Gud selv sier dette om Sabbaten.
La oss gå direkte til De ti bud igjen og repetere hva som står om Sabbaten der. Guds fjerde bud slik vi finner det i 2 Mosebok 20,8-11 inneholder jo i virkeligheten Guds segl eller merke fordi her kommer det fram hvem skaperen er, hans tittel, og hans domene (det han skapte) og hvorfor denne ukens syvende dag er så viktig for Herren Gud: Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.
Som vi ser av teksten så ble sabbaten innstiftet allerede ved skapelsen, og for om lag 3500 år siden så ble den grunnfestet i de ti bud. Dette alene burde jo være nok for de fleste til å se at det virkelig er ukens syvende dag som er Herrens hellige sabbat. Når ukens syvende dag, lørdagen, er velsignet og hellig av Herren og samtidig er nedfelt i de ti bud er det jo ikke lenger noen uvesentlighet hvilken dag det dreier seg om. Det er ingen annen dag som har slik omtale i Bibelen. Ordet sabbat i en eller annen form forekommer i hele 141 vers i Bibelen, og uttrykket sjuende dag og den sjuende dagen er brukt 21 ganger, og uttrykket hviledag eller hviledagen er brukt 19 ganger i forbindelse med sabbaten. Hele 181 ganger er disse uttrykkene brukt, og i tillegg et utall henvisninger til sabbaten uten å bruke noen av disse uttrykkene.
Nedenfor følger noen skriftsteder som forteller oss noe om hva Gud sier om Sabbaten, den syvende dag. Her kommer det fram hvorfor Gud innstiftet sabbaten, hva sabbaten er, hvordan vi skal forholde oss til denne spesielle dagen og noen løfter til de som holder Guds sabbat, lørdagen.
Og du, tal til Israels barn og si: Sannelig, Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom Meg og dere i alle slekter som kommer, så dere skal kjenne at Jeg er Herren som helliger dere. 2 Mosebok 31,13
Enhver av dere skal ha ærefrykt for sin mor og sin far, og holde Mine sabbater. Jeg er Herren deres Gud. 3 Mosebok 19,3
Gi akt på hviledagen så du holder den hellig, slik Herren din Gud har befalt deg. 5 Mosebok 5,12
Til Sinai-berget steg Du ned, og Du talte med dem fra himmelen. Du gav dem rette doms-ordninger og sanne lover, gode forskrifter og bud. Du gjorde Din hellige sabbat kjent for dem, og befalte dem bud, forskrifter og lov, ved Din tjener Moses. Nehemja 9,13-14
Jeg gav dem også Mine sabbater. De skulle være et tegn mellom dem og Meg, så de skulle kjenne at Jeg er Herren som helliger dem. Esekiel 20,12
Det reises nesten talløse innsigelser mot at sabbaten er ukens sjuende dag, vår lørdag, og en av de mange innsigelsene som reises lyder slik: At sabbatsdagen (hviledagen) skal være på en lørdag, eller på hvilken som helst annen bestemt dag, er ikke nevnt noe sted. Det er derimot nevnt at man skal hvile på den syvende dagen. Jeg forstår også at jødene og noen andre, holdt og holder den syvende dagen på en lørdag. Men det er derimot opp til det enkeltes samfunn å bestemme hvilken dag som skal være nummer syv. Jeg tror ikke at Gud bryr seg om hvilken dag som er den syvende, men snarere at vi hviler i en dag etter at vi har jobbet seks dager.
Mitt svar på denne innsigelse er slik: Dette forteller følgende om de som hevder dette at de bryr seg lite om ordlyden i Guds fjerde bud. Paulus konkluderer i Romerbrevet 7,12 slik: La det da stå fast at loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt. Med andre ord er loven, som Paulus refererer til og som består av de ti bud, den er god nok som den er og er uforanderlig og har evig gyldighet. Vi må også ta inn over oss skaperordenen som den er fortalt i Bibelen, med skapelsen fra den første dagen til den sjette dagen og med hvile på den syvende dagen. Dette kan verken jeg eller noen andre endre på, det er bare slik det er. Gud begynte ikke skapelsesuken sin med hvile, Han hvilte heller ikke den andre, tredje, fjerde, femte, eller sjette dagen, men på den syvende dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Han hadde gjort, (1 Mosebok 2,2). Ikke fordi Gud var sliten, men for å sette et eksempel til etterfølgelse for mennesket som han hadde skapt i sitt bilde.
Derfor er det ikke uviktig eller uvesentlig hvilken dag vi helligholder. Ved å helligholde en annen dag enn den Gud selv har bestemt er det som å si til Skaperen at han tok feil, og at Gud ikke skjønner seg på slikt! Se bare hva Gud selv sier om slike tanker gjennom profeten Jesaja: Sannelig, dere er blitt forvendte! Skal pottemakeren selv regnes sammen med leiren, så det som er laget, kunne si om ham som laget den: Han har ikke laget meg? Eller kan karet som er formet, si om ham som formet det: Han har ikke forstand på det? (Jesaja 29,16).
Men, la oss så overføre tankegangen i den første innsigelsen til noen av de øvrige ni budene, og vi får et totalt anarki. Budene, loven, ble gitt for at vi skulle lære hva synd var. Når da det fjerde budet pålegger oss å holde ukens syvende dag som Herrens hellige sabbat, bryter vi det fjerde budet dersom vi velger å holde søndagen, ukens første dag, som sabbat. La meg ta noen eksempler.
1) La oss se på det åttende, det niende og det tiende bud:
Det åttende bud lyder: Du skal ikke stjele. Her står det ingen ting verken om hvilke personer jeg ikke skal stjele fra, eller hva jeg ikke kan stjele. Er det da greit å stjele fra de som ikke er troende, og bare det de har i overflod av?
Det niende bud lyder: Du skal ikke avlegge falskt vitnesbyrd mot din neste. Det står heller ikke her noe om hvilke av mine neste jeg ikke skal vitne falskt mot. Er det da greit for deg å vitne falskt mot min neste som er ateist? For, det kan vel ikke være så nøye med en som ikke deler min tro!?
Det tiende bud lyder: Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, tjener eller tjenestekvinne, okse, esel eller noe som hører din neste til.Heller ikke her nevnes det hvilke av de som er min neste jeg ikke skal begjære noe fra. Kan jeg begjære bilen til min neste som bor på min høyere side? Det nevnes jo ikke spesielt at jeg ikke skal begjære noe fra den som bor til høyere for meg.
Mange vil nok si at dette er tullete eksempler. Men, er de virkelig det? Eller er det relevante problemstillinger med tanke på at det ikke er så nøye hvilken dag man helligholder som sin sabbat? Det åttende budet slår fast, klart og entydig at vi ikke skal stjele. Ikke fra noen, under noen omstendigheter. Det niende budet slår like klart fast at vi ikke skal vitne falskt – som er det samme som å lyve, derfor skal vår tale være sannferdig, uten løgn, og det gjelder mot alle mennesker. Det tiende budet slå fast på samme måte som de to andre eksemplene at vi ikke skal begjære noen ting vår neste har. Vi kan altså ikke gå på akkord med innholdet i det åttende, niende eller tiende budet. Disse budene skal holdes slik de står, ikke en minste endring eller tilpasning tillates.
2) Et annet eksempel kan være dette:
Jeg får en invitasjon til en fest for en venn av meg skal markere en spesiell dag, og skal feire sin fødselsdag med pomp og prakt på lørdagen. Jeg inntar i dette tilfellet samme holdning som de har, som ikke er så nøye med hvilken dag som er Guds sabbat, så jeg velger å bestemme selv at det ikke betyr noen verdens ting for ham hvilken dag jeg velger å gå i hans selskap, og istedenfor å gå i selskapet på lørdagen venter jeg derfor til søndagen med å gå til han fordi dette passer meg best. Hvordan tror du han ville reagert? Hadde han bedt andre gjester om å gå hjem igjen fordi jeg uteble, eller hadde han holdt festen sin uavhengig om jeg var der eller ikke? Denne vennen min hadde nok blitt skuffet over at jeg valgte ikke å komme til ham på hans store dag. Nå har det seg slik at Gud har gitt oss en stående invitasjon til å komme til Ham fordi Han ønske å feire en spesiell dag sammen med oss, og det er den dagen som Gud selv velsignet og lyste hellig, noe han ikke har gjort med noen annen dag.
3) Et tredje eksempel kan være slik:
En venn av meg kjøper to billetter til en fotballandskamp og gir meg den ene fordi han ønsker å gå på denne landskampen sammen med meg. Denne kampen skal spilles på onsdagen. Jeg sier til vennen min at jeg vil gå på denne kampen på torsdag i stedet for onsdag. Kan jeg forvente at kampen spilles torsdag i stedet for på onsdagen bare fordi det passer meg best? Skal jeg se kampen må jeg forholde meg til det som står på billetten og møte opp på angitt sted til angitt dag og angitt tid. Gud har gitt oss en billett, en billett som Han har kjøpt og betalt for oss, og han ønsker av hele sitt hjerte at vi skal ta oss tid til å komme til ham på den dagen som er skrevet på denne billetten.
Så enkelt er det også med sabbatsbudet. Vil jeg holde Guds sabbat så må jeg forholde meg til hva som står om dette i Bibelen på samme måte som jeg må forholde meg til hvilken dag som står på invitasjonen jeg fikk til min venns fest eller på billetten til fotballandskampen. Jeg kan ikke forvente at noen skal utsette en fest eller en fotballkamp bare fordi jeg velger en annen dag enn den angitte dag det være seg min venns fest eller denne fotballandskampen. Slik er det også med Guds sabbat. Selv om Gud er til stede for oss alle dager i uken og 24 timer hver dag, så jeg kan ikke forvente at Gud er spesielt til stede på en annen dag enn den han har velsignet og lyst hellig. Det er bare Guds nærvær som kan gjøre noe, slik som en spesiell dag, hellig. Det står at vi seks dager i uken skal gjøre vårt arbeid (2 Mosebok 20,9), og det står at vi ikke skal gjøre etter vårt eget behag på den sjuende dagen, (Jesaja 58,13). Vi kan ha et rikt samfunn med Gud gjennom ukens seks første dager, fra søndag til fredag, som er de dagene som er avsatt til vårt arbeid. Den sjuende dagen skal vi avstå fra vårt arbeid for å komme nærmere Gud enn det vi gjør i løpet av ukens seks første dager. Da vil vi merke de rike velsignelsene som Gud vil overøse oss med når vi holder Guds sabbat så det er til Guds velbehag – ikke vårt eget velbehag.
Ser vi på påskefortellingen i det nye testamentet i lys av jødisk og vår egen tradisjon så finner vi klart definert hvilken dag Jesus døde på korset og hvilken dag han sto opp fra de døde. Jesus døde på korset på den dagen som jødene kalte forberedelsesdagen, en dag som senere har blitt kalt Langfredag. Med andre ord så døde Jesus på en fredag. Fredagen er altså forberedelsesdagen, og navnet henspiller på den dagen da jødene forberedte seg til sabbaten. Videre vet vi at når det står at Jesus sto opp fra de døde den første dagen i uken så vet vi fra jødisk tradisjon at dette var søndagen.
Det er derfor veldig lett å vite hvilken dag som er den syvende dagen i uken. Vi må ta inn over oss at den jødiske tradisjon er å stole på. Jødene ble jo etter hvert det vi kaller lovtreller, de gjorde med andre ord seg selv til slaver under den loven som ble gitt dem for å finne veien til frihet og frelse, og som Jakob kaller frihetens lov (Jakob 1,25; 2,12). For å unngå å bryte sabbatsbudet innførte det jødiske presteskapet over 600 forskjellige regler og lover som påla og forbød jødene å utføre forskjellige ting slik at de lettere skulle holde sabbatsbudet.
Innsigelsen har da blitt en motsigelse for dem som hevder at det er ikke nevnt noe sted at sabbatsdagen (hviledagen) skal være på en lørdag, eller på hvilken som helst annen bestemt dag. Fordi det er uttrykkelig slått fast at man skal hvile på ukens syvende dag som er lørdagen.
Som en apropos: Det var ikke før den første januar 1973 at kalenderen i Norge, og store deler av den vestlige verden, ble forandret slik at søndagen ble plassert som ukens siste dag, og slik tilpasset det mønsteret og den forandringen som ble igangsatt av keiser Konstantin i det fjerde århundre, en forandring som de romersk-katolske biskoper og paver har trykket til sitt bryst opp gjennom historien. Det er imidlertid mange land som fortsatt holder seg til den opprinnelige kalenderen med søndagen som ukens første dag. Dette forekommer paradoksalt nok i første rekke i land som vi kaller katolske land i Latin-Amerika.
Det er mange som hevder at sabbaten ble endret ved Jesu oppstandelse nettopp fordi han sto opp på ukens første dag, og fordi Jesu oppstandelse er nødvendig for vår frelse. Men, tenk litt på følgende påstand: Det er imidlertid en forutsetning at Jesus døde for oss, for uten å gå i døden kunne ikke Jesus stått opp igjen, og derfor kan vi si at fredagen bør være Herrens helg og ærverdige dag, sabbaten. Dette argumentet vil imidlertid ikke en søndagsholder vite av, og kaller dette for et vikarierende argument. Saken er jo den at sabbaten alt fra begynnelsen av var et tegn på at Gud hadde avsluttet sin skapergjerning. Mennesket ble skapt på ukens sjette dag i skapelsesuken, og kronet skapelsesprosessen. Mennesket var fullkomment i en fullkommen verden. Gud hadde avsluttet sin gjerning, uttalte at det var overmåte godt, velsignet og lyste hellig den syvende dag, og Gud hvilte så på den syvende dag sammen med mennesket. Senere i historien, i påskeuken da Jesus døde finner vi en parallell til dette. Jesus rir inn i Jerusalem på ukens første dag, ukens andre, tredje, fjerde og femte dag virker Jesus i Jerusalem hvor det siste han gjør er å innstifte nattverden. Da Jesus henger på korset, på ukens sjette dag, roper han med høy røst like før han dør det er fullbrakt. Jesus synes selv at det verket han hadde gjort med andre ord var overmåte godt, slik Han uttalte etter Han hadde skapt mennesket. Deretter ble han lagt i graven, fortsatt på den sjette dag og før sabbaten, ukens syvende dag begynte, og Jesus hvilte i graven hele den syvende dagen, sabbatsdagen, i likhet med det Han gjorde under skapelsesuken hvor Han hvilte hele sabbatsdagen. At Jesus sto først opp på søndagen, ukens første dag, er noe vi bør merke oss.
Noen av løftene som Gud gir de som holder den syvende dagen, lørdagen, som Guds hellige sabbat slik sabbatsbudet ber oss å gjøre.
Det finnes ikke den ting Gud ikke vil gi oss dersom vi holder hans lov, som inkluderer å holde ukens syvende dag som Herrens sabbat, og Gud vil føre oss til det stedet han har valgt for bolig til sitt navn, og det skal alltid gå godt for de som, i tillegg til å holde alle andre bud, lover, regler og forskrifter, holder sabbatsbudet. Her er et lite utdrag av hva Gud gjennom Bibelen sier om sabbaten og budene.
Dere skal holde Mine sabbater 1), og vise ærefrykt for Min helligdom. Jeg er Herren. Hvis dere følger Mine lover og tar dere i vare og holder Mine bud, da skal Jeg gi dere regn i rette tid. Jorden skal gi sin grøde, og trærne på marken skal gi sin frukt. 3 Mosebok 26,2-4
Hvis dere elsker Meg, så hold Mine bud 2). Johannes 14,15
Før vi går videre har jeg lyst til å tenke litt høyt rundt to uttrykk, Guds ti bud og Mine sabbater. Begge uttrykkene finner vi i Bibelen, men hvorfor sies det på denne måten? Er det ikke innlysende at budene er Guds bud og at sabbaten er Guds sabbat? Jeg tror det er en spesiell grunn for dette. Gud, som ser enden fra begynnelsen, så at en gang i framtiden, lenge etter at dette ble uttalt og skrevet ned i Bibelen, ville vi få et alternativ både til Guds ti bud og Guds sabbat. I dag ser vi at dette har skjedd. Vi har på den ene siden Guds ti bud og Guds sabbat, og på den andre siden har vi pavens ti bud og pavens sabbat.
Når det gjelder budene se nederst:
1) Sabbaten: Hvordan kan dere gjøre noe så ondt som å vanhellige sabbatsdagen?: Nehemja 13,17…//… hver den som holder sabbaten og ikke vanhelliger den, og som holder fast på Min pakt: Jesaja 56,6 …//… men hvis du kaller sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull, hvis du vil ære den, så du ikke følger dine egne veier: Jesaja 58,13.
Hvilken dag velsignet Gud og lyste hellig? Hvilken dag er Herrens sabbat? Hvilken dag er Herrens ærverdige dag? Jo, den syvende dagen er dagen Herren velsignet og helliget og dette er Guds ærverdige dag fordi den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte.
2) Budene: alltid holde alle Mine bud 5 Mosebok 5,29 …//… holder Mine bud Nehemja 1,9 …//… den som har Mine bud og holder dem: Johannes 14,21 …//… hvis dere holder Mine bud: Johannes 15,10
Når det legges fram slike argumenter så er det mange mennesker som er snare med å komme med følgende innsigelse: Ikke glem at loven er forandret, og at Jesus oppfylte den da han døde på korset! Dette reiser imidlertid en del spørsmål.
Hvilken lov er forandret?
Hva er forandret i loven?
Hva sier Jesus selv om dette?
I Bergprekenen, Matteus 5,17-19, sier Jesus følgende om loven:
a) Vers 17: Tro ikke at Jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. (Se også Romerbrevet 3,31.)
Her er det mange som misforstår, eller feiltolker, hva som egentlig sies. Det er valget av ordet oppfylle som gjør dette mer vanskelig enn det burde være. Det greske ordet som er oversatt til oppfylle er plêrês (plêro´sai) som betyr; oppfylle (i betydningen å fylle noe opp); fullstendig; tilfredsstille; å fylle; (bokstavelig talt) å stappe eller fylle opp et nett; fylle igjen et hull; (billedlig) å innrede et kontor; avslutte en periode eller oppgave; bekrefte; utrette; fylle (i betydningen å fylle opp); gjøre fullstendig; gjøre perfekt.
Det kommer fram av konteksten at det ikke er å oppfylle loven i en slik forstand at den blir ugyldiggjort etter den er oppfylt, men at loven gjøres fullkommen ved at meningen med den gjøres mer klar og utdypes. Jesus sier videre i versene 21 og 22: Dere har hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå i hjel, og den som slår i hjel, blir skyldig for dommen. Men Jeg sier dere at den som blir vred på sin bror uten grunn, blir skyldig for dommen. Og den som sier til sin bror: Raka! skal bli skyldig for rådet. Og den som sier: Din dåre! skal bli skyldig til helvetes ild.
Her er Jesus rett på sak. Han begynner med å forklare det sjette budet. Han viser altså til Guds ti bud. Han sier at etter jødefolket fikk budene så forsto de det sjette budet etter hvert slik at å slå i hjel betød å slå i hjel, verken mer eller mindre, (dere har hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå i hjel), før han fortsetter med å si: Men!!! Jeg sier dere … … og fortsetter med å si, at den som blir vred på sin bror uten grunn, blir skyldig for dommen, og det er på denne måten Jesus oppfyller loven – i betydning av å fylle opp loven med et utvidet innhold, og gjør den fullkommen. Det er vel ingen som tror at Jesus fylte opp lovens innhold og gjorde meningen med den klarere for så tre år senere oppfylle loven ved å oppheve den?
b) Vers 18: For sannelig sier Jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel av loven forgå, før alt er oppfylt. (Se også Lukas 16,17; 1 Peter 1,25.)
For å beskrive viktigheten og gyldigheten av loven refererer Jesus her til den minste bokstav eller en eneste tøddel. Interessant nok så er den minste bokstaven både i det hebraiske og det greske alfabetet den samme, på hebraisk heter den jod, og på gresk heter den jota. En tøddel, eller den minste prikk som det er oversatt med i enkelte utgaver, er en liten hake eller strek som ble brukt til å skille fra hverandre noen svært like hebraiske bokstaver. Jesus sier at ikke engang et så lite og forholdsvis ubetydelig tegn skal bli fjernet fra loven eller budene før alt er oppfylt. Og hva er det som skal bli oppfylt? Svaret på det er hele frelsesplanen, og den blir ikke oppfylt før Jesus kommer tilbake til orden for å utfri sin trofaste rest.
c) Vers 19: Den som bryter et av de minste av disse bud og lærer menneskene det samme, skal kalles den minste i himlenes rike. Men den som gjør etter dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike. (Se også Jakob 2,10.)
Det som er interessant her er hva Jesus selv sier om konsekvensene av ikke å holde budene og samtidig lære andre å gjøre det samme. De ti bud er alle en del av denne loven Jesus kom for å oppfylle (fylle) = å gjøre fullkommen!
Det Jesus gjorde i sin tale som kalles Bergprekenen var altså å skjerpe inn lovens krav, eller stramme inn på lovens krav og den betydning den har. Ikke en gang en prikk eller tøddel skal forgå i loven, og det må jo bety at sabbaten slik Gud innstiftet den ved skapelsen verken har blitt eller vil bli forandret av Gud. Loven, Guds ti bud, slik vi har fått dem i Det gamle testamentet, vil med andre ord bestå inntil den siste dag slik den har vært siden den ble gitt menneskene, og det av to grunner. Først fordi Gud selv sier at det er slik, og dernest fordi uten loven kan vi ikke finne veien til Gud.
Vi kan trygt gå ut fra at like etter Adam og Eva ble kastet ut av Edens Hage fikk de høre de ti bud av Gud. Alle riker og land har sine lover og regler, også de første menneskene måtte ha et sett med regler og forholde seg til. Før menneskene spiste av det forbudte treet hadde de bare en lov eller et bud å forholde seg til. Da levde de i harmoni med Gud. Etter synden mistet de den intime kontakten de hadde hatt med Gud, og synden overtok den plassen i deres hjerter som Gud før hadde hatt, og da behøvde de visse lover regler og bud som kunne regulere livene deres. Budene var kjent for de første menneskene og ble gjennom muntlige overleveringer gitt fra generasjon til generasjon, fra Adams tid og fram til Moses førte Israels barn ut av slaveriet i Egypt. Nå er det mange som feilaktig vil hevde at menneskene ikke fikk de ti bud før ved Sinai. Det som er riktig er at de fikk budene skrevet ned på to steintavler ved Sinai.
Jeg mener det ikke slik at det er loven i seg selv som frelser, men den forteller oss hvordan vi skal leve for å holde oss på den veien som fører til Himmelen. Det hjelper jo fint lite å bli frelst og døpe seg dersom man ikke lar lovens bokstav være en rettesnor i livet. Når Jesus da forteller oss at ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven skal forgå – før alt er skjedd, vel; da gjelder de ti bud i sin helhet og dette inkluderer det fjerde budet om sabbaten slik det først ble gitt av Gud til Adam og Eva og deretter 2500 år senere ved Sinai. Følgelig er det lørdagen som fortsatt er ukens syvende dag, og som er Herrens hellige sabbat og hviledag. Det er med andre ord ingen lov som er forandret.
Den eneste forandringen som skjedde da Jesus døde på korset (bilde) var at de symbolske handlingene, som ble praktisert i gammeltestamentlig tid (motbilde), opphørte. Alle rituelle ofringer sammen med det gammeltestamentlige presteskapet hadde utspilt sin rolle. I dag er Jesus Kristus vår øversteprest som samtidig bringer fram det eneste offer vi trenger for å bli frelst, nemlig seg selv.
Allikevel er det mange som hevder at loven ikke gjelder for oss fordi det står i Romerne 6,14 at vi ikke lenger er under loven men nåden. De som trekker fram dette argumentet ser helt bort fra innledningen i vers 14 og hele vers 15, og overser med vilje hva disse to versene handler om. For synd skal ikke herske over dere, siden dere ikke er under lov, men under nåde. Hva da? Skal vi synde siden vi ikke er under lov, men under nåde? På ingen måte! Paulus sier her at synden ikke lenger skal herske over oss fordi vi er under Jesu nåde. Det opphever på ingen måte loven, fordi uten loven trenger vi ikke Guds nåde. Guds nåde blir oss til del ene og alene fordi vi er lovbrytere – vi klarer ikke å holde Guds ti bud.
Loven og nåden, og hvordan de forholder seg til hverandre.
Hva betyr dette for meg?
1) Loven:
Paulus sier i Romerne 7,12: La det da stå fast at loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt.
Da Adam og Eva spiste av treet som gir kunnskap om godt og ondt, står det at de syndet. Synd er lovbrudd, de overtrådte med andre ord Guds lov. Paulus forklarer dette i Romerne 5,12 hvor han sier at … … synden kom inn i verden ved ett menneske (Adam) … …
Loven gjenspeiler Guds karakter og er like uforanderlig og evig som Gud selv. Den har vært til fra evighet av, og i tillegg til å være like uforanderlig og evig som Gud, er loven hellig, rettferdig og god. Loven uttrykker altså Guds gode vilje og kjærlighet, og er en rettesnor som forteller oss hvordan vi skal leve våre liv i forhold til Gud og hvordan vi skal leve våre liv i forhold til våre medmennesker slik at vi kan leve et best mulig liv på jorden.
Men loven kan ikke frelse meg, og jeg kan heller ikke oppå å frelse meg selv om jeg så holdt hele Guds lov til punkt og prikke hele livet. Foruten å gjenspeile Guds karakter så er loven for meg en rettesnor, eller som et veikart, en GPS, som viser meg hvilken vei jeg må velge for å komme fram til det endelige målet. Frelsen.
2) Nåden:
I Efeserbrevet 2,8 finner vi følgende: For av nåde er dere frelst, ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave,
Forståelsen av ordet nåde, slik det brukes i Bibelen, har sin bakgrunn i det eneveldige kongestyret i Midtøsten og Asia. Når en konge, for eksempel kong David, viste nåde, eller barmhjertighet, til en av sine undersåtter betød det alltid at han personlig grep inn i denne personens liv og gjorde noe for vedkommende som vedkommende aldri kunne ha klart å gjøre for seg selv, ved at han for eksempel tilgav ham all gjeld. Når vi snakker om Guds nåde, eller Jesu nåde betyr det for meg at Gud eller Jesus gir meg noe som jeg aldri er i stand til å oppnå ved egne gjerninger, noe jeg aldri kan gjøre meg fortjent til. Nåden er en av Guds gaver. Gud gir meg noe – frelsen – og Gud tilgir alle mine synder. Jeg kan ikke gjøre noe ting, bortsett fra å ta imot denne underfulle gaven som nåden er fordi jeg ifølge Guds bud er en synder.
3) Sammenhengen mellom loven og nåden:
I Johannes 8,1-11 finner vi fortellingen om kvinnen som var tatt i hor, og som de skriftlærde og fariseerne stilte fram for Jesus fordi de ville finne noe så de kunne sette ham fast. Loven er tydelig på at en kvinne som blir grepet i ekteskapsbrudd skal steines til døde. Jesus visste hva de skriftlærde og fariseerne var ute etter, så han svarte ikke på spørsmålet om kvinne skulle steines eller ikke, men sa at den av kvinnens anklagere som var syndfri – med referanse til loven – skulle kaste den første steinen. Ingen av de som anklaget kvinnen kastet stein på henne, men de gikk derfra alle sammen.
I versene 10 og 11 finner vi hva det hele dreier seg om. Kvinne, hvor er disse anklagerne dine? Har ingen fordømt deg? Hun sa: Ikke én, Herre.
Ut i fra Bibelen så forstår jeg det slik at Gud ikke tilgir noen som ikke angrer sin synd. Vi kan derfor trygt gå ut fra at Jesus kunne se at kvinnen hadde angret alle sine synder, og Jesus svarte kvinnen og sa: … Heller ikke Jeg fordømmer deg, og på denne måten plasserer Han kvinnen trygt under Guds tilgivende nåde, … … før Han fortsetter med å si: Gå bort og synd ikke mer! med hvilket Jesus plasserer henne inn under loven.
For meg så er denne fortellingen et godt bilde på hvordan vi skal oppfatte loven og nåden, og hvordan vi må se sammenhengen mellom disse. Det som kommer først er at vi viser en oppriktig anger over de syndene vi har begått. Dette utløser Guds nåde, som igjen fører til at Gud tilgir og dekker over de syndene vi har gjort.
Et annet bilde på hvordan loven og nåden forholder seg til hverandre er dette. Jeg er ute og kjører på motorveien. Fordi jeg har det travelt da jeg må rekke et viktig møte, kjører jeg alt for fort. Jeg blir stoppet av politiet som vil gi meg en stor bot, som er min velfortjente straff for å ha brutt loven. Jeg innrømmer min skyld, og forklarer hvorfor jeg kjørte for fort. Politimannen ser på meg og sier: Jeg skal la nåde gå for rett denne gangen, river i stykker boten og lar meg kjøre videre.
Da jeg ble stoppet av politimannen plasserte han meg under loven, og ifølge loven så skulle jeg straffes. Da politimannen sier jeg slipper å betale boten og kan kjøre videre så plasserer han meg under nåden, noe jeg så absolutt ikke hadde gjort meg fortjent til. Men hva gjør jeg nå? Fortsetter jeg å kjøre for fort for å rekke fram i tide til dette møtet fordi politimannen har plassert meg under nåden, eller kjører jeg etter det loven sier jeg kan gjøre? Selv om politiet viste meg nåde ved ikke å gi meg denne boten, så er ikke vegtrafikkloven opphevet. Loven eksisterer fortsatt. Nåden opphever ikke loven. Jeg ble vist nåde til tross for at jeg brøt loven.
Slik er det også i vårt forhold til Gud. Fordi loven krever at den som bryter Guds lov må ta sin straff, som ifølge Paulus er døden, og fordi jeg ikke er i stand til å betale den straffen loven krever, kommer Jesus til meg når jeg omvender meg og angrer mine synder og plasserer meg trygt under Hans nåde, med beskjed om å … gå bort, men synd ikke mer! Det er hva Jesus gjør når vi kommer til ham og ber om tilgivelse for våre synder. Vi vet vi ikke burde ha begått disse syndene, allikevel synder vi, og slik sett fortjener vi all den straff som loven ilegger oss. Men fordi Jesus elsker oss, har Han i sin store nåde tatt den straffen vi skulle ha, han døde for oss og har gjennom sin død gjort opp vår gjeld, og frelsen han gir oss er av nåde … … og av nåde alene, fordi: når jeg sto fordømt, tok Han min plass.
Bibelen forteller oss gjennom loven at vi er syndere, men loven ikke kan hjelpe oss. Loven er kun et speil som forteller oss at vi trenger hjelp, og sender oss til Jesus – som er den eneste som kan hjelpe oss. Jesus er nådens kilde. Når vi omvender oss angrer vår synd vil Jesus tilgi oss og frelse oss fra lovens forbannelse, ufortjent av bare nåde.
Guds pakter med menneskene.
Men Jeg skal opprette Min pakt med deg. Du skal gå inn i arken, du, dine sønner, din hustru og dine sønners hustruer sammen med deg. 1 Mosebok 6,18
Dette er den første pakten Gud inngikk med menneskene. Gud lovet å ta vare på alle de menneskene som gikk inn i arken på Guds beskjed (se 1 Mosebok 7,1). Senere inngikk Gud flere pakter med menneskene og vi skal se på dem i tur og orden.
Guds inngår en ny pakt med Noah. Så talte Gud til Noah og hans sønner, som var hos ham, og sa: Og Jeg, se, Jeg vil opprette Min pakt med dere og deres etterkommere, og med hver levende skapning som er hos dere, fuglene, feet og hvert villdyr på jorden som er hos dere, med alle som kom ut av arken, hvert dyr på jorden. Slik oppretter Jeg Min pakt med dere: Aldri mer skal alt kjød bli utslettet ved en vannflom. Aldri mer skal en vannflom ødelegge jorden. Gud sa: Dette er tegnet på pakten Jeg oppretter mellom Meg og deg, og med hver levende skapning som er hos deg, for alle slekter i evighet: Jeg setter regnbuen Min i skyen, og den skal være til tegn på pakten mellom Meg og jorden. Og det skal skje, når Jeg samler skyer over jorden, skal regnbuen komme til syne i skyene. Da skal Jeg minnes Min pakt, som er opprettet mellom Meg og dere og hver levende sjel i alt kjød. Vannet skal aldri mer bli til en flom som utsletter alt kjød. 1 Mosebok 9,8-15
Denne pakten er fortsatt gyldig, noe vi får bekreftet hver gang vi ser regnbuen. Denne pakten kom i stand fordi Gud angret på at han hadde vært så hard at han utslettet alt levende bortsett fra Noahs familie og de dyrene de tok med seg inn i arken. Dette er en pakt mellom Gud og alt liv som finnes på jorden for de kommende ætter i alle tider.
Guds pakt inngått med Abraham. Jeg skal opprette Min pakt mellom Meg og deg og din ætt etter deg i alle de slektsledd som kommer. Den skal være en evig pakt, og Jeg skal være Gud for deg og din ætt etter deg. Jeg skal gi deg og din ætt etter deg det landet hvor du bor som fremmed, hele Kanaans land, til evig eiendom. Jeg skal være Gud for dem. Gud sa til Abraham: Og du, du skal holde Min pakt, du og din ætt i alle de slektsledd som skal komme. Dette er Min pakt som dere skal holde, pakten mellom Meg og dere og din ætt etter deg: Alt av hankjønn blant dere skal omskjæres. Dere skal omskjæres på kjødet av forhuden deres, og det skal være et tegn på pakten mellom Meg og dere. 1 Mosebok 17,7-11
Nå er det sikkert mange som vil reise en pekefinger å si: Hør her, dette gjelder eksplisitt for jødene, fordi vi omskjæres ikke lenger på kjødet! Det er både riktig og galt. Det er helt riktig at omskjærelsen ikke praktiseres av de kristne, men allikevel så blir vi kristne omskåret, ikke på kjødet men på hjertet.
Allerede før Israel forlot Sinai, etter de hadde fått de ti bud, forteller Gud gjennom Moses at det vil bli en framtidig omskjærelse av hjertet, og dette gjentas flere ganger:
a) derfor stod også Jeg dem imot og førte dem inn i deres fienders land -, slik at deres uomskårne hjerter blir ydmyket og de erkjenner sin skyld, 3 Mosebok 26,41
b) Derfor skal dere omskjære forhuden på deres hjerte og ikke være stivnakket lenger. 5 Mosebok 10,16
c) Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine etterkommeres hjerte, så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel, for at du skal få leve. 5 Mosebok 30,6
d) Omskjær dere for Herren og ta bort deres hjertes forhud, hver mann av Juda og dere som bor i Jerusalem. Hvis ikke bryter Min vrede ut som en ild og brenner så ingen kan slokke den, på grunn av deres onde gjerninger. Jeremia 4,4
Om denne pakten med Abraham kan det sies at pakten i seg selv er av evig karakter, men omskjæringen på kjødet var ikke en evig forordning. Selve omskjæringen var et forbilde på den forordningen som skulle komme etter Jesus hvor vi blir døpt til Faderen, Sønnen og Den hellige ånds navn, og hvor vi i dåpen blir omskåret på hjertet. Dåpen er ifølge 1 Peter 3,20-21 en god samvittighets pakt med Gud: de som tidligere var ulydige den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det vil si åtte sjeler, frelst ved vann, det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse,
Dette kommer jo klart fram fra versutsnittene også. Allerede i 3 Mosebok leser vi om hva som ville komme, hjertets omskjærelse, deres uomskårne hjerter. Omskjærelsen, som var det ytre tegn på pakten med Gud brukes ofte som bilde på hjertets omvendelse. I 5 Mosebok sies det jo rett fram, Gud skal omskjære ditt hjerte, og Jeremia bruker uttrykket hjertets forhud. Denne pakten, omskjærelsen, er en evig pakt, den har riktignok endret karakter, men den er den samme noe som kommer tydelig fram av skriften og da særlig 5 Mosebok 30,6. Først ble det gitt et synlig tegn på pakten mellom Gud og menneskene, kjødelig omskjærelse. Siden ble dette omgjort til en åndelig omskjærelse som et tegn på hjertets omvendelse. Så omskjærelsen, om det var en fysisk omskjærelse av kjødet eller det er en åndelig omskjærelse av hjertet, er en evig pakt.
Guds pakt inngått med Moses. Derfor skal Israels barn holde sabbaten. De skal holde sabbaten i alle slekter som kommer, som en evig pakt. 2 Mosebok 31,16
Også dette punktet er det mange som vil motsi, fordi dette er et bud gitt til Israels folk mens de vandret i ørkenen. Dette reiser et vesentlig spørsmål. Hvem var Israel i gammel tid, og hvem er Israel i dag? Israel er det navnet Jakob fikk da han sloss med Mannen før han skulle møte sin bror Esau som ønsket å hevne det Jakob gjorde mot han over 20 år tidligere, (1 Mosebok 32,22-32). I gammel tid var altså Israel både navnet på Abrahams barnebarn og Abrahams etterkommere, og jødene var en av Israels 12 stammer, etter Juda, Jakob/Israels 4. sønn. Men hvem er det som regnes som jøder i dag?
Paulus sier følgende om dette i Romerbrevet 2,28-29: For jøde er ikke den som er det i det ytre, og omskjærelsen er ikke den som er gjort i det ytre, på kjødet. Men den er jøde som er det i det skjulte, og som har hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. Denne har sin ros, ikke fra mennesker, men fra Gud. Det betyr i klartekst de av oss som … er begravet med Ham ved dåpen til døden … (Romerne 6,4) er for rette jøder å regne, stadig ifølge Paulus. Følgelig gjelder da sabbaten som et tegn på den pakten Gud inngikk med oss ettersom vi, stadig ifølge Paulus, er som rette jøder å regne.
Jeg gav dem også Mine sabbater. De skulle være et tegn mellom dem og Meg, så de skulle kjenne at Jeg er Herren som helliger dem. Esekiel 20,12
Hold Mine sabbater hellig, så skal de være et tegn mellom Meg og dere, så dere skal kjenne at Jeg er Herren deres Gud. Esekiel 20,20
Også denne pakten er en evig pakt mellom Gud og hans folk. Det brukes ord som fra slekt til slekt og til evig tid om denne pakten slik som for de to andre som er nevnt over, og jeg kan ikke forstå hvorfor det skal være annerledes med denne pakten, altså å holde Herrens hviledag eller sabbat hellig. Som i likhet med Guds tre minnesmerker er det her tre forskjellige pakter. To av disse paktene er det enkelt å forholde seg til, mens pakten Gud inngikk med menneskene om sabbaten er så å si umulig for folk flest å holde. Nok en gang vil jeg hevde at det er slik nettopp av den grunn at sabbaten er nedfelt i De ti bud.
La oss også se hva det står i Daniels bok. Dem som forbryter seg mot pakten, skal han gjøre urene med smiger. Men det folket som kjenner sin Gud, skal være sterkt og utføre sin gjerning. Daniel 11,32
Leser vi så dette verset på generelt grunnlag og i lys av at sabbaten er tegnet på den pakten Gud inngikk med Israels folk gjennom Moses, står det at de som synder mot pakten, den pakten Gud inngikk med menneskene, gjør dette fordi djevelen lokker dem til frafall med glatte ord gjennom sine agenter. Vi vet vel av erfaring de fleste av oss at vi liker å høre det som klør i øret. Det er jo ikke til å stikke under en stol at det høres veldig fint ut når legfolk, biskoper og paver sier at det ikke spiller noen rolle hvilken dag som helligholdes, bare man helligholder en dag – og da fortrinnsvis søndagen, bare det ikke er sabbaten – lørdagen. Men det er jo akkurat dette som det blir advart mot i Daniel 11,23, glatte ord, ord som klør i øret og som folk liker å høre.
Konsekvensen av ikke å helligholde Herrens sabbat.
… eller holde en hvilken som helst annen dag som sabbat, slik som majoriteten av verdens befolkning gjør, både de som er kristne og de som ikke er det, ved å kalle søndagen, den første dagen i uken, for sabbaten.
Men de verken hørte eller bøyde sitt øre til, men hver og en fulgte de sitt eget harde hjerte. Derfor lot Jeg alle ordene i denne pakten komme over dem, dem Jeg befalte dem å gjøre etter, men som de ikke hadde gjort. Herren sa til meg: Det er funnet en sammensvergelse blant mennene fra Juda og blant dem som bor i Jerusalem. De har vendt tilbake til sine forfedres misgjerninger, de som nektet å høre på Mine ord, og de har fulgt andre guder og dyrket dem. Israels hus og Judas hus har brutt Min pakt, den Jeg sluttet med deres fedre. Derfor, så sier Herren: Se, Jeg skal sannelig føre det onde over dem, og de skal ikke være i stand til å slippe unna. Selv om de roper til Meg, skal Jeg ikke høre på dem. Jeremia 11,8-11
Da Jeremia profeterte dette var det kort tid før ulykken rammet Israel. Grunnet til at Nebukadnesar erobret Juda var at jødefolket hadde forbrutt seg mot alle ordene i denne pakten, inkludert sabbatsbudet. Her er noen skriftsteder som sier noe om straffen for ikke å holde Guds sabbat.
Men hvis dere ikke lyder Meg og ikke gjør etter alle disse budene, og hvis dere forkaster Mine lover, eller deres sjel avskyr Mine dommer, så dere ikke gjør etter alle Mine bud, men bryter Min pakt, da skal Jeg gjøre dette med dere: Jeg vil la angst komme over dere, tærende sykdom og feber, så øynene slokner og sjelen tynes ut. Forgjeves skal dere så deres såkorn, for det etes opp av deres fiender. Hvis dere likevel ikke lyder Meg etter alt dette, da vil Jeg tukte dere sju ganger mer for deres synder. 3 Mosebok 26,14-16.18
Men dersom du ikke lyder Herren din Guds røst, så du tar deg i vare og holder alle Hans bud og Hans lover som jeg befaler deg i dag, skal dette skje: Alle disse forbannelsene skal komme over deg og nå deg: 5 Mosebok 28,15
De forkastet Hans forskrifter og Hans pakt, den Han hadde sluttet med deres fedre, og Hans vitnesbyrd, det Han hadde vitnet mot dem. De fulgte den tomme avgudsdyrkelsen og ble selv tomme, og de fulgte etter hedningefolkene som bodde rundt dem, dem Herren hadde befalt at de ikke skulle følge etter. 2 Kongebok 17,15
Men etter at de hadde fått ro, vendte de igjen om til det som var ondt for Ditt åsyn. Derfor overgav Du dem i hendene på deres fiender, så de fikk herredømme over dem. Men da de igjen vendte om og ropte til Deg, hørte Du fra himmelen, og Du utfridde dem ved Din barmhjertighet gang etter gang. Du vitnet for dem for å omvende dem til Din lov. Likevel gikk de fram i hovmod og hørte ikke på Dine bud, men syndet mot Dine dommer. For det mennesket som gjør dem, skal leve ved dem. De satte bare fram en trassig skulder, gjorde nakkene stive, og de ville ikke høre. Nehemja 9,28-29
Likevel gjorde barna opprør mot Meg. De vandret ikke etter Mine lover, og de holdt ikke Mine dommer og gjorde etter dem. For det mennesket som gjør etter dem, skal leve ved dem. Men de vanhelliget Mine sabbater. Da sa Jeg at Jeg ville utøse Min harme over dem og fullbyrde Min vrede på dem i ørkenen. Esekiel 20,21
Også her er det festet løfter til ikke å holde den syvende dag som sabbat, men innholdet i løftene er vel av en annen karakter enn i de løftene om velsignelser som blir gitt til dem som overholder Guds bud. Det vel ganske klare advarsler som Gud gir oss dersom vi ikke holder alle hans bud, inkludert det fjerde bud som forteller oss hvilken dag vi skal holde hellig.
Den første dagen i uken.
Åtte ganger forekommer uttrykket den første dag i Bibelen. Fem ganger finner vi det brukt i forbindelse med Jesu oppstandelse, og som gir inngående forklaringer på hvilken dag som er sabbaten, en gang da Jesus viste seg for disiplene, en gang da Paulus talte i Troas og en gang da Paulus organiserer en pengeinnsamling. La oss se på hvert enkelt sted i den rekkefølgen de forekommer i Bibelen.
1) Matteus 28,1: Etter sabbaten, da den første dagen i uken begynte å lysne, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven..
Sabbaten var over står det, og vi vet jo at Jesus sto opp 1. påskedag, og 1. påskedag feirer vi fortsatt på søndag. Jesus sto med andre ord opp på søndagen, ukens første dag, og da var naturlig nok sabbaten over, som det står her. Ergo, søndagen har ennå ikke blitt til Herrens hellige sabbat. Dette gjentas og gjentas i disse fem utsnittene.
2) Markus 16,1-2: Da sabbaten var over, gikk Maria Magdalena, Maria, mor til Jakob, og Salome og kjøpte krydder, for å gå og salve Ham. Meget tidlig om morgenen, da solen hadde stått opp på den første dag i uken, kom de til graven..
Markus gir oss noe mer informasjon. Først sier han da sabbaten var over, og i det ligger det implisitt at det er etter solnedgang på lørdagen, og dette var første anledning at kvinnene kunne gå ut og kjøpte krydder som de skulle salve Jesu lik med og gjøre alle nødvendige forberedelser til dette på kvelden etter solnedgang. Dette kunne de ikke gjøre tidligere da sabbaten inntreffer ved solnedgang fredag, som kalles forberedelsesdagen, og varer til solnedgang lørdag. Så sier han at de tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven, altså tidlig ved soloppgang på søndag morgen.
3) Markus 16,9: Etter at Jesus var oppstått tidlig på den første dag i uken, viste Han seg først for Maria Magdalena, som Han hadde drevet sju demoner ut av.
Her også presiseres det at den første dagen i uken, som er søndagen, var dagen Jesus sto opp fra de døde.
4) Lukas 24,1: Men på den første dagen i uken, meget tidlig om morgenen, kom kvinnene til graven sammen med noen andre. De hadde med seg de krydderne de hadde gjort i stand.
Nok en gang fortelles det samme som over. På sabbaten, ukens siste dag eller lørdagen, kunne ikke kvinnene gjøre noe annet enn å holde seg i ro og holde hviledagen hellig.
5) Johannes 20,1: Men på den første dag i uken kommer Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå er mørkt. Og hun ser at steinen er blitt tatt bort fra graven..
Johannes forteller nøyaktig det samme. Ingen av disse fem versene ser ut til å inneholde noen indikasjon på at søndagen har blitt til Herrens hellige hviledag, snarere tvert imot. Det ligger implisitt i fortellingene at det ikke foregår noen form for aktivitet på sabbaten. Til og med Jesus hvilte denne dagen, i graven. Hadde det vært slik at søndagen hadde blitt til Herrens sabbat så kunne jo ikke kvinnene ha gått til graven for å salve/olje Jesu døde kropp på søndagen uten å bryte loven.
6) Johannes 20,19: Om kvelden samme dag, den første dagen i uken, var dørene lukket der disiplene var samlet. Det var fordi de fryktet for jødene. Da kom Jesus og stod midt iblant dem og sier til dem: Fred være med dere!
Mange bruker nettopp dette verset til å forklare at sabbaten har blitt endret fra lørdag til søndag, men hvordan kan man lese det ut av teksten her? Her må vi lese hele passasjen og prøve å finne hvor det står at søndagen er sabbaten. Hva er det som formidles av informasjon i dette verset? Jo, det står fremdeles at det er den første dagen i uken og det nevnes ikke at denne dagen har blitt til Herrens hviledag. Det er vanlig også i våre dager å samles i sorgen etter å ha mistet en av sine kjære. Nå var nok ikke dette den eneste grunnen til at disiplene var samlet denne dagen. Mange av disiplene var jo på besøk i Jerusalem og hadde ikke sine egne hus der i byen. Ikke kunne de oppholde seg ute i gatene heller av frykt for å bli gjenkjent og møte samme skjebne som Jesus. Det kommer jo klart fram i dette verset at de hadde låst døren av frykt for jødene, for de var redde for å bli gjenkjent, arrestert og lide samme skjebne som Jesus. De kunne jo heller ikke reise fra Jerusalem på kvelden etter at Jesus døde, fordi det var det forbud mot i de jødiske tilleggslovene som regulerte hva som ikke kunne gjøres på sabbaten. Derfor var de samlet på det stedet hvor de var da Jesus innstiftet nattverden fordi dette rommet var blitt leid for hele påskehøytiden.
7) Apostlenes gjerninger 20,7-12: Den første dagen i uken kom disiplene sammen for å bryte brødet. Paulus førte samtaler med dem. Han skulle reise dagen etter, så han drog ut talen sin helt til midnatt. Det var mange lamper i den øvre salen hvor de var samlet. Og i vinduet satt en ung mann ved navn Evtykus. Han falt i dyp søvn. Og da Paulus talte lenge, falt han i søvne ned fra tredje etasje, og ble tatt død opp. Men Paulus gikk ned, kastet seg over ham, omfavnet ham og sa: Bli ikke urolige, for hans sjel er i ham. Da han var kommet opp igjen, hadde brutt brødet, spist og samtalt en lang stund, like til daggry, drog han av sted. Og de førte den unge mannen inn levende, og de ble ikke lite trøstet.
Neste gang vi treffer på den første dagen i uken er i Apostlenes gjerninger, og i forbindelse med en tale som Paulus holdt like før han skulle dra fra Troas.
Heller ikke her finnes det noen informasjon om at søndagen har blitt til Herrens hellige sabbat. Riktignok står det at de hadde en samling og at de hadde brutt brødet, men dette alene er ikke engang en indikasjon på at det har forekommet en endring av sabbaten/Herrens dag. Vi får imidlertid en god del informasjon om andre ting i disse versene. For det første så står det uttrykkelig at det er den første dagen i uken og at de brøt brødet. At de brøt brødet kan bety at det var nattverden de holdt, men det kan også bety at de spiste et vanlig måltid. Det eneste pålegget i forbindelse med nattverden er at vi skal gjøre dette så ofte vi kan til minne om Jesus, og det er ingen nødvendighet at dette gjøres på en spesiell dag som for eksempel sabbaten, Dernest får vi greie på at de spiste og samtalte, og at Paulus talte og at han skulle reise videre neste dag. Det kan være sannsynlig at det er Paulus` avreise neste dag som er årsaken til at de møtes denne kvelden. Det siste som vi får greie på gjennom disse versene, og som like gjerne kan være grunnen til at vi får høre om dette, er at gutten Evtykus falt ned og slo seg i hjel, og at Paulus vekket han til live igjen. Det finnes i hvert fall ingen ting som tyder på at søndagen har blitt til Herrens hellige sabbat.
8) 1 Korinterbrev 16,1-4: Når det gjelder innsamlingen til de hellige, som jeg har gitt beskjed om til menighetene i Galatia, må også dere gjøre det på samme måten: På den første dag i uken skal hver av dere legge noe til side og spare det, etter som han har råd til, for at innsamlingen ikke skal finne sted når jeg kommer. Og når jeg kommer, skal jeg sende av sted dem dere selv godkjenner, og gi med dem et brev. Så kan de ta med gaven deres til Jerusalem. Men dersom det passer at jeg også drar, kan de reise sammen med meg.
Dette er det siste stedet den første dagen i uken er nevnt. Her snakkes det om en pengeinnsamling til de fattige i Jerusalem, og som det går fram av teksten så er ikke Paulus sikker på når han kommer, men han regner med at det er på søndagen han kommer (vers 2 b), den første dagen i uken. Derfor skal de legge til side det de kan tidlig denne dagen så innsamlingen kan gå smidig for seg, og at de kan sende pengene til Jerusalem så snart som mulig. Det er dette, innsamlingen, som er tema i denne sekvensen, og det kunne like gjerne ha vært den andre, tredje, fjerde, femte eller sjette dag Paulus kom dit. Men er ukens første dag nevnt fordi folket fikk sin lønn den siste arbeidsdagen i uken, og derfor var det mest hensiktsmessig å velge ukens første dag til innsamling, før de brukte opp alle pengene. Heller ikke her er det snakk om at søndagen har blitt til Herrens hellige sabbat. Dersom søndagen var blitt til Herrens dag, sabbaten, ville jo Paulus ha brutt loven ved å samle inn penger på Herrens dag, hvilket er å regne som arbeid.
Guds ti bud vs Pavens ti bud. Den katolske kirkes katekisme: http://www.katolsk.no/tro/kkk/k3_15 Luthers lille katekisme: https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-troen/kristen-tro/lille_katekisme_bokmaal.pdf
