Versene 15 til 45
Vers 15 Så skal kongen i Nord komme og kaste opp en voll og innta en befestet by. Styrkene fra Sør skal ikke holde stand. Selv ikke hans utvalgte folk skal ha styrke til å holde stand.
I dette verset ser vi det varslede sceneskifte (se vers 13), og det fjerde riket står klar til å ta over verdensherredømme. Selv om vi leser versene 5 til 39 som merisme, er det også en kiasme, hvor et bestemt tema gjentar seg i et visst mønster: A1; B1; C1; C2; B2; A2. Vi er halvveis i denne kiasmen, og at det kommer til et maktskifte er noe som passer godt inn i historien.
Vers 16 Men han som kommer imot ham, skal gjøre som han selv vil, og ingen skal holde stand framfor ham. Han skal stå i Det herlige landet med ødeleggelse i sin hånd.
Her står det militære Romerriket fram, noe som kommer fram i uttrykket han skal stå i det herlige landet, (se vers 41). Dette verset er det mange som ønsker å tolke slik at det er Antiokus IV Epifanes som er han som kommer imot ham. Dette forutsetter at Antiokus er den som setter opp ødeleggelsens styggedom som det vises til i vers 31.
De neste versene handler utvilsomt om det militære Romerriket, men det er en flytende overgang til det religiøse Romerriket. Vers 27 forteller oss at konflikten er løftet til en åndelig konflikt gjennom det at begge kongene, nord og sør, som i utgangspunktet var og er fiender, nå sitter ved samme bord.
Vers 17 Han skal sette seg fore å komme inn med styrken av hele sitt rike, men han vil gjøre rettferdige avtaler om forlik med ham. Han skal la ham få en kvinne så hun kan ødelegge det. Men hun skal ikke holde stand eller være til hjelp for ham.
Dette verset linkes til Daniel 7,6, og det støtter tanken om at vi nå har kommet fram til det militære Romerriket. Mange leser Julius Cæsar, som regjerte fra oktober 49 til 15. mars 44, og Kleopatra inn i dette verset. Der hvor BGO skriver: Han skal la ham få en kvinne … skriver KJV … and he shall give him the daughter of women … Dette er et meget uvanlig uttrykk, og henspiller på kvinnelig ynde. Tanken om Kleopatra er derfor meget treffende.
Vers 18 Etter dette skal han vende ansiktet mot de fjerne kystene, og han skal innta mange. Men en hærfører skal gjøre slutt på spotten fra ham. Han skal la spotten vende seg mot ham igjen. Vers 19 Deretter skal han vende ansiktet mot festningene i sitt eget land. Men han skal snuble og falle og ikke være å finne mer. Vers 20 I hans sted skal det stå fram en som sender en skatteinnkrever for herligheten i riket. Men etter noen få dager blir han knust, men ikke på grunn av vrede og ikke i strid.
Det var Gaius Cassius Longinus som sto bak komplottet som førte til drapet på Julius Cæsar. Etter Julius Cæsars død var det et triumvirat som overtok styringen av imperiet, det ble kalt det andre triumvirat og var en allianse mellom Octavian (Gaius Julius Cæsar Octavianus), Marcus Antonius og Lepidus. Dette triumviratet beholdt makten til Octavian tok all makt, som han hadde til han døde i år 14 e.Kr. Dette er den personen i vers 20 som blir kalt en skatteinnkrever, og som er best kjent som keiser Augustus, keiseren som forlangte at hele verden skulle innskrives i manntall, nettopp på grunn av skattemessige hensyn.
Vers 21 I hans sted skal det stå fram en som er foraktet. De skal ikke gi ham kongedømmets ære. Men han skal komme forsiktig og tilrive seg riket ved list.
I kristendommens spede begynnelse ble de som kalte seg kristne foraktet av folket, både i Jerusalem og i Roma, da de etter hvert fikk feste der. De kristne ble sett på som en foraktet sekt, uten noe form for den ære som et kongedømme gir. Etter hvert så klarer biskopen å ta både den plassen som den Vest-Romerske keiseren hadde hatt og tittelen han hadde. Ved list klarte altså biskopen i Roma å tilrive seg riket.
Vers 22 Framfor ham skal hærer bli skylt over som av en flom og bli knust. Det samme skal skje med paktens fyrste.
Mange setter også en som er foraktet i forbindelse med Antiokus IV Epifanes, men det er feil, fordi Antiokus IV Epifanes har aldri vært paktens fyrste. I stedet er det nå den romersk katolske kirke som gradvis overtar makten etter hvert som Vest-Romerriket bryter sammen. Vers 22 viser bl.a. til de tre hornene som ble rykket opp for å gi plass til det lille hornet.
Harry A. Dawe skriver i sin bok Ancient Greece and Rome, World Cultures in progress følgende på side 188: I vest overtok kirken forsvaret av den romerske sivilisasjonen. Keiseren ga opp tittelen Pontifeks Maximus (øversteprest) fordi ingen lenger tilba de romerske gudene. Biskopen i Roma overtok disse prestefunksjonene, og dette er grunnen til at paven i dag ofte omtales som pontiff. Da hunerne, en vill og fryktinngytende stamme, ledet av den brutale Atilla feide inn over Italia og truet med å innta og ødelegge Roma, var det pave Leo, lederen av den kristne kirken, og ikke keiseren, som møtte barbaren. Atilla ble så imponert over Leos åndelige kraft, at han snudde. Vi vet ikke hva Leo sa til Atilla, men det som er viktig er det faktum at det var paven og ikke keiseren som sto ved Romas porter.
Den kristne kirken i Roma hadde nå tilranet seg det romerske imperium.
Vers 23 Etter at forbundet er inngått med ham, skal han fare svikefullt fram. For han skal komme opp og være sterk med et lite folkeslag.
Etter at keiseren flyttet til Konstantinopel, overtok biskopen i Roma både tronen og tittelen Pontifeks Maximus etter keiseren – og det med keiserens velsignelse, forbundet er inngått, og nå starter det lille hornet på alvor å opphøye seg selv og ikke minst forfølge som er det samme som å drive krig mot Guds hellige. Ja alt det som kapitlene 2, 7 og 8 forteller at det lille hornet skal gjøre, begynner det nå å gjøre.
Vers 24 Han skal komme forsiktig inn, til og med inn i de rikeste provinsene. Han skal gjøre slikt som hans fedre ikke har gjort, og heller ikke hans fedres fedre. Han skal spre bytte, rov og rikdommer blant dem. Han skal legge sine onde planer mot festningene, men bare for en tid. Vers 25 Med en stor hær skal han reise sin makt og sitt hjerte mot kongen i Sør. Men kongen i Sør skal også gå til strid med en stor og meget mektig hær. Men han skal ikke holde stand, for de skal legge onde planer mot ham. Vers 26 Ja, de som spiser av hans retter, skal knuse ham. Hans hær skal bli feid bort, og mange skal bli liggende slagne.
Jeg tror vi nå har kommet til et punkt i historien hvor vi befinner oss i overgangen mellom den fysiske krigen og den åndelige krigen, og snart vil krigen mellom Nord og Sør ikke lenger foregå på slagmarken, men vil utvikle seg til å bli en kamp om å kontrollere sinnet. Men det er hele tiden flytende overganger, og for ikke å glemme, profetier er ikke lineære historier. Men når det står at han skal gjøre slikt som hans fedre ikke har gjort, og heller ikke hans fedres fedre, så tyder dette på at det har skjedd en dramatisk endring. Fra å ha forsvart Jesu lære i urkirken, begynner nå den romersk-katolske kirke å forfølge de som ikke underkaster seg kirkens påbud.
Ser vi kirkens historie fra urkirken til romerkirken er etablert, ser vi at de kristne først ble forfulgt og drept for sin tro (34 – 313), deretter ble kristendommen statsreligion i Romerriket, og derigjennom kom mye av hedenskapen vi ser i dag inn i denne kirken (313 – 538) deretter blir forfølgelse og død blandet med hedenskap (538 – enden). Vi ser altså hvordan djevelen arbeider, han infiltrerer kirken og bruker den som et instrument i forfølgelsen av Guds trofaste folk.
Vers 27 Begge disse kongene vender sitt hjerte mot å gjøre ondt, og de taler løgn ved samme bord. Men det skal ikke lykkes, for enden skal først komme på den fastsatte tid.
Her finner vi en viktig opplysning, vanskelig å forstå kanskje, men det fortelles at disse to kongene, nord og sør, sitter ved samme bord. Det er for så vidt en betingelse at de sitter ved samme bord for å kunne oppfylle prinsippet om merisme. Retorisk betyr merisme en kombinasjon av to motsatte ord eller gjenstander som refererer til en enhet. Dette betyr at til tross for at de er fiender så har de samme mål, nemlig å tilintetgjøre den sanne gudstilbedelse.
Som sagt så dreier det seg om to forskjellige ideologier som kommer til syne i en religiøs maktstruktur og en sekulær maktstruktur.
– Nord er en religiøs-politisk allianse for å tvinge Guds folk vekk fra rett tilbedelse og over til Babylons avgudsdyrkelse, (se Daniel kapittel 3).
– Sør er en sekulær allianse som representerer ateisme, filosofi, evolusjon, sekularisme, humanisme, eksistensialisme osv. med andre ord alt av sekulære ideer som har samme mål som Nord, å hindre Guds folk å tilbe den ene sanne Gud.
Begge ønsker å innføre et tankesett som går mot Gud. Den krigen som føres mellom disse to kongene føres ikke på slagmarken, men det er en krig som nå foregår for fullt inne i menneskenes sinn. Det er en kamp om å kontrollere hvert eneste individ og derigjennom få full kontroll over verden, og på den måten å sette en stopper for all sann gudstilbedelse. Uttrykket taler løgn ved samme bord må forstås i lys av at Gud har sannheten. Begge disse kongene står derfor i opposisjon til Gud.
Vers 28 Når han vender tilbake til sitt land med stor rikdom, skal hans hjerte sette seg opp imot den hellige pakten. Han skal utføre det og vende tilbake til sitt eget land. Vers 29 På den fastsatte tiden skal han vende tilbake og komme mot Sør. Men utfallet skal ikke være som den første gangen. Vers 30 For skip fra Kittim skal komme imot ham. Derfor skal han miste motet, vende tilbake og gå fram i vrede mot den hellige pakten. Han skal vende tilbake og legge merke til dem som svikter den hellige pakten. Vers 31 Styrker skal mønstres av ham, og de skal vanhellige helligdommens festning. Så skal de avskaffe det stadige offeret, og der skal de sette opp ødeleggelsens styggedom.
Den hellige pakten er frelsesplanen, og vi må forstå historien i lys av dette. Vi vet at den katolske kirke innførte tvungent skriftemål helt i starten av det 6. århundre. Ved å gjøre dette så tar romerkirken ifra søkende mennesker muligheten til å nå fram til Gud med sine bønner, og derigjennom blir frelsesplanen skylt over som av en flom (vers 22). Kittim er Javans sønn, og Jafets sønnesønn og Noahs oldebarn, og viser til Kypros hvor den daværende fønikiske hovedstaden var kjent som Kt (på fønikisk), som er Kition på gresk og Citium på latin. Selv om det er sterke indikasjoner på det religiøse Rom allerede i vers 27, og at det antakeligvis er en flytende overgang mellom det militære og religiøse Rom, så er det først her i versene 28 – 31 vi kan se at det religiøse Romerriket virkelig trer fram, og kampen er nå definitivt flyttet over til det religiøse planet. Vi ser at kongen i Nord setter seg opp mot, og farer fram i vrede mot den hellige pakten, avskaffer det daglige (offeret) og setter opp ødeleggelsens styggedom, ved å innføre tvungent skriftemål. Med andre ord, pavemakten tar i fra Kristus hans midlertjeneste og tilbud om nåde.
Vers 32 Dem som forbryter seg mot pakten, skal han gjøre urene med smiger. Men det folket som kjenner sin Gud, skal være sterkt og utføre sin gjerning.
Dette verset forteller oss om en allianse som kongen i nord inngår med alle som er imot Guds pakt. Kongen i nord har kun et mål og det er å ødelegge den eneste sanne kirke som er trofast mot Gud. Men takk Gud, han vil han alltid reise opp noen som klarer å stå imot ødeleggelsene. Noe historien har vist oss. (Valdenserne, reformatorene, Millerittene/SDA og flere.)
Han refererer til paven. Smiger (hebr. chalaqqath uttales: khal-ak-kaw’) har alltid vært Satans metode for å tilby menneskene en lettere eller enklere vei gjennom livet på jorden. Det er derfor djevelens agenter bruker samme taktikk – smiger. De sier at frelsen bare er å få i den katolske kirke, og i den katolske kriken finnes det mange som kan hjelpe til med dette, og det er bare å velge og vrake mellom Maria, alle helgenene i den katolske kirken – ja til og med paven selv, men Gud selv sier at det er kun en vei til frelsen, og at veien er smal og vanskelig å gå … … men den er verd å følge allikevel, når vi holder fast i Jesus.
Vers 33 De kloke blant folket skal undervise de mange. Men de skal falle ved sverdet og ved ild, ved fangenskap og plyndring i dagevis.
Her ser vi de som sto imot pavemakten fra 538 og framover til reformasjonen. Dette er de som holdt fast på Guds ord og som ville bevare det rent, uansett hva det ville koste. Som teksten i verset sier så ble mange drept for Guds sak i denne perioden. Skal undervise se Matteus 28,19. Dagevis, (KJV many days), dette uttrykket representerer åpenbart samme tidsperiode som de 1260 dagene i Daniel 7,25; 12,7; Åpenbaringen 12,6.14; 13,5.
De to neste versene viser oss reformasjonen, og gir et godt bilde av hva som skjedde. Etter hvert som reformatorene ble ryddet av veien, sto nye fram og førte saken videre.
Vers 34 Mens de holder på å falle, skal de få litt hjelp. Men mange skal hykle at de slår seg sammen med dem. Vers 35 Noen av de kloke kommer til å falle, for at de skal lutres, renses og gjøres hvite til endetiden. For ennå er ikke den fastsatte tid kommet.
Det var mange som sto sammen med reformatorene så lenge de ikke ble forfulgt, men når forfølgelsen kom så snudde de ryggen til reformasjonen, og mange av disse anga reformatorene. Se 2 Korinterbrev 11,13; 1 Timoteus brev 4,1.
De kloke i vers 35 henspiller på de som holder Guds ord i hevd. Av disse ble mange millioner drept av pavemakten gjennom de 1260 årene den styrte verden med sitt terrorvelde. Se Daniel 12,3; 12,10; Malaki 3,3.
Fastsatte tid, (hebr. mo´ed) oversettes også, eller helst med, den avtalte tid og brukes i forbindelse med Israels møte med Gud (2 Mosebok 23,15; 3 Mosebok 23,2). Ordet mo´ed brukes både om tiden for møtet (Hosea 12,10) og stedet for møtet (Salme 74,8). Det viktigste er imidlertid at det virkelig er en fastsatt tid (mo´ed) – endetiden i utvidet forstand- som er en tid fastsatt i Guds frelsesplan.
De neste fire versene beskriver egenskapene og naturen til kongen i nord (pavemakten) og vi ser at kongen i nord opphøyer seg over alt og alle, og taler forunderlige ord mot gudenes Gud. Dette er en klar parallell til blant annet Daniel 7,8 og 8,11-12. Festningenes gud som det vises til i vers 38 er Lucifer. Kongen i nord og kongen i sør er begge fiender av Gud og har derfor samme mål, selv om de innbyrdes er fiender. Her dreier det seg også om teser, antiteser og synteser. Dette dreier seg om tilbedelse, og med hjelp av sine allierte får kongen i nord den tilbedelse som kun den sanne Gud skal ha. Slik Nebukadnesar i kapittel 3 ville at alle skulle tilbe han, bilde, slik krever også kongen i nord at alle skal tilbe ham, motbilde.
Kongen i nord representerer altså en religiøs makt, mens kongen i sør, som tilsynelatende er fienden til kongen i nord, er en sekulær makt, og representerer ateisme, filosofi, evolusjon, sekularisme, humanisme, eksistensialisme med mer. Det er ikke kongen i sør som alene er ansvarlig for ødeleggelsen av Guds folk. Versene 40-45 viser at han må gå til grunne eller bokstavelig talt gå i allianse med kongen i nord slik at de sammen kan fullføre sine forsett.
Vers 36 Kongen skal gjøre som han selv vil. Han skal opphøye seg og gjøre seg selv større enn enhver gud. Han skal tale forunderlige ord mot gudenes Gud og ha framgang inntil vreden er fullført. For det som er fast bestemt, skal bli gjort. Vers 37 Han bryr seg ikke om den Gud som hans fedre tjente, og han bryr seg heller ikke om kvinners lengsel eller noen annen gud. For han skal gjøre seg selv større enn dem alle. Vers 38 I stedet skal han ære en festningenes gud, en gud som hans fedre ikke kjente. Han skal ære den med gull og sølv, med edelsteiner og fine ting. Vers 39 Slik skal han gå fram mot de sterkeste festninger med en fremmed gud. Den som vedkjenner seg ham, gir han stor ære. Han skal la dem herske over mange, og landet skal fordeles for vinnings skyld.
Dette er en beskrivelse som er det lille hornet verdig. Det lille hornet bruker en falsk religion for å samle alle andre religioner i verden under sitt herredømme. Se Daniel 7,8; 8,11; 8,12; Åpenbaringen 13,1; 13,5.
Martin Luther sa om kongen i nord i vers 36 følgende. Kongen i Daniel 11,36 som opphøyer seg selv som solen er over månen, slik er også paven over keiseren. For som vasallen kysser pavens føtter, slik kysser også keiseren pavens føtter. Han setter seg over den hellig skrift, eller som Daniel sier; han skal tale forunderlige ord mot gudenes Gud. Andre tyranner som har forfulgt Guds Ord har gjort dette i uvitenhet, paven gjør det med viten og vilje. Paven ønsker å herske over Guds Ord, derfor kaller han seg gud på jorden.
I bibelsk tankegang står kvinnens lyst til mannen (1 Mosebok 3,16), og satt inn i konteksten til den kosmiske konflikten så betyr det at kvinnen, som er et symbol på kirken/menigheten, skal ha sin lyst til Gud. Men også den bokstavelige betydningen ligger implisitt i dette verset. Se bare på munkers og nonners sølibat hvor de blir frarøvet ekteskapets velsignelser, en institusjon som Gud innstiftet i Edens Hage før mennesket syndet.
Vers 38 forteller om festningenes gud. Dette uttrykket må leses i lys av at Nimrod var Babylons grunnlegger og at Babylon var Festningen. Nimrod var med andre ord Festningenes gud, som er et bilde på Satan. Bibelen forteller at Gud har sin trone i Nord. Kongen i nord henspiller på den makten som ønsker å tilrive seg den plassen, og den tilbedelse som bare Gud Skaperen er verdig er verdig å få. Kongen i sør er motpolen til kongen i nord, og er ikke så nøye på tilbedelse, han vil bare føre folket vekk fra den sanne Gud og den sanne gudstilbedelse. Som kongen i nord snart har samlet alle kirkesamfunn og religioner i sin makt, så har kongen i sør tatt opp i seg i tillegg til ateisme, alt mulig annet som står religion imot så som filosofi, evolusjon, sekularisme, humanisme, eksistensialisme og mye, mye mer.
Bakteppet her må være at det er djevelen som står i kulissene og trekker i trådene. Djevelens mål er å få kontroll over menneskenes sinn, ikke først å fremst for å få dem til å tilbe ham, men for å få dem til å vende seg vekk fra Gud Skaperen. Se Daniel 8,9; Åpenbaringen 13,7.
I versene 40–45 finner det sted en drastisk endring, selv om vi beholder det samme prinsippet. Også her går kongen i sør til angrep på kongen i nord, for så at kongen i nord går mot kongen i sør. Alt dette er i harmoni med det som har skjedd tidligere, men nå skjer det noe uventet. Nå får kongen i nord urovekkende nyheter fra Nord og Øst. Nord er hvor Guds trone befinner seg, mens Øst er stedet Jesus kommer fra når han kommer tilbake. Dette er urovekkende for kongen i nord fordi han nå vet at Jesu gjenkomst er umiddelbar, og derfor starter han sitt siste angrep mot Guds trofaste rest for å ødelegge så mange som mulig av dem. På dette tidspunktet har nord og sør alliert seg med hverandre, for så til slutt å se at Gud vinner en endelig seier over det onde.
Vers 40 Men i endetiden skal kongen i Sør gå til krig mot ham. Kongen i Nord skal storme imot ham med vogner, hestfolk og mange skip. Han skal komme inn i landene, skylle over dem som en flom og dra gjennom.
Her ser vi at når vi kommer til endetiden, skal kongen i sør, som representerer ateisme, filosofi, evolusjon, sekularisme, humanisme, eksistensialisme, gå til et siste angrep mot religionen, men skal ikke klare det. Vi har nå en synlig konflikt mellom to tankesett, dette angrepet på kongen i nord som vers 40a snakker om skjedde i 1798! (merk årstallet) da paven ble arrestert av vår tids ateistiske nasjon – Frankrike, en stat som forbød religion og brant alle Bibler. Kongen i sør, det bokstavelig Egypt, gjorde Guds folk til slaver og nektet dem å tilbe sin Gud, og benektet at Israels Gud fantes, men Farao tvang ikke Israel å tilbe egypternes guder. Kongen i nord går imidlertid til motangrep på kongen i sør, og forsterker sin makt over verdens folk. Skip er et bilde på økonomi, og kontroll over verdensøkonomien.
Vers 41 Han skal også komme inn i Det herlige landet. Mange skal falle, men disse skal slippe unna hans hånd: Edom, Moab og de fremste av Ammons barn.
Her ser vi at kongen i nord, eller det religiøse systemet som pavemakten representerer, skal vinne innpass i alle religioner, og til slutt etter at krigen mellom nord og sør er over, og de to har alliert seg, skal pavemakten også kontrollere ateisme, filosofi, evolusjon, sekularisme, humanisme, eksistensialisme. Til og med Det herlige landet skal inntas, og mange skal falle. Med andre ord, pavemaktens falske doktriner skal vinne innpass også blant Guds rest i endetiden. Det herlige landet er et bilde på Guds folk, den lille rest i endetiden. Malaki 3,12 er et viktig vers for forståelsen av at Guds folk i endetiden virkelig er Det herlige landet: Alle folkeslagene skal prise dere salige, for dere skal være det herlige landet, sier hærskarenes Herre.
Edom, Moab og Ammon har alle en eller annen tilknytning til Abraham. Edom er Esaus etterkommere, Moab og Ammon er Lots etterkommere. Det betyr at det ikke bare er løftets etterkommere, Isak, som skal kalles Guds barn, noe også Paulus sier.
Vers 42 Han skal rekke ut sin hånd mot landene, og landet Egypt skal ikke slippe unna. Vers 43 Han skal få makt over de skjulte skattene av gull og sølv og over alle herlighetene i Egypt. Libyerne og Kusjittene skal følge i hans fotspor.
Her fortelles det at kongen i nord skal rekke ut sin hånd … som betyr å få innflytelse over, eller kontrollere noe eller noen – i denne sammenheng er det religiøse dogmer som vinner over ateismen. Egypt er jo selve bildet på ateisme, filosofi, evolusjon, sekularisme, humanisme, eksistensialisme m.m. Nord tar kontroll over sør, det vil si beseirer kongen i sør. Typologisk representerer kongen i nord den religiøs-politiske alliansen som vil tvinge Guds folk til å tilbe falske guder, og vi befinner oss da bokstavelig talt i Babylon (Daniel 3).
Egypt blir brukt i overført betydning andre steder i Bibelen, som i Åpenbaringen 11,8 hvor Egypt nevnes sammen med Sodoma, og som henspiller på hedenskap og de forholdene som Israels barn levde under, da de var slaver i Egypt.
Før vi kommer så langt som til vers 42, har kongen i nord samlet under sin paraply alle kirkesamfunn og religioner i verden, med det litte unntaket vi har snakket om, og det er de som holder Guds bud og Jesu tro. Her, i disse to versene, ser vi at kongen i nord har vunnet krigen mot kongen i sør og de underordner seg hans overherredømme. Vi har nå kommet dit på tidslinjen hvor verden er delt i to grupper mennesker, det er den store gruppen, den de som følger dyret som var blitt dødelig såret (Åpenbaringen 13,3), og den lille trofaste rest, de som følger Lammet dit Han går (Åpenbaringen 14,4). Søndagslovene vil også bli implementert på denne tiden, og alle må da velge hvem de skal tilbe.
Vers 44 Men meldinger fra Øst og fra Nord skal gjøre ham redd. Derfor skal han dra ut i stor harme for å utrydde og ødelegge mange fullstendig.
Nå får kongen i nord skremmende meldinger: Meldinger fra Øst og Nord … Her finner vi originalen, det virkelige Nord. Gud har sin trone i Nord, og Øst er stedet hvor Jesus kommer fra når han kommer tilbake for å utfri sine. Derfor blir kongen i nord redd, og gjør et siste desperat forsøk på å ødelegge Guds trofaste rest. Dette er egentlig en pussig situasjon, men med hjelp fra Bibelen kan vi forstå hva som menes. Ser vi på Jesaja 14,12; 14,13 og Jeremia 1,14; 6,1; 10,22; 46,10; 47,2; 50,3 m.m. ser vi at ødeleggelsen alltid kommer fra nord. Vi vet at Satan hele tiden har ønsket å imitere Gud på alle mulige måter, og at Satan alltid har ønsker å innta Nord. Men det virkelige Nord, det tilhører Herren Gud, himmelens og jordens Skaper, og nå fortelles det at universets Skaper snart er på vei tilbake til jorden for å hente sitt trofaste folk, og i det ligger det implisitt at Satans tid er ute.
Satan, som ligger bak all elendigheten i verden og som gir kraft til kongen i nord, vet nå at når Jesus kommer tilbake i herlighet for å hente Sin trofaste rest, og da vil Satans djevelske planer bli tilintetgjort for evig og alltid. Det er på grunn av dette at han egger opp kongen i nord til et siste angrep på Guds trofaste rest, for å drepe alle om mulig. Det er bare på den måten han kan vinne en seier over Jesus, men det vil ikke lykkes, fordi nå er Guds rest blitt beseglet med den levende Guds segl, og befinner seg derfor utenfor ondskapens rekkevidde
Vers 45: Han skal slå opp teltene til sitt slott mellom havet og det herlige hellige berget. Likevel skal han komme til sin ende, og det er ingen som hjelper ham.
Det er mange som hevder at å slå opp teltene er en militær beleiring av Jerusalem. Men er det virkelig det? Ser vi på vers 15 som forteller om en militær beleiring er teksten slik: Så skal kongen i Nord komme og kaste opp en voll og innta en befestet by. Styrkene fra Sør skal ikke holde stand. Selv ikke hans utvalgte folk skal ha styrke til å holde stand.
Det hebraiske ordet som er brukt her er i vers 15 ve·yish·poch betyr å kaste opp og beskriver en virkelig beleiring slik det foregikk på Daniels tid. Man kastet opp en voll mot bymurene slik at man kunne komme seg over og inn i byen man beleiret.
I vers 45 finner vi det hebraiske ordet ve·yit·ta som betyr å slå opp. Det betyr at det er to vidt forskjellige hendelser som beskrives. Det kan umulig være en militær beleiring det snakkes om i vers 45 for da ville nok Daniel ha brukt samme ord, for Guds ord, som inkluderer Daniels bok, er harmonisk og entydig, og Gud selv er en ordens Gud. Vi kan derfor utelukke at det vil være uorden og forvirringer i Guds profetier. Siden vi har med profetier å gjøre kan ikke forstå uttrykket å slå opp bokstavelig. Vi må tolke det i overført betydning.
I dette verset fortelles det hvilken måte kongen i nord benytter seg av for om mulig å få Guds trofaste rest til å falle. Jeg synes den engelske oversettelsen basert på King James 1611, og den spanske Reina Valera 1909, (basert på 1569/1602) gir et bedre bilde av hva som skjer. Tysk Luther 1912 er også er god oversettelse. Den norske Bibelen Guds Ord er upresis, og det ser ut til at den norske utgaven mener at kongen i nord vil sette opp teltene til sitt slott mellom Middelhavet og Sions berg i Jerusalem.
- And he shall plant the tabernacles of his palace between the seas in the glorious holy mountain; yet he shall come to his end, and none shall help him.
- Y plantará las tiendas de su palacio entre los mares, en el monte deseable del santuario; y vendrá hasta su fin, y no tendrá quien le ayude
- Und er wird den Palast seines Gezielten aufschlagen zwischen zwei Meeren um den werten heiligen Berg, bis es mit ihm ein Ende werde; und niemand wird ihm helfen.
Kongen i nord er altså i ferd med å foreta seg noe. Men hva er det han har planlagt for å lokke Guds trofaste til fall? Når vi har med profetier å gjøre er det som regel billedlig tekst, det skal altså ikke forstås bokstavelig, men i overført betydning. Det står i BGO at kongen skal slå opp teltene til sitt slott mellom havet og det hellige berget, mens de engelske, spanske og tyske versjonene sier «midt i blant sjøene eller havene». Det er en enorm forskjell i betydningen av mellom havet og berget og mellom sjøene på berget.
Hva betyr det så at kongen i nord, skal slå opp teltene til sitt slott mellom sjøene på, eller i, det herlige hellige berget? I 2 Mosebok 29,45 står det at Gud skal bo blant Israels barn. Dette ble sagt i forbindelse med byggingen av tabernaklet. Skal vi oversette det hebraiske ordet som er brukt for å bo blant blir det bokstavelig oversatt å tabernakle, et ord som ikke finnes på norsk, derfor er det oversatt med å bo blant. Jeg mener ikke at pavemakten skal sette opp et tabernakel i bokstavelig forstand, for vi må huske på det som står i Efeserbrevet 6,12: For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet. Det betyr at det pavemakten skal prøve å plante er sine ubibelske læresetninger til og med blant Guds trofaste rest spesielt når vi har kommet inn i endetiden. Dette er læresetninger som ikke er fundamentert på Bibelen lære, og noen av disse dogmene vil ligge så nær sannheten at det vil være vanskelig å se dersom vi ikke lever tett på Kristus. Det er nettopp dette Jesus og Bibelen advarer oss mot flere ganger. Når kongen i nord vil slå opp sine telt henspiller dette på å tabernakle, som igjen viser at kongen i nord også ønsker å innta den plassen Gud ønsker å ha i våre liv – gjennom sine falske læresetninger. Kongen i nord vil bo, bokstavelig tabernakle, blant menneskene på samme måten som Gud bodde, og tabernaklet, blant Sitt folk i gammeltestamentlig tid, og motta den tilbedelsen som Gud Skaperen fikk av Israel i gammel tid.
Malaki 3,12 sier: Alle folkeslagene skal prise dere salige, for dere skal være det herlige landet, sier hærskarenes Herre. Malaki gjør det helt klart at uttrykket det herlige landet er et bilde på Guds folk. Vers 45 forteller jo nettopp om det herlige hellige berget, som også henspiller på det herlige landet. Det hebraiske ordet mesô, som i vers 45 er oversatt til mellom, betyr både mellom og midt i blant. I KJV, RV og TL står sjøer eller hav i flertall i alle tre utgavene, mens det står havet i bestemt form entall i BGO. Det er nok også her, dessverre, lest noe inn i teksten for å få den til å være i overensstemmelse med et forutinntatt syn, slik som for eksempel at det skal bli en stor fysisk krig som skal utkjempes på et sted mellom Middelhavet og Jerusalem, slik Fredrik Wisløff sier i sin kommentar til det gamle testamentet.
Når noe, som her et fjell, er erklært for hellig betyr det at Guds nærvær hviler over det, for det er bare Gud som kan gjøre noe hellig ved sitt nærvær. Det kan derfor ikke være noe annet fjell enn Sion det er snakk om. Det var der Abraham skulle ofre Isak (se 1 Mosebok 22,2), og det var der Salomo bygde tempelet (se 2 Krønikerbok 3,1). Men dette var før korset, og da lå Guds spesielle nærhet over tempelet selv om Gud ikke var fysisk til stede alle årene slik Han var i begynnelsen. Etter korset har Gud tatt bolig i hjertene til de som tar imot Jesus som sin frelser og holder seg til Guds bud. Derfor vil uttrykket mellom sjøene på berget være riktig oversettelse fordi dette henspiller på de menneskene som er hellige fordi de har Gud i sitt hjerte. Når profetien sier: Han skal slå opp teltene til sitt slott mellom havet og det herlige hellige berget betyr det at kongen i nord prøver å ta Guds plass og derigjennom ønsker å få vår tilbedelse slik at vi skal falle. Den begivenheten som beskrives i vers 45 er at også det hellige berget, som er et bilde på Guds trofaste folk, vil bli omringet av falske doktriner når vi kommer til endetiden.
Men når det ser mørkest ut, er hjelpen og redningen nærmest. Daniel 12,1 forteller: På den tiden skal Mikael stå fram, den store fyrsten som står vakt over ditt folks barn. Det skal bli en trengselstid som det aldri har vært fra noe folkeslag ble til, og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli utfridd, hver den som blir funnet innskrevet i boken.
På den tiden viser tilbake til endetiden i vers 40. Da skal Mikael stå fram, som er ensbetydende med Jesu gjenkomst. I den siste perioden like før Jesus kommer tilbake sier profetien at Hans folk vil oppleve den verste trengselstid noe menneske har opplevd, men da vil også den endelige utfrielsen komme.
En oppsummering så langt.
Gud har gitt oss en fullstendig oversikt over historien som Hans trofaste folk gjennomlever helt fra Daniels tid, år 605 f.Kr. og fram til Jesu gjenkomst, som skjer en gang i nær framtid. Gjennom Daniel forteller Han oss om de forskjellige rikene som vil undertrykke Guds folk, Babylon 605 – 539 f.Kr. Medo-Persia 539 – 331 f.Kr. Grekenland 331 – 168 f.Kr. og Romerriket 168 f.Kr. til Jesu gjenkomst, og vi ser de forskjellige rikenes vekst og fall. Det kommer tydelig fram at fokuset i disse profetiene er på Romerriket, det fjerde riket i Daniel kapittel 2. Det er dette riket som er det som påfører Guds trofaste folk mest plager og lidelser, det fører til og med krig mot Guds hellige, og får naturlig nok mer oppmerksomhet alene enn de andre tre rikene tilsammen. I den første delen av profetiene, fra 605 f.Kr. og fram til Romerriket deles og det Vest-Romerske riket går i oppløsning mot slutten av det 5. århundre er det de militær-politiske maktene som står Guds folk etter livet. Fra begynnelsen av det 6. århundre er det den religiøs-politiske fasen av det romerske riket som undertrykker Guds trofaste rest, og dette vil fortsette, og forfølgelsene vil intensiveres helt fram til Jesu gjenkomst. Når Jesus kommer tilbake i all sin herlighet opphører trengselen og de frelste vil bli tatt med til himmelen for 1000 år.