Lignelsen om noten, Matteus 13,47-50.
(Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord, dersom ikke noe annet er oppgitt.)
Vers 47: Himlenes rike er også likt en not som ble kastet i havet og fanget fisk av alle slag.
Vers 48: Da den var full, drog de den inn til stranden. Og de satte seg ned og samlet de gode i kar, men kastet ut de dårlige.
Vers 49: Slik skal det bli ved denne tidens avslutning. Englene skal komme og skille de onde fra de rettferdige,
Vers 50: og kaste dem i ildovnen. Der skal det være gråt og tenners gnissel.
Dette er en lignelse som ligner på den om hveten og ugresset, bare at har er korn og ugress byttet ut med gode og dårlige fisker. Denne lignelsen forteller oss at evangeliet blir forkynt i hele verden siden noten fanger fisk av alle slag, og dette viser at det var menn, kvinner, barn og gamle av alle
folkeslag, stammer, folk og tungemål, (se Åpenbaringen 7,9), som var medlemmer i et eller annen kirkesamfunn. Da noten var full, det vil si da tiden var inne, og nådedøren ble lukket, ble noten dratt i land, og fiskene sortert, hvor de gode fiskene blir tatt vare på, mens de dårlige blir tilintetgjort.
Det er et fenomen som rammer alle kirkesamfunn, og det er at Guds kirke blir tilholdssted for både de som kan kalles Guds rest i endetiden, som er de gode fiskene, og for de som egentlig ikke har noe i en kirke å gjøre, og dette er de dårlige fiskene.
Sorteringen av fiskene skjedde først etter at garnet hadde lukket inn all fisken som kunne fanges i det. Det er nå, når noten er dratt på land at Gud undersøker menneskenes karakter. Det som undersøkes er om de har levd i henhold til det lys de har blitt gitt over evangeliet, og om de etter beste kunnskap og evne har samarbeidet med himmelske instanser for å perfeksjonere en karakter formet etter Jesu fullkomne eksempel. Dette er et bilde på den kommende dommen, og vi ser at det alltid er en form for sortering som foregår før dommen blir avsagt, og dette er den undersøkende dom.
Lignelsen om de 5 kloke og 5 uforstandige jomfruene, Matteus 25,1-13.
Vers 1: Da skal himlenes rike lignes med ti jomfruer som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen.
Denne lignelsen understreker at det er viktig å forberede seg på Jesu gjenkomst. Dette gjøres gjennom nitidige studier av Bibelen under bønn. Bibelen må utforskes.
Her fortelles det at jomfruene tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. Men hva betyr det at jomfruene tok lampene deres?Bibelen forteller oss at lampene representerer Guds ord, (Salme 119:105). Alle ti hadde Guds ord, og alle ventet på Kristi andre komme.
Vers 2: Fem av dem var kloke, og fem var uforstandige.
Vers 3: De som var uforstandige, tok lampene sine, men de tok ikke olje med seg.
Vers 4: Men de kloke tok olje i kannene sine sammen med lampene sine.
Hva betyr kloke, uforstandige og olje i denne sammenhengen? De kloke er de som har ekstra olje med seg på kanner, ikke bare den oljen som var på lampene. Det var for at lyset fra lampen ikke skulle slokne, eller sagt slik; at de ikke skulle miste Bibelens sannheter av syne.
De uforstandige har ikke Den Hellige Ånd. Olje brukes som et bilde på den Hellige Ånd, (se Sakarja 4,3-6). Alle jomfruene hadde med andre ord Bibelen, men bare de fem kloke hadde studert den under bønn, og med den Hellige Ånds ledelse.
Vers 5: Da brudgommen lot vente på seg, slumret de alle inn og sovnet.
Vers 6: Men ved midnatt lød det et rop: Se, brudgommen kommer. Gå ut og møt ham!
Her står det at alle jomfruene sovnet. Dette kan føre til et lite fortolkningsproblem- Hva sier den vanlige tolkningen om hvilken gruppe de ti jomfruene utgjør? Den vanlige forståelsen er at de ti jomfruene består av alle kristne. Dette skaper imidlertid et stort problem. Heldigvis har Bibelen evnen til å forklare seg selv, og løsningen kommer i neste vers.
I denne lignelsen finner vi det vi kaller Midnattsropet. Første gang Midnattsropet lød var tidlig på 1830 tallet og førte til en stor tverrkirkelig vekkelse i USA, og medlemmer fra alle eksisterende kirkesamfunn ble berørt av dette ropet gikk sammen i adventbevegelsen, og det var disse som forkynte Jesu snarlige gjenkomst.
Hvem er det som ifølge Bibelen skal forkynne evangeliet, som inneholder midnattsropet? Er det Gud selv, hans engler, eller er det hans spesielle folk i endetiden? Det er åpenbart Guds spesielle folk som skal forkynne evangeliet, ikke bare i gammel tid, men også nå i endetiden. Selv om mange velger å tolke de ti jomfruene som alle de kristne. Det er imidlertid åpenbart at noen er på vakt midt på natten når resten av de kristne har sovnet. Hvordan kan ellers Midnattsropet forkynnes? Det er ikke Gud, heller ikke Guds engler som forkynner Midnattsropet, det er Guds vektere. I misjonsbefalingen i Markus 16,14-18, sier Jesus til sine disipler, og det inkluderer oss: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen. Som vi ser så var det ikke Gud selv som skulle forkynne evangeliet, ei heller Guds engler, men Jesu disipler.
Hvem er de som forkynner Midnattsropet, de som roper: se brudgommen kommer? Gud har alltid en plan, og Han reiste opp William Miller som den første av disse som Jesaja og Esekiel kaller vektere i endetiden. Hvor mange grupper kristne finner vi derfor i denne lignelsen? Vi har derfor tre grupper kristne i denne lignelsen. 1) De kloke jomfruene som har sovnet, 2) de uforstandige jomfruene som har sovnet, og sist, men ikke minst 3) de vi kan kalle vekterne, de som er årvåkne på bymurene og speider etter brudgommen, og når de forstår at Jesus kommer tilbake, blåser de i basunene sine, og roper høyt ut så alle kan høre det: Se, brudgommen kommer. Gå ut og møt ham. (Matteus 25,6).
Sammen med De tre englers budskap og Det høye rop, vil midnattsropet lyde igjen rett før den siste store trengsel. Dette tredoble budskapet er den siste advarselen og det siste kallet til den fortapte menneskeheten. Trengselen vil komme på grunn av implementeringen av søndagsloven, som vil komme helt mot slutten av endetiden.
Vers 7: Da stod alle jomfruene opp og stelte i stand lampene sine.
Vers 8: Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av oljen deres, for lampene våre slokner.
Vers 9: Men de kloke svarte og sa: Nei, gjør vi det, ville det ikke bli nok både til oss og dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv.
Når man har olje på en kanne, hvorfor kan ikke da denne oljen deles med andre? Det er det mange som spør seg selv om. Så, hvorfor kunne ikke de vise gi olje til de uforstandige? Dette er en lignelse og da kan man ikke lese, tolke eller forstå ordene bokstavelig. Poenget med lignelsen er å forberede seg på Jesu gjenkomst, og da handler det om å ha et personlig forhold til Jesus Kristus. Når vi tar imot Kristus er det på det personlige planet det skjer. Vi blir frelst individuelt, ikke i større eller mindre grupper, ikke hele kirker eller som hele kirkesamfunn, selv om enkelte ser ut til å tro det. Frelsen er en personlig greie, et personlig forhold mellom deg og din Gud, og dette forholdet kan ikke deles.
Den Hellige Ånds funksjon i dette er å veilede og korrigere oss, men det skjer kun under bønn og studier av Bibelen. Dette kan heller ikke deles da det ligger på det personlige planet. Fordi frelsen er personlig, er også oljen i denne lignelsen personlig, og fordi den symboliserer et personlig forhold til den Hellige Ånd, kan jeg ikke dele den med noen.
Når da de kloke jomfruene sier til de uforstandige i vers 9 at de heller må gå de til dem som selger olje og kjøpe det selv, har det ingen ting med egoisme å gjøre. Det er heller slik at de uforstandige, på grunn av at de ikke har brukt tiden in på å be og studere Bibelen under ledelse av den Hellige Ånd, har de heller ikke utviklet den karakteren som er nødvendig. Jeg kan ikke utvikle min brors karakter uansett hvor mye jeg ønsker det, den må den enkelte gjøre selv Det de kloke jomfruene sier i vers 9 er at de uforstandige egentlig burde utviklet en Jesuslik karakter som en forberedelse til den store begivenheten Jesu gjenkomst er. Vi ser i de neste fire versene hva som vil skje med dem som ikke har utviklet en slik karakter mens det ennå var tid.
Vers 10: Men mens de gikk bort for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede gikk inn med ham til bryllupet. Og døren ble stengt.
Her ser vi at de uforstandige jomfruene lyttet til det rådet de fikk, og de begynte å forberede seg til Jesu gjenkomst gjennom bønn og å søke den Hellige Ånds veiledning og hjelp. Men samtidig som Jesus forlater det himmelske tempelet for å komme tilbake til jorden stenges døren det er snakk om i dette verset. Denne døren er nådedøren, og når den stenges er det for sent å tilegne seg de karaktertrekkene som er nødvendige for å følge den himmelske brudgommen til hans Fars hus. Det er ikke fordi Gud ikke vil de skal komme til himmelen, fordi Han ønsker at alle skal bli frelst, men de kommer ikke inn på grunn av de valgene de har tatt av egen fri vilje før nådedøren ble lukket.
En eller annen gang i nær framtid vil nådens dør bli stengt. Hvis vi ikke har forberedt oss før Kristus kommer tilbake, er det for sent og vi går glipp av muligheten til å være sammen med ham for alltid. Det er også et annet aspekt i forbindelse med lukkingen av nådedøren. Når vi snakker om nådedøren mener vi som regel den «kollektive» stengningen som skjer ved Jesu gjenkomst, men det er også en stengning av nådedøren som vi kan kalle «individuell», og det er dødsøyeblikket. Det er ingen som har garantier for morgendagen, ikke engang for neste time eller minutt. Det er ingen som vet når livet opphører, og dette er den individuelle nådedøren som stenges. Det er alt for mange som lever i den tro at det ikke haster å omvende seg, men morgendagen, neste time eller neste minutt har ingen sett, og det er derfor Paulus sitere Jesaja i 2 Korinterbrev 6,2 og sier: … … I den rette tid bønnhørte Jeg deg, og på frelsens dag hjalp Jeg deg. Se, nå er det den velbehagelige tid. Se, nå er frelsens dag.
Vers 11: Etterpå kom også de andre jomfruene og sa: Herre, herre, lukk opp for oss!
Vers 12: Men han svarte og sa: Sannelig sier Jeg dere: Jeg kjenner dere ikke.
Dette er sterke ord fra Jesus, Han sier at Han ikke kjenner dem. Grunnen til det er i hvert fall todelt etter det jeg kan se. 1) Til kongelige bryllupsfester ble det levert ut bryllupsklær til de inviterte, (se Matteus 22,11-23). De var invitert men hadde ikke tatt på seg bryllupsklærne. 2) De uforstandige jomfruene trodde de hadde utført de tjenestene som vi så på i lignelsen om sauene og geitene, men uten ledelse av den Hellige Ånd kan de ikke gjøre slik tjeneste, (se Matteus 7,21-23).
Jesus sier til dem at Han ikke kjenner dem, og det var nok et hardt slag i ansiktet på dem. De var gitt de samme forutsetningene som de kloke jomfruene, men hadde skuslet bort frelsen ved å være selvtilfredse. De prøvde å komme inn til bryllupet, men brudgommen hadde ingen forpliktelser ovenfor dem da de ikke hadde tatt på seg bryllupsklærne før døren inn til bryllupsfesten ble stengt.
Hvilken skuffelse må det ikke ha vært for dem som trodde å være blant de frelste, men som ikke hadde gjort de nødvendige forberedelsene. Jeg kan nesten høre deres fortvilede stemmer når de oppdager at nådedøren er stengt og roper: Men, jeg trodde jo at jeg hadde alt i orden med min Gud … …!
Vers 13: Våk derfor! For dere kjenner verken dagen eller timen for Menneskesønnens komme.
Hvorfor var det så viktig at adventtroende forkynte midnattsropet på 1830 og 1840-tallet? Hensikten med midnattsropet var å gi verden en vekker gjennom forkynnelsen om Jesu snare gjenkomst, slik at de kunne forberede seg på denne begivenheten.
Hva er hensikten med midnattsropet? Selve midnattsropet, eller rettere sagt resultatet av midnattropet var katalysatoren som fremskynder forkynnelsen av de tre englenes budskap og det høye rop. Dette var hensikten Jesus hadde med lignelsen. Alle på Jesu tid kjente til hva som skjedde i forbindelse med et bryllup, og at brudgommen kunne bli forsinket når han kom for å hente sin brud. Det var denne advarselen om at brudgommen kommer som William Miller og de andre adventstroende forkynte i årene før 1844.
Hvordan kan vi da forstå denne lignelsen? Alle kristne venter på at Jesus, som er brudgommen, skal komme igjen. Alle har de Guds ord, som her er lampene. Men nå må vi foreta en deling av de kristne: 3) en liten gruppe klarer å holde seg våkne, mens den store gruppen sovner. Vi kan gå ut fra at 3) den lille gruppen som ikke sover er under innflytelse av Den Hellige Ånd og studerer sin Bibel under bønn og med iver. Dette er de som er på vakt og speider etter og venter på at brudgommen skal komme, og kan ikke være andre enn de tre englene i Åpenbaringen 14 og engelen i Åpenbaringen 18.
Når det gjelder gruppe 3) kan disse ikke være andre enn de som karakteriseres slik i Åpenbaringen 14,12: de som holder Guds bud og Jesu tro (DNB 1930) – og i Åpenbaringen 12,17 som: de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd, som i Åpenbaringen 19,10 sies å være profetiens ånd. Det er disse som også forklares som Guds vektere, og disse er på vakt på murene dag og natt og speider etter tegn på brudgommens komme. Om disse sier Jesaja 62,6: På dine murer, du Jerusalem, setter Jeg vektere, de skal aldri være stille, verken om dagen eller om natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro!
Av den store gruppener det bare en del av denne – 1) de forstandige – som har Den hellige Ånd, som her blir sammenlignet med oljen. Det vil si at de forstandige leser Bibelen under bønn, og på den måten mottar de Den hellige Ånd, men de er ikke like utholdende som den lille gruppen. Dette kan være de som nevnes i Åpenbaringen 18,4 hvor det sies: Kom ut fra henne, mitt folk, det kan med andre ord være de som fortsatt befinner seg i et av de falne kirkesamfunnene. De uforstandige, gruppe 2), har ikke den Hellige Ånd. De har Bibelen, men de åpner den kanskje ikke engang, de leser den i hvert fall ikke under bønn for å bli veiledet av Den hellige Ånd. Da vil naturligvis Guds ånd utebli i deres liv. Fordi ventetiden er lang så faller alle i den store gruppen, både de forstandige og de uforstandige, i søvn.
Lignelsen om den barmhjertige samaritan, Lukas 10,25-37.
Vi kan si det slik at det pågikk en krig mellom de religiøse lederne, (fariseerne og de skriftlærde) og Jesus. De lot ikke en eneste sjanse gå fra seg for å prøve å sette Jesus fast i skriftene, og for å prøve å få Jesus til å si noe som de kunne dømme Han til døden. Dette er også bakgrunnen for denne lignelsen. Da Jesus fortalte denne lignelsen var Han på sin siste reise fra Galilea til Jerusalem, og fortellingen antyder at hendelsen i lignelsen fant sted i Jeriko og involverte samaritanen og et ransoffer.
Vers 25: Og se, en lovlærd stod fram og fristet Ham og sa: Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
Det spørsmålet Jesus fikk var nøye planlagt av de religiøse lederne, og utformet slik at de skulle klare å sette Jesus fast. Dette med evig liv var et stadig diskusjonstema blant de religiøse lederne, og de mente at evig liv kun kunne oppnås ved å holde de tingene som de skriftlærde bestemte.
Når den lovlærde (skriftlærde), stiller spørsmålet «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» så viser det at de religiøse ledernes oppfatning av loven var helt feil, og vi vil se at på slutten så må den lovlærde selv innrømme at de religiøse lederne hadde feil og Jesus hadde rett ved å gi Jesus det svaret han gjorde.
For de fleste jøder på den tiden, var det å oppnå frelse i hovedsak et spørsmål om å gjøre de tingene som ble foreskrevet av de skriftlærde. Dermed mente han at man kunne oppnå frelse ved gjerninger. Det greske ordet for «gjøre» er poiêsas, (verb aorist aktiv partisipp hankjønn entall nominativ poiê’sas), og det brukes mye i Det nye testamente. Det betyr vanligvis å lage eller å gjøre, og omfatter et bredt spekter av handlinger fra å skape og produsere til å framføre og utføre. Det brukes ofte for å beskrive Guds skapende handlinger, menneskelige handlinger og oppfyllelsen av befalinger eller plikter. Begrepet kan innebære både fysiske og moralske handlinger, og understreker betydningen av gjerninger i det kristne livet. Når gjøre, som her, er bøyd i aorist beskriver det en hendelse som en fullstendig handling ikke en handling som var pågående, som utfoldet seg eller ble gjentatt.
Vers 26: Han sa til Ham: Hva er skrevet i loven? Hvordan leser du i den?
Vers 27: Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din kraft og av hele ditt sinn, og din neste som deg selv.
Vers 28: Og Han sa til ham: Du har svart rett. Gjør dette, og du skal leve.
Som vanlig gjennomskuet Jesus de religiøse lederne, og i stedet for å gi et konkret svar, som de ville snudd rundt og brukt mot Jesus, svarer Han med to spørsmål: Hva er skrevet i loven? Hvordan leser du i den? Nå viser den lovlærde at han kan skriften, noe Jesus forteller ham ved å si at det svaret han ga var rett.
Vers 29: Men fordi han ville rettferdiggjøre seg selv, sa han til Jesus: Og hvem er min neste?
Vi forstår ut fra samtalen at den lovlærde kunne loven og profetene, men han ikke hadde den svakeste anelse av hva teksten som har siterte fra skriften betydde, og hvilke implikasjoner dette innebar. Det er jo en vesensforskjell på å kunne skriften, og å forstå den, og det kommer tydelig fram i det neste spørsmålet den lovlærde stiller Jesus: hvem er min neste? Det er vel ikke så ulikt vår tids kirkeledere. De falne kirkesamfunnene har pastorer og prester som har høy utdannelse og de kjenner Bibelen ut og inn, men de har liten forståelse for hva Bibelen lærer, om de har noen forståelse i det hele tatt.
Det er nå Jesus forteller denne historien som alle tilhørerne kjente til.
Vers 30: Jesus tok opp dette og sa: Et menneske gikk ned fra Jerusalem til Jeriko, og han falt blant røvere. De tok av ham klærne, slo ham, forsvant og lot ham ligge igjen halvdød.
Vers 31: Nå hendte det at en prest kom nedover den samme veien. Og da han så ham, gikk han forbi på den andre siden.
Vers 32: Likeså kom en levitt til stedet, også han så ham og gikk forbi på den andre siden.
Det store poenget i denne lignelsen er at de som først av alle skulle hjelpe et hjelpeløst menneske ikke gjorde det. Både presten og levitten som gikk forbi stedet, de gikk bare forbi uten å hjelpe den halvdøde mannen som lå blodig på bakken. Grunnen var at de ikke ville bli religiøst urene. Dette var viktigere for dem enn å hjelpe den halvdøde mannen. Man ble regnet som uren om man rørte ved et lik, og mannen kunne jo være død. De gikk til og med over på den andre siden av veien slik at de ikke skulle bli urene ved et uhell.
Det må ha smertet den lovlærde å høre denne historien bli fortalt slik Jesus gjorde, for den viser jo hvor lite de forsto av Guds lov.
Vers 33: Men en samaritan var også ute på reise og kom dit hvor han var. Og da han så ham, viste han dyp medlidenhet med ham.
Vers 34: Så gikk han bort til ham, forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr, tok ham til et vertshus og tok seg av ham.
Vers 35: Neste dag da han skulle dra videre, tok han fram to denarer, gav dem til husverten og sa til ham: Stell ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg tilbake når jeg kommer igjen.
Etter at presten og levitten hadde gått forbi den skadede mannen kom det en samaritan. Samaritanene var ansett som annenrangs mennesker som jødene ikke skulle ha noen ting med å gjøre. Det var til og med ansett som uhørt å snakke med dem. Men nå kom altså denne samaritanen, og han brydde seg ikke om han ble religiøs uren. Det eneste denne samaritanen brydde seg om var det stakkars mennesket som lå forslått og halvdød på veien. Han steller ham så godt han kan og bringer ham til et herberge i byen og betaler for vedkommendes pleie, og er villig til å gi mer dersom det skulle koste mer å pleie den skadde mannen.
Vers 36: Hvem av disse tre synes du var en neste for ham som falt blant røvere?
Vers 37: Han sa: Han som viste barmhjertighet mot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du og gjør det samme!
Jeg er sikker på at den lovlærde ikke hadde lyst til å svare på Jesu spørsmål, men for ikke å miste ansiktet fullstendig var han nødt til å gi Jesus et svar. Det satt nok langt inne for ham, for da han svarer kan han ikke si at det var Samaritanen, men unngår å ta det ordet i sin munn og sier i stedet: Han som viste barmhjertighet mot ham.
De lovlærde ble fullstendig avkledd av Jesus, og de forsto nok nå at deres frelse ikke var så åpenbar som de trodde. Jesus ønsker å fortelle oss gjennom denne lignelsen at den som selv er nær nok, vil aldri unngå å få øye på sin neste. På motsatt side finner vi alle dem som er seg selv nok! Disse vil aldri finne eller se sin neste om de så snublet over ham. Dagens mennesker er ikke ulike de religiøse lederne på Jesu tid, da de haster forbi den som lider og er trengende.
Det Gud vil vi skal gjøre er å gi av oss selv i våre møter med vår neste, og spesielt når vår neste trenger vår hjelp.
Lignelsen om tjeneren som var trofast, Lukas 12,35-40.
Vers 35: La hoftene deres være ombundet og lampene deres brennende.
Dette er for mange et underlig vers. Hva betyr det egentlig å binde om hoftene? Å ha hoftene ombundet betyr å være klar til innsats. Under tider med krig ble det brukt om soldater som var klare til å gå ut og møte fienden i strid. I denne settingen betyr det å våke og speide etter Jesu gjenkomst, og bruke Bibelen flittig mens vi venter. Dette er en hendelse som vil være enestående. De som er så heldige å få leve denne dagen vil se sin kjære Frelser komme på himmelens skyer som er Guds hellige engler. Hvilket syn vil ikke det være!
Vers 36: Vær selv lik mennesker som venter på sin herre når han vender tilbake fra bryllupet, slik at når han kommer og banker på, kan de åpne opp for ham med det samme.
Vi har sett på noe lignende i en tidligere lignelse, den om de ti jomfruene. Vi vet fra gammel tid at brudgommen kunne drøye lenge før han kom for å hente sin brud. Han vil drøye så lenge at de fleste som venter på Ham vil sovne, i den forstand at de nesten er i ferd med å gi opp. Men takk Gud for de vekterne som stadig speider etter tegnet på brudgommens komme. De er beredt til å la midnattsropet lyde så fort de ser tegnet på Jesu gjenkomst.
Vers 37: Salige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer. Sannelig sier Jeg dere at han skal binde opp om seg og la dem sette seg ned og spise, og han skal selv komme og tjene dem.
Vers 38: Enten han skulle komme i den andre vakt, eller han skulle komme i den tredje vakt og finner dem slik, salige er da disse tjenerne.
Når så vi et lignende eksempel på at Herren binder om seg og tjener sine tjenere? Det var på den øvre sal på den dagen vi kaller Skjærtorsdag, (se Johannes 13,4). Det var denne dagen Jesus at tjente sine disipler, og ga oss et evig eksempel på hvordan vi skal behandle hverandre. Slik skal vi behandle alle mennesker vi kommer i kontakt med. Uansett hvor lenge det drøyer før brudgommen kommer, la oss ikke overraske av Jesu gjenkomst. Vi vet den dagen kommer, så ikke la oss bli likegyldige når det drøyer, og si som den onde tjeneren i Matteus 24,48: Min herre drøyer med å komme. Vi bør ikke la oss bli overrasket fordi Jesus har fortalt oss dette på forhånd.
Vers 39: Men dette skal dere vite at om husets herre hadde visst i hvilken time tyven kom, ville han våke og ikke tillatt at det ble gjort innbrudd i huset hans.
Vers 40: Derfor skal også dere være rede, for Menneskesønnen kommer i den time som dere ikke venter.
Her sammenlignes Jesu gjenkomst med en innbruddstyv som bryter seg inn. Vi vet aldri når det skjer. Om ikke du eller jeg har blitt utsatt for et innbrudd, er det alltid noen som blir det. For dem er det uventet og overraskende. Like uventet og overraskende vil Jesu gjenkomst bli for alle dem som ikke forbereder seg på dette ved nitidig granskning av skriftene. De som studerer Bibelen vil være forberedt på dette, og ikke minst, de kan tolke tiden tegn fordi de følger Jesu oppfordring i Matteus 24,42: Våk derfor, for dere vet ikke hvilken time deres Herre kommer … // … og i Markus 13,23: Men vokt dere! Se, Jeg har fortalt dere alt på forhånd.
En dag, og det meget snart, kommer Jesus tilbake for å hente sin trofaste lille rest. Han ønsker at nettopp du er med, for det finnes ingen viktigere person i hele verden for Jesus, og det er ingen han elsker høyere enn DEG! Vil du være med Jesus når Han kommer tilbake, må du ta imot Jesus som din frelser, og innrette livet ditt etter det Han lærer oss gjennom Bibelen og denne lignelsen.
Dette gjelder for alle mennesker som vil være med Jesus. Vi må våke, vi må be, vi må studere Bibelen og vi må være utholdende, for selv om Han drøyer vil Han plutselig være her, og har vi ikke forberedt oss når tegnet på Jesu gjenkomst vises blir vi etterlatt i mørket, for da er den «kollektive» nådedøren lukket.
Lignelsen om to sønner, Matteus 21,28-32.
Nok en gang konfronterer Jesus de religiøse lederne, og hensikten med denne lignelsen var å vise til deres sanne natur, og det valget de tok med hensyn til evangeliet om riket slik det ble forkynt av døperen Johannes og av Jesus. Disse skulle forkynt evangeliet, men de unnlot å gjøre det. På sin sedvanlige måte ledet Jesus dem til å fordømme seg selv, slik at de kunne se deres oppførsel i dets sanne lys, (se vers 41 i lignelsen om de onde vingårdsarbeiderne Matteus 21,33-46).
Vers 28: Men hva tror dere? En mann hadde to sønner, og han kom til den første og sa: Sønn, gå i dag og arbeid i vingården min!
Vers 29: Han svarte og sa: Jeg vil ikke! Men etterpå angret han og gikk.
En mann er også i denne lignelsen Gud. De to sønnene representerer to grupper med mennesker, de som adlyder Gud, og de som ikke gjør det. Selv om Jesus snakker til de religiøse lederne i Hans samtid, betyr ikke det at dette ikke var tilfellet før Jesu tid, for det har alltid vært to grupper mennesker siden Kain slo i hjel Abel, slik er det i dag, og slik vil det være til Jesus kommer tilbake.
Den første sønnen som ble bedt om å gå å arbeide i vingården representerer alle som ikke bekjenner seg til å tjene Gud, men lever i åpen overtredelse. Da han ble bedt om å gå og arbeide ville han ikke, men etterhvert forstår han alvoret i situasjonen og angrer på svaret han hadde gitt og gikk for å arbeide.
Vers 30: Så kom han til den andre og sa det samme. Og han svarte og sa: Jeg går, herre, men han gikk ikke.
Den andre sønnen representerer alle som bekjenner seg til å være Guds sønner Først og fremst gjelder dette Guds menighets ledere, men det gjelder også like mye vanlige medlemmer av Guds menighet gjennom alle tider. Denne sønnen sa at han ville gå og arbeide, men gjorde det ikke.
Vers 31: Hvem av de to gjorde sin fars vilje? De sa til Ham: Den første. Jesus sa til dem: Sannelig sier Jeg dere: Tollere og skjøger kommer inn i Guds rike før dere.
Etter å ha skissert opp et scenario spør Jesus hvem av de to sønnene som gjorde sin fars vilje og hvem av de to sønnene faren ville være mest fornøyd med. Tydeligvis var ingen av dem perfekt. Begge sønnene gjorde feil, den første hadde et forkjært forhold til sin far, mens den andre hadde en ukorrekt og feilaktig opptreden som viste hans lunkne holdning til sin far.
Har du et yrke som disse to sønnene, så gir det deg ingen ting, fordi ditt yrke gir deg ikke frukter om du ikke utfører det. Oversatt til vår kontekst blir det slik. Vi er alle kalt av Gud til å forkynne evangeliet. Mange avstår fra å høre kallet, men vender seg til slutt til Gud og går ut og forkynner. Resten påtar seg denne oppgaven, men de bryr seg ikke om å gå ut og forkynne, for de er tilfreds men å kalle seg selv Guds sønner.
Så avsier Jesus en knallhard dom over fariseerne og de skriftlærde og sier at tollere og skjøger (syndere), som de religiøse lederne anså som sosialt og religiøst utstøtte ville komme inn i himmelens rike før de religiøse lederne. Tollerne og skjøgene unngikk som regel å gå inn i tempelet og synagogene, og hvis de våget seg inn var de ikke velkomne.
Vers 32: For Johannes kom til dere på rettferdighetens vei, og dere trodde ham ikke. Men tollere og skjøger trodde ham. Dere så det, men likevel angret dere ikke senere og trodde ham.
Mange av tollerne og skjøgene var klar over at de manglet Gud i sine liv, og mange ble døpt av døperen Johannes. Disse frydet seg over at de ble funnet verdige til en plass i himmelen, mens de religiøse lederne var selvtilfredse og var derfor ikke mottakelige for evangeliet. I likhet med den andre sønnen i lignelsen, nektet de jødiske lederne å gå inn i Herrens vingård og arbeide der, etter de hadde bekjent at de ville.
Til tross for alt det Jesus lærte dem og alle irettesettelser som ble gitt dem, ville de ikke forandre seg. På den andre siden kan jeg trekke fram to eksempler. Vi har tolleren Levi (Matteus) som ble kalt av Jesus. Han reiste seg opp og forlot jobben sin øyeblikkelig, og så har vi skjøgen Maria Magdalena som etter sin omvendelse ble akseptert som en av Jesu etterfølgere.
Det bildet Jesus tegner av jødenes ledere er beklageligvis et velkjent bilde på mange kirkeledere også i vår tid. De hevder de er kristne, men deres frukter er langt fra gode. Utvendig kan de synes å være prektige kristne, men i hjertene er det egoismen som råder.
Jeg vil avslutte denne lignelsen med noe Jesus sa til de skriftlærde og fariseerne kort tid før Han ble korsfestet. Dette gjelder like mye prester og pastorer i vår tid:
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere betaler tiende av peppermynte, anis og karve, men har forsømt det som veier tyngre i loven: retten, miskunnheten og troen. Det er helt nødvendig at dette gjøres, uten at det andre forsømmes. Blinde veiledere, som siler ut myggen og sluker kamelen!
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere renser utsiden av beger og fat, men innvendig er de fulle av rov og nytelsessyke. Du blinde fariseer, rens først innsiden av begeret og fatet, slik at også utsiden kan bli ren!
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere er som hvitkalkede graver som nok ser vakre ut utenpå, men som innvendig er fulle av dødningebein og all urenhet. På samme måten gir også dere menneskene inntrykk av å være rettferdige i det ytre, men innvendig er dere fulle av hykleri og lovløshet.
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere bygger profetenes graver og pynter de rettferdiges gravstøtter og sier: Hvis vi hadde levd på våre fedres tid, hadde vi ikke vært medskyldige med dem i profetenes blod. På den måten vitner dere mot dere selv at dere er barn av dem som drepte profetene, (Matteus 23,23-31).