Innledning.
Bibelen er en typologisk bok. Det betyr at mesteparten av det som en gang har skjedd, vil skje igjen. Selv om profetene talte til Guds folk i sin samtid, så gjelder også de fleste profetiene for oss i endetiden, og det er forunderlig hvordan det hele henger sammen. Et eksempel er Israels utgang fra Egypt. I Egypt var Guds folk undertrykket og gjort til slaver. De hadde ingen frihet, verken til å gjøre som de ville eller si det de ville. Gjorde de det ventet strenge straffer, og i enkelte tilfeller dødsstraff. Til slutt, da Gud sa at nok er nok, frigjorde Han sitt folk og førte dem til det lovede landet – Kanaan.
Hva er det som skjer med Guds folk i dag, og hva venter vi vil skje i morgen? Guds folk er i ferd med å bli fullstendig undertrykket i vår tids Egypt. Guds folk har ikke lenger rett til å gjøre som de vil eller si det de vil, da havner vi under loven som omhandler hat-tale, da er vi terrorister, selv om vi ikke er voldelige. Og i kulissene venter det ofte strenge straffer. Men snart vil vår Gud si nok er nok, og Han kommer tilbake til jorden for å frigjøre sitt folk og føre dem til det lovede landet – det himmelske Kanaan.
Bibelen er altså en typologisk bok hvor en hendelse i gammel tid er bilde på en hendelse senere på tidsaksen, som kalles motbilde. Esekiels bok er intet unntak i så måte. Den er en typologisk bok, og selv om profetiene her ble gitt til jødefolket som var fanger i Babylon, gjelder de fleste av dem i høyeste grad i vår tid. Her i kapittel 3 er det vekteren, Esekiel, som er bildet, og endetidens motbilde er endetidens vekter, som er vår tids Esekiel.
Bakteppet for Esekiels bok er at jødefolket hadde blitt ført i fangenskap til Babylon av kong Nebukadnesar, og blant dem var Esekiel som ble kalt til profet av Gud. I kapittel 1 vers 2 forteller profeten til og med hvilken dag det var han ble kalt til profet, og det var på den femte dagen i måneden som var i det femte året av kong Jojakins fangenskap. Dette var i år 592 f.Kr. Esekiel blir kallet gjennom et mektig syn, slik som Jesaja, men i motsetning til Jeremia som ikke får noe syn, men hører Herren tale til ham.
I kapittel 2 følger selve kallet, og det begynner med at Gud taler til ham: Han sa til meg: Menneskesønn, stå opp på føttene, så skal Jeg tale til deg. Ånden kom da inn i meg mens Han talte til meg, og Han reiste meg opp på føttene. Jeg hørte på Ham som talte til meg. Han sa til meg: Menneskesønn, Jeg sender deg til Israels barn, til hedninger, opprørerne, dem som har gjort opprør mot Meg. De og deres fedre har gjort overtredelser mot Meg til denne dag, (Esekiel 2,1-3).
Som vi ser så ble Esekiel satt til profet for Israels barn og de opprørske hedningene, som alle hadde gjort opprør mot Gud. Det var jo nettopp på grunn av det vedvarende opprøret at jødene var ført i fangenskap til Babylon. Dette er et bilde på en endetidshendelse, hvor det også vil reises opp en profet for Guds folk, hedningene og alle som har gjort opprør mot Gud.
Også i de to neste versene, Esekiel 2,4-5, ser vi hvem Esekiel skal være profet for: Til barna med frekt ansikt og hardt hjerte, til dem sender Jeg deg. Du skal si til dem: Så sier Herren Gud. Enten de hører eller lar det være, for de er et opprørsk hus, skal de likevel vite at en profet har vært iblant dem.
Hva betyr det at de Esekiel skal profetere mot har et frekt ansikt og harde hjerter? Vi kjenner jo alle til betydningen av å være frekk, og her betyr det at de tror de er bedre enn Guds sendebud, og at de har harde hjerter betyr at de har forherdet seg mot Guds bud og lov. Slik var det med folkene på Esekiels tid, men hvordan er det med oss? Er vi noe bedre i vår tid enn det folket som levde for 2600 år siden?
At de som kalles hedninger, det vil si de som ikke tilhører de som kalles Guds folk – de kristne, ikke bryr seg om forkynnelsen er ikke annet enn vi kan forvente. Men i vår tid er frafallet større blant Guds folk enn det var på Esekiels tid. Hvordan er det med folk flest i vår tid? Hører de på dem Gud har kalt til å profetere mot frafallet? Det er noen få som tar til seg sannheten, men majoriteten vender sine frekke ansikter mot forkynnerne, og hjertene er hardere enn granitt. Men det fikk Esekiel beskjed om at ville skje, og det må også vi i endetiden ta til oss. De vill ikke høre på forkynnelsen fordi de er et opprørsk hus.
I de neste to versene leser vi dette: Men du, menneskesønn, frykt ikke for dem og frykt ikke for ordene deres, selv om det er tornebusker og torner omkring deg, og selv om du bor iblant skorpioner. Frykt ikke for ordene deres og bli ikke redd for dem. For de er et opprørsk hus. Du skal tale Mine ord til dem, enten de hører eller lar det være, for de er opprørske, (Esekiel 2,6-7).
Hvilken trøst er det ikke Esekiel får av Gud. Ingen ting skal Esekiel være redd for, uansett hva han møter vil Gud være der og beskytte sin profet. Selv om det ikke sies med rene ord, ligger det implisitt i det Gud sier til Esekiel. Dette må vi i endetiden også ta til oss. Uansett hva slags motstand vi møter vi Herren være med oss, og når Herren er med oss hvem kan da være mot oss? Betingelsen for både Esekiel og oss er at vi taler Guds ord til dem som er opprørske mot Gud.
Kapittel 2 avsluttes med disse fire versene: Du skal tale Mine ord til dem, enten de hører eller lar det være, for de er opprørske. Men du, menneskesønn, hør på det Jeg sier til deg. Vær ikke opprørsk, slik som dette opprørske huset. Lukk opp munnen og et det Jeg gir deg. Da jeg så, se, da var en hånd rakt ut til meg. Og se, det var en bokrull i den. Så rullet Han den ut foran ansiktet mitt. Det var skrevet på den både på innsiden og utsiden. Det var skrevet klagesanger og sukk og ve, (Esekiel 2,7-10).
Her avsluttes kallet til Esekiel med en anmodning om ikke å være opprørsk slik som Guds folk var, men at Esekiel skulle være lydig og ta imot den lærdommen Gud ville gi ham. Disse tre versene finner sin parallell i Åpenbaringen kapittel 10, som handler om endetidskirkens framvekst. Der står det: Han hadde en liten, åpnet bok i hånden sin. Og han satte den høyre foten på havet og den venstre foten på landjorden, (Åpenbaringen 10,2).
En bokrull i denne sammenhengen er Guds ord. Det finner vi belegg for i Jeremia 36,2 om sier: Ta en bokrull og skriv på den alle de ordene som Jeg har talt til deg om Israel, Juda og alle folkeslagene, fra den dagen Jeg talte til deg i Josjias dager og helt til denne dag.
Å ete bokrullen betyr å ta til seg det som står skrevet på den, og i dette tilfellet fikk Esekiel bokrullen direkte fra Gud, og det var skrevet på begge sider av rullen. Dette var uvanlig, fordi det ble som regel skrevet bare på en side av slike bokruller, men her er begge sider brukt og da betyr det at budskapet som skal forkynnes er av høyeste viktighet.
Hvem er de som er vår tids Esekiel? Hvem er det som er vår tids vektere? Det er de som fikk kallet fra Gud ved utgangen av profetisk tid. Esekiel var sin samtids vekter, og opp gjennom tidene har Gud alltid hatt sine vektere. Går tilbake til tiden før syndefloden finner vi Enok. Han var sin tids vekter. Så kommer vi til Noah, som også var vekter i tillegg til at han bygde arken. Etter den store flommen finner vi Abraham som i tillegg til å være Guds første reformator også var vekter. Det vil være umulig å nevne alle vekterne før Jesu første komme, men alle profetene fra Moses til Malaki var vektere.
Etter korset finner vi også mange vektere, og blant dem finner vi Albigenserne, Valdenserne og alle som kjempet for å bevare Guds ord rent under det katolske vanstyret i middelalderen. Luther og alle de stor reformatorene i Middelalderen var vektere, og til slutt reiste Gud opp et spesielt folk til å være vektere i endetiden, adventbevegelsen. Denne bevegelsen ble gitt profetiens ånd: Da ble det sagt til meg: Du skal igjen tale profetisk mot folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger, [Åpenbaringen 10,11, (DNB 2005)].
Adventbevegelsen startet en gang på 1830-tallet, og ble etter hvert en tverrkirkelig bevegelse. Adventbevegelsen er også tverrkirkelig i dag. Mennesker fra absolutt alle daværende kirkesamfunn i USA dannet bevegelsen, og fortsatt strømmer det mennesker til adventbevegelsen fra alle kirkesamfunn i vår tid. Så kan man spørre seg hvorfor de gjør det. Svaret mange av dem selv gir er at de er lei den påtatte fromheten i de falne kirkene, og flørtingen med spiritismen og det okkulte.
Alle bibelvers er hentet fra Bibelen Guds Ord 1988 om ikke annet er angitt.
Esekiel blir gitt oppdraget om å gå til Israel.
Gud bruker forskjellige måter når Han kaller vanlige mennesker til å være Hans profeter eller sendebud. Da Gud kalte Moses leser vi følgende i 2 Mosebok 3,10: Derfor, kom nå, så skal Jeg sende deg til Farao, så du kan føre Mitt folk, Israels barn, ut av Egypt. Moses ville ikke gjøre det Gud ba ham om fordi han følte ikke at han hadde de egenskapene som trengtes for å frigjøre Israel fra fangenskapet, og de har en lengere samtale oppe på fjellet. I 2 Mosebok 3,12 sier Herren til Moses: Jeg skal være med deg, og dette skal være et tegn på at Jeg har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, skal du tilbe Gud på dette fjellet. Fortsatt ville ikke Moses, og Gud fortsetter å kalle Moses og sier i 2 Mosebok 4,12: Gå nå, og Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal tale.
Da Jesaja ble kalt til profet leser vi følgende i Jesaja 6,7-9: Han rørte ved min munn, og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper. Din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet. Da hørte jeg Herrens røst som sa: Hvem skal Jeg sende, og hvem vil gå for Oss? Da sa jeg: Se, her er jeg. Send meg! Han sa: Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre, men ikke forstå. Dere skal se og se, men ikke skjønne. Det er en annerledes måte Jesaja ble kalt på i forhold til hvordan Moses ble kalt.
Her i Esekiel kapittel 3 leser vi hvordan Esekiel ble kalt til profet. Men før jeg begynner på hvordan Esekiel ble kalt må jeg legge til at oppdelingen av bøkene i Bibelen i kapitler og vers noen ganger kan være både forvirrende og ødeleggende. De fleste vil anse kapittel 3 som et selvstendig kapittel, mens det i virkeligheten er en forlengelse av teksten i det vi kaller kapittel 2.
Teksten i Esekiel 3,1-3 er som følger: Så sa Han til meg: Menneskesønn, et det du finner her! Et denne bokrullen og gå av sted og tal til Israels hus. Jeg åpnet munnen, og Han lot meg ete denne bokrullen. Han sa til meg: Menneskesønn, mett din buk og fyll din mage med denne bokrullen som Jeg gir deg. Så åt jeg, og den var søt som honning i min munn.
Som allerede nevnt så finner vi en parallell til denne teksten i Åpenbaringen kapittel 10, og vi leser i versene 8 til 10 dette: Røsten som jeg hadde hørt fra himmelen, talte igjen til meg og sa: Røsten som jeg hadde hørt fra himmelen, talte igjen til meg og sa: Gå, ta den lille boken som er åpnet i hånden på engelen som står på havet og på landjorden. Så gikk jeg til engelen og sa til ham: Gi meg den lille boken! Og han sa til meg: Ta og et den! Og den skal gi bitter smerte i din mage, men den skal være søt som honning i din munn. Så tok jeg den lille boken ut av engelens hånd og åt den. Og den var søt som honning i min munn, men da jeg hadde ett den, fikk min mage bitter smerte, (Åpenbaringen 10,8-10).
Som vi ser så er det to kall som er identiske som blir gitt til Guds utsendinger. Begge skulle ete bokrullen, og for begge var den søt som honning i munnen. Men det er tilsynelatende en markant forskjell. Til Esekiel så sier Herren i vers 4 og 5 dette: Så sa Han til meg: Menneskesønn, gå til Israels hus og tal til dem med Mine ord. For du er ikke sendt til et folk med et uforståelig språk og et vanskelig tungemål, men til Israels hus, mens det til Johannes som representant for Guds endetidsmenighet ble sagt at … … Du skal igjen tale profetisk mot folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger, [Åpenbaringen 10,11 (DNB 1978/85)]. Leser vi nøye det mandatet som blir gitt til Esekiel og endetidsmenigheten ser vi at selv om teksten er litt forskjellig omhandler teksten akkurat det samme.
Er det noen grunn til denne forskjellen? Det mener jeg det er. På Esekiels tid så var de overlevende etter Nebukadnesars okkupasjon av Judea ført som fanget til Babylon, og Guds folk bodde samlet på et relativt lite område. De snakket alle sammen samme språk og var tilgjengelige for profeten Esekiel der de bodde. Nå i endetiden bor Guds folk spredt over hele jorden, og de snakker mange forskjellige språk, og det er umulig for en enkelt representant for Gud å nå ut til alle som kalles Guds folk. Derav du skal igjen tale profetisk mot folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger.
De to neste versene viser oss hvor dypt Guds folk hadde falt på Esekiels tid, og jeg tror Gud sier følgende til profeten, med sorg i sitt hjerte: Du er ikke sendt til mange folk med et uforståelig språk og et vanskelig tungemål, folk som taler ord du ikke kan forstå. Sannelig, hadde Jeg sendt deg til dem, ville de hørt på deg. Men Israels hus vil ikke høre på deg, for de vil heller ikke høre på Meg. For hele Israels hus har harde panner og harde hjerter, (Esekiel 3,6-7).
Nå følger to vers som er veldig rare. I seg selv er de nesten ikke til å forstå, og virker helt malplasserte, men la oss se på disse to versene: Se, Jeg gjør ansiktet ditt hardt mot ansiktet deres og pannen din hard mot pannen deres. Som den hardeste stein, hardere enn flint, gjør Jeg pannen din. Frykt ikke for dem og bli ikke redd for dem, for de er et opprørsk hus, (Esekiel 3,8-9).
Rotordet til ordet hardt er også rotordet til første halvdel av Esekiels navn og brukes mest sannsynlig med henvisning til det. Det fortelles ikke hva Esekiel sier i dette kapittelet, men han kan ha hevdet sin egen svakhet i motsetning til utholdenheten til forherdede syndere. Her er løftet om at, hvor vanskelig jødene enn måtte være, så vil profeten bli gjort hardere enn dem og seire over dem. Det Gud sier til Esekiel er at uansett hvor hard motstand han vil møte hos sitt eget folk vil Gud gjøre ham hardere slik at budskapet skal kunne forkynnes slik Gud har bestemt. Om folket mottar budskapet er opp til dem, fordi Gud tvingen aldri noe menneske til å gjøre noe, men har gitt alle mennesker fri vilje til å velge.
Når Esekiel har fått denne garantien fra Gud at Han er med ham, blir oppdraget han fikk i vers 4 repetert, og i Esekiel 3,10-11 sier Gud til ham: … … Menneskesønn, alle Mine ord som Jeg taler til deg, ta imot dem i ditt hjerte og hør med dine ører! Gå av sted til de bortførte, til dine landsmenn, og tal til dem og si til dem: Så sier Herren Gud, enten de hører eller lar det være.
Dette er en vidunderlig løfte som gjelder også for oss i endetiden. Vi vil møte enda hardere motstand fra andre kristne, Guds folk, enn den motstanden Esekiel møtte fra sitt eget folk, Guds folk, i Babylon. I vår tid har paven satt likhetstegn mellom det å forkynne endetidsbudskapet til andre kristne for å få dem til å forlate Babylon (de falne kirkesamfunnene) og terrorisme. Det er blitt klassifisert som hattale å si noe nedlatende om andre religioner og trossamfunn/kirker, det vil si å påpeke de falske doktrinene som de falne kirkene og andre religioner er fulle av. Forkynner vi endetidsbudskapet i dag er vi per pavelig definisjon «terrorister», og det er ifølge Vatikanet kun en passende straff for terrorister … … … og vi vet hva det siktes til. Det er samme straffen som middelalderens «terrorister» møtte; døden. Men som på Esekiels tid, Gud vil være med sitt folk og styrke dem. Kanskje noen vil dømmes for terrorisme, men Gud vil være der sammen med dem. Det er Guds løfte til sine vektere, og Gud svikter aldri sitt folk. Han holder sine løfter.
Som vi ser så ble Esekiel sendt til de bortførte, til sine landsmenn, og det er viktig å huske på at jødene var en liten rest etter Israel, derfor brukes Israel selv om det kun var jøder, og noen levitter som utgjorde Guds folk, eller Guds lille rest. Også i endetiden har Gud sin lille rest, og dette er de som har valgt å skille seg fra de falne kirkene og det økumeniske samarbeidet. På samme måte som Esekiels landsmenn var så forherdet i sitt frafall at de ikke ville høre verken på Gud eller Hans profeter, slik er det med våre «landsmenn» i endetiden. De vil heller ikke høre på oss når vi påpeker deres feil og mangler ut fra det Gud og Guds ord sier.
I Matteus 11,21 sier Jesus følgende om byene Korasin og Betsaida: Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! For dersom de mektige gjerningene som ble gjort i dere, hadde vært gjort i Tyrus og Sidon, ville de ha omvendt seg i sekk og aske for lenge siden.
I Korasin, nord for Tiberiassjøen, og i Betsaida, ved nordenden av Genesaretsjøen bodde det jøder, eller Esekiels landsmenn. Dette var to byer hvor Jesus forkynte og gjorde flere av sine underfulle mirakler, men allikevel ville ikke innbyggerne der ta imot Jesus som Guds sønn. Hadde Jesus gjort slike kraftige gjerninger i Tyrus og Sidon, to hedenske byer, ville folk omvendt seg og tatt imot Jesus som sin frelser.
Hvordan er situasjonen i vår tid? Hvem er det som er mest mottakelig for evangeliet i dag?
I kjølvannet av det økumeniske samarbeidet er det ikke lenger stuerent å forkynne omvendelse for medlemmer av andre kirkesamfunn. Det har rett og slett blitt bannlyst å «kapre» nye medlemmer fra andre menigheter, som billedlig er våre landsmenn, og det i beste økumeniske ånd. Bibelen forteller oss derimot at vi skal forkynne endetidsbudskapet som består av de tre englers budskap (Åpenbaringen 14,6-12), sammen med det høye rop, som vi finner i Åpenbaringen 18,1-5 og som lyder slik: Etter dette så jeg en annen engel som kom ned fra himmelen. Han hadde stor makt, og jorden ble opplyst av hans herlighet. Og han ropte kraftig med høy røst og sa: Falt, falt er den store Babylon, og hun er blitt et bosted for demoner, et fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt fugl! For alle folkeslagene har drukket av hennes horelivs vredes-vin, kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike ved overfloden fra hennes luksus. Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa: Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager. For syndene hennes har nådd helt til himmelen, og Gud har husket hennes gjerninger.
Det burde være åpenbart hva Babylon står for, og hva uttrykket kom ut av henne betyr. Men for ordens skyld skal jeg forklare hva dette er. Babylon er alle falne kirkesamfunn, og kom ut av henne betyr at de som hører Guds kall må forlate de falne kirkesamfunnene for ikke å ta del i den straffen som snart vil ramme alle som på en eller annen måte er i opposisjon mot Gud.
Det er derfor vanskelig at vår forkynnelse skal kunne vinne gehør i de falne kirkesamfunnene (les våre landsmenn). Det vil være lettere for oss i endetiden å nå ut til «hedningene» slik Jesus sier i Matteus 11,21. Så kan vi spørre oss hvordan det har blitt slik. Svaret er like enkelt som det er bekymringsverdig: Babylon har blitt et bosted for demoner, et fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt fugl, (Åpenbaringen 18,2).
Dette er et stort problem for de falne kirkesamfunnene. Hvorfor brukes disse uttrykkene om Babylon? Babylon er et bilde på de falne kirkene, først og frest den katolske kirken, dernest alle andre kirkesamfunn som har falt fra den rene troen, og som har forenet seg med pavemakten. Når disse kirkene har blitt bosted for demoner, et fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt fugl betyr dette at de har tatt opp i seg falske læresetninger.
Legg også merke til at det i forbindelse med kom ut av henne står MITT FOLK, (Åpenbaringen 18,4). Dette betyr at det er medlemmer i de falne kirkene som er oppriktige søkende mennesker som er trofaste mot Gud, og som Gud anser å være sitt folk. Problemet deres er at de ikke kan høre Guds siste advarsel «kom ut av henne mitt folk» om ikke vi, syvendedags adventistene forkynner dette budskapet men høy røst slik at de kan høre Guds kall og forlate Babylon.
Esekiel kalles til vekter.
Da de sju dagene var omme, skjedde det at Herrens ord kom til meg, og det lød slik: Menneskesønn, Jeg har gjort deg til vekter for Israels hus. Du skal høre ord fra Min munn, og så skal du advare dem fra Meg, (Esekiel 3,16-17).
Hva var vekternes oppgave i gamle dager? Bibelen forklarer vekternes oppgaver slik: I Jesaja 62,6: På dine murer, du Jerusalem, setter Jeg vektere, de skal aldri være stille, verken om dagen eller om natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro! … // … og i Jeremia 6,17: Jeg satte også vektere over deg, og de sa: Lytt til lyden fra basunen! Men de sa: Vi vil ikke høre.
Som vi ser så skal vekterne gå på byens murer, de skal aldri være stille, de skal blåse i basunen, de skal minne innbyggerne om Herren, og de skal advare dem med Guds advarselbudskap. At de skal gå på murene må forstås i billedlig forstand i vår tid da vi ikke har bymurer som beskytter byen mot fienden. Vi må i det hele tatt over på det åndelige planet og når vi aldri skal være stille, ikke unne oss noe ro og blåse i basunen, så betyr dette at vi skal forkynne Guds evangelium helt og fullt, et evangelium som inneholder sannheten for vår tid som er endetidsbudskapet med de tre englers budskap, midnattsropet og det høye rop, og at vi alltid skal være klare til å forkynne dette, dag som natt.
Dette er ikke noe Gud ser med letthet på. Han har gitt endetidens Esekiel et oppdrag, han skal være vekter for Guds folk. Dersom han ikke tar oppdraget sitt alvorlig vil straffen ramme ham, men vil berge livet dersom han utfører sitt oppdrag. Vi leser følgende i Esekiel 3,18-21: Når Jeg sier til den ugudelige: Du skal sannelig dø, og du ikke advarer ham, og du heller ikke taler og advarer den ugudelige mot hans ugudelige ferd, så han kan berge livet, da skal den ugudelige dø for sin misgjerning. Men hans blod skal Jeg kreve av din hånd. Men hvis du advarer den ugudelige, og han ikke vender om fra sin ugudelighet og sin ugudelige ferd, da skal han dø for sin misgjerning. Men du har utfridd din sjel. Når en rettferdig vender om fra sin rettferdighet og gjør misgjerning, da legger Jeg en snublestein foran ham, og han skal dø. Fordi du ikke har advart ham, skal han dø for sin synd. Den rettferdigheten han har gjort, skal ikke bli husket. Men hans blod skal Jeg kreve av din hånd. Men hvis du advarer den rettferdige om at den rettferdige ikke skal synde, og han da ikke synder, da skal han sannelig leve fordi han lot seg advare. Da har du utfridd din sjel.
Det er med andre ord et stort, viktig og alvorlig oppdrag som er gitt endetidens Esekiel.
Alle er invitert av Gud til å bli endetidens vektere, men det er et kriterium som Gud har satt for at den enkelte skal kunne bli det. Det er å forlate Babylon (se Åpenbaringen 18,4), som er den forvirringen som de falne kirkene, alle de falne kirkene står for. I de falne kirkene finner vi nesten bare ubibelske læresetninger og hedenskap. Det er derfor ikke på noen måte mulig å bli en vekter dersom man befinner seg i Babylon. I Lukas 18,18-23 leser vi en lignelse Jesus fortalte. Den handler om hvor hjertet til den enkelte befinner seg. I denne lignelsen er det en ung mann som er svært rik som spør Jesus hvordan han kan arve evig liv, og Jesus sier til ham at han må selge alt han eier og gi det til de fattige. Gud er ikke imot at vi har rikdom, men når rikdommen bli viktigere enn Gud er det en synd. Hjertet til denne rike unge mannen befant seg hos hans rikdom, og han gikk bedrøvet bort.
I Matteus 6,24 sier Jesus at ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon. Vi kan med andre ord ikke tilhøre Babylon og samtidig Guds endetidsmenighet, det er umulig i følge Jesus.
Det hele ender opp der hvor våre hjerter er. Er vi opptatt av rikdom, eller befinner vi oss i Babylon, da vil vi ikke kunne bli kalt som vektere. Rikdom kan, dersom den er det viktigste for oss, korrumpere våre hjerter, og da er vi ikke forent med Gud. Befinner vi oss i Babylon så tror vi på falske læresetninger og har tatt til oss hedenskap, og vandrer vi ikke sammen med Gud. For som profeten Amos sier det: Vandrer vel to sammen uten at de er blitt enige om det? (Amos 3,3).
I spørsmål om Guds rike må vi alltid velge mellom den ene siden eller den andre siden, vi kan aldri velge begge sider. For som Jesus selv sier i Lukas 11,23: Den som ikke er med Meg, er imot Meg, og den som ikke samler med Meg, han sprer. Vi må velge om vi vil følge Gud, og da vil Han gjøre oss til vektere. Hvis vi ikke aktivt velger Gud velger vi den andre siden, og den fører til evig død og fortapelse.
Har du valgt hvilken side du vil tilhøre? Hvis du ennå ikke har valgt Guds side aktivt, ved å forlate Babylon, ber jeg deg om å gjøre det nå, i dag. For vi vet ikke om vi får se morgendagen, og som Paulus sier i 2 Korinterbrev 6,2: … For Han sier: I den rette tid bønnhørte Jeg deg, og på frelsens dag hjalp Jeg deg. Se, nå er det den velbehagelige tid. Se, nå er frelsens dag.