Innledning.
Utgangspunktet for overskriften er et spørsmål jeg fikk av en arbeidskamerat en gang. Spørsmålet lyder slik: Det jeg lurer på er hvorfor du tror at det er så viktig hvilken dag man helligholder for Gud? Jeg kan da utmerket godt se og forstå hvorfor noen ønsker å holde hviledagen på en lørdag, men jeg tror ikke at det er avgjørende for frelsen … Mener du det?
Det er som vi alle vet forskjellige måte å tilnærme seg hviledagen på. Noen sier Guds sabbat ikke gjelder lenger fordi vi lever under den nye pakt, og at alle Guds ti bud ble spikret til korset sammen med Jesus. Andre hevder at Jesus endret sabbaten og flyttet den fra ukens siste dag, vår lørdag, til ukens første dag, søndag. Ytterligere andre påstår hardnakket at sabbaten er en jødisk oppfinnelse, og at de ikke hadde begrep om sabbaten før de hadde mottatt Guds ti bud da de var ved Sinai. Så er det noen som holder Guds sabbat slik det er foreskrevet i Bibelen, både i det gamle testamentet og i det nye testamentet.
Dette satte i gang en tankeprosess, og jeg måtte da gå til kilden for å finne svaret. Veien til svaret kan være både kort og lang. Det er vel sjelden slik at det er den korteste veien som er den beste veien og gå, og som gir det riktige svaret. Den lange veien er som regel mer innfløkt og vanskelig å gå, men vil forhåpentligvis gi oss et mer utfyllende og riktigere svar.
Dere som har lest det jeg har skrevet om sabbaten tidligere vil sikkert huske mye av det som står skrevet her. Denne innlegget er ikke helt likt det jeg har skrevet før for det er lagt til nye og andre opplysninger.
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord 1988 hvis ikke annet er angitt.
Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og lover?
La oss så slå opp i Bibelen og se hva den sier om saken, og om vi kan finne noen indikasjoner på om jødene, eller Israel, visste om sabbaten før de kom til Sinai.
På veien til Sinai klaget Israel over at de ikke fikk mat. Da ga Gud dem manna å spise. Denne mannaen måtte de samle inn hver morgen, og det de samlet om morgenen måtte spises samme dag, ellers ville det bli dårlig. På fredagen fikk de følgende beskjed: Da sa han til dem: Dette er hva Herren har sagt: I morgen er det sabbatshvile, en hellig sabbat for Herren. Bak det dere vil bake, og kok det dere vil koke. Legg til side alt som blir til overs, så det kan bli tatt vare på til neste morgen, (2 Mosebok 16,23). Husk at dette var like etter de hadde krysset Rødehavet og var fortsatt på vei til Sinai. Det ville gå enda noen dager før de kom dit.
I 2 Mosebok 16,24-26 leser vi dette: Så la de det til side til dagen etter, slik Moses hadde befalt. Det stinket ikke, og det var ikke mark i det. Da sa Moses: Et det i dag, for i dag er det sabbat for Herren. I dag vil dere ikke finne noe av det på marken. Seks dager skal dere samle det, men på den sjuende dagen, på sabbaten, skal det ikke være noe der.
Legg merke til ordlyden: Seks dager skal dere samle det, og grunnen til at de ikke skulle samle manna alle ukens sju dager var fordi den sjuende dagen var Guds sabbat, satt til side for hellig bruk av Gud Skaperen.
Hva minner dette oss om? I 1 Mosebok 2,2-3 finner vi avslutningen av skapelsesuken. Gud hadde brukt seks dager på å skape alt som finnes, og hvilte på den sjuende dagen. Bibelen sier: På den sjuende dagen fullendte Gud Sitt verk, det Han hadde gjort, og på den sjuende dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Han hadde gjort. Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Gud hadde skapt og formet, (1 Mosebok 2,2-3).
2 Mosebok 16,26 peker også fram til de til bud som ble gitt Israel noen dager senere: I det fjerde budet finner vi denne teksten: Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den, (2 Mosebok 20,8-11).
Da de skulle samle manna fikk Israel beskjed om at seks dager skal dere samle det, som betyr seks dager skal dere arbeide, men på den sjuende dagen skal det ikke være noe manna der, som betyr at det er sabbat.
Så leser vi i 2 Mosebok 16,27: Likevel var det noen av folket som gikk ut for å samle på den sjuende dagen, men de fant ikke noe. Denne ulydigheten får Gud til å stile Moses følgende spørsmål: … Hvor lenge vil dere nekte å holde Mine bud og Mine lover? (2 Mosebok 16,28).
Som vi ser så stiller Gud spørsmålet om hvor lenge Israel skal nekte å holde Guds bud og Guds lover. Hvorfor spør Gud om dette hvis Israel ikke kjente til sabbaten og at sabbaten skulle være en dag til hvile? Eller visste Israel hva som var forventet av dem før de krysset Rødehavet, til og med lenge før de forlot Egypt? Eller visste ikke Gud hva han drev med da han spurte hvor lenge Israel skulle være ulydige? Svarene på disse spørsmålene er så åpenbare at jeg overlater til dere å finne svarene på dem.
I 2 Mosebok finner vi fortellingen om Israels utvandring fra Egypt. Etter bare få dager underveis i ørkenen ga Gud dem manna å spise. Det vi må legge spesielt merke til om dette er at denne hendelsen skjedde før de var kommet til Sinai. Til mannaen var det knyttet et eneste lite bud, eller forbud, folket hadde nemlig fått beskjed om at de ikke skulle samle manna på sabbaten som er lørdagen, ukens syvende dag. Til tross for at Gud hadde gitt folket dette forbudet var det allikevel noen som gikk ut for å lete etter manna på sabbaten. De fant ikke noe. Derfor stilte Gud Moses det spørsmålet vi så på over og som vi finner i 2 Mosebok 16,28: … Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og lover?
Dette spørsmålet viser tydelig at sabbaten, ukens sjuende dag, var noe Gud har bedt menneskene om å helligholde i lang, lang tid. Hvorfor skulle ellers Gud spørre om hvor lenge de skulle nekte å holde hans bud og lover? Å bryte Guds lov er definert som synd, og allerede nå vil jeg minne om Romerbrevet 6,23 som forteller at syndens lønn er døden.
800 år senere minner Gud jødene om denne hendelsen da han gjennom profeten Esekiel sier dette: Men likevel gjorde Israels hus opprør mot Meg i ørkenen. De vandret ikke etter Mine lover, og de forkastet Mine dommer, selv om det mennesket som gjør etter dem, skal leve ved dem. Mine sabbater vanhelliget de kraftig. Da sa Jeg at Jeg ville utøse Min harme over dem i ørkenen, så Jeg kunne gjøre ende på dem. (Esekiel 20,13).
Deretter gjentar Esekiel Guds krav om å holde sabbaten hellig, og hva som vil vente dem av straff dersom de ikke holder sabbaten: Hold Mine sabbater hellig, så skal de være et tegn mellom Meg og dere, så dere skal kjenne at Jeg er Herren deres Gud. Likevel gjorde barna opprør mot Meg. De vandret ikke etter Mine lover, og de holdt ikke Mine dommer og gjorde etter dem. For det mennesket som gjør etter dem, skal leve ved dem. Men de vanhelliget Mine sabbater. Da sa Jeg at Jeg ville utøse Min harme over dem og fullbyrde Min vrede på dem i ørkenen, (Esekiel 20,20-21).
Det var ikke bare det fjerde budet som Israel brøt, de brøt alle tenkelige bud og lover som Gud hadde gitt dem. De hadde også fått disse 40 årene på seg til å komme til den konklusjonen at de var avhengige av Herren slik at de kunne overgi deres liv 100% til han. Det gjorde de ikke, men de gjorde opprør mot Gud. De klarte også å få Moses til å synde mot Gud, da at han på grunn av deres stadige klager slo klippen slik at vann fosset ut. Det jødiske folket lærte med andre ord ikke en eneste ting i ørkenen. Og som Israel har de fleste av oss i dag ikke lært noe av historien i det hele tatt.
Adam og Eva brøt Guds bud.
Gud ga Adam og Eva fri vilje, og de fikk spise av alle tre i hagen unntatt ett tre. De kunne med andre ord gjøre det de ville, bare de holdt Guds bud. Som helhet har ikke mennesket forandret seg i det hele tatt i løpet av årene siden Adam og Eva gjorde opprør mot Gud. Ja, det var et opprør de gjorde, som mennesket fortsatt gjør i dag. Selv om Gud hadde ilagt dødsstraff for brudd på budet, ble Guds lov likevel brutt.
Israels folk viser oss at de ikke hadde lært noe av Adam og Eva. Historien om ørkenvandringen til Israels folk er en klar parallell til syndefallet, og ekkoet fra syndefallet runger fortsatt den dag i dag fra Edens hage og den dagen da Adam og Eva falt i synd. Da Gud hadde skapt mennesket satte han dem til å dyrke og passe hagen. De hadde frie hender til å gjøre det de ønsket, men Gud satte en betingelse for deres frihet, og for å prøve deres lojalitet.
Et forbud fikk de, og de kunne jo selvfølgelig velge mellom det å være lojale mot Gud og holde Guds bud eller å være illojale og bryte Guds bud. Resultatet var at de valgte å bryte Guds bud, og de ble jaget ut av Edens hage, og de døde – åndelig sett i første omgang og til slutt også fysisk. I 1 Mosebok 2,15-17 finner vi denne teksten: Så tok Herren Gud mannen og satte ham i Eden til å dyrke og passe hagen. Og Herren Gud gav mannen dette påbud: Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.
Grunnen til dette påbudet er nok at Gud ville prøve mennesket om de med sin frie vilje, og av hele sitt hjerte, ønsket å følge Guds bud når menneskenes frie vilje ble satt på prøve slik at de måtte foreta et valg. Valget kom i form av slangen som fristet kvinnen, og mennesket falt i synd: Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde skapt. Den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen? (1 Mosebok 3,1).
Eva prøvde sikkert så godt som hun kunne og stritte imot, hun fortalte til og med at de hadde lov til å spise av alle trærne i hagen bortsett fra dette ene treet midt i hagen og at de ville dø dersom de spiste av det treet. Men Eva hadde allerede tapt kampen mot slangen da hun innga seg i en diskusjon med ham.: Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! (1 Mosebok 3,4).
Til tross for at Gud sa at mennesket skulle dø, så lot allikevel kvinnen seg friste, hun grep frukten på treet som gir kunnskap om godt og ond, og ga også til Adam som også spiste. Dermed døde de, i første omgang i åndelig forstand, og de ble kastet ut av Edens hage. Hvorfor satt Gud en så streng straff for overtredelse av påbudet om ikke å spise av treet som gir kunnskap om godt og ondt? Er det fordi Gud er en brutal og barbarisk Gud som bruker makt og tvang for å tvinge sine skapninger til lydighet og underkastelse? Slik har ikke jeg lært min Gud å kjenne, snarere tvert imot.
Min Gud er en Gud som lar meg, i likhet med Adam og Eva, få lov til å velge hva jeg vil gjøre.
Min Gud har, i likhet med det han gjorde for Adam og Eva og Israel i ørkenen, også gitt meg et sett leveregler, De ti bud, som han ber meg overholde slik han ba de i tidligere tider å holde de påbud de fikk.
Selvfølgelig snubler og faller jeg i det som budene pålegger meg å gjøre og som budene forbyr meg å gjøre, men jeg gjør det ikke med vilje eller med overlegg. Det er også slik Gud møtte Adam og Eva, Israels folk, og som han har møtt og møter alle andre mennesker i hele verden gjennom alle tider.
Johannes sier i 1 Johannes brev 5,3: For dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge å bære.
I 1 Kongebok 9,6 står det: Men hvis dere eller deres sønner skulle vende dere bort fra å følge Meg, og ikke holder Mine bud og Mine lover som Jeg har lagt fram for dere, men går og dyrker andre guder og tilber dem … …
… … og i 3 Mosebok 26,34 skrev Moses at dersom Guds folk falt fra, ville de bli sendt i fangenskap, og da ville følgende skje: Da skal landet nyte sine sabbater så lenge det ligger øde og dere er i fiendenes land. Landet skal hvile og nyte sine sabbater.
Etter at Israels folk hadde inntatt det lovede land så gikk det ikke lang tid før frafallet begynt, og snart så brøt de omtrent alle lover og bud Gud hadde gitt dem. Herren oppreiste dommere og profeter, men forfallet bare fortsatte. De ba etter hvert om å få en konge over seg slik nabofolkene hadde, og dermed opphørte teokratiet og monarkiet var innført også i Israel.
Omtrent 800 år etter at Israel tok det lovede landet i eie kom Nebukadnesar og ødela Jerusalem og førte folket i landflyktighet til Babylon. Det finnes en grunn til at Gud lot dette skje med sitt eiendomsfolk. Jeremias var den siste av profetene som advarte kongen og folket mot den ventende dom, i form av Nebukadnesars erobring. Han uttalte blant annet dette:
Herren sa til meg i kong Josjias dager: Har du sett hva Israel, den frafalne, har gjort? Hun gikk opp på alle høye hauger, la seg under hvert frodig tre og drev utukt der, (Jeremia 3,6).
Gå og rop disse ordene ut mot nord: Vend om, du frafalne Israel! lyder ordet fra Herren. Jeg ser ikke lenger på deg med harme, men vil vise miskunn, lyder ordet fra Herren, jeg vil ikke for evig være vred, (Jeremia 3,12).
Vend om, dere frafalne sønner! lyder ordet fra Herren. For jeg er herre over dere. Jeg vil ta dere, én fra en by og to fra en ætt, og føre dere til Sion, (Jeremia 3,14).
Israel, dersom du vender om, så vend deg til meg, lyder ordet fra Herren. Tar du bort dine avskyelige guder, så jeg aldri ser dem mer, skal du slippe å flakke hjemløs omkring, (Jeremia 4,1).
Nå skal du si til mennene i Juda og innbyggerne i Jerusalem: Så sier Herren: Jeg forbereder en ulykke og tenker ut en plan mot dere. Vend da alle om fra deres onde ferd og la deres atferd og gjerninger forbedres! (Jeremia 18,11).
Hva skjedde så med Israel? Omvendte de seg? Nei, ikke engang da Nebukadnesars soldater stod utenfor Jerusalems porter omvendte de seg, og dermed avsa de sin egen dom. Nebukadnesar erobret landet og ødela Jerusalem og førte folket bort til Babylon. Grunnen til at dette skjedde er jo at de ikke holdt Guds bud og lover. Det kommer fram i Jeremia 3,6 hvor det står at hun, Israel, drev utukt, noe som det samme som hor, og som i bibelsk forstand er å tilbe falske guder.
Her brøt Israels folk både det første og det andre budet i Guds tibudslov fordi de tilba andre Guder og de hadde laget seg statuer, slike som oksen ved Sinai og mange andre statuer av de falske gudene og tilba disse. Første og andre bud lyder jo slik:
1) Du skal ikke ha andre guder enn meg, (Mosebok 20,3).
2) Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud, (2 Mosebok 20,4-6).
De brøt også loven om sabbatsåret som sier at jorden skal ligge brakk hvert sjuende år, og jubelåret som sier at hvert femtiende skulle slavene bli satt fri og eiendommer gis tilbake, (se 3 Mosebok 25,1-17).
Konsekvensen av disse overtredelsene var katastrofal. Til tross for at Gud lover miskunn dersom vi holder hans bud, så falt altså Israel. Den samme konsekvens er det for de som bryter et eller flere av de andre åtte budene også. Det venter en straff, noe vi har sett gjentatte ganger opp gjennom historien.
På Noahs tid var menneskenes ondskap så stor at Gud utslettet alle menneskene, bortsett fra 8 personer, Noah og hans familie. (1 Mosebok 6,5-8).
Sodoma, Gomorra og deres søsterbyer ble tilintetgjort av Gud (1 Mosebok 19,12-29) fordi de blant annet ikke holdt det syvende budet: Du skal ikke drive hor, (2 Mosebok 20,14). Her ble budet overtrådt så til de grader at vi i dag bruker et ord som dekker de seksuelle perversitetene som utfoldet seg i disse byene, sodomi, og et som beskriver den personen som gjør dette, sodomitt.
Uansett hvilke forskrifter, lover eller bud det er snakk om så er det alltid en straff som venter på de som med viten og vilje bryter Guds ord. Bibelen er da også full av eksempler på at Gud ikke er sen om å oppfylle sitt ord om å straffe synderen, allikevel er Gud langmodig med synderen og gir ham mange muligheter til å gjøre opp for seg. Da jødene gikk i ørkenen, fikk de 40 år til å omvende seg.
Da Nebukadnesar stod utenfor Jerusalem lot Gud Jeremias profetere og forkynne helt til murene ble revet ned, og de hadde nærmere tre år på seg til å omvende seg. Gang etter gang gjennom hele Israels historie så har Guds profeter profetert om den kommende dom og forferdelse dersom Hans folk ikke vende om fra sin ferd og ropte på Gud. Men på den andre siden så holder Gud også ord når han sier han vil velsigne oss dersom vi holder hans forskrifter, lover og bud. I Nehemja 1,9 leser vi: Men hvis dere vender om til meg, holder mine bud og lever etter dem, da vil jeg samle dere, om dere så er drevet bort helt til verdens ende, og føre dere til det stedet som jeg har valgt til bolig for mitt navn.
Guds forskrifter, lover og bud er fulle av hans visdom, og Salomo viste å sette denne visdommen høyere enn noe annet, noe som også kommer til uttrykk i ordspråkene: Hør på fars formaning, mine barn, lytt, så lærer dere å forstå. God er den lærdom jeg gir dere. Vik ikke av fra min rettledning! Da jeg som barn var hjemme hos far, den eneste smågutten hos min mor, da underviste han meg og sa: La ditt sinn holde fast på mine ord, hold mine bud, så skal du leve! (Ordspråkene 4,1-4).
For dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge å bære. Dette er hva Johannes skriver i sitt første brev kapittel 5 vers 3. Med andre ord så elsker man ikke Gud uforbeholdent dersom man ikke holder alle budene. Mange hevder at det «doble kjærlighetsbudet», som Jesus ga oss og som vi finner i Matteus 22,36-40, opphever loven og profetene, men slik er det ikke. Jesus ga oss det «doble kjærlighetsbudet», men han føyet til at dette er lovens fundament, med andre ord er det doble kjærlighetsbudet det som hele Bibelen og evangeliet bygger på, og som min frelse er avhengig av.
Det doble kjærlighetsbudet lyder slik: Mester, hvilket bud er det største i loven? Han svarte: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.
Den første delen av det doble kjærlighetsbudet er den vertikale aksen, og beskriver det forholdet vi skal ha til Gud, og er summen av de fire førte budene i Guds ti bud. Den andre delen er den horisontale aksen som beskriver det forholdet vi skal ha til vår neste og er summen av de seks siste budene i Guds ti bud.
Bryter vi da et av budene så bryter vi pr. definisjon hele loven. Det spiller altså ingen rolle om vi bare bryter et bud, det gjør oss like skyldige til dom og straff for dette ene lovbruddet som om vi skulle ha brutt alle Guds bud. Jakob 2,10 sier det slik: For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle. Bryter vi loven uten å omvende oss fra våre synder slik at vi ikke lever etter det doble kjærlighetsbudet, så venter det en kommende dom. Hva dommen innebærer for oss forteller Paulus om i Romerbrevet 6,23: Syndens lønn er døden …Altså er det den samme dom som venter oss i dag som det ventet Adam og Eva da de falt i synd.
Men sier du, loven kan ikke frelse meg, og kanskje du til og med henviser til Galaterbrevet 3,11 hvor det står: Og det er klart at ingen blir rettferdig for Gud ved loven, for det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.
Det er helt riktig at man ikke blir frelst av loven, men det er ingen motsetning i dette. For de som ikke holder loven og gjør det den pålegger oss, elsker ikke Gud. For som Jesus selv sier i Johannes 14,21: Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham. Summen av dette verset forteller oss at dersom vi holder loven og budene så elsker vi Kristus, og elsker vi Kristus så vil Gud elske oss.
Johannes sier i sitt 2 brev 1,6 følgende: Og dette er kjærligheten, at vi vandrer etter Hans bud. Dette er budet, slik som dere har hørt det fra begynnelsen, at dere skulle vandre i det.Får det i det hele tatt noen konsekvenser å gjøre det som loven forlanger av oss? Hva er i så fall konsekvensen av det å elske Gud og holde hans bud? Paulus har svaret på dette i Romerbrevet 2,13: For det er ikke de som hører lovens ord, som blir rettferdige for Gud. Nei, de som gjør det loven sier, de skal erklæres rettferdige.
Loven finner vi i Det gamle testamentet, og det er hva denne loven sier som vi må gjøre. Dersom jeg velger å bryte det første budet og lager meg en egen privat gud, da vil jeg ikke bli regnet for rettferdig. Det blir jeg heller ikke dersom jeg ikke holder Guds fjerde bud, men velger å helligholde søndagen i stedet for lørdagen. Ifølge Jakob kan jeg like godt slå i hjel, stjele, drive hor, begjære, osv. som å bryte sabbatsbudet. Helligholder jeg søndagen vil jeg ikke bli regnet som rettferdig av Gud selv om jeg holder de ni andre budene til punkt og prikke. Det hjelper meg ingen ting å holde ni av de ti budene uansett hvilket bud jeg ikke holder. Holder jeg derimot sabbatsbudet, i tillegg til alle de andre budene, og gjør slik det står i 2 Mosebok 20,8-11, og helligholder ukens syvende dag, lørdagen som min sabbatsdag så vil Gud regne meg for rettferdig:
Guds fjerde bud lyder slik: Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet, eller innflytteren i dine byer. For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig.
Men, det er ikke bare nok å holde budene, vi må også gjøre oss fortjent til frelsen også. Så kan da enkelte protestere og si at vi ikke trenger å gjøre gjerninger for å oppnå frelse. Vel, vi kan jo se på hva Jacob 2,15-26 sier om dette: Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død. Kanskje vil noen si: Du har tro, jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro. Du tror at Gud er én? Det gjør du rett i. Også de onde åndene tror det – og skjelver! Du tankeløse menneske, vil du ikke innse at tro uten gjerninger er til ingen nytte? Var det ikke på grunn av gjerninger at vår far Abraham ble regnet som rettferdig da han bar fram Isak, sønnen sin, som offer på alteret? Slik kan du se at troen virket sammen med gjerningene hans, og gjennom gjerningene ble troen fullendt. Dermed ble dette skriftordet oppfylt: Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig, og han ble kalt «Guds venn». Dere ser altså at mennesket blir regnet som rettferdig på grunn av gjerninger og ikke bare på grunn av tro. Var det ikke slik med Rahab også, hun som var prostituert? Hun ble regnet som rettferdig på grunn av gjerninger, fordi hun tok imot utsendingene og slapp dem ut en annen vei. For som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger.
Vi kan også se på hva Jesus sa til den rike unge mannen i Lukas 18,18-23. Han fikk beskjed av Jesus å gå bort og gjøre gode gjerninger. Versene 21 og 22 forteller oss dette: Han sa: Alle disse budene har jeg holdt fra min ungdom av. Da Jesus hørte dette, sa Han til ham: Du mangler fortsatt én ting: Selg alt det du eier og del ut til de fattige, så skal du skal få en skatt i himmelen.
De gjerninger det er snakk om her er å holde Guds lov, og å gjøre Guds velbehag gjennom det å gi mennesker som er i nød det de trenger til livets opphold. Dette er oppfyllelsen av kjærlighetsbudet, og da holder vi loven. Og, som det er sagt i Bibelen, er en tro uten gjerninger en død tro, men dersom vi lever ut vår tro, ved å vise Jesu kjærlighet og holder det doble kjærlighetsbudet så har vi en levende tro, og samtidig holder vi alle Guds bud. Det er hva som trengs for å vinne retten til et evig liv. Ja, det er kun troen, og troen på Kristus alene som kan frelse meg, men holder jeg ikke det doble kjærlighetsbudet som hele loven og profetene hviler på, ja da bryter jeg loven og jeg vil ikke bli regnet som rettferdig.
Kan en som ikke har blitt frelst ved Kristi nåde elske Gud? Kan en som ikke lever etter budene og loven elske Gud? Bibelen selv sier nei til disse spørsmålene, fordi Bibelen sier at de som elsker Gud er de som holder hans bud. Gang etter gang gjentar Gud sine ord, liksom for å hamre det inn i våre hjerter og i våre sinn, og sier: Hold mine bud. Kan det være tilfeldig at gud gjentar og gjentar og gjentar Hold mine bud, eller vet rett og slett Gud best, også her?
Men, hvilke bud er det så Gud ønsker at vi skal holde? Gud sier jo selv hold mine bud, og da er det vel klart at vi ikke skal forholde oss til bud som er forandret eller gitt oss av mennesker. Pavemakten har laget sin egen versjon av Guds ti bud, hvor det andre budet er fjernet, det fjerde er radbrekket, og det tiende er delt i to. Disse budene er ikke Guds ti bud.
I tillegg finner vi i jødedommen over 600 forskjellige lover, bud og regler som skal hjelpe til med å regulere hva som er lov og hva som er ulovlig å gjøre på sabbaten. En ortodoks jøde kan for eksempel ikke tenne lys på sabbaten fordi dette er definert som arbeid i disse 600 lovene. De kan ikke bære en stein som veier over en viss vekt, men de har lov til å bære et barn uansett hvor mye det veier. De kan derfor omgå loven ved å bære barnet som holder denne steinen. Disse jødiske tilleggslovene og lignende trenger vi ikke holde, for dette er ikke Guds bud, noe Jesus viste oss tydelig flere ganger i sine oppgjør med fariseerne.
Vi trenger heller ikke å forholde oss til alle de raritetene som har kommet fra Roma opp gjennom årene, og da tenker jeg først og fremst på de forandrede budene, (pavens ti bud) som DKK selv har påtatt seg ansvaret for.
Men et vel så viktig spørsmål er dette: Hvordan kan vi elske Gud?
Dette spørsmålet finner vi selvfølgelig svaret på i Bibelen; vi kan vise at vi elsker Gud ved å holde hans bud, alle hans bud, og er det samme som å oppfylle det doble kjærlighetsbudet. La oss sette opp en sammenlikning mellom Guds ti bud og det doble kjærlighetsbudet. Det doble kjærlighetsbudet lyder slik: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand,og du skal elske din neste som deg selv.
Ser vi på de fire første budene så gjelder disse fire budene vårt forhold til Gud. Altså hvis vi elsker Gud så holder vi disse fire budene slik de står, og uten forbehold, uten forandringer og uten tilpasninger. De seks øvrige budene gjelder vårt forhold til våre medmennesker, og vi klarer ikke å holde de seks siste budene dersom vi bryter et av de fire første budene fordi jeg ikke kan elske min bror dersom jeg ikke elsker Gud, like lite som jeg kan elske Gud dersom jeg ikke elsker min neste som meg selv. Jeg kan ikke elske den ene uten å elske den andre. Det er en umulighet.
Med andre ord, dersom jeg velger å helligholde ukens første dag som min sabbat, så kan jeg like godt, som nevnt foran, gjøre jeg meg skyldig i å bryte de ni andre budene også, for Gud selv innstiftet sabbaten på ukens siste dag og Han ber meg om å holde denne dagen som hellig sabbat. Et annet vesentlig punkt er hvor viktig Gud synes sabbaten er. Det er vel ingen som er uenige i at sabbaten i Det gamle testamentet er ukens syvende dag, lørdagen. Jeg kan ikke tro at det er en annen dag som skribentene i Det nye testamentet mener da de skriver om sabbaten. Men la oss for ordens skyld se på hva Bibelen sier om denne dagen, Sabbaten – ukens syvende dag – lørdagen. Sabbaten ble innstiftet under skapelsen da Herren velsignet og lyste den sjuende dagen hellig. Ingen annen dag har blitt velsignet og lyst hellig av Herren.
Sabbaten blir omtalt på følgende måte av Gud:
Hellig sabbat,(2 Mosebok 16,23).
Dere skal holde Mine sabbater og ha ærefrykt for Min helligdom. Jeg er Herren, (3 Mosebok 19,30).
Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Gud hadde skapt og formet, (1 Mosebok 2,3).
For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den, (2 Mosebok 20,11).
Og du, tal til Israels barn og si: Sannelig, Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom Meg og dere i alle slekter som kommer, så dere skal kjenne at Jeg er Herren som helliger dere, (2 Mosebok 31,13).
Jeg gav dem også Mine sabbater. De skulle være et tegn mellom dem og Meg, så de skulle kjenne at Jeg er Herren som helliger dem, (Esekiel 20,12).
Alltid så ligger det implisitt i versene at vi skal helligholde denne spesielle dagen, som Gud allerede under skapelsesuken både velsignet og lyste hellig fordi Gud selv hvilte på denne dagen. Men, vi må passe oss slik at vi ikke blir formalister og lovtreller så vi helligholder den syvende dags sabbat av feil grunn. Vi må holde sabbaten hellig fordi vi har lyst til å etterkomme Guds bud og lov, ikke av tvang. Det er ingen som må tro av vi blir frelst dersom vi holder Guds sabbat, men vi bør holde Guds sabbat hellig fordi vi er frelst. Og ikke minst for å møte Gud på den dagen Han velsignet og helliget, fordi Han ønsker å møte oss på denne dagen.
Vi har fortsatt lov til å spise av alle trærne i hagen, bare ikke det som gir kunnskap om godt og ondt … … men, for å bli frelst kan jeg ikke gjøre annet enn å tro på det Bibelen sier, at Jesu Kristi døde for meg på korset. For å forbli frelst, eller å holde på frelsen, da er det ikke lenger nok bare å tro. Da må jeg legge om livet og innrette meg etter det Gud sier jeg skal gjøre i ett og alt.
Jeg kan ikke velge hvilke bud jeg vil holde og hvilke bud jeg ikke vil holde, for Gud gir oss et valg; For eller mot – lyset eller mørket – hvit eller svart, ikke begge deler. For enten velger jeg å holde Guds bud, og da alle Guds bud, slik de kom fra Guds hånd, eller så vil jeg ikke.
Jeg kan ikke velge å holde ni av de ti bud, og jeg kan ikke bestemme meg for om jeg bare skal holde en del av et bud. Jeg kan ikke lytte til folk uansett hvor godt de mener med det de sier, uansett hvem de er. Enten det er min kone, pastoren min, paven eller du som sier noe til meg, så er det min plikt å sjekke hva Bibelen sier. For å se om en påstand er i tråd med det Bibelen sier, må jeg lese Bibelen uten å være partisk, og uten å mene noe om noe før jeg studerer den nøye og ser etter hva ordet, verset og/eller avsnittet egentlig betyr. Hvis vi gjør dette, vil vi ikke finne et eneste sted som indikerer at sabbaten er endret. Men hvis vi leser Bibelen i lys av katolsk og protestantisk lære, vil du finne retningslinjer for hvordan du skal oppleve teksten og ikke minst hvordan du skal tolke teksten.
Å foreta slike valg som størsteparten av de kristne gjør, det er det kaller jeg koldtbordsteologi. Gud setter oss på valg, Han las oss bestemme hvilken vei vi vil gå, og det er enten for Gud eller imot Gud – enten velger vi lys, eller så velger vi mørke – enten velger vi hvitt, eller så velger vi svart. Vi kan ikke velge begge deler, og et tredje alternativ finnes ikke. Enten så velger jeg å holde Guds ti bud, og da alle Guds ti bud slik de kom fra Guds hånd, eller så lar jeg være. Jeg kan ikke velge å holde ni av ti bud, og jeg kan ikke velge om jeg bare skal holde et bud delvis. Da blir det den nevnte koldtbordteologien, bibelshoppingen eller herlighetsteologien som er det samme som liberalisme.
Jeg bør høre på mennesker som har samme tro som meg, og som forteller eller forklarer meg dette eller hint, men uansett hvor godt de mener med det de sier kan jeg ikke godta dette uten videre. Uansett hvem de er, om det er min kone, min pastor eller du som sier noe til meg, så er det min plikt over for meg selv å kontrollere dette ut fra Bibelen. For å se om en påstand holder mål i forhold til hva Bibelen sier, er man nødt til å lese Bibelen uten å være forutinntatt, eller mene noe om noe før man har studert det nøye og har sett etter hva det egentlig ligger i ordet, verset og / eller avsnittet vi studerer. Gjør vi dette så vil vi ikke finne et eneste sted som tilsier at sabbaten er forandret. Leser vi Bibelen i lys av katolsk og protestantisk lære, så legges det føringer for hvordan vi skal oppleve og tolke de aktuelle tekstene.
Les teksten slik den er og se om du finner et bud fra Herren som sier at han har endret sabbatsdagen fra lørdag til søndag, fordi Gud gjør ikke noe uten først å fortelle det til sine tjenere. Gjennom profeten Amos sa Gud følgende: For Herren Gud gjør ingen ting uten at Han åpenbarer Sitt hemmelige råd for Sine tjenere, profetene, (Amos 3,7). Dette er jo i høyeste grad klartekst, men kristne generelt vil ikke ta inn over seg dette verset, men hardnakket fortsetter de på den veien de går uansett om den fører til fortapelsen.
I dette tilfellet hvor vi snakker om sabbaten og en eventuell endring betyr det Amos 3,7 sier at dersom Gud hadde endret sabbaten så ville Han ha gitt klar beskjed om dette i gå tid før endringen hadde skjedd. En slik beskjed har ikke Gud gitt, verken i det gamle testamentet eller i det nye testamentet.
Så kan du spørre deg selv: Hva er det som er meningen med dette verset eller denne teksten. Støter du på et ord det er flere fortolkninger av så må du se i Bibelen hva det står om dette ordet der. Let i det gamle testamentet etter liknende uttrykk, og sett det inn i den historiske rammen som dette ble skrevet i så kanskje du får en annen opplevelse av teksten. Se bare på ortodokse jøder. De helligholder stadig den syvende dag som sabbat fordi dette har de gjort helt siden Abrahams, Isaks og Jacobs tid da de ble et eget folk. Men sabbaten som institusjon og helligdag er mye eldre, den skriver seg helt tilbake til skapelsen for det var da Gud velsignet og helliget denne spesielle dagen, ukens syvende dag – lørdagen – som står som et minnesmerke over Gud som Skaperen. Denne dagen er også Guds merke på sin pakt med menneskene, en evig pakt, en uforanderlig pakt, slik Gud selv er uforanderlig.
Det er påfallende at det eneste budet som begynner med Husk! er det eneste budet som nesten alle kristne vil glemme. I 2 Mosebok 20,8-11 står det: Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.
Avslutningen på Jesajas bok er i helhet viet endetiden, og tiden etter Jesu gjenkomst, og profeten forteller oss at vi skal holde Guds sabbat også i evigheten. Jesaja skriver dette: For som den nye himmel og den nye jord som Jeg skal gjøre, skal bli stående for Mitt åsyn, sier Herren, slik skal også deres ætt og deres navn bli stående. Det skal skje: Fra den ene nymåne til den andre og fra den ene sabbat til den andre, skal alt kjød komme for å tilbe for Mitt åsyn, sier Herren, (Jeremia 66,22-23).
Hvorfor vil dere være like stivnakket slik Herren sa om Israel like før de skulle innta Kanaan? Hvorfor vil dere ikke innse at Guds hviledag, som er ukens sjuende dag, er nedfelt i Guds ti bud? Hvorfor er det så vanskelig å holde alle Guds ti bud? Kan dere ikke vende om til Gud og komme dere ut av Babylon, som de falne kirkesamfunnene blir kalt av Gud i endetiden? Er dere redde for hva familie, venner, arbeidskamerater og naboer vil si? Vær ikke redde for dem, for de kan ikke gjøre dere noen ting. Vel de kan vende seg mot dere, til og med de nærmeste, men det dere vil få tilbake av Gud vil oppveie alle ubehageligheter og problemer dere vil møte, og regnskapet etter å følge Guds vilje vil være positivt.
Som sagt så har vi alle et valg vi må gjøre, og det er et enten eller valg. Så spørs det hvilket valg dere har tatt i deres liv. Nedenfor finner dere hva Herren vil gjøre med 1) de som velger bort Herren, og 2) de som velger å følge Gud Skaperen og holde alle Hans bud og leve slik Han ønsker vi skal leve.
Til de som tilhører gruppe 1) er det å si følgende. Gjennom profeten Jesaja refser Gud Israel i Jesajas samtid, men dette er også skrevet ned for å vise oss at vi ikke er noe bedre enn gamle Israel. Derfor sier Herren: Fordi dette folket holder seg nær Meg med sin munn og ærer Meg med sine lepper, mens deres hjerte er langt borte fra Meg, og fordi deres frykt for Meg er menneskebud som de har lært, se, derfor vil Jeg igjen gjøre et under med dette folket, et under, ja et under. For der skal de vises visdom gå tapt, og de klokes klokskap skal bli skjult, (Jesaja 29,13-14).
Dessverre er det mange som kaller seg selv kristne som faller inn i denne kategorien, de har en høy bekjennelse, men følger de falne kirkenes menneskebud, det vil si hedenske og filosofiske tradisjoner.
Dette siterer Jesus i Matt 15,7-9 da Han irettesetter de skriftlærde og fariseerne, (se vers 1). Dette gjelder som allerede sagt også for oss. Jesus sier til dem: Hyklere! Jesaja profeterte rett om dere da han sa: Dette folket kommer nær Meg med sin munns tale og ærer Meg med sine lepper, men deres hjerte er langt borte fra Meg. Og forgjeves tilber de Meg, når de underviser menneskebud som om det var den rette lære.
Slik er det i de fleste kirkesamfunnene i vår tid. De lærer menneskebud som om det var den rette lære. Holder du alle Guds ti bud, eller lærer du menneskebud? Er det kun høybekjennelse i din kirke, eller har du lært å kjenne Jesus? Hva da med Guds ti bud, holder du alle Guds ti bud slik de står i 2 Mosebok 20,3-17?
I 1 Johannes 2,4 leser vi følgende: Den som sier: Jeg har lært Ham å kjenne, og ikke holder Hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Hva sier Bibelen om løgnere? La oss se på hva Åpenbaringen 22,14-15 sier om dette: Salige er de som gjør Hans bud, slik at de kan ha rett til livets tre og kan komme inn gjennom portene til Staden. Men utenfor er hundene og trollmennene og de som lever i hor og morderne og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn.
Til de som tilhører gruppe 2) sier Herren følgende, og dette må være oppmuntrende for deg som oppriktig søker Herren. I Ordspråkene 8,17 sier Gud gjennom den vise kong Salomo: Jeg elsker dem som elsker meg, og de som søker meg med iver, de skal finne meg.
I Johannes 14,21 sier Jesus til sine disipler: Den som har Mine bud og holder dem, han er den som elsker Meg. Og den som elsker Meg, skal bli elsket av Min Far, og Jeg skal elske ham og åpenbare Meg for ham.
Alt som er skrevet i Bibelen, både i det gamle testamentet og det nye testamentet, som er av læremessig art har like stor gyldighet i dag som den gang det ble skrevet. Slik Gud selv er uforanderlig er Hans ord og Hans lov og Hans bud uforanderlige. Eller som det står i Hebreerne 13,8: Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.
Mitt svar på spørsmålet Er det egentlig så nøye da? må være som følger:
Jeg holder ikke lørdagen hellig som Gud sabbat fordi jeg tror sabbaten frelser meg, men jeg holder denne dagen hellig fordi jeg av hele mitt hjerte ønsker å gjøre det fordi jeg vil ære min Gud, Skaper og Frelser, og fordi min Gud allerede har frelst meg.