Innledning.
Før vi begynner å se på rystelsen må vi ta et tilbakeblikk på noe av det som historisk sett har ført menneskeheten fram til det stedet vi er på i dag, åndelig sett, som vil forårsake rystelsen som for oss, i vår tid, ikke ligger så langt inn i framtiden.
Gud skapte mennesket for at det skulle leve evig sammen med sin Skaper i Edens Hage. Mennesket fikk frihet til å kunne velge hva de ville, en frihet under ansvar. Så lenge de ikke brøt Guds bud så var alt bra, men det gikk ikke så lang tid før menneskene syndet mot Gud, og de ble forvist fra Edens Hage og Guds nærhet.
Da Kain og Abel var gamle nok til å bære fram offer selv, ser vi at Guds folk ble delt i to leiere etter at Kain slo i hjel Abel. Kort tid etter dette fikk Adam og Eva en tredje sønn, Set, og nå skjer ting raskt. Kain hadde flyttet vekk fra sine foreldre og tok med seg en av sine søstre. Disse danner stammen til den gruppen mennesker som Bibelen kaller «menneskets døtre», (1 Mosebok 6,2). I 1 Mosebok 4,26 står det at «også Set fikk en sønn, og han kalte ham Enosj. På den tiden begynte de å påkalle Herrens navn». Set er derfor stamfar til de som Bibelen kaller «Guds sønner», (1 Mosebok 6,2).
Siden da har den åndelige kampen mellom godt og ond, mellom Kristus og Satan vær utkjempet på denne planeten. Mer enn tusen år senere kommer vi til den store vannflommen, og vi leser følgende i 1 Mosebok 6,5-8: Da så Herren at menneskets ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen. Herren angret at Han hadde gjort menneskene på jorden, og Han ble sorgfull i Sitt hjerte. Da sa Herren: De menneskene Jeg har skapt, vil Jeg utslette fra jordens overflate, ja, både mennesker og dyr, krypet og fuglene i luften, for Jeg angrer at Jeg skapte dem. Men Noah fant nåde for Herrens øyne.
For første gang ser vi at Herren har valgt seg ut en liten rest. Noah og hans sønner og deres koner, 8 personer i alt. Disse var trofaste mot Gud. Siden den gang har Gud alltid hatt en liten rest av trofaste mennesker på jorden, som har satt Guds ord og lov foran seg selv og som har gitt sitt liv til tjeneste for Herren. Slik har Gud alltid bevart en liten rest på jorden helt siden begynnelsen og fram til i dag, for å bevare Guds ord rent og ubesmittet av hedenskap.
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord om ikke annet er angitt.
Endetiden.
Da vi gikk inn i det 19. århundre reiste Gud opp William Miller kort tid etter den amerikansk/engelske krigen i 1812-1815. Miller begynte å studere Bibelen, og etter hvert fikk Ellen G. White høre om Millers forkynnelse og i 1844 fikk hun sine første visjoner. Ut fra adventbevegelsen som Miller grunnla vokste det fram en tverrkirkelig bevegelse som til slutt tok navnet Syvendedags Adventister. Dette kirkesamfunnet er Guds endetidskirke, Guds rest i de siste dager, og skal fullføre Guds plan. Men det vil ikke skje uten store problemer.
Vi befinner oss i sentrum av det stor konflikten som raser i den åndelige verden, og er det noe Satan hater mer enn noe annet er det denne lille, sære og underlige gruppen av syvendedags adventister som holder Guds bud og Guds ord høyt i hevd, og ærer Gud Skaperen som den eneste Gud. Det er disse menneskene og denne kirken som Satan hater mest over alt på jorden, og Satan har satt seg som mål å ødelegge denne kirken fullstendig.
For å klare det så infiltreres Guds endetidskirke av personer som ikke er adventister for å påvirke de andre i menigheten, og på den måten føre dem vekk fra Guds lys. Dette er en vel prøvd plan fra Satans side, og som han brukte etter at reformasjonen ble en virkelighet ved Luther i begynnelsen av det 16. århundre. Selv før Luther døde hadde Satan gjennom sine agenter klart å splitte opp reformasjonen ved at de nye som sluttet seg til reformasjonen fant nye punkt de kunne reformere. Men, i stedet for å slå seg sammen og bli sterkere, drev de fra hverandre i hver sin retning og begynte å konkurrere med hverandre.
Men Gud har en plan for sin endetidskirke, den skal ikke ødelegges men den skal lutres og renses så den gjenspeiler Guds renhet. Vi kan kalle denne planen for Rystelsen.
Forberedelsen til det som vil ryste menigheten i endetiden er allerede i full gang. I Veiledning for menigheten bind 1 forteller Ellen G. White om et syn hun hadde: Engelen sa: Gud vil gjøre dette arbeid mer og mer inngripende for å prøve og teste hver enkelt blant sitt folk. Noen er villige til å gå med på ett punkt. Men når Gud fører dem til et annet avgjørende punkt, unnskylder de seg og holder seg tilbake fordi de finner at det direkte rammer en eller annen kjær avgud. Her har de anledning til å se hva det er i deres hjerter som lukker Jesus ute. Det er noe de verdsetter høyere enn sannheten, og deres hjerter er ikke beredt til å ta imot Jesus. Enkelte mennesker blir prøvd og testet i lengre tid, for at det må kunne vise seg om de vil gi avkall på sine avguder og akte på rådet fra det sanndru vitne. Dersom noen ikke vil la seg rense ved å lyde sannheten og overvinne sin egoisme, sin stolthet og sine onde lidenskaper, har Guds engler fått denne befalingen: De er bundet til sine avguder. La dem fare! Og de [englene] fortsetter sitt arbeid og overlater disse med deres ubeseirede syndige trekk i de onde englers vold. De som når frem til hvert punkt og består hver prøve og seirer uansett hva det måtte koste, har gitt akt på rådet fra det sanndru vitne, og de skal få senregnet og slik bli skikket til forvandling, (56.3).
Sakte men sikkert har det sneket seg inn elementer i Guds endetidskirke som har til hensikt å ødelegge den. Dette er personer som kan være alt fra ledere, på alle nivåer, til vanlige medlemmer. Før vi går inn i den siste tiden når søndagsloven vil bli implementert må de tre englers budskap, det likeframme vitnesbyrd, forkynnes med kraft. Det er altså dette som vil føre til den store og dramatiske endringen i vårt kirkesamfunn.
Det som er viktig er at de som skal forkynne det likeframme vitnesbyrd må ha utviklet en Kristus-lik karakter. Det er en forutsetning at hele denne gruppen er sammen på samme åndelige sted og har samme mål og ønske. De må med andre ord være lik urmenigheten som befant seg i Jerusalem like etter Jesus døde på korset. Om urmenigheten leser vi i Apostlenes gjerninger dette:
Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre, (1,14) … og … Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn, (2,1).
Dette er de som over tid har forberedt seg for Jesu andre komme, og som har blitt helliggjort gjennom å tilbringe mye tid sammen med Gud ved å studere Bibelen og være utholdende i bønn. De har også ransaket sine hjerter for skjulte synder og blitt kvitt dem. Dette er denne gruppen som er lik den urmenigheten, og det er disse som vil holde seg samstemmig til bønnen og påkallelsen og være samlet på samme sted med samstemt sinn.
Det er dit Guds endetidsmenighet må komme for at det likeframme vitnesbyrd skal kunne ha den ønskede virkningen. I Herren har vist meg sier Ellen G. White: Den 20. november 1857 ble jeg vist Guds folk, og så at det vil bli mektig rystet. Jeg så noen påkalle Gud med sterk tro og lidelsesfulle rop. Ansiktene var bleke, merket av dyp uro som gjenspeilte deres innerste følelser. Ansiktene røpet også fasthet og stort alvor, og store svettedråper falt ned fra pannene. Nå og da lyste ansiktene opp som tegn på Guds velvilje, for igjen å få tilbake det samme alvorlige, bekymrede ansiktsuttrykket, (246.1).
Det er når denne gruppen begynner å forkynne det likeframme vitnesbyrdet at store ting vil skje, og den ønskede effekten av det likeframme vitnesbyrdet vil bli synlig både i Guds endetidsmenighet og blant andre mennesker utenfor denne menigheten. I Guds endetidsmenighet vil mange våkne opp og omvende seg og følge etter de som forkynner budskapet, mens andre vil forlate kirken fordi deres hjerter har hardnet over tid og klarer ikke å ta imot det likeframme vitnesbyrdet. Dette vil bli en forferdelig tid i kirken, men den er absolutt nødvendig, for det er nå de siste forberedelsene før Jesu gjenkomst skal gjøres.
Videre skriver Ellen G. White i Herrens har vist meg dette: Noen, så jeg, tok ikke del i denne smertefulle påkallelsen. De virket uinteresserte og likegyldige. De kjempet ikke mot mørket som omga dem, og det hyllet dem inn som en tykk sky, (246.3) … / og / … Jeg så at Det sanne vitnes vitnesbyrd ikke på langt nær var blitt gitt akt på. Dette alvorlige vitnesbyrd, som menighetens skjebne avhenger av, er blitt tatt lite hensyn til, for ikke å si helt oversett, (247.2).
Hva er pavens agenda?
I våre dager er det et utstrakt samarbeide mellom alle kirkesamfunn og menigheter under den katolske økumeniske paraplyen. Også SDA er assosiert medlem i det økumeniske samarbeidet, og vår kirkes ledere poengterer at vi kun er observatører, og de begrunner det med at da kan vi som kirke fortelle andre kirker om vår tro, og derigjennom ha en unik mulighet til å påvirke de andre. Mon tro om ikke det også gjelder den andre veien, at våre representanter i de økumeniske forumene blir utsatt for utidig påvirkning og press. Det økumeniske samarbeidet bygger på et minste felles multiplum, eller sag slik, de skal fokusere på det lille de har felles og helt se bort fra alt som skiller dem.
Pave Frans kaller alle kristne sammen med andre religioner til å forene seg – og da selvfølgelig under pavens paraply. Jesus og Bibelen er klar på at vi skal skille oss fra verden og de hedenske religionene og de falne kirkene. I 1 Mosebok 12,1 ber Gud Abram om å forlate sin familie fordi 1) de hadde en dårlig innflytelse på Abraham, og 2) Gud ville bruke ham på en spesiell måte. I Åpenbaringen 18,4 sier Gud gjennom Johannes at de som hører forkynnelsen og tar den til seg skal forlate (komme seg ut av) Babylon slik at de ikke tar del i hennes synder. Gud har ikke forandret noe, men pavemakten prøver å annullere Guds ord – også på dette området.
Vi ser tydelige tegn på at økumenikken begynner å gjøre seg gjeldende i vårt kirkesamfunn. Det er en tydelig endring av retorikken som brukes, og ledere både lokalt og på verdensbasis underkaster seg det økumeniske samarbeidets regime. Endetidsbudskapet forkynnes ikke lenger i våre kirker, og det som våre pionerer anså som viktig har i dag blitt feiet under teppet.
De som har involvert seg i det økumeniske samarbeidet, og fremmer dette i Guds endetidskirke, vil med det sette seg opp mot dette likeframme vitnesbyrd, og de vil derfor bli rystet ut fra Guds folk. Jeg tror rystelsen vil ramme vår kirke med full kraft om ikke lang tid, og da vil, som jeg har nevnt, alle de som har deltatt aktivt i det økumeniske samarbeidet bli rystet ut av våre rekker, for Gud vil ha en ren og ubesmittet kirke i den absolutte endetid. Dette er de som skal bringe den siste advarselen til en verden som er innhyllet i den økumeniske tåken og djevelens mørke.
Omegafrafallet.
Er det vi nå ser starten på det farlige omega frafallet? Det vil vi få se om relativ kort tid. Men det harmonerer helt fint med alt det andre vi kan se utspiller seg foran våre øyne. Gud skal dømme alle de som utfører det Gud selv kaller styggedommer som blir gjort i Hans tempel, og når det gjelder Guds egen endetidskirke så vil den rammes av en rystelse som er forårsaket av det Ellen G. White kaller det likeframme vitnesbyrd.
De som ikke blir rystet ut er Guds sanne rest, og det er de som har hungret og tørstet etter sannheten som er viktigere for dem enn selve livet her på jorden. Om disse sier Ellen G. White følgende i Herren har vist meg: Det var bare sannheten som betydde noe for dem. De hadde hungret og tørstet etter sannheten. Den var kjærere og mer dyrebar enn livet. Jeg spurte hva som var årsaken til denne forvandlingen. Engelen svarte: Det er senregnet, forfriskningen fra Herren, den tredje engels høye rop, (248.1) … / og / … Dette vitnesbyrdet vil føre til en dyp omvendelse. Alle som virkelig tar imot det, vil lyde det og bli renset, (247.2).
Hva sier Bibelen om rystelsen? Dette ordet er ikke brukt i Bibelen, men lignende uttrykk som «ristes» finner vi blant annet i Amos 9,9. Der står det: For se, Jeg gir befaling om at Israels hus skal ristes blant folkeslagene, slik som kornet blir siktet i en såld. Men ikke det minste korn skal falle til jorden. Her sier profeten at Israel skal ristes slik at alle som ikke oppfyller Guds krav blir ristet ut. Profeten garanterer også at ingen som er trofaste skal ristes ut. Israel er også brukt om Guds folk i nytestamentlig tid. Israel er ikke bare det kjødelige Israel men også det åndelige Israel.
Til kirken i de siste dager sier Jesus i Åpenbaringen 3,15-18: Jeg vet om gjerningene dine, at du verken er kald eller varm. Om du enda var kald eller varm! Derfor, fordi du er lunken og verken kald eller varm, vil Jeg spy deg ut av Min munn. Fordi du sier: Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe, og ikke vet at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken, så råder Jeg deg til å kjøpe gull av Meg, gull renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær, så du kan være påkledt, så din nakenhets skam ikke skal bli avslørt, og øyensalve til å salve øynene dine med, så du kan se.
Hvordan henger dette sammen med rystelsen? Noen av syvendedags adventistene er likegyldige som er det samme som å være lunkne, og er derfor et lett bytte for fienden. Andre igjen er stolte fordi de er medlem i den kirken som har fått størst lys over Bibelens sannheter, og sier at de er rike, har i overflod og ikke trenger noe mer. Disse er også et lett bytte for fienden.
Men heldigvis så er det noen som er brennende, og som allerede har kjøpt både …
… gull renset i ild, som betyr å ha utviklet en sterk tro gjennom prøvelser
… hvite klær, som betyr at de er rettferdiggjort i Jesu Kristi navn, og
… øyesalve, som betyr at de er velsignet med den hellige ånd.
Dette er de som daglig forbereder seg på Jesu gjenkomst, og disse vil ikke fienden klare å beseire fordi de har overgitt seg 100 % til Gud, og er villige til å følge Jesus dit han går om det så vil koste dem livet.
Vår oppgave som Guds endetidsmenighet er å forkynne endetidsbudskapet rent og klart, men det klarer vi ikke uten riktige forberedelser. Når vi har gjort alle nødvendige forberedelser vil vi forkynne det evige evangelium som består av de tre englers budskap. De tre englers budskap som vi finner i Åpenbaringen 14,6-11 kjenner vi alle, og begynner med disse ordene: Og jeg så en annen engel som fløy midt på himmelen. Han hadde det evige evangeliet å forkynne for dem som bor på jorden, for hvert folkeslag, stamme, tungemål og folk, og han sa med høy røst: Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet. Og tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder!
Når vi forkynner dette med salvelse og med Åndens kraft vil dette vitnesbyrdet gjøre sin virkning både utenfor vår kirke og ikke minst inne i vårt eget kirkesamfunn. Det er dette budskapet som vil forårsake rystelsen. Ellen G. White sier i Herren har vist meg dette: Jeg ba om en forklaring på den rystelsen jeg hadde sett og ble vist at den vil bli forårsaket av det likeframme vitnesbyrd som det sanne vitne gir til Laodikeamenigheten. Dette vil gjøre sin virkning på dem som tar imot det, og vil få dem til å løfte standarden og forkynne den likeframme sannhet. Noen vil ikke ta imot dette likeframme vitnesbyrd. De vil sette seg opp imot det, og dette vil føre til en rystelse blant Guds folk, (247.1).
Så fort det likeframme vitnesbyrd blir forkynt vil Rystelsen starte for fullt. Nå vil de som ikke vil ta imot det likeframme vitnesbyrdet begynne å forlate Guds endetidskirke, og snart vil det se ut som om hele kirken går i oppløsning, men Gud har kontroll på begivenhetene.
Det er nå det Jesus snakker om i lignelsen om hveten og ugresset, som vi finner i Matteus 13,24-30, skjer: Han la også fram en annen lignelse for dem og sa: Himlenes rike er likt en mann som sådde godt såkorn i åkeren sin. Men mens menneskene sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk så bort. Men da kornet hadde vokst opp og gav avling, kom også ugresset til syne. Eierens tjenere kom så og sa til ham: Herre, var det ikke godt såkorn du sådde i åkeren din? Hvor kommer da ugresset fra? Han sa til dem: En fiende har gjort dette. Tjenerne sa til ham: Vil du da at vi skal gå og samle det sammen? Men han svarte: Nei, dere kunne også komme til å dra opp hvete når dere samler sammen ugresset. La begge vokse sammen inntil høsten. Når tiden for å høste kommer, vil jeg si til høstarbeiderne: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter og brenn det! Men hveten skal dere samle inn i låven min.
I 1 Timoteus 4,1 snakker Paulus om det store frafallet som skal komme i endetiden: Ånden sier uttrykkelig at i de siste tider skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder og demoners læresetninger. Dette vil vi se i forbindelse med at det likeframme vitnesbyrdet blir forkynt med hjelp av Guds ånd.
Hva vil resultatet av rystelsen bli?
Ellen G. White sier i Herren har vist meg dette: Engelen sa: Hør etter! Snart hørte jeg en stemme som lød som mange perfekt samstemte musikkinstrumenter, behagelig og harmonisk. Den overgikk all musikk jeg noen gang har hørt, så fylt av nåde, medfølelse og opphøyet, hellig glede. Den gikk gjennom marg og ben. Engelen sa: Se etter! Min oppmerksomhet ble så vendt mot den gruppen jeg hadde sett. Det hadde skjedd en kraftig rystelse. Jeg ble vist dem jeg tidligere hadde sett gråte og be i sjelekval. Antallet av beskyttende engler rundt dem var blitt fordoblet, og de var dekket av en rustning fra hode til fot. De gikk i takt, lik et kompani soldater. Ansiktene gjenspeilte den alvorlige konflikten de hadde utholdt, den pinefulle kampen de hadde gjennomgått. Men selv om ansiktstrekkene røpet spor av en alvorlig indre kamp, så skinte de nå med en himmelsk herlighet. De hadde vunnet seieren og ga uttrykk for det med den dypeste takknemlighet og hellig, ærbødig glede, (247.3) … / og / … Antallet i denne gruppen hadde minket. Noen var blitt rystet ut og forlatt på veien. De uinteresserte og likegyldige hadde ikke ønsket sterkt nok å oppnå frelsen ved å seire. De var derfor ikke utholdende i bønn. De oppnådde den ikke og ble forlatt i mørket. Deres plasser ble øyeblikkelig overtatt av andre som tok imot sannheten og gikk inn i geleddet. Onde engler trengte seg fortsatt rundt dem, men de hadde ingen makt over dem, (247.4).
Rystelsen er noe av det siste som vil påvirke Guds endetidsmenighet. Når dette er gjort vil Guds menighet framstå som rene og helliggjorte for Herren, de vil være uten flekk og lyte for Guds ansikt. Alle som ikke tålte å høre det likeframme vitnesbyrd har av forlatt Guds endetidsmenighet. Men deres plasser vil ikke bli stående tomme, fordi forkynnelsen av det likeframme vitnesbyrdet vil bære rik frukt. Forkynnelsen av Det høye rop, Åpenbaringen 14,6-11 og 18,4, vil påvirke de av Guds folk, som på dette tidspunktet fortsatt befinner seg i Babylon = de falne kirkene, slik at de lyder ropet: Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager, (Åpenbaringen 18,4).
Når de kommer seg ut av de falne kirkene har de bare ett sted å gjøre av seg, og det er å søke seg til Guds endetidskirke, og forene seg med dem Bibelen beskriver slik i Åpenbaringen 14,12: … de som holder fast på Guds bud og troen på Jesus … … og i Åpenbaringen 12,17: … dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd.
Jeg nevnt rystelsen flere ganger tidligere, nå vil jeg prøve å dykke litt dypere ned i begrepet «rystelsen», hva det betyr og hva rystelsen skal utføre.
Dette som jeg skriver her gjelder spesielt for Guds endetidsmenighet, Syvendedags Adventistene da det er denne kirken Gud opprettet da vi gikk inn i endetiden, og som ble gitt et spesielt budskap. Den ble reist opp for å forkynne Guds siste advarsel til en verden som befinner seg i et dypere mørke enn verden noen sinne har befunnet seg i tidligere. Mørket ligger enda tettere over verdens mennesker nå enn den gjorde på Noas tid.
Når vi befinner oss mot slutten av endetiden vil Guds endetidsmenighet bli utsatt for noe som kan se ut som en fullstendig ødeleggelse. Jeg er ikke i stand til å forteller hvor vi befinner oss på tidslinjen i skrivende stund, men mange tegn tyder på at vi nærmer oss denne tiden med stormskritt. Dette vil jeg belegge med følgende.
Mange av våre ledere, både lokalt og sentralt, har underordnet seg det økumeniske samarbeidet, og det fører med seg en tilpasning av det mandatet adventbevegelsen ble gitt at Gud da Han reiste opp adventbevegelsen i første halvdel av 1800-tallet.
Våre ledere framhever Codex Sinaiticus som det beste og eldste manuskriptet, og hyller dette manuskriptet opp i skyene. Faktum er jo at dette eksemplaret som ble funnet i en søppelbøtte i St. Catalinaklosteret i 1844 – merk årstallet – er fult av rettelser, rettelser av rettelser, overstrykninger og tilføyelser. Dette manuskriptet ble skrevet i Aleksandria rundt år 325-350, og har ikke vært i bruk over en periode på ca. 1500 år før det ble tatt i bruk mot slutten av det 19. århundre.
Vi ser også at enkeltmedlemmer, enkelte menigheter, unioner og divisjoner er villige gå på kompromiss med sannheten for å tekkes det økumeniske samarbeidet, som er en av den katolske kirkes kongstanker i forhold til å forene hele kristenheten under sin paraply. Disse medlemmene, menighetene, unionene og divisjonene er mer opptatt av «… å få hilsener på torgene og å bli kalt rabbi, rabbi av menneskene» (Matteus 23,7), i stedet for å holde Guds Ord høyt i hevd, og de elsker alle sammen å få «… de beste plassene i gjestebudene, de beste setene i synagogene» (Matteus 23,6), i stedet for å gi Gud den beste plassen i sine hjerter. Bare de får denne «æren» så er man villige til å akseptere hva det skal være. Problemet er bare det at denne «æren» er en heller tvilsom «ære» om det er noe «ære» i det hele tatt. De har fullstendig overgitt seg det økumeniske fellesskapets minste felles multiplum for deres tro. Med ‘minste felles multiplum for deres tro’ mener jeg at de økumeniske kirkene kun ser på det lille som de har felles, og overser helt alle de punktene som skiller de forskjellige kirkesamfunnene fra hverandre.
Før vi går videre la oss se på to sitater fra Ellen G. White, og hva hun sier om dem som flørter med de falne kirkesamfunnene. Hun sier følgende i Herren har vist meg: Jeg så at mange av disse hyrdene hadde forkastet det lys som Gud tidligere hadde gitt dem. De hadde fornektet og forkastet de herlige sannheter som de engang ivrig forkynte. De hadde innlatt seg med spiritismen og med alle former for vranglære. Jeg så at de var beruset av villfarelse og at de ledet sine flokker i døden. Mange av dem som stod imot Guds sannheter, la onde planer om natten. Om dagen satte de sine onde planer i verk for å undertrykke sannheten og for å finne noe nytt å vekke folkets interesse med, for å lede deres sinn bort fra de dyrebare, avgjørende sannheter, (114.2) … // … Jeg ble vist nødvendigheten av at de som tror at vi har det siste budskap om tilgivelse, skiller seg fra dem som daglig tilegner seg nye villfarelser. Jeg så at verken unge eller gamle bør være til stede på deres møter. For det er galt å oppmuntre dem når de forkynner vranglære, som er en dødelig gift for sinnet, og lærer menneskebud. Innflytelsen fra slike møter er ikke god. Hvis Gud har frigjort oss fra mørke og villfarelse, skulle vi holde fast på den frihet han har gitt oss og fryde oss i sannheten. Gud blir misfornøyd med oss hvis vi går for å høre på vranglære uten at vi er nødt til det. For med mindre han sender oss til disse møtene, hvor vranglære snikes inn på menneskene, vil han ikke bevare oss. Englene slutter å våke over oss, og vi blir overlatt til fiendens angrep. Vi blir formørket og svekket av ham og hans onde englers kraft. Lyset rundt oss blir forurenset av mørket, (115.3).
I 2011 fikk vi en ny bibeloversettelse i Norge. Denne Bibelen er en tverrkirkelig Bibel som de fleste kirkesamfunn var med på å oversette, også den katolske kirken. Denne Bibelen er med andre ord den første gjennomførte økumeniske Bibeloversettelsen i Norge, og blir løftet fram, også i mitt eget kirkesamfunn, som om denne oversettelsen skulle være noe unikt. Vel, jeg må nok innrømme at denne bibeloversettelsen i høyeste grad er unik, men ikke i positiv forstand, for her har vår representant i komiteen gått på akkord med våre trospunkter. La oss se på noen av de tingene vår representant har underkastet seg.
La oss i lys av den norske 2011 Bibelen se på en av de personlighetene som har arbeidet ivrig for det økumeniske samarbeidet; kardinal Johannes Geradus Maria Willebrands. Han var også erkebiskop av Utrecht og president for Det pavelige råd for fremme av kristen enhet. Han engasjerte seg sterkt i det gryende økumeniske arbeid i Den katolske kirke, og organiserte økumeniske kongresser i Nederland. I Vatikanet ble dette lagt merke til, og i 1960 ble han kalt dit av pave Johannes XXII, som gjorde ham til sekretær for det nylig opprettede Sekretariatet for de kristnes enhet. Under det andre vatikankonsil var han med på å forberede dokumentene som beskjeftiget seg med de kristnes enhet, religionsfrihet og relasjonene med de ikke-kristne religioner.
Her er noen uttalelser fra kardinal Willebrands vedrørende bibeloversettelser.
Som tidligere vil den tverrkirkelige oversettelsen fortsatt bli basert på en hebraisk utgave av Det gamle testamentet og en gresk utgave av Det nye testamentet, som representanter fra de ulike kirkesamfunnene er blitt enige om. Utkast og gjennomgang av oversettelsen vil bli utført i nært samarbeid, med det mål at den nye teksten vil bli godtatt og brukt av alle kristne og kristne samfunn som taler det språk som oversettelsen er gjort på. Det klare mål med denne tverrkirkelige innsats er å lage utgaver av De hellige skrifter som gir alle som taler det samme språk en felles tekst. Dette vil så muliggjøre, ofte for første gang, et felles vitnesbyrd om Guds ord i dagens verden.
Alt det som har med tolkningen av skriften å gjøre, underordnes nemlig i siste instans Kirkens* avgjørelse, for det er Kirken*som har fått det guddommelige oppdrag og den tjeneste å ta vare på Guds ord og tolke det. Når Guds ord imidlertid til enhver tid skal være for hånden, sørger Kirken*, som en mor, for at der blir utgitt korrekte og anvendelige oversettelser til de forskjellige språk, især utfra de hellige bøkers originaltekst. Og dersom en oversettelse, når omstendighetene tilsier det og den kirkelige myndighet samtykker i det, blir gjort i fellesskapet med våre adskilte brødre, vil alle kristne kunne bruke den.
Det tilkommer biskopene**, for hos dem er den apostoliske lære, å skaffe de troende som er stilt under deres ansvar, den nødvendige innføring i den riktige bruk av Skriften, særlig Det nye testamentet og i første rekke evangeliene. Det vil si at de skal sørge for oversettelser av de bibelske tekster forsynt med de nødvendige og virkeligtilstrekkelige forklaringer***, slik at Kirkens barn trygt og med utbytte vil kunne omgås de hellige Skrifter og la seg fylle av deres ånd. Dessuten anbefales det å publisere utgaver av Bibelen med henblikk på ikke-kristne, tilpasset deres behov og forsynt med de ønskelige kommentarer.
(* med dette mener Willebrands kun den katolske kirken)
(** meddette mener Willebrands kun de katolske biskopene)
(*** det vil si at den katolske kirken vil legge føringer for hvordan man skal tolke og forstå ord, uttrykk og vers).
Den katolske kiren er ikke lite frekk da den utpeker seg selv til å være den eneste som kan tolke og forstå Bibelen. Heldigvis sier Gud selv noe helt annet enn den katolske kirken. Gud uttaler en velsignelse over den som leser og hører det som står i denne boken, som er Bibelen. Vi leser i Åpenbaringen 1,3: Salig er den somleserog de som hører ordene i denne profetien og holder fast på det som er skrevet i den. For tiden er nær. Bibelen beskriver altså en aktiv handling. Bibelen må leses av den enkelte kristne under bønn til Den Hellige Ånd.
Når tiden er inne for å avslutte Guds verk på jorden vil det skje noe forunderlig i vårt kirkesamfunn. De som har involvert seg i det økumeniske samarbeidet vil bli utsatt for det profetiens ånd kaller en rystelse. Dette fordi Gud kun kan buke de menneskene som holder seg til Ham i ett og alt, og dette er de «som ikke var blitt urene med kvinner, for de er som jomfruer», (Åpenbaringen 14,4).
Rystelsen.
Jeg skal ryste alle folkeslagene, og de skal komme til alle folkeslagenes lengsel, og Jeg skal fylle dette huset med herlighet, sier hærskarenes Herre, Haggai 2,7.
Vi går alle og venter på at noe skal skje i forhold til forkynnelsen av det likeframme vitnesbyrd. Denne forkynnelsen vil fremkalle voldsomme omveltninger i vårt kirkesamfunn. Grunnen til dette er at det likeframme vitnesbyrdet ikke har blitt tatt helt på alvor av mange av våre ledere. De er mer opptatt av det økumeniske samarbeidet, og deltar titt og ofte i det som kalles felleskirkelige møter som ikke er annet enn økumeniske møter, med mål om å forene alle, absolutt alle kirkesamfunn under pavemaktens paraply. Dette gjør de i stedet for å forkynne det likeframme vitnesbyrdet.
For å kunne stå imot påvirkningen fra de falne kirkesamfunnene er det helt nødvendig at vi søker Gud hver eneste dag, og at vi gjennom denne søken kommer tilbake til det åndelige ståstedet Jesu apostler hadde like før og på pinsedagen i Jerusalem. Apostlenes gjerninger beskriver menigheten på følgende måte: Og da de var kommet inn, gikk de opp i den øvre salen hvor de pleide å holde til: Peter, Jakob, Johannes og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre, (Apostlenes gjerninger 1,13-14). Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn, (Apostlenes gjerninger 2,1).
De menneskene som startet opp Guds kirke på jorden var forenet i Kristus, og ingen annen. Alle uoverensstemmelser de hadde hatt mens Jesus var sammen med dem på jorden var borte. Alle holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen og var samlet på samme sted med samstemt sinn. Endetidsmenigheten må komme til samme sted åndelig som apostelmenigheten var i Jerusalem. Så lenge vi bor spredt over hele jorden kan vi ikke samles fysisk på ett sted, men vi kan åndelig være på samme sted. Vi skal være forenet i Kristus, og ingen annen. Da kan vi ikke være observatører i det økumeniske samarbeidet. Vi må bryte ut av det. Selv om våre ledere sier vi kun er observatører, så får det store og inngripende konsekvenser for vår kirke. Disse konsekvensene ser vi allerede resultatene av daglig i uttalelser fra være ledere både lokalt og internasjonalt.
Når våre kirkeledere går sammen med alle andre kirkesamfunn i det økumeniske samarbeidet så vandrer de sammen med de falne kirkene, dette til tross for at de hevder at de kun er observatører i det økumeniske samarbeidet. Om dette sier Amos 3,3: Vandrer vel to sammen uten at de er blitt enige om det? Dette er en uttalelse jeg mener er svert klargjørende i forhold til den holdningen som vises fra våre ledere.
En liten parallell til den økumeniske tilnærmingen vår kirke gjør ovenfor den katolske kirke, eller knefallet våre ledere har gjort foran det økumeniske alteret, er Norges tilknytning til EU. Vi er ikke medlemmer i EU, vi er observatører, kalt EØS-medlem. Vi har ingen mulighet til å påvirke politikken som blir bestemt i Brüssel, ikke kan vi være med å forme lover og regler heller, men vi er den gutten i klassen som implementerer alt som kommer fra Brussel. Over 90 % av alle lover, vedtekter og regler som blir laget i Brussel implementeres i Norge, selv om det mange ganger utfordrer og er i strid med Grunnloven.
Med tanke på vår observatørstatus i det økumeniske samarbeidet så hevder våre ledere at vi er med der for å påvirke de andre. Hvor mye større påvirkningskraft har da ikke resten av de økumeniske kirkene ovenfor oss? Som allerede nevnt så ser vi nå tydelig de resultatene som kommer som en direkte konsekvens av denne leflingen med de økumeniske kirkene.
I Norge har vi ledere som mer eller mindre avfeier den betydningen Ellen G. White har for vårt kirkesamfunn. Hun er fortsatt den profeten Gud reiste opp for å lede sitt endetidsfolk hjem til Herren. Hun har forutsagt denne utviklingen, og det er nå en skremmende utvikling vi er vitner til. Det hele er som et fireakters drama. Som observatører utsetter våre ledere seg frivillig for falske læresetninger som utgjør denne firetrinns raketten: Først 1) se, deretter 2) hør, og så 3) lær, og til slutt 4) GJØR. Først påvirkes våre ledere gjennom det de har sett, hørt og lært, for så å gjøre = å overføre dette til sine respektive menigheter.
Det er de som har involvert seg i det økumeniske samarbeidet som vil sette seg opp mot det likeframme vitnesbyrd, og på grunn av dette vil de bli rystet ut fra Guds folk. Jeg tror rystelsen vil ramme vår kirke med full kraft om ikke lang tid, og da vil, som nevnt, alle de som har deltatt aktivt i det økumeniske samarbeidet bli rystet ut av våre rekker, for Gud vil ha en ren og ubesmittet kirke i den absolutte endetid, for det er disse som skal bringe den siste advarselen til en verden som er innhyllet i den økumeniske tåken og djevelens mørke.
I Alfa og Omega bind 3 sier Ellen G. White om de lederne som lar seg bruke i det økumeniske samarbeidet følgende: Mang en stjerne som vi har beundret, vil da slokne, (172.4).
Mange av våre lederes selvopptatthet og kjærlighet til verdens ros stenger for de oppriktige søkende menneskene som ønsker å finne sannheten. Når lederne av en menighet er med i det økumeniske samarbeidet vil forkynnelsen i disse menighetene bli deretter. Det finnes menigheter hvor man er mer opptatt av å forkynne den «nye religionens budskap» – klimaendringene – og hva som kan gjøres med dette i stedet for å forkynne det likeframme budskapet. Heldigvis så finnes det fortsatt ledere i vår kirke som tar sitt kall på alvor, og forkynner endetidsbudskapet med Jesu gjenkomst og den kommende dom.
I et syn Ellen G. White fikk i 1857 ble hun vist at Guds folk ville bli mektig rystet. Det ligger i dette synet at vårt kirkesamfunn vil bli splittet i endetiden. Jeg har allerede nevnt de utro tjenerne i vår kirke. Heldigvis så er det noen som fortsatt holder fast, og hun skriver følgende: Jeg så noen påkalle Gud med sterk tro og lidelsesfulle rop. Ansiktene var bleke, merket av dyp uro som gjenspeilte deres innerste følelser. Ansiktene røpet også fasthet og stort alvor, og store svettedråper falt ned fra pannene. Nå og da lyste ansiktene opp som tegn på Guds velvilje, for igjen å få tilbake det samme alvorlige, bekymrede ansiktsuttrykket, (Herren har vist meg, 246.1).
En forklaring på rystelsen.
Enda en gang gjør det klart at de ting som blir rystet, skal bli borte fordi de er laget, for at de ting som ikke kan rystes, alltid skal bestå, Hebreerne 12,27.
Profeten Esekiel ble vist Judas «styggedommer» i kapittel 8.
a) Han blir ført til døren i nordporten til den indre forgården hvor han får se nidkjærhetens bilde (vers 5). Dette kan ha vært et bilde av Tammuz, en Babylonsk gud, som blir nevnt i vers 14, men det kan også ha vært et bilde av Astarte. Egentlig er det uvesentlig hvilket bilde det er som er reist, problemet er at det er reist et bilde. Uansett hvilket bilde det er så er det et avgudsbilde som er reist i Herrens tempels forgård. Dette har blitt gjort i mange hundre år i den katolske kirken, men det skremmende faktum er at dette vil også skje i Guds endetidskirke, SDA, i endetiden gjennom det økumeniske samarbeidet.
b) Ser du hva de gjør? spør Gud Esekiel i vers 6, de store styggedommene som Israels hus gjør her. Dette er i Esekiels samtid. Men hva med vår tid, er dette gyldig for oss også? Hvordan står det til med meg og deg? Har vi også satt opp et lite nidkjærhetens bilde av Tammuz eller Astarte i våre hjerter som vi kjæler for og med? Vi er snare til å dømme gamle Israel og Juda, men er vi egentlig noe bedre enn dem når det kommer til stykket?
c) Så blir profeten bedt om å snu seg igjen (vers 13), og da ser han noen kvinner som gråter over Tammuz. Tammuz var livets sønn og et symbol på naturen, fruktbarheten og skjønnheten, og Gilgamesh-eposet refererer til Tammuz som en av Istars elskere.
d) På nytt blir profeten bedt om å snu seg (versene 15 og 16), og nå ser han omkring 25 menn som vender Herrens tempel ryggen og tilber mot øst. Soltilbedelse er jo opprinnelsen til de hedenske religionene som den katolske kirken har tatt opp i seg, og som har smittet over på alle de falne kirkesamfunnene.
Forhistorien til kapittel 8 forteller oss om fallet til Guds folk, et fall som nå har blitt så dypt og omfattende at de til og med har begynt å sette opp avgudsbilder inne i Guds hus. Dette kapitlet i Esekiel kan settes inn i en typologisk kontekst hvor det som skjedde i gammel tid vil skje igjen i endetiden. Fortellingen hadde sin misjon og oppfyllelse i Esekiels samtid, men det ligger også en oppfyllelse i våre dagers kirke.
Gud skal dømme alle de som utfører det Gud selv kaller styggedommer som blir gjort i Hans tempel, og når det gjelder Guds egen endetidskirke så vil den rammes av en rystelse som er forårsaket av det Ellen G. White kaller det likeframme vitnesbyrd: Jeg ba om en forklaring på den rystelsen jeg hadde sett og ble vist at den vil bli forårsaket av det likeframme vitnesbyrd som det sanne vitne gir til Laodikeamenigheten. Dette vil gjøre sin virkning på dem som tar imot det, og vil få dem til å løfte standarden og forkynne den likeframme sannhet. Noen vil ikke ta imot dette likeframme vitnesbyrd. De vil sette seg opp imot det, og dette vil føre til en rystelse blant Guds folk, (Herren har vist meg 247.1).
Disse Guds trofaste tjenere er kjernen i det avsluttende arbeidet som skal utføres i tiden like før Jesu gjenkomst. De blir imidlertid ikke tillatt å få gjøre dette i fred. Satan vil gjøre det som står i hans makt for å få dem til å føle seg utilstrekkelige, han vil få dem til å tvile på den jobben de gjør, og prøver å få dem til å miste Jesus av syne. Alt som kan gjøres blir gjort for å ødelegge for denne gruppen av Guds trofaste tjenere. Ellen G. White sier følgende: Jeg så at Det sanne vitnes vitnesbyrd ikke på langt nær var blitt gitt akt på. Dette alvorlige vitnesbyrd, som menighetens skjebne avhenger av, er blitt tatt lite hensyn til, for ikke å si helt oversett. Dette vitnesbyrdet vil føre til en dyp omvendelse. Alle som virkelig tar imot det, vil lyde det og bli renset, (Herren har vist meg, 247.2.)
Som alltid har Gud en plan bak alt det Han gjør. De som rystes ut av Guds endetidskirke, som Ellen G. White også kaller Laodikeamenigheten, er de som ikke er skikket til å være med på å avslutte Guds underfulle verk på jorden. Det er de som ikke har forberedt seg på riktig måte. De har nok gjort sine forberedelser, men det er ikke den type forberedelser Gud ønsker vi skal gjøre. Disse gjør ingen forsøk på å komme dit apostelmenigheten var, enhet i Kristus, men de søker i stedet enhet med de falne kirkene, og i stedet for å holde Guds Ord høyt i hevd og ære Gud, så er de med på å fremme det økumeniske samarbeidets ‘minste felles multiplum’ som plattform for dere tro.
I den tiden som rystelsen av menigheten vil skje vil mange påkalle Herrens nevn med inderlige rop, mens andre er likegyldige og uinteresserte i dette, og er følgelig ikke like villige til å ta del i denne smertefulle påkallelsen. Dette er en åndelig kamp som må kjempes for å kunne stå fast i striden på Herrens dag, (Esekiel 13,5).
De som ikke blir rystet ut er Guds sanne rest, og det er de som har hungret og tørstet etter sannheten, en sannhet som er viktigere for dem enn selve livet her på jorden, og Ellen G. White beskriver dem på denne måten: Det var bare sannheten som betydde noe for dem. De hadde hungret og tørstet etter sannheten. Den var kjærere og mer dyrebar enn livet. Jeg spurte hva som var årsaken til denne forvandlingen. Engelen svarte: Det er senregnet, forfriskningen fra Herren, den tredje engels høye rop, (Herren har vist meg 248.1).
For de som til slutt skal forkynne endetidsbudskapet venter det en prøvelsens time. Før de kan gå ut å gjøre de gjerningene Gud har tiltrodd dem må de renses fra all urenhet. De må bli slik Jesus omtaler dem i Åpenbaringen 14,4: Dette er de som ikke var blitt urene med kvinner, for de er som jomfruer. Dette er de som følger Lammet hvor Han enn går … … De blander seg ikke med de falne kirkene, men holder seg vekk fra samarbeidet med dem. Nå må dere ikke misforstå meg. Jeg sier ikke av vi skal isolere oss fra resten av verden. Husk de ordene Jesus sa i sin bønn for disiplene: Jeg ber ikke om at Du skal ta dem ut av verden, men at Du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, slik som Jeg ikke er av verden, (Johannes 17,15-16). Vi er fortsatt i verden fordi vi har en oppgave å utføre. Vi skal forkynne det evige evangelium.
Ellen G. White sier dette: Da englene hørte deres inderlige bønner, besluttet de av medfølelse å befri dem. Men en høy, myndig engel hindret dem. Han sa: Guds vilje er ennå ikke oppfylt. De må drikke av begeret. De må døpes med dåpen. (Herren har vist meg 248.3). I Daniel kapittel 12 vers 1 beskrives denne tiden slik: På den tiden skal Mikael stå fram, den store fyrsten som står vakt over ditt folks barn. Det skal bli en trengselstid som det aldri har vært fra noe folkeslag ble til, og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli utfridd, hver den som blir funnet innskrevet i boken.
Plutselig er tiden der da de trofaste vil bli beseglet, og da vil de stemme i et seiersrop. Ellen G. White sier: Snart hørte jeg Guds røst, som rystet himmelen og jorden. Det kom et kraftig jordskjelv. Bygninger falt sammen på alle kanter. Da hørte jeg et triumferende seiersrop, høyt, velklingende og klart. Jeg så den gruppen som en kort tid tidligere hadde vært i stor nød og trengsel. Deres fangenskap var endt. Et herlig lys skinte på dem. Så vakre de nå så ut! Alle spor av bekymring og tretthet var borte, og sunnhet og skjønnhet gjenspeilte seg i alle ansiktstrekk. Deres fiender, hedningene rundt dem, falt om som døde. De tålte ikke lyset som skinte på de befridde hellige. Dette lyset og denne herligheten beholdt de inntil Jesus kom på himmelens skyer, (beseglingen av de 144 000 har blitt fullført). Da ble den trofaste, prøvde gruppen forvandlet i ett nu, på et øyeblikk, fra herlighet til herlighet. Og gravene ble åpnet, og de hellige kom ut ikledd udødelighet, mens de ropte: Seier over død og grav. Og sammen med de levende hellige ble de tatt opp for å møte Herren i luften, mens mange melodiøse rop om herlighet og seier var på de udødeliges lepper. (Herren har vist meg, 248.4).