Da begynner vi med den overordnede tidsprofetien, den som setter rammene for profetisk tid. Denne profetien finner vi i Daniel 8,14 hvor det står: «Han sa til meg: I to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen bli rettferdiggjort».
2300 kvelder og morgener er den tiden da «helligdommen og hærskaren» overgis til å trampes ned. Her er «Helligdommen» det himmelske tempelet, og «hærskaren» er Guds trofaste folk. Tiden her må leses ut fra Daniels samtid, men profetien angir ikke starten for når helligdommen og hærskaren skal trampes ned. Den gir derimot et klart starttidspunkt for når rensingen av helligdommen og hærskaren skal begynne, og det er ved utløpet av de 2300 kvelder og morgener. Dette tidspunktet definerer også slutten på profetisk tid og starten på endetiden i utvidet forstand, og kan tidfestes så nøyaktig som til en bestemt dato.
Dette er en todelt affære. For det første så dreier det seg om å rense all synd som Guds trofaste folk opp gjennom tiden har bekjent og bedt om tilgivelse for gjennom a) alle de dyreofringer som de i gammeltestamentlig tid utførte for syndenes tilgivelse, og gjennom b) alle de bønnene som er bedt til Faderen i Jesu navn i nytestamentlig tid om tilgivelse for de syndene som har blitt bekjent. Alle disse bekjente syndene ´forurenser´ det himmelske tempelet, og modellen her er tempeltjenesten i det gamle testamente. For det andre så dreier det seg om å rense selve helligdommen i himmelen for alle de syndene som har ´forurenset´ himmelen, for så til slutt å plassere alle bekjente synder der de rettmessig hører hjemme, på syndens opphavsmann – Satan. Dette kommer jeg tilbake til senere.
Denne profetien er en del av Daniels andre store syn som begynner med Medo-Persia, og setter for så vidt et omtrentlig starttidspunkt for profetien. Profetien ble gitt i år 547 f.Kr. mens Babylon fortsatt eksisterte, men den gjelder fra et bestemt år som ligger innenfor det Medo-Persiske herredømme, mellom år 539 og 331 f.Kr. Starttidspunktet kan derfor være et hvilket som helst år som ligger innenfor de 208 årene som Medo-Persia eksisterte. Men Gud, som er en ordens Gud, tillater ikke at det forekommer tilfeldigheter i profetiene, så vi må derfor lete etter et nøyaktig starttidspunkt. Vi vil jo vite når ting begynner og slutter fordi det kan være av avgjørende betydning for oss i vårt kristenliv i dag.
Først til uttrykket ´kvelder og morgener´. Mange mener at fordi det står 2300 kvelder og morgener så betyr dette at vi skal doble antall dager som er nevnt, slik at det blir 4600 dager. Men er det i henhold til hvordan Bibelen selv bruker dette uttrykket? Går vi til skapelsesberetningen i 1 Mosebok kapittel 1 finner vi følgende i vers 5; 8; 13; 19; 23 og 31 «… det ble kveld og det ble morgen … // … den første dagen, andre dagen» osv. til og med til «den sjette dagen». Som vi ser så starter døgnet ved solnedgang og varer til neste solnedgang. Hvorfor skulle kvelder og morgener bety noe annet enn en dag (et døgn) når det står i Daniels bok?
Det finnes også de som hevder at når aftener nevnes før morgener, er det fordi natten ble regnet med til den foregående dag. Det er ikke riktig at natten blir regnet til den foregående dagen, men den påfølgende dagen blir regnet til den foregående natten. Uansett så har de i hvert fall fattet poenget, aften og morgen beskriver ett døgn. Kvelder og morgener er altså en vanlig måte å beskrive et døgn i Bibelen. Vi kan derfor avskrive den teorien som sier vi skal doble antall dager. Problemet er heller hvordan vi skal forstå denne tidsperioden, og hvor lang denne perioden er. Er det bokstavelige dager? Da blir det 6 år og 140 dager. Vi må huske på at man regnet året til 360 dager, og måneden til 30 dager på Daniels tid. Eller er det kanskje noe annet? Det dreier seg om en tidsperiode som spenner over et lengre tidsrom, helt fra Daniels tid og til endetidens begynnelse, og det forstår vi ut av det engelen Gabriel sier til Daniel i kapittel 8 vers 17: «… Du må forstå menneskesønn, at synet viser til endetiden». Synet viser altså til endetiden og tiden for da helligdommen og hærskaren skulle renses, (vers 13). Vi regner med at endetiden startet ved utløpet av de to tusen tre hundre kvelder og morgener.
Denne tidsangivelsen kommer i en profeti, og profetier må vi i mange tilfeller forstå på samme måte som lignelser hvor mye er uttalt i et billedlig språk, og skal ikke nødvendigvis forstås bokstavelig. Ingen av de tidsprofetiene vi har i Bibelen skal tolkes som bokstavelige dager eller uker, men må tolkes etter det bibelske prinsippet hvor en dag tilsvarer et år, og som kalles år/dag-prinsippet.
År/dag-prinsippet:
Dette gamle jødiske år/dag-prinsippet har vært brukt av forskere og teologer i mer enn 800 år.
– I 1190 brukte Joacim av Floris, Calabria, Italia år/dag-prinsippet på profetisk tid.
– I det 13. århundre var det flere i Italia, Spania, Frankrike og Tyskland som fulgte Joachim av Floris og brukte år/dag-prinsippet.
– I 1440 uttalte den romersk-katolske teologen Nicholas Crebs av Cusa at man måtte vedta et år for hver dag, etter den åpenbaring som ble gitt Esekiel, når det var snakk om profetisk tid.
Hvilken åpenbaring Esekiel fikk finner vi i her:
4 Så skal du legge deg på din venstre side og legge Israels skyld over på den. Like mange dager som du ligger slik, skal du bære deres skyld. 5 Like mange år som de har syndet, like mange dager lar jeg deg få, tre hundre og nitti dager. Så lenge skal du bære Israels skyld. 6 Når du er ferdig med disse dagene, skal du legge deg igjen, nå på høyre side, og bære Juda-folkets skyld. I førti dager, én dag for hvert år, lar jeg deg bære den. Esekiel 4,4-6
Dette er det samme som ble gjort kjent for det gjenstridige Israel som måtte vandre 40 år i ørkenen fordi de ikke stolte på Gud og inntok Kanaan da de kom til grensene like etter utgangen av Egypt: Likesom dere speidet ut landet i førti dager, skal dere lide i førti år for deres egne misgjerninger, ett år for hver dag. Slik skal dere få merke hva det vil si å sette seg opp imot meg. 4 Mosebok 14,34
Som vi ser så sier Gud til Esekiel at han skal bære Guds folks synder, så mange år som de har syndet, like mange dager skal profeten bære deres skyld. Og til Israel sa Gud at de skulle bære skylden i 40 år, ett år for hver dag. Dette bekrefter år / dag-prinsippet i profetien, hvor en profetisk dag tilsvarer et bokstavelig år.
Alle tidsprofetiene i Daniel og Åpenbaringen som gis i form av kvelder og morgener, måneder, uker eller dager må forstås etter år/dag-prinsippet, hvor en profetisk dag er et bokstavelig år. Når det gjelder de 70 ukene så består en uke av sju dager, og 70 uker blir det samme som 490 dager, og etter år / dag-prinsippet blir dette 490 bokstavelige år.
Denne perioden, de 2300 kvelder og morgener, er som nevnt den lengste tidsprofetien i Bibelen og utgjør 2300 bokstavelige år. Dette er viktig for vår forståelse av profetisk tid og endetid, og denne profetien setter et nøyaktig skille mellom disse to tidsperiodene. Profetien om de 2300 dagene må derfor ligge som grunnlag for andre tidsprofetier på den måten at de andre tidsprofetiene må befinne seg innenfor rammen av de 2300 kvelder og morgener, og oppfylles før vi kommer til endetiden. Endetid må forstås som den tiden det tar fra profetisk tid sluttet og til Jesu gjenkomst.
Profetien forteller oss 1) hva som skal skje, og 2) hvem som står bak det som skjer. Men vi har ennå ikke fått vite når denne perioden begynner eller slutter. Det skal vi finne ut av etter hvert, men først skal vi ta oss tid til å se på hva som skal skje og hvem som står bak.
Jeg tror Daniel 8,11-12 er vesentlig for forståelsen av hele perioden på 2300 kvelder og morgener, for her fortelles det hva som vil skje, «Han opphøyet seg til og med så høyt som hærskarens Fyrste. Ved ham ble det stadige offeret tatt bort. Stedet for hans helligdom ble styrtet ned 12 På grunn av overtredelsen ble en hærskare overgitt sammen med det stadige offeret. Han kastet sannheten ned til jorden. I det han gjorde, hadde han framgang«. Mens versene 13 og 14 gir oss tiden for dette.»13 Så hørte jeg en av de hellige tale; og en annen hellig sa til ham som talte: For hvor lang tid gjelder synet om det stadige offer og det ødeleggende frafall – at både helligdom og hær overgis til nedtredelse? 14 Og han sa til mig: To tusen og tre hundre aftener og morgener; så skal helligdommen komme til sin rett igjen». (DNB 1930).
Hva er det som skal skje?
Sannheten kastet til jorden.
Vi har slått fast at det er en verdensomspennende makt som vil ta vekk det stadige offeret og styrte ned Guds helligdom. Hvordan kan det gjøres, og hva er det stadige (daglige) offer?
Det som egentlig skjer i denne perioden er at det kommer en alternativ form for gudsdyrkelse inn i kirken. Det er langt fra noen nyhet at det finnes en alternativ måte å tilbe Gud på. Allerede kort tid etter skapelsen leser vi om to former for tilbedelse, men nå får dette altså innpass i Guds kirke.
Det står i 1 Mosebok 4,3 at «Kain brakte Herren et offer av markens grøde», mens «Abel brakte et lam». Gud hadde foreskrevet et dyr, egentlig et lytefritt lam, som syndoffer fordi synd ikke kan bli tilgitt uten blod. Gud så med velbehag på Abels offer fordi dette var et bilde på Jesu offerdød på korset, mens Kains offer var et resultat av hva han selv hadde dyrket fram. Vi kan si det slik at Abel i ydmykhet søkte Guds nåde og tilgivelse, han søkte ikke å rettferdiggjøre seg selv, mens Kain derimot prøvde å rettferdiggjøre seg selv ved å bringe frukten av sitt arbeid.
Det betyr at det allerede like etter skapelsen fantes det to forskjellige måter å tilbe Gud:
1) slik Gud har foreskrevet og som Abel fulgte, noe som Set noen år senere førte videre (1 Mosebok 4,26), og … … 2) den måten mennesket velger å tilbe Gud på, slik Kain gjorde (1 Mosebok 4,3).
Dette kan vi kalle 1) Sets linje = de som gjorde Guds vilje, og 2) Kains linje = de som gjorde etter sin egen vilje. Vi har som sagt det samme i dag. Noen tilber Gud slik Han skal tilbes, mens andre er ikke så nøye på det, og gjør etter sitt eget forgodtbefinnende. Det er som man kan høre ekkoet fra Edens hage da slangen stiller Eva følgende spørsmål: «Har Gud virkelig sagt …» og i vår tid føyer slangen til … «… at Han skal tilbes på en bestemt måte?»
Å tilbe Gud slik Han har sagt vi skal gjøre fører til rettferdiggjørelse i Jesus Kristus, mens det å tilbe etter eget ønske er å prøve å rettferdiggjøre seg selv ved egne gjerninger.
I den første tiden var Guds folk eller Sets linje ren og hadde ingen innblanding av de ugudelige i sine rekker, men det ble det en endring på ganske snart. I 1 Mosebok 6,2 leser vi følgende: Guds sønner så menneskenes døtre, at de var vakre. Blant dem tok de seg hustruer, dem de selv valgte.
Jeg mener at det var dette som var Satans plan da han fikk Kain til og ofre det han selv valgte ut, og han lyktes nesten 100 % med sin taktikk. Først fikk har en til å bryte ut fra Guds fellesskap slik at det ble to leire. Etter noen år «da menneskene var blitt mange» var det fortsatt to leire hvorav den ene var ren og gjorde Guds vilje, mens den andre levde slik de lystet. Nå spiller Satan ut kort nummer to, og for første gang så blir Guds folk utsatt for angrep innenfra, ved at Guds sønner, som er mennene i Set linje, gifter seg med menneskenes døtre, som er kvinnene i Kains linje.
Det var, og det er fortsatt bare to grupper, 1) Guds folk og 2) de ugudelige,
1) er de som gjør Guds vilje …
2) er de som gjør slik de selv ønsker …
… men nå har Satan delt de ugudelige opp i to grupper,
2A) de som påvirker Guds folk fra innsiden, og … …
2B) de som påvirker Guds folk fra utsiden.
Det er blant annet dette det lille hornet har gjort i forbindelse med det som står i profetien; «Han kastet sannheten ned til jorden … // … den ødeleggende overtredelsen, der både helligdommen og hærskaren overgis til å trampes ned». Satan har prøvd å knuse det hellige folkets helt siden Kain og Abels dager, og han har brukt mange forskjellige metoder for å få det til, men Gud har alltid bevart en liten rest.
Hva er tiden for denne profetien når sannheten kastes til jorden, når starter den, og når slutter den?
Egentlig så har sannheten blitt kastet til jorden helt siden Kains dager, men siden Daniel er opptatt av framtiden, og av respekt for profetien, tar vi utgangspunkt i hva den sier om tiden. ´2300 kvelder og morgener´ står det i profetien. Når denne perioden startet og sluttet skal vi se nærmere på etter hvert.
Det stadige offer og det ødeleggende frafall.
Da Jesus døde på korset opphevet han tempeltjenesten som inkluderte prestetjenesten og dyreofringene. Disse dyreofringene var «tamid» eller et «varig arbeid» en vedvarende og stadig pågående handling i gammeltestamentlig tid. Etter Jesu død trenger vi ikke ofre dyr, syndoffer, for vår synd, men vi skal bære fram våre daglige eller «tamid» bønner. I Åpenbaringen 8,3-4 ser vi at det er våre bønner som ligger på alteret sammen med røkelsen som engelen legger der. Det er våre daglige bønner rettet til Gud Faderen i Jesu navn som er vårt daglige «tamid» <offer> i nytestamentlig tid. Når det «stadige offeret» blir tatt bort i Daniel 8,11.12.13; 11,31 og 12,11 så viser dette til den samme handling utført av den samme makt som setter opp den ødeleggende styggedom, som representerer Romerriket – både det militær-politiske så vel som det religiøs-politiske Rom.
I disse fem versene (Daniel 8,11.12.13; 11,31 og 12,1) vises det uten unntak til det religiøs-politiske Rom, eller pavemakten, som gjennom sin hedenskap og avgudsdyrkelse får folkene til å be til og tilbe statuer av Maria og helgener til relikvier og til paven selv. Det er på denne måten denne kirken tar vekk det daglige «tamid» offer, fordi kirken på denne måten hindrer våre bønner å nå fram til Gud Faderen.
Å si at Romerriket betegner «begge fasene» av det «stadige offer» kan vi gjerne gjøre, men å si at det «stadige» eller «daglige» er den hedenske formen, og den «ødeleggende styggedom» er den religiøse formen, er noe søkt. Uttrykket «den ødeleggende styggedom» kan betegne Romerriket, både militært og religiøst, for å si at det militære Rom ikke er «den ødeleggende styggedom» harmonerer ikke med virkeligheten og ikke med hva det militære Roma gjorde. På en måte satte det militær / politiske Rom, eller hedenske Rom, virkelig opp den ødeleggende styggedom, i og med at de korsfestet Jesu langfredag år 31. Når det gjelder det religiøse Rom, så er ikke det noe dårligere enn det militære Rom i forhold med tanke på den ødeleggende styggedom, og måten det religiøs / politiske Rom gjorde dette var gjennom tvungent skriftemål.
Det militære Rom har helt opplagt spilt en betydelig rolle i forhold til det daglige offer fram til år 70 da tempelet ble ødelagt og de romerske soldatene ofret gris på det hellige stedet der hvor alteret hadde vært, men tiden da det «stadige» = tamid, ble tatt bort korresponderer tidsmessig med det lille hornet i Daniel 8. Selv om profetier ikke alltid er lineære, så ser vi klare lineære trekk i Daniel 8 hvor Daniel ser historien utvikler seg fra væren i vers 3, via geitebukken i vers 5 til det lille hornet i vers 9, og det er dette lille hornet som tar bort «det daglige offer». Og det er jo nettopp det lille hornet, som er et bilde på pavemakten, som opptar Daniel mest, akkurat slik som kvinnen i Åpenbaringen 17 opptar Johannes mest i de synene han ser. Tiden da det stadige «tamid» <offer> blir tatt bort korresponderer altså med pavemakten, og den tiden da det lille hornet er i ferd med å vokse seg stort. Det er den tiden da biskopen i Roma tilranet seg makten over Rom og utropte seg selv til kirkens overhode. Tvunget skriftemål (penance tariff) ble innført, og nå startet innføringen av Maria-, helgen- relikvie- og pavetilbedelse. Tvungent skriftemål er imidlertid bare en av flere hendelser som dekkes av det «ødeleggende frafall» (DNB 1930). Ordet som her har blitt oversatt til frafall (styggedom i BGO 1988) brukes i GT til å beskrive avgudsdyrkelse, se 2 Kongebok 23,13 og Jesaja 44,19.
Hvem står bak det som skjer?
Det er ikke noen hemmelighet at det er Romerriket som står bak det meste av det som skjer i denne perioden, og det finnes mange holdepunkter i Bibelen for at påstanden at det er Romerriket som står bak det som skjer. En del av dette finner vi i disse tekstene. Daniel 7,8; 7,20; 7,23; 7,24; 7,25; 8,11; 8,12; 8,23; 8,25; 11,16; 11,31; 11,36; 11,41; Åpenbaringen 13,1; 17,3; 19,19.
Svaret på dette spørsmålet om hvem som står bak det som skjer i denne perioden finner vi i det vi har gått gjennom tidligere, og spesielt i Daniel 8,9. Dette verset peker til alle de andre versene som er nevnt over. «Ut fra et av dem kom det et lite horn som vokste seg umåtelig stort mot sør, mot øst og mot Det herlige landet«.
Det lille hornet finner vi, som vi ser over, flere steder i Daniels bok, og i Åpenbaringen, og til sammen gir disse versene oss et utfyllende bilde av hvem hovedpersonen er, selv om Romerriket ikke er nevnt direkte med ord. Til tross for at disse versene bruker forskjellige uttrykk når de snakker om det lille hornet, så viser alle disse versene til samme makt – Romerriket. I tillegg til å kalles ´et lite horn´ (Daniel 8,9), brukes følgende uttrykk på denne makten:
Enda et horn, et lite et; Daniel 7,8
Det andre hornet (i betydningen av det lille hornet); Daniel 7,20
Et fjerde rike; Daniel 2,40;7,23
En annen (peker tilbake til kongene i samme vers); Daniel 7,24
Han (peker tilbake til konge og horn); Daniel 7,25; 8,11; 8,12; 8,25
En konge; Daniel 8,23
Dette lille hornet, eller kongen, et fjerde rike, eller han, er hovedpersonen i denne delen av profetien, og er hjernen bak det som vil skje, og er som vi vet beskrevet i Daniel 8,11.13-14.
I Daniel 11,21-22 finner vi følgende utsagn:
21 I hans sted skal det stå fram en som er foraktet. De skal ikke gi ham kongedømmets ære. Men han skal komme forsiktig og tilrive seg riket ved list. 22 Framfor ham skal hærer bli skylt over som av en flom og bli knust. Det samme skal skje med paktens fyrste.
Disse versene viser tilbake til vers 15 i samme kapittel, som viser overgangen fra det tredje riket – Grekenland – og til det fjerde riket Roma. Det var det militær-politiske Roma som erobret Grekenland og ble den verdensledende makten. Dette finner vi i Daniel 2: legger av jern, Daniel 7: et fjerde dyr, fryktinngytende og forferdelig, umåtelig sterkt, og i Daniel 8: et lite horn. Dette passer godt inn i dette scenarioet vi har. Her er det nok en gang ´en konge´ som vil gjøre slik han selv vil. Denne kongen bryr seg altså ikke om hva Gud vil, men vil gjerne bli sett på som gud selv.
Men, hva ligger det i uttrykket en som er foraktet?
Mange setter også en som er foraktet i forbindelse med Antiokus IV Epifanes, men det er feil. Selv om han var foraktet av jødene, så var han ikke annet enn en parentes i historien. Dessuten så henviste Jesus til en framtidig hendelse da han snakket om de hendelsene som mange vil knytte til Antiokus IV Epifanes.
I kristendommens spede begynnelse var det slik at de som kalte seg kristne ble foraktet av folket i store deler av det romerske imperiet, også i Roma da de etter hvert fikk feste der, fordi de først og fremst gjorde som jødene og holdt ukens sjuende dag, sabbaten – vår lørdag, som sin helligdag, og at de gjennom dette ikke påaktet soldagen, og tilba solguden, som resten av verden gjorde. Det er dette som i hovedsak er grunnen til at de kristne var en foraktet sekt, sammen med det at lederen for den kristne kirken i Roma, biskopen, i hvert fall i begynnelsen, var uten noen form for den ære som et kongedømme gir.
Etter hvert så klarer biskopen i Roma, ved list, å tilrane seg både den plassen som den Romerske keiseren hadde, og tittelen han hadde. Ved list klarte altså biskopen i Roma å tilrive seg riket. En som var foraktet, biskopen i Roma, hadde nå tilranet seg den posisjonen og den makten som den høyt aktede keiseren tidligere hadde. Profetien sier (Daniel 11,21) «I hans sted skal det stå fram en som er foraktet. De skal ikke gi ham kongedømmets ære. Men han skal komme forsiktig og tilrive seg riket ved list», og det var nøyaktig slik det skjedde.
Som en kuriositet kan jeg nevne at de romerske keiserne etter hvert både forlangte og lot seg tilbe som en gud. Mon to om vi ikke ser noe tilsvarende med vår tids ´keiser´.