Det sjette segl, Åp 6,12-17; Naturkatastrofer.
Jesus fortalte i Matteus 24 at før hans gjenkomst skulle det komme «jordskjelv» (v. 7) og «solen bli formørket, og månen skal ikke gi sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himlenes krefter skal rokkes» (v. 29). Setter vi dette inn i et historisk perspektiv som adventister, mener vi at slutten på profetisk tid og starten på endetiden (i utvidet forstand), faller sammen med slike begivenheter som følger det sjette segl. I forkant av utløpet av de 2300 kvelder og morgener, og forkynnelsen av den første engels budskap i 1844 skjedde det noe som kan leses som oppfyllelsen av profetiene i Matteus som er nevnt over. Dette seglet initierer avslutningen av profetisk tid, dvs. den delen av tidslinjen som omfattes av profetier basert på tidsangivelser.
Her leser vi om et stort jordskjelv, og vi har to muligheter. Det var et stort jordskjelv i Lisboa i 1755 som kan plasseres inn i denne profetien, men «jordskjelv» er også en vanlig karakteristikk av et guddommelig besøk. Se 2 Mosebok 19,18; Jesaja 2,19; Haggai 2,6. Det som er interessant i forbindelse med jordskjelvet i det sjette seglet er at vi også finner jordskjelv mellom den sjette og sjuende basun i 11,13, og mellom den sjette og sjuende skål i 16,18.
Også Amos 8,9 snakker om denne type begivenheter. «På den dagen skal det skje, sier Herren Gud, at Jeg skal la solen gå ned ved middagstid, og Jeg formørker jorden mens det ennå er fullt dagslys», og Jesaja 29,6 sier dette: «Du skal bli hjemsøkt av hærskarenes Herre med torden og jordskjelv og et veldig drønn, med uvær og storm, og med flammen av en fortærende ild.»
Skal vi tolke dette bokstavelig så må jordskjelvet være av en slik karakter at det merkes over hele verden, slik jordskjelvet i Lisboa gjorde. At solen formørkes og månen blir rød som blod kan av naturlige grunner ikke sees over hele verden samtidig.
Det springende punktet er om vi skal tolke Åpenbaringen 6,12-13 på samme måte som vi tolker Matteus 24,29. Fordi vi forstår Matteus 24,29 bokstavelig, er det derfor nødvendig at vi også skal forstå Åpenbaringen 6,12 bokstavelig, da de tar opp de samme begivenhetene i samme rekkefølge.
– Straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket, og månen skal ikke gi sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himlenes krefter skal rokkes. Matteus 24,29
– Jeg så da Han åpnet det sjette seglet, og se, det ble et stort jordskjelv. Og solen ble svart som sekkestrie av hår, og månen ble som blod. Og stjernene på himmelen falt ned på jorden, som et fikentre som mister sine siste fikener når det blir ristet av en kraftig vind. Åpenbaringen 6,12-13
Nøkkelord. Sju skapelsesstrukturer er nevnt i profetien og vil berøres i forbindelse med endetiden.
1) Jordskjelv: Jordskjelvet i Lisboa. Dette jordskjelvet må ha vært mange ganger sterkere enn jordskjelvet i Stillehavet 2. juledag i 2004, da Australia flyttet seg 25 cm vekk fra jordskjelvets episenter, og som hadde en magnitude på hele 9,3 (tilsvarende Richters skala). Jordskjelvet i Lisboa fant sted den 1. november i 1755, og kunne merkes over hele Europa, opp til Norge, i Nord-Amerika, i Afrika, og langt østover i Russland.
2) Solen ble svart: Kl. 10.00 på formiddagen den 19. mai 1780 ble dagen mørk som den mørkeste natt. Man kunne nesten ikke se hånden for seg uten lys. Da det var fullmåne denne natten kan det ikke under noen omstendighet ha vært en solformørkelse denne dagen.
3) Månen som blod: Natten som fulgte ble månen rød som blod. Dette var to overnaturlige hendelser, og det er ingen som har kunnet påvise at det var måneformørkelse denne natten.
4) Stjernene falt ned: Den 13. november 1833 opplevde man en meteorittstorm uten sidestykke. Det var så mange meteoritter så natten ble lys som dagen. Vanligvis så kommer meteorittene fra ett sted og går til ett annet sted, (for eksempel fra øst til vest), men denne natten så var det annerledes. Selv om det så ut til at alle meteorittene kom fra ett punkt på himmelen så forsvant de i alle himmelretninger, omtrent som spilene i en paraply som går ut fra et felles punkt for så å strekke seg ut i alle retninger. Stjerneregnet fortsatt også utover den påfølgende daget og var fullt synlig i dagslyset.
Slik som Matteus 24,29 spenner over et langt tidsrom, slik spenner også det sjette segl over det samme tidsrommet. I disse versene, Åpenbaringen 6,12-14, beveger vi oss historisk fra «innledningen av endetiden» til «slutten av endetiden». De siste tre tegnene i vers 14 er de endelige varsler om Jesu gjenkomst, når dette skjer så kommer Herren i all sin makt og ære. Dette verset gjenspeiler andre apokalyptiske skrifter (se bl.a. Jeremia 4,24; Nahum 1,5), som i hovedsak bruker slike hendelser for å beskrive denne tidsalders slutt. Dette seglet inneholder derfor mer enn de hendelsene som til nå har blitt oppfylt, og det står fortsatt en jordisk og en kosmisk katastrofe for døren. Hittil har bare fire av sju strukturer blitt rammet. Sju skapelsesstrukturer skal altså bli berørt, 1) jordskjelv, 2) solen blir formørket, 3) månen blir rød, 4) stjernene faller ned, 5) himmelen trekker seg sammen, 6) hvert fjell blir flyttet vekk og 7) hver øy blir flyttet vekk, Åpenbaringen 6,12-14.
5) Himmelen trekker seg sammen og 6) hvert fjell og 7) hver øy blir borte: Dette er tre tegn som tilhører den absolutte endetid, og skjer i forbindelse med at Jesus forlater det aller helligste i den himmelske helligdom og kommer tilbake til jorden for å hente Sin trofaste rest.
Dersom vi i hovedsak leser de to siste seglene som parallelle hendelser og basunene som en enhet gir det harmoni til fortellingen. Da det sjette seglet åpnes så følger jordskjelvet (1755), solen formørkes og månen blir rød som blod (1780), samt meteorittstormen (1833). Vi kan også legge til 1798, da paven ble avsatt, arrestert og fengslet, som et endetidstegn. Versene 12 og 13 varsler inngangen til endetiden, og endetiden startet i 1844 da Jesus gikk inn i det aller helligste i den himmelske helligdom. De siste fire versene i kapittel 6 omhandler den absolutte endetid med Jesu gjenkomst. Vi må også ta med i betraktning at før Jesu gjenkomst så vil også de siste plagene ramme jorden.
Her finner vi altså de tegn som Jesus forutsa i Matteus 24,29, som er hendelser som peker fram mot slutten av profetisk tid, eller mot slutten av den lange tidsprofetien i Daniel 8,14 – de to tusen tre hundre kvelder og morgener. Det er ved utgangen av de 2300 årene vår øversteprest Jesus Kristus går inn i det aller helligste i den himmelske helligdom, og dette innleder en ny epoke i frelsesplanen. Daniels bok blir åpnet, og Gud reiser opp mennesker som med iver studerer Daniels bok sammen med Åpenbaringen, og de kommer fram til at Jesu gjenkomst er nær forestående. Adventbevegelsen, merk at det er adventbevegelsen og ikke SDA, vokser fram i kjølvannet av de begivenhetene som avslutter profetisk tid.
Adventbevegelsen var en tverrkirkelig vekkelse som førte til forkynnelsen av de tre englers budskap i første halvdel av 1840-tallet, og besto av mennesker fra alle datidens kirkesamfunn. SDA ble etablert som et eget kirkesamfunn i 1863 og fortsatte forkynnelsen av de tre englers budskap. Dette har pågått siden den gang, og vil pågå med vekslende styrke, men vil tilta i styrke og kraft når vi nærmer oss den absolutte endetid når det høye rop lyder sammen med de tre englers budskap.
Vi kan lese at også sju kategorier mennesker berøres (Åp 6,15): 1) kongene på jorden … 2) de store menn … 3) de rike menn … 4) hærførerne … 5) de mektige menn … 6) hver trell og … 7) hver fri mann.
At det er sju skapelsesstrukturer og sju kategorier mennesker må sees i lys av tallet sju, som er fullkommenhetens tall, og således forteller at den endelige dommen er fullstendig og berører hele skapningen som omfatter himmelen, himmellegemene, jorden og alle typer mennesker. Ingen ting unnslipper den endelige dom. Når det gjelder de sju skapelsesstrukturene, så rammes de fire første ved avslutningen av profetisk tid og de tre siste ved avslutningen av endetiden.
Teksten til det sjette seglet avsluttes med et spørsmål i vers 17 … … … For Hans vredes store dag er kommet, og hvem kan da bestå? … … og spørsmål krever som kjent svar:
Spørsmålet om hvem som kan bestå besvares i kapittel 7, mellom det sjette og det sjuende segl. I tillegg til dette verset så finner vi det samme spørsmålet flere steder i det gamle testamente, og vi finner vi et tilsvarende spørsmål på følgende steder.
Salme 76,8: «Du, Du er fryktinngytende. Og hvem kan stå for Ditt åsyn når Du blir vred?»
Nahum 1,6: «Hvem kan stå framfor Hans vrede? Hvem kan reise seg mot Hans brennende vrede? Hans harme blir utøst som ild, og klippene styrter sammen for Ham».
Malaki 3,2: «Men hvem kan holde ut den dagen Han kommer? Og hvem kan bli stående når Han viser Seg? For Han er som smelterens ild og som vaskerens såpe».
Dette omhandler som sagt kirkes siste fase på jorden. Nå brukes det et mere direkte språk, og forklaringen på det er at det ikke lenger er nødvendig å fremstille maktens identitet gjennom symboler. Det sjette segl innledes med et stort jordskjelv – Lisboa 1. november 1755, kanskje det største som har vært til nå. Rystelsene ble registrert over store deler av jorden. Den 19. mai 1780 ble solen svart som sekkestrie av hår . Natten som fulgte var månen rød som blod. Den 13. november 1833 ble nattehimmelen lys som dagen av et meteorittregn ingen har sett maken til. Men Gud ville ikke vært Gud dersom han ikke på forhånd hadde lagt alt til rette for oss mennesker. Gud lengter etter å frelse oss, men vi må ta det første skrittet. Vi må søke Gud, og invitere ham inn i våre hjerter. Det er en fantastisk passasje i Jeremias, som fullt ut viser Guds uendelige og grenseløse kjærlighet. «For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp. 12 Da skal dere påkalle Meg og gå av sted og be til Meg, og Jeg skal høre på dere. 13 Dere skal søke Meg og finne Meg, når dere søker Meg av hele deres hjerte. 14 Jeg skal la Meg finne av dere, sier Herren». Jeremia 29,11-14
Etter det sjette segl følger et intermesso, også kalt «den første parentes» med to begivenheter før det sjuende segl åpnes i kapittel 8,1. Kapittel seks avsluttes som sagt med det sjette segl og spørsmålet: «og hvem kan da bestå?» Dette spørsmålet indikerer at ingen kan bestå når de siste plagene faller over jorden og menneskene der. I hvert fall ikke uten hjelp. Kapittel 7 avbryter rytmen i åpningen av seglene, nettopp for å gi svar på spørsmålet i vers 17.
Det sjette segl dekker perioden 1755 til Jesu gjenkomst.
Hvert av de seks seglene som har blitt åpnet viser forskjellige stadier i kampen mellom det gode og det onde, mellom Jesus og Satan, og hvert eneste av disse seks stadiene åpenbarer for hele universet Guds rettferdighet (Åpenbaringen 5,13).
Det sjuende segl, Åp 8,1-6; Forspillet til de sju basuner.
Nøkkelord.
Stillhet i himmelen: Det hele starter med en dramatisk pause før de sju basunene slippes løs. Hvorfor er det stille? Kan stillheten skyldes det som er i ferd med å skje? Kan det være slik at hele himmelen venter i ærefrykt på oppfyllelsen av Guds vilje? At det er stillhet i himmelen før det sjuende seglet åpnes er i skarp kontrast til de seks første seglene. Kanskje Amos har svaret. «1 Så viste Herren Gud meg dette: Se, en kurv med moden frukt. 2 Han sa: Amos, hva ser du? Da sa jeg: En kurv med moden frukt. Da sa Herren til meg: Enden er kommet over Mitt folk Israel. Jeg skal ikke bære over med ham lenger. 3 På den dagen skal sangene i templet bli til klagesang, sier Herren Gud, Det blir mange døde kropper overalt. De skal kastes ut i stillhet. 4 Hør dette, dere som tramper ned den trengende og som gjør ende på de fattige i landet». Amos 8,1-4
Det ligger mye symbolikk i bruken av ordene «moden» og «enden». Ifølge Strong´s Concordance så er disse to ordene dannet av samme rotord på hebraisk, og her bruker profeten disse ordene i et ordspill ´moden´ (qayis) og ´enden´ (qes). Symbolikken er en kurv med moden frukt som symboliserer folkets fullmodne synd. Frukten, det vil si folket synder, er alt samlet sammen, og enden kommer snart gjennom det faktum at dommen over folket er umiddelbart forestående.
Da Han åpnet det sjuende seglet, ble det stillhet i himmelen omkring en halv time. Åp 8,1. Det er de som hevder at det ikke finnes klare bevis for kortere tidsangivelser enn en hel dag for profetisk tid, som er det samme som et helt år. Disse velger derfor å forstå at uttrykket «en halv time» ikke beskriver annet enn en udefinert kort periode. SDA har den forståelsen at uttrykket «en halv time» kan forstås som profetisk tid, og representerer i så fall en tidsperiode på sju og en halv dag. Jeg tror imidlertid at ettersom vi har beveget oss fra profetisk tid til endetid og da må dette leses i lys at «det ikke lenger skulle være noen tid», og at det må forstås som ´en kort og begrenset´ tidsperiode.
Jeg så: Uttrykket «Jeg så», i vers 2, kommer altså fra det greske ordet «horaó» (hor-ah’-o), som kan oversettes med «å se», «oppfatte», «være til stede», men det betyr også «ser på», «erfarte», «ble klar over» (i betydningen av å bli bevisst på noe; kommer til å innse eller forstå, tilstedeværelse), «ble oppmerksom på», skjelne, være/bli oppmerksom på. Jeg nevner dette fordi det er mange som vil sette et klart og definert skille mellom seglene og basunene. Uttrykket «jeg så» blir av mange forklart slik at når Johannes bruker dette, så er det fordi han beskriver et nytt syn. Jeg mener ganske enkelt det betyr at Johannes fokuserer på synet.
Sju engler mottar sju basuner: Når dette skjer har vi kommet inn i endetiden, men vi vet ikke hvor langt inn i endetiden vi har kommet. Men når det sjuende seglet åpnes så ser Johannes at det er sju engler som mottar sju basuner. Johannes ser ikke dette før han fokuserer på synet (jeg så). Uten å forsøke å lese noe inn i teksten tror jeg vi kan si at Johannes uten tvil ble overrasket over stillheten som fulgte åpningen av det sjuende segl. Ut fra ideen om at det sjuende segl inneholder de sju basunene mener jeg det blir feil å bruke oversettelsen «jeg så» i den forstand det legges føringer for at uttrykket «jeg så» er starten på et nytt syn. Her kan det like gjerne brukes «ble klar over» eller «ble oppmerksom på» de sju englene. Dette passer utmerket inn. Johannes blir satt ut av stillheten, og når han kommer til seg selv så blir han klar over, oppmerksom eller fokuserte på de sju englene i samme scene, de som mottok de sju basunene.
Når det sjuende segl brytes så er fortsatt ikke Guds rest beseglet, og slik sett er de ikke utenfor rekkevidde av de fire første plagene som kommer ved de sju basuner. Johannes ser nå forberedelsene til de sju basunene. Stillheten i himmelen i Åpenbaringen 8,1 er et vanskelig tema. Hvorfor er det stille? Det finnes mange plausible forklaringer, men jeg vil kun trekke fram tre.
1) Stillheten kan skyldes det faktum at det er Lammet som åpner seglene.
2) Stillheten kan skyldes det faktum at himmelens skapninger venter på at noe skal skje.
3) Stillheten kan skyldes det faktum at det sjuende segl, som inneholder de sju basuner, og som er startskuddet for den store trengselen som ender opp med Jesu annet komme, blir åpnet. Jesus har allerede gått inn i det aller helligste i den himmelske helligdom, og vi befinner oss med andre ord i endetiden.
Men, hvorfor er det nå stille i himmelen? Henger det sammen med det faktum at de ugudelige snart skal få sin endelige dom? Uansett, jeg leser det slik at det sjuende seglet inneholder både stillheten i himmelen, forspillet til de sju basuner og de sju basuner. Det sjette segl avsluttes med at engelen forteller Johannes at «… Hans vredes store dag er kommet, og hvem kan da bestå?», og det sjuende seglet blir åpnet i det første verset i kapittel 8, og konkluderer med at «Da han åpnet det sjuende seglet så ble det stille i himmelen … …»
Kapittel sju er i sin helhet et mellomspill, og dette kapittelet lever sitt liv uavhengig av hvordan vi forstår stillheten i himmelen. Jeg forstår dette slik at stillheten kommer som en direkte følge av at det sjuende seglet blir åpnet – og ikke minst innholdet i det sjuende seglet, ikke på grunn av hvem som åpner det.
Det sjuende segl dekker perioden fra 1844 til Jesu gjenkomst.
Oppsummering Daniel 2, 7, 8, sendebrevene og seglene.
Vi begynner nå å få en god oversikt over historiens gang. Vi har sett i Daniels bok hvordan fire riker oppstår og undertrykker Guds trofaste folk. Vi har sett på hvilke nasjoner det er som står bak denne undertrykkelsen. Under brevene til kirkene ser vi hvordan kirken forandrer seg opp gjennom tiden fra å være ren og brennende til å ta opp i seg hedenskap og menneskelige tradisjoner, og til å bli likegyldig. Under seglene ser vi hvordan Gud handler med sitt folk, og hvordan Satan er på pletten og motarbeider Gud i et forsøk på å tilintetgjøre Guds folk gjennom å forfølge og drepe, infiltrere kirken og ødelegge det rene Guds Ord, og resultatene av Satans forfølgelse i form av talløse martyrer. Vi så en del tegn i naturen som varsler overgangen fra profetisk tid til endetid, og at endetiden begynte et spesielt år.
Videre skal vi se mer på profetiene i Daniels bok, nærmere bestemt kapittel 11, egentlig kapitlene 10, 11 og 12. Vi skal se om Amos har rett når han sier at Gud ikke gjør noen ting uten å fortelle det gjennom sine tjenere profetene – dette med tanke på overgangen fra profetisk tid til endetid. Vi skal se mer på Åpenbaringen kapittel 13 og ikke minst kapittel 17, og vi vil se på de 144 000 som nevnes i Åpenbaringen kapittel 7 og 14. Vi skal se en del hendelser som initierte endetiden utenom de vi har nevnt.
For Herren Gud gjør ingen ting uten at Han åpenbarer Sitt hemmelige råd for Sine tjenere, profetene. Amos 3,7