Innledning.
I sin øversteprestelige bønn sier Jesus om sine disipler: De er ikke av verden, slik som Jeg ikke er av verden, (Johannes 17,16). Dette gjelder i like stor grad Guds trofaste rest i vår tid, og i dette ligger det implisitt at vi ikke skal gjøre som verden. Vi må ikke ta etter det verden og de falne kirkesamfunnene gjør. Denne bloggen er i første rekke rettet mot de som er medlemmer av mitt eget kirkesamfunn, SDA, dernest til de som tilhører andre kirkesamfunn, og til slutt de som ikke tror på Gud.
Beklageligvis er det mange som kaller seg kristne som gjør det verden gjør og dilter etter de falne kirkesamfunnene og tar etter i stort og smått det som ikke har noe med bibelsk kristendom å gjøre. De som følger etter verden kan ikke per definisjon kalles kristne, for det å være kristen innebærer visse betingelser. Bibelen forteller klart og tydelig hva som forventes av oss dersom vi tar imot Jesus som vår frelser. Se bare hva Jesus sier om dette. I Lukas 10,25-37 forteller Jesus lignelsen om den barmhjertige samaritan, og i vers 27 sier Han: … … Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din kraft og av hele ditt sinn, og din neste som deg selv.
Som vi ser, dette er en av betingelsene for å kunne kalle seg kristen. Men hva betyr det å elske Gud? Jesus sier i Johannes 14,21 følgende: Den som har Mine bud og holder dem, han er den som elsker Meg. Og den som elsker Meg, skal bli elsket av Min Far, og Jeg skal elske ham og åpenbare Meg for ham. Dette betyr at den som ikke holder alle Guds ti bud elsker ikke Gud. Dette må være en skremmende og foruroligende tanke for de fleste som kaller seg kristne.
Bibelen gir også noen karakteristikker av de Gud anerkjenner som sitt folk. I Åpenbaringen 12,17 leser vi dette: Og dragen ble rasende på kvinnen, og han gikk for å føre krig mot de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd. Dette verset trenger en noe bredere forklaring. Dragen, som er et bilde på Satan ble rasende på kvinnen, som er et bilde på kirken, og som vi vet er kirken delt i to grupper av forskjellige årsaker, og en av dem er nevnt i verset over. Det står at Satan gikk for å føre krig mot de andre av hennes ætt. Dette betyr, som allerede sagt, at det er to grupper kristne, en gruppe som Satan ikke går til krig mot, og den andre gruppen som er utsatt for krigføring. Så kan vi spørre hvorfor den første gruppen slipper unna Satans vrede. Det er ganske enkelt fordi han allerede har beseiret dem og har dem i sin hule, klamme hånd. De andre derimot fører Satan krig mot fordi disse holder Guds ti bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd. Hva Jesu Kristi vitnesbyrd er finner vi i Åpenbaringen 19,10: … … For Jesu vitnesbyrd er profetiens ånd.
I Åpenbaringen 14,12 finner vi denne beskrivelsen: Her er de helliges tålmodighet, de som holder Guds bud og Jesu tro, (DNB 1930). Nok en gang pekes det på å holde Guds ti bud – alle Guds ti bud – og legger til at denne gruppen, de andre av hennes ætt, har Jesu tro! Den troen Jesus hadde førte Ham til korset hvor Han ga sitt liv for deg og meg.
Bibelen er full av eksempler på hva som vil skje dersom vi følger verden, eller gjør det samme som våre «naboer». Guds folk i gammel tid, Abrahams kjødelige etterkommere, unnlot å følge Guds pålegg om ikke å innlate seg med hedningene, og deres religiøse reise ble en berg- og dalbane med tider da de fulgte Gud og tider da de vendte seg vekk fra Gud og i stedet fulgte sine naboer. Her følger et lite knippe av vers hvor Gud formaner sitt folk til å vende om fra sin ugudelige ferd og søke Ham.
Han talte til menigheten og sa: Hold dere nå borte fra teltene til disse ugudelige mennene! Rør ikke noe av det som tilhører dem, så dere ikke skal bli utslettet i alle deres synder, (4 Mosebok 16,26).
Mitt folk, dra ut fra henne! Må enhver redde sin sjel fra Herrens brennende vrede, (Jeremia 51,45).
Å, Sion! Røm av sted, du som bor sammen med Babylons datter, (Sakarja 2,11).
Som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og vandre iblant dem. Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk. Derfor: Kom ut fra dem og vær atskilt, sier Herren. Rør ikke det som er urent, så skal Jeg ta imot dere, (2 Korinterbrev 6,16-17).
Disse versene taler vel for seg selv, men det er en fellesnevner her, og det er at Guds trofaste rest, både i gammel tid og i vår tid, må distansere seg fra det som ikke har bibelsk grunnlag. I tillegg er det mange ting som har blitt oppfunnet den siste tiden som data og alle disse sosiale plattformene som en direkte følge av utviklingen av data. Dette, og alt det andre som finnes der ute i verden som trekker vår oppmerksomhet fra det som er viktig, endetidsbudskapet og forkynnelsen av Jesu andre komme og den ventende dom over alle mennesker, bør vi være forsiktige med hvordan vi bruker.
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord 1988 dersom ikke noe annet er angitt.
Helligdager som kirken oppfordrer oss til å delta i.
Ikke bare oppfordrer kirken oss til å delta i disse feiringene, de trekker dem til og med inn i kirken. Det kan synes trivielt å delta i slike til som St. Valentins dag og Allehelgensdag, men hvor kommer disse dagene fra, og hva er det vi deltar i dersom vi feirer disse dagene? Det er også to andre store fester kirken vil vi skal delta i, og det er julefeiringen og påskefeiringen. Dette er noe de fleste menneskene deltar i, og det med liv og lyst, men også her er det minst et spørsmål vi må ta stilling til. Hvor kommer dette fra, og hva er det vi egentlig tar del i ved å feire jul og påske.
Nei, vent nå litt vil mange si, dette er da uskyldige fester, og vi feirer kjærligheten, minnes våre døde, husker på Jesu fødsel og minnes hans død og oppstandelse. Det jeg lurer på er om disse festdagene i utgangspunktet er så uskyldig som det framstilles som. En annen ting som jeg vil kalle en sykdom forårsaket av tidsånden, er det å tatovere seg, og den overdrevne bruken av sosiale medier. Mange gjør dette til et livsverk, og mange av dem ser ut som en vandrende blanding av gatekunst og tagging, der de vandrer rundt med en mobil som tilsynelatende har slått rot i hendene deres. Sammen med tatoveringene er det mange som har piercinger både i ører, ansikt, og der de finner plass til det, og ligner mer på en levende reklame for byggevarefirmaer. Og bare de nærmer seg en flyplass begynner metalldetektorene å ule noe vederstyggelig. Kanskje jeg er gammeldags, men dette er alt annet enn pent å se på.
La oss prøve å finne ut hvor dette kommer fra, hva bakgrunnen for de forskjellige festene, og hva som er den egentlige opprinnelsen til tatoveringene og piercingene som alle og enhver må ha over hele kroppen.
Kjærlighetens dag; St. Valentins dag.
Valentinsdagen er en opprinnelig katolsk merkedag, og denne festdagen ble bestemt til å være den 14. februar. Det er nok ingen tilfeldighet at den 14. februar er dagen for feiring av St. Valentin, som er skytshelgen for kjærlighet og romantikk.
Forløperen for Valentinsdagen er festen for romernes gudinne Juno, som ble feiret den 14. februar. Romerne æret henne som var dronningen over de romerske gudene. I tillegg representerte Juno kvinner og ekteskap. I keisertidens Roma var dette den offisielle starten på våren. Dagen etter, den 15. februar, startet Lupercaliafestivalen, som var en fruktbarhetsfeiring av Faunus, den romerske guden for jordbruk.
Det romerske presteskapet stilte seg opp foran en hellig hule hvor Romulus og Remus, som ifølge legenden grunnla byen Roma, skulle ha blitt ammet av en ulvinne da de var spedbarn. Her ofret presteskapet en geit, for fruktbarhet, og en hund, for renselse. Unge romerske gutter kuttet så geiteskinnet i strimler, dyppet dem i offerblodet og løp ut med det. På veien klasket de til både kvinnene og åkrene med de bloddryppende skinnremsene. Langt fra å være redde, ønsket de romerske kvinnene klaskene velkomne, fordi det ville gjøre dem mer fruktbare det kommende året.
Legendene forteller også at det også var et stort elskovslotteri. Byens kvinner la lapper med navnene sine i en stor urne, og byens ungkarer fikk æren av å trekke hver sin lapp. Legendene vil ha det til at denne årlige koblingen mellom kvinner og menn gjerne førte til at parene forelsket seg og giftet seg, og i hvert fall ble det barn ut av det.
Hva har denne historien med St. Valentins dag å gjøre? Historien forteller at Pave Gelasius i år 498 bestemte at den 14. februar skulle være St. Valentins dag. Det er nok ingen tilfeldighet at datoen for St. Valentin ble satt til 14. februar, når vi ser på hva feiringen av Juno og Faunus inneholdt av seksuelle utskeielser. Offisielt tok romerkirken avstand fra denne feiringen, og pakket den i stedet inn i en mer «spiselig» form som St. Valentinsdagen. Selv om den kristne feiringen av Valentinsdagen opprinnelig var en liturgisk feiring til minne om en eller flere tidlige kristne helgener med navnet Valentin eller Valentinus, er denne dagen uten tvil sterkt knyttet til de gamle hedenske gudene Janus og Faunus. Uansett hva man tror om dette så er Valentinsdagen en feiring av en avgud, enten det er St. Valentin, Janus eller Faunus, og Gud sier til oss gjennom 2 Mosebok 20,3: Du skal ikke ha andre guder enn Meg.
De dødes dag; Allehelgensdag.
Ritualene som er tatt opp i Allehelgensdags-feiringen, eller Halloween, har røtter tilbake til Druidene, som var av de lærde kelterne og som fungerte som offerprester, rådgivere for kongen og spåmenn som hadde kontakt med åndeverdenen. De utførte aldri et offer uten at et eikeblad var involvert, derav navnet druide, som kommer fra de greske ordene drys, og dryade, som betyr eik, og har gitt opphav til det gammelirske ordet drui, som betyr trollmann.
I de fleste land i verden blir Halloween (allehelgensaften) feiret den siste kvelden i oktober, og er historisk sett en skrekkens natt. I tidligere tider var skikken denne kvelden at ved noen inngangsdører ble det satt ut groteske hoder, gjerne utskåret av gresskar, med lys som var laget av mennesketalg. Andre steder ble inngangsdørene sprinklet med blod av mennesker. Dett ble gjort for beskytte og verne boligene mot de rastløse åndene som flakket hvileløst omkring denne natten. Denne natten var, ifølge kelterne, viet til Samhain, de dødes herre.
I Latin-Amerika har de en annen makaber tradisjon allehelgensaften, og den påfølgende natten, og det er kanskje ikke rart at denne natten har blitt sett på som en skrekkens natt. I de aktuelle landene tilbereder de som har mistet et familiemedlem vedkommendes favorittrett, og sammen med vedkommendes favorittdrikk (brennevin) bringer de dette til kirkegården der vedkommende er gravlagt. Så fester de hele natten, danser på gravene, og har et voldsomt spise- drikke- og elskovsorgie natten gjennom.
Dette er kanskje den «kristnede» høytiden som Satan har hatt mest suksess med i forhold til å forføre selv de utvalgte. Jeg skriver kristnede i anførselstegn, fordi dette er ikke en kristen høytid. Satan har fått nesten hele den kristne familien til å delta i denne okkulte feiringen, hvor Satan feirer seg selv og sine tilhengere. De fleste kulturer over hele verden har høytider til minne om de døde, og alle blir feiret på eller omkring nettopp den dagen da vannflommen fant sted ifølge beretningen i 1 Mosebok, som var den syttende dagen i den andre måneden. Dette tilsvarer slutten av oktober måned i vår kalender. (The Worship of the Dead: J. Garnier.)
Druidene hadde følgende tradisjon. Det het seg at Samhain (de dødes herre) den 31. oktober slapp de dødes ånder fri så de kunne blande seg med de levende. Druidene løp støyende gjennom gatene med lykter, og når de kom til et hus, forlangte de penger som et offer til Satan.
Avisen USA Today skriver i en artikkel: Allehelgensaften er i særlig grad viet til sataniske riter, og er en religiøs helligdag for underverdenen, da satanister foretar ofringer, og hekser i all stillhet markerer dagen med bønnesirkler eller måltider for de døde. Ifølge denne artikkelen skal den mannlige heksen Bryan Jordan i Washington ha sagt: De kristne er ikke klar over det, men de feirer vår helligdag sammen med oss … … Det liker vi.
Masker og kostymer som blir brukt i noen land i forbindelse med Halloween, allehelgensaften:
Fra The Tampa Tribune: Kelterne satte ut mat, drikke og andre godsaker til åndene og forsøkte å narre dem til å holde seg borte ved å ta på seg masker og kostymer og gå i tog til utkanten av landsbyen … // … Bålene var opprinnelig offerbål hvor prestene søkte å formilde solguden ved å ofre dyr og ofte også mennesker … // … Druidenes blodige ritualer lever videre gjennom de unges sterke interesse for spøkelser og ånder.
Fra Beaumont Enterprise. Druidene merket seg hvordan ofrene døde, og tok varsler for framtiden av dette.
Halloween-fester, og det å fortelle skrekkhistorier stammer også fra druidenes tid, da det var en vanlig oppfatning at åndene drog omkring i landet. Den kristne, eller rettere sagt den katolske Allehelgensdag, har det latinske navnet Festum Omnium Sanctorium. Dette er en fest for alle de helgener hvis navn ikke er kjent. Den «kristne» høytiden, som i moderne tid er første søndag i november, markeres ofte med levende lys på gravene til avdøde slektninger. Tradisjonen med å kle seg ut på halloween, som kommer av All Hallows Eve («Alle helgeners aften»), blir ført tilbake til den keltiske Samhain. Irene var den første store katolske gruppen som kom til USA, de hadde med seg feiringen av allehelgensdag, og halloween.
Hva er den opprinnelige grunnen til at det tennes lys for de døde? Hver gang vi er i en begravelse ser vi at det tennes lys for den døde. Vi ser det også på steder der mennesker har omkommet i bilulykker, eller blitt drept som følge av en voldshandling. Da settes det ut lys i dagevis, og grunnen blir påstått å være at vi skal minnes den døde. Men slik er det ikke. Opprinnelig ble det tent lys for de døde av en enkel grunn, og det var at den dødes sjel skulle finne veien til den neste verden.
Som vi ser er det avgudsdyrkelse og ikke noe annet som foregår under disse to festene, dette er okkultisme og satanisme i en horribel blanding. At man kan kalle slike fester for «kristne» er for meg en stor gåte. Nå skal vi se om det samme gjelder for de to andre festene som er nevnt.
Jesu fødselsdag; Den årlige julefeiringen.
Jul er en årlig høytid til minne om Jesu fødsel, en av de største høytidene innen kristendommen. Men denne feiringen bygger på, og er en videreføring av den gamle hedenske festen, som i Nord-Europa ble kalt jól.
Over store deler av verden er i dag den 25. desember den sentrale datoen i den kristne julefeiringen. I Norge, og noen andre land, er det imidlertid julaften (kvelden 24. desember) som er høydepunktet for julefeiringen.
Den kristne feiring av Jesu fødsel er som nevnt ikke annet enn et forsøk på å kristne den gamle hedenske tradisjonen med å feire jól, eller midtvinterfesten, og har en del likheter med den hedenske festen, som blant annet å fråtse i festmat og at navnet på begivenheten jól, eller jul er felles. I mesteparten av verden har denne feiringen fått et kristent navn: På engelsk er det Christmas, på tysk Weihnachten, men i Skandinavia har høytiden fått beholde sitt gamle germanske navn jul (jól). Engelsk har bevart Yuletide som en arkaisk form.
Tidlig kristen tid i Norge og Nord-Europa.
Den opprinnelige norrøne feiringen av jól eller jólablót, var en feiring i anledning midtvinterdagen. På 900 tallet påbød den norske kongen Håkon den gode at Norge skulle feire jul den 25. desember, samtidig med som den kristne høytiden ble feiret over hele Europa. Dette ble gjort i et forsøk på å stoppe det hedenske offerritualet. Dermed ble den kristne høytiden arvtager til det gamle navnet «jul».
Gulatingsloven, en gammel Norsk lovsamling, knyttet den hedenske skikken med å «drikke jul» med regelen som sa at «ølet skal signes til takk for Kristus og Sankta Maria, til godt år og fred». Gulatingslovens eldre kristenrett påbød ølbrygging og øldrikking i forbindelse med jul. Signing av ølet var et høydepunkt i feiringen.
Det var også en forestilling om at de døde var i bevegelse i den mørkeste tiden på året. De som døde på en normal måte og ble rituelt gravlagt (eventuelt i vigslet jord) beskyttet gård og slekt. De som døde voldsomt og for tidlig, dro ifølge forestillingen rundt i skarer i julen. Slike gjenferd som hjemsøkte de levende, er dokumentert fra middelalderen. Disse forestillingen har førkristent opphav.
Øldrikking har førkristent opphav i Norge. Drikkofferet var i førkristen tid viet til gudene Odin, Frey, Njord og Tor. Offeret ble gitt til árs, som var et ønske om et godt år for avling og fiske, og til friðar, som betyr enighet mellom venner. Øldrikking er det eneste som er sikkert kjent om førkristen julefeiring. Det er mulig at elementer av førkristen julefeiring ble bevart i middelaldersk kristen julefeiring og sammenblandet med elementer av annet opphav.
Så sent som på 50- og 60-tallet ble det brygget øl i de tusen hjem i Norge, og min mor brygget juleøl etter tradisjonell oppskrift og i henhold til renhetsloven.
Hvorfor er 25. desember blitt til Jesu fødselsdag?
Følgende er hentet fra https://no.wikipedia.org/wiki/Julaften#Bakgrunn På 300-tallet fastsatte biskopen av Roma 25. desember som Jesus fødselsdag og gjorde da den romerske feiringen av vintersolverv til en kristen høytid.
Da kirken var ny prøvde Satan å drepe alle kristne, uten hell. Fordi blodet til hver kristen som ble drept var som såkorn, førte dette til at mange tok imot Jesus da de så hvordan de kristne bevarte roen inntil flammene tok livet av dem, eller villdyrene rev dem i filler. Det ble derfor stadig mange flere nye kristne enn de som ble drept. Så endret Satan taktikk. Han innfiltrerte kirken. Det neste han gjorde var i påvirke keiser Konstantin til å gjøre kristendommen til en av mange statsreligioner i Romerriket. Dette førte til at hedenskapen begynte å flomme inn i kirken som en flodbølge. Dette er en del av den kosmiske konflikten mellom Gud og Satan. Satan vil ikke at noen skal tilbe Gud på den måten Han har foreskrevet, og bruker alle midler for å oppnå dette målet.
Etter keiser Konstantin hadde gjort sitt, valgte Satan biskopen av Roma til å fortsette infiltrasjonen, og stadig flere hedenske tradisjoner ble «kristengjort». Da Bibelen er stille om hvilken dag som er Jesu fødselsdag ble det bestemt av biskopen i Roma at datoen skulle være den 25. desember. Det finnes imidlertid ingen ting som tilsier at Jesus ble født i slutten av desember. Grunnen er at Gud ikke vil at vi skal gjøre et vesen ut av slike ting. Det betyr ikke at vi ikke skal feire våre fødselsdager, men å gjøre Jesu fødselsdag til en festdag er å sette opp et avgudsbilde. Det er dette vi ser i vår tid, men den overdådige og sinnsyke fråtsingen i gaver og mat i tiden rundt vintersolverv.
Datoen som biskopen av Roma valgte er heller ikke en tilfeldighet. Denne datoen, 25. desember, har en lang, lang hedensk historie. Først og fremst var det denne dagen hvor man med sikkerhet kunne slå fast at solen hadde snudd og begynte å stige på himmelen igjen på den nordlige halvkule. I alle hedenske religioner har de et islett av soltilbedelse, det være seg i den gamle norrøne gudelæren, amerikanske urinnbyggere eller hvor som helst i verden. For det andre er dette helt i tråd med hva den katolske kirken står for at de fastsatte Jesu fødselsdag til 25. desember. Ser vi på de gamle hedenske religionene som har denne konstellasjonen mor-barn, finner vi Semiramis og Tammuz, Isis og Horus, Venus og Jupiter, Cyblee og Deoius. Felles for disse guttebarna er at de alle er født på samme dato, nemlig den 25. Desember.
Den julefeiringen vi utfører hvert år har med andre ord med soltilbedelse og avgudsdyrkelse å gjøre. Det hjelper like lite å si at den 25. desember har blitt gjort til en kristen høytidsdag som å tro at dersom man pakker inn et kilo hestemøkk i den fineste pakken overdådig pyntet så forandres innholdet i pakken. Det forandrer ikke innholdet i det hele tatt, og det er og blir hestemøkk inne i pakken. Denne dagen, 25. desember, har røtter helt tilbake til Babel, og har tatt opp i seg alle former for ugudelighet. I tillegg ligger også soltilbedelsen på lur i forbindelse med denne datoen. Det som egentlig feires blir da både Sol Invictus og de gamle hedenske mor-barn religionene.
Hva vet vi om Jesu fødsel?
Om Jesu fødsel vet vi som sagt ingen ting, men ifølge Bibelen var Jesus 33 og et halvt år da Han døde på korset våren år 31. Hvordan kan jeg påstå dette? Vel, det er mange ting som beviser dette, blant annet profetien om de 70 ukene av år i Daniel kapittel 9, listen over alle myndighetspersoner vi finner i Bibelen, og det faktum at alle «mestere» eller «lærere» på den tiden begynte sitt virke da de fylte 30 år. I Jesu tilfelle var dette høsten år 27. Jesus ble ikke født det året vi kaller år 1 e.Kr. men i det året vi kaller år 3 f.Kr. Vi vet også som allerede sagt at Jesus døde på våren, etter at Hans misjon hadde vart i tre og et halvt år. Det betyr at Jesus ble døpt på høsten det året han fylte 30 år. Jesus må derfor ha blitt født på høsten, ikke på vinteren som den katolske kirken legger til grunn.
Et annet argument for at Jesus ikke kan ha blitt født på vinteren er at det i fjellene rundt Betlehem er relativt kaldt i desember måned, og det er unaturlig at gjeterne sitter ute i kulden. Det hender ofte at det faller snø i disse traktene i desember.
Hva vet vi om den 25. Desember?
Church Christmas Tab skriver: Desember var den viktigste hedenske festmåneden, og den 25. desember var den dagen da vinterfestlighetene kulminerte, heter det i en kirkeavis. Noen antar at biskopen av Roma valgte den 25. desember som Kristi fødselsdag for å ’hellige’ de hedenske festlighetene. Resultatet ble en merkelig blanding av den hedenske og den kristne høytiden som nå kalles jul. I denne artikkelen innrømmes det: Ordet ’jul’ forekommer ikke i Bibelen. Og Bibelen gir oss ikke noe pålegg om å feire Jesu fødsel.
Det er ikke så underlig at teologen Tertullianus kom med følgende beklagelse: Vi som er fremmede overfor sabbater og nymåner og høytider som en gang var antagelige for Gud, feirer nå saturnalia og andre hedenske fester, gir og mottar gaver … … og deltar ved støyende sportsbegivenheter og festmåltider.
Saturnalia var en romersk festdag oppkalt etter guden Saturn, og den ble opprinnelig den feiret den 17. desember, men var så populær at den etter hvert strakte seg over en uke, frem til 23. desember. Romerne feiret saturnalia med å feste, drikke, spise godt og gi hverandre gaver. Hjemmet ble pyntet med kranser og annet grønt. Slavene fikk fri fra sine vanlige oppgaver for å delta i festen. Noen steder fikk de hedersplassen ved bordet mens herskapet serverte dem, og senere videreførte pave Gregor I denne hedenske skikken.
Natural History skriver om dette: Pavens instrukser gikk ut på å bruke folkenes skikker og trosoppfatninger istedenfor å forsøke å fjerne dem. Hvis en gruppe mennesker tilbad et tre, skulle de ikke hogge det ned, men vie det til Kristus og la dem fortsette sin tilbedelse. Men det hele bunner i soltilbedelse, for når saturnalia ble feiret, var det egentlig den uovervinnelige sols fødselsdag som ble feiret.
Hva med de symbolene vi forbinder med julen?
Juletreet har fint lite å gjøre med en kristen høytid, men mye å gjøre med hedenske riter i forbindelse med vinterlys og gjenfødelse, riter som har holdt stand gjennom årtusener, (The Boston Herald).
Trær behengt med pynt har hørt med til hedenske fester i århundrer. (Church Christmas Tab).
I Bibelen finner vi denne sekvensen: Så sier Herren: Lær dere ikke opp i hedningfolkene vei! Bli ikke skremt av tegnene på himmelen, selv om hedningfolkene lar seg skremme av dem. For hedningfolkene skikker er bare tomhet. Noen hogger seg et tre fra skogen, kunstnerens hender former det med øksen. De smykker det med sølv og gull. De fester det med nagler og hammer, så det ikke skal falle. Så står de der rett opp og ned, som et palmetre, og de kan ikke snakke. De må bæres, for de kan ikke gå selv. Frykt ikke for dem, for de kan ikke gjøre skade, og de er ikke i stand til å gjøre noe godt, (Jeremia 10,2-5).
Dette er en sterk oppfordring til ikke å dra et juletre inn i hus, fordi dette er en av hedningfolkenes skikker. Allikevel ser vi at juletrær blir båret inn i kirker verden over, også i mitt eget kirkesamfunn finnes det pastorer og andre ledere og som ivrer for, og drar dette inn i kirken. Det blir etter mitt syn fullstendig feil.
Kristtorn ble brukt av kelterne for å holde skikk på husnissene ved vintersolverv. Kristtorn kunne avverge ondt, stimulere til drømmetydning og beskytte et hus mot lyn. (Tidsskriftet Beautiful British Columbia).
Mistelteinen har man fra druidene i England som brukte den til fremmedartet tilbedelse i forbindelse med demoniske og okkulte makter. (Church Christmas Tab).
Den 25. desember var den dagen Mithra-dyrkerne feiret Mithras fødsel. Det finnes absolutt ikke noe bibelsk grunnlag for å anta at Jesus ble født den 25. desember. (Isaac Asimov).
Det å gi gaver hørte med til saturnalia. Det ble forventet at en gav alle vennene sine en gave ved denne festen. (Ancient Italy and Modern Religion).
Stjernen i toppen av treet ble tilbedt i Østen som et symbol på renhet, godhet og fred lenge før Kristus ble født. (United Church Herald).
Bruken av lys kommer ikke fra den kristne helligdommen. Vi har hentet dette fra et mye tidligere alter, druidenes alter. (United Church Herald).
Julenissen ble stjålet fra gammel germansk mytologi: Tor var en eldre mann, jovial og vennlig, tykkfallen og med langt, hvitt skjegg. Han kjørte i en vogn, og det het seg at han bodde i landet mot nord. Hans element var ilden, hans farge rød. Ildstedet i alle hjem var hellig for ham, og det ble sagt at han kom ned i det gjennom skorsteinen.(United Church Herald).
Før Jesus frelste meg fra mine synder, da jeg fortsatt levde i mørket som ateist, feiret jeg jul, og alle de skikkene og tradisjonene som er beskrevet over her fulgte jeg. Jeg kunne liksom ikke tenke meg en avslutning av året uten en gedigen julefeiring. Jeg hadde et stort juletre, pyntet etter alle kunstens regler med en skinnende stjerne i toppen av treet. Det ble hengt opp kristtorn flere steder i huset, og mistelteinen kom på plass. En overflod av gaver ble gitt til mine barn, og så lenge jeg hadde små barn fikk jeg en nabo til å komme som julenisse og gi dem gavene på julaften. Den 25. desember var det alltid familiesammenkomst med fråtsing i mat og drikke, og over alt var det satt fram stearinlys, som ble tent hver eneste dag i julen.
Det er både tankevekkende og skremmende det som en gang ble sagt at: Hvis en gruppe mennesker tilbad et tre, skulle de ikke hogge det ned, men vie det til Kristus og la dem fortsette sin tilbedelse. At en slik uttalelse kommer fra den katolske kirkens overhode, er mildt sagt forunderlig. Er det noe rart at denne kirken kalles Babylon?