Vi har sett på de 2300 kvelder og morgener som utgjør 2300 bokstavelige år og på de 70 ukene som utgjør 490 bokstavelige år. Vi skal nå se nærmere på en ny tidsprofeti gitt oss gjennom tre forskjellige uttrykk.
En tid, tider og en halv tid.
Dan 7,25 Han skal tale ord mot Den Høyeste, han skal tyne Den Høyestes hellige, og skal sette seg fore å forandre tider og lov. Så skal de hellige bli overgitt i hans hånd for en tid og tider og en halv tid.
Først til hovedpersonen i dette verset, «han»:
A) «Han» i vers 25 peker tilbake til «en annen» i Daniel 7,24 som igjen peker tilbake til vers 20 og «det andre hornet». Han i vers 25 er derfor et horn, men ikke et hvilket som helst horn. Det er det hornet som Daniel 7,8 forklarer som «et lite et».
B) «Han» i vers 25 som peker tilbake til «en annen» i vers 24, peker også tilbake til «ti konger» i samme vers som viser oss at «han» er mye mer enn bare et lite horn, «han» er i denne konteksten synonymt med «konge», ikke nødvendigvis det vi mener med ordet konge vanligvis så som kong Nebukadnesar, men det betyr at hornet er en utøvende makt.
1) det lille hornet, han eller kongen skal tale ord mot Den høyeste
2) det lille hornet, han eller kongen, skal tyne Den Høyestes hellige
3) det lille hornet, han eller kongen, skal sette seg fore å forandre tider og lov
4) de hellige skal overgis i «hans» hånd for en tid, tider og en halvtid
Daniel 7,25 peker til Dan 7,8; 7,20; 7,24; 8,9; 8,23; 11,16; 11,41
I Daniel 12,7 leser vi at det hellige folkets makt skal bli helt knust. «Da hørte jeg mannen som var kledd i linklær, han som var over vannet i elven. Han løftet høyre og venstre hånd opp mot himmelen og sverget ved Ham som lever evig, at det skal være om en tid, tider og en halv tid. Når det hellige folkets makt er blitt fullstendig knust, skal alt dette bli fullendt».
Hovedpoenget i dette verset, Daniel 12,7, er etter det jeg mener «Når det hellige folkets makt er blitt fullstendig knust». Dette peker direkte tilbake til vers 1 i samme kapittel hvor Mikael skal stå fram. Mikael er et annet navn på Jesus Kristus. Han blir jo kalt ´den store fyrsten´ en tittel ingen engel kan bære. «På den tiden skal Mikael stå fram, den store fyrsten som står vakt over ditt folks barn. Det skal bli en trengselstid som det aldri har vært fra noe folkeslag ble til, og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli utfridd, hver den som blir funnet innskrevet i boken». Dan 12,1
Det betyr ikke at Mikael skal stå fram akkurat da de 1260 årene slutter, for som vi ser av teksten i Daniel 12,1 så sier engelen til Daniel «på den tiden»! Dette er et flyktig begrep og det betyr at en eller annen gang etter utløpet av de 1260 årene vil Mikael (Jesus) stå fram. En gang etter utgangen av «en tid, tider og en halv tid», som innleder overgangen fra profetisk tid til endetid i utvidet forstand vil altså det hellige folkets makt bli fullstendig knust. Vi befinner oss i endetiden og da spiller ikke tiden noe rolle lenger. Vi måler fortsatt måneden i dager, dagen i timer, og timer i minutter osv. men i profetisk forstand er det ikke lenger noen tid (ref.: Åp 10,6). Det ligger imidlertid implisitt i teksten at det må være helt mot slutten av endetiden fordi det nevnes at «På den tiden skal Mikael stå fram», og «ditt folk» som er Daniels folk og som her er synonymt med de som er trofaste mot Gud «skal utfris». Som vi vet er Jesu gjenkomst det siste som skjer i denne verden slik vi kjenner den i dag.
Dette verset, Daniel 12,7, tar oss med til den absolutte endetid i utvidet forstand, og viser helt klart tilbake til Daniel 12,1 som forteller at Mikael skal stå fram på den tiden, og som er en fortsettelse og en oppløsning av profetien i det vi kaller kapittel 11. Med «endetid i utvidet forstand» mener jeg tiden fra da Jesus gikk inn i det aller helligste i det himmelske tempelet i 1844 til Hans andre komme.
Jeg mener vi må lese kapittel 12 som forlengelsen av kapitlene 11 og 10, og at skillet mellom kapitlene er en kunstig oppdeling av denne profetien. Det er tydelig at konteksten i kapitlene 10, 11 og 12 viser at det er en og samme profeti.
I kapittel 10 fortelles det om kong Kyros og en stor krig, og at Daniel sørget i tre hele uker. Så kommer det en engel til Daniel for å fortelle hvorfor han ikke kom tidligere med forklaringen. Så følger det en forklaring på den store krigen, og den strekker seg fra og med Dan 10,20 til og med Dan 12,3.
Det Daniel ikke forstår i Daniel 12,8 er hva som er slutten på det hele. Alt dette er gitt i profetiene i Daniel 2, 7, 8, 9, 10, 11 og 12, og omfatter i tillegg til de tidsprofetiene som allerede er nevnt også de 1290 dager og 1335 dager. Alle disse profetiene har vært skjult, eller forseglet, for nesten hele verden fram til tiden rundt overgangen fra profetisk tid og til endetid i utvidet forstand, noe Daniel 12,9-10 legger klare føringer for: 9 Han sa: «Gå nå, Daniel, for ordene skal være skjult og forseglet inntil endetiden. 10 Mange skal bli renset, gjort hvite og lutres, men de ugudelige skal gjøre ugudelighet. Ingen av de ugudelige skal forstå, men de kloke skal forstå.
Dette fører oss også til Åpenbaringen 10,2: «Han hadde en liten, åpnet bok i hånden sin. Og han satte den høyre foten på havet og den venstre foten på landjorden,»
Men hvorfor gjør engelen et nummer ut av det at boken er åpnet?
Det må være fordi dette er en bok som tidligere har vært lukket, skjult eller forseglet for menneskene, og som nå har blitt åpnet. Det er kun Daniels bok av Bibelens bøker som har blitt forseglet, om hvilken det er sagt at skal bli forstått i endetiden:
– Daniel 8,26 «Synet om kvelden og morgenen, det som ble fortalt, er sant! Sett segl for synet, for det viser til mange dager som kommer.»
– Daniel 12,4 «Men du, Daniel, gjem disse ordene og sett segl for boken inntil endetiden. Mange skal fare omkring, og kunnskapen skal øke.»
– Daniel 12,9 «Han sa: «Gå nå, Daniel, for ordene skal være skjult og forseglet inntil endetiden.»
Nå skal vi ikke tillegge oss den egenskapen at vi er kloke, at vi har stor kunnskap – ikke i oss selv. Men Ordspråkene 9,10 forteller oss klart at: Frykt for Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand. Det må derfor være de som frykter Herren, som engelen i Daniel 12,10 tenker på. I Salme 111,10 sier David: Herrens frykt er begynnelsen til visdom. God forstand får alle som følger den. Hans lovprisning består til evig tid.
I motsatt ende av skalaen finner vi dette: Frykt for Herren er begynnelsen til kunnskap, men dårer forakter visdom og rettledning, (Ordspråkene 1,7). Det er vel en naturlig følge av ens handlinger at man ikke blir tilgodesett med den visdom Herren ønsker å gi menneskene dersom man ikke viser ærefrykt for Gud. De som velger bort Gud, som er kunnskapens kilde, kan ikke forvente å bli velsignet med den kunnskap og visdom som Han ønsker å utruste oss med.
Det er mange som velger å tolke de siste seks versene i Daniel 11 uavhengig av de øvrige 39 versene. De som gjør dette bryr seg ikke om harmonien i Bibelen og Daniels bok. Det er hevet over enhver tvil at alle profetiene i Daniels bok handler om de samme rikene og forteller den samme historien. Grunnen til at man radbrekker profetiene er her som ellers å tilpasse profetiene en forutinntatt mening om hva profetiene forteller oss. Disse ønsker ikke å forholde seg til det skrevne ordet, men tar på seg forutinntatthetens briller, legger inn fantasifulle føringer, og leser inn i teksten riker og nasjoner som aldri har vært en del av profetiene.
Jeg mener som sagt at hele kapittel 10, hele kapittel 11 og hele kapittel 12 hører sammen i en enhet. Det er noe jeg ikke er alene om å mene, men alle som legger Bibelen til grunn for sine fortolkninger vil finne det samme. Noe av det siste Daniel får vite vedrørende profetiene er jo at de skal være skjult inntil enden. Dette hadde nok Daniel fått med seg, og han forsto nok bedre enn noen annen at det er en lang tidsperiode profetiene spenner over.
Daniel 12,7 viser også at denne profetien er knyttet til Daniel kapittel 7 gjennom «en tid, tider og en halv tid», som igjen er knyttet til kapitlene 2 og 8. Videre har vi følgende i kapittel 12 og vers 4 som viser til at boken skal forsegles inntil endetiden, da kunnskapen, og da spesielt om Bibelen generelt og Daniels bok spesielt skal øke, vers 2 som viser til både den første og den andre oppstandelsen, og vers 1 som viser til Daniel 11,40-45 og som forteller om en trengselstid som det aldri har vært i menneskenes historie. Og her kommer vi til det som knytter de siste seks versene i Daniel 11 sammen med de første 39 versene.
«Men i endetiden skal kongen i Sør gå til krig mot ham. Kongen i Nord skal storme imot ham med vogner, hestfolk og mange skip. Han skal komme inn i landene, skylle over dem som en flom og dra gjennom» Dan 11,40
Første gang vi treffer på kongen i sør er i Daniel 11,5. I vers 6 treffer vi både kongen i nord og kongen i sør. Det blir for meg en ganske fremmed tanke at kongen i nord og kongen i sør skal være noe annet i versene 40 – 45 enn det de er i versene 5 til 39. For meg bekrefter dette påstanden om at det er en og samme profeti. Guds ord er alltid homogent og harmonisk, og det er aldri i konflikt med seg selv. Verset i Daniel 11,40 er egentlig bekreftelsen på at alle versene i Daniel 11 hører sammen. Dette verset peker som nevnt både tilbake til versene 5 og 6 gjennom uttrykket ´kongen i sør´ og ´kongen i nord´, og det peker fram til kapittel 12 vers 1, og knytter kapittel 11 og 12 sammen gjennom ordet ´endetiden´ (11,40 og 12,4).
Når vi går inn i Åpenbaringen 12 finner vi følgende tekst i vers 14: Men kvinnen ble gitt de to vingene fra den store ørnen, for at hun skulle fly ut i ørkenen til sitt eget sted, hvor hun blir næret for én tid og tider og en halv tid, borte fra slangens ansikt.
Vi ser i Daniels bok at det lille hornet skulle forfølge og føre krig mot Guds hellige, det vil si de som holder Guds bud og Jesu tro. Nå ser vi at kvinnen, som er et bilde på menigheten, er nødt til å flykte ut i ørkenen, andre oversettelser bruker ødemarken, for at hun skal få være i fred for dette lille hornet. Det lille hornet er en av de agentene slangen eller djevelen bruker i sin kamp mot de som er trofaste mot Gud.
1) Ved inngangen til «en tid, tider og en halv tid» ser Guds trofaste rest seg nødvendig å flykte unna Satans forsøk på å utslette dem, dette fordi de blir utsatt for undertrykkelse fra alle hold og kanter, og pavemakten, som nå er etablert, er den som fører an i denne krigen mot Guds hellige, (Daniel 7,21; Åpenbaringen 13,7). I denne perioden så søker de tilflukt på bortgjemte steder i fjellene og i skogene hvor de kunne dyrke Gud slik Gud har foreskrevet, og slik unngikk de å falle inn under dragens grep.
2) Mot slutten av denne perioden søker Guds rest tilflukt i den nye verden – Amerika. De første som reiste over havet for å slå seg ned i det nye landet, de såkalte «pilegrimsfedrene» kom til Plymouth i Massachusetts en gang utpå høsten 1620. det de satte høyest var religionsfriheten. Alle hadde rett til å tilbe Gud på den måten Gud har foreskrevet, uten å måtte knele ned for avgudsbilder satt opp av den falne kirken.
Den eneste gangen vi treffer på «en tid, tider og en halv tid» utenfor Daniel er i Åpenbaringen 12,14, og dette knytter disse to bøkene uløselig sammen. Det at kvinnen blir gitt «vingene til den store ørnen» må forstås slik at Gud kom sitt trofaste folk i Europa til hjelp, og åpnet en vei slik at de kunne unnslippe forfølgelsen fra den katolske kirken. Dette er på samme måte som da Gud førte Israel ut fra Egypt, og det var i den forbindelsen at Gud selv i 2 Mosebok 19,4 sier følgende: «Dere har sett hva Jeg gjorde med egypterne, og hvordan Jeg bar dere på ørnevinger og førte dere til Meg.»
Hovedpersonene i Åpenbaringen 12,14 er «kvinnen» og «slangen». I dette verset representerer kvinnen Guds trofaste kirke, mens slangen er et bilde på Satan. Her ser vi tydelig den kosmiske konflikten, hvor «dragen», som er et annet navn på Satan, forfølger kirken. Dette er en tydelig parallell til både Daniel 7,25 hvor det står «han skal tyne Den Høyestes Hellige» og Daniel 12,7 som sier «Når det hellige folkets makt er blitt fullstendig knust», og viser oss hvordan det hele er vevd sammen på en forunderlig måte.
Et annet viktig punkt er at vi må ta hensyn til at kvinnen må forklares som både Guds trofaste rest og den falne kirke. Derfor må vi skille mellom kirke og kirke, og som vi så på foran her, så har vi …
a) Guds rene og trofaste rest som er den rene og trofaste kirke på den ene siden, og … b) den falne kirken på den andre siden.
Dette må vi knytte til det faktum vi har vært inne på tidligere at det helt siden Kain og Abels dager har vært to måter å tilbe Gud på; 1) slik Gud har foreskrevet og som Abel fulgte, og som Set noen år senere førte videre (1 Mosebok 4,26), og 2) den måten mennesket velger å tilbe Gud på, slik Kain gjorde (1 Mosebok 4,3). Slik har vi det også i dag, og slik var det ved inngangen til «en tid, tider og en halv tid». Satan har prøvd å knuse det hellige folkets makt helt siden Kain og Abels dager, og han har brukt flere metoder for å få det til, men Gud har alltid bevart en liten rest, noe vi kan lese her:
– Men nå har vi en kort stund blitt vist nåde fra Herren vår Gud. Han har latt oss få en liten rest som har sluppet unna, for å gi oss et feste* på Sitt hellige sted, så vår Gud kan opplyse våre øyne og gi oss et lite mål av livskraft i vår trelldom. Esra 9,8
– Om ikke hærskarenes Herre hadde latt en liten rest** bli tilbake av oss, da hadde vi blitt som Sodoma, og vi hadde vært lik Gomorra. Jesaja 1,9
* Det ordet som er oversatt til «feste» er det hebraiske «yated» (yaw-thade´), som betyr stake eller plugg. Stake i betydningen av en sterk påle eller stake av tre som drevet ned i jorden støtter opp noe slik som et tre, en form for et gjerde eller et grensemerke.
**Opprinnelsen til ordet rest, (´yated´) er det hebraiske ´sarid´ som betyr «en rest» eller «en som overlever». Det er Sets linje som beskrives som feste/stake i Esra og som en liten rest i Jesaja, og da er det nok passende å bruke oversettelsen «en rest» eller «en som overlever», for det er jo egentlig det som har skjedd. Det er en rest som alltid har overlevd. Det er ekstremt interessant at både feste og rest skriver seg fra samme rotord.
42 måneder.
Her har vi nok en ny tidsprofeti, 42 måneder, som er det samme som 1260 dager profetisk tid eller 1260 bokstavelige år. Det handler altså om den samme tidsperioden som under en tid, tider og en halv tid.
«Men la forgården som er utenfor templet, være, og mål den ikke, for den er gitt til hedningene. Og de skal tråkke den hellige stad under fot i førtito måneder». Åp 11,2
Dette verset kan vi ikke forstå riktig hvis vi ikke leser det sammen ved vers 1. Vers 1 forteller oss at engelen ber Johannes ta et rør av siv for å måle Guds tempel, alteret og de som tilber der. Vers 2 sier at «hedningene» skal tråkke den hellige staden under fot i 42 måneder. «Så ble det gitt meg et rør av siv, som lignet en målestav. Og engelen stod fram og sa: Stå opp og mål opp Guds tempel, alteret og dem som tilber der», vers 1.
Hva betyr så dette? Siden vi har med den samme tidsperioden som det lille hornet vokser seg stort, har vi forlatt gammeltestamentlig tid og derfor kan det ikke være tempelet i den hellige stad, Jerusalem, det er snakk om.
Når Johannes får beskjed om å måle tempelet betyr det ikke at det er det fysiske tempelet i Jerusalem som skal måles. Tempelet ble revet i år 70, og så lenge vi har med det lille hornet å gjøre befinner vi oss en eller annen gang etter det lille hornet tok makten i Romerriket. Mest sannsynlig er vi mot slutten av profetisk tid, kanskje i endetiden når dette skal skje. Legger vi til de reglene som gjaldt for tempelet i gammeltestamentlig tid, at det kun var presteskapet som hadde tilgang til alteret, det hellige og det aller helligste, kan vi trekke den slutningen at Gud skiller mellom de som utgjør Guds trofaste rest, og de som ikke er like trofaste. Å måle i denne sammenhengen betyr rett å slett å undersøke Guds folk for å se hvorvidt de holder Guds bud og gjør Hans vilje.
La oss først se litt nærmere på et par av de ordene og uttrykkene som er bruk i dette verset som er oversatt til hhv. «hedningene» og «den hellige stad». Dette er to uttrykk som kanskje har en dypere mening enn den vanlige forståelsen av ordene.
Hedningene: Det er det greske ordet e’thnos, (G1484) brukt i denne bøyningsformen e’thnesin (G1484.2) (substantiv intetkjønn flertall dativ): (oversettes med; folk, folkeslag, nasjon, utlending, hedningefolk, hedningkristen). – Om ordet G1484 ethnos, eth’-nos; Strong´s Concordance sier følgende: ethnos skriver seg fra ethô (G1486); som betyr en rase (de som er fra samme sted), dvs. en gruppe – (i ytterste konsekvens av ordet gruppe for eksempel faggruppe som snekkere og lignende); spesielt en utenlandsk (ikke-jødisk) (vanligvis i betydningen av hedning): Hedning, hedensk, nasjon, folk.))
Den hellige stad: Det greske ordet som er oversatt til stad er po´lis (G4172) brukt i bøyningsformen po´lin G4172.7 (substantiv hokjønn entall akkusativ): (oversettes med; by, hovedstad, landsby, folket i byen) Stong´s concordant sier om G4172 polis; pol’-is; at det sannsynligvis kommer fra rotordet polemos (G4171) som betyr krig, kamp eller strid, eller kanskje fra polus (G4183); som betyr en landsby (en ordentlig landsby med bymurer, en landsby av en viss størrelse): by.
G4171 polemos, pol’-em-os; stammer igjen fra pelomai (G3990-a) (å bråke) krigshandlinger (bokstavelig eller billedlig; en enkelt hendelse eller en serie av hendelser): slag, kamp, krig.
G4183 polus, pol-oos’; tar opp i seg de formene det alternative ordet pollos har; (entall) mye ((eng. much) i enhver betydning) eller (flertall) mange; intetkjønn (entall) hovedsakelig som adverb; i nøytral form (flertall) som adverb eller substantiv ofte, stort sett, hovedsakelig: rikelig, + samlet sett, vanlig, + langt forbi, lenge brukt + å være av høy alder.
Ser vi på ordene G4172 polis, G4171 polemos og G4183 polus under ett, synes det å komme fram at summen av dette blir «´folket i byen´ som det i ´hovedsak´ skal ´føres krig mot´ i 42 måneder». Dette synes jo også å passe godt inn i den kosmiske konflikt. Fordi her som ellers må vi lese den aktuelle teksten inn i konteksten av den kosmiske konflikt, og at Satan infiltrerer Guds folk.
Så bør vi se litt nærmere på hva «e’thnesin» (e´thnos) kan bety. Ser vi på hva den engelske Strong´s Dictionary gir av oversettelser og setter dette i nevnte kontekst, er det stor sannsynlighet for at det bør oversettes med en gruppe (noen som er fra samme sted), med andre ord en rase; spesielt en utenlandsk ikke-jødisk – i gammeltestamentlig kontekst – vanligvis i betydningen av hedning. Det er nå det begynner å bli forvirrende, men det er samtidig også ganske oppklarende, om vi klarer å holde mer enn en tanke i hodet på en gang.
Det greske ordet e’thnos, kan altså oversettes med både «en gruppe» og «en rase» (de som kommer fra samme sted), eller sagt på en annen måte så kan e’thnos beskrive en gruppe mennesker som ikke er av Guds folk, men som har et felles mål, og som Strong´s forklarer som ikke-jøder eller hedninger. Det spørs om det ikke er slik vi skal forstå det. I gammeltestamentlig tid var som vi vet jødene (Israel) Guds eiendomsfolk, eller sagt på en annen måte: de var Guds utvalgte folk i motsetning til alle andre folkegrupper som ble kalt hedninger. I nytestamentlig tid må derfor «ikke-jøder» eller «hedninger» bety at de som skal tråkke den hellige stad under fot ikke er Guds utvalgte folk– Guds rest i endetiden. Det er når det sies at disse som ikke er Guds utvalgte folk skal tråkke den hellige stad under fot i 42 måneder det begynner å bli riktig så ille.
Når Gud sier at tempelet, alteret og de som tilber der skal måles, er dette fordi Gud ønsker å undersøke sitt folk (en undersøkende dom). Guds trofaste folk utgjør gruppe 1), men denne gruppen har blitt infiltrert som vi så tidligere. Målestaven som skal brukes til å måle Guds tempel, alteret og de som tilber der er Guds standard. Dette kommer fram i vers 3 som begynner med å si «Og jeg vil gi makt til mine to vitner …». Det er mange som tror de tilhører gruppe 1), men som i virkeligheten har lagt til seg vaner som ikke er forenlig med Guds rene ord. Det er ved å sammenligne de som måles med Guds standard at man kan finne hvem som er Guds trofaste rest og derigjennom tilhører gruppe 1), og hvem som ikke tilhører Guds rest.
De som tror de tilhører Guds trofaste rest, men som har tillagt seg noe som avviker fra målestaven, er de som 1 Mosebok 6,2 beskrives slik: «Guds sønner så menneskenes døtre, at de var vakre. Blant dem tok de seg hustruer, dem de selv valgte.» Disse tilhører gruppe 2A) og tror følgelig at de følger Guds bud helt og holdent, men som mer eller mindre ubevisst har lagt til seg en eller annen uvane som ikke er forenelig med Guds ord.
Den gruppen som Åpenbaringen 11,2 kaller «hedninger» må derfor være alle de som følger 2B) i Kains linje og som bevisst tilber Gud på den måten de selv velger. Disse skal ifølge disse to versene ikke undersøkes. Ikke denne gangen. Kanskje Jesaja 63,18 kan hjelpe oss å forstå hva Gud mener med Åpenbaringen 11,2: «Bare en liten stund har Ditt hellige folk fått ha det i eie. Våre motstandere har trampet ned Din helligdom».
Det som Guds hellige folk har fått ha i eie en liten stund var det lovede landet. Kort tid etter at Israel hadde tatt landet i besittelse begynte kampen for overlevelse, og etter hvert så begynte også Israels konger å innføre hedenske skikker, tradisjoner og guder i Israel. Jesaja 63,18 kan stå som bilde på Åpenbaringen 11,2. Gjennom dette blir også påstanden om to linjer, to måter å tilbe Gud på, og infiltrasjonen blant de som er Guds trofaste rest, bekreftet. Da betyr det ganske enkelt at alle i gruppe 2, både 2A og 2B tråkker ned den hellige stad, og de gjør det i 42 måneder. Noen gjør det ubevisst, mens andre gjør det bevisst.
Åp 13,5 Og han ble gitt en munn som talte store ord og bespottelser, og han ble gitt makt til å holde på med det i førtito måneder.
Nok en gang så blir det personlige pronomenet «han» brukt om denne makten som både taler store ord og som spotter. Det er dragen i Åpenbaringen 13,4 som gir dette «dyret», som kalles «han» i dette kapitlet, den makten det har til å undertrykke Guds folk.
Fra den katolske kirken var etablert slik vi kjenner den i dag og fram til utgangen av de 42 månedene tok den opp i seg mange hedenske tradisjoner, og lanserte selv mange nye ikke-bibelske læresetninger, og paven kaller seg selv for «Vicarius Filii Dei», (Jesu Kristi vikar), og anså seg selv til og med som «gud på jorden», og uttalte at det paven, og hans presteskap, bandt eller løste på jorden måtte himmelens Gud føye seg etter. Dette kommer jeg også tilbake til senere.
I 1870 ble dogmet om pavens ufeilbarhet offentliggjort, som hevder at uttalelser gjort av paven ex cathedra, det vil si fra lærestolen (til St. Peter), er beskyttet av den hellige ånd mot feil, og i Pastor Aeternus, First Dogmatic Constitution on the Church of Christ, sies det at dette er den høyeste form av autoritet tilskrevet paven, definert av dyden av hans ultimate apostoliske autoritet og hans embete som hyrde og lærer for alle kristne. Dette medfører imidlertid problemer når til og med katolske teologer er uenige om uttalelser har blitt gjort ex cathedra eller ikke, og når katolske teologer godtar at en uttalelse er gjort ex cathedra, men allikevel er uenige i hva denne ufeilbarlige uttalelsen egentlig betyr. Å påberope seg en slik ufeilbarlighet er i høyeste grad å spotte og tale store ord mot Gud.
1260 dager
Dette er den tredje varianten av samme tidsprofeti, 1260 dager, eller bokstavelige år. Og da vil selvfølgelig det som følger under denne tidsprofetien falle inn under samme tidsperiode som for en tid, tider og en halv tid og 42 måneder.
Åp 11,3 Og jeg vil gi makt til mine to vitner, og de skal profetere i ett tusen to hundre og seksti dager, kledd i sekk.
Det har alltid vært en stor diskusjon om hvem eller hva disse to vitnene er, men heldigvis så har Bibelen den egenskapen at den forklarer seg selv, noe som gjør at vi kan unngå mange feil vi ville ha gjort om vi overlater til vår egen begrensede forståelse å tolke Bibelen.
Vers 4 sier at «Disse (´de to vitnene´) er de to oliventrærne og de to lysestakene som står foran jordens Gud». Her blir vi gitt en ledetråd så vi kan finne ut hvem disse vitnene er. Mange hevder dette er Moses og Elias, men det holder ikke i forhold til Bibelen. Jesus sier følgende i Johannes 5,39: «Dere gransker Skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem, nettopp de (skriftene) vitner om Meg». Jesus kaller altså skriftene for vitner, og Peter kaller skriftene for «det profetiske ord …» (2 Peters brev 1,19), mens Sakarja gir oss en lignende beskrivelse av to oljetrær (Sakarja kapittel 4). Olivenolje blir i Bibelen brukt som et symbol på Den hellig Ånd. DHÅ har tent to store lys i verden: Det gamle testamentet og Det nye testamentet. De to vitnene er altså Bibelen.
De to vitnene skal ifølge teksten profetere i 1260 dager. At de er kledd i sekk betyr at de sørger da de møter motstand. Men på hvilken måte møtte Guds to vitner motstand?
I mesteparten av disse 1260 årene var Bibelen nær sagt umulig å få tak i for vanlige mennesker. Pavemakten hadde bestemt at det kun var presteskapet som var i stand til å forstå skriften. Bibelen fantes bare på latin, et språk som menigmannen ikke behersket. Argumentet for å holde skriften tilbake fra folket var at de ikke var i stand til å forstå Guds Ord, langt mindre kunne tolke den, og at dette var privilegier som kun var gitt til presteskapet i den katolske kirke. Den egentlige grunnen til å holde Bibelen borte fra folk var nok at de ikke skulle lese seg fram til at den eneste veien til frelsen ikke er den som går gjennom det katolske presteskapet, men den som går gjennom Jesus Kristus, og Ham alene.
Heldigvis så sørger alltid Gud for at det er en liten rest som holder Hans Ord høyt i hevd, så også i denne perioden. Vi har grupper som valdenserne og albigensere som med fare for sitt eget liv oversatte og delte ut oversettelser av alt fra enkeltbøker til hele Bibelen, og enkeltpersoner som Wyclif, Luther, Hus, Hieronymus m.fl. som førte an i reformasjonen, også med fare for livet. Flesteparten av disse mistet faktisk livet for Guds Ords sak.
På 1450 tallet utviklet og forbedret Johann Gutenberg boktrykkerkunsten, som opprinnelig er en kinesisk oppfinnelse fra 500 tallet, og dette, sammen med Martin Luthers reformasjon, gjorde dette det lettere mot slutten av perioden å skaffe seg en Bibel selv om det fortsatt var kostbart for den vanlige borger å anskaffe seg et eksemplar.
Som et apropos til reformatorene som ble henrettet for å tale Roma midt imot, kan jeg ta med at Pave Benifaz VIII som var pave mellom 1294 og 1303 utferdiget «Corpus juris canonici, Extravag» hvor han sier at «De frafalne ikke bare kan utelukkes fra kirkefellesskapet, men også lovmessig henrettes». Med de «frafalne» mener han selvfølgelig de som holdt seg til Guds rene og klare ord, og nektet å underkaste seg pavemaktens befalinger. Og for liksom å understreke at den katolske kirken ikke forandrer seg, har våre dagers pave Frans uttalt følgende: «Religiøse fanatikere, selv om de ikke er voldelige, er terrorister! og det er bare en passende straff for disse … …» Det interessante med dette er at like før han kom til dette punktet nevnte han spesielt en liten gruppe, syvendedagsadventistene. Hva denne straffen er sa han ikke, det ble hengende i luften, men det er vel ikke så vanskelig å legge sammen 1 + 1 å få det til å bli 2!
Både Det gamle testamentet og Det nye testamentet taler om opphavet til Guds lov og om dens evige gyldighet, og begge vitner om frelsesplanen. Forbildene, ofringene og profetiene i Det gamle testamentet peker fram til en Frelser som skulle komme. Evangeliene og brevene i Det nye testamentet forteller om denne Frelseren som kom nøyaktig på den måten som symbolene og profetiene forutsa, og ikke minst oppfyllelsen av de Messianske profetiene. Selv om den onde dominerte denne tidsperioden på 1260 dager så ville allikevel de to vitnene profetere.
Åp 12,6 Da flyktet kvinnen ut i ørkenen, hvor hun har et sted som er gjort i stand av Gud, for at de skulle gi henne mat der i ett tusen to hundre og seksti dager.
Kvinnen, som i dette tilfellet er kledd i solen og er et bilde på Guds trofaste folk, og det er disse som må søke tilflukt fra den dominerende katolske kirkes forfølgelser og trusler om død og elendighet.
Denne tidsperioden på en tid, tider og en halv tid, eller 42 måneder, eller 1260 dager, spenner som nevnt over 1260 bokstavelige år. Spørsmålet er når denne perioden starter/-t og når den slutter/-t.
Jeg tror vi må begynne med Åpenbaringen 13,1-3 for å kunne beregne starttiden for de 1260 dagene. Dette verset handler om dyret fra havet, som er det fjerde riket/metallet/dyret i Daniel 2, 7 og 8, og som er forklart som Romerriket. Romerriket gjennomgår som vi vet en radikal forandring (se Daniel 7,19), og det går fra å være en militær-politisk makt til å bli en religiøs-politisk makt, og det er det året det fjerde dyret har gjennomgått forvandlingen fra å være en militær-politisk til å bli en religiøs-politisk makt vi må sette som startpunkt for de 1260 dagene. Det var fra dette tidspunktet de to vitnene skulle profetere i sekk og at kvinnen måtte fly ut i ødemarken.
Åp 13,1 Og jeg så et dyr stige opp fra havet. Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde det ti kroner, og på hodene hadde det et bespottelig navn.
I dette verset ser vi dyret stige opp av havet, og i dette verset ligger også nøkkelen til å forstå tiden. Dyret fra havet er ingen andre enn det fjerde riket i Daniel 2, 7 og 8, og det har blitt forklart som Romerriket, og det kommer inn på scenen som en militær-politisk makt. Vi har tidligere sett at det fjerde riket i Daniel 7 overtok verdensherredømme i år 168 f.Kr. og det fjerde riket var da i en periode et militær-politisk rike. Vi er imidlertid interessert i når endringen av dette riket var et faktum, når det var blitt religiøs-politisk.
Åp 13,2 Dyret jeg så var som en leopard. Føttene hans var som føttene til en bjørn, og munnen som munnen på en løve. Dragen gav ham sin kraft, sin trone og stor makt.
Her ser vi at dyret har elementer fra Babylon, Medo-Persia og Grekenland, og det viser oss at hedenskap og filosofi akkumuleres opp i det fjerde dyret: Det som var som en leopard – Grekenland, hadde føttene til en bjørn – Medo-Persia, og munn som en løve – Babylon. Vi ser også at det er dragen som står bak dette dyret.
Dan 7,24 De ti hornene er ti konger som skal oppstå fra dette riket. Og en annen skal oppstå etter dem. Han skal være forskjellig fra de første, og han skal tvinge under seg tre konger.
Åp 13,3 Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.
I Åpenbaringen 13,3 har vi kommet til tiden etter forandringen har skjedd med det fjerde dyret. Denne forandringen er ikke så tydelig i Åpenbaringen 13,3, men er mer tydelig i Daniel 7,24. Forandringen det fjerde riket gikk gjennom skjedde ikke over natten, men det tok noen år fra Romerriket ble delt i to, Øst- og Vest-Romerriket, mot slutten av det femte århundre og oppløsningen av det Vestromerske riket da de ti arianske stammene delte det Vest-Romerske riket seg imellom. Da den Vest-Romerske keiseren flyttet til Konstantinopel grep biskopen i Roma begjærlig sjansen og tilranet seg makten i Roma, utryddet tre av de ti arianske stammene som delte det Vest-Romerske imperiet. Nå fikk den katolske kirken sin første pave og den katolske kirken framstår slik vi kjenner den i dag. Det fjerde dyret har nå blitt religiøst-politisk.
De tre arianske stammene som måtte vike plassen for paven var:
- Herulerne, som ble utryddet i år 493 ved hjelp av frankerkongen Klodvig,
- Vandalene som ble utryddet i år 534 og …
- Østgoterne som ble utryddet i år 538 med hjelp av den Øst-Romerske keiseren Justinian I den store.
Det var på denne måten at biskopen i Roma klarte å tilrive seg makten, og samtidig fylte han det politiske vakuumet som oppsto etter at keiseren hadde flyttet til Konstantinopel ved å overta keiserens trone og tittel, Pontifex Maximus, med den fraflyttede keisers velsignelse. Daniel beskriver denne hendelsen slik i kapittel 11 vers 21: I hans sted skal det stå fram en som er foraktet. De skal ikke gi ham kongedømmets ære. Men han skal komme forsiktig og tilrive seg riket ved list.
Å bruke det året som pavemakten var etablert i Roma slik vi kjenner den i dag, er den vanlige måte å bestemme starten på de 1260 årene på. Denne perioden startet i år 538 e.Kr. Spørsmålet er om det er holdbart å bare hevde en påstand å si «sånn er det bare». Men her som ellers så gir Bibelen selv oss den hjelpen vi trenger. Vi kan kontrollere dette med et annet regnestykke.
I den andre halvdelen av Åp kapittel 13 finner vi løsningen. I det samme året som dyret fra havet, som er det samme som Romerriket i både militær og religiøs forkledning, får sitt banesår skal det stå fram et annet dyr, denne gangen fra jorden. Dette dyret fra jorden er forklart som USA. Vi kan ikke bruke Romerriket til å begrunne påstanden om at det er det religiøse Romerriket som står fram i all sin makt i år 538. Det vil være sirkelargumentasjon. Men vi kan bruke dyret fra jorden som kontrollfunksjon.
Spørsmålet er om dette passer inn i historien. Når var det at USA proklamerte sin selvstendighet? Det ble gjort i 1776. Når var det dyret fra havet, det første dyret, fikk sitt banesår? Det skjedde i 1798. Her skiller det 22 år, og det harmonerer ikke. Spørsmålet er imidlertid ikke når uavhengigheten ble proklamert, men når USA formelt var anerkjent som en selvstendig nasjon. Dette dyret begynte å stige opp fra jorden i 1776 da uavhengigheten ble proklamert, men ble ikke fullt ut anerkjent da. Den nye nasjonen, USA, ble anerkjent av Frankrike, som var det siste av de store og viktige landene i Europa og som var Europas ledende nasjon på den tiden, først i 1798.
Dette er basert på ´Alliansetraktaten´ fra 1778 mellom USA og Frankrike som innebar at verken USA eller Frankrike kunne slutte fred med Engeland uten den andre parten. Traktaten ble endelig annullert i 1799, men det var den såkalte XYZ-affæren som satte en stopper for Alliansetraktaten i 1798. XYZ-affæren var et diplomatisk problem som oppstod mellom USA og Frankrike, og som forverret forholdet dem imellom og som førte til ´Kvasikrigen´ i 1798, noe som igjen førte til at USA stod helt og holdent på egne bein i 1798.
Dette gir oss følgende enkle regnestykke: 1798 – 1260 = 538.
Vi har da følgende interessante scenario:
- Det var den franske kongen Klodvig som hjalp paven til makten ved å hjelpe til med å utrydde Herulerne i 493.
- Det var en av den franske keiser Napoleons generaler, Berthier, som arresterte paven og kasten ham i fengsel 1798.
- Det var Frankrike som «avgjorde annerkjennelsen» av USA som en selvstendig nasjon, også i 1798.
Vi forlater nå tidsprofetiene og går over til de sju sendebrevene og de sju seglene. Som vi vil se, så er det en litt annen struktur over disse profetiene. Sendebrevene forteller om kirkens religiøse historie fra korset til Jesu gjenkomst, og seglene den politiske historien for samme periode. Brevene eller kirkene avløser hver andre på samme måte som de forskjellige rikene i Daniels profetier, mens seglene har en annen struktur. Dette vil bli synlig etter hvert som vi går gjennom disse 14 delene.
Men før vi begir oss inn i sendebrevene skal vi se litt på noen omstendigheter rundt året 1844 som er mer enn interessante.