Hva blir det av Babylon etter hun har falt?
Hva er det de seks følgende versene fra kapittel 50 i Jeremia forteller oss om Babylons skjebne?
Vers 3: For fra nord kommer et folkeslag opp mot henne, som skal legge hennes land øde, og ingen skal bo i det. De flytter, de reiser bort, både mennesker og dyr.
Vers 10: Kaldea skal bli til krigsbytte. Alle som tar bytte fra henne, skal få nok, sier Herren.
Vers 13: På grunn av Herrens vrede skal hun aldri mer være bebodd, men hun skal ligge helt øde. Hver den som drar forbi Babylon, skal bli forskrekket og spotte henne for alle hennes så».
Vers 23: Å, hvordan hammeren som slo hele jorden, er blitt hogd i biter og knust. Å, hvordan Babylon er lagt øde blant folkeslagene.
Vers 39: Derfor skal ørkenens ville dyr bo der sammen med sjakalene. Også de unge strutsene skal bo der. Det skal aldri noen sinne bli bebodd igjen. Fra slekt til slekt skal ingen bosette seg der.
Vers 40: Slik som Gud styrtet Sodoma og Gomorra i grus, sammen med sine naboer, sier Herren, slik skal ikke en eneste mann bli boende der, og ikke noe menneskebarn skal slå seg til der.
Hvordan gikk det med Babylon?
Den gangen da den fysiske byen Babylon ble beseiret, sa profetien i Jesaja 13,20: Den skal aldri mer bli bebodd, og fra slekt til slekt skal ingen slå seg ned i den. Der skal heller ikke araberen slå opp telt, og ingen hyrde skal la sine dyr få hvile der. Men, da Kyros hadde tatt makten restaurerte han byen og satte den i stand etter de kamphandlingene som avsluttet Babylons epoke. Deretter var byen bebodd. Noen få år senere satte babylonerne seg opp mot det medo-persiske styret og som straff rev perserkongen ned byen, men den ble fortsatt bebodd. Da Aleksander den Store hadde erobret hele verden slo han seg ned i Babylon for bl.a. å gjenreise byen. Han døde! På Jesu tid var Babylon endelig øde og forlatt, og bare ville dyr hadde tilhold der, og slik var det helt til langt inn på 1800-tallet, da arkeologene begynte å grave ut byen. Men det var ingen bosetning der. Slik er det også i dag selv om Saddam Hussain prøvde to ganger å gjenreise den stolte byen Babylon. Han død også!
Gud har sagt at byen skal ligge øde og være ubebodd slik Sodoma og Gomorra, og slik har det blitt.
Vi så over at dommen over det billedlige Babylon og motbildet vår tids Babylon er identisk. Begge utfordrer Gud og vekker Guds harme ved å påføre Guds trofaste rest plager og prøvelser som Herren ikke ønsket at hans folk skulle gå gjennom. Så spørsmålet nå er hvordan det vil gå med det moderne Babylon i endetiden.
For å få svaret på dette bør vi lese kapittel 18 i Åpenbaringen. Noen sentrale vers er:
Vers 2: Og han ropte kraftig med høy røst og sa: Falt, falt er den store Babylon, og hun er blitt et bosted for demoner, et fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt fugl!
Vers 5: For syndene hennes har nådd helt til himmelen, og Gud har husket hennes gjerninger.
Vers 8: Derfor skal hennes plager komme på én dag, død og sorg og hungersnød. Og hun skal bli fullstendig oppbrent med ild, for sterk er Herren Gud som dømmer henne.
Vers 10: De skal stå på avstand av frykt for hennes plage og si: Ve, ve den store byen Babylon, den mektige byen! For på én time er dommen din kommet.
Vers 18: og de ropte da de så røyken fra hennes brann, og sa: Hva er som denne store byen?
Vers 19: De kastet støv på hodet og ropte, gråt og klaget og sa: Ve, ve denne store byen, hvor alle som har skip på havet ble rike ved hennes rikdom! For på én time er hun blitt lagt øde.
Vers 21: Deretter løftet en veldig engel opp en stein, så stor som en kvernstein, og kastet den i havet og sa: Slik skal den store byen Babylon bli kastet ned med stor kraft, og den skal aldri bli funnet mer.
La oss se om vi finner noen paralleller mellom det virkelige Babylons dom og fall, og endetidens Babylons dom og fall? Sammenlign Jesaja 21,9 og Åpenbaringen 18,2; Jeremia 51,9 og Åpenbaringen18,5; Jesaja 47,9 og Åpenbaringen 18,8; Jeremia 50,23 og Åpenbaringen 18,10; Jesaja 34,10 og Åpenbaringen 18,18; Jeremia 50,13 og Åpenbaringen 18,19; Jeremia 50,46 og Åpenbaringen 18,21.
Versene 4, 5 og 20 i Jeremia 50 bør leses sammen da disse utgjør en av mange slike doble profetier. Dette er både en samtidsprofeti og en typisk endetidsprofeti
I de dager og på den tiden, sier Herren, skal Israels barn komme, de og Judas barn sammen. Gråtende skal de gå og søke Herren sin Gud. 5 De skal spørre etter veien til Sion, med ansiktet vendt dit, og de skal si: Kom og la oss slutte oss til Herren i en evig pakt som ikke skal bli glemt. Jeremia 50,4-5
I de dager og på den tiden, sier Herren, skal de lete etter Israels misgjerning, men den skal ikke være mer, og etter Judas synder, men de skal ikke finnes mer. For den resten Jeg lar bli igjen, skal Jeg tilgi. Jeremia 50,20
Hva er fellesnevneren her, og hva er det fellesnevneren viser til? Fellesnevneren er uttrykket I de dager og på en tiden. Dette viser til en helt spesiell begivenhet som ligger inn i framtiden for Jeremia. Leser vi dette i samtidskonteksten så ser vi klart at dette dreier seg om det fysiske Israel og Judea. Men, og det er alltid et stort men, for dette kan også leses i endetidskontekstuell betydning, og brukes om Abrahams åndelige etterkommere. Se bare på hva vers 20 egentlig sier: I endetiden … … så skal verden lete etter Israels misgjerning og Judas synd … … men den er borte … … for Jesus Kristus har fjernet vår synd og betalt vår skyld.
Jeg ser helt klart en dobbel oppfyllelse av disse versene. Ser vi på fellesnevneren I de dager og på den tiden, så finner vi en klar parallell til dette utsagnet i Åpenbaringen 9,15 hvor det står: De fire englene ble så løst, de som ble holdt ferdige til den timen og dagen og måneden og året da de skulle drepe en tredjedel av menneskene. Det dette verset i Åpenbaringen 9,15 dreier seg om er utvilsomt en endetidshendelse, for de fire englene holder tilbake krigens fire vinder som skal slippes løs i den absolutte endetid. Uttrykket til den timen og dagen og måneden og året peker på et bestemt punkt på historiens tidslinje, og akkurat i det øyeblikket når en serie hendelser har blitt oppfylt vil Gud iverksette denne delen av sin plan.
Det er på samme måte vi både kan, og kanskje må forstå I de dager og på den tiden. Dette viser også til et bestemt punkt på tidslinjen. Dersom dette dreier seg om endetid så kan ikke Israel og Juda være de bokstavelige nasjonene, men det åndelige Israel og det åndelige Juda. At det dreier seg om endetid mener jeg er hevet over enhver tvil da profetien forteller at Israels misgjerning og Judas synder, ikke skal være mer ei heller finnes mer. Spørsmålet som reiser seg er: Når skjer det at Israels misgjerning og Judas synd ikke finnes lenger? Det er i hvert fall etter korset, det er vi helt sikkert enige om.
Det er minst to ting vi må se på.
Når var det Israel billedlig fikk tilgitt sine synder i gammeltestamentlig tid?
Når var det syndene ble fjernet for godt fra Israel på denne tiden?
Israels barn fikk tilgivelse for sine synder da de bar fram syndofferet i tabernakelet/tempelet, men synden ble ikke fjernet før på den store forsoningsdagen, Yom Kippur. Dette måtte gjøres hvert år, om igjen og om igjen helt til Jesus kom og døde på korset. Den gammeltestamentlige offertjenesten er et bilde på en endetidshendelse.
Kanskje vi nå kan se klarere at det dreier seg om en endetidsprofeti. Etter Jesus døde på korset slipper vi å bære fram syndoffer, for Jesus er vårt offer. Han gir oss tilgivelse for våre synder når vi ber om syndenes forlatelse, men syndene er fortsatt ikke utslettet. Motbildet blir det virkelige Yom Kippur, som startet i 1844 og som vil være en stadig pågående handling fram til Jesus forlater det himmelske tempelet.
Hebreerbrevets forfatter siterer Jeremia 31,34 som bruker uttrykket at Gud aldri skal huske sitt folks synder: Og deres synder og deres lovbrudd skal Jeg aldri minnes mer, Hebreerbrevet 10,17. Den norske oversettelsen BGO bruker skal mens den engelske KJV den tyske Luther og den spanske RV alle bruker vil som sikkert er et bedre ordvalg. Gud Faderen kan ikke glemme, men Han sier at Han ikke vil huske. Hvorfor vil ikke Gud Faderen huske sitt folks overtredelser, misgjerninger og synd?
Ene og alene for Jesu skyld, fordi Han utøste sitt blod på Golgata da Han døde for våre synder.
Både i gammeltestamentlig tid, til Abrahams kjødelige etterkommere og i nytestamentlig tid til Abrahams åndelige etterkommere har det blitt gitt en oppfordring til å forlate Babylon. Det fysiske Babylon, som i Jeremia 51,9 hvor profeten sier: Vi ville lege Babylon, men hun kan ikke leges. Bare forlat henne, og la hver og en av oss dra til sitt eget land! For hennes rettferdige dom når til himmelen og er løftet opp til skyene. Det åndelige Babylon, som i Åpenbaringen 18,4 hvor profeten sier: Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa: Kom ut fra henne (Babylon), mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager.
Nå kan teksten i Jeremia 51,9 tas til inntekt både for en samtidsoppfyllelse og en endetidsoppfyllelse, men i første rekke gjelder det samtidsoppfyllelsen her.
Da kong Nebukadnesar tok æren for å ha gjort Babylon til det riket det var, tok Gud fra ham forstanden for 7 år. Han tok til fornuften igjen ble han gjeninnsatt som konge, se Daniel 4,34-37. I dette ligger det at Gud ville lege Babylon. Babylon, ved Nebukadnesar ble leget, vendte seg til Gud og både Nebukadnesar og Babylon ble større. Men hans etterkommere, Nabonidus og Belsasar, tok ikke lærdom av Nebukadnesars historie, og i dette ligger det at hun ikke kunne leges. Hun gikk sin undergang i møte.
Babylon ødelegges.
Jeremia kapittel 51:
Versene 6-8; Flykt ut fra Babylon.
Vers 6: Flykt ut fra Babylons midte, hver og en må redde sitt liv. La dere ikke bli brakt til taushet ved hennes misgjerning, for dette er tiden da Herren skal ta hevn. Han skal gi henne gjengjeld.
Vers 7: Babylon var et gullbeger i Herrens hånd som gjorde hele jorden drukken. Folkeslagene drakk av hennes vin. Derfor har folkeslagene mistet forstanden.
Vers 8: Brått er Babylon falt og blitt knust. Klag over henne! Hent balsam for hennes sår! Kanskje hun kan bli legt.
Vi vet fra historien at den fysiske byen Babylon gikk til grunne da Kyros erobret Babylon i år 539 f.Kr. men: 1) hvordan skjedde erobringen av den fysiske byen Babylon i år 539 f.Kr? og 2) har vi andre vers som er paralleller til disse tre versene i det nye testamentet?
1) Da Kyros erobret Babylon skjedde det uten de helt store trefningene, og det påvirket i svært liten grad de folkene som var fanger i Babylon. Kong Kyros lot soldatene grave ut en kanal for å lede vannet i elven Eufrat vekk fra sitt leie som gikk gjennom Babylon, under bymurene. På den måten kan soldatene komme seg tørrskodde inn i byen ved å bruke det tørre elveleiet uten at babylonerne oppdaget det før det var for sent. De medo-persiske soldatene gikk inn i byen nattestid og overrasket alle og seiret raskt over soldatene til den overmodige Belsasar som ikke var i beredskap. Dette helt i henhold til profetien i Jesaja 44,24- 45,2.
Det var altså ingen grunn til å flykte ut fra Babylon da Kyros inntok byen.
2) Til hvert av de tre versene over finner vi parallell vers i NT.
Jeremia 51,6 har sin parallell i Åpenbaringen 18,4 som sier: Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa: Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager.
Jeremia 51,7 har sin parallell i Åpenbaringen 17,4 som sier: Kvinnen var kledd i purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostbare steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenheten av hennes horeliv.
Jeremia 51,8 har sin parallell i Åpenbaringen 14,8 som sier: Og en annen engel fulgte etter og sa: Falt, falt er Babylon, den store byen, fordi hun har fått alle folkeslag til å drikke av sin utukts vredes-vin … og i Åpenbaringen 18,2 som sier: Og han ropte kraftig med høy røst og sa: Falt, falt er den store Babylon, og hun er blitt et bosted for demoner, et fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt fugl!
Som vi ser så har vi samme ordlyden i Åpenbaringen som i Jeremia. Åpenbaringen viser helt klart til endetidens Babylon, så da er det tenkelig at også Jeremia tar for seg endetidsbegivenhetene med endetidens Babylon. Men hvorfor er det viktig å flykte ut fra Babylon i endetiden da det strengt tatt ikke var nødvendig på Daniels tid. Svaret på dette spørsmålet finner vi på flere steder. Vi kan begynne med Åpenbaringen 18,4 som vi har rett over her, som forteller at Guds folk må flykte ut av Babylon for ikke å få del i hennes dom. Gud elsker alle mennesker, men det er bare en liten del av menneskene som elsker Gud. Mange av dem som elsker Gud befinner seg nå i Babylon, det vil si i et av de mange falne kirkesamfunn, og vår jobb er å kalle dem ut derfra. Andre steder som sier det samme er: Jesaja 48,20; 52,11; Jeremia 50,8; 51,45; Esekiel 20,34; 20,41; Sakarja 2,11.
Den falne kirke:
Dette kapittelet, Jesaja kapittel 47, forteller oss først og fremst om det babylonske rikets fall, men det er et utrykk der som kan forvirre om vi ikke klarer å ha to tanker i hodet på en gang. Vers 1 sier … du jomfru, du som er Babylons datter … // … du kaldeernes datter. Nok en gang finner vi en dobbelprofeti. Dette kapittelet gjelder både det fysiske Babylon og det åndelige Babylon.
Jesaja kapittel 47;
Vers 1-15; Babylon skal falle.
De første 6 versene i dette kapitlet kan vi si gjelder eksplisitt for samtidens Babylon. Fra vers 7 til 15 kan vi tydelig se både se samtidsoppfyllelsen og endetidsoppfyllelsen. Når det gjelder det fysiske Babylon så bruker profeten jomfru om Babylon. Det er ikke fordi hun er ren eller uskyldig, snarere tvert imot, her er jomfru brukt som en sarkasme. Med dette mener profeten at hun, det babylonske riket, har levd i overdådig luksus, som det nå vil bli en brå slutt på. Vi ser i vers 2 at hun må ta kvernsteinene og male mel, noe som henspiller på det at hun skal fornedres fra den posisjonen hun, Babylon, hadde. Babylon skal i fangenskap selv.
Det åndelige Babylon:
Når Jesaja bruker uttrykket Babylons datter på den falne kirke er det for å vise hvor hedenskapen som har ført kirken til fall skriver seg fra. Det var denne kirken som opphøyet seg selv over jordens mennesker, og som hadde tatt seg makt til å innsette og avsette konger. Det er et stort problem knyttet til dette, kirken skal tjene, ikke dominere. Den katolske kirken har forfulgt mennesker som tenkte annerledes enn kirkens ledere, og vil igjen forfølge alle de som fortsatt ikke vil underkaste seg dyrets lover. Dette fører til slutt til det endelige fallet, som ifølge E. G. White skjer når syndene hennes når helt opp til himmelen. Hun sier i Herren har vist meg under overskriften Babylons synder følgende: Jeg ble vist at de nominelle kirkesamfunn var fylt av stolthet. Gud er ikke i deres tanker, deres kjødelige tanker dveler ved selvet. De pynter sine stakkars dødelige kropper, og ser på seg selv med tilfredshet og velbehag. Jesus og Hans engler ser på dem med harme. Engelen sa: Deres synder og stolthet er nådd opp til himmelen. Deres straff er utmålt. Rettferdighet og dom har slumret lenge, men vil snart våkne opp. Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde sier Herren.
At dommen over Babylon kommer kan vi være sikre på. Den er allerede uttalt, men iverksettelsen lar vente på seg. Ikke fordi Gud nøler, men det er på samme måte med Babylon som med jødene i Daniel 9. De fikk 490 år på å omvende seg fra sine synder og vende seg til Gud. Jona profeterte ødeleggelse av Ninive, og han sa: Om 40 dager skal Ninive ødelegges, (Jona 3,4). Dommen var uttalt, men Ninives konge og hele folket vendte seg til Herren og byen ble spart. Gud sa til Abraham at hans etterkommere ikke skulle få komme tilbake til det lovede landet før amorittenes ondskap var blitt fullstendig (1 Mosebok 15,16). Det er ikke noe mer Gud ønsker at også endetidens Babylon skal gjøre, omvende seg og vende seg til Ham, men dersom hun ikke omvender seg vil dommen som er uttalt bli iverksatt.
Babylon har fått nok av advarsler om hva som vil skje, og Bibelen er full av dem slik som advarselen her i Jesaja 47. I tillegg så har folk forkynt dette for Babylon siden hun fikk den makten hun har i dag. Men fortsatt så lever hun et liv i luksus og utroskap mot Gud. Hun sier om seg selv:
— Til evig tid skal jeg være dronning … (vers 7)
— Jeg og ingen annen! … (vers 8 og 10)
— Jeg skal ikke sitte som enke, jeg skal ikke oppleve å miste barn … (vers 8)
I Åpenbaringen 18,7 sier Johannes følgende om henne, og her er det ingen tvil om at det er endetidens Babylon det er snakk om: I den grad hun har herliggjort seg selv og har levd i luksus, i samme grad skal dere gi henne plage og sorg. For hun sier i sitt hjerte: Jeg sitter som dronning, jeg er ingen enke, og jeg skal ikke se sorg. Nøyaktig det samme som Jesaja 47 sier om Babylon.
Gud på sin side sier om Babylon:
— Din blygsel skal avdekkes, ja din skam skal komme til syne … (vers 3)
— Sitt i stillhet og gå inn i mørke, du kaldeernes datter! For du skal ikke lenger kalles kongerikenes dronning … (vers 5)
— Men begge deler skal nå deg på et øyeblikk, ja på én dag*: Du skal både miste barn og bli enke. Det skal komme over deg i fullt mål på grunn av dine mange trolldomskunster og alle dine kraftige besvergelser … (vers 9)
— For du har bare stolt på din ondskap … (vers 10)
— Derfor skal det onde komme over deg. Du skal ikke vite hvor det har sitt opphav. Ulykke skal falle over deg. Du kan ikke bringe noen soning som vil hindre det. Ødeleggelse skal plutselig komme over deg, uten at du vet om det … (vers 11)
— Stå nå bare på med dine besvergelser og dine mange trolldomskunster, som du har strevd med fra din ungdom. Kanskje du kan være i stand til å få noe hjelp av det. Kanskje du kan skremme det bort … (vers 12)
— Du har trettet deg ut med dine mange råd. La bare astrologene, stjernekikkerne, som kjenner månedene på forhånd, stå fram og frelse deg fra alt det som skal komme over deg … (vers 13)
* se Åpenbaringen 18,8; 18,10; 18,17; 18,19.
Nå er det sikkert mange som vil være uenig med meg i at det er en dobbel oppfyllelse av disse skriftstedene, men det finnes støtte for et slikt syn også i det gamle testamentet. Jesaja sier om Babylon i kapittel 47 og vers 14: Se, de er bare som halm, ilden skal brenne dem opp. De kan ikke engang fri seg selv ut fra flammens makt. Dette er ikke noe kullstykke til å varme seg på, eller noen ild til å sitte foran. Mange vil hevde at dette er eksplisitt for det store og stolte babylonske riket. Men er det egentlig det?
Malaki som levde 100 år etter at Babylon ble erobret kommer med den samme profetien. Selv om han bruker ord som er forskjellig fra Jesaja så er det identiske profetier. Malaki utrykker det slik For se, dagen kommer, brennende som en ovn. Alle de overmodige, ja hver den som lever i ugudelighet, skal bli som halm. Dagen som kommer, skal sette dem i brann, sier hærskarenes Herre, så det verken blir rot eller gren igjen, Malaki 4,1. Vi finner mange slike paralleller i Bibelen. En annen er denne: Jesaja 47,15: Slik skal de bli for deg, de du har strevd sammen med, dine handelsmenn fra din ungdom. Hver mann drar til sin kant, alle farer bort, det er ingen som frelser deg. Åpenbaringen 18,15: De som handler med disse ting, de som ble rike ved henne, skal stå på avstand av frykt for hennes plage og gråte og klage.
Herren elsker og frelser:
Jesaja kapittel 43.
Vers 1-7; Guds ord til sin rest i trengselens time.
Men nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, og som formet deg, Israel: Frykt ikke, for Jeg har forløst deg. Jeg har kalt deg ved navn; du er Min. Går du gjennom vannene, skal Jeg være med deg, og gjennom elvene, skal de ikke skylle over deg. Går du gjennom ilden, skal den ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. For Jeg er Herren, din Gud, Israels Hellige, din Frelser. Jeg gir Egypt som løsepenge for deg, Kusj og Seba i ditt sted. Siden du er dyrebar i Mine øyne, får du stor ære, og Jeg elsker deg. Derfor gir jeg mennesker i stedet for deg, og folk i stedet for din sjel. Frykt ikke, for Jeg er med deg. Jeg skal hente din ætt fra Øst, og Jeg skal samle deg fra Vest. Jeg vil si til Nord: Gi dem fra deg! Og til Sør: Hold dem ikke tilbake Før Mine sønner tilbake langt borte fra, og Mine døtre fra jordens ende, hver den som er kalt ved Mitt navn, som Jeg har skapt til Min ære. Jeg formet ham, ja, Jeg har dannet ham.
Det er veldig interessant at Jesaja bruker ordet forløse. Hva og hvem er det vi forbinder med forløsningen? Vanligvis så settes ordet forløse i forbindelse med å frigjøre – å sette fri fra noe som binder en. Og hvem er det som kan forløse oss? Kristus. Det er bare Han som kan sette oss fri fra det som holder oss fanget i syndens snarer. Gud elsker alle mennesker, men når det kommer til en skillevei kan vi se at skiller Gud mellom folk. I Egypt sa Gud til Farao før Han slapp løs den fjerde plagen for at egypterne skulle se at Israels Gud er sterkere enn alle egyptiske guder og få muligheten til å vende seg til Herren: Jeg gjør forskjell på Mitt folk og ditt folk. I morgen skal dette tegnet skje (2 Mosebok 8,23; 9,4 og 11,7).
Det som også er interessant er at når Gud sier Jeg gjør forskjell på, så er den bokstavelige oversettelsen slik Jeg setter en løsepenge mellom … … Kan vi ikke da si det slik? Jeg har sendt En for å forløse deg i stedet for løsepenge. Uansett så ser vi hva Gud vil gjøre for de Han har forløst.
Løftenes Gud gir oss disse løftene:
Går du gjennom vannene, skal Jeg være med deg
og gjennom elvene, skal de ikke skylle over deg.
Går du gjennom ilden, skal den ikke svi deg
og flammen skal ikke brenne deg.
Du er dyrebar i mine øyne
Frykt ikke Jeg er med deg
Det blir feil bare å ta et lite utvalg av det Herren sier til oss i disse få linjene, men hovedpoenget er at Gud vil sørge for sine. I endetiden så må dette være Guds endetidskirke, de som holder fast på Guds bud og Jesu troog som har Jesu vitnesbyrd som er profetiens ånd, (Åpenbaringen 12,17; 14,12; 19,10). Jeg er sikker på at dette er veldig vesentlig, og at vi ikke kan stikke dette under en stol. Men det stopper ikke der. Som sagt så elsker Gud alle mennesker, og dette kommer tydelig fram i neste vers.
Ærlig søkende, men forførte.
Vers 8; Før fram det folket som er blindt, men likevel har øyne, og de døve som likevel har ører.
Hvem er disse som er blinde men som likevel har øyne, og som er døve men likevel har ører? Jeg tror vi skal gå til Åpenbaringen 18,4 og se hva som står der: Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa: Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager.
Dette er i sannhet de som Gud i Åpenbaringen 18,4 kaller mitt folk, og som befinner seg i Babylon i endetiden, og som i lange tider har vært både blinde og døve for sannheten på grunn av forførelsen, men som allikevel har vært oppriktig søkende, og som til slutt, når det høye rop blir forkynt med salvelse og kraftser sannheten og kommer seg ut av Babylon, og / ellerhører sannheten og forstår at de har tatt feil, for så å komme seg ut av Babylon.
Vi vil komme tilbake til advarselen og oppfordringen til å dra ut fra den falne kirken noe senere. La oss nå se på noen paralleller til oppfordringen om å dra ut fra henne.
Den første som fikk et slik bud var Abram. Dette finner vi i 1 Mosebok 12,1. Lydig samlet han alt han eide og alle folkene som var i hans tjeneste og forlot sin fars hus. Dette var egentlig utenkelig i den tidens kultur, men her ser vi en mann som gikk på Herrens ord. Den neste som får denne beskjeden er Lot, 1 Mosebok 19,12, og han gir den videre til sine svigersønner med en gang, 1 Mosebok 19,14. I tillegg så er det minst 6 vers i Jesaja og Jeremia som sier det samme. La oss se på tilfellet med Lot. Da Lot fikk beskjeden om å forlate sitt Babylon, Sodoma, gikk han straks til sine svigersønner for å be dem om å bli med da han skulle forlate byen. De ville ikke høre på ham. Like etter kom Herrens straff over Lots verden, og Sodoma, Gomorra og deres søsterbyer ble tilintetgjort av ild fra himmelen. Til og med Lots hustru ble tilintetgjort bare fordi hun snudde seg med lengsel etter det de hadde forlatt i Sodoma. Gud sa: Ikke se dere tilbake! Men hun var ulydig og så seg tilbake, og mistet frelsen.
Også her finner vi bilde og motbilde, og vi vil derfor finne det mønsteret i endetiden. Når de tre englers budskap i Åpenbaringen 14 lyder sammen med den fjerde engelens budskap i Åpenbaringen 18 vil det stige til det høye rop. Da er det kun kort tid før Jesus kommer tilbake i herlighet sammen med himmelens englehær. Da må de som hører ropet forlate alt de har og komme seg ut av vår tids Sodoma … …
Guds folk finnes over alt.
Gud elsker alle menneskene betingelsesløst. Samme hva vi gjør mot Ham så har Han tilgivelse og gi oss dersom vi vender oss fra vår onde ferd, søker Ham og ber om tilgivelse for alle våre talløse synder. Helt siden syndefallet har Gud ropt på oss gjenstridige mennesker for å vekke oss opp, og for å føre oss ut av den forvirringen som har ligget som en svøpe over menneskeheten siden Adam og Eva ble forført av slangen.
Jeremia kapitel 50.
Versene 17-20;
Israel er et bortdrevet lam. Løvene har drevet ham bort. Først ble han fortært av Assyrias konge. Til sist har denne Nebukadnesar, babyloner-kongen, gnagd hans bein. Derfor, så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Se, Jeg skal straffe Babylons konge og hans land, slik Jeg har straffet Assyrias konge. Jeg skal føre Israel tilbake til hans egen beitemark, han skal beite på Karmel og Basan. Hans sjel skal mettes på Efraim-fjellet og i Gilead. I de dager og på den tiden, sier Herren, skal de lete etter Israels misgjerning, men den skal ikke være mer, og etter Judas synder, men de skal ikke finnes mer. For den resten Jeg lar bli igjen, skal Jeg tilgi.
I denne passasjen ser vi hva Assyria og Babylon har gjort med Guds eiendomsfolk Israel. Guds folk er drevet bort, de er ikke lenger i sitt eget land. Først var det Assyria og kong Sankerib som erobret Samaria, de overlevende av ti stammene i Israel (ti-stammeriket), har etter hvert blitt assimilert opp i folkeslagene bortenfor elven, øst for Eufrat. Det er en fantastisk beskrivelse Jeremia gir av dette i vers 17: … Først ble han (Israel) fortært av Assyrias konge. Jeg synes dette er en presis beskrivelse av hva som hendte. Drøye hundre år senere kom Nebukadnesar og tar seg av resten av Israels barn, og beskrivelsen er like treffende som malerisk her: … Til sist har denne Nebukadnesar, babylonerkongen, gnagd hans (Israel) bein.
I vers 20 støter vi nok en gang på uttrykket I de dager og på den tiden. Som vi var inne på tidligere, hvor jeg viser til dette verset, så viser dette uttrykket til et bestemt punkt på tidslinjen.
De det er snakk om her er de Jesaja i kapittel 43 vers 1 kaller de førløste. Det er de Herren har frelst gjennom sin død på korset. Så uansett hvordan vi blir behandlet og spredd av den dominerende kirkemakten vil Gud alltid ha oss i tankene og når tiden er inne, i de dager og på den tiden vil Han føre oss hjem. Det som betyr noe for i denne sammenhengen er at Guds folk finnes over alt i hele verden både innenfor og utenfor de talløse kirkesamfunnene som finnes i dag. Selv om Babylon faller så vil Herren sørge for sitt folk. Slik han førte dem ut fra Egypt og til det lovede landet, eller fra Babylon og tilbake til Judea og Jerusalem, vil Han i endetiden, selv om det går gjennom prøvelser og plager, til slutt føre sitt folk ut av Babylon, over Jordan og inn i det lovede land – det himmelske Kanaan.
Gud forløser sitt folk fra fangenskapet i Babylon:
Jesaja kapittel 48:
Versene 12-22; Dra ut av henne, (den falne kirke).
Først til vers 16 som er bemerkelsesverdig. Det er mange som sier at vi ikke kan se den treenige Gud i det gamle testamentet, men her er det da vitterlig et eksempel på at det er nettopp det vi gjør.
Kom nær til Meg og hør dette: Fra begynnelsen har Jeg ikke talt i det skjulte. Den gang det skjedde, var også Jeg der. Nå har Herren Gud (Faderen) sendt Meg (Sønnen) sammen med Sin Ånd (Den hellige Ånd).
Avsnittet begynner med at vår Skaper, Jesus Kristus, presenterer seg: Hør på Meg, Jakob, og du Israel, den Jeg har kalt: Jeg er Han, Jeg er den Første, Jeg er også den Siste. Sannelig, Min hånd grunnla jorden, Min høyre hånd strakk ut himmelen. Jeg kalte på dem, og der stod de begge.
Så følger en streng irettesettelse fordi Israel ikke hørte på Ham i versene 18 og 19: Om du bare hadde lyttet til Mine bud! Da skulle du hatt fred som floden, og din rettferdighet skulle bli som bølgene på havet. Da skulle din ætt bli som sanden, de som kommer fra ditt liv skulle bli som sandkornene. Dens navn skulle ikke bli utslettet eller strøket ut for Mitt åsyn.
Vi ser for øvrig det samme mønsteret her som ellers i profetiene, dobbel oppfyllelse av profetien. Versene 18 og 19 henspiller utvilsomt på Israels historie. Israel lyttet ikke til Guds bud, derfor ble de sendt i fangenskap til Babylon, men deres navn vil aldri bli utslettet eller strøket ut for Guds åsyn. Han ønsker mer enn noe at de som er igjen av Abrahams kjødelige etterkommere skal vende om til Ham og motta Messias som sin frelser og ikke minst som sin Konge.
Men her ligger det også en advarsel til oss om å holde fast i Guds ord, og holde Guds bud høyt i hevd. Hvis ikke vil vi havne som fanger i vår tids Babylon. Men til alle mennesker til alle tider sier Herren i Jesaja 48,20: Dra ut fra Babylon! Flykt fra kaldeerne! … og til endetidsmenigheten tilføyer Han: Forkynn dette med jublende røst, la det høres helt til jordens ender! Si: Herren har forløst Sin tjener Jakob.
Gud bruker Babylon:
Bildet på hvordan Gud vil bruke Babylon er gitt i Jeremia 25,9. Men først tar vi med Jeremia 1,14 som profeterer om Judeas fall og Nebukadnesars erobring av Jerusalem i år 605 f.Kr: Da sa Herren til meg: Fra nord skal ulykken bryte løs over alle som bor i landet.
Det er mer enn interessant at ulykken skal bryte løs fra nord. Går vi til Daniels bok, så ser vi at Daniel er svært opptatt av kongen i Nord som vi finner beskrevet i kapittel 11, og vi finner også Guds trone i nord, og det var jo den plassen Lucifer ønsket seg da han gjorde opprør mot Gud Skaperen. Til tross for at Babylon ligger øst for Judea, så kom Nebukadnesar fra nord fordi den tryggeste veien å reise den gang gikk gjennom det som kalles den fruktbare halvmåne (al-hilāl al-chasīb), først nord-vestover langs Eufrat og deretter mot sør (fra nord skal ulykken komme) til Jerusalem.
I kapittel 25 forteller Jeremias at Nebukadnesar og Babylon skal erobre Judea og Jerusalem. Med andre ord så skal Guds folk underkues av den makten som står bak Babylon. Og det er her vi finner et av de største paradoksene i Bibelen – i hvert fall i menneskelig forstand. Gud bruker en hedensk konge til å straffe sitt folk, og kaller til og med Nebukadnesar, Babylons konge for Min tjener. Si til dem: Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Se, Jeg sender bud og henter Nebukadnesar, Babylons konge,Min tjener, og Jeg skal sette hans trone over disse steinene som Jeg har gjemt. Han skal spenne ut sin tronhimmel over dem. Jeremia 43,10
Som vi ser av teksten i Jeremia 25,9 så skal Gud reise opp Nebukadnesar og sende ham mot Judea og nasjonene omkring, og Gud sier han skal ødelegge dem fullstendig og for alltid: se, derfor skal Jeg sende bud og hente alle folkestammene fra Nord og Nebukadnesar, Babylons konge, Min tjener, sier Herren. Jeg skal la dem komme imot dette landet og mot dem som bor der, og mot disse folkeslagene som er rundt omkring, og Jeg skal ødelegge dem fullstendig og gjøre dem til et skremsel og til spott, og Jeg skal ødelegge dem for alltid. Her sier Gud at Han skal ødelegge sitt folk for alltid, men historien forteller oss at jødene fikk lov å vende tilbake til Judea etter en periode i fangenskap. Er ikke Guds ord konsistent?
At det skurrer lit har nok med vår forståelse av ord og uttrykk å gjøre, og at valget av en gitt oversettelse av grunnordene i mange tilfeller er gjort bevisst for å legge inn en mening i teksten som egentlig ikke er der fra forfatterens side. Det hebraiske ordet olam som er oversatt for alltid blir oversatt til en rekke ord og uttrykk som gir oss mange alternative oversettelser, så som lang tid. Fra Strong´s Dictionary: olam; Definisjon: lang varighet, antikken, fremtiden. NASB bruker følgende oversettelser av olam: tidsaldre; alle påfølgende; alltid; eldgamle; eldgamle tider; kontinuerlige; gamle dager; evige; evigheten; noensinne; evigvarende; evig; evig og alltid; for alltid; varig; lang; lenge siden; for lenge siden; lang tid; aldri; gammel; permanent;; evigvarende.
Jeremia kapittel 51:
Versene 20-24; Babylon, Herrens stridshammer.
Du er Min stridshammer og Mine krigsvåpen. For med deg knuser Jeg folkeslagene. Med deg ødelegger Jeg kongeriker. Med deg knuser Jeg hest og rytter. Med deg knuser Jeg vogn og kriger. Med deg knuser Jeg mann og kvinne. Med deg knuser Jeg gammel og ung. Med deg knuser Jeg den unge mannen og jomfruen. Med deg knuser Jeg hyrden og hans flokk. Med deg knuser Jeg bonden og hans spann med okser. Med deg knuser Jeg stattholdere og styresmenn Men rett foran øynene på dere skal Jeg gjengjelde Babylon og alle dem som bor i Kaldea for alt det onde de har gjort i Sion, sier Herren.
Gud valgte Babylon og Nebukadnesar til å straffe Judea for deres avgudsdyrkelse og utroskap mot Gud, og for å få dem til å vende tilbake til Ham. Vi kan si at Babylon på en måte ble brukt for å føre jødene tilbake til den sanne troen. Men Babylon misbrukte sitt privilegium og gjorde ondt mot Sion, og for det vil Gud straffe Babylon. I denne sammenhengen står Sion for Jerusalem. Det var nok ikke meningen at Jerusalem og tempelet skulle blitt ødelagt av babylonerne, men ved den tredje beleiringen i år 586 f.Kr. ble tempelet plyndret og Jerusalem ødelagt. I de fire første versene i denne sekvensen viser profeten til hvordan Gud bruker Babylon for å straffe et ulydig folk. Hva var så den første profetien Jeremia uttalte over Judea? Herrens ord kom til meg for andre gang, og det lød slik: Hva ser du? Jeg svarte: Jeg ser en kokende gryte, og den vender åpningen hit fra nord. Da sa Herren til meg: Fra nord skal ulykken bryte løs over alle som bor i landet. For se, Jeg kaller alle folkestammene i rikene i nord, sier Herren. De skal komme, og hver av dem skal sette opp sin trone ved inngangen til Jerusalems porter, mot alle hennes murer hele veien rundt, og mot alle byene i Juda. Jeg skal felle Mine dommer over dem for all deres ondskap, fordi de har forlatt Meg, brent røkelse for andre guder og tilbedt sine egne henders verk. Jeremia 1,13-16
Nebukadnesar beleiret Jerusalem og erobret Judea i år 605 f.Kr. og førte deler av folket i fangenskap til Babylon. At noe slikt kunne skje hadde allerede Moses profetert nesten 840 år før det skjedde: Se, i dag har jeg satt foran deg livet og det gode, og døden og det onde, idet jeg i dag befaler deg å elske Herren din Gud, å vandre på Hans veier og å holde Hans bud, Hans lover og Hans dommer, for at du skal leve og bli tallrik. Herren din Gud skal velsigne deg i det landet du kommer inn i, for å ta det i eie. Men hvis ditt hjerte vender seg bort og du ikke vil høre og du blir drevet til å tilbe andre guder og tjene dem, da forkynner jeg dere i dag at dere sannelig skal gå fortapt. Da skal dere ikke få flere dager i det landet som du drar over Jordan for å komme inn i og ta i eie. Jeg kaller i dag himmelen og jorden til vitner mot dere: Jeg har satt foran deg livet og døden, velsignelsen og forbannelsen. Velg derfor livet, for at både du og dine etterkommere skal få leve. Da vil du også elske Herren din Gud, lyde Hans røst og klynge deg til Ham, for Han er ditt liv og fylde av dager. Du skal få bo i det landet som Herren sverget for dine fedre, Abraham, Isak og Jakob, at Han ville gi dem. 5 Mosebok 30,15-20.
Men som vi vet så valgte jødene feil, og da ble de rammet av den ulykken som kom i fra nord. Det er påtagende at den ulykken som rammet Judea skulle bryte løs fra nord! Hvem var det som sa dette om seg selv? Til himlene vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil sitte på forsamlingens berg, på sidene lengst borte mot nord, Jesaja 14,13.
Og det er Satan som egget Babylon til å gå lenger enn det som Gud mente med fangenskapet i Babylon. Men da Babylon gikk ut over sin myndighet kunne ikke Gud la dette gå upåaktet hen. Babylon gjorde ondt mot Sion, og det er dette som er bilde på endetidens straff som påføres endetidens Babylon.
Da menigheten i Roma ble grunnlagt, kanskje så tidlig som på 30-tallet, var det Guds vilje at menigheten skulle å nå ut til folk med evangeliet, men etter hvert så misbrukte romerkirkens ledere den tilliten Gud viste dem og i stedet for å gjøre godt begynte de å gjøre ondt mot Sion, Jeremia 51,24. Her står Sion som et bilde på Guds trofaste folk. Og som Gud sa til Babylon på Daniels tid, så sier Gud også til vår tids Babylon: Se, Jeg kommer over deg, du ødeleggelsens fjell, du som ødelegger hele jorden, sier Herren. Jeg skal rekke ut Min hånd mot deg, rulle deg ned fra klippene og gjøre deg til et nedbrent fjell. Jeremia 51,25.