Dom over styggedommene i templet. Del 1.
Innledning.
Esekiel ble kalt til profet da han var 30 år gammel (se Esekiel 1,1), og det skjedde på den femte dagen i den fjerde måneden i det som var det femte året av Esekiel fangenskap. Esekiel ble ført til Babylon etter den andre beleiringen av Jerusalem i år 597. Her i kapittel 8 leser vi at vi befinner oss i det sjette året, i den sjette måneden, på den femte dagen i måneden. Med inkluderende telling (av år) som Israel og Juda praktiserte er vi nå i år 592.
Esekiel blir gitt et syn der han ser Israels styggedommer i sin samtid, og at Gud til slutt vil dømme det opprørske og utro folket som kaller seg Guds folk. Esekiel blir ført til døren i nordporten til den indre forgården hvor han får se ‘nidkjærhetens bilde’ som kan ha vært et bilde av Tammuz, en Babylonsk gud, som blir nevnt i vers 14. Det kan også ha vært et bilde av Astarte, men det er egentlig uvesentlig hvilket bilde det er som er reist, problemet er at det er reist et bilde. Uansett hvilket bilde det er så er det et avgudsbilde som er reist i Herrens tempels forgård.
Tammuz var ‘livets sønn’ og et symbol på naturen, fruktbarhet og skjønnhet, og Gilgamesh-eposet refererer til Tammuz som en av Istars elskere. Astarte var en semittisk gudinne, og tilsvarer den mesopotamiske Istar, og var gudinne for kjærlighet, fruktbarhet og krig.
Forhistorien til kapittel 8 forteller oss om fallet til Guds folk, et fall som nå har blitt så dypt og omfattende at de til og med har begynt å sette opp avgudsbilder inne i Guds hus. Også dette kapitlet i Esekiel kan settes inn i en typologisk kontekst hvor det som skjedde på Esekiels tid vil skje igjen. Denne fortellingen hadde sin misjon og oppfyllelse i Esekiels samtid, men det ligger også en oppfyllelse i våre dagers kirke.
Vi må også ha i tankene at verken Esekiels bok eller Bibelen var inndelt i kapitler og vers fra gammelt av, dette er en nymotens oppfinnelse som gjør det lettere å finne fram til spesielle vers og lignende ved å henvise til kapittel og vers. Men det er forstyrrende og direkte ødeleggende for forståelsen av profetiene da mange ikke ser sammenhengen mellom påfølgende kapitler. I denne sammenhengen hvor det snakkes om våre dagers kirke må vi ta hensyn til at ikke alle kirkesamfunn kan kalles frafalne. Her i Esekiels bok ser vi en kledd i linklær (Esekiel 9,3) som får i oppdrag av Israels Gud å gå midt gjennom staden, midt gjennom Jerusalem, og sett et merke på pannen til de mennene som sukker og stønner over alle styggedommene som blir gjort i hennes midte, Esekiel 9,4. Hvorfor gjøres dette? Svaret finner vi i neste vers hvor det blir sagt at alle de som ikke har dette merket på pannen skal slåes i hjel. Jeg mener vi ser beseglingen og dommen over de ugudelige i dette avsnittet.
Når det gjelder Esekiel 9,4 og merkingen av pannene til de som sukker og stønner over alle styggedommene så peker det til Åpenbaringen 7,3 hvor det står: … Gjør ikke skade på jorden, havet eller trærne før vi har beseglet pannene til vår Guds tjenere. Dette verset handler om beseglingen i den aller siste tid, like før Jesu gjenkomst. Når det gjelder styggedommene så vises det til Åpenbaringen 17,4-5 hvor det står: Kvinnen var kledd i purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostbare steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenheten av hennes horeliv. Og på pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN. Her er det dommen over skjøgen som er i fokus, og skjøgen er opphavet til all den elendigheten som har sneket seg inn i kirken.
Det finnes flere lignende vers i Bibelen som behandler det samme temaet. I Sakarja 2,5-6 står det: Så løftet jeg blikket og så, og se, der var det en mann med en målesnor i hånden. Så sa jeg: Hvor går du? Han sa til meg: For å måle Jerusalem, for å se hva som er bredden og hva som er lengden på den. Det er ikke de fysiske målene til byen Jerusalem som er det som bekymrer Sakarja, men tilstanden til Guds folk. Det er de som skal undersøkes. Dette kommer enda tydeligere fram i Åpenbaringen 11,1 hvor Johannes sier følgende: Så ble det gitt meg et rør av siv, som lignet en målestav. Og engelen stod fram og sa: Stå opp og mål opp Guds tempel, alteret og dem som tilber der. Her er det imidlertid en undersøkende dom som foregår.
Den undersøkende dommen er et prinsipp Gud jobber etter, og som vi også finner i rettssystemet i vår tid. Når en forbrytelse blir begått og den mistenkte er pågrepet starter det som egentlig er den undersøkende dom. Påtalemakten prøver å finne bevis for ugjerningen mens forsvareren prøver å finne bevis for at den mistenkte er uskyldig. Deretter følger rettssaken og en domsavsigelse, skyldig eller uskyldig.
For å overføre dette til den kosmiske konflikten så er det dette som skjer i vår tid. På den ene siden har vi en påtalemyndighet, en anklager – Satan – som beskylder alle mennesker for å ha syndet og at de fortjener den strengeste straffen som finnes. På den andre siden finner vi vår forsvarsadvokat – Jesus Kristus – som også er en rettferdig dommer, og Han sjekker alle bøkene (se Daniel 7,10; Åpenbaringen 20,12) og avsier sin kjennelse. Enten blir den tiltalte frikjent eller dømt.
Å merke de som sukker og stønner, og måle tempelet og de som tilber der er to sider av samme sak. Da Bibelen ble skrevet pekte forfatterne fram mot en undersøkende dom som skulle komme en gang i framtiden, som her symboliseres med å måle Jerusalem og de som tilber der. Tempelet er Guds kirke, og de som tilber der er hver enkelt person som utgjør Guds folk. Deretter ser vi en som er kledd i linklær skal gå gjennom midt i staden som er et bilde på Guds kirke og merke pannen, som er det samme som beseglingen av Guds trofaste rest i endetiden, til alle som sukker og stønner over alle styggedommene som blir gjort i hennes midte, som er alle de som ikke befinner seg i Babylon, eller de falne kirkesamfunnene. Dette er de som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd (Åpenbaringen 12,17), og som holder fast på Guds bud og Jesu tro (Åpenbaringen 14,12 (DNB 1930)).
Etter at både den undersøkende dom og beseglingen er foretatt faller den endelige dommen over de ugudelige, de som selv har valgt ikke å følge Gud Skaperen, men gått sine egne veier og fulgt menneskelige bud og hedensk lære. Videre ser vi at den endelige dommen fullbyrdes i Esekiel 9,6: Den gamle og den unge mann, jomfruen og det lille barnet og kvinnen, drep og ødelegg dem! Men kom ikke nær noen som har merket på seg. I Min helligdom skal dere begynne. Så begynte de med de eldste som stod framfor huset.
Alle bibeltekster er fra BGO 1988/2007 hvis ikke annet er oppgitt.
Israels styggedommer.
Gud presenterer seg for Esekiel i kapittel 8.
I det sjette året, i den sjette måneden, på den femte dagen i måneden, mens jeg satt i huset mitt og de eldste av Juda satt framfor meg, skjedde det at Herren Guds hånd falt på meg der. Da så jeg, og se, det var en skikkelse som så ut som ild. Fra det som så ut som hoftene Hans og ned, var det som ild. Fra hoftene Hans og oppover så det ut som en glans. Han strakte ut en hånd og grep meg i hårluggen min. Ånden løftet meg opp mellom himmel og jord og førte meg i Guds syner til Jerusalem, til døren i nordporten til den indre forgården. Det var der setet for nidkjærhetens bilde var, det som vakte nidkjærheten. Se, Israels Guds herlighet var der, som i synet jeg så i dalen, versene 1 – 4.
Beskrivelsen som Esekiel gir her av Gud finner vi igjen i Daniel 7,9-10 og i Åpenbaringen 1,14-15. I det foregående kapitlet forteller Gud til Esekiel at dommen er nær også for Juda, og at Gud skal gjengjelde alle styggedommene som i særlig grad kongene, profetene ved kongens hoff og presteskapet har stått for i årevis. Etnisk tilhørighet er ikke tilstrekkelig for å unnslippe dommen når den faller over menneskeheten, (se Åpenbaringen 11,1; 1 Peter 4,17). Det må noe mer til for å unnslippe dommen. Til det trengs det et rent hjerte som ikke tillater avgudsdyrkelse slik som Israel og Juda har gjort. I Esekiel 7,2-4 sier Gud følgende: «Og du, menneskesønn, så sier Herren Gud til Israels land: En ende! Enden kommer over de fire hjørnene av landet. Nå kommer enden over deg, Jeg skal sende Min vrede mot deg. Jeg skal dømme deg etter din ferd, og Jeg skal gjengjelde deg for alle styggedommene dine. Mitt øye skal ikke vise medynk med deg, og Jeg skal ikke vise skånsel. Men Jeg skal gi gjengjeld for din ferd, og dine styggedommer skal komme over deg selv. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren».
Israel, Samaria eller Tistammeriket, ble erobret mer enn 100 år tidligere av Assyrerkongen Sankerib i år 721. I Esekiel 7,9 sier Gud til Juda: «Mitt øye skal ikke vise medynk, og Jeg skal ikke vise skånsel. Jeg skal gjengjelde deg for din ferd, styggedommene dine skal komme over deg selv. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren som slår», og i de påfølgende versene sier Gud at dagen kommer, og at tiden kommer og dagen nærmer seg.
I kapittel 8 vers 2 viser Gud seg for Esekiel i et syn, og Ånden løftet Han ham opp og førte han inn i tempelet. Der får han etter hvert se alle de styggedommene som Juda har gjort mot Herren. Til tross for at Nebukadnesar erobret Juda i år 605 og førte deler av befolkningen i fangenskap til Babylon, deriblant Daniel, fortsatte den nyinnsatte kongen Jojakin med sitt utroskap mot Gud. Dette førte til at Jerusalem igjen ble beleiret i år 597, og nå var Esekiel blant de som ble ført i fangenskap til Babylon. Det er etter at Esekiel hadde blitt ført til Babylon at han får se alle de styggedommene som Juda gjør inne i tempelet, noe som til slutt førte til en tredje beleiring av Jerusalem og byens og tempelets ødeleggelse i år 586.
Nidkjærhetens bilde.
Så sa Han til meg: Menneskesønn, løft nå blikket mot nord. Så løftet jeg blikket mot nord, og der, nord for alterporten, var dette nidkjærhetens bilde ved inngangen. Så sa Han til meg: Menneskesønn, ser du hva de gjør, de store styggedommene som Israels hus gjør her, som får Meg til å dra langt bort fra Min helligdom? Snu deg igjen, så skal du få se flere store styggedommer, versene 5 – 6.
Det er dette ‘nidkjærhetens bilde’ som har ført til at Gud har trukket sitt nærvær tilbake fra sitt tempel. Slike bilder av forskjellige avguder, som Tammuz og Astarte, var med på å vekke menneskenes lidenskap, noe som førte til at de ble mer oppsatt på å tilfredsstille sine egne lyster i stedet for å tilbe sin Gud. Disse avgudsbildene som var satt opp i hele Juda var også medvirkende til å vekke Guds nidkjærhet.
Ser du hva de gjør, sier Gud til Esekiel i vers 6, de store styggedommene som Israels hus gjør her. Dette er i Esekiels samtid. Men hva med vår tid, er dette gyldig for oss også? Hvordan står det til med meg og deg? Har vi satt opp et lite nidkjærhetens bilde av Tammuz eller Astarte i våre hjerter som vi kjæler for og med? Vi er snare til å dømme gamle Israel og Juda, men er vi egentlig noe bedre enn dem når det kommer til stykket?
David sier i Salme 26,2: «Ransak meg, Herre, og prøv meg! Gransk mitt sinn og mitt hjerte!» og i Salme 139,23 sier han: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg, og kjenn mine tanker!»
Tør vi la Gud ransake våre hjerter, eller har vi noe skjult, noe grums, noe som stenger for den Hellige Ånds arbeid i oss? Kanskje vi skal begynne med det Paulus sier i 2 Korinterbrev 13,5: «Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Kjenner dere ikke dere selv, at Jesus Kristus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven».
Spørsmålet mitt var om vi egentlig er noe bedre enn dem, Israel/Juda, når det kommer til stykket. Kanskje Sakarja kan hjelpe oss med svaret, for Esekiel 8,5 viser til Sakarja kapittel 5. Der står det: «Så snudde jeg meg og løftet blikket, og se, der var det en flygende bokrull. Han sa til meg: Hva ser du? Jeg svarte: Jeg ser en flygende bokrull. Den er tjue alen lang og ti alen bred. Da sa han til meg: Dette er den forbannelsen som går ut over hele jorden: Hver den som stjeler, skal bli fordrevet, etter det som står på den ene siden. Hver den som sverger falskt skal bli fordrevet, etter det som står på den andre siden av den. Jeg skal sende den ut, sier hærskarenes Herre. Den skal gå inn i huset til tyven og inn i huset til den som sverger falskt ved Mitt navn. Den skal slå seg til midt i hans hus og fortære det med tømmer og stein. Engelen som talte med meg, kom fram og sa til meg: Løft nå blikket og se hva det er som går fram der. Så sa jeg: Hva er det? Han sa: Det er en efa som kommer fram. Han sa også: Dette er hva en kan se over hele jorden. Se, et blylokk ble løftet opp, og det var en kvinne som satt i efaen. Så sa han: Dette er selve ugudeligheten. Han trykte henne ned i efaen og kastet et dekke av bly overåpningen. Så løftet jeg blikket og så, og se, det var to kvinner som kom fram. Vinden fylte deres vinger, for de hadde vinger som vingene på en stork. De løftet efaen opp mellom jorden og himmelen. Så sa jeg til engelen som talte med meg: Hvor drar de med efaen? Han sa til meg: De drar for å bygge et hus til henne i landet Sinear. Når det er ferdig, skal hun settes der på sin sokkel».
Sakarja 5,1 Så snudde jeg meg og løftet blikket, og se, der var det en flygende bokrull.
Sakarja 5,2 Han sa til meg: Hva ser du? Jeg svarte: Jeg ser en flygende bokrull. Den er tjue alen* lang og ti alen bred.
* Hebraisk; tjue alen lang og ti alen bred, omtrent 9 meter lang og 4,5 meter bred.
Den flygende bokrullen er et symbol på hvordan Gud vil svare de som nekter å bytte klær, dvs. vende om til Herren og slutte med å være opprørsk mot Den Hellige Ånd. At bokrullen flyr betyr at den utfører sitt arbeid. Den som snakker her er en engel som forklarer synet for Sakarja.
Sakarja 5,3 Da sa han til meg: Dette er den forbannelsen som går ut over hele jorden: Hver den som stjeler, skal bli fordrevet, etter det som står på den ene siden. Hver den som sverger falskt skal bli fordrevet, etter det som står på den andre siden av den.
Sakarja 5,4 Jeg skal sende den ut, sier hærskarenes Herre. Den skal gå inn i huset til tyven og inn i huset til den som sverger falskt ved Mitt navn. Den skal slå seg til midt i hans hus og fortære det med tømmer og stein.
SDAs bibelleksikon sier at den som stjeler synder mot sin neste, mens den som sverger falskt synder mot Gud. Slik sett så omfavner disse to syndene hele Guds lov, de ti bud. Her, som i Åpenbaringen 5,1 ser vi en bokrull hvor det er skrevet både på innsiden og utsiden av bokrullen. Bokrullen som presenteres i Åpenbaringen 5, og som åpnes i kapittel 6 viser oss kirkens historie fra korset til Jesu gjenkomst. Denne bokrullen derimot viser oss dommen gjennom uttrykkene Hver den som stjeler, skal bli fordrevet og Hver den som sverger falskt skal bli fordrevet, og legger Guds ti bud til grunn. Kan denne bokrullen vise til 5 Mos 28,15-68, som lister opp alle forbannelser som skal komme over de som ikke følger Guds bud? Til slutt vil Gud, gjennom dommen, utrydde all ugudelighet. (Se også Jeremia 36,2; Esekiel 2,9-10.)
De fire første versene i dette kapittelet gir oss også en slags innledning til resten av kapittelet. Men her dreier det seg ikke om enkeltpersoner, men om en større maktfaktor. For å repetere meg selv. Da Bibelens bøker ble skrevet fantes det ikke tegnsetting som i dag, hvor vi deler inn teksten med komma, kolon, semikolon og punktum. Vers og kapitler fantes heller ikke, så jeg tror disse fire versene forteller oss hva som vil skje med hovedpersonen(e) i de neste sju versene.
Sakarja 5,5 Engelen som talte med meg, kom fram og sa til meg: Løft nå blikket og se hva det er som går fram der.
Sakarja 5,6 Og jeg sa: Hva er det? Og han sa: Dette er efaen (efa-kurven) som kommer til syne. Og han sa også: Dette er deres misgjerning i hele landet, (oversatt fra New Heart English Bible).
En efa var en standard målenhet i gammeltestamentlig tid og tilsvarte 36,4 liter korn. Her brukes uttrykket en efa for å beskrive ‘Guds standard’ og er ‘Guds måleenhet’, og Guds standard kan sees over hele jorden, og ikke minst; Guds standard gjelder hele jorden. Guds standard er Guds bud, og de ligger inkorporert i uttrykkene Hver den som stjeler skal bli fordrevet … / og / … Hver den som sverger falskt skal bli fordrevet. Vi kan sette inn Guds ti bud i stedet for efa, fordi det til slutt vil være Guds ti bud vi alle skal dømmes etter. Enkelte oversettelser, som DNB GT78/NT05, bruker landet i stedet for hele jorden i sin oversettelse, og begrenser med dette profetien til å gjelde kun for Juda. Dette er ødeleggende for profetien og tar vekk endetidsperspektivet.
Sakarja 5,7 Se, et blylokk ble løftet opp, og det var en kvinne som satt i efaen.
Når kvinnen sitter i efaen, betyr det at hun måles etter Guds standard. Kvinnen i efaen blir i vers 8 definert som selve ugudeligheten av engelen som gir Sakarja denne visjonen. Kvinne er i Bibelen et bilde på Guds folk, menigheten eller kirken. Denne kvinen er da en uren kvinne all den tid hun forklares som selve ugudeligheten. Dette viser også at hun bryter Guds bud på alle tenkelige måter.
Sakarja 5,8 Så sa han: Dette er selve ugudeligheten. Han trykte henne ned i efaen og kastet et dekke av bly over åpningen.
Et dekke av bly over kvinnen i efaen betyr at kvinnens urenhet er kjent av folket, men de bryr seg ikke om det. Dette kommer også fram i det at profeten ser to andre kvinner komme fram, ikke fra efaen for den ble lukket med blylokk. Bly er regnet som forbannelsens metall, og det kan bety at kvinnens synder er innelukket i Guds vrede.
Sakarja 5,9 Så løftet jeg blikket og så, og se, det var to kvinner som kom fram. Vinden fylte deres vinger, for de hadde vinger som vingene på en stork. De løftet efaen opp mellom jorden og himmelen.
To kvinner som kom fram betyr at vi har med to kirkesystem å gjøre, og det ligger implisitt i teksten at disse to kvinnene samarbeider. Disse to kvinnene kom først fram da profeten løftet øynene, dvs. fokuserte på synet. Den første kvinnen profeten så kan derfor ikke være en av disse to, noe som vi altså kan lese ut av det at disse to kommer til syne etter at efaen, som den første kvinnen sitter i, blir lukket med et blylokk.
Vinger som vingene på en stork. En stork er en uren fugl, og dette underbygger påstanden om at de de to kvinnene må representere to urene eller falne kirkesamfunn og/eller hedenske religioner.
Sakarja 5,10 Så sa jeg til engelen som talte med meg: Hvor drar de med efaen?
Sakarja 5,11 Han sa til meg: De drar for å bygge et hus til henne i landet Sinear. Når det er ferdig, skal hun settes der på sin sokkel.
Å bygge et hus til henne betyr at disse to kvinnene skal samarbeide for å sette opp et system som gjenspeiler den første kvinnen, og at de vil forene seg under henne visualiseres i det at de to setter henne på en sokkel. Dette betyr at de tilber kvinnen som var i efaen – med andre ord avgudsdyrkelse. Sinear er et annet ord for Babylon, og da har vi antakeligvis de ledetrådene vi trenger for å se hva dette er.
Kvinnen i efaen, som er selve ugudeligheten, finner vi beskrevet flere steder i Bibelen, og er et hedensk system som har akkumulert seg opp gjennom Babylon, Medo-Persia, Grekenland og Romerriket, og har blitt ikledd en kristen kappe av romerkirkens leder, paven. At kvinnen kan beskrives som ugudelig er fordi hun måles opp mot Guds standard, Guds ti bud, som her er efaen. Om vi da setter kvinnen som er selve ugudeligheten til å være den katolske kirke, kan den ikke samtidig være en av de to kvinnene som har vinger som storker. Da må disse to kvinnene representere den falne protestantismen og den moderne spiritismen.
Noen vil ha det til å være jødedommen og hedenske religioner, eller en sammenblanding av alle deler – noe som er lite sannsynlig ettersom kvinne er synonymt med Guds folk eller Guds kirke. Men vi ser jo at alle religioner anerkjenner paven som verdens religiøse, åndelige overhode.
Vi vet med sikkerhet at det finnes kirkesamfunn som har satt opp nidkjærhetens bilde, så profetien i Esekiel treffer like godt i våre dager som den gjorde på Esekiels tid. Spørsmålet vi alle må stille oss er om vi har en liten Tammuz eller ei lita Astarte gjemt i våre hjerter. Men dette nidkjærhetens bilde var ikke alt Esekiel fikk se. Han får se flere styggedommer.
Alle avgudene til Israels hus.
Så førte Han meg til døren til forgården. Da jeg så, se, da var det et hull i muren. Da sa Han til meg: Menneskesønn, bryt igjennom muren. Da jeg brøt igjennom muren, se, da var det en dør der. Så sa Han til meg: Gå inn og se de onde styggedommene de gjør der. Så gikk jeg inn og så, og se, alle slags kryp, avskyelige dyr og alle avgudene til Israels hus var inngravert overalt rundt på veggene, versene 7 – 10.
Egypt hadde mange forskjellige guddommer, og mange av disse var avbildet som dyr, fugler, innsekter eller blanding av dyr og menneskeskikkelse. For å trekke fram noen av disse kan jeg nevne Anubis som er avbildet som en sjakal, Apep som en slangegud, Apis som en gud med oksehode, Benu som en fugl, Geb som en slange (slangenes far), Maahas som en krigergud med løvehode, Wadjet som en egyptisk kobra. Det var nettopp slike avbildninger Esekiel fikk se inne i de hemmelige rommene i tempelet.
Nå blir Esekiel vist at det er et hull ved siden av hovedinngangen som vendte mot øst. Der var det en hemmelig dør som førte inn til noen skjulte rom, og der så Esekiel alle slags kryp, avskyelige dyr og alle avgudene til Israels hus var inngravert overalt rundt på veggene. Inne i tempelet var det altså gjort i stand rom hvor de hadde plassert alle slags gudebilder. Dette er stikk i strid med hva Gud sa til Israel ved Sinai.
I det andre budet som vi finner i 2 Mosebok 20,4-5 står det: Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde, noen etterligning av noe som er i himmelen der oppe, eller på jorden her nede, eller som er i vannet under jorden. Du skal ikke falle ned og tilbe dem eller tjene dem. For Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedrenes skyld på barna i tredje og fjerde slektsledd, når de hater Meg.
I Esekiel 23,14 leser vi: Men hun gikk bare lenger i sitt horeliv. Hun så på menn som var inngravert på veggen, bilder av kaldeere framstilt i rødt,
Og Paulus sier i Romerne 1,23: og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet med et bilde gjort lik et forgjengelig menneske, og bilder av fugler, firbeinte dyr og krypdyr.
I 5 Mosebok kapittel 28 bruker Gud hele 54 vers på å fortelle Israel hva som vil skje med dem dersom de bryter Guds bud. Til tross for at de hadde sett hva Gud var i stand til å gjøre, og hvilke forbannelser Gud hadde uttalt over frafallet valgte Israel å vende seg vekk fra Gud og dyrke fremmede guder.
Hvordan er det med oss? Har vi noen synder som vi holder skjult for våre medmennesker? Har vi det, må vi kvitte oss med dem med en gang, for Gud ser dem. Han ser alt.
Det er ille nok det Esekiel har sett, men han skulle bli vist verre ting enn dette.
Sytti av de eldste for Israels hus.
Foran dem stod sytti menn av de eldste for Israels hus. Midt iblant dem stod Ja’asanja, Sjafans sønn. Hver av dem hadde et røkelseskar i hånden, og en duft steg opp av skyen med røkelse. Så sa Han til meg: Menneskesønn, har du sett hva de eldste for Israels hus gjør i mørket, hver av dem i rommene til sitt gudebilde? For de sier: Herren ser oss ikke, Herren har forlatt landet, versene 11 og 12.
Inne i de skjulte rommene var de 70 eldste i Juda. Det betyr at våre ledere også løper den risikoen å tilbe andre Guder enn himmelens og jordens Skaper. Hvordan er egentlig situasjonen i de høyeste organene i vårt kirkesamfunn? Står de imot all påvirkning fra det økumeniske samarbeidet, eller har de villig latt seg binde opp i dette. Generalkonferansen, vårt kirkesamfunns høyeste organ, deltar aktivt i det økumeniske samarbeidet og sitter i diverse komiteer.
Også på lokalt plan, som de respektive unionene, er dypt engasjert i det økumeniske samarbeidet. I Norge deltar Syvendedags Adventistkirken i det økumeniske samarbeidet, riktignok bare som observatør, men like fullt er de med i det økumeniske samarbeidet. Her i Norge ble SDAs representant gitt det ‘ærefulle’ oppdrag/verv å sitte som formann/leder for oversettelseskomiteen til den første heløkumeniske Bibelen i Norge, Bibelen 2011.
Hovedargumentet for å delta som observatør i det økumeniske samarbeidet er at ‘vi kan påvirke de andre kirkesamfunnene’. Men dette er et argument de ikke kan tro på selv de som bruker det. Om vi SDA alene, en stemme, kan klare å påvirke alle de andre, hvor lett er det da ikke for alle de andre å påvirke vårt kirkesamfunn.
I Amos 3,3 spør profeten retorisk: «Vandrer vel to sammen uten at de er blitt enige om det?» Det er et veldig godt spørsmål. I den katolske Douay-Rheims Bible er teksten slik oversatt til norsk: «Skal to gå sammen uten at de blir enige?» (Shall two walk together except they be agreed?) Det er mange som ikke vil referere til denne Bibelen, men her er teksten meget treffende. Også den Arameiske Lamsa Bible er spot on, for å si det slik: «Vil to menn reise sammen med mindre de har gjort en avtale?» (Will two men go on a journey together unless they have made an appointment.) Så hvilken avtale ligger til grunn for SDAs deltakelse I det økumeniske samarbeidet?
Vi vet at et av punktene i den økumeniske avtalen er å finne et minste felles multiplum de kan samle seg om og være enige om, for så å slå strek over alle de andre punktene de ikke er enige om å tie dette i hjel. Vi vet også at et av punktene som har kommet frem på veien til en kirkelig union med romerkirken er at man ikke skal drive aggressiv forkynnelse for å ‘stjele’ medlemmer fra hverandre. OBS! Hvor blir det i så fall av den påvirkningen vi kan ha som observatører i dette økumeniske samarbeidet? Hvilken verdi har det for vårt kirkesamfunn at vi er til stede på disse økumeniske møtene? Jeg tror svaret på det er at det har null verdi, og det uansett om vi kan eller ikke kan forkynne.
Stadig flere av våre ledere har sin teologiske utdanning fra katolske / jesuittiske universiteter, slik som f.eks. forrige leder for SDA Jan Paulsen, som tok sin teologiske utdannelse og doktorgrad ved det katolsk-teologiske fakultetet ved universitetet i Tübingen i Tyskland. (https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Paulsen_(1935%E2%80%93) og https://no.wikipedia.org/wiki/Eberhard-Karls-Universit%C3%A4t_T%C3%BCbingen)
Som vi ser er alle de 70 eldste inne i de skjulte rommene, og der inne tilber de disse avgudsbildene som er på veggene. Røkelsesduften stiger opp omkring dem. Røkelse er et uttrykk for og et symbol på bønn, og hver av de 70 eldste har et røkelseskar i sin hånd. Det er en mann der som Esekiel kjenner: Ja’asanja, sønn av den fromme statsskriver Safan, som sto Josias bi i hans storstilte kamp mot all avgudsdyrkelse (se 2 Kongebok 22,3). Selv en mann av en så god og gudfryktig slekt var blitt revet med av denne forferdelige avgudsdyrkelsen.
Det viser oss at vi ikke er sikre på noe. Om noen er født inn i kirken og / eller har ledende posisjoner der så har vi ingen garantier for at de ikke dyrker sine avguder i det skjulte. De sier til og med at Gud ikke ser dem fordi Han har forlatt landet. Dette er en profeti som snart vil bli oppfylt. Gud vil trekke den Hellige Ånd tilbake fra jorden etter hvert som både den falne kirken og Guds endetidsmenighet begir seg mer og mer inn i avgudsdyrkelse og ugjerninger.
I tillegg så ble SDA et fullverdig medlem av STl Oslo da dette lokallaget ble stiftet 21. oktober 2021. STI betyr Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, og er i bunn og grunn et underbruk av det økumeniske samarbeidet.
Det står på deres hjemmeside følgende: Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) er en paraplyorganisasjon for tros- og livssynssamfunn og sammenslutninger av disse. STL jobber for å fremme fellesinteresser og medlemmenes rimelige særinteresser.
Som vi ser så er det fellesskapets interesser som går foran den enkelte kirkes interesse. Hvordan kan man forsvare et medlemskap i en slik organisasjon som knebler medlemmene i trosspørsmål? I dette samarbeidsrådet finner vi alle avskygninger av kristendom, både protestantisk og katolsk, blandet opp med islam, hinduisme, buddhisme, Baha’i samfunnet, det mosaiske trossamfunn, shikisme, holistisk forbund, humanistene, human-etisk forbund i et sant virvar, eller for å bruke et bibelsk begrep; dette er Babylon.
I Salme 94,7 leser vi: Men de sier: Herren ser det ikke, og Jakobs Gud merker det ikke.
Jesaja 29,15 sier: Ve dem som søker ned i det dype for å skjule sitt råd for Herren, de som gjør sine gjerninger i mørke. De sier: Hvem ser oss? og: Hvem kjenner oss?
I Esekiel 9,9 står det: Da sa Han til meg: Misgjerningen til Israels og Judas hus er overmåte stor, landet er fullt av blodsutgytelse, og staden er full av urettferdighet. For de sier: Herren har forlatt landet, og Herren ser det ikke.
Og gjennom Sefanja 1,12 sier Gud: På den tiden skal det skje: Jeg skal gjennomsøke Jerusalem med lamper og straffe de selvtilfredse mennene, de som sier i sitt hjerte: Herren gjør verken godt heller ondt.
Kvinnene gråter over Tammuz.
Han sa til meg: Snu deg igjen, så vil du se flere store styggedommer som de gjør. Så førte Han meg til døren i porten til Herrens hus, den porten som vender mot nord. Se, der satt det noen kvinner som gråt over Tammuz, versene 13 – 14.
Tammuz er som nevnt en Babylonsk gud, og Judas kvinner sitter og gråter over denne avguden, og de har villig latt seg føre inn i dette avguderiet. Når porten mot nord nevnes så ligger det en mye symbolikk i dette. Nord er stedet hvor Gud har sin trone, og det er denne plassen og tronen Satan ønsker å innta ved å prøve å bekjempe sann Gudstilbedelse. Juda har i virkeligheten sluppet Satan inn i Guds tempel i Jerusalem ved å tilbe Tammuz, eller gråte over ham som profetien her i Esekiel sier.
Jeremia 7,17: Ser du ikke hva de gjør i byene i Juda og på gatene i Jerusalem?
Jeremia 7,30 For Judas barn har gjort det som er ondt i Mine øyne, sier Herren. De har satt sine avskyelige avguder i det huset som er kalt ved Mitt navn, så det er blitt urent.
2 Kongebok 23,7 Så rev han ned hyttene til dem som drev tempelutukt* i Herrens hus, der kvinnene vevde tepper til Asjera. * hebr.: qedesjim, dvs. de som praktiserer homofili og prostitusjon under avgudsdyrkelsen.
Enda flere styggedommer, og landet fylt med vold.
Så sa Han til meg: Har du sett dette, menneskesønn? Snu deg igjen, så vil du se flere store styggedommer enn disse. Så førte Han meg inn i den innerste forgården i Herrens hus. Se, ved døren til Herrens tempel, mellom forhallen og alteret, var det omkring tjuefem menn som vendte ryggen mot Herrens tempel. De vendte ansiktet mot øst, og de tilbad solen mot øst. Han sa til meg: Har du sett dette, menneskesønn? Er det for lite for Judas hus at de driver med de styggedommene som de gjør her? For de har fylt landet med vold. Stadig vekker de Min harme på ny. Sannelig, de setter grenen opp til nesen, versene 15 – 17.
Hvorfor er det så ille at de vender ansiktene sine mot øst når de tilber? Dette henger sammen med tilbedelsen av solguden. Soltilbederne tilber alltid mot soloppgangen, mot øst.
Uansett hvor i verden man tilba og fortsatt tilber solguden skjer dette mot soloppgangen. Da jeg var i Machu Picchu første gang ankom vi ruinbyen kl. 05.30 om morgenen. Jeg hadde på forhånd lest mye om denne berømte byen, og om «de tre vinduers tempel» («El templo de las tres ventanas» på spansk).
Hver dag står solen opp mellom to høye fjelltopper som former en V. Disse fjellene ligger rett øst for Machu Picchu. Det spesielle med dette er at den 21. juni som er vintersolverv på den sørlige halvkule kommer solen til syne nøyaktig der fjellene møtes – i bunnen av V’en, og de første lysstrålene skinner rett inn i det midterste av de tre vinduene. Den 21. juni 2002 stod jeg i dette vinduet og så solen komme opp nøyaktig i bunnen av V’en noen minutter over kl. 06. På dette bildet kommer solen opp litt til høyere for det midterst vinduet, og går nordover fordi vi er på den sørlige halvkule. Dette var en meget spesiell opplevelse, og jeg fikk gåsehud over hele kroppen. Jeg må legge til at dette skjedde før jeg ble kristen og adventist. I de fleste hedenske religioner var soltilbedelsen sentral, og når andre religioner og kulturer bygde slike templer så var soltilbedelsen den samme.
Da Israel bygde tabernaklet i ørkenen fikk de beskjed om å sette det opp i en viss retning. Hovedinngangen til tabernaklet skulle alltid vende mot øst, slik at de som kom for å tilbe i tabernaklet alltid hadde ryggen mot øst. Inne i det aller helligste stod paktsarken alltid på veggen som vendte mot vest. Det var fra stedet over paktkisten Gud åpenbarte seg og talte med Moses. Vi leser om dette i 2 Mosebok 25,21-22: Du skal sette nådestolen opp på arken, og i arken skal du legge Vitnesbyrdet som Jeg skal gi deg. Og Jeg skal møte deg der, og Jeg skal tale til deg fra stedet over nådestolen, fra stedet mellom de to kjerubene som er på Vitnesbyrdets ark, om alt det Jeg har å befale deg for Israels barn.
Når så disse 25 mennene tilber mot øst, så tilber de solguden, og de gjør det fra et sted inne i Guds tempel. Samtidig vender de altså ryggen mot Guds tempel, og mens de har vendt ryggen mot Vitnesbyrdets ark og Herrens alter står de alle med ansiktet løftet mot øst, og idet solen står opp, bøyer de seg i ydmyk tilbedelse for solguden. Åpenbart og frekt snur de Gud ryggen og viser tydelig at de ringeakter Ham, – fordi de har ansiktet vendt mot soloppgangen, og de er med hjerte, i tankene sine og i bønnene sine opptatt med å tilbe en fremmed Gud! Og disse påstås å være Israels voktere!
Som bevegelse ble vi kalt til å skille oss fra de andre.
Som bevegelse ble adventistene kalt ut fra de falne kirkene …
… fordi vi skal være annerledes enn verden,
… fordi vi skal ta Guds Ord på alvor,
… fordi vi skal holde alle Guds bud,
… fordi vi skal ha Jesu tro,
… fordi vi skal ha Jesu Kristi vitnesbyrd som er profetiens ånd.
Men det har skjedd et skifte de siste 50 årene, vår kirkes ledere har forandret seg. Nå ser de ikke lenger nødvendigheten av å være skilt fra de andre, og det er et utstrakt samarbeide på tvers av konfesjonene, og man deltar i det økumeniske samarbeidet på alle nivåer, fra toppledelsen til de lokale kirkene. Dette er ikke bare beklagelig, men dette advarer Ellen G. White oss mot Herren har vist meg under overskriften Vanskeligheter i menigheten. Der skriver hun: «Mens villfarelse hurtig tiltar, burde vi være våkne for Guds sak og forstå hvilken tid vi lever i. Mørke vil dekke jorden og belgmørke folkene. Og mens nesten alle rundt oss blir svøpt inn i vranglærens og forførelsens tykke mørke, er det opp til oss selv å ryste av oss sløvheten og leve nærmere Gud, hvor vi kan motta guddommelig lys og herlighet fra Jesus. Mens mørket tykner til og vranglæren tiltar, bør vi tilegne oss en grundig forståelse av sannheten og berede oss til å forsvare vår tro ut fra Skriften».
Det er nettopp sløvhet som har ført kirken inn i det økumeniske samarbeidet. Gud kalte grunnleggerne av adventbevegelsen ut fra alle kirkesamfunn da W. Miller begynte å forkynne Jesu snarlige gjenkomst. Dette gjelder også for oss i dag. Gud har ikke forandret seg, heller ikke hans kall om å komme ut fra de falne kirkesamfunnene. Vi har til og med blitt gitt den store og ærefulle oppgaven å forkynne dette kallet gjennom Åpenbaringen 18,4: … Kom ut fra henne, mitt folk … … Men hva er det våre ledere gjør? Jo, de løper så fort de kan tilbake til moderkirken og inn i vranglærens og forførelsens tykke mørke gjennom deltakelsen i det økumeniske samarbeidet.
Hvem er det som tar feil? Er det Gud som ikke vet hva som er best, eller er det lederne våre som er på ville veier?
Tilbake til Åpenbaringen 18,4 hvor det står: Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa: Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager. Spørsmålet som tvinger seg fram er: Hvordan kan vi komme ut fra den falne kirken og samtidig delta i det økumeniske samarbeidet moderkirken står bak?
Som vi ser av teksten i Åpenbaringen 18,4 så vil de falne kirkene til slutt bli dømt. Deltar vi i det økumeniske samarbeidet vil også vår kirke rammes av den samme dommen. Jeg mener ikke at alle som er medlemmer i SDA eller andre kirkesamfunn vil gå fortapt på grunn av det økumeniske samarbeidet, for det er mange ærlige og trofaste søkende mennesker i alle kirkesamfunn som vil få høre Jesus si: Kom, dere som er velsignet av Min Far. Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt, Matteus 25,34.
Det våre ledere gjør i dager det samme som Esekiel så de omkring 25 mennene gjorde i tempelet i Jerusalem i sitt syn i kapittel 8 vers 16. Det dette betyr er at de egentlig vender Gud ryggen, og vil heller følge etter skjøgen og hennes døtre. De tør ikke ta oppgjør med styggedommene i tempelet, som i vår tid er de falne kirkesamfunnene fordi da kan de miste velvilligheten og bli utelukket, ikke fra det gode selskapet, men fra det dårlige selskapet som det økumeniske samarbeidet i virkeligheten er.