Innledning.
I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden … dette er de første ordene i Bibelen og de beskriver hva Gud gjorde den første dag i skapelsesuken. Den sjette dagen avsluttet Gud sitt skaperverk ved at han skapte mennesket, og det står at Gud var fornøyd, ja det står endog at Gud sier det var overmåte godt. Så følger det i 1 Mosebok 2,2-3, hvor det står å lese: På den sjuende dagen fullendte Gud Sitt verk, det Han hadde gjort, og på den sjuende dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Han hadde gjort. Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Gud hadde skapt og formet.
Dette forteller oss noe om hva Gud mener er viktig for ham. Allerede dagen etter at mennesket ble skapt satte Herren til side en dag som skulle være en dag for hvile og tilbedelse, og Gud velsignet denne dagen, den syvende dagen, og helliget den. Gud gjorde ikke dette fordi denne dagen skulle være en plage for menneskeheten, men fordi Gud ville at vi skulle sette til side en spesiell dag hvor vi kunne være sammen med ham, hvile i Hans nærhet og motta Hans rike velsignelser, noe som også gjelder den dag i dag.
Det første Gud gjorde for Adam og Eva var altså å gi dem en dag som skulle avsettes til hvile, en dag da mennesket skulle avstå fra sitt arbeid, en dag de på en spesiell måte kunne møte sin Skaper på den måten Han ønsker vi skal møte Ham. Det var ikke en hvilken som helst dag som Gud ga til menneskene, men Gud valgte den dagen Gud selv hvilte etter at skapelsen var ferdig, den dagen som han velsignet og helliget. Det må derfor være viktig og det må bety mye at Gud velsignet og helliget en spesiell dag. Derfor mener jeg at det må være viktig for oss at vi følger det Gud gjorde og hviler på ukens syvende dag.
Vi kan gå ut fra at Adam og Eva holdt hviledagen hellig i samkvem med Gud, ja selv etter at Adam og Eva ble jaget ut av Edens Hage kan vi regne med at de holdt ukens syvende dag hellig. Dette kan vi også gå ut fra at de første etterkommerne etter Adam og Eva gjorde. Det står om Abraham at han var Guds venn så vi kan ta det for gitt at han og hele hans hus helligholdt den syvende dag. Senere, da Jakob førte hele sin familie til Egypt under den store tørken, kan vi gå ut fra at Abrahams etterkommere også holdt Guds sabbat, den syvende dag. Takket være Josef hadde hebreerne en særstilling i det egyptiske samfunnet, i hvert fall så lenge Josef levde. Men etter hvert ble jødefolket til slaver i det egyptiske riket og mistet av den grunn muligheten til å helligholde sabbaten som Guds hellige hviledag. Delvis fordi de måtte jobbe alle de dagene det egyptiske herrefolket bestemte, og delvis fordi Egypterne ikke tolererte at Hebreernes Gud tok den plassen egne guder skulle ha.
Etter mange lange år i fangenskap synes Gud nok er nok og frigjør sitt folk. Etter frigjørelsen hadde de ikke vandret mange dager i ørkenen før folket begynte å murre om at de ikke hadde mat. Det er i denne forbindelsen vi kan lese om den første korreksjonen av jødenes levesett når Gud ber dem å helligholde den syvende dags sabbat: Det skjedde på den sjette dagen at de samlet dobbelt så mye brød, to omer til hver. Alle høvdingene i menigheten kom og fortalte det til Moses. Da sa han til dem: Dette er hva Herren har sagt: I morgen er det sabbatshvile, en hellig sabbat for Herren. Bak det dere vil bake, og kok det dere vil koke. Legg til side alt som blir til overs, så det kan bli tatt vare på til neste morgen. Så la de det til side til dagen etter, slik Moses hadde befalt. Det stinket ikke, og det var ikke mark i det. Da sa Moses: Et det i dag, for i dag er det sabbat for Herren. I dag vil dere ikke finne noe av det på marken. Seks dager skal dere samle det, men på den sjuende dagen, på sabbaten, skal det ikke være noe der. Likevel var det noen av folket som gikk ut for å samle på den sjuende dagen, men de fant ikke noe. Herren sa til Moses: Hvor lenge vil dere nekte å holde Mine bud og Mine lover? Dere må se at det er Herren som har gitt dere sabbaten. Derfor gir Han dere brød for to dager på den sjette dagen. Alle skal holde seg der de er. Ingen må gå ut fra sitt sted på den sjuende dagen. Så hvilte folket på den sjuende dagen. 2 Mosebok 16,22-30
Kort tid etter at Gud hadde refset folket for ikke å holde hans bud og lover kommer jødefolket til Sinai og der ble de ti bud gitt til Israels barn, og i det fjerde budet kan vi lese følgende: Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den. 2 Mosebok 20,8-11
Det kommer klart fram av tekstene i 2 Mosebok at jødefolket allerede kjente til sabbaten som sin hviledag. Hvorfor skulle Gud begynne hviledagsbudet med ordet HUSK dersom de ikke kjente budet fra tidligere? Gud utrykker sin skuffelse over folkets valg i 2 Mosebok 16,28, og det er på bakgrunn av dette at Gud stadfester sitt bud for hviledagen og nedfeller hviledagen blant de ti bud. Senere har profeter opp gjennom historien gjentatt om og om igjen at Guds hviledager skal holdes hellige, at sabbaten ikke skal brytes. I Esekiel 20,20 sier Herren: Hold Mine sabbater hellig, så skal de være et tegn mellom Meg og dere, så dere skal kjenne at Jeg er Herren deres Gud … … i Nehemjas bok 13,17-18 sier profeten: Da gikk jeg i rette med de fornemme mennene i Juda og sa til dem: Hvordan kan dere gjøre noe så ondt som å vanhellige sabbatsdagen? Var det ikke nettopp dette deres fedre gjorde, og som førte til at Gud måtte la alt dette onde komme over oss og over denne byen? Dere lar enda mer vrede komme over Israel ved å vanhellige sabbaten. Her kommer det tydelig fram at Gud tidligere har straffet sitt folk fordi de har brutt sabbatsbudet.
I Jeremia 17,27 forteller Gud om hvilken straff som venter dersom de har bryter sabbatsbudet: Men hvis dere ikke hører på Meg, så dere holder sabbatsdagen hellig, så dere ikke bærer noen byrde når dere kommer inn gjennom Jerusalems porter på sabbatsdagen, da skal Jeg tenne en ild i stadens porter, og den skal fortære borgene i Jerusalem, og den skal ikke slokkes.
Men det er ikke bare straff Gud forteller oss om. Også de velsignelsene Han vil la strømme ned over Sitt folk dersom vi holder hans sabbat, ukens syvende dag, hellig, forteller Han oss om: Hvis du vender din fot bort fra sabbaten, så du ikke gjør etter ditt eget velbehag på Min hellige dag, men hvis du kaller sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull, hvis du vil ære den, så du ikke følger dine egne veier, og ikke gjør det som er etter ditt eget velbehag, og ikke taler dine egne ord, da skal du ha stor glede i Herren. Jeg skal la deg ri på høydene i landet og mette deg med arven fra din far Jakob. Herrens munn har talt. Jesaja 58,13-14 I motsetning til hva Gud selv sier om sabbaten i Jesaja 58, hvor det står at sabbaten, lørdagen – ukens sjuende dag – er Herrens helg og ærverdige dag, så hevder altså både Den katolske kirke og den falne reformerte kirke at det er ukens første dag, søndagen, som er sabbaten.
Er det egentlig så nøye da?
Utgangspunktet for overskriften er et spørsmål jeg fikk av en arbeidskamerat en gang: Spørsmålet lyder slik: Det jeg lurer på er hvorfor du tror at det er så viktig hvilken dag man helligholder for Gud? Jeg kan da utmerket godt se og forstå hvorfor noen ønsker å holde hviledagen på en lørdag, men jeg tror ikke at det er avgjørende for frelsen … Mener du det?
Dette satte i gang en tankeprosess, og jeg måtte gå til kilden for å finne svaret. Veien til svaret kan være både kort og lang. Det er ikke sikkert at den korteste veien er den veien å gå som gir det riktige svaret. Den lange veien er mer innfløkt men vil forhåpentligvis gi oss et mer utfyllende og riktigere svar. La oss så slå opp i Bibelen.
Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og lover?
I 2 Mosebok finner vi fortellingen om Israels utvandring fra Egypt. Etter bare få dager underveis i ørkenen ga Gud dem manna å spise. Til denne mannaen var det kun et eneste lite forbud, nemlig at folket ikke skulle samle manna på sabbaten som er lørdagen, ukens syvende dag. Til tross for at Gud hadde formant folket var det allikevel noen som gikk ut for å lete etter manna på sabbaten. De fant ikke noe. Gud stilte derimot Moses et spørsmål i denne forbindelse: Herren sa til Moses: Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og lover? 2 Mosebok 16,28
Dette spørsmålet viser tydelig at sabbaten, ukens syvende dag, var noe Gud har bedt menneskene om å helligholde i lang, lang tid. Hvorfor skulle ellers Gud spørre om hvor lenge de skulle nekte å holde hans bud og lover? Å bryte Guds lov er definert som synd, og allerede nå vil jeg minne om Romerne 6,23 som forteller at syndens lønn er døden.
Omtrent 800 år senere gir Gud en påminnelse til folket om denne hendelsen da han gjennom profeten Esekiel 20,13 sier: Men likevel gjorde Israels hus opprør mot Meg i ørkenen. De vandret ikke etter Mine lover, og de forkastet Mine dommer, selv om det mennesket som gjør etter dem, skal leve ved dem. Mine sabbater vanhelliget de kraftig. Da sa Jeg at Jeg ville utøse Min harme over dem i ørkenen, så Jeg kunne gjøre ende på dem.
Det var ikke bare sabbatsbudet de brøt, de brøt alle tenkelige bud og lover Gud hadde gitt dem, men de hadde også fått disse 40 årene i ørkenen så de kunne komme til den erkjennelse at de var avhengige av Herren slik at de kunne overgi sine liv 100 % til ham. Dette gjorde de ikke, men som det står så gjorde de opprør mot Gud. De fikk til og med Moses til å synde mot Gud ved at han i trass slo på fjellet slik at vannet sprang fram. Med andre ord så lærte ikke Israel noen ting i ørkenen. Og i likhet med jødene har de fleste av oss overhodet ikke har lært noen verdens ting av historien.
Gud ga Adam og Eva fri vilje, og de fikk lov til å spise av alle trærne i hagen, bortsett fra dette ene treet. De hadde med andre ord lov til å gjøre som de hadde lyst til å gjøre, bare de holdt Guds bud. Slikt sett så har ikke mennesket forandret seg i det hele tatt gjennom de årene som har gått siden Adam og Eva gjorde opprør mot Gud. Ja, for det var opprør de gjorde, slik mennesket fortsatt gjør den dag i dag. Selv om Gud hadde satt dødsstraff for overtredelse av budet så brøt de altså Guds lov.
Går vi så til 2 Mosebok kapittel 16 finner vi en historie som utspilte seg før Israel folk hadde kommet til Sinai og fått de ti bud. Her ser vi i vers 26 at Israel hadde fått et påbud, ikke gå ut å samle manna på sabbaten. Allikevel så var det noen som gjorde dette og Gud refset folket og spurte i vers 28: hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og lover?
Israels folk viser oss at de ikke hadde lært noe av Adam og Eva. Historien om Israels 40 år i ødemarken er en klar parallell til syndefallet, og ekkoet fra syndefallet runger fortsatt den dag i dag fra Edens hage og den dagen da Adam og Eva falt i synd. Da Gud hadde skapt mennesket satte han dem til å dyrke og passe hagen. De hadde frie hender til å gjøre det de ønsket, men Gud satte en, kun en, betingelse for deres frihet, og for å prøve deres lojalitet. Et forbud fikk de, og de kunne jo selvfølgelig velge mellom det å være lojale mot Gud og holde Guds bud eller å være illojale og bryte Guds bud. Det står i 1 Mosebok 2,15-17: Så tok Herren Gud Adam og satte ham i Edens hage så han kunne dyrke den og ta vare på den. Herren Gud bød Adam og sa: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø.
Grunnen til dette påbudet er nok at Gud ville prøve mennesket om de med sin frie vilje av hjerte ønsket å følge hans vilje når menneskenes frie vilje ble satt på prøve slik at de måtte velge. Valget kom i form av slangen som fristet kvinnen, og hun falt i synd: Slangen var listigere enn noe annet dyr som Herren Gud hadde gjort på marken. Han sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? 1 Mosebok 3,1
Eva prøvde sikkert så godt som hun kunne og stritte imot, hun fortalte til og med at de hadde lov til å spise av alle trærne i hagen bortsett fra dette ene treet midt i hagen, og at de ville dø dersom de spiste av det treet: Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! 1 Mosebok 3,4
Til tross for at Gud sa at mennesket skulle dø så lot kvinnen seg friste, Adam og Eva brøt Guds bud, og ble jaget ut av Edens hage, og de døde – åndelig sett i første omgang og til slutt også fysisk. Hvorfor satt Gud en så streng straff for overtredelse av påbudet om ikke å spise av treet som gir kunnskap om godt og ondt?
Er det fordi Gud er en brutal og barbarisk Gud som bruker makt og tvang for å tvinge sine skapninger til lydighet og underkastelse?
Slik har ikke jeg lært Gud å kjenne. Min Gud er en Gud som lar meg, i likhet med Adam og Eva, få lov til å velge hva jeg vil gjøre. Min Gud har, i likhet med det han gjorde for Adam og Eva, og Israel i ørkenen, også gitt meg et sett leveregler, De ti bud, som han ber meg overholde slik han ba de i tidligere tider å holde de påbud de fikk. Selvfølgelig snubler og faller jeg i det som budene pålegger meg å gjøre og forbyr meg å gjøre, men jeg gjør det ikke lenger med vilje eller med overlegg. Det er også slik Gud møtte Adam og Eva, Israels folk, og som han møter alle andre mennesker i hele verden gjennom alle tider.
1 Johannes 5,3 For dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge å bære.
1 Kongebok 9,6 Men hvis dere eller deres sønner skulle vende dere bort fra å følge Meg, og ikke holder Mine bud og Mine lover som Jeg har lagt fram for dere, men går og dyrker andre guder og tilber dem,
3 Mosebok 26,34 Da skal landet nyte sine sabbater så lenge det ligger øde og dere er i fiendenes land. Landet skal hvile og nyte sine sabbater.
Etter Israels folk hadde inntatt det lovede land så gikk det ikke lang tid før frafallet begynt, og snart så brøt de omtrent alle lover og bud Gud hadde gitt dem. Herren oppreiste dommere og profeter, men forfallet bare fortsatte. Omtrent 800 år etter at de tok landet i eie kom Nebukadnesar og ødela Jerusalem og føret folket i landflyktighet til Babylon. Det finnes en grunn til at Gud lot dette skje med sitt eiendomsfolk. Jeremias var den siste av profetene som advarte kongen og folket mot den ventende dom, i form av Nebukadnesars erobring. Han uttalte blant annet dette;
Jeremia 3,6: I kong Josjias dager sa Herren til meg: Har du sett hva den frafalne Israel har gjort? Hun gikk opp på hvert høyt fjell og under hvert grønt tre, og der drev hun hor.
Jeremia 3,12: Gå og forkynn disse ordene mot nord og si: Vend tilbake, du frafalne Israel, sier Herren. Jeg skal ikke la Min vrede komme over dere. For Jeg viser miskunn, sier Herren. Jeg skal ikke holde fast på vreden for evig.
Jeremia 3,14: Vend tilbake, dere frafalne barn! sier Herren. For Jeg er deres ektemann. Jeg vil ta dere, én fra en by og to fra en slekt, og Jeg vil føre dere til Sion.
Jeremia 4,1: Hvis du vil vende tilbake, Israel, sier Herren, så vend om til Meg. Hvis du vil ta dine avskyelige avguder bort fra Mitt åsyn, da skal du ikke flakke omkring.
Jeremia 18,11: Tal derfor nå til mennene i Juda og til dem som bor i Jerusalem, og si: Så sier Herren: Se, Jeg utformer noe ondt og legger en plan mot dere. Vend nå om, hver og en, fra sin onde vei, og gjør deres veier og deres gjerninger bedre!
Hva skjedde så med Israel? Omvendte de seg? Nei, ikke engang da Nebukadnesars soldater stod utenfor Jerusalems porter omvendte de seg, og dermed avsa de sin egen dom. Nebukadnesar erobret landet og ødela til slutt Jerusalem og tempelet, og førte folket bort til Babylon. Grunnen til at dette skjedde er jo at de ikke holdt Guds bud og lover. Det kommer fram i Jeremia 3, 6 hvor det står at hun, Israel, drev hor som i bibelsk forstand er å tilbe falske guder. Her brøt Israels folk både det første og det andre budet i Guds tibudslov fordi de tilba andre Guder og de hadde laget seg statuer slike som oksen ved Sinai og mange andre statuer av de falske gudene og tilba disse. Første og andre bud lyder jo slik:
1) Du skal ikke ha andre guder enn Meg. 2 Mosebok 20,3
2) Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde, noen etterligning av noe som er i himmelen der oppe, eller på jorden her nede, eller som er i vannet under jorden. Du skal ikke falle ned og tilbe dem eller tjene dem. For Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedrenes skyld på barna i tredje og fjerde slektsledd, når de hater Meg, og som viser miskunnhet mot tusen slektsledd, når de elsker Meg og holder Mine bud. 2 Mosebok 20,4-6
De brøt også loven om sabbatsåret som sier at jorden skal ligge brakk hvert sjuende år, og jubelåret som sier at hvert femtiende år er et jubelår hvor slavene skulle bli satt fri og eiendommer gis tilbake. (Se 3 Mosebok 25,1-17.)
Konsekvensen av disse overtredelsene var katastrofal. Til tross for at Gud lover miskunn dersom vi holder hans bud så falt altså alle Israels stammer. Først ble Israel, også kalt Nord-riket og tistammeriket, erobret av assyrerkongen Sankerib i år 722-721 f.Kr. og han førte bort nesten alle de som overlevde krigshandlingene til et sted bortenfor elven, Eufrat. Så om lag 100 år senere sende Gud babylonerkongen Nebukadnesar for å straffe sitt opprørske folk, ved å føre dem i fangenskap.
De samme konsekvensene er det for de som bryter et eller flere av de andre åtte budene også. Det venter en straff. Sodoma, Gomorra og deres søsterbyer ble tilintetgjort av Gud fordi de blant annet ikke holdt det syvende budet: Du skal ikke drive hor. Her ble budet overtrådt så til de grader at vi i dag bruker et ord som dekker de seksuelle perversitetene som utfoldet seg i disse byene, sodomi, og et som beskriver den personen som gjør dette, sodomitt. Uansett hvilke forskrifter, lover eller bud det er snakk om er det alltid en straff for de som med viten og vilje bryter Guds ord.
Bibelen er full av eksempler på at Gud ikke er sen om å oppfylle sitt ord om å straffe synderen, allikevel er Gud langmodig med synderen og gir ham mange muligheter til å vende om til Gud og gjøre opp for seg før straffen kommer. Da jødene gikk i ørkenen fikk de 40 år til å omvende seg. Da Nebukadnesar stod utenfor Jerusalem lot han Jeremias profetere og forkynne helt til murene ble revet ned, og de hadde god tid til å omvende seg. Gang etter gang gjennom hele Israels historie så har Guds profeter profetert om en kommende dom dersom de ikke vendte om fra sin ferd og ropte på Gud. Men på den andre siden så holder Gud også ord når han sier han vil velsigne oss dersom vi holder hans forskrifter, lover og bud: Men dersom dere vender om til Meg, holder Mine bud og gjør etter dem, da skal Jeg – selv om noen av dere ble drevet bort til den fjerneste randen av himmelen, samle dem derfra og føre dem til det stedet Jeg har valgt ut til bolig for Mitt navn. Nehemja 1,9
Guds forskrifter, lover og bud er fulle av hans visdom, og Salomo visste å sette denne visdommen høyere enn noe annet, noe som også kommer til uttrykk i Ordspråkene: Hør, mine barn, på en fars rettledning, og gi akt så dere kan lære å kjenne forstand. For jeg gir dere den gode undervisningen, kast bare ikke vrak på min lov! Da jeg var sønnen hos min far, svak og den enbårne for min mors åsyn, da underviste han meg og sa til meg: La mine ord få gripe ditt hjerte, hold mine bud, så skal du leve! Ordspr 4,1-4
Gud er kjærlighetens Gud. Gud er kjærlighet.
For dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge å bære. Dette skriver Johannes i sitt første brev kapittel 5 vers 3. Med andre ord så elsker man ikke Gud uforbeholdent dersom man ikke holder alle budene. Mange hevder at det doble kjærlighetsbudet, i Matteus 22,36-40, som Jesus ga oss opphever loven og profetene, men slik er det ikke. Jesus ga oss riktignok det doble kjærlighetsbudet, men han føyet til at dette er lovens fundament, det som hele Bibelen og evangeliet bygger på, og som min frelse er avhengig av. Det doble kjærlighetsbudet lyder slik: Mester, hva er det største budet i loven? Jesus sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand. Dette er det første og største budet. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. Hele loven og profetene henger på disse to budene.
Bryter vi da et av budene så bryter vi egentlig hele loven. Altså spiller det ingen rolle om vi bare bryter et bud, vi gjør oss like skyldige til dom og straff for dette ene lovbruddet som om vi skulle ha brutt alle Guds bud, slik Jakob sier: For den som holder hele loven, men snubler på ett punkt, er blitt skyldig i hele loven, Jakob2,10 og bryter vi loven uten å omvende oss fra våre synder slik at vi ikke lever etter det doble kjærlighetsbudet, så venter det en kommende dom. Hva dommen innebærer for oss forteller Paulus om i Romerne 6,23: Syndens lønn er døden … … Altså er det den samme dom som venter oss i dag som det ventet Adam og Eva da de falt i synd. Men, er det kanskje noen som sier, loven kan ikke frelse meg og vedkommende kan til og med henvise til Galaterbrevet 3,11 hvor det står: Men at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, er klart, for den som er rettferdig av tro, skal leve.Det er helt riktig at man ikke blir frelst av loven, men det er ingen motsetning i dette. For de som ikke holder loven og gjør det den pålegger oss, elsker ikke Gud. For som Jesus selv sier i Johannes 14,21: Den som har Mine bud og holder dem, han er den som elsker Meg. Og den som elsker Meg, skal bli elsket av Min Far, og Jeg skal elske ham og åpenbare Meg for ham. Summen av dette verset forteller oss at dersom vi holder loven og budene så elsker vi Kristus, og elsker vi Kristus så vil Gud elske oss. I 2 Johannes 1,6 sier Johannes følgende: Og dette er kjærligheten, at vi vandrer etter Hans bud. Dette er budet, slik som dere har hørt det fra begynnelsen, at dere skulle vandre i det.
Får det i det hele tatt noen konsekvenser å gjøre det som loven forlanger av oss? Hva er i så fall konsekvensen av det å elske Gud og holde hans bud? Paulus har svaret på dette i Romerbrevet 2,13: for lovens hørere er ikke rettferdige for Gud, men lovens gjørere skal bli rettferdiggjort.
Hold mine bud.
Loven finner vi i Det gamle testamentet, og det er hva denne loven sier som vi må gjøre. Dersom jeg velger å bryte det første budet å lage meg en egen privat gud da vil jeg ikke bli regnet for rettferdig. Det blir jeg heller ikke dersom jeg ikke holder Guds fjerde bud, men velger å helligholde søndagen i stedet for lørdagen. I følge Jakob kan jeg like godt slå i hjel, stjele, drive hor, begjære, osv. som å bryte sabbatsbudet. Helligholder jeg søndagen vil jeg ikke bli regnet som rettferdig av Gud selv om jeg både har hørt og lest lovens ord om sabbaten, fordi jeg gjør ikke det loven sier. Holder jeg derimot sabbatsbudet slik det står i 2 Mosebok 20,8-11, og helligholder ukens syvende dag, lørdagen som min sabbatsdag i tillegg til å holde de andre ni budene, så vil Gud regne meg for rettferdig: Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.
Nå er det nok mange som vil protestere og si at vi ikke trenger å gjøre gjerninger for å oppnå frelse. Vi kan se på hva Jacob 2,15-26 sier om dette: Hvis en bror eller en søster er naken og mangler sin daglige føde, og en av dere sier til dem: Gå i fred, varm dere og mett dere, men dere ikke gir dem til legemets behov, hvilken nytte blir det da? Slik er det også med troen. Hvis den ikke har gjerninger, er den død i seg selv. Men noen vil si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten dine gjerninger, og så vil jeg vise deg min tro ut fra mine gjerninger. Du tror at Gud er Én. Du tror rett. Også demonene tror – og skjelver! Men vil du vite, du tankeløse menneske, at troen uten gjerninger er død? Ble ikke vår far Abraham rettferdiggjort av gjerninger da han ofret sin sønn Isak på alteret? Ser du at troen virket sammen med gjerningene hans, og at troen ble gjort fullkommen ut fra gjerningene? Og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Og han ble kalt Guds venn. Dere ser da at et menneske blir rettferdiggjort av gjerninger, og ikke bare av tro. Ble ikke også skjøgen Rahab rettferdiggjort ved gjerninger på samme måte, da hun tok imot budbærerne og sendte dem bort en annen vei?
De gjerninger det her er snakk om er å oppfylle det Guds lov pålegger oss: du skal elske din neste som deg selv. Å gi mennesker som er i nød det de trenger til livets opphold er oppfyllelsen av kjærlighetsbudet, og da holder vi loven. Og, som det er sagt i Bibelen, en tro uten gjerninger er en død tro, men dersom vi lever ut vår tro, ved å vise Jesu kjærlighet og holder det doble kjærlighetsbudet så har vi en levende tro, og samtidig holder vi alle Guds bud. Det er hva som trengs for å vinne retten til et evig liv.
Ja, det er kun troen, og troen på Kristus alene, som kan frelse meg, men holder jeg ikke det doble kjærlighetsbudet som hele loven og profetene hviler på, ja da bryter jeg loven og jeg vil ikke bli regnet som rettferdig.
Kan en som ikke har blitt frelst ved Kristi nåde elske Gud? Kan en som ikke lever etter budene og loven elske Gud? Bibelen selv sier nei til disse spørsmålene, fordi Bibelen sier at de som elsker Gud er de som holder hans bud. Gang etter gang gjentar Gud sine ord, liksom for å hamre dem fast i våre hjerter og i våre sinn, og sier: Hold mine bud. Kan det være tilfeldig at gud gjentar og gjentar og gjentar Hold mine bud, eller vet rett og slett Gud best, også her?
Les bare hva det står på følgende steder: 2 Mosebok 16,28; 20,6; 3 Mosebok 22,31; 26,3; 26,15; 5 Mosebok 5,10; 5,29; 1 Kongebok 3,14; 6,12; 9,4; 11,33; 11,34; 11,38; 14,8; 2 Kongebok 17,13; 2 Krønikebok 7,17; Nehemja 1,9; Salmenes bok 119,168; Salomos ordspråk 4,4; Esekiel 44,24; Lukas 15,29; Johannes 14,15; 14,21; 15,10. I tillegg kommer alle de gangene hold mine bud er byttet ut mot hold hans bud og lignende.
Men, hvilke bud er det så Gud ønsker at vi skal holde? Gud sier jo selv hold mine bud, og da er det vel klart at vi ikke skal forholde oss til bud som er forandret eller gitt oss av mennesker. Det finnes i jødedommen over 600 forskjellige lover, bud og regler som skal hjelpe til med å regulere hva som er lov og ulovlig å gjøre på sabbaten. En ortodoks jøde kan ikke tenne lys på sabbaten fordi dette er definert som arbeid i disse 600 lovene. De kan ikke bære en stein som veier over en viss vekt, men de har lov til å bære et barn uansett hvor mye det veier. De kan derfor omgå loven ved å bære barnet som holder denne steinen. Disse jødiske tilleggslovene trenger vi ikke holde for dette er ikke Guds bud, noe Jesus viste oss tydelig flere ganger i sine oppgjør med fariseerne. Vi trenger heller ikke å forholde oss til alle de raritetene som har kommet fra Roma opp gjennom årene, og da tenker jeg først og fremst på de forandrede budene, (pavens ti bud) som den romersk katolske kirken selv har påtatt seg ansvaret for. Et vel så viktig spørsmål er dette: Hvordan kan vi elske Gud?
Hvordan kan vi elske Gud?
Dette spørsmålet finner vi selvfølgelig svaret på i Bibelen. Vi viser at vi elsker Gud ved å holde hans bud, alle hans bud, og det kan vi gjøre ved å oppfylle det doble kjærlighetsbudet. La oss sette opp en sammenlikning mellom Guds ti bud og det doble kjærlighetsbudet. Det doble kjærlighetsbudet lyder slik: … Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand,og du skal elske din neste som deg selv.
Ser vi på de fire første budene så gjelder disse fire budene vårt forhold til Gud og tegner en vertikal akse (fra oss til himmelen). Altså hvis vi elsker Gud så holder vi disse fire budene slik de står, og uten forbehold, uten forandringer og uten tilpasninger. De seks øvrige budene gjelder vårt forhold til våre medmennesker og tegner en horisontal linje (fra oss til våre medmennesker), og vi klarer ikke å holde de seks siste budene dersom vi bryter et av de fire første budene fordi jeg ikke kan elske min bror dersom jeg ikke elsker Gud, like lite som jeg kan elske Gud dersom jeg ikke elsker min neste som meg selv. Jeg kan ikke elske den ene uten å elske den andre. Det er en umulighet.
Har noen tenkt på hva får hvis vi setter den vertikale aksen og den horisontale aksen sammen? Vi får et kors.
Med andre ord, dersom jeg velger å helligholde ukens første dag som herrens sabbat så kan jeg like godt med det samme gjøre jeg meg skyldig i å bryte de ni andre budene også, for Gud selv innstiftet sabbaten på ukens siste dag, og han ber meg om å holde denne dagen som hellig sabbat. Et annet vesentlig punkt er hvor viktig Gud synes sabbaten er. Det er vel ingen som er uenige i at sabbaten i Det gamle testamentet er ukens syvende dag, lørdagen. Jeg kan overhode ikke tro at det er en annen dag som skribentene i Det nye testamentet mener da de skriver om sabbaten. Men la oss for ordens skyld se på hva Bibelen sier om denne dagen, Sabbaten – ukens syvende dag – lørdagen.
Sabbaten ble innstiftet under skapelsen da Herren velsignet og lyste den sjuende dagen hellig. Ingen annen dag har blitt velsignet og lyst hellig av Herren. Her er noen av de måtene sabbaten blir omtalt på av Gud:
— sabbatshvile, en hellig sabbat (2 Mosebok 16,23)
— Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom Meg og dere i alle slekter som kommer, så dere skal kjenne at Jeg er Herren som helliger dere. (2 Mosebok 31,13)
— Hold Mine sabbater hellig, så skal de være et tegn mellom Meg og dere, så dere skal kjenne at Jeg er Herren deres Gud. (Esekiel 20,20)
— Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Gud hadde skapt og formet (1 Mosebok 2,3)
— For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den. (2 Mosebok 20,11)
— Jeg gav dem også Mine sabbater. De skulle være et tegn mellom dem og Meg, så de skulle kjenne at Jeg er Herren som helliger dem. (Esekiel 20,12)
Alltid så ligger det implisitt i versene at vi skal helligholde denne spesielle dagen som Gud allerede under skapelsesuken både velsignet og lyste hellig, fordi Gud selv hvilte på denne dagen. Men, vi må passe oss slik at vi ikke blir formalister og lovtreller så vi helligholder den syvende dags sabbat av feil grunn. Vi må holde sabbaten hellig fordi vi anerkjenner Guds suverenitet, og fordi vi har lyst til å etterkomme Guds bud og lov, ikke fordi vi blir frelst av å holde sabbaten, men fordi vi er frelst. Men mest av alt å møte Gud på den dagen Han velsignet og helliget, fordi Han ønsker å møte oss på denne dagen.
Vi har fortsatt lov til å spise av alle trærne i hagen, bare ikke det treet som gir kunnskap om godt og ondt, men det frelser meg ikke om jeg lar være å spise av det treet jeg ikke får lov til å spise av. For å bli frelst kan jeg ikke gjøre annet enn å tro på det at Jesu Kristi døde for meg på korset. For å forbli frelst, eller å holde på frelsen, da er det ikke lenger nok bare å tro. Damå jeg legge om livet og innrette meg etter det Gud sier jeg skal gjøre i ett og alt. Jeg kan ikke velge hvilke bud jeg skal holde og hvilke bud jeg skal la være å holde, for Gud gir oss ett valg; For eller mot – lys eller mørke – hvitt eller svart, ikke begge deler. For enten så velger jeg å holde Guds bud, og da alle Guds bud slik de kom fra Guds hånd, eller så lar jeg være. Jeg kan ikke velge å holde ni av ti bud, og jeg kan ikke velge om jeg bare skal holde et bud delvis. Da blir det bibelshopping, herlighetsteologi koldtbordteologi eller liberalisme, eller hva man vil kalle det. Jeg kan ikke høre på mennesker uansett hvor godt de mener med det de sier, og uansett hvilke det er. Om det er min kone, min pastor, paven eller noen andre som sier noe til meg, så er det min plikt over for meg selv å kontrollere dette ut fra Bibelen. For å se om en påstand holder mål i forhold til hva Bibelen sier, er man nødt til å lese Bibelen uten å være forutinntatt, eller mene noe om noe før man har studert det nøye og har sett etter hva det egentlig ligger i ordet, verset og/eller avsnittet. Gjør vi dette så vil vi ikke finne et eneste sted som tilsier at sabbaten er forandret. Leser vi Bibelen i lys av et hvilket som helst kirkesamfunns lære, så legger vi føringer for hvordan vi opplever og skal tolke teksten. Jeg var ateist før Gud frelste meg, og hadde derfor ingen preferanser i forhold til Skriften. Det har hjulpet meg så langt i mitt kristenliv til å lese og studere skriftene uten å være forutinntatt, og det legger jeg min ære i å gjøre også nå når jeg er en syvendedags adventist, og det tror jeg at jeg vil klare med Jesu hjelp. Vi må lese teksten slik den står og så se om vi finner en befaling fra Herren som sier at han har endret sabbatsdagen fra lørdag til søndag, fordi Gud gjør ingen ting uten å fortelle det til sine tjenere.
For Herren Gud gjør ingen ting uten at Han åpenbarer Sitt hemmelige råd for Sine tjenere, profetene. Amos 3,7
Så må vi spørre oss selv når vi kommer til et sted vi ikke forstår hva som er meningen med dette verset eller denne teksten. Støter vi på ord det er flere fortolkninger av må vi se i Bibelen hva det står om dette ordet der. Vi må lete etter liknende uttrykk, og sette det inn i den historiske rammen som dette ble skrevet, kanskje vi da får en annen opplevelse av teksten. Se bare på ortodokse jøder. De helligholder stadig den syvende dag som sabbat fordi dette har de gjort helt siden Abrahams, Isaks og Jacobs tid da de ble et eget folk. Men sabbaten som institusjon og helligdag skriver seg helt tilbake til skapelsen for det var da Gud velsignet og helliget denne spesielle dagen, ukens syvende dag – lørdagen – som står som et minnesmerke over Gud som Skaperen. Denne dagen er også Guds merke på sin pakt med menneskene, en evig pakt, en uforanderlig pakt, slik Gud selv er uforanderlig.
Svaret på spørsmålet er det egentlig så nøye da? må da bli som følger: Ja, det er så nøye. Det handler om evigheten, og hvor vi skal tilbringe den. De valgene vi ar i dette livet vil få konsekvenser for evigheten. Jeg holder ikke Guds sabbat, lørdagen, hellig fordi jeg tror den frelser meg, men jeg holder denne dagen hellig av lydighet mot Gud min skaper og frelser fordi han allerede har frelst meg.
Guds minnesmerker:
Hva er egentlig Guds minnesmerker? I den rekkefølge de ble innstiftet er det sabbaten, nattverden og dåpen.
De fleste vet at kristenheten opererer med to ulike hviledager, dette er ukens syvende dag som er Guds Sabbat, og som er vår lørdag, og så er det den første dagen i uken som er søndagen. Men ikke alle vet hvorfor det har blitt slik. Noen hevder feilaktig at den syvende dags sabbat kun er for jøder og som tror at sabbaten er en jødisk oppfinnelse, og at det kun er et par andre marginale grupper som følger denne jødiske tradisjonen. Andre hevder at sabbaten ikke gjelder lenger, og at den ble spikret til korset sammen med Jesus. Det som derimot er sikkert er at ikke alle vet når sabbaten ble innstiftet eller når søndagen kom inn i bildet, og hvorfor det er teologisk uenighet om hvilken dag som ifølge Bibelen er den rette. Andre igjen mener at det er uvesentlig å være opptatt av rett og galt i denne sammenhengen siden de hevder at dagen vi helligholder og tilber på ikke spiller noen rolle for Gud, da alle dager er like. Da kan vi like gjerne ta alle de ti bud og radbrekke dem for dersom det ikke betyr noe hvilken dag vi helligholder, som vitterlig er nedfelt i Guds ti bud, nærmere bestemt i det fjerde budet, så kan vi si det samme om de øvrige ni budene – det spiller ingen rolle for Gud. Eller spiller det noen rolle allikevel?
Uansett hvilken holdning den enkelte måtte ha til dette spørsmålet tillater jeg meg å gjøre oppmerksom på at Gud selv har noe meget vesentlig å si om nevnte problemstilling. Hvis Gud selv sier at det er betydningsfullt hvilken dag vi helligholder, bør vi i det minste sette av litt tid til å finne ut hva Gud har å si til dette og hvorfor. Dette har noe med Guds minnesmerker å gjøre, og disse er sabbaten, nattverden og dåpen. La oss begynne med å se litt på disse tre minnesmerkene, men i omvendt rekkefølge.
1) Dåpen.
Om dåpen som minnesmerke sier Bibelen: Det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse, 1 Peter 3,21
Og Jesus stod fram og talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det Jeg har befalt dere. Og se, Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Amen. Matteus 28,18-20
Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravet med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skal også vi vandre i et nytt liv. Romerbrevet 6,3-4
Det er overhodet ingen problem for alle kirkesamfunn som praktiserer full neddykking under vann å akseptere dette pålegget. Dette skjer jo hver gang noen døpes i en kristen kirke som praktiserer dåp med full neddykking. Til og med de som praktiserer barnedåp gjør dette av samme grunn. Hvorfor? Jo, til minne om at Jesus døde for våre synder og at han sto opp igjen fra de døde.
Dåpen har imidlertid en mye eldre historie, og Esseerne, en jødisk sekt, som var virksom mellom 100 f.Kr. til 100 e.Kr. praktiserte daglig neddykking – rituelle bad – altså en form for dåp hvor den enkelte daglig gikk gjennom et basseng fullstendig dekket av vann for å minnes at de krysset Rødehavet etter utgangen fra Egypt. Senere kom Johannes som døpte med vann i elven Jordan, og til slutt fikk vi følgende bud fra Jesus. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Matteus 28,19
Johannesdåpen, den døperen Johannes praktiserte i Jordan med full neddykkelse i vann danner mønsteret for vår dåp – den troendes dåp, og dette minnesmerket over Jesus død og oppstandelse er ikke vanskelig å holde da dette ikke er bundet til en spesiell dag. Å døpe mennesker kan vi gjøre på hvilken ukedag vi ønsker. Det eneste kriteriet er å døpe eller å bli døpt, og alle som blir døpt, uansett hvilken måte de blir døpt på – voksendåp eller barnedåp – så gjøres dette som en oppfyllelse av Jesu bud, døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, som det minnesmerket det er over at Herren Jesus Kristus ble reist opp fra de døde.
2) Nattverden
Om nattverden som minnesmerke står det: For jeg har mottatt fra Herren dette som jeg også har gitt videre til dere: I den natt Herren Jesus ble forrådet, tok han et brød, takket, brøt det og sa: Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg! Likeså tok han begeret etter måltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Hver gang dere drikker av det, gjør det til minne om meg! For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer. 1 Korinterbrev 11,23-26
Det er vel heller ingen tvil om at dette gjøres i alle kristne kirkesamfunn over hele verden, både i den katolske kirke og i den reformerte kirke. I noen kirkesamfunn gjøres dette hver eneste uke, i andre kirkesamfunn er det ikke fullt så ofte, men det gjøres, og det gjøres regelmessig for nettopp å ta vare på dette minnesmerket for å oppfylle Jesu ord. Gjør dette til minne om meg.
Nattverden ble innstiftet av vår Herre Jesus Kristus på Skjærtorsdag bare noen timer før han ble forrådt og arrestert av de romerske soldatene. Gjør dette til minne om meg sier Jesus, og dette har vi ingen vanskeligheter med å gjøre fordi dette minnesmerke ikke er festet til noen spesiell dag, og det er heller ikke nedfelt i noen av de ti budene. Det finnes de som hevder at apostlene allerede like etter Jesus død og oppstandelse hadde flyttet sabbaten fra lørdagen til søndagen fordi de en gang var samlet på en søndag i Troas (Apostlenes gjerninger 20,7-12) for å ta avskjed med Paulus.
Poenget i dette avsnittet er neppe at søndagen hadde blitt til Herrens sabbatsdag, men det er utvilsomt at Paulus skulle ut på en av sine misjonsreiser og holdt en slags avskjedspreken til sine venner. Så kan det vel også diskuteres om det var nattverden eller et vanlig kveldsmåltid Paulus holdt, (Apostlenes gjerninger 20,7). Det betyr egentlig fint lite om det var nattverden eller ikke, fordi nattverden kan holdes hvilken ukedag som helst. Men for å ta standpunkt til om det var nattverden eller et vanlig måltid, så kan følgende sies om dette. Jeg mener at det var et ganske enkelt måltid de holdt og baserer dette på at de to greske ordene, klasai og arton som her oversettes med å bryte brødet ganske enkelt betyr; (klasai) bryte i stykker, og (arton) mat eller brød, og at dette var en vanlig betegnelse på å spise et måltid. Men for all del, det kan ha vært nattverden de delte, men å påstå bastant at det var nattverden, for så å bruke dette verset til å forsvare søndagshelligholdelse er rett og slett urimelig, og dette er å lese noe inn i teksten som ikke står der.
Men tilbake til nattverden. Det eneste kriteriet som er festet til nattverden er at vi skal gjøre dette til minne om Ham som ga sitt liv for oss til vår frelse, og ved å dele nattverden så oppfyller vi Jesu ord om å gjøre dette til minne om Ham. Om det er så mange som vet hvorfor dette gjøres vet jeg ikke, men vi skal gjøre dette for å minnes hans død inntil han kommer igjen.
Det er verd å legge merke til at det som er felles for nattverden og dåpen er at ingen av dem er nedfelt i Guds ti bud eller knyttet til en spesiell ukedag.
3) Sabbaten
Om Sabbaten som minnesmerke står det: Den sjuende dagen hadde Gud fullført hele sitt verk. Og Gud hvilte den sjuende dagen etter at han hadde gjort alt dette. Gud velsignet den sjuende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte. 1 Mosebok 2,2-3
Når det gjelder dette minnesmerket over skapelsen, som sabbaten i første rekke er, ja da er det for de fleste mennesker plutselig ikke så nøye lenger! Ved å la den vanlige kristne kirkegjenger tro at det ikke spiller noen rolle hvilken dag som er Herrens sabbat har Satan allerede vunnet en stor seier. Som vi også skal se på senere så er ikke sabbaten en jødisk tradisjon, og som vi allerede har sett finner vi den i Skapelsesberetningen i 1 Mosebok kap 2, vers 2 og 3 (se over), da Gud innstiftet sabbaten ved å velsigne ukens syvende dag og å lyse den hellig. Sabbaten, ukens syvende dag har derfor evig gyldighet, og Herren har ikke på noen måte forandret på dette at han velsignet og lyste dagen hellig.
Kenneth Bergland, som er adventistpastor, stilte en gang følgende spørsmål: Sabbaten: religiøs formalitet eller livets dronning?
Så, hva er egentlig sabbaten? Er den en religiøs formalitet … … …? For meg er ikke sabbaten en religiøs formalitet, for meg er den ikke bare et ytre skall, eller en kappe, som jeg tar på meg hver lørdag. Sabbaten har et mye dypere innhold enn som så. Den er som K. Bergland sier Livets dronning.
Til forskjell fra dåp og nattverd så er jo sabbaten nedfelt i De ti bud. Det er kanskje nettopp derfor det er så vanskelig å akseptere at sabbaten var, er og alltid vil være lørdagen, og å etterkomme det fjerde budet om å holde den syvende dag som Herrens hellige sabbat.