Helt siden Adam og Eva falt i synd i Edens hage har mennesket vært i opposisjon til Gud. Det er nok hevet over enhver tvil at de to angret sin synd, men skaden var skjedd. Noen år senere da Kain og Abel var gamle nok til å ofre til Gud på egen hånd leser vi at Kain ble misunnelig på Abel fordi Gud så med velbehag på Abels offer, 1 Mosebok 4,4. Kain slo i hjel sin bror, og han måtte flytte fra sin familie, 1 Mosebok 4,14, men Gud viste Kain nåde og merket ham med sitt merke, 1 Mosebok 4,15, slik at ingen skulle hevne Abel og slå ham i hjel.
Det ligger implisitt i fortellingen at Adam og Eva hadde flere barn enn Kain og Abel på det tidspunktet Abel ble drept, fordi Kain levde med sin hustru, som det står i 1 Mosebok 4,17. Kain fikk en sønn han kalte Hanok, og Kain bygde den førte byen i historien som han kalte opp etter sin sønn. En av Kains etterkommere i femte generasjon, Lamek, var den første som hadde to koner, 1 Mosebok 4,19. Vi ser at allerede seks generasjoner etter Adam og Eva falt i synd hadde den delen av menneskene som hadde forlatt Guds menighet brutt alle bud og regler som Gud hadde gitt menneskene da Han skapte dem.
Kapittel 6 i 1 Mosebok forteller oss at menneskenes ondskap var stor på jorden. Dette var arven etter Kain. Det var nå to grupper mennesker på jorden, de som var lydige mot Gud som jeg kaller Sets linje, og de som gjorde opprør mot Gud som jeg kaller Kains linje. Da Gud sendte den store flommen over jorden var det bare Noa og hans familie som gikk inn i arken og ble reddet = frelst. Nå etter flommen var alle fysiske spor etter synden vasket vekk, men minnene om den verden som ble ødelagt av flommen hadde de med seg. Dette ble også formidlet til de nye generasjonene etter flommen, noe som kommer til syne etter kort tid. Dette var ikke noe som skjedde av seg selv, helt uten videre. Det er en som står bak all elendighet, og det er Satan. Helt siden han tapte kampen mot Jesus og ble kastet ut av himmelen har han prøvd å føre menneskene bort fra sin Skaper. Og det har vært særdeles vellykket. Dette må vi ha med oss når vi begynner å se på Babel / Babylon.
Det historiske Babylon.
1 Mosebok 10,8 forteller oss at Kusj, Kams sønn og Noahs sønnesønn, fikk sønnen Nimrod, som var den første mektige mann på jorden. Videre sier vers 9 at han, Nimrod, Noahs oldebarn, var en veldig jeger for Herrens åsyn. Derfor blir det sagt: en veldig jeger for Herrens åsyn som Nimrod. Vers 10 forteller oss hvor han hadde sitt rike: Hans rike fikk sin begynnelse i Babel, Erek, Akkad og Kalne i Sinear-landet, (DNB 1930).
Babel, Erek, Akkad og Kalne var fire byer som lå på sletten som kalles Sinear-landet. Det var Nimrod grunnla alle disse fire byene, for som teksten i vers 10 sier så fikk Nimrods rike sin begynnelse i Babel, Erek, Akkad og Kalne i Sinear-landet. I vers 11 fortelles det at Nimrod dro til Assyria og grunnla byen Ninive, og man antar at denne byen med tiden vokste sammen med de tre andre byene som nevnes i sammen med Ninive i versene 11 og 12; Rehobot-Ir, Kalah og Resen, og byen fikk etter hvert betegnelsen den store byen. Assyria lå der som Mosul ligger i dagens Irak, ganske langt mot nord ved elven Tigris. Babel / Babylon lå der som Bagdad ligger, midt mellom Mosul og den Persiske Gulf ved elven Eufrat.
Strong’s Bibelordbok sier om den store byen: Rechoboth; I dagligtale som egennavn og som lokasjon; Definisjon: brede steder, en brønn gravd av Isak, også to byer med usikker beliggenhet.
Ser vi hva Jona sier om Ninive, kan vi godt forstå at den ble kalt den store byen: Så stod Jona opp og gikk til Ninive etter Herrens ord. Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser i utstrekning, Jona 3,3.
En veldig jeger for Herren må forstås i ond mening, først fordi han var en veldig jeger og dernest fordi Nimrod trosset Gud gjennom det at han bygget den første byen etter den store flommen, og senere minst fire byer til.
Da Gud hadde skapt mennesket sa Han til dem: Vær fruktbare, bli mange og oppfyll jorden, dvs. ikke bosett dere i tette husklynger eller byer, men spre dere ut over jorden, (se 1 Mosebok 1,27-28). Dette ble overlevert fra generasjon til generasjon, og vi kan gå ut fra at da Noa gikk ut av arken og menneskene igjen begynte å bli mange, så ble dette videreformidlet til de første generasjonene etter den store flommen. Men det var som vi vet en person som satte seg mot dette, og det var jegeren Nimrod. Jeger i denne sammenhengen er ikke en vanlig jeger som jakter på dyr til mat, men en stridsmann eller krigerhøvding. Det faktum at Nimrod var den første mektige mann på jorden forteller oss en ting. Når mennesker blir mektige så skjer det noe med oss. Vi blir ærgjerrige og maktsyke, og makt korrumperer. Da Nimrod grunnla de første byene, kan vi gå ut fra at han også var den første kongen på jorden, og det er slik vi kanskje skal forstå det at han ble en veldig jeger for Herren. I stedet for å la menneskene spre seg ut over jorden, motsatte Nimrod seg den planen Gud hadde for menneskene. Han samlet han dem sammen i byer, og satte seg selv som hersker over dem.
Hva Guds plan var finner vi her i 1 Mosebok 1,28: Så velsignet Gud dem, og Gud sa til dem: Vær fruktbare, bli mange, fyll opp jorden og legg den under dere! Dere skal ha råderett over fiskene i havet, over fuglene i luften og over hver levende skapning som rører seg på jorden.
Her i kapitlene 10 og 11 ser vi nok en gang hvordan strukturen i Bibelen er. Den første gangen vi finner denne strukturen er i 1 Mosebok og skapelsesberetningen i kapitlene 1 og 2. Først får vi skapelsen skjematisk i kapittel 1, deretter får vi en utfyllende forklaring i kapittel 2. Her i kapittel 10 i 1 Mosebok lærer vi først om byene på Sinear-sletten og hvem som var grunnleggeren av disse byene. Så får vi en utfyllende fortelling som begynner med at hele jorden hadde samme språk. Før kapittel 10 vers 32 avslutter med å fortelle oss følgende: Dette var slektene til Noahs sønner, etter deres avstamning i sine folkeslag. Fra disse har folkeslagene spredt seg utover jorden etter vannflommen … … for så å utfylle fortellingen i kapittel 11 versene 1 og 2 med å si: Hele jorden hadde ett språk og én tale. Det skjedde da de var på reise fra øst, at de fant en slette i Sinear-landet og slo seg ned der.
Babylon i opposisjon mot Gud.
Da Gud skapte mennesket ba han dem om å oppfylle hele jorden, (1 Mosebok 1,27-28). De skulle i utgangspunktet ikke bosette seg i byer. Etter syndefallet da synden hadde utviklet seg og smittet nesten hele menneskeheten sender Gud en stor flom over jorden. Etter at flommen hadde trukket seg tilbake sier Gud til Noah: Slik oppretter Jeg Min pakt med dere: Aldri mer skal alt kjød bli utslettet ved en vannflom. Aldri mer skal en vannflom ødelegge jorden. 1 Mosebok 9,11
Tegnet på denne pakten var regnbuen: Gud sa: Dette er tegnet på pakten Jeg oppretter mellom Meg og deg, og med hver levende skapning som er hos deg, for alle slekter i evighet: Jeg setter regnbuen Min i skyen, og den skal være til tegn på pakten mellom Meg og jorden. Og det skal skje, når Jeg samler skyer over jorden, skal regnbuen komme til syne i skyene. Da skal Jeg minnes Min pakt, som er opprettet mellom Meg og dere og hver levende sjel i alt kjød. Vannet skal aldri mer bli til en flom som utsletter alt kjød. Regnbuen skal være i skyen, og Jeg skal se på den for å minnes den evige pakten mellom Gud og hver levende sjel i alt kjød, som er på jorden. Gud sa til Noah: Dette er tegnet på pakten Jeg har opprettet mellom Meg og alt kjød som er på jorden. 1 Mosebok 9,12-17
Da Nimrod hadde bygd Babel sa han til folket: Kom la oss bygge oss et tårn som rekker helt opp til himmelen … (1 Mosebok 11,4). Grunnen til det er todelt; 1) de ville skape seg et navn, så de ikke skulle bli spredd utover hele jordens overflate, og … 2) de ville ha en måte å unnslippe Guds vrede dersom han igjen skulle oversvømme jorden med en altødeleggende vannflom.
Det er disse to punktene som er grunnen til at Babel / Babylon har blitt valgt som symbolet på synd, opposisjon mot Gud og ødeleggelsen av Guds folk. Dette folket var ulydige mot Gud, og satte seg opp mot Ham gjennom sine handlinger.
Gud sa; spre dere utover hele jorden, men Nimrod og hans folk sa at de skulle skape seg et navn så de kunne slippe å bli spredd utover hele jorden.
Gud sa; aldri mer skal en vannflom ødelegge jorden, men Nimrod og hans folk sa at de ville frelse seg selv fra en ny vannflom ved å bygge seg et tårn som nådde helt opp til himmelen.
Hva er det Herren gjør da? 1 Mosebok 11,5 forteller oss at Herren kom ned for å se byen og tårnet som menneskenes barn bygde. Etter at Herren hadde kommet ned til jorden for å se hva som foregikk i Babel sier Han i vers 6: Se, folket er ett, og de har alle ett og samme språk. Dette er hva de begynner å gjøre. Nå blir ingenting umulig for dem av alt de vil sette seg fore å gjøre. Vers 7 forteller at Gud forvirret deres språk. Før Herren kom ned hadde alle menneskene bare ett språk, men nå kunne de ikke forstå hverandre, og til slutt så spredde Gud dem utover hele jordens overflate.
Leser vi versene 5, 6 og 7 sammen, hva er det vi kan se i disse versene da? Jeg mener vi kan se en undersøkende dom i dette avsnittet. Gud kom ned for å undersøke hva menneskene gjorde. En undersøkende dom er hva Gud iverksetter hver gang det oppstår ett eller annet som Han ikke har initiert. Etter syndefallet kommer Herren gjennom hagen og roper på Adam: Hvor er du. Det var ikke fordi Gud ikke visste hvor Adam og Eva var at han spurte hvor Adam var. Dette var den første undersøkende dom i historien. Gud holdt en undersøkende dom, fordi Gud vil undersøke om Adam og Eva var klar over hvilken situasjon de befinner seg i. Det samme finner vi i 1 Mosebok 18,21 da Herren sier til Abraham at han vil fare ned dit (Sodoma og Gomorra) og undersøke hva som har foregått / foregår, og det samme skjedde i Babel da Gud steg ned for å se hva som skjedde der. I alle tre tilfellene ser vi en undersøkelse før en eventuell dom: en undersøkende dom.
Da Gud hadde undersøkt saken i Babel ble menneskene funnet skyldige, og Gud felte en dom over beboerne og Han spredde dem utover hele jordens overflate, stikk i strid med hva folket selv ville. Derfor blir den kalt Babel, for der forvirret Herren språket for hele jorden. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jordens overflate, 1 Mosebok 11,9. Babel ble altså synonymt med forvirring, og det er det også den dag i dag.
Hvordan Babylon får Guds folk til å falle, i oldtiden og i vår tid:
Etter at Gud spredde folkene utover jorden var det fortsatt noen som bodde i byen Babylon. Disse sørget for at Babylon fortsatt var arnestedet for opposisjonen mot Gud, og de påvirket omverdenen med sitt ugudelige levesett. Babylon har vært en kreftsvulst siden byen ble grunnlagt og til den ble lagt øde 2500 år senere. I vår tid snakker vi om det åndelige Babylon, og dette åndelige Babylon er ikke noe mindre kreftsvulst en det den fysiske byen var i sin tid. Jeg vil si at det åndelige Babylon er langt farligere enn den fysiske byen noen gang var, for nå er det mer subtile forførelser som kommer fra uventet hold.
Forførelsens makt; begjæret etter det som er en lyst for øyet.
Når vi kommer til tiden etter at Moses hadde ført Israel ut av Egypt, kommer det fram av Bibelens tekster at Babylon allerede da hadde stor innflytelse på omverdenen. I Josva 7,21 leser vi om Akan som syndet mot Guds bud: Da jeg så en vakker babylonsk klesdrakt blant byttet, sammen med to hundre sekel sølv og en gullbarre som veide femti sekel, fikk jeg lyst på alt dette og tok det. Og der er det, skjult i jorden midt under teltet mitt, med sølvet nederst.
En hebraisk sekel var 11,4 gram. 200 sekel sølv blir da 2280 gram, og 50 sekel gull er lik 570 gram.
Hvorfor var dette så farlig, og hvordan kan Babylon ha noe med dette å gjøre?
Før vi kommer så langt i historien må vi se på hva Gud sier til Israel: Nå skal byen være lyst i bann. Både byen og alt som er i den, skal tilhøre Herren. Bare skjøgen Rahab skal få leve, hun og alle som er i huset hos henne, fordi hun skjulte de utsendingene vi sendte. Men bare vokt dere så dere avstår fra det som er lyst i bann, så ikke dere selv blir bannlyst når dere tar av det som er bannlyst, og slik gjør Israels leir til en forbannelse og fører ulykke over den. Men alt sølvet og gullet og alle redskapene av bronse og jern er innviet til Herren, og alt skal føres inn i Herrens skattkammer. Josva 6,17-19
I dette ligger det en velsignelse så vel som en forbannelse. Gud vil alltid velsigne alle de som med glede følger hans bud og lover og som gjør Hans vilje. Da Israel beleiret og erobret Jeriko skjedde følgende: Alt som var i byen lyste de i bann, både mann og kvinne, ung og gammel, storfe og småfe og esel, de slo alt med sverdets egg, Josva 6,21. Videre kommer det fram at gull, sølv, bronse og jern skulle bringes inn i skattkammeret i Herrens hus. Men byen og alt som var i den, satte de fyr på og brente opp. Bare sølvet og gullet og alle redskapene av bronse og jern la de i skattkammeret i Herrens hus. Josva 6,24.
Noe senere kommer vi til Ai. Der taper Israel et slag, Josva 7,2-5, og ut fra teksten ser vi at det var en direkte følge av den ulydigheten som en eneste person utviste ved å la begjæret etter det vakre og etter rikdom overvinne lydigheten til Guds ord. Vi leser i Josva 7 versene 1 og 11 følgende: Men Israels barn handlet troløst med det som var lyst i bann, for Akan, som var sønn av Karmi, sønn av Sabdi, Serahs sønn, av Juda stamme, tok noe av det som var lyst i bann. Derfor ble Herrens vrede opptent mot Israels barn …//… Israel har syndet, og de har også overtrådt Min pakt som Jeg bød dem. For de har også tatt noe av det som var lyst i bann. De har både stjålet og bedratt. Og de har gjemt det blant det de selv eier.
Forførelsens makt; utroskap:
I Ordspråkene 6,20-7,27 leser vi om hvordan skjøgen lokker den unge mannen, en ung mann som manglet forstand. Denne sekvensen inneholder en klar advarsel som forteller lev ikke i hor, deretter følger en bønn og oppfordring til denne unge mannen som er uten forstand, til slutt ser vi at den uforstandige mannen allikevel følger med skjøgen.
Ordspråkene 6,20-7,27 bruker altså en mann og en kvinne til å framstille utroskap mot Gud på en billedlig måte. Babylon har flere tusen års erfaring når det gjelder å være utro mot Gud, og Babylons historie strekker seg tilbake til Babel som ble grunnlagt av Nimrod før 2270 f.Kr. Nimrod ble født kort tid etter den store vannflommen, ca. år 2320-2310 f.Kr. Babel / Babylon er nevnt så tidlig som rundt 2270 år f.Kr. på et potteskår funnet ved Akkad.
La oss se på hva kong Salomo har å si om dette problemet, utroskap.
Denne sekvensen er interessant i forhold til vår tid. Versene fra kapittel 6,20 og til 7,5 er et godt råd fra en far til hans sønn, og kalles som sagt lev ikke i hor. De øvrige versene, 6 til 27 tar for seg skjøgens måter for å lokke til seg unge menn. Denne delen kalles følg ikke skjøgen. Og som vanlig har vi med to grupper mennesker å gjøre, og det er de som følger Guds råd og de som ikke gjør det. Sekvensen er altså en advarsel til alle om ikke å følge skjøgen. Vi bør lese dette avsnittet i lys av den kosmiske konflikt, og kampen mellom det gode og det onde. La oss se på hvordan det uttrykkes med Salomos ord:
Advarselen: Lev ikke i hor.
Kapittel 6:
Vers 20 Min sønn, bevar din fars bud, og forlat ikke din mors lov! Bud og lov er her i betydningen av Guds bud og den sanne læren.
Vers 21 Ha dem alltid bundet til ditt hjerte, knytt dem fast rundt din hals! De to første versene forteller oss at vi aldri bør vike av fra Guds bud, lover og forskrifter. De viser dessuten til 5 Mosebok 11,18 som oppfordrer Israels barn og binde budene som et tegn på hånden og som en minneseddel mellom øynene.
Vers 22 Når du vandrer omkring, skal dette lede deg, når du sover, skal de bevare deg, og når du er våken, skal de tale med deg. De peker tilbake til din fars bud og din mors lov, og dersom vi følger rådet i vers 20 og 21 vil Guds ord bevare oss og hjelpe oss gjennom enhver situasjon i livet.
Vers 23 For budet er en lampe, og loven er et lys. Formaninger med rettledning er livets vei, Holder vi oss til Guds ord, vil Gud gi oss lys slik at vi kan følge den rette vei.
Vers 24 så de skal bevare deg fra den onde kvinne, fra den smigrende tungen til en fremmed kvinne. De peker igjen tilbake til budene og loven. Holder vi disse vil vi også kunne kjenne igjen falsk lære.
Vers 25 Du skal ikke begjære hennes skjønnhet i ditt hjerte, og la henne ikke fange deg med sine blinkende øyne! Med hjelp av Guds ord vil vi ikke la oss forføre av falske kirkers overfladiske glans, pomp og prakt.
Vers 26 For en kvinne som er en skjøge, tyner en mann til bare en brødleiv er igjen. En annen manns hustru jakter på en dyrebar sjel. Dette betyr at falske kirker vil føre oss til fall.
Versene 27-28 Kan en mann hente ild opp i fanget uten at hans klær blir brent? Eller kan en mann gå på glødende kull uten at hans føtter blir svidd? Disse to versene forteller det samme. Allegorien er ganske tydelig her. Å hente opp ild i fanget eller gå på glødende kull sammenlignes med å gjøre noe som bryter med Guds bud. Bryter vi Guds bud forteller disse versene oss at vi må bære konsekvensen av våre handlinger. Det Gud ønsker å formidle til oss gjennom dette er at dersom vi viker av fra Guds bud, lover og forskrifter og går i kompaniskap med falne kirkesamfunn, vil vi ta til oss av deres lære. Videre så peker begge disse versene til følgende vers: 2 Mosebok 20,14; Ordspråkene 2,18; 5,4; 5,8; 24,30; 1 Korint 6,18.
Vers 29 Slik skjer det med den som går inn til sin nestes hustru. Ingen som rører henne, forblir uten skyld. Å gå inn til sin nestes hustru betyr å drive hor. Jeg mener vi må tolke dette i overført betydning. Hor er utroskap i både bokstavelig og overført betydning, og her i overført betydning betyr det da å være utro mot Gud. Ingen som er utro mot Gud forblir uten skyld.
Versene 30-33 Blir ikke også tyven foraktet når han stjeler for å mette seg selv i sin sult. Hvis han blir funnet, må han erstatte det sju ganger, helt til han har gitt fra seg alt han eier i sitt hus. Hver den som begår ekteskapsbrudd med en kvinne, er uten forstand. Den som gjør det, ødelegger også sin egen sjel. Sår og skam får han, og hans vanære blir ikke slettet ut. Tyven må erstatte det han har stjålet står det, det venter altså en dom. Dommen venter også for den som driver hor. Det hjelper ikke om det gjøres i beste mening, slik som tyven som stjeler for å mette seg selv. Det samme blir det også med å gå inn til sin nestes hustru. Uansett motiv for å begi seg inn i et økumenisk samarbeide vil den som gjør dette bli skyldig.
Her er det imidlertid en vesentlig forskjell mellom den norske utgaven av King James på den ene siden, og den engelske King James, den spanske Reina Valera og den tyske Luther 1912 på den andre siden. I den norske utgaven stiles et retorisk spørsmål: Blir ikke også tyven foraktet, mens det i den engelske og spanske utgaven står: Menn forakter ikke en tyv, og i den tyske Luther står det: Es ist einem Diebe nicht so große Schmach, ob er stiehlt, seine Seele zu sättigen, weil ihn hungert (Det er ikke en skam for en tyv, om han stjeler for å tilfredsstille sin sjel, fordi han er sulten). Hvor den norske utgaven sier at tyven blir foraktet så sier den engelske, spanske og tyske utgaven at tyven ikke blir foraktet. I alle de tre utgavene fortsetter teksten i vers 31 med: Tysk, und ob er ergriffen wird, gibt er’s siebenfältig wieder und legt dar alles Gut in seinem Hause. Spansk, Empero tomado, paga las setenas, Da toda la sustancia de su casa. Engelsk But [if] he be found, he shall restore sevenfold; he shall give all the substance of his house. Som vi ser så sies det på de tre andre språkene at man forakter ikke en tyv som stjeler for å stille sin hunger, men dersom han blir funnet blir han rettmessig straffet. For så å gå videre i vers 32 å si: Tysk, Aber wer mit einem Weibe die Ehe bricht, der ist ein Narr; der bringt sein Leben ins Verderben. Spansk, Mas el que comete adulterio con la mujer, es falto de entendimiento: Corrompe su alma el que tal hace. Engelsk, [But] whoso committeth adultery with a woman lacketh understanding he [that] doeth it destroyeth his own soul.
Vi må lese derfor lese alle disse fire versene samlet for å kunne se helheten i dette, og da vil vi se at den norske utgaven ikke tar hensyn til motsetningene som listes opp i disse fire versene (30- 33). Ser vi på innholdet i disse fire versene så vil den som stjeler mat for å overleve, og som blir funnet, det vil si tatt på fersk gjerning, bli straffet, men vedkommende vil ikke bære samme vanære som en som er utro, i dette tilfelle, mot Gud. Den sultne tyven som stjeler for å overleve vil ikke bli foraktet for sin handling, mens den som er utro vil i tillegg til å bli straffet også bli foraktet, uansett om vedkommende er utro mot sin ektefelle eller mot Gud. Vers 33 slår fast at hans vanære blir ikke slettet ut. Dersom vi er utro mot Gud ved å gå inn til en annen kvinne = en fallen kirke, vil vi ødelegge vår sjel, som kan sies å være det samme som å miste frelsen og det evige liv.
Versene 34-35 For sjalusi vekker ektemannens harme, han viser ingen skånsel på hevnens dag. Han godtar ingen forsoningsgave, og han vil ikke gi etter om du lar bestikkelsene bli mange. På dommens dag vil ektemannen, som her er et bilde på Gud, dømme alle som har vært utro mot ham. Den dagen vi står foran dommen og ikke har bedt om tilgivelse for alle våre synder, da kan vi ikke bortforklare våre handlinger. Bare ekte anger og bønner om tilgivelse, før nådedøren stenges, kan redde dem som har vært utro. Uten anger og bønn om tilgivelse står de maktesløse på dommens dag de som har vært utro både på den ene og den andre måten.
En bønn og en oppfordring til en rastløs sønn.
Kapittel 7:
Versene 1-4 Min sønn, bevar mine ord og ta vare på mine bud hos deg! Bevar mine bud, så skal du leve, og min lov som din øyenstein! Bind dem på dine fingre! Skriv dem på ditt hjertes tavle! Si til visdommen: Du er min søster, og kall forstanden din nære slektning, I disse fire versene gjentas oppfordringene fra versene foran om at vi skal bevare Guds bud og ære Guds lov som vår øyenstein. Vi skal huske på dem og leve etter dem, og be om å få visdommens gave av Gud slik at vi kan leve rett etter hans ord, bud, lover og forskrifter.
Vers 5 så skal de bevare deg fra den løsaktige kvinne, fra den fremmede kvinne som smigrer med sine ord. Følger vi disse oppfordringene så vil Gud hjelpe oss til å holde oss borte fra fremmede kvinner og den smiger disse kvinnene bruker for å fange oss.
Følg ikke skjøgen.
Vers 6 For der ved vinduet i mitt hus så jeg ut gjennom gitteret, I mitt hus betyr i min kirke, og det er skjøgen som forteller oss at hun ser ut av sitt vindu.
Vers 7 jeg så ut blant de enfoldige, og blant ungdommene la jeg merke til en ung mann som manglet forstand. Ung mann her i betydning av et enkelt kirkesamfunn eller et enkelt medlem. Nå er det jo kvinne som er bildet på Guds folk, kirken eller menigheten, men i denne sekvensen hvor det stilles opp to ytterpunkter vil det være for uklart å bruke kvinne om både den falne og den rene kirken. Manglet forstand betyr at denne unge mannen ikke har den hellige ånd med seg.
Vers 8 Han gikk forbi på gaten ved hennes hjørne, han tok veien til hennes hus, Hennes hjørne og hennes hus er fortsatt skjøgens hus, han er den unge uforstandige mannen.
Vers 9 i skumringen, om kvelden, midt på mørkeste natten. Det er bare de som står Gud imot, og som går djevelens ærend, som arbeider midt på mørkeste natten.
Vers 10 Og se, der ble han møtt av en kvinne, med en skjøges klær og et listig hjerte. Er det flere enn meg som ser en kvinne kledd i purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostbare steiner med et gullbeger i hånden? Dette er en klar parallell til Åpenbaringen 17,4-5: Kvinnen var kledd i purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostbare steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenheten av hennes horeliv. Og på pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN.
Vers 11-12 Hun var høyrøstet og ustyrlig, hennes føtter har ingen hvile i hennes hus. Noen ganger var hun utenfor, til andre tider ute på torget, og hun lurer rundt hvert hjørne I uttrykket hennes føtter har ingen hvile i hennes hus ligger det implisitt at hun, den falne kirken, har en stor oppgave å fullføre, og av den grunn er hun å treffe over alt. Hun har det travelt med å forføre unge menn, og kontrollerer alt. Når hun lurer rundt hvert hjørne betyr at hun bruker alle midler i sin kamp for å føre mennesker bort fra Gud, og ingen ting vil være uprøvd. Det betyr at vi som ikke vil la oss forføre av denne skjøgen må være på vakt hele tiden.
Vers 13-15 Så fikk hun tak i ham og kysset ham. Med en skamløs mine sa hun til ham: Jeg har offerkjøtt til fredsofrene hos meg. I dag har jeg innfridd mine løfter. Derfor kom jeg ut for å møte deg, jeg var ivrig etter å få se ditt ansikt, og jeg har funnet deg. Disse tre versene får meg til å tenke på en ganske så tidsaktuell hendelse, underskrivelsen av The Joint Declaration. Ser vi på hvordan den katolske kirke har endret taktikk mot protestantene så har de jo kysset dem ved å kalle dem for adskilte brødre, og offerkjøttet til fredsofferet som hun har er nettopp denne The Joint Declaration, som er et verk fra den katolske kirken. Skjøgen har med andre ord innfridd sine løfter, de løftene hun har gitt seg selv, ved ikke å la sine føtter hvile før hun har fått dem tilbake i sin fold, og å få protestantene med på å sette strek over reformasjonen. Derfor kom jeg ut for å møte deg beskriver den jobben som den katolske kirken har gjort i det skjulte for å få den protestantiske kirken til å tilnærme seg dren katolske kirken, for det har jo vært akkurat slik som vers 11 sier: hennes føtter har ikke hatt noen hvile! Beskrivelsen som er gitt er så presis, så presis. At skjøgen har funnet den unge mannen skyldes utelukkende det at den unge mannen gikk på ville veier, uten Den hellige Ånds ledelse.
Vers 16-17 Jeg har lagt tepper på min seng, fargerikt lin fra Egypt. Jeg har strødd min seng med myrra, aloë og kanel. Egypt har aldri vært noe godt tegn i Bibelen, heller ikke her. Fargerikt lin fra Egypt er et tegn på at skjøgen har lagt et teppe eller slør over sin seng, som her beskriver utroskap eller falsk lære. Myrra, aloë og kanel er krydder, og med dette blir de unge mennene beruset av skjøgen. Alt dette til sammen gjør sitt til at de unge mennene ikke forstår rekkevidden av hva denne skjøgen driver med.
Vers 18 Kom, la oss nyte kjærlighetsrusen, til morgenen, la oss fryde oss i elskov. Dette henspiller på kirkens ritualer, for eksempel sakral musikk og mye pomp og prakt som sløver menneskets sinn i samme grad som utsvevende liv gjør det.
Vers 19-20 For min ektemann er ikke her i sitt hus, han har dratt ut på en lang reise. Pengepungen tok han med seg i hånden, først ved fullmåne kommer han tilbake til sitt hus. Ektemannen her er Jesus, og han er ikke i det huset som skjøgen bor i. Å komme tilbake ved fullmåne er å komme til fastsatt tid. Moralen til skjøgen er at det drøyer ennå lenge før ektemannen kommer så de kan bare holde på med sin utroskap en stund til.
Vers 21-23 Med all sin overtalelse fikk hun ham til å gi etter, med sine smigrende lepper forførte hun ham. Straks går han etter henne, lik en okse som ledes til slakt, eller som dåren føres til avstraffelse i fotjern, inntil pilen gjennomborer hans lever. Som en fugl haster mot snaren, visste han ikke at det kostet ham hans sjel. Det bildet som tegnes her er meget illustrerende på hvordan det foregår. Den unge mannen oppdager ikke hva som er i ferd med å skje før det er for sent, og da er det ingen vei tilbake. I hvert fall siden det andre vatikankonsil har arbeidet med å forene de Luthersk-protestantiske kirkesamfunnene med den katolske kirke virkelig skutt fart, og det ble vedtatt å åpne for en mer økumenisk holdning overfor andre kristne kirkesamfunn. Den nære historien forteller oss resultatet.
Dette utløste en tretrinns reversering av reformasjonen.
1) Den 31. oktober 1999 tok Det Lutherske Verdenssamfull et langt førsteskritt mot å annullere reformasjonen da de sammen med den katolske kirke valgte å underskrive det som har som tittel: The Joint Declaration Between the Chatolich Churc and the Lutheran World Federation on the Doctrine of Justification, bedre kjent som The Joint Declaration. Dette dokumentet er utarbeidet i sin helhet av den katolske kirke.
2) Pave Frans besøkte den 31. oktober 2016 Lund i Sverige i forbindelse med en felles katolsk-luthersk seremoni. Dette var neste skritt på veien til full samling under den katolske paraplyen. Følgende er hentet fra http://www.katolsk.no/nyheter/2016/09/informasjon-om-pavens-sverige-besok Pavens historiske besøk til Lund og Malmø finner sted i anledning av at katolikker og lutheranere i fellesskap markerer at det er gått 500 år siden reformasjonen. Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund (LVF) er enige om at Lund er et godt sted å markere reformasjonen. LVF ble grunnlagt i Lund i 1947. Lunds domkirke, hvor den økumeniske gudstjenesten finner sted den 31. oktober, har en tusenårig historie som deles av katolikker og lutheranere. Det lutherske verdensforbund og Vatikanet inviterer til møtet den 31. oktober. Vertskap er Svenska kyrkan i nært samarbeid med Den katolske kirke i Sverige og Sveriges kristne råd. Den katolske kirke og LVF har vært i dialog gjennom 50 år. Det er denne dialogen som har ført oss til høstens historiske møte i Lund og dit vi er i dag. En milepæl i dialogen er dokumentet Fra konflikt til fellesskap Felles luthersk–katolsk minnemarkering av reformasjonen 2017 fra 2013*. Der uttrykker lutheranere og katolikker sorg og anger over den smerte vi har påført hverandre, men også takknemlighet over de teologiske innsikter vi har befruktet hverandre med. Det er på denne bakgrunn og i denne ånd ledere fra Den katolske kirke og LVF møtes i Lund i høst for første gang noensinne for å markere reformasjonen.
3) Den tilnærmingen som skjedde på 500-årsdagen for Luthers reformasjon 31. oktober 2017, da de luthersk-protestantiske kirkene gikk sammen med den katolske kirke i en felles luthersk–katolsk minnemarkering av reformasjonen, er det tredje og siste skrittet på veien til en fullstendig utvisking av reformasjonen. Her følger et lite utdrag av dokumentet Fra konflikt til fellesskap. Felles luthersk–katolsk minnemarkering av reformasjonen 2017*. Rapport fra den luthersk–romersk-katolske kommisjon for kristen enhet. Dette dokumentet er også ført i penn av katolikker og bare dem, men de luthersk-protestantiske kirkene har godtatt, godkjent og skrevet under på dette, sammen med den katolske kirke. Vi tar som rettesnor læren om rettferdiggjørelse, som uttrykker evangeliets budskap og derfor uopphørlig tjener til å rette hele kirkens lære og praksis mot Kristus (Felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren). Kirkens sanne enhet kan bare være enhet i Jesu Kristi evangeliums enhet. At striden om denne sannheten på 1500-tallet førte til at enheten i vestlig kristendom gikk tapt, hører med til kirkehistoriens mørke kapitler. I 2017 må vi åpent bekjenne at vi har vært skyldige overfor Kristus i å skade kirkens enhet. Minneåret stiller oss over for to utfordringer: å rense og helbrede minnene, og å gjenopprette kristen enhet i samsvar med sannheten i evangeliet om Jesus Kristus.
Dette reiser et betimelig spørsmål: Hvordan kan den begivenheten som satte en stopper for den mørke middelalderen og det tyranniet som romerkirken sto bak være et tap?
* Selv om dokumentet ble ferdig i 2013 har det blitt brukt som grunnlag for de økumeniske møtene i Lund 2016 og i forbindelse med Lutherjubileet i 2017. dette betyr i klartekst at reformasjonen er død, og det skjedde på 500 årsdagen for starten av reformasjonen, den 31. oktober 2017.
Se også Endetidsbegivenheter, del 1
Vers 24-26 Derfor, barn, hør nå på meg! Lytt til ordet fra min munn: La ikke ditt hjerte bøye av til hennes veier, forvill deg ikke inn på hennes stier! For mange slagne har hun felt, og utallige er alle de som ble slått i hjel av henne. Dette henspiller på dem som er forført av skjøgen til å tro hennes dogmer, og på den måten ble de slått ihjel av henne.
Vers 27 Hennes hus er veien til dødsriket, den fører ned til dødens saler. Klare og rene ord for pengene.
Det er med tungt hjerte jeg oppsummerer denne sekvensen. Dessverre så er det et trist faktum at SDA sentralt har bestemt at vi skal være observatører i det økumeniske samarbeidet, og bruker som begrunnelse at da kan vi påvirke de andre. Glemmer de helt at vi like gjerne kan bli påvirket av det økumeniske samarbeidet? Til tross for at vi blir advart mot dette gang etter gang, og at Bibelen er full av eksempler på at slike former for samarbeide i lengden ikke fører til annet enn et fullstendig fall, ble altså dette samarbeidet inngått. I dette økumeniske samarbeidet blir våre ledere utsatt for den smiger disse fremmede kvinnene bruker som sin snare for å fange oss. Skal vi legge Ordspråkene 7,1-5 til grunn, så er det ikke bibelsk fundamentert å inngå en observatørstatus i det økumeniske samarbeidet.
Forførelsens makt; avgudene:
Den første som gjorde Babylon til et stort og mektig rike var Hammurabi (1810-1750 f.Kr.) som er mest kjent for sin lov, Hammurabis lov. Det Ny-Babylonske riket var det Nabopolassar (658 – 605 f.Kr.) som bygde opp. Etter dette er vi kjent med Babylons historie. Babylon hadde mange guder, og disse var delt inn i 1) primordiale vesener eller ur-vesener, som har vært fra evighet av, 2) sju hovedguder, 3) andre viktige guder, 4) mindre guder, 5) semiguder og helter, og til slutt 6) ånder og monstre. Disse var:
1) primordiale vesener; Abzu og Tiamat, Lahmu og Lahamu, Anshar og Kishar, Mummu
2) sju hovedguder; a) fire hovedguder; Anu, Enlil, Enki, Ninhursag, b) tre himmelguder; Inanna/Ishtar, Nanna/Sin, Utu/Shamash
3) andre viktige guder; Adad, Dumuzid, Enkimdu, Ereshkigal, Kingu, Geshtinanna, Lahar, Marduk, Nergal, Ninurta
4) mindre guder; Anunnaki, Asaruludu, Ashnan, Bel, Enbilulu, Isimud, Lahar, Mami/Nintu, Mamitu, Nabu, Namtar, Nanshe, Nidaba, Ningal, Ninkasi, Ninlil, Ninshubur, Ninsun, Nuska, Sarpanit, Uttu, Yahweh
5) semiguder og helter; Adapa, Enkidu, Enmerkar, Gilgamesh, Lugalbanda, Shamhat, Siduri, Atra-Hasis, Apkallu
6) ånder og monstre; Utukku, Lamassu/Shedu, Asakku, Edimmu, Siris, Anzû, Humbaba, Asag, Hanbi, Kur, Lamashtu, Pazuzu, Rabisu
I tillegg til disse ble guder som Baal, Astarte og Dagon dyrket i Babylon. Det som er spesielt interessant er at Yahweh er oppført under mindre babylonske guder!
Om vi følger historien fra Babylon og fram til i dag så vet vi at de følgende rikene som erobret forgjengerne også tok med seg det okkuperte rikets guder og på den måten ble de hedenske religionene med deres guder og de forskjellige filosofiene akkumulert opp i de nye rikene etter hvert som rikene kom og gikk, gjennom Babylon via Medo-Persia og Grekenland og inn i Romerriket. I dag finner vi alle de hedenske gudene som Romerriket tok opp i seg da de erobret Grekenland, i romerkirken, i tillegg til at det stadig vekk kommer til nye mindre guder, semiguder og helter i form av helgener. Nå er det over 11 600 i denne klassen.
Følgende er hentet fra http://www.katolsk.no/biografier/historisk/helgener Det er så mange navngitte helgener og salige i Kirken, at det vil ta lang tid før denne oversikten blir tilnærmelsesvis fullstendig. Likevel ligger det (ved utgangen av februar 2011) i underkant av 7.500 biografier i oversikten, for drøyt 11.600 personer og martyrgrupper. Disse er sortert alfabetisk og etter minnedag.
Jeg nevner dette for å vise hvordan dagens Babylon forfører Guds folk. De romersk katolske kirken har utnevnt, og fortsetter å utnevne, helgener for ditt og datt. Alle yrker har sin skytshelgen, og den hellige Sebastian er skytshelgen for idrettsmenn, bueskyttere, korsriddere, soldater og politi, leger, krigsinvalider, jernhandlere, pottemakere, tinnstøpere, steinhoggere, tøymakere, gartnere, garvere; for svake og sykelige barn; de døende; for brønner; mot pest og dyresykdommer; mot fiender av religionen. Feires sammen med den hellige pave Fabian. Den hellige Arnulf av Soissons er en av mange skytshelgener for ølbryggere. Det er også skytshelgener for helt trivielle saker så som forelskelse, og den hellige Valentin av Roma er de forelskedes skytshelgen, og dersom vi skulle feire Valentinsdagen, eller den hellige Valentins dag, tilber vi en av den katolske kirkes mange helgener, og med det driver vi hor, og er utro mot Gud.
Så dersom man ønsker å få en god avling, bli forelsket, brygge godt øl eller hva det måtte være så er det bare å be til en av de mange tusen mindre guder eller semiguder, de såkalte helgener man har til disposisjon. Det høres jo utvilsomt forlokkende ut for en idrettsmann å be til den hellige Sebastian før en idrettskonkurranse for å oppnå en seier … … noe som vi ser stadig oftere på fotballarenaene verden over når spillere kommer inn på banen. Stadig vekk ser vi at mange av dem korser seg, tar på gresset og ser opp mot himmelen og ber en bønn – sikkert til Sebastian … … … Men uansett hvordan det går med kampen er disse menneskene forført av Babylons berusende vin.
Men det er ikke bare disse nye halvgudene som er forføreriske i dagens Babylon. Også templene i dagens Babylon – de store, enorme katedralene som er utsmykket med gull, sølv og kostbare steiner, hvor vi finner helgenbilder, statuer av Maria, Jesu mor – den katolske kirkes himmeldronning, relikvieskrin, og som med sin sakrale musikk er en forførende kraft i seg selv. Mennesker som ikke har sitt kristne immunforsvar i orden vil bli smittet, forført og gå fortapt dersom de tar inn over seg all denne pomp og prakt. Johannes sier det så flott i Åpenbaringen 16,13: Og jeg så tre urene ånder som lignet frosker, komme ut av dragens munn, ut av dyrets munn og ut av den falske profetens munn.
Det som kommer ut av ens munn har med lære og forkynnelse å gjøre. I Åpenbaringen 16,13 blir denne lære eller forkynnelse kalt for urene ånder, og blir sammenlignet med frosker. At frosker er brukt som illustrasjon er nok ingen tilfeldighet. For å sette det i sin rette sammenheng, la oss se på dette fenomenet frosker. Hva er det som kjennetegner frosker? Alle frosker er giftige, noen er mer giftige mens andre er mindre giftige. Dette ser ut til å henge sammen med utseende til frosken, for jo vakrere den er, desto giftigere er den. Den giftigste frosken vi kjenner beskrives også som den vakreste, og heter Phyllobater bicolor, og den er så giftig at 0,0001 gram er nok til å drepe et menneske. En annen ting som vi også bør tenke over er at froskene alltid fanger sine bytter med munnen! Interessant, ikke sant, når vi vet at det hele handler om falsk lære!
Ser vi på hva dette betyr, finner vi et todelt system for forførelse. 1) En falsk lære som forteller om en enklere vei til frelsen enn den Gud har forordnet. 2) En visuell og audiovisuell påvirkning som bryter ned forsvarsmekanismene vi har blitt utrustet med, slik at vi lettere blir påvirket av og derigjennom kan ta imot falsk lære. Det er vel ikke tvil om at den falne kirkes snarvei til frelse kan være både forlokkende og behagelig å velge. I den falne kirken trenger man egentlig ikke å gi avkall på sine vaner, uvaner, vanesynder, unnlatelsessynder. Det er tilstrekkelig å legge ut på en pilegrimsreise som ved pavelige dekret gir absolusjon for alle synder begått. Man kan også foreta en pilegrimsreise til spesielle steder som gir bestemte velsignelser, og dette styres både etter jubileene i den katolske kirke, og etter den enkelte paves forgodtbefinnende. Dette er å betale avlat til kirken i en eller annen form. Det å foreta en pilegrimsreise, og på den måten få syndenes forlatelse, er en tro kopi av de hedenske religionene som sier at vi kan frelse oss selv gjennom de gjerningene vi gjør, og dette står i sterk kontrast til hva Guds ord lærer oss. Frelsen er gratis, men vi må oppgi oss selv ved å gi avkall på det gamle livet vi levde, og således koster frelsen oss alt vi har.
Den falske religionen forteller også at man kan bekjenne sine synder til et syndig menneske, en prest. Men Bibelen slår fast at det kun er en mellommann mellom det syndige mennesket og Gud, Jesus Kristus.
For de som har vært inne i en av de store katolske katedralene så er det en ting som er slående. Mange av dem er stappende fulle av utsøkte malerier, gjenstander av gull og sølv dekorert med edelstener og annen kunst, som sammen med vakker bakgrunnsmusikk hensetter besøkende i en tilstand som best kan beskrives som euforisk, eller himmelsk. Man risikerer å havne i en transelignende tilstand som bryter ned forsvarsmekanismene og gjør den besøkende mottakelig for hva det skulle være – om man da ikke har det religiøse immunforsvaret intakt.
Mye av dette er levninger fra de hedenske religionene som akkumulerte seg opp gjennom Babylon, Medo-Persia og Grekenland og inn i Romerriket. Fra pavemakten var etablert slik vi kjenner den i dag og frem til reformasjonen så utviklet romerkirken flere ubibelske doktriner. I denne perioden, fra 538 til 1517, lå mørket tett over kirken, og den fjernet seg lenger og lenger vekk fra Bibelen.
I løpet av disse snaue 1000 årene fulgte flere ubibelske doktriner, så som barnedåp i det 6. Århundre, krav om skriftemål tidlig i det 6. århundre*, læren om helvetes evige pine 543, skjærsilden 593, messen i det 7. Århundre, den siste olje i det 8. Århundre, vievann 850, helgenutnevnelse av døde 995, sølibat for prester 1074, relikvie- og bildetilbedelse (endelig fastlagt) i det 11. Århundre, rosenkransbønn i det 12. Århundre, salg av avlatsbrev i det 12. Århundre, Marias ubesmittede unnfangelse 1140, tilbedelse av hostien (nattverdsbrødet) 1217 og sjelens udødelighet for å nevne noen. I 1179 opprettet den katolske kirken inkvisisjonen … og pave Innocens IV fulgte opp 15. mai 1252 med pavebullen Ad Extirpanda, som forsvarer både inkvisisjonen og begrenset bruk av tortur. Navnet inkvisisjon er eldre, og betegner en romersk rettsprosedyre, inquisitio. Inkvisisjonen ble opprettet for bekjempelsen av splittelse, vranglære og kjetteri, samt kampen for Kirkens og dens dogmers universalitet.
I våre dager heter inkvisisjonen: Kongregasjonen for troslæren, ofte kalt Troskongregasjonen. Det er for øvrig ikke første gang at inkvisisjonen bytter navn. I 1908 endret pave Pius X navnet til Supreme Sacred Congregation of the Roman and Universal Inquisition, kjent i mange katolske land som the Holy Officeeller Den hellige kongregasjon for det hellige officium. Det nåværende navnet ble innført i 1965 av pave Paul VI. Kongregasjonens nåværende virkefelt er særlig definert gjennom den apostoliske konstitusjonen Pastor Bonus, promulgert, av pave Johannes Paul II den 28. juni 1988. Promulgert vil si det samme som en uttalelse ex cathedra av paven. En ex cathedra-uttalelse blir sagt å være beskyttet av Den Hellige Ånd fra alle slags feil. Det betyr at inkvisisjonen lever den, og det i beste velgående. I tillegg til dette så innførte den katolske kirken et forbud mot å lese Bibelen i 1229, et forbud som ble gjentatt flere ganger fram til reformasjonen.
* Den katolske kirke regner med en tredelt utvikling av dette sakramentet – skriftemålet. 1) fra aposteltiden og til tidlig i det 6. århundre – det tidlige skriftemålet. 2) fra tidlig i det 6. århundre (508) til det 12. århundre – tvunget skriftemål (tariff penance) 3) fra det 12. århundre og framover – individuelt skriftemål.
Dette er bare et lite utdrag av alle hedenske og menneskelige doktriner som dagens Babylon sprer som sannheter.
Som vi så over, så ble Akan forført av skjønnheten i den babylonske drakten og av gullet og sølvet slik at han gjorde stikk motsatt av hva Gud hadde sagt. Draktens skjønnhet og rikdommen berøvet Akan for hans fornuft, og han gikk imot Guds ord. Akan falt, og det kostet ham og hele hans familie livet, fordi familien måtte ha vært klar over hva familiens overhode hadde foretatt seg. Dette er et bild på dagens forførelse som vi ser i hedenske skikker og ritualer som er dratt inn i den kristne kirke og gitt et kristent navn. Ingen skal komme å si at det ikke er severdig det den falne kirke byr på. På samme måte som Akan ble forført av skjønnhet og rikdom blir dagens mennesker forført av all den pomp og prakt som romerkirken omgir seg med.