Innledning
Disse syv menighetene symboliserer kirkens historie fra urkirkens dager og helt fram til verdens ende. Det var langt flere menigheter i Lilleasia, som er dagens Tyrkia, da Johannes skrev Åpenbaringen, men det er bare disse sju som ble valgt ut av Herren, og det er det en god grunn til noe som vi vil se senere. Brevene forteller oss om den tilstanden menigheten til enhver tid befinner seg i opp gjennom alle tidsaldre, og hva som er deres plikt. De sju brevene gir et bokstavelig budskap til de sju menighetene, og de gir et åndelig budskap til alle mennesker gjennom alle tider. Det er en dobbel oppfyllelse av disse brevene, slik som det også er i Matteus 24, en samtidsoppfyllelse og en eskatologisk oppfyllelse -endetidsoppfyllelse.
Disse brevene viser også til to navngitte personer med et heller tvilsomt rykte, Bileam i Åpenbaringen 2,14 og Jesabel i Åpenbaringen 2,20. I brevet til Pergamon blir vi advart mot Bileams lære. Det er nok ingen ny Bileam i Pergamon, så det vises til den Bileam i 4 Mosebok kapittel 22 som fikk i oppdrag av Balak, sønnen til kongen i Moab, å forbanne Israels folk. I brevet til Tyatira så er det Jesabel det advares imot. Heller ikke denne Jesabel er noen ny Jesabel, så denne Jesabel er den samme Jesabel som vi finner i 1 Kongebok 18,4. Det er henne som utryddet nesten alle Herrens profeter på Obadjas tid. Jesabel var en fønikisk prinsesse, og var datteren til Etbaal, kongen av Sidon/Fønikia. Hun var gift med den israelske kong Akab av Samaria.
Heller ikke rekkefølgen på menighetene er valgt tilfeldig, for selv om dette ikke bare er en lineær historie med en spesifikk begynnelse og en spesifikk slutt, der hendelsene kommer etter hverandre i en bokstavelig forstand, så løper de også parallelt med hverandre og overlapper hverandre. Brevene er stilet til de enkelte menighetene, og hadde nok relevans for den enkeltes menighets aktuelle situasjon, men like fullt er disse sju brevene relevante for enhver kristen gjennom alle tider, og vi vil nok finne hver av de sju kirkene representert i våre dager. Et annet viktig poeng bør være at byene ligger i en ´sirkel´. Budskapene starter i Efesos, og følger klokka rundt til Smyrna, så til Pergamon og så videre Tyatira, Sardes, Filadelfia og til slutt til Laodikea. Vi har derfor både en ´rettlinjet historie´ som tar opp kirkens historie i forskjellige epoker, og en ´sirkulær historie´ som er generell og hvor alle kirkesamfunn befinner seg i en eller annen av de tilstandene som brevene initierer.
De sju byene var og er virkelige byer i Asia, dagens Tyrkia. Uansett om man vil tolke det dithen at de sju byene representerer kirkehistorien fra urkirkens dager til endetiden, eller på andre måter, så bør utgangspunktet være at Jesus Kristus i særlig grad er interessert i menigheten. Det forstår vi ved at vi ser Ham vandre blant lysestakene (Åpenbaringen 1,12-13), som her symboliserer de sju menighetene (Åpenbaringen 1,20), og at Han holder oppe stjernene for menighetene i sin hånd, (Åpenbaringen 1,16). Stjernene er et bilde på lederne for menighetene.
Budskapet i sendebrevene har dessuten en personlig anvendelse: «Den som har øre, han høre hva Ånden sier …» Denne oppfordringen gjentas i hvert av de sju brevene, 2,7; 2,11; 2,17; 2,29; 3,6; 3,13; 3,22.
En annen ting som Kristus gjentar i hvert av de sju brevene er «Den som seirer …», og følger opp med å si til kirken i … …
Efesos: … ham vil Jeg gi å ete av livets tre, som er midt i Guds Paradis (2,7).
Smyrna: … skal slett ikke bli rammet av den annen død (2,11).
Pergamon: …vil Jeg gi å ete av den skjulte manna. Og Jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet inn et nytt navn, som ingen kjenner, uten den som får det (2,17).
Tyatira: … og holder fast på Mine gjerninger inntil enden, ham vil Jeg gi makt over folkeslagene. Han skal herske over dem med jernstav. Som pottemakerens kar skal de bli slått i stykker, slik Jeg også har fått det overgitt av Min Far. Og Jeg vil gi ham morgenstjernen (2,26-28).
Sardes: … han skal bli kledd i hvite klær, og Jeg skal slett ikke stryke navnet hans ut av Livets Bok. Men Jeg skal bekjenne hans navn for Min Far og for Hans engler (3,5).
Filadelfia: …ham vil Jeg gjøre til en søyle i Min Guds tempel, og han skal aldri mer gå utenfor. Jeg vil skrive Min Guds navn på ham og navnet på Min Guds stad, det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra Min Gud. Og Jeg vil skrive Mitt nye navn på ham (3,12).
Laodikea: … ham vil Jeg gi å sitte med Meg på Min trone, slik Jeg også har seiret og satt Meg med Min Far på Hans trone (3,21).
Dersom vi virkelig hører på det Jesus har å si oss gjennom Åpenbaringsboken (og selvfølgelig resten av Bibelen), vil Han sørge for at vi kommer seirende gjennom kampen. Hvor herlige er ikke de løftene Gud gir oss!
Brevene er adressert til ´englene´ for menighetene, og uttrykket ´engelen for menigheten´ har i lange tider blitt forstått som menighetens forstander, eller leder. Det greske ´angelos´ eller aggelos (G0032a) er det samme som det hebraiske ´malak´ og dette brukes som en betegnelse på profeter. I Matteus 11,10 brukes «a´nggelon» om døperen Johannes.
Fra Strong´s Exhaustive Concordance: G0032 aggelos, ang’-el-os; fra aggellô (G0031-a) [antakeligvis utledet fra agô (G0071); sammenlign agelê (G0034)] (å bringe nyheter); en budbringer; spesielt «en engel»; implisitt en pastor:- engel, budbringer.
I de sju brevene som nå følger i kapittel 2 og 3, finner vi en progressiv utvikling av historien, som viser oss at Kristus kommer nærmere og nærmere for hvert brev, noe som forsterker synet om at de sju kirkene er kirkens historie fra Jesu tid til Hans gjenkomst. Det er riktignok et lite unntak her: vi ikke finner en slik uttalelse i brevet til Smyrna.
Til Efesos sier Jesus i Åpenbaringen 2,5: … ellers skal jeg komme brått
Til Smyrna finner vi ikke en slik uttalelse.
Til Pergamon sier Jesus i Åpenbaringen 2,16: … ellers kommer jeg brått over deg
Til Tyatira sier Jesus i Åpenbaringen 2,25: … se jeg kommer
Til Sardes sier Jesus i Åpenbaringen 3,3: … kommer som en tyv
Til Filadelfia sier Jesus i Åpenbaringen 3,11: … kommer snart
Til Laodikea sier Jesus i Åpenbaringen 3,20: … står foran døren
Disse brevene har også tre dimensjoner, en historisk, en åndelig og en profetisk dimensjon.
Den historiske dimensjon: Brevene var til anvendelse på Johannes´ samtid.
Den åndelige dimensjon: Brevene har åndelige og pastorale råd til Guds folk opp gjennom alle tider.
Den profetiske dimensjon: Gir Guds folk et profetisk panorama over den kristne kirkes historie.
Det første brevet. Brevet til Efesos, Åpenbaringen 2,1-7:
Dette er kirkens 1. periode hvor menigheten i Efesos representerer de første tiårene til den kristne kirke fra pinsedagen i år 31 og til midten av det andre århundre, mer bestemt til år 155 e.Kr. eventuelt fra steiningen av Stefanus i år 34. Dette brevet forteller at kirken i Efesos ble forfulgt og om de trengsler de hadde, og er samtidig et bilde på hvordan kirken generelt vil bli forfulgt opp gjennom alle tider. Menigheten hatet vranglærere (Nikolaittene).
Efesos var den viktigste av de syv byene som nevnes i Åpenbaringen kapittel 2 og 3. Den var det naturlige krysningspunktet for de fleste ferdselsveiene mellom de største handelsveiene i Lilleasia, og mellom Roma og Østen. Her lå datidens største teater, og byen hadde et berømt bibliotek med nærmere 15 000 bind, som inneholdt de legendariske bøkene om magi; «Ephesia grammata», som understreker den betydningen avgudsdyrkelsen hadde i Efesos. Tempelet til gudinnen Artemis, eller Diana på latin, var antikkens største bygning som bl.a. inneholdt en statue denne gudinnen og ble regnet som et av verdens sju underverker. Det var Paulus som reiste til Efesos og forkynte evangeliet, og han gjorde det på en så mektig og effektiv måte at det kom til opprør i byen.
Vers 1. Det første brevet er naturlig nok stilet til menigheten i Efesos, som også var en av de viktigste romerske byene i datidens Lilleasia. Byen var antakelig den kristnes kirkes hovedkvarter fra år 68. Efesos ble kalt «Asias port» og var den første og største av de Asiatiske byene på Johannes tid, med ca. 250 000 innbyggere. Både Paulus og Johannes virket i byen i hver sin periode.
Vers 2. De troende i Efesos hadde sluttet å tilbe Artemis, eller Diana som fruktbarhetsgudinnen het. Det var derfor det kom til opprør i byen etter at Paulus hadde forkynt evangeliet der fordi man sluttet å tilbe Diana og dermed tapte Dianas presteskap mange penger. En av de tingene som Efesos var berømt for var tempelet til gudinnen Diana.
Efesos var en sunn og frisk menighet på mange måter så lenge apostlene fortsatt var i live. Men her nevner Jesus også «dem som er onde». Etter hvert så ble kirken i Efesos godt kjent med trengsel og motgang, og hadde indre vanskeligheter på grunn av falske profeter, men disse ble avslørt. Dette må være de falske apostlene som dukket opp i urkirken allerede mens Jesu apostler levde, og som kalte seg apostler. Disse utgjorde den mest alvorlige trusselen som urkirken var utsatt for mot slutten av det første århundre. Disse forfektet Dokteismen, en viktig gnostisk doktrine, som sier at Kristi legeme ikke var menneskelig, men var enten åndelig eller så besto det av et «himmelsk stoff», og at hans lidelser derfor bare var tilsynelatende.
Vers 3. I det første århundre arbeidet menigheten i Efesos med stor glød og iver, og Efesos ble etter hvert utgangspunktet for de fleste misjonsreisene i Lilleasia, i det første og andre århundre.
Vers 4. I begynnelsen av det andre århundre ble menigheten etter hvert en ukjærlig menighet. De holdt riktignok fast på den rene læren, men rettroenhet kan ikke erstatte kjærligheten til Jesus og medmenneskene. Det hjelper fint lite å holde alle Guds bud dersom nestekjærligheten er borte (se Markus 10,17-21). Ifølge tradisjonen var det i Efesos at Johannes bodde både før og etter oppholdet på Patmos.
Vers 5. Her er det en klar oppfordring om å vende om og bli som før, da de hadde en tro som var virksom i kjærlighet. En menighet opphører nødvendigvis ikke å være en menighet selv om den faller fra læren. Den fortsetter å være en menighet, men den blir da et sted uten lysestake, eller sagt med andre ord: den er ikke lenger et lys for en verden som befinner seg i et åndelig mørke. Jesu advarsel om «å flytte lysestaken» vekk fra Efesos gikk i oppfyllelse i det 13. århundre da kristendommen ble fortrengt til fordel for islam. I dag hersker islam der kristendommen tidligere lyste opp.
Vers 6. Noen kristne har falt til «nikolaittenes gjerninger» det vil si falske doktriner, men det gjorde ikke de troende i Efesos. Nikolaittenes gjerninger dreier seg om en livsførsel, med bl.a. utukt og deltagelse i avgudsfester, i virkeligheten en livsførsel uverdig for en kristen. Nikolaittene var disipler av en proselytt fra Antiokia som het Nikolaus. Ordet Nikolaittene kan også forstås symbolsk, og betyr «seier over legfolk». Denne sekten gjorde krav på en overlegenhet som «tillot» dem å dyrke avguder og drive med utukt og hedenskap. Det settes også likhetstegn mellom nikolaittenes lære og Bileams lære, noe vi vil komme nærmere inn på under Pergamon. Ireneus identifiserte Nikolaittene som en gnostisk sekt, en sekt som forsøkte å binde sammen gresk filosofi og kristen tro for å nå en høyere erkjennelse. Nikolaittene har også blitt et symbolsk uttrykk for gnostikerne, og de plaget menighetene på den tiden, og da spesielt i Efesos og Pergamon (vers 15).
Vers 7. Dersom menigheten hører på Jesu formaning og omvender seg, vil de få evig liv gjennom den oppstandne Jesus Kristus, og vandre med ham i Guds paradis hvor de kan spise av livets tre. Dette verset bekrefter at budskapene til de sju menighetene har gyldighet for hele kirken gjennom alle tider.
Efesos betyr «Attraktiv», og blir kalt Kirken som mistet sin lidenskap.
Ser vi på kirken generelt i dag finner vi denne egenskapen eller karakteristikken. Vi har kirkesamfunn som en gang tok Guds ord på alvor, men som i dag har liberalisert mye av det de før holdt høyt i hevd. De har altså «forlatt sin første kjærlighet»
Nøkkelord:
Engelen: Engel betyr i tillegg til det vi forstår med en engel et sendebud, budbærer, og som i dette tilfellet menighetens eller kirkens leder.
Han som holder de sju stjernene: ´Han´ i denne sammenhengen er Jesus, det er Han som går blant de sju lysestakene og holde de sju stjernene i sin hånd, stjernene er det samme som engel (se Åpenbaringen 1,20)
Han som vandrer midt iblant de sju lysestaker av gull: Lysestaker av gull er menighetene (se Åpenbaringen 1,20), og det at de er av gull betyr at de er verdifulle for Gud.
Husk derfor hvor du er falt fra: Urkirken var ren så lenge som en eller flere av apostlene levde. Etter Johannes døde rundt år 105, skjøt frafallet fart. At frafallet hadde begynt tidlig finner vi fortalt av Paulus i 2 Tessalonikerbrev 2,3-7: «3 La ingen forføre dere på noen måte! For den Dagen kommer ikke uten at frafallet først er kommet, og syndens menneske er blitt åpenbart, fortapelsens sønn. 4 Han er den som står imot og opphøyer seg over alt det som kalles Gud eller som blir tilbedt, slik at han sitter som Gud i Guds tempel og viser seg selv fram som om han er Gud. 5 Husker dere ikke at da jeg ennå var hos dere, fortalte jeg dere disse ting? 6 Og nå vet dere hva som holder igjen, for at han kan bli åpenbart i sin egen tid. 7 For lovløshetens hemmelighet er allerede nå i virksomhet. Det er bare det at den som nå holder igjen, skal bli tatt bort«.
2 Tessalonikerbrev 2,7 viser til forholdet mellom de romerske militær-politiske myndighetene (keiseren) og Romas religiøse leder, biskopen (senere paven), som allerede var i virksomhet. Når den militær-politiske myndigheten, keiseren, som er den Paulus kaller den som nå holder igjen, flyttet til Konstantinopel (Istanbul) kom Romas religiøse leder mer til syne, og tilranet seg etter hvert den politiske makten i det politiske vakuumet som oppsto da keiseren forlot Roma.
Kritikk, ros, befaling og løfte til menigheten.
Kritikk: Kjærligheten til Kristus er ikke lenger brennende.
Ros: Tåler ondskap, holder ut og har tålmodighet.
Befaling: Gjør gjerningene du gjorde først.
Løfte: Den som seirer skal få ete av livets tre.
I seks av de sju brevene finner vi en spesiell uttalelse som kan knyttes til tiden for Jesu gjenkomst, og vi vil se at Jesu gjenkomst kommer nærmere etter hvert som vi beveger oss gjennom brevene.
I det første brevet står det: … skal jeg komme brått over deg … en advarsel om at vi må være våkne.
Det andre brevet. Brevet til Smyrna, Åpenbaringen 2,8-11:
Dette er kirkens 2. periode. Innbyggerne i Smyrna burde forstå allegorien i uttrykket «han som var død og er blitt levende» all den tid byen ble ødelagt år 545 f.Kr. og senere gjenoppbygget. I Smyrna går de ikke-kristne mye lenger i sin forfølgelse av de kristne og i år 155 led Polykarp martyrdøden da han ble brent på bålet. Dette skjedde etter tradisjonen kl. 14.00 lørdag 23. februar 155. Senere ble ca. 1500 kristne drept i samme by. Denne menigheten representerer perioden i tidsrommet 155 og 313 e.Kr. Det er Polykarps martyrium innleder denne perioden.
Byen Smyrna, som i dag heter Izmir, er antakeligvis grunnlagt allerede for omtrent 4000 år siden, og er en av de eldste bosetninger ved Middelhavet. Rundt 1500 år f.Kr. havnet hele regionen under det hettittiske riket. Senere, ca. 610 – 600 f.Kr. ble Smyrna underlagt det Lydiske riket. Perserkongen Kyros den Store erobret det Lydiske riket og ødela Smyrna i år 545 f.Kr. Aleksander den store gjenoppbygde byen rundt år 335 f.Kr. og Lysimakhos utvidet og forsterket byen mellom 301 og 281 f.Kr.
Vers 8. Byen Smyrna ble ødelagt eller «døde» år 545 f.Kr. og lå øde og ubebodd i 210 år inntil den ble «levende» igjen ca. år 335 f.Kr. da byen ble bygd opp igjen av Alexander den store, og senere utvidet av to av hans generaler. Dette er en klar parallell til Jesus som var død og ble levende igjen. Her led Polykarp, som var biskop i Smyrna, martyrdøden 23. februar 155 e.Kr.
Vers 9. Menigheten i Smyrna var fattig når det kommer til jordiske rikdommer, men Jesus sier allikevel at denne menigheten er rik, og da i betydningen av både å ha troen og ved å bevare troen til tross fra angrep utenfra. Menigheten i Smyrna ble forfulgt. Jøder her, er derfor i betydningen av kristne, ikke bokstavelige jøder, (Romerbrevet 2,29.28; 9,6.7; Galaterbrevet 3,28.29; 1 Peters brev 2,4). Det var de hedningkristne «dem som sier de er jøder og som ikke er det», som ikke tok Guds ord helt på alvor og som blandet kristendom og hedenskap. Dette er historisk fundamentert da Apostlenes gjerninger viser til mange av de problemene urkirken hadde, og som kom som et resultat av falske anklager rettet mot dem av bl.a. jøder, som virkelig var jøder, (Apostlenes gjerninger 13,45; 14,2.19; 17,5.17; 18,5.6.12; 21,27).
Uttrykket «Satans synagoge» må leses på samme måte som uttrykket i Matteus 3,7: «Dere giftslangers avkom!» som ble sagt til fariseerne og saddukeerne. Fariseerne og saddukeerne ´forgiftet´ Guds ord med sine menneskelige tradisjoner. Jødenes religiøse senter var synagogen, og uten tvil et sted hvor mange av komplottene mot Jesus og hans disipler ble pønsket ut. «Satan» betyr jo «anklager» eller «motstander» (Sakarja 3,1; Åpenbaringen 12,10). De jødiske synagogene ble bokstavelig talt «synagoger for anklageren», eller Satans synagoge.
Vers 10. Det var mange av de kristne som ble forfulgt for sin tro, men allikevel ble de tro inntil det siste. At Smyrna blir kalt en Satans synagoge, må forstås ut fra hva ordet djevel egentlig betyr. Ordet betyr som nevnt over «anklager», og her ble de kristne anklaget for alt mulig. Tidsaspektet for trengselen i dette verset er tolket på minst to måter. a) Ti dager må forstås som ti år etter år/dag-prinsippet hvor en profetisk dag er et bokstavelig år. Den verste forfølgelsen de kristne i Smyrna opplevde var de siste ti årene av denne perioden fra 303 til 313, først under Diokletian og så under hans etterfølger Galerius. Forfølgelsene opphørte i 313 da keiser Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion i Romerriket. b) Den andre tolkningen går ut på at ti dager er «et billedlig tall». Tallet ti i hebraisk tankegang var et minstemål av noe – og som ofte forekommer i skriften.
Uansett vil det være mer konsistent og i harmoni med sunne bibelske fortolkningsprinsipper at de ti dagene har en bokstavelig sammenheng med de aktuelle hendelsene i Smyrna, og en billedlig applikasjon til historien representert ved menigheten i Smyrna.
Vers 11. Dersom de kristne i Smyrna holder seg til ordet, har de et løfte fra Herren om at de ikke skal se den annen død. Dette betyr at de får del i den første oppstandelsen som gir rett til evig liv. Også dette verset bekrefter at budskapene til de sju menighetene har gyldighet for hele kirken gjennom alle tider.
Smyrna betyr «Myrra», og var Kirken som ble forfulgt.
De troende har gjennom hele historien blitt forfulgt for sin tros skyld, og dette vil nok fortsette helt til Jesus kommer tilbake. Ifølge Daniel 12,1 har vi den verste foran oss. I likhet med Filadelfia får ikke Smyrna kritikk.
Nøkkelord:
Jeg vet om gjerningene dine, trengselen din og fattigdommen din – men du er rik: Smyrna var en by fattig på jordisk rikdom, men menigheten i byen var rik i Bibelsk forstand. De led under forfølgelse og de ble drept fordi de trodde på Jesus Kristus.
Bespottelsen fra dem som sier de er jøder: De ekte troende led også under hån og spott fra hedningkristne som ikke tok kristendommen helt på alvor og som blandet hedenskap og religion.
En Satans synagoge: Disse hedningkristne anga også andre kristne / jødekristne til de militære myndighetene så de kunne bli fjernet. Allegorien er at fariseerne og de skriftlærde la sine planer i synagogene rundt om i Judea.
Dere skal ha trengsel i ti dager: Denne kirken ville altså lide under en voldsom forfølgelse, en ti år lang forfølgelse. Dette skjedde i Smyrna da keiser Diokletian startet en stor forfølgelse av kristne i 303 e.Kr. som Galerius videreførte da han ble keiser i år 305 og holdt det gående til sin død i 311. Konstantin den store avsluttet denne forfølgelsen i 313 ved å gjøre kristendommen til en av mange statsreligioner i det romerske riket. Forfølgelsen stoppet etter ti år, nøyaktig som profetien hadde sagt.
Kritikk, ros, befaling og løfte til menigheten.
Kritikk: Ingen kritikk.
Ros: Utholder lidelse med verdighet.
Befaling: Vær tro inntil døden.
Løfte: Den som seirer skal få livets krone.
Det tredje brevet. Brevet til Pergamon, Åpenbaringen 2,12-17:
Dekker perioden mellom 313 og 538 e.Kr. og er den tredje periode i kirkens historie. Pergamon er kjent for sitt 12 meter høye alter til ære for guden Zevs. Pergamons gud var imidlertid Asklepios også kjent som legekunstens gud, interessant nok symbolisert ved en slange. Byen var et senter for okkultisme og Østens mystisisme og orientalske religioner. Under keiser Konstantin endret mye seg og da spesielt etter hans «omvendelse». Forfølgelsen stoppet for en tid, men nå ble det blandet hedenske skikker inn i kristendommen. Tilbedelse av hedenske avguder ble erstattet med tilbedelse av martyrer (helgener), og keiserdyrkelsen ble byttet ut knefall for biskopen (paven) i Roma. Keiser Konstantins dekret om å gjøre kristendommen til en offisiell statsreligion i det romerske riket gjennom Milano-ediktet fra februar 313 innleder denne perioden.
Pergamon, hvis historie skriver seg tilbake til det 8. århundre før Kristus, ble hovedstaden for kongedømmet Pergamon som igjen ble et betydelig kongedømme under den hellenistiske perioden under Attaliddynastiet, 281–133 f.Kr. Pergamon er oppført på Unescos verdensarvliste. Kong Attalos III ga kongeriket til den romerske republikken i år 133 f.Kr. Pergamon hadde det nest største biblioteket i den antikke verden med rundt regnet 200 000 bokruller. Bare biblioteket i Aleksandria var større. Da ptolemeerdynastiet, kongen i sør, sluttet å eksportere papyrus oppfant de i Pergamon et nytt materiale å skrive på – pergament – som senere ble utviklet til pergamentpapir.
Vers 12. Pergamon var hovedstaden i Lilleasia i romertiden, og et senter for okkulte strømninger, og her var det, i tillegg til Zevs og Asklepios, templer for Athena, Dionysos, og for de egyptiske gudene Isis og Serapis. Under Attaliddynastiet ble byen til et av de viktigste kultursentrene i hele den greske verden.
Vers 13. «Der Satans trone er» henspiller på dette at byen var et senter for det okkulte og at det var flere hedenske templer i byen. Som hovedstad ble byen et senter og knutepunkt i Lilleasia. Her led Antipas martyrdøden rundt år 90 – 92 da han ble brent på et okseformet messingalter fordi han hadde drevet ut onde ånder, som lokalbefolkningen tilba, ut av kirken. Det var apostelen Johannes som ordinerte Antipas til biskop i Pergamon.
Vers 14. Her dukker Bileams lære opp igjen som i vers 6 der det blir satt likhetstegn mellom Bileams lære og Nikolaittene. Bileam var en spåmann og åndebesverger og det var flere av denne type spåmenn og åndebesvergere i byen som blir kalt «Satans bolig og trone». Analogien med Bileam indikerer at noen i Pergamon hadde til hensikt å ødelegge menigheten ved å splitte den opp, og deretter så hedenskap inn i den rene menigheten. Bileam, som vi kan lese om i 4 Mosebok kapitlene 22 – 24, satt sine egne interesser foran Guds folk. De kristne ble påvirket av denne sammenblandingen av hedenskap og kristendom, og litt etter litt så begynte man å ta i bruk religiøse drakter og ritualer fra de hedenske religionene, så som hyrdestaven (i det 4. århundre), vievann, bønn for de døde og tilbedelse av bilder og helgener og på den måten fikk hedenskapen større og større plass i kirken.
Vers 15. Også i dette verset er det en parallell til vers 6. Selv om en del ytre forhold bedret seg under keiser Konstantin så ble andre forhold verre. De store forfølgelsene stoppet, i hvert fall for en viss periode, men forfallet innad i kirken begynte ved at man antok hedenske skikker og begynte å tilbe martyrene. Det var ikke bare nikolaittenes lære som trengte seg inn i kristendommen. Også babylonske mysteriereligioner vant innpass, sammen med mor/barn religioner slike som: Semiramis og Tammuz, Isis og Horus, Venus og Jupiter, Cyblee og Deoius og selvfølgelig dyrkingen av solen – «Sol Invictus».
Vers 16. Her kommer Jesus med en klar advarsel til kirken. Vend om! eller så vil han komme og kjempe mot dem, den falne kirken, med det tveeggede sverdet.
Vers 17. Dersom menigheten i Pergamon vender om, og holder på ordet, skal de ikke rammes av død, men gis en hvit stein som her symboliserer det evige liv.
Pergamon betyr «Den opphøyde», og blir kalt Den tolerante kirken.
Selv om det nesten alltid har vært en viss form for okkultisme i kirken, ser vi i vår tid stadig mer av det okkulte hvor det flørtes med åndskrefter, Wiccakulturen, New Age og en utstrakt avgudsdyrkelse sammen med en sammenblanding av kristendom og Østens mystikk og religioner og hedenske skikker innenfor kirken.
Nøkkelord:
Der Satans trone er: Pergamon var et senter for det okkulte, og det var, som vi ser over, flere hedenske templer i byen. Pergamon ble et sted hvor afrikanske (egyptiske), orientalske, ja nær sagt alle typer religioner og Østens mystisisme møttes. Pergamons gud var Asklepios, legekunstens gud – som interessant nok er symbolisert ved en slange.
Bileams lære: Bileam var en spåmann og åndebesverger, og vi kan lese historien hans i 4 Mosebok 22, hvor Balak, sønnen til kongen i Moab, vil ha Bileam til å forbanne Guds folk.
Balak: En hedensk prins som ville ødelegge Guds folk.
Jeg vil kjempe mot dem med sverdet fra Min munn: Å kjempe med sverdet fra min munn, er noe Jesus sier, og med det mener han Guds Ord.
Kritikk, ros, befaling og løfte til menigheten.
Kritikk: Tolererer umoral, avgudsdyrkelse og vranglære.
Ros: Det er mange som bevarer troen på Kristus.
Befaling: Omvend deg.
Løfte: Den som hører skal få skjult manna og en stein med et nytt navn.
I det tredje brevet står det: … ellers kommer jeg brått over deg … og det er fortsatt en oppfordring om å vende tilbake til Gud før det er for sent.
Det fjerde brevet. Brevet til Tyatira, Åpenbaringen 2,18-29:
Tyatira var den minst viktige byen av de sju byene. Tyatira representerer den fjerde og den lengste perioden i kirkens historie, fra 538 til 1517 e.Kr. Jeg tror Gud ønsker å fortelle hvor viktig denne perioden er for hans folk ved å plassere dette brevet midt i rekken av brev, og det at dette er det lengste budskapet. Biskopen i Roma tok den politiske makten etter Vestromerrikets fall, og i 538 var pavemakten etablert slik vi kjenner den i dag. Dette innleder den fjerde perioden. Hele dette brevet forteller at noe skal skje, noe som vil få store konsekvenser for kirken. I denne perioden finner vi de største vederstyggelighetene som har forekommet i kirken. Vi får også vite at det at blir reist opp mennesker som holder Guds Bud, slik som valdenserne, M. Luther, Zwingli og Calvin, for å nevne noen. Pave Gregor VIII proklamerer paven som den eneste leder både for kirken og for verden, og Innocens III kaller seg selv og pavemakten «Jesu Kristi vikar på jorden». Vers 19 forteller om den kommende reformasjonen: «Jeg vet om gjerningene dine, kjærligheten din, tjenesten din, troen din og tålmodigheten din. Og når det gjelder gjerningene dine, er de siste flere enn de første». Kirken blir irettesatt fordi den tolererer «kvinnen Jesabel», som symboliserer historiens største åndelige «horeri» som er en blanding av kristendom og hedenskap.
Tyatira er det antikke navnet på byen som i dag heter Akhisar. Byen het først Pelopia, men ble kalt Tyatira av kong Selevkos I Nikator i 290 f.Kr. I antikken lå Tyatira på grensa mellom Lydia og Mysia. Byen var kjent for farging av tøy og var et senter for indigohandel. Byen var et senter for kristendom helt fra apostlenes dager og fram til 1922, da den gresk-ortodokse befolkningen ble deportert. Dette er det lengste sendebrevet, men til den minst viktige byen. I denne perioden starter en ny epoke i kirkens historie. Ved inngangen til perioden blir pavemakten etablert slik vi finner den i dag. Pave Gregor VII bekjentgjør at han vil være enehersker både i kirken og i verden og pave Innocent III utroper paven til Jesu Kristi vikar på jorden.
Vers 18. Ifølge Stefanos av Bysantium (Bysants), var det Selevkos I Nikator som ga Tyatira sitt navn, «thuateira», som på gresk skrives «θυγατήρ» thugater, og som betyr «datter». Egentlig ganske interessant all den tid romerkirken kaller seg moderkirken.
Vers 19. Dette verset viser til de gruppene som opp gjennom historien blant annet har kjempet for å få Bibelen på et lesbart språk som Valdenserne, og den kjærligheten de viste til sannheten. Disse kan på en måte kalles reformasjonens forløpere. De siste gjerninger viser til den virkelige reformasjonen, som kom gjennom Luther, Zwingli, Calvin m.fl. og gikk til angrep på det de kalte falske læresetninger i romerkirken. I denne perioden, 538 – 1517, ble mørket stadig tettere over kirken, og den fjernet seg lenger og lenger vekk fra Bibelen. I løpet av disse snaue 1000 årene som fulgte implementerte kirken flere ubibelske doktriner, så som barnedåp, læren om helvetes evige pine, skjærsilden, den siste olje, sølibat for prester, rosenkransbønn, salg av avlatsbrev, Marias ubesmittede unnfangelse, krav om skriftemål, tilbedelse av hostien (nattverdsbrødet) og sjelens udødelighet for å nevne noen. I 1179 opprettet DKK inkvisisjonen, og pave Innocent IV fulgte opp 15. mai 1252 med pavebullen «Ad Extirpanda», som forsvarer både inkvisisjonen og «begrenset bruk av tortur». Navnet ««inkvisisjon»» er eldre, og betegner en romersk rettsprosedyre, inquisitio. Inkvisisjonen ble opprettet for «bekjempelsen av splittelse, vranglære og kjetteri, samt kampen for Kirkens og dens dogmers universalitet», for å bekjempe religiøse dissentere spesielt blant Katarer og Valdensere). I våre dager heter inkvisisjonen: «The Congregation for the doctrine of the faith!», (på norsk: «Kongregasjonen for troslæren», ofte kalt «Troskongregasjonen»). Det er for øvrig ikke første gang at inkvisisjonen bytter navn. I 1908 endret pave Pius X navnet til «Supreme Sacred Congregation of the Holly Office», eller «Den hellige kongregasjon for det hellige officium». Det nåværende navnet ble innført i 1965 av pave Paul VI. Kongregasjonens nåværende virkefelt er særlig definert gjennom den apostoliske konstitusjonen «Pastor Bonus», promulgert, av pave Johannes Paul II den 28. juni 1988. Promulgert vil si det samme som en uttalelse ex cathedra av paven. En ex cathedra-uttalelse blir sagt å være beskyttet av Den Hellige Ånd fra alle slags feil. I tillegg til dette så innførte den katolske kirken et forbud mot å lese Bibelen i 1229, et forbud som ble gjentatt flere ganger fram til reformasjonen.
Vers 20. Navnet Jesabel er her brukt for å beskrive en djevelsk makt, som med en kvinnes sjarmerende og listige egenskaper forfører kristenheten inn i et nesten ugjennomtrengelig mørke. Historiens største åndelige utroskap finner vi i denne perioden som bl.a. innebærer en systematisk religionsblanding, synkretisme, iverksatt av kirkens egen ledelse. Jesabel er i det gamle testamente brukt som dekknavn for en falsk profet. Menigheten lokkes til å drive hor og spise avgudsoffer.
Den historiske Jesabel var en fønikisk prinsesse som giftet seg meg den israelske kongen Akab, (1 Kongebok 16,31; 18,13). Som øversteprestinne innførte Jesabel tilbedelse av solguden Ba´al og modergudinnen Astarte i Israel.
På samme måte innførte kirken i middelalderen ikke-bibelske læresetninger som for eksempel tilbedelse av gudemoren (Maria), samt at de innførte andre skikker fra solkultene. På samme måte som den historiske Jesabel fikk folket til å tilbe avguder, og som de falske profetene på Johannes´ tid fikk folket til å tilbe avguder, slik gjør også våre dagers Jesabel, hun fører Guds folk til fall.
Vers 21. Gud har i denne perioden gitt kirken mange muligheter for omvendelse fra sitt «horeliv», gjennom grupper som valdenserne, albigensere, hugenottene, og enkeltpersoner som Wyclif, Hus, m.fl. Rundt den tiden da de første gruppene sto opp mot pavemakten skrev pave Benifaz VIII, som var pave mellom 1294 og 1303, dokumentet «Corpus juris canonici, Extravag» hvor han sier at «De frafalne kan ikke bare utelukkes fra kirkefellesskapet, men også lovmessig henrettes». Uttrykket «omvendte seg ikke» betyr at «Jesabel» i vers 20 «avslo å angre». Det betyr med andre ord ikke det at hun, Jesabel, ikke hadde fått lys over dette, heller ikke var det fordi hun var ignorant med vilje, men ene og alene fordi hun valgte å føre et stadig pågående og trassig opprør mot Gud.
Vers 22. Her fortelles det at denne «Jesabel» skal kastes på sykeseng. Det gis også en klar advarsel til de som driver «hor» med henne.
Vers 23. «Barna hennes» i dette verset er alle de kirkesamfunn som i våre dager fortsatt forfører de menneskene som oppriktig søker Gud, (vers 20). Dette må sees i sammenheng med vers 22. Både de som holder seg til denne falske profeten «Jesabel» og gjør som hun gjorde vil en dag bli dømt av Herren Jesus Kristus.
Vers 24. Uttrykket «ikke har kjent Satans dybder» henspiller på denne kirkes ledere som påberopte seg en dypere kunnskap, bl.a. om det gode og det onde. De kristne som ikke fulgte sine ledere i dette har lidd under forfølgelse, og mange har blitt drept for sin tros skyld. Disse skal ikke rammes av den dommen som kommer over Jesabel.
Vers 25, 26, 27 og 28. Disse versene omhandler det samme og utgjør en innstendig bønn om å bevare troen og gjøre Jesu vilje, og holde ut helt til slutt. Den som gjør det vil få del i «morgenstjernen». Morgenstjernen er et av Herrens navn. «Han» i vers 27 refererer til «den som seirer» i vers 26. På samme måte som Gud Faderen sier i Salme 2,7-9 om Kristus at han skal regjere over folkeslagene med sin jernstav, så sier Kristus til den seirende at også han skal regjere over folkeslagene med en jernstav.
Vers 29. Denne formaningen: «Hør hva ånden sier …» avslutter hvert av de sju brevene til de sju menighetene.
Tyatira betyr «Parfyme», og blir kalt Den kompromissfulle kirken.
Kirkens generelle forfall, og stadige forsøk på reformasjon av kirken gjenspeiles i det faktum at den falne kirken tolererer avgudskulter og aksepterer umoral.
Nøkkelord:
Jeg vet om … troen din og tålmodigheten din: Selv om kirken i seg selv hadde falt fra den rene troen, var det likevel mange som holdt seg til den rene lære, derav troen og tålmodigheten.
Kvinnen Jesabel: Navnet Jesabel er her brukt for å beskrive en djevelsk makt, som med en kvinnes sjarmerende og listige egenskaper fører kristenheten inn i et nesten ugjennomtrengelig mørke.
Jeg vil utrydde barna hennes ved død: Dette viser også tilbake til Jesabel, og det er hennes barn, de som driver med de samme okkulte handlingene, som skal utryddes ved død. Dette er et spesielt uttrykk, og jeg tror vi kan se på dette som evig død. Se også Åpenbaringen 6,8 hvor det står: «Og jeg så, og se, en gulblek hest. Og navnet på ham som satt på den, var Døden, og Dødsriket fulgte med ham. Og det ble gitt dem makt over en fjerdedel av jorden, til å drepe med sverd, med hungersnød, med død og ved villdyrene på jorden».
Det er nok en vesensforskjell på en som blir drept med sverdet for Guds skyld, og en som blir drept med død. Den gudfryktige som dør, drept med sverdet, vil leve igjen, men den som driver med trolldom og okkultisme, slik som Jesabel, vil til slutt dø den andre død. De skal altså drepes med døden!
Det er to vers i budskapet til Tyatira som jeg synes vi bør tenke over. Det er versene 21 og 22:
21 Og Jeg gav henne tid til å omvende seg fra sitt horeliv, men hun omvendte seg ikke. 22 Se, Jeg kaster henne på sykeseng, og dem som lever i utuktig samliv med henne, kaster Jeg ut i stor trengsel, hvis ikke de omvender seg fra gjerningene sine.
Gud tillot at denne kiken holdt på som den gjorde i 1260 år, og det ble gjort mange forsøk fra Guds side for å endre ´Jesabel´. Til og med reformasjonen valgte Gud å bruke for å prøve å få denne makten til å vende seg vekk fra sine ugjerninger og vende tilbake til Ham. Dette viser oss en tålmodig Gud som ønsker å frelse alle mennesker i hele verden.
Kritikk, ros, befaling og løfte til menigheten.
Kritikk: Tolererer avgudskultus og umoral.
Ros: Kjærlighet, tjeneste, tro og tålmodighet er større i slutten av perioden enn i starten.
Befaling: Dommen kommer, bevar troen.
Løfte: Den som hører skal seire over folkeslagene og motta morgenstjernen.
I det fjerde brevet står det: … se jeg kommer … og fortsatt får vi en oppfordring om å vende tilbake til Gud før det er for sent.