Generelt om Daniels bok og Åpenbaringen.

Generelt om Daniels bok og Åpenbaringen.

For meg er Daniels bok og Åpenbaringen de to mest interessante bøkene i Bibelen. Det er ikke slik at de andre 64 bøkene er mindre interessante, men disse to bøkene forteller oss Guds folks historie på en helt spesiell måte. Både Daniels bok og Åpenbaringen handler i første rekke om Jesus, hva Han har gjort, og gjør for oss i dag, og begge bøkene viser oss også både Gud Faderen og Gud Sønnen. 

I Daniels bok ser vi hvordan Jesus griper inn i livene til de fire unge Hebreerne, i kapittel 1, som er plukket ut til å få en høyere utdanning ved hoffet til kong Nebukadnesar etter at de er ført i fangenskap til Babylon. Disse fire guttene, Daniel, Hananja, Misjael og Asarja ønsker ikke å gjøre seg uren med vin eller med mat ofret til avgudene, og som var ansett som uren mat av jødefolket. De får sitt ønske oppfylt og Gud gir dem bedre helse, de virker sunnere og ikke minst de er de mer kunnskapsrike enn alle andre som fikk samme undervisningen.

• I kapittel 3 ser vi hvordan Jesus griper inn og redder sine tjenere, Hananja, Misjael og Asarja som ble kastet i en ildovn, og det står i vers 25 «Men se! svarte han, jeg ser fire menn bevege seg fritt, de går omkring i ilden. De er ikke skadet, den fjerde ser ut som Guds Sønn».
• I kapittel 6 griper Han inn og redder Daniel, og det står følgende i vers 23: «Min Gud sendte Sin engel* og lukket løvenes gap, så de ikke har skadet meg, fordi jeg ble funnet uskyldig for Ham. Heller ikke mot deg har jeg gjort noe galt, konge». <* eller: Engel>, Engel med stor E viser alltid til Jesus.
• I kapittel 7 ser vi både Faderen, Den gamle av dager, og Sønnen, En som var som Menneskesønnen, i versene 9 og 13: «9 Jeg så på dette helt til det ble satt troner fram, og Den gamle av dager satte seg. Hans klær var hvite som snø, håret på Hans hode var som ren ull. Hans trone var som flammene av ild, hjulene på den var brennende ild» … // … «13 Jeg så i de nattlige synene, og se, En som var som Menneskesønnen kom med himmelens skyer! Han kom bort til Den gamle av dager, og de førte Ham fram til Ham».
• I kapittel 8 vers 16 ser vi at Jesus, som her er beskrevet som en menneskerøst, be engelen Gabriel forklare synet for Daniel: «Jeg hørte en menneskerøst fra Ulai. Han ropte og sa: «Gabriel, la ham forstå synet!»
• I kapittel 10 versene 5-7 ser vi nok en gang Jesus som gir Daniel et syn: «5 løftet jeg blikket og så, og se, der stod det en mann kledd i linklær. Han hadde et gullbelte fra Ufas spent rundt livet. 6 Legemet hans var som beryll, ansiktet hans lyste som lyn, øynene hans som flammende fakler, armene og beina så ut som blankpusset bronse, og lyden av ordene hans var som lyden av en folkeskare. 7 Bare jeg, Daniel, så synet. De mennene som var sammen med meg, så ikke synet. Men det falt stor frykt over dem, så de flyktet av sted for å gjemme seg».
• I kapittel 12 vers 1 ser vi Jesus komme tilbake til jorden for å utfri sitt trofaste folk. «På den tiden skal Mikael stå fram, den store fyrsten som står vakt over ditt folks barn. Det skal bli en trengselstid som det aldri har vært fra noe folkeslag ble til, og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli utfridd, hver den som blir funnet innskrevet i boken». Mikael er et annet navn som brukes om Jesus og betyr «Hvem er som Gud».

Det samme mønsteret finner vi i Åpenbaringen hvor Johannes på Herrens dag får beskjed fra den som kaller seg ´Alfa og Omega, Den Første og Den Siste´, som utvilsomt er Jesus Kristus, om å skrive det har ser i en bok og sende denne til de sju menighetene, (Åpenbaringen 1,10 – 11).

I Åpenbaringsboken får vi også se inn i selve himmelen hvor Faderen og Sønnen befinner seg.

• I kapittel 1 vers 13 hvor Johannes ser Jesus gå blant de sju lysestakene av gull som er symbol på kirken eller menigheten: «og midt mellom de sju lysestakene så jeg Én som lignet Menneskesønnen, kledd i en fotsid kjortel og ombundet med et gullbelte om brystet». De sju lysestakene henspiller på lysestakene i tempelet og dette viser oss at Jesus arbeider i det himmelske tempelet.
• I kapittel 4 og i versene 1 til 3 ser vi at Gud Faderen sitter på sin trone. «1 Deretter så jeg, og se, en dør var åpnet i himmelen. Og den første røsten jeg hørte var som en basun som talte til meg og sa: Kom opp hit, og Jeg skal vise deg hva som må skje etter dette. 2 Straks ble jeg grepet av Ånden. Og se, en trone var satt i himmelen, og det satt En på tronen. 3 Og Han som satt der, var som en jaspis og en sarderstein å se til. Og det var en regnbue rundt tronen, som så ut som en smaragd».
• I kapittel 5 ser vi igjen både Sønnen i vers 5, 6 og 7 og Faderen i vers 7: «5 Men en av de eldste sa til meg: Ikke gråt! Se, Løven av Juda stamme, Davids Rotskudd, har seiret, så Han kan åpne bokrullen og bryte de sju seglene på den. 6 Og jeg så, og se, midt foran tronen og iblant de fire livsvesener, og midt iblant de eldste, stod et Lam, som om det var slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, som er de sju Guds ånder, sendt ut over hele jorden. 7 Så kom Han og tok bokrullen ut av den høyre hånden på Ham som satt på tronen».
• I kapittel 10 vers 1 ser vi på nytt Jesus som en mektig engel: «Jeg så enda en annen mektig engel som kom ned fra himmelen, innhyllet i en sky. Og en regnbue var over hodet hans, ansiktet hans var som solen, og føttene hans som ildsøyler».
• I kapittel 12 vers 7 ser vi opphavet til den kosmiske konflikten hvor Jesus bekjempet Satan og kastet han ut av himmelen: «Og det brøt ut krig i himmelen, Mikael og englene hans kjempet mot dragen. Og dragen og englene hans kjempet».

Da Jesus var her på jorden første gang var den «Bibelen» han brukte det vi i dag kaller det gamle testamentet. Jesus var flittig i sin bruk av de gammeltestamentlige tekstene, og henviste til disse hele tiden. Til tross for at han henviste til det gamle testamentet flere ganger, så er det vel bare en gang Han framhever og refererer til en navngitt person som har sin bok i Bibelen, og dette finner vi i Matteus 24,15, hvor Jesus sier: «Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted – den som leser, han forstå det».

Også på dette området finner vi en likhet i de to bøkene. Sju ganger sier sier Jesus tilde sju menighetene: «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene».

Å høre hva Ånden sier til menigheten, som Johannes skriver i Åpenbaringen, er ikke bare en passiv handling. Vi skal ikke bare sitte passive i en kirke og lytte til en pastor som legger ut om skriftene, vi hører også hva Ånden sier til oss når vi studerer Bibelen under bønn. Derfor oppfordrer Jesus oss, menigheten, både i Daniels bok og i Åpenbaringen til å lese og studere skriftene slik at vi kan forberede oss på Hans gjenkomst, og for at vi skal unngå å bli forført av fienden og det er mot denne forførelsen Jesus advarer oss mot i Matteus kapittel 24 og i versene 4, 5, 11 og 24. Jeg anser denne advarselen å være veldig viktig da Jesus gjentar den fire ganger i løpet av et lite avsnitt på 21 vers.

Det er jo ikke alle som kaller seg kristne som Jesus vil anerkjenne på den ytterste dag. Dessverre er det alt for mange som lar seg forføre av det som klør i øret, og som velger minste motstands vei når de kommer til valg som vil avgjøre deres skjebne. Selv om frelsen er helt gratis, så koster den oss allikevel alt vi eier og har når vi har valgt å følge Jesus. Vi må ´dø´ fra oss selv og la Jesus leve i oss og for oss. Det er bare da vi fullt ut kan gjøre Hans vilje og gå dit Han går. Og det er bare de som gjør Guds vilje som Jesus vil regne som sine. I Matteus 7,21-23 sier Jesus: «21 Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. 22 Mange skal si til Meg på den dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn? 23 Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!»

For å kunne lære å kjenne Jesu vilje er det er forutsetning at vi tilbringer så mye tid vi kan sammen med Ham, for det er bare gjennom å bruke tid sammen med Jesus at vi kan lære å kjenne Ham og hans vilje, og det er bare gjennom å gjøre hans vilje at vi kan klynge oss til framtidshåpet: Jesu gjenkomst, utfrielsen og det evige liv i samfunn med vår Skaper. Det er derfor det er så utrolig viktig å studere Bibelen generelt og Daniel og Åpenbaringen spesielt.

Daniels bok.

For oss som er kristne er Daniel en av de store profetene i Bibelen. Slik er det ikke i den jødiske Tanákh, der er ikke Daniels bok plassert sammen med de øvrige profetiske bøkene, men sammen med skriftene. Daniel blir altså ikke regnet som en profet etter jødisk tradisjon. Men vi har Jesu egne ord på at Daniel er en Guds profet. (Se Matteus 24,15.)

Daniels bok er kanskje den viktigste boken i Bibelen vi har for å kunne forstå historien, fordi her får vi se inn i verdens historie, og hvordan den påvirker Guds trofaste folk fra Daniels tid og til Jesu annet komme. Den gir oss altså et perspektiv over historien fra år 605 f.Kr. og til slutten på denne tidsalder, med andre ord så spenner Daniels bok over en tidsramme på over 2600 år, og vi blir tatt med på en reise gjennom de omveltningene som skjer i Midtøsten og Europa og som har en direkte påvirkning på Guds folk. Guds folk er her som ellers:

1. Abrahams kjødelige etterkommere fram til Israel (jødene) som nasjon forkastet Gud ved å si at de ikke hadde annen konge enn keiseren (Johannes 19,15), da de forlangte Jesus korsfestet, og …
2. Abrahams åndelige etterkommere, de kristne etter korset – uansett etnisitet.

Mange, for ikke å si de aller fleste, velger å dele Daniels bok inn i to deler, en historisk del og en profetisk del, og de deler den på midten slik at den historiske delen utgjør kapitlene 1 til 6 mens den profetiske delen utgjør kapitlene 7 til 12. Dette har nok ingen stor betydning, men vi bør huske på at kapittel 2 inneholder den viktigste profetien i Daniels bok, og er fundamentet for de øvrige profetiene i Daniels bok og i Åpenbaringen som omhandler samme tema.

Daniels bok er en sekvensiell bok, det vil si; den repeterer seg selv gjentagende ganger, og kapittel 2 er som nevnt fundamentet for de øvrige profetiene, og kapitlene 7, 8, 9, 10, 11 og 12, repeterer historien, komplementerer den og utvikler den ved å gi nye opplysninger fra andre perspektiver slik at det blir gitt et fullstendig bilde av historien, og gjør således Daniels bok til en komplett og harmonisk bok. På denne måten får vi historien gjennom forskjellige metaller og forskjellige dyr, og til slutt møter vi to konger, kongen i Nord og kongen i Sør som ligger i konflikt med hverandre, men som i realiteten har samme mål; å utslette Guds trofaste folk, og det er dem som ´holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd´ (Åpenbaringen 12,17) og ´de som holder fast ved Guds bud og Jesu tro´ (Åpenbaringen 14,12 Norsk Bibel 1988). Jesu vitnesbyrd er profetiens ånd, (Åpenbaringen 19,10).

Jeg mener det er av helt avgjørende betydning at vi setter utgangspunktet for profetiene i Daniels bok til hans samtid, for Daniel ser historien utvikler seg fra sin egen samtid og helt fram til Jesu gjenkomst. Ellen G. White og pionerene våre anerkjente også samtidsprinsippet. Mange av disse profetiene er knyttet til hendelser som angir starten og / eller slutten for profetien. Det er dette vi kaller tidsprofetier. En slik tidsprofeti er profetien om de 70 ukene i Daniel 9, som jeg mener er den mest forbløffende profetien vi har fordi den angir tiden for da Jesus skulle stå fram bli salvet (døpt), som innledet hans virke, og hans korsfestelse og død med en utrolig nøyaktighet. Dessuten forteller en av disse tidsprofetiene når vi går fra profetisk tid og inn i endetiden. Selv om Daniels bok først og fremst blir sett på som en profetisk bok, så er den også eskatologisk, dvs. den forteller oss om «de siste ting».

Daniel er et bilde på endetidens mennesker, og vi vil møte de samme utfordringene i vårt møte med vår tids Babylon som de utfordringene Daniel og hans tre venner møtte i det virkelige Babylon. Disse  vennene, Hananja, Misjael og Asarja nektet å etterkomme et kongelig påbud om å tilbe en statue av gull til tross for at det fulgte en dødsstraff for ikke å etterfølge ordren. Daniel ble nektet, ved et annet kongelig dekret, å be til Gud i en måned, men også han ignorerte dette selv om det også her var en dødsstraff for de som brøt forbudet. I begge tilfellene griper Jesus inn og redder disse mennene. Dette er bilder på framtidige hendelser som snart vil ramme Guds trofaste rest. Om ikke lenge vil det bli satt opp et bilde som alle må tilbe, og da ligger det implisitt i profetien at det blir forbudt å tilbe Gud Skaperen.

Store deler av profetiene i Daniels bok er oppfylt til punkt og prikke. Dette gir oss visshet om at Guds ord, og de profetiene Han har gitt oss gjennom sine tjenere profetene, er til å stole på. Når så store deler av profetiene har blitt oppfylt til punkt og prikke, kan vi trygt gå ut fra at de gjenstående profetiene også vil bli oppfylt til siste bokstav. Men vi må allikevel studere Bibelen og profetiene slik at vi kan forstå hva som skjer rundt oss, fordi gjennom profetiene tilkjennegir Gud hva som skal skje, og hvem som omfattes av profetiene, og gjennom dette viser Gud oss at han har full kontroll på historien.

Jeg tror at Daniel skrev boken da han var i Babylon, men mange kritikere hevder at boken umulig kan ha blitt til på Daniels tid og begrunner dette med forskjellige påstander. Det er mange som forkaster den tidlige dateringen av boken, mellom 605 og 530 f.Kr. og forsvarer dette med å vise til Antiokus IV Epifanes, og hevder at profetiene er skrevet for å oppmuntre jødene mens han herjet som verst mellom år 174 og år 164 f.Kr.

Et annet argument som har blitt brukt mot Daniels bok er at den er unøyaktig, og inneholder historiske feil, så som «kong Belsasar». Denne kongen var ikke kjent fra andre skriftlige kilder enn Bibelen før man fant noen flere av de bitene som manglet i puslespillet. I 1916 publiserte forskeren T. G. Pinches en ed av kongene Nabonidus og Belsasar (far og sønn), hvor de fremstår som likeverdige, og i 1924 falt den siste brikken på plass da det kom for en dag at Nabonidus overlot kongedømmet til Belsasar mens han selv dro til Tema. Nabonidus og Belsasar var konger samtidig. De var altså medregenter.

Et tredje argument mot at Daniels bok ble skrevet i det sjette århundre f.Kr. er at det er noen greske ord i teksten. Et av de «greske» ordene man kom over var «satrap», men det viste seg senere at dette var et persisk ord som grekerne hadde lånt. Bortsett fra dette ordet er det til sammen 19 greske låneord i den arameiske teksten, og felles for de 19 ordene er at de alle sammen er gamle greske ord som ble brukt fram til 300 tallet f.Kr. De var med andre ord ikke i bruk på den tiden kritikerne hevder boken ble skrevet, ca. år 165 f.Kr.

Verdens historie fra Daniels tid og til Jesu gjenkomst.

Profetiene i Daniels bok må sees som en enhet, som utbygges og utdypes etter hvert. Kjernen i profetiene, som vi finner i kapittel 2 og i drømmen kong Nebukadnesar hadde, er en profeti som Daniel tolker for ham. Hvert av de aktuelle kapitlene som følger etter kapittel 2 og som forteller om denne historien gir oss nye opplysninger som utfyller de foregående, og bygger opp en homogen historie som gir oss sikre holdepunkter om hvem som er hvem i historien – og ikke minst hva Gud vil gjøre til slutt.

Det er mange som opp gjennom historien har stilt spørsmålet om Gud har tatt seg ferie, eller spurt om hvorfor han er så langt borte og skjuler seg. Se f.eks. Salme 10,1; 44,24-25; 88,15. Daniels bok gir oss svar på dette, og at Gud er til stede ser vi her i kapittel 2 hvor Gud henvender seg til en hedensk konge for å gjøre kjent for verden hva han vil gjøre i framtiden. Vi ser også at Gud er til stede i kapittel 1, kapittel 3 og kapittel 5, hvor Han hjelper sine trofaste tjenere da de møter store problemer på grunn av sin urokkelige tro på Gud.

De kapitlene som er av størst interesse for oss nå er disse:

Kapittel 2 som i grove trekk handler om Nebukadnesars første drøm, drømmen om statuen, og at Gud åpenbarer for Daniels både drømmen og tydningen av drømmen, som gir Guds folks historie fra Daniels tid og til Jesu annet komme i form av denne statuen av fire forskjellige metaller, og en stein som blir slått løs.

Kapittel 7 som utdyper Nebukadnesars drøm, og som kommer med nye opplysninger om de forskjellige rikene. Forskjellen er at nå møter vi fire forskjellige dyr i stedet for de fire metallene vi så i kapittel 2, som avløser hverandre, men de forteller nøyaktig den samme historien som statuen i kapittel 2. Så følger Guds dom, og en forklaring til synet.

Kapittel 8 som fortsetter å utdype profetiene i kapittel 2 og 7. Også her gis profetien med nye symboler, men nå er det bare tre dyr og de beskrives som en vær, en geitebukk og et lite horn. Det første dyret er nå utelatt, men ellers er det samme historie som fortelles nok en gang, og med en tredje vinkling. I tillegg får vi en tidsprofeti på 2300 dager profetisk tid som tilsvarer 2300 bokstavelige år. Denne tidsprofetien tror jeg må være med å sette rammene for en del av profetiene i Daniels bok.

Kapittel 9 som først gir oss Daniels yppersteprestelige bønn før Daniel mottar den mest bemerkelsesverdige profetien i Bibelen, profetien om «de sytti ukene», som gir oss tiden for når Messias skulle stå fram, gjøre sin gjerning og dø på korset, og at evangeliet blir gitt til hedningene.

Kapittel 10 som i grove trekk handler om at Daniel har hatt et syn om en stor krig, som starter med de samme rikene som Daniel så i kapittel 8. Også her er det engelen Gabriel som forklarer de synene Daniel har hatt.

Kapittel 11 som i det store og det hele handler om kampen mellom kongen i Nord og kongen i Sør, en kamp Daniel så begynnelsen av i kapittel 10. Denne kampen vil pågå helt ned til endens tid, til den tiden Gud vil sette en endelig stopper for det onde. Også dette kapittelet gir oss flere og andre opplysninger om den samme historien.

Kapittel 12 som handler om den endelige utfrielsen. I tillegg gir dette kapitlet oss to nye tidsprofetier som fører oss fram til hhv. 1798 da paven ble ført i fengsel (1290 dager – regnet fra 508) og 1843 – som er midt i den store adventbevegelsen (1335 dager regnet fra 508). Pavens fengsling og framveksten av adventbevegelsen er to av de tegnene vi har fått som innleder endetiden.

Når jeg skriver ´hele verden´ i forbindelse med profetiene i Daniels bok og Åpenbaringen betyr ikke dette absolutt hele verden, men det begrenser seg til den delen av verden som profetene bekymrer seg for, som er det området der Guds folk er bosatt og oppholder seg. Fra Daniels samtid og fram mot slutten av middelalderen var dette i Midtøsten og Europa. På Johannes samtid var det fortsatt bare i Midtøsten og Europa, men etter hvert som Guds folk utvandrer fra Europa til Amerika, og til hele verden bokstavelig talt, gjelder profetiene for hele verden.

Åpenbaringen

Johannes Åpenbaring, eller skal vi kalle den det den er: Jesu Kristi Åpenbaring etter det som fremkommer i det første verset i boken: «Jesu Kristi Åpenbaring, som Gud gav Ham for å vise Sine tjenere de ting som må skje om kort tid. Og Han sendte bud og gjorde det kjent ved Sin engel for Sin tjener Johannes». Selv om boken ble ført i penn av Johannes så er boken en åpenbaring av Jesus som forteller oss hva Han har gjort, gjør og vil gjøre for sitt folk gjennom alle tidsaldere. Åpenbaringen handler derfor først og fremst om Jesus Kristus. Selv om Åpenbaringen viser oss både dyr, horn, en skjøge og konger, ja, til og med en drage så er altså ikke dette hovedfokuset til boken.

At disse dyrene, hornene, kongene og dragen blir viet mye oppmerksomhet skyldes ene og alene det at de er en del av den kosmiske konflikt, og fordi Gud ønsker at vi skal vite hvilke krefter som vi står ovenfor i vår daglige kamp, slik at vi kan unngå å bli forført av det dyret som er framstilt her i Åpenbaringen.

Åpenbaringen ble opprinnelig skrevet til gresk-språklige kristne, det være seg jøder eller hedninger, som anså den gammeltestamentlige kanon å være Guds inspirerte Ord, og som ville tolke den nye åpenbaringen i lys av det gamle testamentet.

• Da Martin Luther oversatte Bibelen fra Latin til Tysk, begynte han med det nye testamentet. Da han kom til Åpenbaringen tvilte han på at denne boken hadde noe i Bibelen å gjøre fordi den var så forskjellig fra de andre bøkene i det nye testamentet. Men han oversatte boken. Senere, da han oversatte det gamle testamentet og kom til Daniels bok, så han at Åpenbaringen virkelig hadde sin plass i Bibelen. Da den første tyske Bibelen ble gitt ut var alle illustrasjonene, absolutt alle, hentet fra Åpenbaringen.

Åpenbaringen har en del nøkkelord, og nøkkeltall så som: 

• Lam; som henspiller på Jesus Kristus,
• tronen; som viser oss hvor en del av hendelsene utspiller seg,
• tallet 4; som symboliserer et hele, en totalitet som i verdens fire hjørner, de fire vinder osv. (Dette er det viktig å huske på når vi studerer de sju seglene.)
• tallet 7; som er symbolet på det perfekte,
• tallet 10; som symboliserer Guds vilje og Guds Lov, og som også symboliserer en minste mengde av noe, (se 1 Mosebok 18,32; Amos 5,3; 6,9).

Tallet sju symboliserer det perfekte, eller det absolutte. I Åpenbaringsboken er tallet sju knyttet til 18 forskjellige ord, og vi finner det 50 ganger, bl.a. i forbindelse med sju brev, sju segl, sju basuner og sju skåler. Mange mener at de sju brevene står for kirkens åndelige, eller religiøse, historie, de sju seglene for den politiske historien og de sju basunene for den militære historien, og at de sju skålene er de siste sju plagene. Dette kommer vi tilbake til senere.

Profetiene inneholder symboler og bilder som må forstås riktig for å få den riktige forståelsen av profetiene. For å kunne forstå dem må vi derfor tolke dem, og det vel derfor det nærmest finnes talløse fortolkninger av Åpenbaringen, Daniels bok og Bibelen for øvrig, som spriker i alle retninger. Felles for mange av fortolkningene er at de ikke bygger på sunne fortolkningsprinsipper, slik som at skrift tolker skrift, og slike fortolkninger som ikke lar Bibelen tolke seg selv gjør mer skade enn nytte. Å legge Bibelen til grunn for fortolkninger er det beste, for ikke å si det eneste prinsippet som holder i det lange løp. Vi må også ta hensyn til at Bibelen ble skrevet i en tid hvor kulturen og språket var vesentlig forskjellig fra vår tids kultur og språk, og at ord som var helt åpenbare for datidens folk ikke er like åpenbare for oss, og at mange ord betyr ikke det samme i vår tid som de gjorde da Bibelen ble skrevet. Den kulturelle og språklige siden av saken er derfor en stor utfordring vi må ta hensyn til når vi leser, og tolker, Bibelen.

Da reformatorenes tolkning av Åpenbaringsboken, og særlig Luthers tolkning, begynte å vinne innpass blant de kristne, fikk vi tre nye fortolkninger, ikke bare av Åpenbaringen, men av hele Bibelen. Dette var den preteristiske fortolkningen, den futuristiske fortolkningen og den dispensasjonelle fortolkningen, alle tre gitt av jesuitter som en motvekt til reformatorenes fortolkning, og hensikten med disse var å demme opp mot reformasjonen og lede oppmerksomheten bort fra sannheten. Disse tre modellene utgjør en del av det som kalles «motreformasjonen». Det er også disse tre fortolkningsprinsippene som har gjort mest skade for den sunne, bibelske fortolkningen.

Motreformasjonens fortolkninger:

Futurismen plasserer stort sett alle profetier inn i framtiden, og det var Francisco Ribera, teolog og jesuitt (1537 – 1591), som lanserte den futuristiske fortolkningsmodellen i 1585. Ifølge denne modellen skal Antikrist komme fra Israel og Dans stamme, Dans stamme ble som vi vet forbannet, og det er derfor Ribera hevder at Antikrist skal komme fra denne stammen. Antikrist vil, ifølge Ribera, ikke dukke opp før etter Jesu «hemmelige gjenkomst» og den «hemmelige bortrykkelsen» av de troende, og da vil Antikrist bygge opp igjen tempelet i Jerusalem. Denne fortolkningslæren er det mange konservative protestantiske frikirker og lutheranske kirkesamfunn som forfekter i dag. Futurismen har som vi vil se, en del til felles med dispensasjonalismen.

Preterismen, plasserer stort sett alle profetiene i Åpenbaringsboken og Daniels bok til fortiden uten forbindelse til nåtiden. Det var Louis d’Alcazar, teolog og jesuitt (1554 – 1613), som var mannen bak den preteristiske fortolkningsmodellen. Han lanserte den preteristiske modellen i verket «Vestigatio arcani sensus in Apocalypsi» (Granskningen av hemmeligheten i Åpenbaringen) som kom ut i 1614, året etter hans død. I følge denne fortolkningen kan derfor ikke Antikrist utgå fra den kristne kirke, men  Louis d’Alcazar sier at det er det politiske Roma som er Antikrist, og knytter dette til forfølgelsene av de kristne først og fremst under keiser Nero, (Nero Claudius Caesar Augustus Germanicus) som regjerte fra 13. oktober 54 fram til 9. (eller 11.) juni 68 e.Kr. og under keiser Domitian, (Titus Flavius Domitianus) som regjerte fra 14. september 81 til 18. september 96 e.Kr. Mange liberale protestantiske teologer forfekter i dag denne fortolkningslæren.

Dispensasjonalismen, går i grove trekk ut på at man deler menneskets historie opp i sju perioder. Det er Robert Bellarmine, kardinal og jesuitt (1542 – 1621), som står bak den denne fortolkningsmodellen. Ifølge denne tolkningen vil jødene i løpet av «tusenårsriket», som de regner som det sjuende tidsavsnittet, som følger etter «den hemmelige bortrykkelsen», ta imot evangeliet. Læren går kort ut på at Gud har to spesielle folk, Israel og kirken, og at kirken av den grunn ikke har erstattet Israel i Guds program, og mener at løftene som ble gitt til jødene i gammeltestamentlig tid vil bli oppfylt i «tusenårsriket». Denne fortolkningen gjør med andre ord Gud, som er en ordens Gud, til en uordens Gud ved at han først har ett folk, Israel, så etter Jesu død på korset har Gud kirken som sitt folk, for så en gang i framtiden å ha Israel som sitt folk igjen. Men da først etter den hemmelige bortrykkelsen av kirken.

Felles for disse tre fortolkningsmodellene er at de fullstendig ødelegger og radbrekker Bibelens profetier, slik at man mister det vesentlige av syne, at Jesu Kristus snart kommer igjen – synlig.

Foruten de tre fortolkningene som motreformasjonen kom opp med og som er nevnt over, har vi i hovedsak tre «hovedfortolkninger» av Åpenbaringen.

Den eskatologiske fortolkningen, som tolker det meste av boken som en profeti om den siste tid.

Den idealhistoriske fortolkningen, som går ut på at Åpenbaringen utelukkende er skrevet for å inspirere de forfulgte kristne på slutten av det første århundre til å holde forfølgelsene.

Den kirkehistoriske fortolkningen, som gir et utsyn over kirkehistorien fra det første århundre til Jesu gjenkomst.

Hvordan skal vi lese Åpenbaringen?

Åpenbaringen gir i første rekke et panorama over kirkens historie, og utspiller seg stort sett i det himmelske tempel, noe vi ser av lysestakene i kapittel 1 vers 12, gullalteret i kapittel 8 vers 3 og paktens ark i kapittel 11 vers 19, som alle befinner seg i det himmelske tempelet.

Heller ikke Åpenbaringen er en lineær bok, det vil si; Åpenbaringen forteller ikke en historie som starter i første vers i kapittel 1 og avsluttes med det siste verset i kapittel 22. Også denne boken er sekvensiell, og overlapper seg selv gjentagende ganger akkurat slik som Daniels bok. I Daniels bok kapittel 2 får vi presentert hele verdens historie fra Daniels tid helt til Jesu gjenkomst, senere får vi den samme historien fortalt flere ganger med stadig nye og utfyllende opplysninger. Slik er det også med Åpenbaringen. Den gir oss som sagt kirkens historie gjennom de sju brevene, og historien blir på en måte gjenfortalt med ny informasjon når seglene åpnes. Mange mener at vi også ser kirkens historie gjennom de sju basunene. I tillegg så kan vi kalle Åpenbaringen en komplementerende profeti til Daniels bok, i hvert fall er deler av Åpenbaringen det.

Det er vel ikke noe enkelt svar på hvordan vi skal lese Åpenbaringen, Daniels bok eller Bibelen generelt, ei heller er det et fasitsvar på dette, men for å kunne forstå denne boken på best mulig måte, må vi ta inn over oss det faktum at Åpenbaringen kapittel 12 vers 7, «Og det brøt ut krig i himmelen, Mikael og englene hans kjempet mot dragen. Og dragen og englene hans kjempet», er utgangspunktet for bokens fortelling. Fra dette verset, sprer boken seg utover i begge retninger. Vi må derfor lese boken mange ganger for å kunne forstå helheten i den på en bedre måte.

Det kan nok være mange måter å lese Åpenbaringen, Daniels bok og Bibelen, på, men det er tre måter som jeg vil anbefale. Det er: 1 Først med teleskop, for å få en oversikt over boken ved å lese gjennom boken mange ganger slik at vi blir kjent med innholdet, deretter med 2 mikroskop, for å gå i dybden slik at man kan begynne å forstå hva det hele dreier seg om, for til slutt å bruke 3 stetoskop, for å lytte til hva Gud ønsker å fortelle oss gjennom sitt Ord.

Videre så er Åpenbaringen skrevet med flid, omhu og grundighet, og det finnes ikke ett eneste lite ord som er overflødig eller unødvendig verken i Åpenbaringen eller i Bibelen for øvrig. En uunnværlig nøkkel til å forstå Åpenbaringen er å se på hvordan Johannes henter ord og bilder fra det gamle testamentet. I Åpenbaringsboken møtes alle Bibelens bøker og den avslutter således den bibelske kanon. Boken er på en spesiell måte et komplement til Daniels bok. Mye av det som ble forseglet i Daniels bok blir lettere å forstå dersom Daniels bok leses sammen med Åpenbaringen, og det er derfor av avgjørende betydning at de to bøkene blir lest sammen.

Åpenbaringen inneholder sitater fra eller allusjoner til 28 av det gamle testamentes 39 bøker. En allusjon er en hentydning til en annen kjent tekst eller hendelse – og kan være et delvis skjult sitat. Det skal være 505 slike sitater eller allusjoner, hvorav 325 stammer fra de profetiske bøkene – i første rekker fra Jesaja; Jeremia; Esekiel og Daniel, men også fra mindre profeter som Sakarja; Joel; Amos og Hosea. Fra de øvrige bøkene i det gamle testamente er 2 Mosebok og Salmenes bok mest sitert. Man mener det til og med finnes henvisninger til de nytestamentlige bøkene Matteus; Lukas; 1 og 2 Korinter-brev; Efeserbrevet; Kolosserbrevet og 1 Tessalonikerbrev.

Åpenbaringen er en apokalyptisk bok, og har sin parallell i Daniels bok, som også er apokalyptisk, og begge bøkene gir oss et innblikk i framtidige hendelser. Derfor må vi også ta hensyn til hva Daniels bok forteller oss om framtiden, og om konflikten mellom godt og ondt. Apokalyptisk litteratur kjennetegnes med syner, billedlig språk og symboler. Heldigvis så forklarer Bibelen selv disse symbolene. At en bok som åpenbarer framtiden benytter seg av billedlig språk og symboler skyldes nok at Gud i sin visdom valgte å skjule for verdens herskere hvilke «makter, myndigheter, systemer og ideologier» det er snakk om ved hjelp av disse symbolene.

Når det gjelder profetiene i Åpenbaringen, og resten av Bibelen forøvrig, så er det også tre perspektiver vi må ta hensyn til når vi leser disse, og det er:

a) «Fortidsperspektivet»: At vi kan lese om profetier, som vi ved hjelp av historien kan se har blitt oppfylt til punkt og prikke. Slike profetier vil kunne styrke oss i troen på at Bibelen er Guds Ord, og at Bibelen er troverdig. Mange av disse profetiene ble gitt flere hundre år før de ble oppfylt.

b) «Framtidsperspektivet»: At vi kan lese om profetier som ennå ikke har blitt oppfylt, men som vi kan vite vil bli oppfylt, nettopp fordi vi gjennom fortidsperspektivet vet at Guds Ord er pålitelig.

c) «Nåtidsperspektivet»: hvor profetiene kan hjelpe oss å søke Guds visdom, inspirere oss, styrke oss, og gi oss kraft til å holde ut når vi møter motgang.

Jeg vil legge Åpenbaringens sju saligprisninger inn under denne kategorien, for saligprisningene vil kunne være en kilde til styrke, kraft, inspirasjon og liv, og forteller oss at «salig er den som» eller «salig er de som» …

•             … leser, hører og tar vare på profetiene i denne boken … (1,3)

•             … dør i Herren fra nå av … (14,13)

•             … våker og tar vare på klærne sine … (16,15)

•             … er innbudt til lammets bryllupsmåltid … (19,9)

•             … er den som har del i den første oppstandelsen … (20,6)

•             … tar vare på de profetiske ord i denne boken … (22,7)

•             … gjør Hans bud, slik at de kan ha rett til livets tre og kan komme inn gjennom portene til Staden ... (22,14)

Johannes skrev i Åpenbaringen at «jeg var bortrykket i Ånden på Herrens dag … …» (Åpenbaringen 1,10 DNB 1930). Mange vil ha dette til å være en spesiell ukedag, og kristne generelt sier at dette er søndagen. Blant adventister generelt hevdes det at Herrens dag er sabbaten. Et tredje alternativ er at Herrens dag henviser til dommedag og da i utvidet forstand som slutten av endetiden.

Men hvilken fortolkning er riktig, og har det noen betydning?

Med tanke på at Åpenbaringen «avslører» de hendelsene som leder til det som skjer i  forkant av og i forbindelse med Jesu gjenkomst kan vi tolke uttrykket «bortrykket i Ånden på Herrens dag» slik at Johannes i ånden blir ført ned gjennom tiden til «Herrens dag» (Joel 3,4), og 1) befinner seg i himmelen foran Herrens trone i endetiden, eller dommedag som et utvidet begrep. Herrens trone her er tronen til Gud Faderen. Man kan også tolke «Herrens dag» på en tradisjonell måte, at det er 2) sabbaten det er snakk om. De som tolker «Herrens Dag» på denne måten hevder de finner belegg for sitt syn i kapittel 4 og versene 1 og 2, hvor Johannes ser en åpen dør inn til himmelen og hørte en røst som sa «kom opp hit og Jeg skal vise deg hva som må skje etter dette». Selv om mange tror at «Herrens dag» er den spesielle dagen som Johannes mottok Åpenbaringen da han satt på Patmos, må vi ikke glemme å sette det hele inn i riktig kontekst. Det er visse ting vi må ta hensyn til, og det er:

• a) hvor Johannes befinner seg, (vers 9)
• b) årsaken til hvorfor han befinner seg nettopp der, (vers 9) og
• c) i hvilken tilstand han befant seg da han fikk åpenbaringene (vers 10).

Johannes befant seg altså på «øya Patmos», og årsaken til at han befant seg der var «for Guds ords skyld og for Jesu Kristi vitnesbyrds skyld», og den tilstanden han befant seg i var «i ånden». Vi kan derfor slå fast at det ikke er hvilken ukedag som Johannes mottar sine syner på som er av interesse, men årsakene til at han får dem, og det er dette som fører fram til den første fortolkningen av «Herrens dag», som dommens dag i utvidet forstand.

Hva mer finner vi i Åpenbaringen?

Boken handler om Jesu gjenkomst (1,7), og de sju brevene formaner den enkelte leser til den rette forberedelsen til Herrens gjenkomst, (2,7; 2,11; 2,17; 2,26-29; 3,5-6; 3,12-13; 3,21-22).

Åpenbaringen er også på mange måter en bok om verdier; Guds verdier, og hvordan Gud løser den store striden. Hele veien gjennom Åpenbaringen hører vi et ekko fra det gamle testamentet, fra Lucifers fall (12,7) og skapelsen (14,7), og Åpenbaringen forteller oss at Gud en dag vil gjenopprette alt som gikk galt da Adam og Eva ble lokket til fall. Avslutningen av denne boken står i sterk kontrast til første del av 1 Mosebok. I slutten av Åpenbaringen leser vi om en verden som vil bli slik den var da den kom fra Skaperens hånd da den var ny, før synden gjorde sitt inntog.

1) Mennesket tapte retten til Livets tre da de falt i synd, 1 Mosebok 3,22. Etter oppstandelsen vil de få retten til Livets tre tilbake, Åpenbaringen 2,7.

2) Da mennesket falt i synd falt de også under døden, 1 Mosebok 2,17. Etter oppstandelsen skal menneskene på nytt få evig liv, Åpenbaringen 2,11.

3) Etter syndefallet måtte mennesket dyrke sin mat i sitt ansikts sved, 1 Mosebok 3,19. Etter oppstandelsen vil de få den skulte manna, Åpenbaringen 2,17.

4) Etter syndefallet var menneskene nakne, 1 Mosebok 3,7. Etter oppstandelsen vil vi kles i hvite klær, som er Jesu rettferdighet, Åpenbaringen 3,5.

5) Synden førte til at mennesket ble bortvist fra Gud, 1 Mosebok 3,23. Etter oppstandelsen skal vi igjen gjenforenes med Gud og se ham slik han er, Åpenbaringen 3,12.

Alt det menneskene tapte da de falt i synd vil Gud til slutt gjenopprette, og dermed sluttes ringen. All synd, som opp gjennom tiden har blitt bekjent, blir plassert der den rettmessig hører hjemme, på syndens opphavsmann, og alt som minner om synd vil bli utslettet og Gud og mennesket skal igjen vandre sammen i all evighet i en verden det det ikke finnes død, sorg eller gråt.

Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom. Og jeg hørte en høy røst fra himmelen som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene, og Han skal bo hos dem, og de skal være Hans folk. Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte. Så sa Han som satt på tronen: Se, Jeg gjør alle ting nye. Og Han sa til meg: Skriv, for disse ord er sanne og troverdige. Åpenbaringen 21,1-5

Hvem vil ikke bo på et slikt sted i all evighet?