Innledning.
Og han stod opp og kom til sin far. Men da han fremdeles var langt unna, så hans far ham og fikk inderlig medlidenhet med ham. Han sprang ham i møte og falt ham om halsen og kysset ham, Lukas 15,20.
De fire første ordene i Bibelen er «I begynnelsen skapte Gud …» så kan vi spørre oss hvorfor Gud skapte. Hadde ikke Gud noe annet å gjøre, eller skapte Han bare for moro skyld?
Vi vet fra bibelhistorien at Lucifer, den høyeste i rang blant alt det Gud hadde skapt, gjorde opprør mot Gud og sa at Gud var en tyrann og at ingen kunne holde Guds lov, som er det samme som Guds ti bud. Gud kunne godt ha fjernet dette problemet ved å eliminere Lucifer, men da ville Lucifers beskyldninger blitt stående til evig tid. For ordens skyld, Lucifer ble til Satan, og det er dette navnet jeg vil bruke på ham heretter.
For å kunne gjenopprette lov og orden i universet måtte Gud foreta seg noe helt spesielt. Gud måtte tilbakevise alle anklagene Satan hadde kastet mot Ham. Gud måtte framstille noen som kunne holde Hans lov, og vise alle andre skapninger i hele universet at Han ikke var en tyrann, men at Han er en kjærlighetens Gud.
Det er flere gode grunner for at Gud skapte denne planeten og oss mennesker, og jeg tror en av grunnene for at Gud skapte dette er fordi Gud er kjærlighet og at han ønsket noen han kunne dele sin kjærlighet med, som igjen kunne gjenspeile Guds egenskaper og kjærlighet. Selv om englene og alle de andre livsvesenene også er skapt av Gud, har disse vesenene andre karakterer enn det menneskene fikk. En annen grunn er at Gud ville vise alle levende vesener i hele universet at det er fullt mulig å holde Guds lov. Gud skapte menneskene med fri vilje, og de ble gitt Guds ti bud, og sammen med de ti budene fikk de også en lov: … Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø, (1 Mosebok 2,16-17).
En av anklagene som Satan rettet mot Gud var, som allerede sagt, at Guds ti bud og Guds lov var umulig å holde, og at Gud derfor var en tyrann. Etter at mennesket var skapt og plassert i Edens Hage, klarte de å holde alle Guds bud og lover. Dette var et stort slag mot Satan. Han ville imidlertid ikke akseptere nederlaget så han bestemte seg for å få menneskene til å bryte Guds bud og lov. Han forførte Eva og hun spiste av den forbudte frukten. Hun fikk også Adam til å spise av frukten på det forbudte treet.
Så ser vi hvor raskt synden utvikler seg og allerede samme dag skyldte Adam på Eva, og Eva skyldte på slangen. Det de i virkeligheten gjorde var å skylde på Gud for at de syndet. Adam sa: Kvinnen som Du gav meg til å være sammen med meg, hun gav meg av treet, og jeg åt, (1 Mosebok 3,12). Eva sa: Slangen forførte meg, og jeg åt, (1 Mosebok 3,13). I virkeligheten legge begge skylden på Gud, og Adam sier egentlig: Kvinnen som Duskapte fikk meg til å spise, mens Eva egentlig sa at Slangen som Du skapte forførte meg.
Allikevel slo ikke Gud hånden av Adam og Eva, men viser sin uendelige og grenseløse kjærlighet, og forteller dem at det finnes en frelsesplan (1 Mosebok 3,15) som når tiden er inne vil bli åpenbart til deres etterkommere. Straffen var at de mistet retten til livets tre da de ble vist ut fra Edens Hage. Men det altoverskyggende er den kjærligheten og nåden Gud viste de to første menneskene.
Alle tekster er fra Bibelen Guds Ord 1988 dersom ikke annet er angitt.
Guds kjærlighet.
La oss se på Guds kjærlighet, og begynne der det hele startet med skapelsen som tok seks dager, og som legger grunnlaget for hvordan vi kan forstå Guds kjærlighet. Deretter skal vi se på syndefallet og på Jesu offerdød på korset.
Skapelsen.
Det første verset i Bibelen forteller oss at Gud skapte himmelen og jorden: I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden, (1 Mosebok 1,1). I det hebraiske ordet barah som er oversatt til skapte ligger det implisitt at Gud skapte noe ut av intet. Det er bare Gud som kan barah skape noe ut av intet Så går skapelsesberetningen videre dag for dag, og vi ser at Gud skaper noe hver av de seks første dagene i skapelsesuken, og vi ser også at den sjette dagen skiller seg litt ut fra de andre fem dagene.
Dag 1, versene 3-5:
Da sa Gud: Det bli lys! Og det ble lys. Gud så lyset, at det var godt. Og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte Han natt. Så ble det kveld, og det ble morgen den første dagen.
Dag 2, versene 6-8:
Så sa Gud: Det skal bli en hvelving midt i vannene, og den skal skille vann fra vann. Så gjorde Gud hvelvingen og skilte vannene som var under hvelvingen fra vannene som var over hvelvingen. Og det ble slik. Og Gud kalte hvelvingen Himmel. Så ble det kveld, og det ble morgen den andre dagen.
Dag 3, versene 9-13:
Så sa Gud: Vannene under himmelen skal samles på ett sted, og det tørre land skal komme til syne. Og det ble slik. Gud kalte det tørre landet for Jorden, og oppsamlingen av vannene kalte Han Havene. Og Gud så at det var godt. Så sa Gud: Jorden skal bære fram gress, planter som setter frø, og frukttrær som gir frukt etter sitt slag, og som har frø i seg, på jorden. Og det ble slik. Jorden bar fram gress, planter som setter frø etter sitt slag, og trær som gir frukt med frø i seg, etter sitt slag. Og Gud så at det var godt. Så ble det kveld, og det ble morgen den tredje dagen.
Dag 4, versene 14-19:
Så sa Gud Det skal bli lys på himmelhvelvingen for å skille dagen fra natten. De skal være til tegn og de skal angi årstider, dager og år. De skal være til lys på himmelhvelvingen for å gi lys på jorden. Og det ble slik. Så gjorde Gud to store lys, det største til å råde om dagen og det mindre til å råde om natten, og så stjernene. Gud satte dem på himmelhvelvingen for å gi lys på jorden, og for å råde over dagen og over natten, og for å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt. Så ble det kveld, og det ble morgen den fjerde dagen.
Dag 5, versene 20-23:
Så sa Gud: Det skal vrimle av levende skapninger i vannene, og fuglene skal fly oppe under himmelhvelvingen over jorden. Så skapte Gud de store sjødyrene og hver levende skapning som rører seg og som vrimler i vannene, hver etter sin art, og hver fugl som har vinger, hver etter sin art. Og Gud så at det var godt. Og Gud velsignet dem og sa: Vær fruktbare og bli mange! Fyll opp vannet i havene, og fuglene skal bli mange på jorden. Så ble det kveld, og det ble morgen den femte dagen.
Dag 6, versene 24-25:
Så sa Gud: Jorden skal bære fram levende skapninger etter sin art: fe og kryp og jordens villdyr, hver etter sin art. Og det ble slik. Gud gjorde jordens villdyr etter sin art, feet etter sin art og hvert kryp etter sin art. Og Gud så at det var godt.
Gud skapte først en fullkommen og perfekt verden ved kun å uttale ordene det bli lys, og lignende uttrykk. Bare ved sitt ord skapte Gud en verden full av lys og liv av alle slag. Det var en grunn til at Gud skapte denne verden. Han ønsket å sette en skapning der som skulle være lik Gud på mange måter. Mennesket ble skapt i Guds bild, det vil si som en kopi av Gud, og de skulle ha råderett over jorden og alle de levende skapningene som Gud hadde skapt. Alt det som ble skapt før mennesket ble skapt ble til ved Guds ord, og etter hver handling så uttrykker Gud at det var godt.
Da Gud skapte mennesket ser vi av teksten at Gud uttrykker seg på en annen måte. Da Gud skapte landdyrene sa han (vers 24) … Jorden skal bære fram levende skapninger etter sin art: fe og kryp og jordens villdyr, hver etter sin art … … La oss se hva Gud sa da Han skapte mennesket:
Dag 6, versene 26-31:
Så sa Gud: La Oss gjøre mennesker i Vårt bilde, etter Vår lignelse. De skal ha råderett over fiskene i havet, over fuglene i luften og over feet, over hele jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden. Så skapte Gud mennesket i Sitt bilde. I Guds bilde skapte Han det. Til mann og kvinne skapte Han dem. Så velsignet Gud dem, og Gud sa til dem: Vær fruktbare, bli mange, fyll opp jorden og legg den under dere! Dere skal ha råderett over fiskene i havet, over fuglene i luften og over hver levende skapning som rører seg på jorden. Gud sa: Se, Jeg har gitt dere hver plante som setter frø og som finnes på jordens overflate, og hvert tre som gir frukt med frø i. De skal være til mat for dere. Og til hvert dyr på jorden, til hver fugl i luften og til hvert kryp som har liv på jorden, har Jeg gitt hver grønn plante til mat. Og det ble slik. Da så Gud det Han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. Så ble det kveld, og det ble morgen den sjette dagen.
Det står ingenting om hvordan Gud skapte mennesket i kapittel 1, det blir forklart i kapittel 2 som er en utvidelse av selve skapelsesfortellingen. I 1 Mosebok 2,7 ser vi hvordan Gud skapte mennesket: Og Herren Gud formet mennesket av jordens støv, og Han blåste livets ånde inn i hans nesebor. Og mennesket ble en levende sjel.
Her ser vi den Allmektige Skaperen som skapte de største stjernene og planetene og hele universet med alle levende vesener bare ved å uttale ordene det bli, bøye seg ned og stå på knærne i støvet, og med sine kjærlige hender forme mennesket og gi det liv av sin egen livspust. Dette viser Guds kjærlighet og omsorg for oss. For Gud er vi det mest verdifulle som finnes. Alt det andre som Gud skapte før mennesket ble til kun ved Guds ord. Han kunne gjort det samme med mennesket, men det ville vært upersonlig sett i forhold til den personlige måten Gud valgte å skape mennesket på. Det betyr at helt siden skapelsen har Gud ønsket et personlig og intimt forhold til menneskene.
En uke består av sju dager, men vi har kun sett på hva Gud gjorde de seks første dagene. På skapelsesukens sjuende dag gjorde Gud noe helt spesielt. Dette er noe som fortjener spesiell oppmerksomhet fra oss.
Gud hadde skapt en perfekt verden der menneskene skulle ha råderett. De skulle med andre ord vedlikeholde og ta vare på denne planeten og de levende vesenene som Gud hadde skapt for å være selskap for menneskene. Alt var perfekt og preget av Guds uendelige og grenseløse kjærlighet, men allikevel gjensto en ting for Gud å gjøre før Han var helt fornøyd. I 1 Mosebok 2,2-3 leser vi hva Gud gjorde: På den sjuende dagen fullendte Gud Sitt verk, det Han hadde gjort, og på den sjuende dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Han hadde gjort. Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Gud hadde skapt og formet.
At Gud hvilte den sjuende dagen skyldes ikke at Gud var sliten etter skapelsen, for en allmektig Gud kan ikke bli sliten. Mennesket som ble skapt mot slutten av den sjette dagen hadde heller ikke gjort noe arbeid, og trengte heller ikke hvile. Gud hadde et imidlertid et ønske med denne dagen, og det var å være sammen med menneskene, for at de skulle lære å kjenne sin skaper.
Hvis vi går til det fjerde budet som vi finner i 2 Mosebok 20,8-11 leser vi denne teksten: Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den. Som vi ser skal mennesket arbeide seks dager i uken, og en dag i uken skal være hviledag for mennesket. Det er denne ukens sjuende dag – lørdagen – Herren ønsker å være sammen med oss mennesker på en spesiell måte blant annet for å velsigne oss.
Det var ikke til et liv uten arbeid menneskene ble skapt, de ble skapt for å holde orden i Edens Hage, og dyrke den maten de skulle spise: Så tok Herren Gud Adam og satte ham i Edens hage så han kunne dyrke den og ta vare på den. (1 Mosebok 2,15).
Bare Gud kan gjøre noe hellig, og når det står at Gud helliget og velsignet den syvende dagen, betyr det at Gud alltid er til stede på den syvende dagen – sammen med dem som vil tilbe Gud Skaperen. Alle som møter opp på denne Guds hellige dag vil bli rikelig velsignet av Gud.
Det vi har sett under skapelsen er et sterkt vitnesbyrd om Guds uendelige og grenseløse kjærlighet. Gud skapte en verden som var fullkommen i harmoni og skjønnhet. Våre første forfedre førte synden inn i verden med det resultatet at alt liv, både planter, dyr og mennesker har gått gjennom en degenerering, men allikevel kan vi se Guds fingeravtrykk i alt det Han skapte.
Adam og Eva fristes av Satan.
Vi vet ikke hvor lenge etter skapelsen det var at Adam og Eva falt i synd. Da de syndet mot Gud forårsaket de noe som de ikke var klar over. De åpnet en avgrunn så dyp og så vid at ingen mennesker kan komme seg over. Grunnen er at der Gud er kan det ikke være synd. Menneskene ble skilt fra Gud.
Men, hva gjør Gud? Lar han menneskene seile sin egen sjø? Det kan se slik ut når vi ser hvordan verden har blitt i dag. Men nei, Gud overlater ikke menneskene til sin egen skjebne. I stedet for å avvise menneskene, som gang etter gang bryter Guds lov og Guds ti bud, så bryr Han seg om oss, og viser oss den største kjærligheten som finnes.
Det neste utslaget av Guds kjærlighet vi ser er at Gud bekymrer seg for den situasjonen menneskene befant seg i. Gud er allvitende og allmektig, så han visste hva som hadde skjedd. Han var klar over at Adam og Eva hadde syndet og gjemte seg i hagen. Allikevel så roper han på dem: Adam … hvor er du? (1 Mosebok 3,9). Gud visste godt hvor Adam og Eva var, så spørsmålet Gud stiler til Adam (og Eva) er for å få dem til å innse hvilken situasjon de befinner seg i.
Hvorfor gjorde Gud dette? Det finnes bare en grunn til det, og det er at Gud ville føre menneskene tilbake til Seg, slik at vi også en dag, når det endelige oppgjøret med synden er gjort, kan få vandre sammen med vår Gud og Skaper i en verden som vil bli gjenskapt slik den var da den sto fram fra Guds hånd den første dagen.
Guds høyeste ønske er å være sammen med deg og meg, og da fallet var en realitet så gjorde Gud noe som mange finner vanskelig å kunne tro og forstå. Gud hadde allerede lagd en frelsesplan for å kunne føre menneskene tilbake til Ham en dag. Ifølge Paulus så er syndens lønn døden (Romerne 6,23), og alle er vi syndere (Romerne 3,23). På grunn av syndefallet, og at vi alle er syndere er vår skjebne å dø. Ikke bare den fysiske døden vi ser daglig, men en evig død. Frelsesplanen er det middelet som Gud valgte å bruke for å føre menneskene tilbake til ham. Den innebar at Guds Sønn, Jesus Kristus, tok vår straff på seg slik at vi kan bli tilregnet Jesu Kristi rettferdighet. Da jeg stod dømt til døden tok Jesus min plass. Jesus døde på korset for min skyld slik at jeg, en dag, skal kunne komme hjem til min Gud og Skaper. Den eneste betingelsen Gud setter er at jeg tror på dette og tar imot Jesus som min frelser.
I 1 Johannes brev, kapittel 4 vers 10 finner vi et annet vers som beskriver Guds uendelige og grenseløse kjærlighet. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og har sendt Sin Sønn til soning for våre synder.
Dette verset var med på å endre meg fra å være ateist til å ta imot Kristus som min frelser. Men Gud jobber ikke uten å ta i bruk andre mennesker. Da jeg traff min kone, Cayetana, var jeg ateist. Hun hadde helt siden hun ble enke bedt om å treffe en mann som kunne dele hennes tro! Gud sendte henne en ateist! Men Cayetana trodde på Guds løfter, og i Johannes finner vi et vers som illustrerer hvilken tro min kone har til Gud, og til Guds løfter. I Johannes 15,16 står det: Dere har ikke utvalgt Meg, men Jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, slik at alt det dere ber Faderen om i Mitt navn, skal Han gi dere.
Sakte, men sikkert ble ateisten forandret og fant frelsen i Jesus Kristus, ikke fordi jeg ville bli adventist – for det hadde jeg ikke ønske om å bli. Jeg sier på spøk at jeg er adventist mot min vilje, fordi det var Gud, og Guds kjærlighet som forandret meg. Jeg ville bare være meg selv – ateisten. Men heldigvis så er Guds vilje sterkere enn min vilje.
Jeg som ikke på noen måte ville ha noe med Gud og Jesus å gjøre, så klart at Gud og Jesus er en realitet. Jeg som aldri eide en Bibel, har nå et skap fullt av Bibler i forskjellige utgaver og på forskjellige språk. Jeg som aldri leste i Bibelen, kan ikke gå en dag uten å studere skriften.
På samme måte som Satan fristet og fikk Adam og Eva til å falle, har Satan arbeidet for å få alle mennesker til å falle. Da Adam og Eva hadde to sønner, Kain og Abel, hadde de lært av sine foreldre hvordan de skulle ofre og hva de skulle ofre for sine synder. Det hadde Frelseren selv undervist Adam og Eva, og forklart dem hvorfor, hvordan og hva som skulle ofres og hva dette betydde.
Satan, som alltid er i nærheten av Guds folk for å få dem til å synde mot Gud, klarte å få Kain til å ofre det han hadde sådd, passet, vannet og sørget for på alle måter. Dette er å rettferdiggjøre seg selv med egne gjerninger. Abel derimot ofret et lam, et uskyldig lam som han ikke hadde gjort noe for å frambringe, som er å stole på Guds kjærlighet og nåde. Det endte opp med, som vi vet, at Kain slo i hjel Abel. Etter dette utviklet synden seg raskere enn vi kan forestille oss, og jorden ble etter hvert bosatt av mennesker som ikke brydde seg om Gud og Guds ti bud og Guds lov.
Gud kunne enkelt ha avsluttet «prosjekt menneske» den dagen de syndet mot Ham, men det gjorde ikke Skaperen. Han har helt siden den skjebnesvangre dagen i Edens Hage gjort alt Han kan gjøre uten å bryte sitt eget prinsipp som vi kaller fri vilje.
Jesus døde på korset for deg og meg.
Hvorfor døde Jesus på korset? Det er nødvendig at vi finner det rette svaret på dette spørsmålet, og for å kunne finne dette svaret må vi gå til Bibelen.
Da døperen Johannes så Jesus komme til elven Jordan for å bli døpt, sa han: Se der! Guds Lam, som bærer verdens synd! (Johannes 1,29). Vi vet fra det gamle testamentet at Gud hadde foreskrevet et daglig offer, et lytefritt lam som skulle ofres for folkets synder. I 3 Mosebok 5,6 leser vi følgende: For den synd han har gjort, skal han føre fram skyldofferet sitt til Herren, et hunndyr av småfeet, et lam eller en geitekilling som et syndoffer. Så skal presten gjøre soning i hans sted for hans synd. Dette måtte gjøres for at den som hadde syndet skulle få tilgivelse for sine synder.
Hei, vent litt, vil mange si, dette var i gammeltestamentlig tid, og det gjelder ikke for oss i vår tid. Det er for så vidt riktig, fordi da Jesus døde på korset opphevet Han all tempeltjeneste, som inkluderer dyreofringene som måtte gjøres før Jesu død. Da Jesus døde var Han motbildet til den gamle ordningen, som kun var et bilde av det Jesus skulle komme og gjøre. Vi har også vårt daglige offer nå i vår tid – endetiden – og det er våre daglige bønner. Selv om Jesus døde på korset for vår skyld, betyr ikke det at vi ikke lenger er syndere. Det er vi og Paulus sier det på denne måten i Romerbrevet 3,23: for alle har syndet og har mistet Guds ære.
Esekiel 18,20 forteller oss følgende: Den sjel som synder, skal dø. Sønnen skal ikke bære farens skyld, og faren skal ikke bære sønnens skyld. Den rettferdiges rettferdighet skal komme over ham selv, og den ugudeliges ugudelighet skal komme over ham selv. Dette betyr at uten et offer vil vi gå fortapt, og ingen mennesker er i stand til å frambringe et offer som er akseptabelt for Gud Faderen.
For å slippe unna denne straffen, som er døden, må vi renses med blod, for som det står i Hebreerbrevet 9,22 så må nesten alle ting renses med blod: Og etter loven blir nesten alle ting renset med blod, og uten blodsutgytelse blir det ingen tilgivelse. Det er en utrolig høy pris å betale med sitt blod for å bli tilgitt sine synder, og vi menneskene har ingen forutsetninger for å gjøre dette på egen hånd. Da kan vi se på hva Peter sier i sitt første brev: For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble frikjøpt fra det tomme livet dere arvet fra fedrene, men med det dyrebare Kristi blod, som av et lam uten lyte og uten flekk, (1 Peters brev 1,18-19).
Vi kan slå fast at Jesus kom til verden som 100 % menneske. Han som er 100 % Gud, og som blir tilbedt av alle andre levende vesener i hele universet, Han som skapte alt som er til, Han kom til verden for å ta den straffen du og jeg fortjener. Jesus kom for å dø for deg, og for meg for at vi skal kunne bli tilregnet Hans rettferdighet på dommens dag.
Til tross for at Bibelen er krystallklar på at Jesus døde for at du og jeg skal kunne bli frelst gjennom Hans blod (se 1 Peters brev 1,18-19), så sier den katolske kirken at Jesus døde riktignok for menneskene, men det er Han gode gjerninger, ikke Hans blod, som sammen med de gode gjerningene til Hans mor Maria, og alle helgenene som denne kirken er full av som gir oss frelse!
Bibelen er for øvrig full av vers som forteller oss at det er Jesu blod som gir oss frelsen. I Apostlenes gjerninger 20,28 skriver Lukas dette: Derfor, gi akt på dere selv og på hele den flokken som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet som Han kjøpte med Sitt eget blod. Gud, gjennom Jesus Kristus, kjøpte menigheten fri fra all synd med sitt blod.
Paulus sier i Efeserne 1,7 følgende: I Ham har vi forløsningen ved Hans blod, tilgivelse for overtredelsene, etter Hans nådes rikdom. Også Paulus sier at det er i Jesu blod som vi har forløsningen, som er det samme som frelsen.
Forfatteren til Hebreerbrevet diskuter også dette tema, og i kapittel 9 versene 12-14 sier han: Ikke med blod av bukker og kalver, men med Sitt eget blod, gikk Han inn i Det Aller Helligste én gang for alle og fant en evig forløsning. For om blodet av okser og bukker og asken av en kvige helliger til kjødets renhet når det blir stenket på de urene, hvor mye mer skal ikke da Kristi blod, Han som ved en evig Ånd bar Seg Selv fram uten lyte for Gud, rense deres samvittighet fra døde gjerninger så dere kan tjene den levende Gud?
Etter Jesus steg opp til himmelen på Kristihimmelfartsdag, gikk Han inn i det himmelske tempelet med sitt blod for å garantere en evig forløsning og frelse til alle som vil ta imot Kristus som sin frelser.
Kjærlighetens apostel skriver i Åpenbaringen 1,5 dette: … … den førstefødte av de døde og Herskeren over kongene på jorden. Han som elsket oss og renset oss fra våre synder i Sitt eget blod.
Dette er grunnen til at Jesus døde på korset, for Hans blod er det eneste middelet som kan frelse oss fra våre synder, og dette gjør vår Frelser og Gud av bare nåde, for om vi hadde blitt stilt fram for Gud Faderen i dommen uten at Jesu blod har renset oss fra all synd ville det blitt en dødsdom for alle mennesker.
Da jeg sto dømt til døden tok Jesus Kristus min plass. Da Han døde på korset, ga Han sitt blod for å rense en synder som meg for at jeg skulle få leve.
Guds egenskaper:
Helt siden syndefallet har Gud kalt på oss mennesker, og han ønsker at vi skal vende om fra vår ferd. En av de måtene Gud kaller på oss finner vi i Esekiel 33,11: «Si da til dem: Så sant Jeg lever, sier Herren Gud, Jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i det at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde ferd! For hvorfor skulle dere dø, Israels hus?»
Også i dag så kaller Gud på menneskene, noe jeg er et levende bevis på. Det går som en rød tråd gjennom Bibelen at Gud kaller syndere til omvendelse. Helt fra den første boken i Bibelen – Adam, hvor er du? (1 Mosebok 3,9), til den siste boken i Bibelen – Kom ut av henne mitt folk (Åpenbaringen 18,4) så kaller Gud på oss for å få oss til å søke ham.
Gud står klar til å svare hver eneste en som påkaller hans navn ved å gi dem et nytt liv i Kristus, et liv i overflod og et løfte om evig liv.
Når vi så vender om og søker Gud, så forteller Gud oss hvordan han vil respondere på vår søken etter ham. I Lukas 15,11-32 finner vi en lignelse som kalles «Den fortapte sønn». Denne lignelsen handler om hvordan Gud ser på, og ikke minst hvordan han tar imot de som vender seg til ham.
Vi er alle Guds barn – derav far og sønn(er) i denne historien – noen er trofaste mot Gud, mens andre ikke. Den sønnen som ba om å få sin arv, ber i virkeligheten Gud om å få gjøre som han selv vil med livet sitt, og Gud, som har gitt oss fri vilje, lar oss få lov til det.
Det er et par vesentlige poeng vi må vite om kulturen og konteksten hvor denne historien ble fortalt. En lignelse blir brukt for å illustrere en historie på en måte som tilhørerne er familiære med, og med bilder som de også kjent godt fra hverdagen.
På Jesu tid var det en uhyrlig tanke, rett og slett utenkelig at man skulle be om å få sin arv før faren var død, man forsto det slik at man ønsket livet av sin far, og det ble derfor sett på som en synd.
Like utenkelig var det at en eldre mann i det hele tatt skulle løpe, det var langt under hans verdighet.
Å røkte, eller gjete svin, og spise samme mat som svin var det mest neddrektige en jøde kunne gjøre.
Lukas 15,20 viser oss hvordan Gud handler når vi søker ham. Og han stod opp og kom til sin far. Men da han fremdeles var langt unna, så hans far ham og fikk inderlig medlidenhet med ham. Han sprang ham i møte og falt ham om halsen og kysset ham.
Vi ser at da faren så sønnen komme tilbake så glemmer han alt om skikk og bruk og løper, noe som er under hans verdighet. Historien handler som sagt om Guds handlemåte med menneskene.
Historien handler om Guds samhandling med mennesker.
Lignelsen:
1) Sønnen ber om å få sin arv.
2) Sønnen flytter hjemmefra.
3) Sønnen forstår at det var bedre hjemme hos sin far, vil hjem, om han bare var en tjener ville det være bedre.
4) Sønnen vender tilbake, hans far ser ham, får inderlig medlidenhet med ham, og springer sønnen i møte.
5) Sønnen erkjenner sin synd og uverdighet, mens faren tar han imot som ingen ting skulle ha hendt.
Virkeligheten:
1) Vi synder.
2) Vi ønsker ikke å ha noe med Gud å gjøre (lenger).
3) Forståelsen av at det finnes noe bedre er et resultat av Guds kall.
4) Når vi omvender oss fra det syndige livet vi lever og vender oss til Gud, får Gud medlidenhet med oss, kommer oss i møte og tar oss imot med utstrakte hender.
5) Når vi omvender oss fra et syndig liv, og når vi erkjenner at vi er syndere og ber Gud om tilgivelse, svarer Gud ved å gjøre oss til arvinger til himmelriket.
Denne historien viser oss en Gud som lengter etter at vi skal vende om slik at Han kan ta imot oss. Når vi erkjenner vår skyld så er Gud der med en eneste gang for å hjelpe oss. Sønnen fikk nytt tøy – en festdrakt, som her er et bilde på Jesu rettferdighet, en ring som er et tegn på at han er rettmessig arving til Guds rike. Og som det står i vers 24, sønnen var død – åndelig død, og er blitt levede – åndelig levende. Dette betyr at fravær fra Gud er det samme som å være død, mens det å være i Guds nærvær gir liv i overflod. Det er å gi oss evig liv i overflod som er Guds ønsker og tanker for oss: For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp, (Jeremias 29,11).
En annen historie som beskriver Guds kjærlighet til menneskene er denne: Tidlig om morgenen kom Han igjen inn i templet, og alt folket kom til Ham. Og Han satte seg ned og lærte dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne til Ham med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. Og da de hadde ført henne fram midt imellom dem, sa de til Ham: Mester, denne kvinnen ble grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses befalt oss at slike skal steines. Men hva sier Du? Dette sa de for å prøve Ham, så de kunne få noe å anklage Ham for. Men Jesus bøyde seg og skrev på jorden med fingeren, som om Han ikke hørte. Men da de fortsatte å spørre Ham, rettet Han Seg opp og sa til dem: Den syndfrie blant dere skal kaste stein på henne først. Og på nytt bøyde Han seg ned og skrev på jorden. Men de som hørte dette, ble dømt av sin samvittighet og gikk bort, én etter én, de eldste først, så alle de andre. Og Jesus ble alene igjen med kvinnen som stod midt på området. Da Jesus hadde reist Seg og ikke så andre enn kvinnen, sa Han til henne: Kvinne, hvor er disse anklagerne dine? Har ingen fordømt deg? Hun sa: Ikke én, Herre. Jesus sa til henne: Heller ikke Jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer! (Johannes 8,2-11.)
Denne fortellingen viser oss hvordan Gud behandler oss mennesker. Til tross for at kvinnen, som ifølge Moseloven hadde brutt et av budene, og skulle steines, vil ikke Jesus steine henne, og ikke fordømmer Han henne heller, men kjærlighetens Gud som sier til kvinnen som Han vil si til hvert eneste menneske som lever i synd: Kast fra dere alle overtredelsene som dere har forbrutt dere mot, og skaff dere et nytt hjerte og en ny ånd! Hvorfor skulle dere dø, du Israels hus? (Esekiel 18,31).
Jeg tror jeg må legge til at dagens kristne er det samme som Israels hus. Da jødene forkastet Jesus, ble evangeliet gitt til hedningene, og etnisitet, hvem du stammer fra, er ikke lenger nødvendig for å være Israel (Israels hus), men å akseptere Jesus Kristus som din frelser. Da er du arving til Guds rike.
Jesus ønsket at kvinnen skulle omvende seg, og søke Gud av hele sitt hjerte. Gud fordømmer ingen uansett hvilke synder den enkelte har begått, men ønsker at de skal vende seg til han med oppriktige søkende hjerter. Guds kjærlighet er i sannhet uendelig og grenseløs.
Da Jesus hang på korset viste han en annen side av Guds kjærlighet. I stedet for å tenke på hvilken straff de som korsfestet ham skulle få, ber han en kort liten bønn for dem. Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør, (Lukas 23,34).
Hele historien om Jesu korsfestelse viser oss Guds uendelige og grenseløse kjærlighet. Det var ikke nødvendig for Jesus å dø på korset, men da hadde menneskene vært redningsløst fortapt. Istedenfor å la menneskene gå fortapt valgte Guds Sønn, universets Skaper – min Skaper – å gå i døden for meg – og en syndig menneskehet, og dette sier Paulus på følgende måte til menigheten i Roma: Men Gud viser Sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, (Romerne 5,8).
Ved å ta den straffen som rettmessig er vår, frelser Jesus oss fra døden, og gir oss evig liv – fordi han elsker oss. Paulus oppsummerer dette i Romerne 6,23: For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.
Frelsen.
Gud lengter etter å frelse alle mennesker. Det spiller ingen rolle hva vi har gjort for Jesus døde for oss alle sammen. Ingen synd er for stor til ikke å bli tilgitt, og ingen synd er for liten til å la være å be om tilgivelse for. Paulus sier i Romerne 3,23 at … alle har syndet og står uten ære for Gud, (NB 1988).
Det var jo derfor Jesus kom til verden første gang. Han kom for å frelse den falne menneskeheten, og Bibelen er full av løfter Gud har gitt oss syndere, dersom vi vender oss til Ham.
Johannes 3,16 For så har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, Den Enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Apostlenes gjerninger 4,12 Og det er heller ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.
2 Korinterbrev 6,2 For Han sier: I den rette tid bønnhørte Jeg deg, og på frelsens dag hjalp Jeg deg. Se, nå er det den velbehagelige tid. Se, nå er frelsens dag.
1 Johannes 1,9 Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.
Efeserne 1,7 I Ham har vi forløsningen ved Hans blod, tilgivelse for overtredelsene, etter Hans nådes rikdom.
Jesaja 44,22 Jeg har utslettet dine overtredelser som en tåke, og dine synder som en sky. Vend om til Meg, for Jeg har forløst deg.
Jesaja 1,18 Kom nå, og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren: Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som den hvite ull.
Da Gud skapte verden og menneskene var det for at menneskene skulle leve evig. De fikk fri vilje til å velge hva de ville, også om de ville lyde Gud eller ikke. Men skulle den frie viljen ha noen som helst verdi, måtte menneskene bli satt på en prøve. De måtte få velge om de ville tilbe Guds slik Han ønsker å bli tilbedt, i frihet og av kjærlighet, eller om de ville bruke sin frie vilje til å spise av den eneste frukten de ikke skulle røre. I 1 Mosebok 2,16-17 leser vi: «Herren Gud bød Adam og sa: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø».
Menneskene var skapt syndefrie, og de hadde tilgang til livets tre, slik at de kunne leve evig, og ikke minst – de snakket med Gud ansikt til ansikt i Edens Hage. Dessverre så lot Eva seg forføre av djevelen, og Adam og Eva syndet mot Gud, noe som fikk store konsekvenser for hele skapelsen.
For menneskene resulterte synden i følgende konsekvenser:
1) Mennesket tapte retten til Livets tre da de falt i synd, 1 Mosebok 3,22.
2) Da mennesket falt i synd falt de også under døden, 1 Mosebok 2,17.
3) Etter syndefallet måtte mennesket dyrke sin mat i sitt ansikts sved, 1 Mosebok3,19.
4) Etter syndefallet var menneskene nakne, 1 Mosebok 3,7.
5) Synden førte til at mennesket ble bortvist fra Gud, 1 Mosebok 3,23.
Før menneskene syndet hadde Gud laget en frelsesplan. I tillegg til å frelse menneskene fra deres syndige tilstand skal alt som gikk galt på grunn av synden restaureres. I Bibelens siste bok, i Åpenbaringen21,1-4, finner vi noen av de vakreste versene i hele Bibelen, som beskriver denne restaureringen:
Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer.
Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.
Og jeg hørte en høy røst fra himmelen som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene, og Han skal bo hos dem, og de skal være Hans folk. Gud selv skal være hos dem og være deres Gud.
Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte.
En del av frelsesplanen går ut på at alle som er døde i Kristus – alle som er frelste – en dag skal stå opp fra de døde. Dette er en del av restaureringen, og vi finner det i kapittel 2 og 3 i Åpenbaringen, og forteller oss følgende.
1) Etter oppstandelsen vil de få retten til Livets tre tilbake, Åpenbaringen 2,7.
2) Etter oppstandelsen skal menneskene på nytt få evig liv, Åpenbaringen 2,11.
3) Etter oppstandelsen vil de få den skulte manna, Åpenbaringen 2,17.
4) Etter oppstandelsen vil vi kles i hvite klær, som er Jesu rettferdighet, Åpenbaringen 3,5.
5) Etter oppstandelsen skal vi igjen gjenforenes med Gud og se ham slik han er, Åpenbaringen 3,12.
Jeg mener dette forteller oss om en Gud som elsker menneskene, og som gjør alt han kan for at vi skal velge av egen vilje å vende tilbake til Ham. Gud er villig til å se bort fra alle våre synder, bare vi bekjenner at vi tror på Jesus Kristus, og at han døde på korset for å frelse oss.
Selv om vi har gjort opprør mot Gud, og kanskje ønsket at Gud var død (Den fortapte sønn), og ikke har villet vite av Gud, så er Gud, selv om det er under hans verdighet, klar til å løpe oss i møte når vi påkaller hans navn og omvender oss. Og selv om vi ikke fortjener noen verdens ting, så vil Gud gi oss alle rettigheter. Han tar imot oss som sine barn, og kler oss i det fineste tøy som finnes og innsetter oss som arvinger til sitt rike.
Kjærlighetens apostel, Johannes, sier det slik:
1 Johannes 4,9-10: Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt Sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og har sendt Sin Sønn til soning for våre synder.
1 Johannes 4,16: Og vi har lært kjærligheten å kjenne og kommet til tro på kjærligheten, den som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.
Dette er vår Gud – kjærlighetens Gud.