Profeten gråter over avgudene.
Jeremia kapittel 44:
Vers 30 ; Gud overgir Egypt i Babylons hånd.
Så sier Herren: Se, Jeg overgir Farao, Egypts konge, Hofra, i hans fienders hånd og i hånden på dem som står ham etter livet, slik Jeg også overgav Sidkia, kongen av Juda, i Nebukadnesars hånd, Babylons konge, han som var hans fiende og stod ham etter livet.
Her ser vi et bilde på kongen i nord og kongen i sør, og dette indikerer hva som vil skje også i framtiden. Om vi først isolerer Egypt og ser på hva de sto for en gang for lenge siden så ser vi dette. Egypt var verdens første nasjon som stilte spørsmål om Guds eksistens og legalitet ved at Farao sa til Moses: … … Hvem er Herren, at jeg skulle lyde Hans røst og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren, og jeg vil ikke la Israel fare, 2 Mosebok 5,2. Egypt er med andre ord bildet på alle nasjoner som enten fornekter eller som ikke vil ha noe med Gud Skaperen å gjøre. I Dan 11 så finner vi historien om kongen i nord og kongen i sør. Kongen i sør er motbildet til det gamle Egypt som stilte spørsmålstegn ved Skaperen, Daniel 11,5-6.
Kongen i sør har opp gjennom tiden tatt opp i seg filosofi, ateisme, filosofi, evolusjon, sekularisme, humanisme, eksistensialisme med mer, ja alle disse ismene som ikke ligger i det religiøse segmentet. Kongen i nord derimot, som er diametralt motsatt av kongen i sør, vil derfor ta opp i seg alle religioner. Dette er merisme, og med tiden vil de to ytterpunktene forene seg under den ene kongen, som Bibelen forteller oss er kongen i nord. Det vil altså foregå en åndelig krig på to plan samtidig. Kongen i nord og kongen i sør kjemper om hvem som skal styre menneskenes tankesett. Skal den religiøse kongen i nord vinne eller den ateistisk kongen i sør vinne. Samtidig prøver begge disse kongene å bekjempe Guds trofaste rest som ikke vil la seg diktere verken av kongen i nord eller kongen i sør. Daniel 11,27 sier at: Begge disse kongene vender sitt hjerte mot å gjøre ondt, og de taler løgn ved samme bord. Men det skal ikke lykkes, for enden skal først komme på den fastsatte tid.
Når kongen i nord seirer over kongen i sør, Daniel 11,40, vil kampen mot Guds trofaste rest intensiveres, Daniel 11,41.
Esekiel kapittel 8:
Vers 14-18: Styggedommene i tempelet.
Så førte Han meg til døren i porten til Herrens hus, den porten som vender mot nord. Se, der satt det noen kvinner som gråt over Tammuz. Så sa Han til meg: Har du sett dette, menneskesønn? Snu deg igjen, så vil du se flere store styggedommer enn disse. Så førte Han meg inn i den innerste forgården i Herrens hus. Se, ved døren til Herrens tempel, mellom forhallen og alteret, var det omkring tjuefem menn som vendte ryggen mot Herrens tempel. De vendte ansiktet mot øst, og de tilbad solen mot øst. Han sa til meg: Har du sett dette, menneskesønn? Er det for lite for Judas hus at de driver med de styggedommene som de gjør her? For de har fylt landet med vold. Stadig vekker de Min harme på ny. Sannelig, de setter grenen opp til nesen. Derfor skal Jeg også gå fram med harme. Mitt øye skal ikke vise medynk, og Jeg skal ikke vise skånsel. Selv om de roper i ørene Mine med høy røst, skal Jeg ikke høre dem.
Det er en knallhard dom over den jødiske gudstilbedelsen og de jødiske tradisjonene som opp gjennom årene utviklet seg i Israel og Judea. Det er dette som Esekiel setter fingeren på i denne sekvensen. Spørsmålet er om det står noe bedre til med den kristne kirken i vår tid. Siden kirken ble grunnlagt av Jesu disipler pinsedagen i år 31 og fram til den siste av dem døde rundt år 105 var kirken stort sett ren og fri for menneskelige tradisjoner. Selv om det nevnes i flere av brevene i det nye testamentet var det ikke frafallet som var det største problemet urkirken hadde å stri med. Men så, etter at Johannes var lagt til hvile, begynte det for alvor å trenge inn i kirken det som Esekiel 8 tar for seg. Nå kom etter hvert styggedommene, og antakeligvis i et antall som langt overgår det Judas hus sto for.
Som vi så på under overskriften Forførelsens makt, utroskap i del 1 av Babel / Babylon, så har kirken innført en hel del hedenske ritualer og menneskelige tradisjoner, og kaller dem kristne. Hedenske ritualer og menneskelige tradisjoner vil aldri bli kristne i Bibelsk forstand.
Noe av det den romersk katolske kirken innførte etter 538 er: barnedåp i det 6. århundre, krav om skriftemål tidlig i det 6. århundre, læren om helvetes evige pine 543, skjærsilden 593, messen i det 7. århundre, den siste olje i det 8. århundre, vievann 850, helgenutnevnelse av døde 995, sølibat for prester 1074, relikvie- og bildetilbedelse (endelig fastlagt) i det 11. århundre, rosenkransbønn i det 12. århundre, salg av avlatsbrev i det 12. århundre, Marias ubesmittede unnfangelse 1140, tilbedelse av hostien (nattverdsbrødet) 1217, sjelens udødelighet og inkvisisjonen, for å nevne en noen.
Den vise kong Salomo hadde helt rett da han sa: Det som har vært, er det som skal bli, det som har skjedd, er det som skal skje. Det er intet nytt under solen. Forkynneren 1,9
Gud dømmer:
Jeremia kapittel 25:
Vers 12; Begrenset straff for Juda.
Når de sytti årene er fullført, skal det skje, Jeg skal straffe Babylons konge og det folkeslaget, kaldeernes land, for deres misgjerning, sier Herren. Jeg skal ødelegge det for alltid.
Nebukadnesar beleiret Jerusalem i år 605 f.Kr. erobret Judea og Jerusalem og førte noen av folket i fangenskap til Babylon, men byen ble ikke lagt i ruiner. Neste gang Nebukadnesar var i Judea var i år 597. Da førte han med seg flere i fangenskap, men heller ikke nå ble Jerusalem lagt i ruiner. Så, i 586 kom Nebukadnesar tilbake på nytt og førte resten av folket, bortsett fra de fattigste, i fangenskap til Babylon, og nå ble byen lagt fullstendig i ruiner. Vi skal ikke tenke så mye på årstall i denne forbindelse, men på det faktum at den straffen Gud har utmålt for Judeas synder er begrenset. I Jeremia 29,10 står det: For så sier Herren: Når de sytti årene for Babylon er fullført, da skal Jeg se til dere og la Mitt gode ord gå i oppfyllelse for dere, og Jeg skal føre dere tilbake til dette stedet. Men det gikk i virkeligheten 66 år fra Babylon erobret Judea til Babylon ble erobret av Medo-Persia, fra 605 til 539. De 70 årene til Babylon var utløpt, men ennå var ikke profetiene oppfylt.
I Daniel 9,2 kan vi lese at det ville gå hele sytti år etter at Jerusalem lå i ruiner, før Gud ville straffe Babylon for deres misgjerninger mot Gud og Guds folk. I det første året av hans regjeringstid forstod jeg, Daniel, ved hjelp av bøkene, tallet på de årene som Herrens ord til profeten Jeremia hadde omtalt. Han ville la det gå hele sytti år etter at Jerusalem lå i ruiner. Som sagt over så ble Jerusalem lagt i ruiner i år 586 f.Kr. Det betyr at den profetien i Daniel 9,2 må forholde seg til dette årstallet.
Tre ganger ble altså Jerusalem beleiret, og tre ganger ble det gitt dekret om hjemreise for jødene. Det første dekretet kom i år 539, samme år som Kyros erobret Babylon, det andre dekretet kom i år 516, 70 år etter Jerusalems ødeleggelse, men ingen av disse to dekretene førte til fullstendig gjenreising av Jerusalem og tempelet. Det tredje dekretet ble gitt i år 457 f.Kr. Da ble by og tempel endelig satt i stand. Som alltid må vi ta med i betraktningen at Gud er en nådig Gud, og at Hans vilje skal oppfylles etter Hans perfekte plan.
Det kom altså til et punkt da Babylon syndeskyld hadde nådd sitt fulle mål, og det skjedde da kong Belsasar hentet de hellige karene av gull og sølv fra tempelet i Jerusalem og drakk vin av dem. Da de gjorde dette hadde Babylons konge trådd over en usynlig grense, og de kunne dermed ikke få fortsette lenger. Dette førte igjen til at Guds folk kunne vende tilbake til det lovede landet.
Det er det samme som Abraham fikk høre da Gud inngikk en pakt med ham: Og Gud sa til ham: Det skal du vite, at dine etterkommere skal bo som innflyttere i et land som ikke hører dem til. De skal trelle for folket der og underkues av det i fire hundre år. Men det folket de må trelle for, vil jeg også dømme, og siden skal de dra ut med mye gods. Og du skal gå bort i fred til dine fedre; i en god alderdom skal du gå i grav. I det fjerde slektledd skal de komme hit igjen; for amorittenes syndeskyld har ennå ikke fylt sitt mål. 1 Mosebok 15,13-16 (DNB GT 1978).
Israel ville altså være slaver i Egypt inntil amorittenes syndeskyll hadde fylt sitt mål.
Nå startet hjemreisen for de jødene som ønsket å reise hjem fra Babylon. Dette ble etterhvert en tredelt hjemreise som ble tillatt av tre forskjellige konger ved tre forskjellige dekret, a) først ved Kyros (Dareios) i 539, b) deretter ved Dareios I den store i 516 og til slutt c) ved Artaxerxes i 457. Det var imidlertid bare et fåtall av jødene som vendte hjem. Flesteparten valgte å bli værende i Babylon og Mesopotamia, og dette har en klar parallell til vår tid og bør være til lærdom for oss.
Bildet er slik: Gud lovet å føre jødene hjem etter det babylonske fangenskapet var over. Gud holdt ord, men bare et fåtall ønsket å følge Guds vilje.
Motbildet er: Gud har også lovet å føre oss hjem etter vårt fangenskap i vår tids Babylon. Spørsmålet er bare hvor mange som ønsker å lyde Gud og følge Hans vilje.
Dom over folkeslagene.
Versene 13-38;
I disse versene ser vi at Gud først dømmer sitt eget folk, og etter en stund fører han dem hjem til det lovede landet. Så starter dommen over folkeslagene. Nå skal de som har gjort vondt mot Guds utvalgte dømmes. Dette kommer også fram i versene 18 til 26, hvor Guds folk først blir dømt – denne ganget til et fangenskap i Babylon, for så å bli satt fri til å reise hjem. Deretter så faller dommen over de som står Guds trofaste rest etter livet. Men før Gud dømmer så foretar Han alltid en undersøkelse, og Han handler ikke før Han har gitt folkene Han skal dømme flere muligheter til å omvende seg. Og Gud begynner alltid med sitt folk, noe som er et prinsipp vi finner i Bibelen, blant annet her i 1 Peter 4,17 hvor Peter snakker om endetiden: For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men hvis den begynner med oss først, hva blir da avslutningen for dem som er ulydige mot Guds evangelium?
Det er mange som vil hevde at også denne delen gjelder eksplisitt for jødene og deres babylonske fangenskap, men som vi ser av versene 19 til 26 så nevner Gud alle de folkene som Han vil dømme, og mange av disse folkene dominerte ikke lenger verden på Babylons tid, så teksten i seg selv impliserer noe mer.
Siden 1844 har Guds dom pågått i himmelen, og når dette er ferdig kommer Jesus tilbake leser opp og iverksetter dommen over Sitt trofaste folk. For som Peter sier tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. De ugudelige vil dø ved Jesu gjenkomst, men deres endelige dom vil ikke bli opplest og iverksatt før etter tusen år da Det nye Jerusalem kommer ned fra himmelen med Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd sammen med de hellige englene og Guds frelste skare. Vi ser da at bildet som ble gitt i forbindelse med jødenes fangenskap og hjemreise fra Babylon oppfylles for Guds rest i endetiden ved at motbildet følger nøyaktig samme mønster som bildet.
Guds folk befinner seg bokstavelig talt som fanger i vår tids Babylon. Gud har sagt til sitt endetidsfolk at Han skal utfri dem fra fangenskapet og føre dem hjem. Dette skjer når Jesus kommer tilbake for å forløse Sitt trofaste folk. Men før det blir det avholdt en undersøkende dom i himmelen og den er i første rekke over de som kaller seg kristne, eller Guds folk. Når Jesus kommer tilbake vil alle de døde i Kristus bli vekket til live, og sammen med den lille trofaste rest som lever i endetiden vil de bli tatt med til det lovede landet, det himmelske Kanaan. Etter tusen år vil de ugudelige få sin endelige dom.
Jeremia kapittel 28:
Vers 1-17; Gud vil dømme falske profeter.
Falske profeter er et fenomen som har eksistert i uminnelige tider, og de vil være hos oss inntil Jesus kommer igjen. I 5 Mosebok 18,15-22 advares det mot falske profeter og Gud uttaler en dom over disse. Jeremia 23,9-40 setter også fokus på falske profeter, og her sies det at de til og med befinner seg i Gud hus. I Matteus advarer Jesus om falske profeter (7,15; 24,11.24), Paulus og Barnabas møtte en falsk profet på øya Pafos (Apostlenes gjerninger 13,6), Peter forteller at det stod fram falske profeter blant folket (2 Peter 2,1), Johannes sier at mange falske profeter er gått ut i verden (1 Johannes 4,1) og til slutt i Åpenbaringen finner vi falske profeter nevnt i forbindelse med kirken i avslutningen av denne verdens historie (Åpenbaringen 16,13; 19,20; 20,10).
I dette kapitlet, Jeremia 28, settes to forskjellige profeter opp mot hverandre, Jeremia og Hananja. Jeremia var utvalgt av Gud til å refse kongen og folket i Judea, advare dem mot ødeleggelsen som skulle komme fra nord og be både folk og konge om å vende seg til Herren. Jeremia 1,5 forteller oss når Gud valgte ut Jeremia: Før Jeg formet deg i mors liv, kjente Jeg deg. Før du ble født, helliget Jeg deg. Jeg satte deg til profet for folkeslagene.
Hananja var antakeligvis et produkt av de mange profetskolene som var på den tiden, og hadde fått innpass i hoffet rundt kongen. Hananja profeterte det kongen ønsket å høre, og det var at Gud skulle bryte åket til Nebukadnesar innen to år var gått. Historien forteller oss at Hananja var en falsk profet. Når enkelte profeterte i Guds navn uten å ha blitt utvalgt av Gud til denne gjerningen fulgte det alltid en dom. Hananja døde samme år som han profeterte det kongen ønsket å høre – det som klødde i øret.
Neklamitten Sjemaja og hele hans ætt ble utryddet fra folket fordi han profeterte (forkynte) frafall fra Herren: derfor sier Herren dette: Se, Jeg skal straffe neklamitten Sjemaja og hans ætt. Ikke en eneste mann hos ham skal få leve blant dette folket, og han skal ikke få se det gode Jeg skal gjøre for Mitt folk, sier Herren, fordi han har forkynt frafall fra Herren. Jeremia 29,32
Også i vår tid finner det som sagt falske profeter, med de blir ikke straffet med øyeblikkelig død slik som på Jeremias tid. I Åpenbaringen 19,20 finner vi den falske profeten nevnt. Her er den falske profeten et bilde på den falne kirken, de som allierer seg med Roma, men også enkeltmennesker innenfor alle kirkesamfunn som profeterer ut av egen interesse vil, selv om de lever lenge og har det godt og er framgangsrike i det jordiske livet, til slutt møte den annen død.
Jeremia kapittel 29:
Vers 15-32; Dom over de troløse.
Dette avsnittet i Jeremias, kapitlene 28 og 29, skriver seg fra tiden Sidkia var konge i Judea. Sidkia regjerte fra 597 til 586. 597 var andre gang Nebukadnesar beleiret Jerusalem og 586 var året da de babylonske soldatene ødela Jerusalem og tempelet. Det burde ikke ha kommet som noen overraskelse på Guds folk verken det som skjedde med Israel (Samaria – ti-stammeriket) eller med Juda da Moses fortalte folket at dette kunne skje dersom de falt fra Gud og begynte å dyrke fremmede guder, da de sto like utenfor Kanaans grenser 800 år tidligere. Vi kan lese om dette i 5 Mosebok 28,15-68. Men Israel hadde ikke mer enn krysset Jordan og kommet inn i det lovede landet før frafallet begynte, og det gikk i bølger i over 800 år før Gud måtte straffe sitt folk.
Vi ser opp gjennom historien at Gud er tålmodig med alle syndere, ikke bare Israel eller jødefolket, men Han er ikke overbærende med dem. I 1 Mosebok 15,16 finner vi et eksempel på dette da Gud hadde inngått en pakt med Abraham. Vi leser i de første versene i dette kapitlet at Gud inngår denne pakten med Abraham og Abraham ofrer en kvige, en geit, en vær, en turteldue og en ung due. Så kommer vi til vers 13-16 som sier dette: Da sa Han til Abram: Du skal vite for visst at dine etterkommere skal være fremmede i et land som ikke er deres eget. De skal trelle for folket der, og de kommer til å plage dem med undertrykkelse i fire hundre år. Også det folket de treller for, skal Jeg dømme. Etterpå skal de dra ut med store rikdommer. Men du, du skal fare i fred til dine fedre. Du skal begraves i høy alder. Men i det fjerde slektsledd skal de vende tilbake hit, for amorittenes ondskap er ennå ikke blitt fullstendig.
Først sier Gud at Abrahams etterkommere skal bli slaver i et fremmed land, som vi vet var Egypt, for så å fortelle at Han skal frigjøre dem fra fangenskapet og føre dem tilbake til det lovede land. Men det var et vesentlig punkt som måtte oppfylles før dette kunne skje. Amorittenes ondskap måtte bli fullstendig.
På samme måte som Gud var tålmodig med Amorittene og ventet i fire generasjoner for å se om de ville omvende seg til Herren, slik var Gud tålmodig med Israel og Juda. Når det gjelder Juda lot Han dem få 800 år for å forbedre seg, omvende seg helt til Gud og bli til det folket Gud ville de skulle være. Folket falt og reiste seg mange ganger, men til slutt var også Judas ondskap fullstendig, og Nebukadnesar ble brukt for å straffe folket ved å føre dem i fangenskap til Sinear-landet. Med den kristne kirken har Gud vist en enda større tålmodighet siden frafallet startet tidlig i det andre århundre. Gud bare venter på at den falne kirken skal vende om fra sin onde ferd. Men om hun ikke omvender seg vil straffen komme også over den falne kirke i endetiden så vel som over Judea på Jeremias tid.
Etter at deler av Judeas befolkning hadde blitt bortført til Babylon i 605 f.Kr. fortsetter frafallet blant dem, til tross for at de følte på kroppen at profetiene til Jeremia var sanne og kom fra Gud. Det går fram av teksten i Jeremia 29,15 at det stod fram falske profeter også under fangenskapet: Fordi dere har sagt: Herren har oppreist profeter for oss i Babylon.
Nå var riktignok både Daniel (605) og Esekiel (597) blitt ført bort i fangenskap, og begge disse var Herrens profeter som forkynte både trøst og omvendelse. Andre navngitte profeter, slik som Sjemaja, var ikke utsendt av Gud og de oppviglet folket imot Gud og Guds vilje og folket ville heller høre på falske profeter enn de som Gud hadde sendt spesielt for å advare Judea.
Både Israels folk (Samaria) og Judas folk (jødene) ble sendt i fangenskap fordi de hadde vært troløse mot Gud over lang tid. Frafall og troløshet skriver seg helt tilbake til den gangen de inntok Kanaan etter Moses førte dem ut fra Egypt. Men de var troløse mot sine fedres Gud, og de drev hor med gudene til de folkene som var i landet, dem Gud hadde ødelagt for dem. 1 Krønikerbok 5,25
Menneskesønn, når et land synder mot Meg ved stadig å være troløst, da skal Jeg rekke ut Min hånd mot det. Jeg skal ødelegge brødforsyningen hos det, sende hungersnød over det og utrydde både mennesker og dyr fra det. Esekiel 14,13
Det er ikke bare i fortid at Gud straffet ulydige mennesker. Det vil skje en gang i nær framtid også, noe spesielt Daniel forteller oss, (Daniel 2,34.44; 7,22.26-27; 8,14.25; 12,1-2). Det er da av avgjørende betydning at vi lærer av det som skjedde i fortiden, helt fra Noas tid med syndefloden og fram til Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr. da resten av jødene ble tvunget til å forlate Juda.
Esekiel kapittel 8:
Vers 1-13; Guds folks utroskap.
Hva var det som Guds folk gjorde som var så forferdelig at Han kaller det for styggedommer og utroskap? Så gikk jeg inn og så, og se, alle slags kryp, avskyelige dyr og alle avgudene til Israels hus var inngravert overalt rundt på veggene. Esekiel 8,10
Hva betyr det at avgudene til Israels hus var inngravert på veggene inne i Guds hus? Jeg tror det betyr at Israel med tiden hadde tatt til seg mange hedenske guder i form av kryp og avskyelige dyr, og hadde blandet dette inn i sin tro – en typisk synkretisme. I tillegg til disse avgudene som var innført i deres tro så Esekiel at Judas kvinner gråt over Tammuz, som er en babylonsk gud (vers 14), og at 25 av Judas eldste/prester tilber mot øst, dvs. de tilber solen (vers 16).
2 Kongebok 23,7: Så rev han ned hyttene til dem som drev tempelutukt* i Herrens hus, der kvinnene vevde tepper til Asjera.
2 Krønikerbok 33,5: Han** bygde altere for hele himmelens hærskare i de to forgårdene til Herrens hus.
2 Krønikerbok 36,14: Også alle lederne for prestene og folket ble bare mer og mer troløse, idet de fulgte alle folkeslagenes*** styggedommer, og de gjorde Herrens hus urent, det huset Han hadde helliget i Jerusalem.
Jeremia 32,34: Men de satte opp de avskyelige avgudene sine i det huset som er kalt ved Mitt navn, så de gjorde det urent.
2 Krønikerbok 29,5 Der sa han til dem: Hør på meg, levitter! Hellige dere selv, hellige Herrens, deres fedres Guds hus, og få bort urenheten fra helligdommen!
* de som praktiserer homofili og prostitusjon under avgudsdyrkelsen
** Manasse
*** hedningefolkenes
Israel og Judas utroskap mot Gud begynte i større eller mindre grad allerede tidlig i dommertiden, og dette fortsatte etter at Israel fikk egen konge. Selv om det var perioder med reformasjon og fornyelse så falt Guds folk lenger og lenger vekk fra sin Gud etter hvert som tiden gikk. Til og med den viseste kongen av dem alle, Salomo, begynte etter hvert å bygge offeralter og offerhauger til de hedenske gudene hans mange koner brakte med seg.
Menneskehetens problem i dag er at kirken generelt gjør det samme. Det største kirkesamfunnet i vår tid driver med nøyaktig det samme som Judas folk gjorde på Esekiels tid. De blander stadig inn nye hedenske skikker og menneskelige tradisjoner i kristendommen så den er nesten ikke til å kjenne igjen. Her må vi som hevder vi ikke driver med synkretisme være veldig forsiktige. Det er to grøfter å falle ned i. Bibelen er gitt oss som en rettesnor, som et veikart, som skal hjelpe oss å finne veien hjem til Gud. Det er derfor uhyre viktig at vi tar lærdom av historien og ikke tilgriser den rene læren med menneskelige tradisjoner eller hedenske skikker.
Skuffende nok ser vi det også i vår kirke at hedenskap er i ferd med å få innpass. Jeremia 10,1-15 forteller oss om at vi bare skal tilbe Herren den sanne Gud, Han som skapte himmelen og jorden, og gir oss et eksempel på hva vi ikke skal tilbe. Vi har en julesang som begynner med disse ordene: Du grønne glitrende tre, god dag! Velkommen, du som vi ser så gjerne, med julelys og med norske Flagg og høyt i toppen den blanke stjerne! Denne julesangen synges i mange av våre kirker og av mange familier i sine hjem rundt juletider. Det som hilses velkommen, og som folk så gjerne ser er altså juletreet. Dette er hva Jeremia sier om dette:
For hedningefolkenes skikker er bare tomhet. Noen hogger seg et tre fra skogen, kunstnerens hender former det med øksen. De smykker det med sølv og gull. De fester det med nagler og hammer, så det ikke skal falle. Så står de der rett opp og ned, som et palmetre, og de kan ikke snakke. De må bæres, for de kan ikke gå selv. Frykt ikke for dem, for de kan ikke gjøre skade, og de er ikke i stand til å gjøre noe godt …//… Alle som én er de trege til å forstå, og de er dårer. Dette treet er ikke annet enn tomhetens lære. Hamret sølv innføres fra Tarsis og gull fra Ufas, et verk av kunstneren og gullsmedens hender. Fiolett og purpur er deres kledning. De er alle et verk av dyktige menn. Jeremia 10,3-5.8-9. Jeremia 10,1-16 har for øvrig fått overskriften Ikke tilbe gudebilde, men bare Herren Gud!
For noen år siden nevnte jeg dette til en pastor i vår kirke, men han avfeiet dette med å si at jeg tok det ut av sin sammenheng. Den julen sto det et lite juletre inne i kirkesalen. Det hjelper ikke å si at det ikke blir tilbedt, for dette er å dra en hedensk skikk inn i kirken. Menneskelige og hedenske skikker og tradisjon er og blir menneskelige og hedenske uansett om intensjonene er aldri så gode. Man kan si at barna blir mobbet dersom vi ikke har juletre, men det holder ikke. Vi er kalt til å skille oss fra verden. Ja, vi lever i verden men skal ikke gjøre som verden. Når vi drar et tre inn i huset eller i kirken og sier at det for å ære / huske Jesu fødsel er ikke dette noe bedre enn alle de hedenske tradisjonene og menneskelige skikkene romerkirken har tatt opp i seg. Når det gjelder disse tradisjonene og de menneskelige skikkene som romerkirken er full av så er vi ganske klare på at hedenske tradisjoner og menneskelige skikker ikke blir kristne bare de pakkes inn i en ny innpakning. Man blir som kjent ikke hest bare man går inn i en stall.
Et apropos til en ny innpakning. For en del år siden publiserte jeg et innlegg som jeg kalte Den pent innpakkede pakken. Dette går på hva man tror man gjør og hva man egentlig gjør, og kan lett overføres til denne problemstillingen: Om man tar et kilo hestemøkk og pakker det inn i det mest fargerike og flotte silkepapir med sløyfer og all slags stas så det blir til verdens flotteste pakke å se på er det allikevel bare hestemøkk inne i pakken. Innpakningen forandrer jo ikke innholdet i pakken som er og blir hestemøkk og ikke noe annet. Slik er det også med tradisjoner vi trekker med oss inn i kirken. Slik som å sette opp et uskyldig (?) juletre. Når vi gjør dette sier Bibelen at dette er en raffinert form for avgudsdyrkelse, uansett hva vi selv mener om dette. Juletreet er og blir et juletre, og selv om man tror det er akseptabelt er det fortsatt en menneskelig tradisjon som gjenspeiler avgudsdyrkelse. Pakker vi opp den pent innpakkede pakken inneholder den ikke annet enn hestemøkk, det har overhode ikke forandret seg selv om vi gir det en kristen innpakning.
Løfter om framtiden:
Heldigvis har vi en Gud som er nådig og som tilgir vår synder. Han er kjærlighetens Gud, og Han elsker alle mennesker. Gang etter gang har Han ropt på mennesker som har vært på avveie, helt siden den skjebnesvangre dagen i Edens Hage da menneskene brøt Gud bud og spiste av frukten på det forbudte treet. Den gangen ropte Han: Adam! … … Hvor er du? (1 Mosebok 3,9) Og dette har Han ropt hver eneste dag siden, også i våre dager roper Gud på oss, og Han roper: Adam … … Hvor er du? Kom ut av henne mitt folk, (Åpenbaringen 18,4).
Jeremia kapittel 29:
Vers 10-14; Gud lover å føre sitt folk hjem
For så sier Herren: Når de sytti årene for Babylon er fullført, da skal Jeg se til dere og la Mitt gode ord gå i oppfyllelse for dere, og Jeg skal føre dere tilbake til dette stedet. For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp. Da skal dere påkalle Meg og gå av sted og be til Meg, og Jeg skal høre på dere. Dere skal søke Meg og finne Meg, når dere søker Meg av hele deres hjerte. Jeg skal la Meg finne av dere, sier Herren, og Jeg skal føre dere tilbake fra fangenskap. Jeg skal samle dere fra alle de folkeslagene og stedene Jeg har drevet dere bort til, sier Herren, og Jeg skal føre dere tilbake til det stedet Jeg lot dere bli bortført fra.
Gud har lovet å føre sitt folk hjem. Dette ble først oppfylt for Israels barn som var i fangenskap i Egypt, 1 Mosebok 48,21: … … Gud skal være med dere og føre dere tilbake til landet til deres fedre. Deretter for de jødene som var i fangenskap i Babylon, Jeremia 29,10: … … da skal Jeg se til dere og la Mitt gode ord gå i oppfyllelse for dere, og Jeg skal føre dere tilbake til dette stedet. Til slutt vil det bli oppfylt på Guds folk i endetiden, Sefanja 3,20: På den tiden skal Jeg føre dere tilbake, på den tiden samler Jeg dere. For Jeg skal gi dere både navn og ære blant alle folkene på jorden når Jeg fører deres bortførte fanger tilbake framfor øynene på dere, sier Herren.
Men som vanlig følger det visse betingelser med løftene. Ikke misforstå meg og tro jeg mener det er visse betingelser som må oppfylles for å bli frelst. Det blir alle som oppriktig vender seg til Herren, men det er visse betingelser. Det er mange som sier om seg selv at de er Guds folk, men Gud svarer dem slik i Matteus 7,21: Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Gud vil altså si til en stor del av de som kaller seg kristne Jeg har aldri kjent dere. Det er akkurat dette som er poenget her. Gud sier at Han vet hvilke tanker Han har om oss mennesker, og det er gode tanker, men vil vi gjøre som Han sier? Lar vi Jesus slippe til i våre hjerter og forme våre liv betingelsesløst? Gjør vi det vil Guds rike løfter bli oppfylt over oss. Gud sitter ikke på en fjern sky et eller annet avsides sted i universet. Han er til stede i våre liv og skriver en minnebok på våre vegne. Se bare hva Malaki sier: De som frykter Herren, talte da med hverandre, og Herren lyttet og hørte på. Så ble en minnebok skrevet for Hans åsyn, for dem som frykter Herren og som grunner på Hans navn. De skal være Mine, sier hærskarenes Herre, på den dagen Jeg gjør dem til Min skatt! Jeg skal spare dem, som en mann sparer sin egen sønn som tjener ham. Da skal dere igjen kunne skjelne mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud, og den som ikke tjener Ham. Malaki 3,16-18
Jeremia kapittel 50:
Vers 19-20; Gjenopprettelse.
Jeg skal føre Israel tilbake til hans egen beitemark, han skal beite på Karmel og Basan. Hans sjel skal mettes på Efraim-fjellet og i Gilead. I de dager og på den tiden, sier Herren, skal de lete etter Israels misgjerning, men den skal ikke være mer, og etter Judas synder, men de skal ikke finnes mer. For den resten Jeg lar bli igjen, skal Jeg tilgi.
Billedbruken her må forstås i forbindelse med at Gud skal føre sitt folk tilbake til deres egen beitemark. De hebraiske ordene Karmel og Basan har samme betydning. Karmel betyr fruktbar mark og frukthage, og var stedet der Elia tok et oppgjør med Ba´al-profetene. Basan var et særdeles fruktbart beiteområde som lå øst for Jordan med Hermon fjellene i nord og Jarmut i sør, (Jarmut lå ca. 25 kilometer sør-vest for Jerusalem). Basan betyr bredt, åpent land og fruktbart land. Samtidskonteksten viser til jødenes tilbakekomst etter fangenskapet i Babylon. Endetidskonteksten er at Kristus skal bringe sitt folk til himmelen.
Eksplisitt for jødene: For så sier Herren: Når de sytti årene for Babylon er fullført, da skal Jeg se til dere og la Mitt gode ord gå i oppfyllelse for dere, og Jeg skal føre dere tilbake til dette stedet, Jeremia 29,10. At det gjelder eksplisitt for jødene kommer tydelig fram av ordvalget til profeten. Da Jeremia uttalte denne profetien befant han seg i Jerusalem, og blant de av jødene som fortsatt var i Judea og Jerusalem. Dere er derfor jødene, og dette stedet er Jerusalem.
Dobbel oppfyllelse, for både jødene og endetidsmenigheten: og Herrens frikjøpte skal vende tilbake og komme til Sion med jubel, med evig glede over deres hode. Fryd og glede innhenter dem, sorg og sukk må rømme, Jesaja 35,10. Konteksten i kapittel 35 forteller oss at dette har en dobbel oppfyllelse. Vers 9 forteller at ingen løve eller rovdyr skal ferdes der Guds folk befinner seg på det tidspunktet Herrens frikjøpte har vendt tilbake. Løve og rovdyr kan tolkes bokstavelig og i overført betydning. Hadde jødene holdt seg til Gud etter hjemkomsten fra Babylon ville Gud ha holdt de åndelige løvene og rovdyrene vekk fra sitt folk, men de falt fra. For endetidsmenigheten betyr dette at en dag vil de være utenfor rekkevidde av Satans angrep fordi Gud vil besegle sitt folk i endetiden med sitt segl på deres panner. Da vil de komme til Sion med jubel, med evig glede over deres hode.
Eksplisitt for Guds folk i endetiden: Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte. Så sa Han som satt på tronen: Se, Jeg gjør alle ting nye. Og Han sa til meg: Skriv, for disse ord er sanne og troverdige, Åpenbaringen 21,4-5. Han skal oppsluke døden for evig, og Herren Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt. Fra hele jorden skal Han ta bort Sitt folks vanære. For Herren har talt, Jesaja 25,8. For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte. Men gled og fryd dere til evig tid over det Jeg skaper. For se, Jeg skaper Jerusalem til fryd og hennes folk til glede, Jesaja 65,17-18. For Lammet som er midt foran tronen, skal vokte dem og lede dem til levende vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, Åpenbaringen 7,17.
Dette er noen av de løftene Gud har gitt menneskene, men for at de skal gjelde oss må vi ta imot Jesus Kristus som vår frelser i dette livet, og leve våre liv til Guds velbehag. Selv om vi kan gjennomleve tøffe tider, og møte problemer hver eneste dag, så er Gud ved vår side og gråter med oss når vi gråter og lider med oss når vi lider, og Han bærer oss når vi er slitne … … men han er også der når vi gleder oss, og da gleder Han seg sammen med oss. Han lengter etter å si til oss: … … Kom, dere som er velsignet av Min Far. Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. Matteus 25,34
Helt siden syndefallet har Gud, Jesus og Den hellige Ånd jobbet for vår frelse, og hvert eneste menneske på jorden har samme mulighet til å høre om frelsen. Vi som kaller oss kristne har en sentral plass i Guds frelsesplan. Det er vår oppgave å bringe de gode nyhetene ut til hele verden. Det er vår plikt å fortelle at Jesus snart kommer tilbake for å dømme levende og døde. Dersom vi tar denne oppgaven på alvor vil jobben avsluttes i all hast, men vi må tørre å komme oss ut av vår komfortsone og dele de gode nyhetene med vår neste.
Paulus skriver til Timoteus følgende: Derfor vitner jeg for Gud og Herren Jesus Kristus, som skal dømme levende og døde ved Sin åpenbarelse og Sitt rike: Forkynn ordet! Vær rede i tide og utide! Overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og undervisning. For den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de hope seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret. 4 De skal vende ørene sine bort fra å høre sannheten, og de skal vende seg til eventyr. Men vær du på vakt i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning og fullfør din tjeneste! 2 Timoteus 4,1-5.
Er vi klare på den dagen Jesus kommer tilbake? Vil vi delta i det koret som vil si: Se, dette er vår Gud! Vi har ventet på Ham, og Han skal frelse oss. Dette er Herren. Vi har ventet på Ham. Vi vil fryde oss og glede oss i Hans frelse, Jesaja 25,9. For når den Herre Jesus Kristus kommer igjen er det for å hente sine, og for å oppfylle løftet om å ta dem med til det stedet han har gjort ferdig til dem, et sted som Johannes beskriver slik:
Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom. Og jeg hørte en høy røst fra himmelen som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene, og Han skal bo hos dem, og de skal være Hans folk. Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte. Så sa Han som satt på tronen: Se, Jeg gjør alle ting nye. Og Han sa til meg: Skriv, for disse ord er sanne og troverdige, Åpenbaringen 21,1-5.
Den som vitner om alt dette, sier: Ja, Jeg kommer snart. Amen. Ja, kom, Herre Jesus! Åpenbaringen 22,20