guds lov. Paulus forklarer dette i Romerbrevet 5,12 hvor han sier at … … synden kom inn i verden ved ett menneske (Adam) … … Loven, Guds ti bud, gjenspeiler Guds karakter og er like uforanderlig og evig som Gud selv. Den har vært til fra evighet av, og i tillegg til å være like uforanderlig og evig som Gud, er loven hellig, rettferdig og god. Loven uttrykker altså Guds gode vilje og kjærlighet, og er en rettesnor som forteller oss … 1) … hvordan vi skal leve våre liv i forhold til Gud, som er den vertikale linjen og utgjør de fire første budene slik de er nedtegnet i Bibelen – ikke slik de forskjellige katekismene tegner opp budene*, og … 2) … hvordan vi skal leve våre liv i forhold til våre medmennesker, som er den horisontale linjen og utgjør de seks siste budene i Guds ti bud. Vi kan da si at loven, Guds ti bud, tegner et kors hvor den vertikale linjen forteller oss hvordan Gud ønsker at vårt forhold til Ham skal være, og hvor den horisontale linjen forteller oss hvordan Gud ønsker at vårt forhold til vår neste skal være. * I de forskjellige katekismene er det foretatt tre store endringer. a) Det andre budet er strøket ut og erstattet med det tredje, det tredje med det fjerde osv. b) Det opprinnelige fjerde budet, Guds fjerde bud, er radbrekket og består kun av 5 ord, Du skal holde hviledagen hellig (se lille_katekisme_bokmaal.pdf (kirken.no))av i alt 89 ord (se 2 Mosebok 20,8-11 BGO 1988). c) Det opprinnelige 10 budet er delt i to, det niende og det tiende, slik at totalen fortatt er ti bud.
Men loven kan ikke frelse meg, og jeg kan heller ikke oppå å frelse meg selv om jeg så holder hele Guds lov, til punkt og prikke, hele livet. Foruten å gjenspeile Guds karakter så er loven for meg en rettesnor, eller som et veikart, en GPS, som viser meg hvilken vei jeg må velge for å komme fram til det endelige målet. Frelsen.
Nåden:
I Efeserbrevet 2,8 finner vi følgende: For av nåde er dere frelst, ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave.
Forståelsen av ordet nåde, slik det brukes i Bibelen, har sin bakgrunn i det orientalske eneveldige kongestyret. Når en konge, som for eksempel kong David, viste nåde, eller barmhjertighet, mot en av sine undersåtter betød det alltid at han personlig grep inn i denne personens liv og gjorde noe for vedkommende, som denne personen ikke var i stand til å gjøre selv, som for eksempel å ettergi ham all gjeld. Kongen strøk med andre ord ut vedkommendes skyld.
Når vi snakker om Guds nåde, eller Jesu nåde, så betyr det for meg at Gud eller Jesus gir meg noe som jeg aldri er i stand til å oppnå ved egne gjerninger, noe som jeg aldri kan gjøre meg fortjent til. Nåden er en av Guds gaver. Gud gir meg noe – frelsen – og Gud tilgir alle mine synder. Jeg kan ikke gjøre noe ting, bortsett fra å ta imot denne gaven.
Frelsen:
I 2 Timoteus 1,9 leser vi: Det er Han som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter Sin egen rådslutning og nåde, den som ble gitt oss i Kristus Jesus fra evige tider av.
Da Gud hadde skapt mennesket sa Gud at det var overmåte godt, med andre ord alt det Gud skapte var perfekt. Gud og menneskene vandret sammen i Edens hage, og Adam og Eva så Gud ansikt til ansikt fordi de var syndfrie. Men denne idyllen varte ikke lenge. Mennesket syndet, og dette skilte dem fra Gud. Da mennesket falt i synd ble frelsesplanen, som var lagt før menneskene ble skapt, iverksatt. Denne planen har som mål å føre menneskene tilbake til Gud, og gjenopprette hele jorden til den tilstand den var i før synden kom inn i verden. Frelsesplanen ble først visualisert gjennom dyreofringer og tempeltjenesten i gammeltestamentlig tid, og frelsesplanen ble fullført gjennom Jesu offerdød på korset.
Jeg kan ikke klare å frelse meg selv med gjerninger, uansett hvor gode eller hvor mange de er. Den eneste veien til frelsen er gjennom frelseren, Jesus Kristus.
Sammenhengen mellom loven og nåden:
I Johannes 8,1-11 finner vi fortellingen om kvinnen som var tatt i hor, og som fariseerne og de skriftlærde stilte fram for Jesus, fordi de ville finne noe som de kunne sette ham fast for. Loven sier klart og utvetydig at en kvinne som blir grepet i ekteskapsbrudd skal steines til døde. Jesus visste hva fariseerne og de skriftlærde var ute etter, så han svarte ikke direkte på spørsmålet om kvinne skulle steines eller ikke, men sa at den som var syndfri – med referanse til loven – skulle kaste den første steinen. Ingen av de som anklaget kvinnen kastet stein på henne, men de gikk derfra alle sammen.
I versene 10 og 11 finner vi hva det hele dreier seg om. Vers 10 … … Kvinne, hvor er disse anklagerne dine? Har ingen fordømt deg? Vers 11 Hun sa: Ikke én, Herre. Ut i fra Bibelen så forstår jeg det slik at Gud ikke tilgir noen som ikke angrer sin synd. Vi kan derfor gå ut fra at Jesus kunne se at kvinnen hadde angret alle sine synder, og Jesus svarte kvinnen, og sa: … Heller ikke Jeg fordømmer deg … … og på denne måten plasserer Han kvinnen trygt under Guds tilgivende nåde … … Aha, hva var det jeg sa, vil mange tenke når de leser dette, Jesus opphevet loven fordi Han ikke steinet kvinnen, men plasserte henne under sin nåde. Men dette er så feil, så feil, fordi de glemmer resten av vers 11 hvor Jesus fortsetter å si: … … Gå bort og synd ikke mer! med hvilket Jesus plasserer henne inn sikkert og trygt under loven.
Et annet bilde på hvordan loven og nåden forholder seg til hverandre er dette. Du er ute og kjører på motorveien. Fordi du har det travelt da du må rekke et viktig møte, kjører du alt for fort. Du blir stoppet av politiet som vil gi deg en stor bot, noe som er din velfortjente straff for å ha brutt loven. Du innrømmer din skyld, og forklarer hvorfor du kjørte for fort. Politimannen ser på deg og sier: ‘Jeg skal la nåde gå for rett denne gangen’, river i stykker boten og lar deg kjøre videre.
Da du ble stoppet av politimannen plasserte han deg under loven, og ifølge loven så skulle du straffes. Da politimannen sier du slipper å betale boten og kan kjøre videre, noe du så absolutt ikke hadde gjort deg fortjent til, så plasserer han deg under nåden. Men, hva gjør du nå? Fortsetter du å kjøre for fort for å rekke fram i tide til dette møtet fordi politimannen har plassert deg under nåden, eller kjører du etter det loven sier du kan gjøre? Selv om politiet viste deg nåde ved ikke å gi deg denne boten, så betyr ikke det at fartsgrensene på den veien du kjører er opphevet. Loven eksisterer og gjelder fortsatt.
Men Guds lov krever fortsatt at lovbryteren må ta sin straff, og det er nettopp dette som er kjernen i problemet. Fordi loven krever at lovbryteren må ta sin straff, som ifølge Paulus er døden, og fordi jeg ikke er i stand til å betale den straffen loven krever, kommer Jesus til meg når jeg vender meg til Ham og angrer mine synder. Da vil Frelseren plassere meg trygt under hans nåde når Han sier ‘Jeg tilgir deg dine synder’ … … og følger opp med å gi meg beskjed om å ‘gå bort, men synd ikke mer!’Nåden opphever ikke loven, men er en av Guds gaver til oss nettopp fordi vi ikke er i stand til å hjelpe oss selv til å frelse oss selv fra den synden vi har begått. Det er ene og alene fordi vi ifølge loven er syndere at vi trenger Guds nåde.
For meg så er disse to fortellingene to gode bilder på hvordan vi skal oppfatte loven og nåden, og hvordan vi må se sammenhengen mellom disse. Det som kommer først er en oppriktig anger over de syndene vi har begått, dette utløser Guds nåde som dekker over de misgjerninger vi har gjort.
Sammenhengen mellom loven og frelsen:
Det er mange som tror at man må holde loven for å bli frelst. Jesus plasserte jo kvinnen som var grepet i hor under loven, men Han plasserte henne også under nåden. På mange måter var jeg en gang i samme situasjon som kvinnen i Johannes 8. Jeg var en ateist, og levde et liv som ikke var forenlig med Guds lov, og jeg brydde meg overhodet ikke om at jeg overtrådte Guds lov. Jeg var en stor synder som hele tiden brøt Guds lov, helt til jeg fikk et møte med Jesus, som tok tak i meg, og sakte men sikkert formet han meg, slik pottemakeren former leiren. I det øyeblikket da jeg steg opp av dåpsgraven den dagen jeg ble døpt fikk jeg full visshet om at Gud hadde tilgitt meg alle mine mange synder, og det helt uten at jeg hadde gjort annet enn å ha tatt imot Jesus som min frelser og angret mine synder. Det var ikke på grunn av at jeg hadde holdt Guds bud at Jesus frelste meg, tvert imot.
Paulus sier i Romerbrevet 6,23 at syndens lønn er døden. Dette uttrykket at syndens lønn er døden må vi forstå riktig. De som overtrer Guds lov er syndere, og per definisjon er de døde – i åndelig forstand. På den tiden jeg var ateist, var jeg død … … åndelig død. I Galaterbrevet 3,13 sier Paulus at Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse. Men, hva er lovens forbannelse? Lovens forbannelse er det samme som syndens lønn; døden. Selv om vi skulle klare å holde loven til punkt og prikke så vil den allikevel ikke kunne frelse oss. Det er kun frelse i Jesu navn, ene og alene fordi Jesus Kristus overvant døden da han sto opp fra de døde den tredje dag.
Kristus kjøpte oss fri fra døden, og fra lovens forbannelse, da han døde i vårt sted på korset. Det kostet Jesus Kristus absolutt alt å kjøpe oss fri. Hans død var betalingen for at jeg skal slippe å bli rammet av lovens forbannelse. Gud tilbyr oss en gave, og den er helt gratis. Vi kan ikke gjøre oss fortjent til den, vi kan bare velge om vi vil ta imot gaven eller ikke. Frelsen i Jesu Kristi blod, som ble utgytt for oss på Golgata, er denne gaven som Gud tilbyr, og det er den største gave jeg kan ønske meg. Denne gaven inneholder også et håp for framtiden, og et løfte om en arv: evig liv. Selv om vi dør før Jesus kommer tilbake, vil vi allikevel leve evig sammen med Herren. Det er dette som loven ikke er i stand til å gjøre for oss. Den kan ikke frelse oss eller gi oss evig liv. Det er det bare Jesus som kan gjøre, (Apostlenes gjerninger 4,10-12).
Men hvordan er det loven virker når den ikke kan frelse oss?
Loven kan sammenlignes med et speil. Speilet gir et speilbilde av virkeligheten, men speilet kan ikke gjøre noe for å forandre dette bildet. Om jeg er møkkete i ansiktet, så kan jeg ikke se det uten å se i et speil. Når jeg ser i speilet ser jeg at jeg er møkkete. Jeg kan godt prøve å gjøre meg ren med speilet, men det går ikke. Det eneste jeg oppnår med dette er at jeg sannsynligvis blir mer møkkete. Jeg trenger noe annet, og det er dette speilet viser meg. Jeg er møkkete og må gjøre noe med utseende mitt, jeg må med andre ord finne noe eller noen som kan gjøre meg ren. For å fjerne møkka trenger jeg rent vann så jeg kan vaske meg ren.
Dette betyr: Jeg har syndet, som er det samme som å være møkkete i ansiktet, men jeg ser ikke det uten å se hva loven, som er speilet, sier. Loven kan ikke gjøre meg ren, men viser meg at jeg trenger vann til å vaske vekk møkka, som er det samme som en frelser som kan rense meg fra mine synder.
Det er som sagt mange som tror at man må holde loven for å bli frelst, men det er umulig. Selv vil jeg si at jeg ønsker av hele mitt hjerte å holde Guds lov, ikke fordi at loven kan frelse meg, men fordi jeg til tross for lovens krav er frelst av bare nåde i Jesu navn. At jeg ønsker å holde loven er en frukt av frelsen, samtidig som det forteller alle at jeg anerkjenner Gud som min skaper og konge.
Sammenhengen mellom nåden og frelsen:
Guds nåde er et av uttrykkene som viser oss Guds uendelige og grenseløse kjærlighet. Johannes sier i 1 Johannes 4,9-10: Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt Sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og har sendt Sin Sønn til soning for våre synder.
Bibelen er, som nevnt tidligere, klar på at den straffen som loven pålegger synderne er døden. Gud ønsker ikke at noen skal gå fortapt, Han ønsker at alle skal påkalle Hans navn og bli frelst. Si da til dem: Så sant Jeg lever, sier Herren Gud, Jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i det at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde ferd! For hvorfor skulle dere dø, Israels hus? Esekiel 33,11 …//… For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp, Jeremia 29,11.
Da jeg ba om tilgivelse for mine synder, valgte Kristus i sin store kjærlighet å ta min straff på Seg selv, slik at jeg kan bli frelst og bli tilregnet Hans rettferdighet. Jeg har nok skuffer Gud talløse ganger, men alltid så viser Han meg nåde. Som far til fire har jeg flere ganger kommet i situasjoner hvor jeg har blitt både skuffet og ikke minst sint fordi barna mine har gjort noe de visste var feil.
For mer enn 20 år siden kjøpte min eldste sønn seg en bil før han fikk førerkortet. Vi avtalte at jeg skulle ta vare på bilnøklene slik at han ikke skulle bli fristet til å låne den. Men en dag mens jeg var på jobb ble fristelsen for stor, og han tok nøklene og kjørte en tur sammen med kameraten sin. Dette gikk galt … … fryktelig galt. De kjørte av veien og havnet mellom to trær like ved en elv. Bilen ble totalvrak, men de to guttene slapp heldigvis fra det med skrekken. Da jeg kom hjem fra jobb visste jeg ingen ting om dette, men så at bilen var borte, og da jeg oppdaget det ble jeg både skuffet, sint og redd, og tenkte på hvilke reaksjoner jeg skulle innta ovenfor synderen, og hvilken straff han skulle få.
Da sønnen min kom hjem var jeg fortsatt sint, men det første han sa var: pappa jeg har gjort noe jeg ikke skulle ha gjort, jeg håper du kan tilgi meg. Så fortalte han meg hele historien, og til tross for at han hadde gjort noe ulovlig satt jeg igjen med en følelse at jeg burde være glad og ikke sint. Begge guttene kunne jo mistet livet, eller blitt sittende i rullestol resten av livet. Gleden over at min sønn var like hel etter denne ulykken overskygget mitt sinne over hans ulydighet, og jeg innså at han hadde fått straff nok for sin ulydighet. Fordi jeg er glad i ham kunne jeg ikke straffe han etter at han hadde bedt om tilgivelse.
Jeg tror det er slik Jesus også ser det når vi kommer til ham og ber om tilgivelse for våre synder. Vi vet vi ikke burde ha begått disse syndene, allikevel synder vi, og slik sett fortjener vi all den straff som loven krever. Men fordi Jesus elsker oss tok han den straffen vi skulle ha, han døde for oss, og har gjort opp vår gjeld, og frelsen han gir oss er kun av nåde … … … … og av nåde alene. Da jeg sto dømt til døden, tok Han min plass. Dette er nåde over all nåde.
Bibelen forteller oss gjennom loven at vi er syndere, men loven ikke kan hjelpe oss. Loven er kun et speil som forteller oss at vi trenger hjelp, og sender oss til Jesus – som er den eneste som kan hjelpe oss. Jesus er nådens kilde. Når vi omvender oss angrer vår synd vil Jesus tilgi oss og frelse oss fra lovens forbannelse … ufortjent … … … av bare nåde.
Men, skulle det være slik at loven er opphevet, ja da trenger vi ikke nåden for da er det ingen synder å frelse oss fra, og da døde Jesus forgjeves på korset. Det er en av de største misforståelsene innenfor store deler av den kristne kirke å tro at loven er opphevet.
Guds rest vil blitt gitt Åndens mange gaver.
De som Gud regner som sitt endetidsfolk vil Han utruste med Åndens gaver så de kan helbrede syke, vekke opp døde, drive ut demoner og tale andre språk, alt etter det Ånden ser er formålstjenlig. Paulus lister opp disse gavene i 1 Korinterbrev 12 hvor han skriver dette i versene 8 til 10: For til én blir det gitt visdoms ord ved Ånden, til en annen kunnskaps ord ved den samme Ånd, til en annen tro ved den samme Ånd, til en annen nådegaver til å utføre helbredelser ved den samme Ånd, til en annen kraft til å gjøre undergjerninger, til en annen profetisk gave, til en annen å prøve ånder, til en annen forskjellige slags tunger, til en annen tydning av tunger.
Jesus selv er sitert av både Markus og Matteus, og her sier Han følgende i Markus 16,17: Og disse tegn skal følge dem som tror: I Mitt navn skal de drive ut demoner, de skal tale med nye tunger …//… mens Han i Matteus 10,8 sier dette: Helbred syke, rens spedalske, vekk opp døde, driv ut demoner! For ingenting har dere fått det, for ingenting skal dere gi det videre.
Beklageligvis er det mange som tror at det å tale nye (andre) tunger er det samme som å bable i vei på et slags kaudervelsk. Denne form for ‘tungetale’ er noe vi finner både i de gamle okkulte mysteriereligionene, og i alle hedenske stammereligioner over hele verden. Denne formen for ‘tungetale’ vant innpass i karismatiske menigheter i USA for mer enn 120 år siden. Er det noen som virkelig tror at disiplene som Jesus sendte ut for å bringe evangeliet til hedningene bablet i vei på et uforståelig ‘språk’? For at evangeliet skulle bli forstått måtte de snakke det lokale språket, det er også noe vi ser i Apostlenes gjerninger kapittel 2 som handler om apostlene som ble gitt Den Hellige Ånd, og om Peters tale på pinsedagen. Det står i vers 4 at de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale, mens det i vers 6 står at hver og en hørte dem tale på sitt eget språk. Det er helt klart at disiplene ble utrustet med evnen til mirakuløst å snakke andre kjente språk, så versene 7 til 11. Thomas, for eksempel, dro helt til India hvor han forkynte evangeliet, inderne forstå helt sikkert ikke hebraisk, og Thomas hadde helt sikkert ikke studert indisk på universitetet, men evangeliet forkynte han slik at det bar frukter. Thomas snakket på en mirakuløs måte de språkene som var nødvendig for å gjøre seg forstått. Han hadde fått Åndens gave til å tale andre tunger.
På samme måte som med disiplene på pinsedagen vil Gud, når tiden er inne, utruste sitt endetidsfolk med de Åndens gaver som er nevnt over, men ifølge profetiens ånd vil ikke Guds trofaste rest utføre slike mirakler før i den absolutte endetid. Det er imidlertid er del kriterier som må oppfylles av Guds trofaste rest før dette blir en virkelighet. Guds folk må komme til det stedet hvor disiplene var på pinsedagen. Ikke på det samme sted fysisk sett, men på samme sted åndelig sett. Etter at Jesus ble tatt opp til himmelen leser vi i Apostlenes gjerninger 1, 12-14 dette: Da drog de tilbake til Jerusalem fra det fjellet som er kalt Oljeberget, som er i nærheten av Jerusalem, en sabbatsreise derfra. Og da de var kommet inn, gikk de opp i den øvre salen hvor de pleide å holde til: Peter, Jakob, Johannes og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre. Deretter valgte de en ny 12. apostel, for at de skulle være fulltallig. Jesus utpekte 12 apostler, og vi kjenner alle historien til Judas som forrådte Jesus, derfor måtte de ha en ny 12. apostel slik at de skulle være fulltallige. 10 dager senere var de fortsatt samlet på samme sted, og vi leser i Apostlenes gjerninger kapittel 2 vers 1 følgende: Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn.
Kriteriene som må oppfylles for at Gud skal utøse sin Ånd over endetidsmenigheten er at alle må være tilstede (= fulltallig) og alle samlet på samme sted med samstemt sinn, hvilket betyr at de må alle være på samme sted åndelig sett, og de må holde seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, hvilket betyr at menigheten må ha samme ønske, mål og mening med sine bønner. Det betyr at alle nominelle adventister, ja de finnes beklageligvis i et stort antall, må rystes ut gjennom den store rystelsen som snart vil komme over Guds endetidsmenighet, for at denne harmonien som Apostlenes gjerninger viser oss var til stede på pinsedagen i år 31 skal bli virkelig i vår tid. Som Apostlenes gjerninger forteller så var det ikke før alle var samlet på samme sted med samstemt sinn at Den Hellige Ånd ble utgytt. Når det skjer faller senregnet over Guds trofaste rest, og like uredde som apostlene på pinsedagen vil Guds folk gå ut med Guds aller siste advarselbudskap til en verden i nød.
Guds rest har Jesu vitnesbyrd.
Og dragen ble rasende på kvinnen, og han gikk for å føre krig mot de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd, Åpenbaringen 12,17.
Her har vi en ny karakteristikk av Guds folk eller ‘de andre av hennes ætt’. De har Jesu Kristi vitnesbyrd. Ja vel, vil mange si spørrende, og følge opp med … … men hva er Jesu Kristi vitnesbyrd? Som vanlig finner vi svaret på våre spørsmål i Bibelen. I Åpenbaringen 1,1-2 finner vi hva det dreier seg om: Jesu Kristi Åpenbaring, som Gud gav Ham for å vise Sine tjenere de ting som må skje om kort tid. Og Han sendte bud og gjorde det kjent ved Sin engel for Sin tjener Johannes, som har vitnet om Guds ord og om Jesu Kristi vitnesbyrd, om alle de ting han så. Jesu Kristi vitnesbyrd referer til Åpenbaringen som et budskap gitt enten av Jesus eller om Jesus. På gresk vil uttrykket Jesu Kristi vitnesbyrd bli forstått både som det vitnesbyrdet kristne bærer vedrørende Kristus, eller som vitnesbyrdet som har sin opprinnelse i Kristus og som er åpenbart til Hans kirke gjennom Guds profeter opp gjennom alle tider.
Sammenligner vi med Åpenbaringen 19,10 ser vi at der er Jesu Kristi vitnesbyrd forklart som ‘profetiens ånd’. Dette betyr to ting: 1) at Jesus vitner til Sitt folk gjennom profetene, og 2) når vi sammenligner med både Åpenbaringen 19,10 og 22,9 ser vi at Guds folk er gitt profetiens ånd. Mange vil kanskje undre seg over at jeg bruker er gitt i stedet for har blitt gitt. Har blitt gitt er noe som skjedde en gang i fortiden, for eksempel: det har blitt gitt Guds folk – men de har det ikke lenger. Når er gitt blir brukt er dette en stadig pågående handling, og den grammatiske formen kalles presens partisipp aktiv. Gud gir profetiens ånd til Sitt folk gjennom Den Hellige Ånd (se 1 Korinterbrev 12,10; Efeserbrevet 4,11) som en stadig og vedvarende gave så lenge de har behov for den, og som Guds endetidsfolk trenger vi denne gaven hver eneste dag.
Åpenbaringen 19,10: Og jeg falt ned ved føttene hans for å tilbe ham. Men han sa til meg: Se til at du ikke gjør det! Jeg er en medtjener sammen med deg og dine brødre, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe! For Jesu vitnesbyrd er profetiens ånd …//… Åpenbaringen 22,9: Da sa han til meg: Se til at du ikke gjør det! For jeg er en medtjener sammen med deg og dine brødre profetene og dem som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du tilbe. I 19,10 sier engelen til Johannes at han (engelen) er en medtjener sammen med Johannes og hans brødre, som alle har Jesu vitnesbyrd, og følger opp i 22,9 med å si at han (engelen), Johannes og hans brødre er profetene som tar vare på ordene i Bibelen.
Et viktig kriterium for å bli ansett som profet er at vedkommendes tale er helt etter Skriften, og som Jesaja 8,20 sier: Til loven og til vitnesbyrdet! Hvis ikke de taler som dette ordet, får de aldri se morgenrøden. Det er mange som i dag utgir seg for å være Herrens profeter, men dersom vi går dem etter i sømmene finner vi fort at de ikke taler i henhold til loven og vitnesbyrdet, men tilpasser seg og sin lære de daglige strømningene som skifter fra dag til dag. Da er vi tilbake til Bergprekenen i Matteus 7,21-23 og det Jesus sa om falske profeter (se Innledningen).
Da vi gikk fra profetisk tid til endetid i 1844 reiste Gud opp en profet som skulle føre Hans endetidsfolk på rett vei. Dette er helt i tråd med hva Bibelen sier: For Herren Gud gjør ingen ting uten at Han åpenbarer Sitt hemmelige råd for Sine tjenere, profetene, Amos 3,7. I stedet for å velge en høyt utdannet person, så valgte Herren en ung kvinne som måtte avslutte skolegangen etter tre og et halvt år, på grunn av en alvorlig skade hun fikk av en stein som traff henne i ansiktet. Alle trodde hun skulle dø før hun ble voksen, men 17 år gammel reiste Gud henne opp som profet for Guds endetidsfolk. Denne kvinnen bar alle tegn på å være Guds profet. Når hun fikk sine syn kunne hun fortelle om dette mens det pågikk, uten at hun trakk pusten over mange, mange minutter. (Se Daniel 10,17 hvor Daniel sier han ikke hadde livsånde igjen i seg, det at han ikke hadde livsånde i seg forståes med at han ikke pustet mens han hadde synet.) Andre ganger var hun som i koma, hun sanset ingen ting rundt seg. (Se Daniel 10,9 hvor profeten sier han falt i dyp søvn.) Andre ganger kunne hun ta en Bibel i den ene hånden, løfte den over hodet og gå fram til en av de personene som var til stede, bla i Bibelen med den andre hånden, peke på en vers og sitere det ordrett uten at hun kunne se det, gå videre til neste og gjenta dette til alle hadde fått sine vers med tilhørende oppmuntring og trøst fra Gud, og i noen tilfeller berettiget refs og korreksjon.
Det var mange som ikke ville tro dette og som ville bevise at det var en bløff. De kom til flere av de møtene hun var til stede på for å avsløre henne. Men de kunne ikke på noen måte påvise at hun pustet da hun hadde sine syn, enten hun var taus eller talte. De undersøkte Bibelen hun brukte for å se om det var noen ‘hemmelige’ tegn hun kunne identifisere og på den måten finne riktige vers, men også her måtte de innrømme at det var ekte. Men de ville ikke gi seg. Når denne vesle damen holdt en 10 kilos Bibel hevet over hodet i en hånd noen ganger i over en time, hang store voksne menn seg i armen hennes for å dra den ned, men de klarte ikke å rikke den en millimeter. Denne damen het Ellen G. White, hun var den profeten Gud reiste opp for sin endetidsmenighet, og hun har etterlatt seg en rikholdig arv som vi finner her: Ellen G. White Writings in Multiple Languages (egwwritings.org) Hun var selv veldig nøye på å skille mellom Bibelen og sine egne skrifter, og kalte Bibelen ‘Det Store Lyset’, mens hun kalte sine skrifter ‘det lille lyset’, og gjentok flere ganger at alt det hun har skrevet og sagt må prøves opp mot det store lyset – Bibelen. Kan det ikke bekreftes i Bibelen, da er det ikke sannhet i det. Mange har prøvd å rive Ellen G. White ned fra den posisjonen Gud satte henne, men ingen har noen sinne klart å gjøre det. Dette er profetiens ånd, og det er denne gaven som Gud har gitt sin endetidsmenighet Syvendedags Adventistene.
I den tiden vi befinner oss nå, like før Jesu gjenkomst, når den siste advarselen til en verden i mørke forkynnes, blir det viktigere og viktigere for dem som tar imot sannheten for vår tid å ha en klar forståelse av de vitnesbyrd som Gud i sitt forsyn har knyttet til forkynnelsen av den tredje engels budskap. For vi vet at djevelen går rundt og driver med sitt renkespill og hans mål er å få alle til å falle fra den rette troen på Gud. Det er mange måter å tro på, noe jeg har belyst over, og derfor vil Satan bruke sine agenter i kampen mot ‘de andre av hennes ætt’ for å forsøke å ødelegge den kirken Satan hater mest av alt på denne jorden, fordi Guds trofaste rest i endetiden avkler Satan og avdekker alle hans løgner og bedrag, og ber de som hører med hjertet om å forlate den falne kirken – Babylon – før det er for sent. Med hjelp av Bibelen og Ellen G. Whites syner har vi alle muligheter til å bli stående til den dagen Jesus kommer tilbake, til tross for alle de bedragene djevelen vil komme opp med.
Nå er det ikke bare Ellen G. White som har fått, og som skal få syner fra Gud i endetiden, det har vi Bibelens ord på. Og alle skal være forsiktige med å avfeie andres påstander som bedrag. I Joel 3,1 leser vi: Deretter skal det skje at Jeg skal utøse Min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal ha syner. Det er mange som hevder de har hatt syner fra Gud, og vi skal som sagt være forsiktige med å avfeie dem. En ting kan vi imidlertid være sikre på, er de fra Gud vil vi kunne forstå det, for da vil disse synene bli bekreftet av det Bibelen lærer. Dersom det ikke er samsvar mellom syn og Bibel er det ikke fra Gud, da er det et bedrag, og det kan alle som en bli offer for – om man ikke er fullt og fast rotfestet i sannheten i Guds Ord. De som er rotfestet i sannheten er Guds folk og har Jesu vitnesbyrd.
Guds folks doktriner er bibelske.
Etter framveksten av adventbevegelsen, som oppsto som et resultat av William Millers forkynnelse om Jesu snare gjenkomst, fulgte det en skuffelse da Jesus ikke kom på det tidspunktet man hadde fastsatt som dagen for Jesu gjenkomst, den 22. oktober 1844. Denne skuffelsen fikk de som ikke var helhjertede til å forlate bevegelsen. Av de mer enn 50 000 som kalte seg adventister kvelden den 21. oktober var det kun en brøkdel som følte det som en nødvendighet å finne ut hvor de hadde gått feil og hva de hadde feiltolket, for de var sikre på at den utregningen de hadde foretatt var riktig, hvilket den også var. Denne skuffelsen var også en rystelse av menigheten. Denne rystelsen førte til at de som var lunkne, eller hadde sluttet seg til adventbevegelsen av frykt for det som måtte komme ble rystet ut av menigheten slik at bare de som var helhjertede i sin tro og overbevisning kunne føre arbeidet videre.
De lot seg ikke overmanne av skuffelsen, men søkte Guds hjelp med bønn og påkallelse av Guds navn. Det gikk ikke lang tid før Gud viste dem hva de hadde feiltolket, og da de først ble vist hva feilen var slo de seg ikke til ro med dette, men adventpionerene fortsatte med iver å studere Bibelen og fant tilbake til de gamle sannhetene. I løpet av kort tid fant de tilbake til sannheten om Helligdommen, Jesu annet komme, Sabbaten, De dødes tilstand og Profetiens ånd. De fikk altså svaret på hva de hadde tatt feil av, de hadde tatt feil av hva som skulle renses, (se Endetiden begynner og Den undersøkende dom og tempeltjenesten).
Ellen G. White sier om dette: I tiden omkring 1844 skjedde det store ting. Undrende så vi avslutningen på renselsen av den himmelske helligdom, og at dette hadde en klar forbindelse med Guds folk på jorden. Vi så også den første og den andre engels budskap, og den tredje engelen som reiste et banner med innskriften ‘Guds bud og Jesu tro’. En av pilarene på den tiden var Guds tempel i himmelen, som ble sett av hans sandhetselskende folk, og arken som inneholder Guds lov. Lyset fra det fjerde budets Sabbat strålte med det klareste lys på veien til dem som hadde overtrådt Guds lov.
I dag har vi et sett med trospunkter. Disse er ikke ‘hugget i stein’, de er altså ikke statiske og uforanderlige slik trossetningene til mange andre kirkesamfunn er. Våre trospunkter er dynamiske, og vil være gjenstand for endringer dersom det kommer nytt lys som tilsier det. Våre 28 trospunkter dreier seg om dette: Den hellige skrift, treenigheten, Faderen, Sønnen, Den Hellige Ånd, skapelsen, menneskets natur, den store konflikt, Kristi liv – død og oppstandelse, frelsens erfaring, vekst i Kristus, menigheten, menighetens i endetiden og dens oppgave, enhet i Kristi legeme, dåpen, Herrens nattverd, Åndens gaver og tjenester, den profetiske gave, Guds lov, sabbaten, kristen forvaltning, kristen livsførsel, ekteskapet og familien, Kristi tjeneste i den himmelske helligdom, Kristi annet komme, døden og oppstandelsen, de tusen år og utryddelsen av synd, den nye jord. Alle disse 28 trospunktene er basert på Skriften og Skriften alene, og de kan leses i sin helhet her.
Syvendedags adventistenes spesielle misjon.
Da Gud kalte Abraham til å forlate sin familie var det for å reise opp et folk som skulle ha en spesiell misjon. De skulle fortelle om den kommende Messias og om frelsen i Ham. Men dette folket feilet til slutt, og forkastet Ham som skulle være deres og verdens frelser. Samtidig som Jesus døde på korset for våre synder gikk Abrahams arv over til dem som var Jesu følgere mens han leve, disiplene. De første tiårene spredde de evangeliet i hele den kjente verden, og Thomas var så langt øst som i India. Så fulgte et nytt forfall, og den kirken som apostlene grunnla fjernet seg fra den opprinnelige troen. Da reiste Gud opp flere reformatorer, og mest kjent ble Martin Luther. Han begynte å føre kirken tilbake på rett vei, men allerede mens han levde kom det til en splittelse og fragmentering av den reformerte kirken.
Da tiden kom for å gå fra profetisk tid til endetid reiste Gud opp flere personer fra flere forskjellige kirkesamfunn som gikk sammen i det som ble til adventbevegelsen, og etter hvert til kirkesamfunnet Syvendedags Adventistene. Disse kirkesamfunnene var Christian Brethren, Syvendedags Baptister, Anabaptister, Baptister, Metodister, Christian Connection, Presbyterianere, Episkopale, Lutheranere, Hollandsk reformerte, Kvekere, Kongregasjonalister. Som vi ser så var begynnelsen i sannhet en tverrkirkelig bevegelse. Da vi kom til 1844 og etter den store skuffelsen reiste Gud opp en profet, Ellen G. White. Hennes oppgave var ikke å utforme adventbevegelsens tro og lære. Enkelt forklart kan det sies slik. Det var bevegelsens ledere som fant de gamle sannhetene som var gått i glemmeboken eller blitt forandret av den falne kirken etter hvert som de studerte Bibelen. Det var først etter at de hadde kommet til et standpunkt om noe at Ellen kunne få en bekreftelse gjennom et syn fra Gud at det de hadde kommet fram til var riktig.
Dette var altså en gruppe som skulle skille seg fra verden, slik Abraham skilte seg fra ‘sin verden’, og de ble gitt et mandat som ingen andre har hatt før dem. Da Jesus startet sin gjerning var det første han leste opp i synagogen hentet fra Jesaja 61,1-6. Det gjaldt spesielt for Jesus og den gjerningen han skulle gjøre, men det gjelder også like mye for alle som følger i Jesu fotspor: Herren Guds Ånd er over Meg, for Herren har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, for å rope ut frihet for fanger, for å sette de bundne fri, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger. Jesaja 61,1-3. Mandatet som ble gitt dette folket gjennom profeten Jesaja finner vi i vers 4: De skal bygge opp igjen ruinene fra fordums tid, de skal gjenreise stedene som lå øde i den eldste tid, de skal sette de nedrevne byene i stand, stedene som lå ødelagt fra slekt til slekt … … og hva de skal kalles sier profeten i vers 6: Men dere skal kalles Herrens prester, dere skal bli kalt vår Guds tjenere … …
Adventistene er blitt gitt (en stadig pågående handling) et større lys over Guds ord enn noe annet kirkesamfunn har fått, og med dette store lyset følger det et enormt stort ansvar. Gud har valgt adventbevegelsen eller Syvendedags Adventistene (SDA) som sitt spesielle folk, og bedt dem å skille seg fra verden. Til dem har Han betrodd den største oppgaven som er gitt vanlig dødelige mennesker, de skal fullføre reformasjonen – (se Jesaja 61,4) og de skal berede veien for Jesu andre komme.
Syvendedags adventistene er den tredje Elias.
Den første Elias var profeten Elias som tok opp kampen mot kong Akab og hans dronning, den fønikiske prinsessen Jesabel som hadde innført Ba’al-dyrkelsen for fullt i Israel, og 450 av Ba’als profeter på Karmelfjellet. Elias trodde han var alene om å tilbe Herren Gud, Abrahams Gud, allikevel gikk han i rette med hedenskapen, og seiret. Uredd sto Elias opp mot de øverste myndighetene og talte kongen og hans hedenske presteskap midt imot fordi han var en Guds mann som trodde på Gud, ikke på mennesker. Den andre Elias var døperen Johannes. Han forberedte veien for Jesu gjerning på jorden. Han var også uredd, og fortalte til høy og lav hvilke synder de hadde begått og kalte dem til omvendelse og til å la seg døpe. På grunn av sitt mot og uredde forkynnelse ble Johannes drept av kong Herodes. Den tredje Elias vil ta opp hansken etter både den første Elias som gikk i rette med hedenskapen, og den andre Elias som forberedte veien for Jesu gjerning på en slik måte at de vil påtale hedenskapet som florerer i vår tid, kalle mennesker ut fra Babylon og berede veien for Jesu andre komme. I Apostlenes gjerninger 14,22 sier Lukas at vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler, slik både den første Elias og den andre Elias erfarte. Men på samme måte som Gud styrket, beskyttet og hjalp begge to, vil Han styrke, beskytte og hjelpe endetidens Elias på samme måte. Det har vi Guds eget ord på som her i Jesaja 41,10: Frykt ikke, for Jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for Jeg er din Gud. Jeg styrker deg, ja, Jeg hjelper deg, Jeg holder deg oppe med Min rettferds høyre hånd …//… og her i Jeremia 15,20: Jeg skal gjøre deg til en festningsmur av bronse mot dette folket. De skal stride mot deg, men de skal ikke overvinne deg. Jeg er med deg for å frelse deg og utfri deg, sier Herren.
Gud har betrodd Syvendedags Adventistene den evige sannheten som vi skal gi videre til hele verden, og vi skal advare, irettesette og oppmuntre. Som Guds representanter er vi på en spesiell måte satt inn i denne verden som voktere og lysbærere. Vi skal vokte over Guds bud, og vi skal lyse opp veien slik at de som ønsker det kan finne veien til Frelseren, Jesus Kristus. Vi skal forkynne Guds siste advarselbudskap som vi finner i de tre englers budskap i Åpenbaringen 14,6-12 og i det høye rop i Åpenbaringen 18,1-4 til en verden i total mørke.
Uredde skal Guds trofaste rest sto opp mot hedenskapen som dominerer verden og den falne kirken og vise dem til Gud og Guds ti bud.
Uredde skal Guds trofaste rest forkynne Jesu snare gjenkomst og dommen og hjelpe de som hører Guds kall til å komme seg ut av den forvirringen som Babylon representerer.
Uredde vil Guds trofaste rest fortelle verden at det kun er to muligheter, det er kun to valg, det er enten eller. Som alltid vil valget stå mellom Gud og Satan, det finnes ingen andre alternativer. Enten er man med Gud eller så er man mot Gud. Enten velger man livet, eller så velger man døden. Jeg oppfordrer deg til å lese 5 Mosebok kapittel 30. Dette ble riktignok sagt til Israel av Moses like før de skulle gå inn i Kanaans land, Israels lovede land, men det gjelder like mye for oss i dag, fordi i dag vi står ved bredden av Jordan for å gå inn i vårt lovede land – himmelen. Se spesielt hva vers 15 sier: Se, i dag har jeg satt foran deg livet og det gode, og døden og det onde … … med andre ord et enten eller.
Snart vil hele verden bli satt på det siste store valget, og det valget vi gjør vil følge oss inn i evigheten, enten til liv – evig liv sammen med kjærlighetens Gud, eller til død – evig død, som er fravær av liv. Det er mitt valg og det er ditt valg, og Gud vil respektere de valgene vi gjør. Valget har egentlig med Guds ti bud å gjøre. Om ikke lenge vil det komme en eller flere søndagslover som vil bli gjeldende over hele verden, og nå er det mye snakk om «Familiedagen» som selvfølgelig er søndag. I Daniel 7,25 står det at han, det lille hornet som er et bilde på pavemakten, skal sette seg fore å forandre tider og lov. Siden årtusenskiftet har det vært gjort mye i retning av å utforme en søndagslov som kan få en universell gyldighet, og nåværende pave Franz reiser rundt og promoterer familiedagen som selvfølgelig er søndag, med begrunnelsen at alle trenger en hel dag fri fra sitt arbeid for å tilbringe mer tid, en hel dag, sammen med familien, og pavemakten tar ubeskjedent nok æren for å gi denne fridagen til menneskeheten. Allerede under skapelsen ga Gud menneskene en fridag, ukens sjuende dag – sabbaten – vår lørdag, så det paven gjør er å overstyre Guds bestemmelse ved å endre på hviledagen.
Det hele dreier seg om hvorvidt vi velger å holde Guds sabbat som Gud velsignet og helliget da Han skapte jorden – ukens sjuende dag, vår lørdag, eller om vi velger å holde pavens sabbat – ukens første dag, vår søndag. Søndag er for øvrig utledet av solens dag, noe som kommer best til syne på engelsk Sunday, og tysk Sonnentag. Ingen kan si at dette valget ikke er viktig da det bestemmer hvor du vil tilbringe evigheten. Ingen kan stille seg likegyldige til dette, enten velger vi Gud, eller så velger vi Satan. Andre valg finnes ikke.