Innledning.
Guds folk, både Abrahams kjødelige som åndelige etterfølgere, har opp gjennom tidene gått gjennom flere trengsler, så som fangenskapet i Egypt, fangenskapet i Babylon, beleiringen og ødeleggelsen av Jerusalem og tempelet mellom 66 og 70 e.Kr. og den store trengselen i middelalderen mellom 538 og 1798. Dette har alle vært store trengsler med mange store og ubeskrivelige lidelser for Guds folk, men den trengselen og de lidelsene vi står foran i endetiden vil overgå dem alle i grusomhet. Selv om den kommende trengselen vil bli verre på alle måter, bør ikke Guds trofaste rest ha noen grunn til å frykte fordi Gud vil sørge for sitt folk. Ikke engang når nettet for alvor snøres sammen i endetiden vil Guds rest ha noen grunn til å frykte for da vil Guds trofaste rest få en spesiell beskyttelse, som vil bevare dem som er trofaste mot Guds ti bud og som har Jesu tro, helt til Kristus kommer tilbake. Gud vil altså sørge for sitt folk, slik Han alltid har gjort for Sitt trofaste folk gjennom hele historien.
Vi skal nå se på hva som venter hele verden i den store trengselstiden som snart kommer, og uansett om vi er Guds folk eller ikke vil disse hendelsene påvirke oss på en eller annen måte. Jeg vil gjøre et forsøk på å sette opp hva som vil skje ut fra hvordan jeg forstår profetiene og med god hjelp av Ellen G. Whites skrifter. Jeg vil understreke med en gang at det er Bibelen som er det store lyset, og at det er Bibelen jeg legger til grunn for disse betraktningene, og for å gjøre det klart en gang for alle, Ellen G. Whites skrifter er det lille lyset. Når dette er sagt, så må jeg legge til at jeg tror at Ellen G. White er den siste profeten Gud har reist opp for å lede sitt folk hjem til himmelens land. For som Amos 3,7 sier: For Herren Gud gjør ingen ting uten at Han åpenbarer Sitt hemmelige råd for Sine tjenere, profetene.
I endetiden er Guds folk alle de som hører Guds kall om å komme seg ut av Babylon, uansett hvilket kirkesamfunn de tilhører. Helt siden mennesket syndet første gang i Edens Hage har Gud kalt menneskene til omvendelse, og i de siste tider kaller Han fortsatt på alle ufrelste, og ber alle som hører Hans røst om å komme seg ut fra Babylon. Gud kaller på alle som befinner seg i de falne kirkesamfunnene, og i Åpenbaringen 18,4 leser vi: … … Kom ut fra henne (Babylon), mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager. Det som er viktig er ikke hvilket kirkesamfunn den enkelte tilhører, men at alle som hører Guds kall, som lyder over hele verden nå i endetiden, er lydhøre og etterkommer Guds kall og kommer seg ut av det Bibelen kaller Babylon, den forvirringen som hersker i den falne kirken.
Selv om det ikke er viktig hvilket kirkesamfunn de enkelte befinner seg i når de hører Guds kall er det imidlertid viktig å tilhøre en kirke, dette er noe som kommer fram i Apostlenes gjerninger hvor det flere ganger står at ´de ble døpt og lagt til menigheten´ og lignende uttrykk. (Se Apostlenes gjerninger 2,41; 2,47; 5,15; 11,24.) Jeg vil på ingen måte dømme noen, det har jeg så absolutt ingen myndighet til å gjøre, men jeg mener at det kun er de som er helt ærlige og helhjertede når de forlater Babylon som vil søke seg til Guds endetidsmenighet i endetiden. Det finnes ikke noen mellomting i Guds rike. Enten er man for, og da fullt og helt for, eller så er man fullt og helt imot.
Ellen G. White fikk en spesiell oppgave. Hun var med på å grunnlegge og bygge opp Guds endetidsmenighet, og til dette ble hun gitt den profetiske gaven som har gitt oss et større lys over Bibelen enn det menneskene hadde før hennes virke. Vi kan derfor nyte godt av hennes skrifter i dag, og bruke dem som en aktiv hjelper, ikke i stedet for Bibelen, men til å hjelpe oss til forstå det vi kan ha vanskeligheter med å forstå.
Den kommende dommen.
Dommen er et vanskelig tema, og det kan støte mange mennesker å legge fram hva Guds ord sier om dommen. Mange, også blant adventistene, tror at alle til slutt vil bli frelst, og at en dom derfor ikke er relevant. Men vi vet fra Bibelens tekster at det skal holdes dom over alle mennesker som har levd på jorden gjennom alle tider. Vi vet at Jesus Kristus skal dømme verden, dette er noe Lukas, forfatteren av Apostlenes gjerninger, forteller oss, og han skriver følgende: Og Han påla oss å forkynne for folket og å vitne at det er Han som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde, Apostlenes gjerninger 10,42.
Det ligger implisitt i dette en klar ordre til oss som kaller oss med Jesu Kristi navn – kristne – at vi skal forkynne dette for hele verden. Det holder ikke bare å forkynne Guds uendelige og grenseløse kjærlighet. Vi er kalt til å forkynne hele evangeliet, og det innbefatter dommen enten vi liker det eller ikke. Det er som sagt mange som sier at alle vil bli frelst og knytter dette til vers som Esekiel 18,23 hvor Gud stiller spørsmålet: Har vel Jeg behag i den ugudeliges død? … … eller til 2 Peter 3,9 som sier: … … Han er tålmodig med oss, siden Han ikke vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse. Det de fleste gjør feil med disse versene er at de ser helt bort fra konteksten som forteller oss noe helt annet, derfor er det viktig å lese konteksten, ikke bare et lite utdrag av et vers eller lignende. I begge tilfellene settes det opp sterke kontraster. I Esekiel 18,23 velger man kun en del av et vers som vi så over her: Har vel Jeg behag i den ugudeliges død? dette er imidlertid kun en liten del av avsnittet som kalles Den som vender om skal leve, som peker på at den som synder skal dø, mens den som vender om skal få leve. Her er det ikke snakk om det timelige livet vi lever her og nå, men det evige liv og den evige død. Les hele avsnittet, Esekiel 18,19-32. Når det gjelder 2 Peter 3,9 bør hele brevet leses. Peter starter med det pålitelige profetord (1,16-21), som han legger til grunn for fortsettelsen, og setter opp som en kontrast de falske profetene og falske lærerne som allerede den gang var virksomme (2,1-22). Det er derfor Peter slår fast at Gud er tålmodig. Gud ønsker at alle skal vende om, men tvinger ingen, og gir oss et budskap om at det en dag vil være for sent å vende om. En dag vil Gud dømme verden.
Vi må fortelle at dette er en snarlig hendelse, og samtidig at det finnes en utvei for de som ikke ønsker å bli rammet av den straffen som snart vil falle over alle de ugudelige. I Lukas 4,18-19 siterer Jesus Jesaja 61,1-2 som sier: Herren Guds Ånd er over Meg, for Herren har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige*. Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, for å rope ut frihet for fanger, for å sette de bundne fri, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger. Det er dette oppdraget som er gitt oss – Guds folk, og det er vår plikt å fortelle dette til hele verden. Gud ønsker at vi forkynner dette budskapet som forteller om Guds uendelige og grenseløse kjærlighet, fordi Gud ønsker mer enn noe annet at alle mennesker over hele jorden skal bli frelst. Men vi må også forkynne den kommende dommen som venter ved tidens slutt slik at de som hører Guds røst kan vende seg til Gud og komme seg ut av Babylon før det er for sent. * Fattige her betyr saktmodige, elendige og ydmyke.
Historisk vet vi at Gud har beskyttet de nasjoner som har holdt Guds lov og ord høyt i hevd. Vi har sett at de nasjonene som tok imot Luthers reformasjon, den protestantiske lære, har blitt velsignet og har hatt framgang sosialt og økonomisk på en helt annen måte enn nasjoner som ikke har latt seg reformere. Men beklageligvis så ser vi at disse nasjonene som blomstret under Guds velsignelser da de holdt Guds ord høyt i hevd i dag mister mer og mer av den beskyttelsen Den hellige Ånds tilstedeværende har gitt dem fordi disse nasjonene fjerner seg mer og mer vekk fra Guds ord.
Før jeg går videre med dette resonnementet må jeg vise til noe Frelseren selv har sagt, og vi må alle ta til oss det Jesus sier i Bergprekenen om hvem som ikke er Guds folk. Her er Jesus veldig klar på at mange som kaller seg med Hans navn rett og slett er lovløse. Dette må vi ha i tankene når vi fortsetter resonnementet lenger nede: Vokt dere for de falske profeter, de som kommer til dere i fåreklær, men som innvendig er rovlystne ulver. På fruktene deres skal dere kjenne dem. Kan vel noen sanke druer fra tornebusker eller fiken fra tistler? Slik bærer hvert godt tre god frukt, men det dårlige tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, og et dårlig tre kan heller ikke bære god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene. Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn? Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet! Derfor; hver den som hører disse Mine ord og gjør etter dem, ham vil Jeg sammenligne med en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Og regnet øste ned, vannflommene kom, og vinden blåste og slo mot dette huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell. Men hver den som hører disse Mine ord og ikke gjør etter dem, han er lik en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Og regnet øste ned, vannflommene kom, og vinden blåste og slo mot dette huset. Og det falt. Og fallet var stort, Matteus 7,15-27.
Det er altså ikke nok å kalle seg kristen. I lignelsen om de ti jomfruene i Matteus 25,1-13 sier Jesus til de fem uforstandige i vers 12: … … Sannelig sier Jeg dere: Jeg kjenner dere ikke. Jomfruene i denne lignelsen representerer de kristne (kirkene) på jorden. Alle har de Bibelen (lampen), alle venter de på Jesu gjenkomst, alle blir de trette av å vente, men da Jesu gjenkomst blir virkelig er det kun en del av kristenheten som har Den Hellige Ånd (oljen). I lignelsen om sauene og geitene i Matteus 25,31-46 sier Jesus til de som kalles geiter i vers 41: … … Gå bort fra Meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort ferdig for djevelen og hans engler. Dette er klare ord for pengene. Vi må gjøre vår Guds vilje i ett og alt, og holde alle Guds ti bud og følge de instruksjoner vi har fått gjennom Bibelen, og gjøre det Jesus ber oss om, så som å gi vår neste mat, drikke, ta imot den fremmede, gi dem klær, og besøke de syke og de som sitter i fengsel. Det er ikke nødvendigvis bare det bokstavelige som gjelder her. Det er like mye det åndelige som det vises til. Visst skal vi gi vår neste fysisk mat og drikke når han er sulten og tørst, men like mye åndelig mat og livets vann. Vi skal ikke avvise fremmede, som betyr at vi skal gi evangeliet til de som har en annen tro enn oss, så som hinduister, buddhister, muslimer, ateister … … …
Det samme er det med klær, for ved omvendelsen følger det klær som dekker vår skam, eller de syndene vi har begått. Den som er syk eller i fengsel åndelig sett er plaget av djevelen og hans engler, og da kan vi vise dem veien til Kristus som kan helbrede dem og sette dem fri. Det finnes enkelte predikanter som har bygget opp megakirker og som har tjent seg styrtrike. Dette er ikke Guds vilje. Jesus sa: Helbred syke, rens spedalske, vekk opp døde, driv ut demoner! For ingenting har dere fått det, for ingenting skal dere gi det videre, Matteus 10,8. Jeg dømmer heller ikke her, jeg bedømmer hva andre gjør og påpeker dette. Jeg sier ikke at det er feil å tjene penger og at rikdom er synd. Job og Abraham var sin tids rikeste menn, men de ga bort rundhåndet, de brydde seg ikke om sin rikdom, og ikke utnyttet han andres svakheter fordi Gud hadde erobret deres hjerte. Det er når pengene blir viktigere enn Gud det er synd. Også den måten man tjener pengene på er viktig. Å tjene seg rik ved å bedra og lure andre mennesker er ikke Guds vilje, og det er de som ikke gjør Guds vilje som Jesus kaller for falske profeter, lovløse, dere som er forbannet, og det er disse Jesus ikke kjenner, dvs. disse tilhører ikke Guds trofaste rest i endetiden.
Tilbake til resonnementet. Det er nasjoner som gjennom fire- femhundre år har blomstret og utviklet seg i en god retning, og som har vært gode nasjoner å bo i for alle mennesker uansett tro, rase og kjønn. Ser vi på de nasjonene som innførte Luthers lære, har de alle blomstret, og disse nasjonene har vært førende i den sosiale og økonomiske utviklingen som har skjedd i verden. Det er viktig å legge merke til at alt dette startet først etter reformasjonen. Ser vi samtidig på utviklingen i de nasjonene som tviholdt på den katolske kirkes lære så finner vi ikke samme utvikling der, snarere tvert imot. Det kan ikke stikkes under en stol at mange av de nasjonene som i dag kalles den tredje verden per definisjon er katolske land, mens resten av den tredje verdens nasjoner, sett med kristne øyne, er hedenske – altså ikke kristne – nasjoner. Men nå, i våre dager, er denne forskjellen i ferd med å viskes ut fordi mange av de protestantiske nasjonene har sluttet å protestere mot den synkretismen som vi finner i den katolske kirken hvor hedenske og menneskelige skikker og tradisjoner gjøres ´kristne´ ved å pakke dem inn i en katolsk innpakning. Mange av de nasjonene som innførte protestantismen, om ikke alle, er i ferd med å miste den velsignelsen de hadde da de forsvarte Guds bud og Guds ord. Vi ser tegn på at Gud er i ferd med å trekke sin Ånd tilbake fra jorden. Dette er ikke noe som skjer på et øyeblikk, og det gjøres for å minne oss om at Guds nærvær på jorden i form av Den Hellig Ånd har vært det som har beskyttet nasjonene fra katastrofer og ulykker. Profeten Jesaja sier dette (51,6): Løft deres øyne mot himmelen, og se på jorden her nede! For himmelen skal forsvinne som røyk, jorden skal eldes som et klesplagg. De som bor på den, skal dø på samme måten. Men Min frelse varer til evig tid, og Min rettferdighet skal aldri ta slutt.
Det har alltid forekommet slike katastrofer og ulykker opp gjennom tiden, men det ligger implisitt i Bibelens profetier at det vil skje en økning. Nå vil sikkert mange nekte for dette, men det er en kjensgjerning at det er et mye høyere antall jordskjelv i dag enn for bare 100 år siden, det er stadig flere oversvømmelser som ødelegger, og antall lyng- og skogbranner har også mangedoblet seg de siste tiårene. Sykdommer og den livsførselen som menneskeheten etter hvert har utviklet viser oss også at vi nærmer oss Jesu gjenkomst.
Blant vitenskapsmenn og -kvinner blir de forandringene som skjer i naturen i dag tillagt menneskelig aktivitet. Det er menneskenes skyld at havet stiger fordi vi ‘forurenser’ atmosfæren med CO2, en gass som er helt nødvendig for å opprettholde livet på jorden. Men de samme vitenskapsmenn og -kvinner velger helt å se bort fra den kjensgjerning at byen Efesos på Johannes´ tid var en havneby. Det var den også for 800 år siden. I dag derimot ligger den ca. 3 kilometer fra kysten! Havet har altså sunket en god del de siste 800 årene, og mye av det skyldes den eneste istiden som kan bevises – Den Lille Istid, da isbreene i Europa og i de polnære områder vokste. Alle planter er avhengige av CO2, og mer CO2 de får jo større avlinger får vi. Alle disse høyt utdannede vitenskapsmenn og -kvinner nekter for at det kan ha en annen årsak, en årsak som vi ikke kan gjøre noe med. Det er ikke tvil om at noe skjer i naturen, men det er utenfor vår rekkevidde. Se på alle orkaner som herjer i Atlanterhavet, og tyfoner i Stillehavet. Nå forkommer disse i et antall som for bare et par tiår siden var utenkelig. Samme er det med lyng- og skogbranner. I Norge for noen få år siden var det en stor lyng- og skogbrann. Nå er ikke det uvanlig med slike branner i Norge, men tidspunktet var i høyeste grad uvanlig, det var midtvinters da det skjedde. I USA blir sørstatene rammet av hyppige oversvømmelser som forårsaker store skadet på hele byer, og vestkyststatene rammes av stadige skogbranner som brenner i ukevis og månedsvis. Vi kan også se på sykdommer og epidemier … …
Men for oss som har profetiens ånd er ikke dette noe som kommer overraskende. I sin bok Maranatha, skrevet i 1897, sier Ellen G. White følgende: I den siste tid av denne verdens historie vil krigene rase. Det vil komme pest og hungersnød. Havet vil gå over sine bredder. Eiendommer og liv vil gå tapt på grunn av ild og oversvømmelser … … og i Manuscript Releases vol 3, fra samme år skriver hun: Ved branner, flodbølger og jordskjelv, ved ulykker til lands og til vanns blir vi advart om at Guds Ånd ikke vil virke på menneskene for alltid … … En dag vil Gud trekke Den hellige Ånd tilbake fra jorden for godt, og da vil de siste sju plagene falle over jorden.
Hva skjer når dommen faller og Gud trekker tilbake sin beskyttelse?
Det er mange ting som vil skje før de siste plagene, som er et slags forspill til Jesu gjenkomst og Guds endelige dom, begynner å falle. Peter skriver i 1 Peters brev 4,17: For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men hvis den begynner med oss først, hva blir da avslutningen for dem som er ulydige mot Guds evangelium? Den dommen som starter med Guds hus er den undersøkende dommen som skiller Guds trofaste rest fra de ugudelige. Når dette er avsluttet vil Guds trofaste rest i endetiden bli beseglet med den levende Guds segl på sine panner, (se Åpenbaringen 7,3; 9,4), og Guds rest vil være utenfor plagenes rekkevidde.
Guds dommer vil komme, det kan vi lese om flere steder i Bibelen. Både i det gamle og i det nye testamentet finner vi tekster som underbygger denne påstanden. Det brukes riktignok et billedlig språk mange steder, slik som å måle tempelet: Sakarja 2,6; Åpenbaringen 11,1. Å måle tempelet i disse versene er det åndelige tempelet som skal måles, det vil si, en undersøkende dom om hvorvidt Guds folk har forholdt seg til Guds bud og lover eller ikke. Men uttrykket kan også brukes i utvidet forstand, og da til å gjelde alle mennesker. Gud vil undersøke alle mennesker, han vil holde dom over alle mennesker. Vi, menneskene, har satt vår egen standard for rett og galt, og det er en lavere standard enn Guds standard, det er til og med opp ned i forhold til Guds standard. Vi har begynt å kalle det rette for galt, og det som er galt for rett, lyset kaller vi mørke og mørket kaller vi lys. Vi sammenligner Gud med oss selv, og tror at vi gjør det som Gud ville gjort.
Bibelen setter en standard som vi bør etterstrebe oss for å etterleve. Allikevel vil flertallet av prester i hele verden i dag si at Gud har tatt feil, og de har påberopt seg Guds kjærlighet – for de sier jo som riktig er at Gud ER kjærlighet. Men, kirkesamfunn over hele verden har laget seg egne regler (liturgier) for enkjønnede ekteskap til tross for at Bibelen er klokkeklar på at ekteskapet er en pakt mellom en mann og en kvinne. De hevder også at Gud elsker alle mennesker og da må vi også elske dem som er annerledes enn det som er normalen. Dette er også riktig. Vi skal elske alle mennesker, og det betingelsesløst. Men det er forskjell på det å elske sin neste til evig død ved å oppmuntre til å bryte Guds bud, lover og forskrifter, og det å elske sin neste ved å påtale sin nestes feil og mangler og hjelpe sin neste å finne tilbake til den rette veien. Ja, som Jesu etterfølgere er jeg min nestes vokter. Ja, jeg er min brors vokter, og skal påse at jeg ikke fører min neste til fortapelse og min bror til fall. Men presteskapet i kirken i dag er av en helt annen karakter fordi de resonnerer ut fra sin egen lavere standard for rett og rettferdig. Gud sier gjennom salmisten i Salme 50,21 følgende: Dette har du gjort, og Jeg tidde. Du tenkte Jeg var som du. Men Jeg skal tukte deg, og la alt bli åpenbart rett foran dine øyne. De måler altså Gud ved å sammenligne Ham med seg selv. De tenker på hvordan de bør handle under gitte omstendigheter, og tror at Gud ville gjøre som de selv har gjort.
Typologi i Bibelen, bilde og motbilde.
Typologi er kort forklart læren om overensstemmelser mellom hendelser i det gamle testamentet og tilsvarende hendelser i det nye testamentet – i gammel tid og i vår tid. I denne sammenhengen er Israels utgang fra Egypt ‘bildet’ på en framtidig hendelse. Denne framtidige hendelsen er Jesu gjenkomst og utfrielsen av de kristne, og dette da må være ‘motbildet’. Vi må derfor se på hva som skjedde med Guds folk i Egypt for å forstå hva som vil skje med Guds folk i endetiden. Det som vil skje snart, ‘motbildet’, må derfor følge samme mønster som hendelsene som førte til at Israel fikk forlate Egypt ‘bildet’ og ta det lovede land i besittelse.
Det falt 10 plager over Egypt. De tre første falt over alle som bodde i Egypt, også over Guds folk. I 2 Mosebok 8,23 sier imidlertid Gud til Farao: Jeg gjør forskjell på* Mitt folk og ditt folk. I morgen skal dette tegnet skje. Etter dette falt de sju siste plagene over Egypt, men de berørte ikke Guds folk. De var utenfor plagenes rekkevidde, vi kan si at de på en måte var ´beseglet´ av Gud. Når utgangen fra Egypt, og det at Guds folk blir spart for de siste sju plagene, er bildet, må endetidens motbilde følge samme mønster. Gud vil gjøre forskjell på sitt folk og djevelens folk i endetiden, eller sette en løsepenge mellom de som er Guds folk og de ugudelige. Dette vil skje før de siste sju plagene slippes løs. *Å gjøre forskjell på betyr bokstavelig å sette en løsepenge mellom.
Det vi vanligvis forbinder med løsepenge er at noen betaler for å frigjøre en annen person, og det er det Jesus gjorde for oss på korset. Jesus betalte den løsepengen som var nødvendig, og som er den løsepenge loven krever av synderen. Loven sier klart at syndens lønn er døden, og for at du og jeg skulle slippe å dø betalte Jesus vår syndeskyld med sitt blod, og derfor tilregner Gud sin trofaste rest Jesu rettferdighet, og vil besegle dem med sitt segl. Når beseglingen er gjort vil de sju siste plagene falle over jorden. Den billedlige beseglingen fant sted i Egypt før de siste sju plagene falt, og vi leser i Åpenbaringen 9,4 under den femte basun at beseglingen i endetiden har skjedd på dette tidspunktet: Det ble sagt dem at de ikke skulle skade gresset på jorden eller noe som var grønt eller noe tre, men bare de menneskene som ikke har Guds segl på sin panne. Gresshoppene, som her er bilde på djevelens engler, får fullmakt til å plage hele menneskeheten, men med et lite unntak, de får ikke røre de menneskene som har den levende Guds segl på sine panner. Etter denne beseglingen venter det sju plager som vil ramme jordens mennesker på samme måte som plagene i Egypt rammet de som bodde i Egypt. Og som vi så over (se 2 Mosebok 8,23) så vil disse plagene ikke ramme Guds folk, fordi de har blitt beseglet. Det er ingen som med sikkerhet kan si når de siste sju plagene vil begynne å falle, men ett er sikkert, og det er at de vil falle over hele jorden og berøre mennesker i alle aldre i alle land … … … bortsett fra Guds trofaste lille rest.
Det er ikke Gud som står bak de plagene som vil falle over jorden. Gud tillater at dette skjer når verden har kommet til et punkt hvor det ikke er noen vei tilbake. Slik som Gud sa til Abraham at hans etterkommere ikke skulle få vende tilbake til Kanaans land før etter en viss tid fordi amorittenes ondskap først måtte bli fullstendig før Gud straffet dem, (1 Mosebok 15,16), slik er det også nå i endetiden. Gud har gjennom hele historien gang på gang advart, tryglet, bedt, rettledet, irettesatt og vist menneskene til den eneste trygge veien, og nå, når de som har vært gjenstand for Guds spesielle omsorg følger sin egen vei uavhengig av Guds Ånd, etter gjentatte formaninger velger sin egen vei og fortsetter å spotte Den Hellige Ånd, så har de kommet til det samme punktet som Amorittene var på Israels tid, verdens ondskap er blitt fullstendig. Nå trekker Gud vekk Den Hellige Ånd for godt, og vi går inn i det aller siste kapitlet i verdens historie, et kort men brutalt kapittel.
Nasjonene i krig.
I dag er det fire mektige Guds engler som holder krigens fire vinder tilbake. Når Guds tjenere er beseglet (Åpenbaringen 7,1-4), vil Gud løsne de fire englene som holder tilbake krigens vinder, og da vil helvete bokstavelig talt bryte løs. Vi har ikke kommet dit, ikke ennå, men vi ser tegn på at vi nærmer oss den siste store krigen med stormskritt. Russland har utviklet et nytt supermissil som kalles ´dommedagsmissilet´ og Kina ruster opp og har utbygd sin Stillehavsflåte til tre ganger sin størrelse i forhold til for 20 år siden. Nord-Korea leker med atomvåpen, og alle sliper sablene sine og gjør seg klar til en storkrig.
Har vi noen holdepunkter i Bibelen på at en slik storkrig vil bryte løs? I vers 14 i kapittel 9 i Åpenbaringen finner vi en beskrivelse av hva som gjøres fra Guds side når verdens ondskap er fullstendig: Røsten sa til den sjette engelen som hadde basunen: Løs de fire englene som er bundet ved den store elven Eufrat. Dette er de samme fire englene som vi treffer på i Åpenbaringen 7,1-3 hvor det står: Etter dette så jeg fire engler stå ved jordens fire hjørner. De holdt jordens fire vinder, for at vinden ikke skulle blåse på jorden, på havet eller på noe tre. Da så jeg en annen engel stige opp fra øst, og han hadde Den levende Guds segl. Og han ropte med høy røst til de fire englene som det var gitt å skade jorden og havet, og sa: Gjør ikke skade på jorden, havet eller trærne før vi har beseglet pannene til vår Guds tjenere.
Her er det noen ord og uttrykk vi bør vite hva betyr. Elven Eufrat ble av Israel regnet som et symbol på de onde kreftene i verden. Jordens fire hjørner betyr egentlig de fire himmelretningene. Vinder er et bilde på krig og uroligheter, når det er snakk om fire vinder betyr det at det vil bli en total krig som vil berøre hele verden.
Gud vil en dag trekke tilbake sin beskyttelse fra jorden og da bryter den altødeleggende krigen ut og legger jorden i ruiner. I Mot Historiens Klimaks, utgitt første gang i 1911, sier Ellen G. White følgende: Frelserens profeti om dommen som skulle falle over Jerusalem vil få en annen oppfyllelse, men Jerusalems ødeleggelse gir bare et svakt bilde over hva som skal komme. Den skjebnen som rammet Guds utvalgte by, er et bilde på hva som vil ramme verden, en verden som har avvist Guds nåde og trampet hans lov. Derfor vil Gud dømme denne verdens guder slik Han dømte Egypts guder, og det som skjedde i Egypt, vil skje igjen, bare i en mye større skala. Hele verden blir berørt.
Plagene.
Det fortelles at jorden skal rammes av et antall plager før Jesus kommer tilbake. Disse plagene er motbildet til det som hendte i Egypt da Israel dro ut fra fangenskapet. I Egypt ble Guds folk hundset med av Egypterne, og hadde ingen muligheter til å unnslippe plagene de ble utsatt for. Guds trofaste rest i endetiden vil også på en måte være i fangenskap, og disse befinner seg stort sett over hele verden, og har dermed ingen muligheter til å unnslippe de forfølgelsene og prøvelsene de ugudelige, som er vår tids Egyptere, vil utsette Guds folk for, og tålmodig må de vente på utfrielsen som de vet at vil komme. Mange av dem som var fanger i Egypt visste også at Gud en dag skulle utfri dem, og de så fram mot denne dagen. Da Moses vendte tilbake for å føre Guds folk ut til friheten fikk han i oppdrag å påkalle de ti plagene vi leser om i 2 Mosebok. Det var Gud som forårsaket plagene, men det var Moses som fortalte om dette på forhånd. Alt det som skjedde i forbindelse med utgangen fra Egypt er bildet på det som vil skje i endetiden. I Egypt, som er bildet, falt det 10 plager over landet. Det betyr at det også vil falle 10 plager over endetidens Egypt, som er motbildet, ikke elleve, ni eller sju, men ti plager.
Når det gjelder bilde og motbilde må strukturen være lik slik at antall plager er identiske, men innholdet i plagene vil ikke nødvendigvis være identiske. Da den første plagen rammet Egypt ble alt vannet i Egypt til blod, den andre plagen bestod av bokstavelige frosker, og slik var alle de ti plagene. Plagene i endetiden vil nødvendigvis ikke være identiske i innhold, men antallet må være likt. Vanligvis så regner man både de sju basunene og de sju skålene som plager, men det blir til sammen 14 plager. Dette passer ikke inn i typologien, så det må finnes en forklaring på dette. Ser vi på innholdet i de 14 basunene og skålene kommer vi fort fram til ti plager. Jeg regner med at mange ikke vil være enig med meg i dette.
La oss først se på de tre første plagene. Den første basunen er å anse som en plage. Den andre og tredje basun omhandler begge det som har med vann å gjøre, havet, elvene og vannkildene. Vi bør antakeligvis lese disse to sammen da referansen i Egypt er ‘alt vannet som ble til blod’. Eller skal vi lese den tredje basunen som en forklaring på hvem som står bak elendigheten i verden. Kan vi lese om en fallen stjerne et annet sted i Bibelen, og hvem henspiller det i så fall på? Går vi til Jesaja 14,12 leser vi: Å, at du er falt ned fra himmelen, du, strålende stjerne, morgenrødens sønn! Å, hvor du er hogd ned til jorden, du som underkuet folkeslagene! Hvem er denne stjernen? Akkurat ja, det er Satan, og det setter det hele i et større perspektiv. Kanskje vi skal lese den tredje basun slik at den beskriver Satans forsøk på å ødelegge Guds ord gjennom forandringer og hedenskap gjennom den falne kirken. De tre første basunene gir da etter min mening to plager. Den fjerde basunen blir da den tredje plagen.
Om vi ser på bildet, det som skjedde i Egypt så vil Gud gjøre forskjell på sitt folk og verdens folk etter den tredje plagen, men før den fjerde plagen faller over jorden. Kan vi finne dette i motbildet, blant basuner og skåler, har vi et sikkert utgangspunkt som vi kan bruke for å regne oss fram til hva som er plager i ordets rette forstand, og hva som ikke er plager. I Egypt sa Gud til Farao: Jeg gjør forskjell på Mitt folk og ditt folk. I morgen skal dette tegnet skje, 2 Mosebok 8,23. Dette skjedde før den fjerde plagen falt over Egypt. De tre første plagene rammet alle i Egypt, også Israel, Guds folk. Spørsmålet er om vi kan finne en tilsvarende uttalelse blant basunene eller skålene som tilsier at Gud skal gjøre en forskjell på sitt trofaste folk og de ugudelige. I Åpenbaringen 9,4 står det: Det ble sagt dem at de ikke skulle skade gresset på jorden eller noe som var grønt eller noe tre, men bare de menneskene som ikke har Guds segl på sin panne. Her ser vi at Gud har gjort forskjell på de to gruppene, og Gud har beseglet sitt trofaste folk med sitt segl. For at motbildet skal samsvare med bildet må dette skje etter den tredje plagen, men før den fjerde plagen faller over jorden. Den femte basun er med andre ord den fjerde plagen etter bildet som er de ti plagene i Egypt. Den sjette basunen er den femte plagen.
Den sjuende basunen forteller at Riket hører Kristus til: Da blåste den sjuende engelen. Og det lød høye røster i himmelen som sa: Denne verdens riker tilhører nå vår Herre og Hans Kristus, og Han skal herske som konge i all evighet! Og de tjuefire eldste som satt foran Gud på tronene sine, falt ned på sitt ansikt, tilbad Gud og sa: Vi takker Deg, Herre Gud, Du Allmektige, Du som er og som var og som kommer, fordi Du har grepet Din store makt og har hersket som konge. Folkeslagene raste, og Din vrede er kommet, og tiden da de døde skal bli dømt, og da Du skal lønne Dine tjenere, profetene og de hellige og dem som frykter Ditt navn, liten og stor, og da Du skal ødelegge dem som ødelegger jorden. Så ble Guds tempel i himmelen åpnet, og Hans paktsark kunne ses i Hans tempel. Og det kom lyn, bulder, torden, jordskjelv og veldig hagl, Åpenbaringen 11,15-19. Jeg kan ikke se hvordan dette skal være en plage. Det forteller oss at Gud og Kristus har tatt tilbake kontrollen over hele universet, og vi blir vist paktkisten som inneholder Guds Standard som alle skal dømmes etter, Gud ti bud. Legg merke til det lille ordet ‘da’ som peker mot den tiden da de døde skal bli dømt. Jeg vil påstå at dette ikke er en plage. Vi har da til sammen fem plager under de sju basunene.
Under skålene følger de siste fem plagene. Det er bare et problem, det er til sammen sju skåler. Vi finner samme mønster her, og går vi nøye gjennom de to siste skålene så finner vi følgende. Den sjette skålen, Åpenbaringen 16,12-16 forteller om kongene fra øst: Så tømte den sjette engelen sin skål ut på den store elven Eufrat, og vannet i den tørket opp, slik at veien for kongene fra øst kunne ryddes. Og jeg så tre urene ånder som lignet frosker, komme ut av dragens munn, ut av dyrets munn og ut av den falske profetens munn. For de er demoners ånder som gjør tegn, de går ut til kongene på jorden og til hele verden, for å samle dem til krigen på Guds, Den Allmektiges store Se, jeg kommer som en tyv. Salig er den som våker og tar vare på klærne sine, så han ikke går naken og de ser hans skam. Han samlet dem sammen på stedet som på hebraisk kalles Harmageddon. Jeg kan heller ikke se hvordan dette skal være en plage. Her henledes tankene til forkynnelse gjennom uttrykket ‘tre urene ånder som lignet frosker, komme ut av dragens munn, ut av dyrets munn og ut av den falske profetens munn’. Det som kommer ut av munnen er forkynnelse, og Satan har gjennom sine agenter forkynt et falskt evangelium helt siden Edens hage, og nå i den absolutte endetid intensiveres dette. Jeg tror at dette seglet viser oss avslutningen på det hele. På samme måte som da Gud tilintetgjorde Egypts Farao og hele hans hær i Rødehavet, ser vi Gud vil tilintetgjøre vår tids Farao og hele hans hær når Jesus kommer tilbake til jorden. Hovedbudskapet i den sjuende skål handler allikevel ikke Satan og hans hjelpere, dette er ment som en forklaring til det onde som skjer. Hovedpersonene i disse versene er kongene fra øst som ikke er noen andre enn Jesus og hans engler som kommer for å forløse den trofaste lille rest Gud har hatt på jorden under de siste sju plagene. Jesu gjenkomst kan vel ikke bli regnet som en plage?
Den sjuende skål forteller oss dette: Så tømte den sjuende engelen sin skål ut i luften, og en høy røst kom ut fra templet i himmelen, fra tronen, og sa: Det er skjedd! Og det kom røster og torden og lyn. Og det kom et stort jordskjelv, et så kraftig og stort jordskjelv som det aldri hadde vært siden det kom mennesker på jorden. Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt. Og den store Babylon ble husket hos Gud, slik at hun ble gitt begeret med Hans harmes vredesvin. Så ble hver øy borte, og fjellene ble ikke funnet. Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor, Åpenbaringen 16,17-21. Dette kan heller ikke sies å være en plage. Eller? Ser vi på hva som skjedde i Egypt da Israel ble ført ut av fangenskapet, blir det regnet med ti plager totalt. Det siste som berørte Egypt som nasjon i forbindelse med utgangen av Egypt var at Farao og hans soldater fikk sin straff av Gud. De omkom alle i Rødehavet, men dette er ikke regnet som en plage! Hvorfor skal da motbildet inneholde en plage som forbildet ikke har? Gud er en ordens Gud.
Vi ser i de to siste skålene den endelige dommen over Babylon, som er motbildet til Faraos straff ved Rødehavet, og starten på restaureringen av jorden slik at den etter de tusen år kan ta imot det nye Jerusalem. Kristus har kommet og utfridd sitt folk. Dette er det samme som utgangen fra Egypt. Like etter at Moses hadde ført Israel ut av Egypt og kommet til Rødehavet ble de tatt igjen av Farao og hans soldater, og vi vet alle hvordan det gikk. Det samme mønsteret som bildet gir oss følges under motbildet i endetiden. Nå er ikke fienden bak Guds folk slik de var ved Rødehavet, men de er overalt. Det som skjer under den sjuende skål vil tilsvare det som skjedde med Farao og hans soldater. (Se også De sju basunene og De sju skålene under Sju brev, sju segl, sju basuner og sju skåler.)
Den store trengselen.
Den store trengselen vil innledes en gang etter overgangen fra profetisk tid til endetid. Nøyaktig når kan vi ikke vite, heller ikke om det vil være en brå begynnelse på disse plagene, eller om det vil være en flytende, suksessiv overgang. Dette er imidlertid av underordnet betydning. Det viktige er at vi er klar over at dette vil skje. Hvordan vi skal tolke disse plagene er et stort spørsmål. Skal de tolkes bokstavelig eller i overført betydning?
Jeg tror det mørket som kommer over jorden når en tredjedel av solen, månen og stjernene blir rammet (Åpenbaringen 8,12-13, den fjerde basun) må tolkes i overført betydning slik at de ugudelige blir mer og mer innhyllet i et åndelig mørke. Ser vi på hvordan verden har blitt så kan det ligne på et åndelig mørke som senker seg over de som ikke regnes som Guds trofaste folk. Kirkelige ledere liberaliserer Guds ord på alle tenkelige måter og graver seg stadig vekk dypere og dypere ned i fortapelsen. Men ennå er det håp. Vi må forkynne endetidsbudskapet med kraft slik at de ugudelige får mulighet til å høre Guds kall, angre, og omvende seg fra sin onde ferd. Det er ikke umulig at vi står like foran den tiden da Guds trofaste rest skal besegles med den levende Guds segl, og det betyr at det om ikke lenge vil komme en verdensvid søndagslov som alle må ta stilling til, for eller imot. Men det må nødvendigvis gå noe tid mellom den fjerde basun og den femte basun slik at forkynnelsen som nå gjøres kan få bære sine frukter. Når søndagsloven til slutt blir innført over hele verden med et strengt regime som kan kontrollere overholdelsen av loven, vil de som er for denne loven gjennom sine handlinger ta dyrets merke, mens de som er imot søndagsloven vil bli merket med Guds segl. Etter dette vil de siste sju plagene falle over en verden innhyllet i mørke, mens Guds trofaste rest vil fortsatt ikke vite at de har blitt beseglet.
Nå utløses den største trengselen i verdens historie. En liten gruppe, relativt sett, vil bli gjenstand for hele verdens har og forakt. Da de sju siste plagene ikke berører Guds hellige vil disse få skylden for all elendighet som rammer de ugudelige, og det vil etter hvert bli utstedt et dødsdekret mot Guds folk, og Guds trofaste rest vil bli jaget vilt som alle har rett til å ta livet av. Grunnen til dette er at de ugudelige tror at bare de får utryddet dem som ikke holder den falske sabbaten, søndagen, vil plagene stoppe opp. Guds trofaste rest vil se seg nødt til å flykte ut fra de byene de bor i, og søke tilflukt i ødemarken. De flykter ikke fordi de ikke stoler på Herren, men fordi de ikke får fred verken dag eller natt for Satans lakeier. Det er nå Guds trofaste rest vil gå gjennom den siste renselsen, de gjennomlever Jakobs kamp, og natt og dag så ‘sloss’ de med Gud i bønn om å bli befridd fra det bokstavelige helvete de lever under de siste dagene i jordens historie. Natt og dag påkaller de Herrens navn. Alle de ugudelige vil være imot dem, men takk Gud, alle som tilhører Guds rest vil være beskyttet med Guds segl, og en ring av Guds engler står vakt rundt Herrens folk.
For å kunne bli beseglet med den levende Guds segl må man ha utviklet en urokkelig tro på Frelseren. Som det står i Åpenbaringen 14,4: Dette er de som ikke var blitt urene med kvinner, for de er som jomfruer. Dette er de som følger Lammet hvor Han enn går. De ble frikjøpt fra menneskene, for å være en førstegrøde for Gud og for Lammet. At de ikke var blitt urene med kvinner betyr at de har kommet seg ut fra de falne kirkesamfunnene og tatt tilflukt i Herren. Selv om disse frykter for livet er de likevel villige til å dø for Jesu navn skyld.
På samme måte som Noah og hans familie ble latterliggjort og spottet da de gikk inn i arken slik vil Guds rest i endetiden bli spottet og latterliggjort. På samme måte som Gud bevarte Noah og hans familie gjennom storflommen og frelste dem, slik vil Gud bevare sitt folk også i endetiden. Gud vil ikke tillate at djevelen og de ugudelige får drepe dem som venter på forvandlingen. Men hvilken seier vil de ikke vinne til slutt dette underlige folket som ikke vil bøye kne for ondskapen og ta dyrets merke. Plutselig vil gravene åpnes og de døde i Kristus vil stå opp og alle Guds trofaste vil ikles udødelighet og følge Jesus Kristus og Hans englehær hjem til Guds himmel. Natt og dag ‘sloss‘ de med Herren, og de vant. Herren hørte deres rop og utfridde dem fra denne grusomme verden.