Innledning.
Så sier Herren: Still dere på veiene og se etter, spør etter de gamle stiene, spør hvor den gode veien er og vandre på den! Da skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den, Jeremia 6,16.
Dette ene verset sier alt om hvordan Gud kaller på menneskene og hvordan menneskene generelt svarer på Guds kall. Gud sier vi skal finne den gode veien og vandre på den, for det fører til livet, men vi mennesker gjør opprør mot Gud og velger å gå den veien som passer oss best, selv om den fører oss til fortapelse.
Allerede før Adam og Eva syndet mot Gud ble de advart mot å gå sine egne veier. De kunne spise av alle de trærne Gud hadde plantet i Edens hage, alle som det var en lyst å se på og gode å spise av, med det ene lille forbudet – ikke spis av treet midt i hagen, det til kunnskap om godt og ondt. På den dagen Adam og Eva spiste av dette treet startet denne historien som aldri ser ut til å ta slutt.
Hva var det første Gud gjorde da Menneskene Han hadde skapt og som Han elsket hadde brutt Hans bud? Samme dag som de syndet mot Gud, kalte Han på dem ved å si: «Adam … hvor er du?» Dette for å få dem til å innse hva de hadde gjort, men synden var allerede et faktum noe som menneskene opp gjennom hele historien har måttet slite med.
Det er hevet over enhver tvil hvilke ønsker Gud har for de menneskene Han skapte. Gud ønsker kun det beste for oss, noe som går igjen gjennom hele Bibelen fra skapelsen i 1 Mosebok til gjenopprettelsen i Åpenbaringen. I Jeremia 29,11 sier Gud: «For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp».
La oss også se på hva Gud vil gjøre når Han gjenoppretter verden. I Åpenbaringen 21,1 leser vi: Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer … og i Åpenbaringen 21,5 sier Skaperen … Se, Jeg gjør alle ting nye …
Hvorfor Gud skal gjøre alt nytt, er på grunn av synden som kom inn og ødela verden. Verden var perfekt fra Skaperens hånd, det har vi Guds eget ord på i 1 Mosebok kapittel 1, og versene 4, 10, 12, 18, 21, 25, hvor Gud sier om det Han skapte at det var godt. Da Gud hadde skapt mennesket sa Han om alt det Han hadde skapt at det var overmåte godt (vers 31).
Gud skapte en verden som var perfekt tilpasset menneskene og deres behov, og Gud ga dem denne verden som et hjem de kunne bo i. Inn i denne verden hvor alt åndet av harmoni og glede, og hvor hele naturen lovpriste Skaperen plasserte Gud mennesket. Det var en verden som var gjort i stand for menneskene, og alle Guds rike gaver var tilgjengelige i overflod for de første menneskene, og Gud selv var til stede der menneskene skulle bo.
Alt dette vitnet om Guds store kjærlighet til menneskene, og Han ga dem råderett over det Han hadde skapt. Edens Hage var virkelig Guds paradis på jorden. Da menneskene var skapt, var de syndfrie, og de vandret rundt i Edens Hage sammen med sin Gud og de kunne se sin Skaper ansikt til ansikt.
De første menneskene kjente til Guds lov, de ti bud, som er Guds rikes grunnlov. I tillegg til de ti bud, fikk de et spesielt bud for å prøve deres lojalitet til Gud. Det spesielle budet finner vi i 1 Mosebok 2,16-17, hvor det står: «Herren Gud bød Adam og sa: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø».
Det er mange som ikke tror at de ti bud fantes før Moses hadde ført Israel ut av fangenskapet i Egypt. En slik påstand faller på sin egen urimelighet fordi alle nasjoner, land og riker har sine lover. Slik er det i «Guds rike», og slik var det også i Edens Hage, og selvfølgelig gjaldt Guds lov for menneskene også i Edens Hage. Det finnes ikke noen nasjon, land eller riker hvor det ikke finnes lover som regulerer hva man har lov til å gjøre og hva man ikke kan gjøre, og bak lovene ligger det alltid en straff for overtredelse.
Guds høyeste ønske for menneskene var at de skulle elske sin Skaper på grunn av Hans uendelige og grenseløse kjærlighet. Men Gud ville ikke tvinge Adam og Eva til å elske sin Skaper, Han ville at de skulle elske sin Skaper nettopp fordi Gud hadde gitt dem det beste de kunne få – Guds kjærlighet – uttrykt i form av en verden vakrere enn noen levende mennesker i dag kan forestille seg.
Fordi Gud ikke ville at menneskene skal være forhåndsprogrammerte roboter som gjør det de får beskjed om uten å ha mulighet til å kunne velge, ga Han dem fri vilje, så de kan velge hva de vil gjøre. Dette til tross for den risikoen som ligger innbakt i prinsippet fri vilje. De kunne velge det som de selv ville gjøre uansett hvilke konsekvenser dette måtte få.
At Gud ga menneskene fri vilje er et av de største bevisene på Guds uendelige og grenseløse kjærlighet til sine skapninger. Gud var fullstendig klar over at dette prinsippet – fri vilje – kunne bli misbrukt, og at det da ville koste Hans egen Sønn, Jesus, livet. Allikevel ga Gud menneskene fri vilje, en frihet de kunne bruke til å velge å følge Guds bud, eller om de ønsket det bryte Guds bud. Hvilken underfull, stor og kjærlig Gud vi har!
Alle Bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord om ikke annet er angitt.
Del 1; Det første opprøret og syndefloden.
Gud har helt siden tidenes morgen sagt til menneskene Han skapte at de bør gå Hans veier. Hvorfor gjør Han det? Skapte ikke Gud menneskene med retten til å velge hva vil gjøre – det vi kaller fri vilje? Legger Gud allikevel begrensninger på oss? Tillater Han likevel ikke at vi gjør som vi vil?
Disse spørsmålene er noe vi må se nærmere på, for de er alle viktige spørsmål i denne sammenhengen. Men først må vi gå til 1 Mosebok 2,16-17 igjen, hvor det står: … Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø.
Hvorfor sa Gud dette til Adam og Eva? Var det for å begrense deres frihet, eller var det av andre grunner til det? Om vi ser på hvor mange forskjellige trær det er som gir gode frukter i dag, kan vi regne med at det var adskillig flere trær som ga gode frukter den gangen Adam og Eva ble plassert i Edens Hage. Det virker derfor unektelig litt rart at Gud skulle nekte dem å spise frukten av det ene treet som stod midt i hagen. Da blir også spørsmålene over relevante i forhold til om Gud nekter oss visse ting og ønsker å begrense vår frihet.
Det vi må gjøre i denne saken er å sette det inn i riktig kontekst, og her som alltid så er krigen mellom det gode og det onde, krigen mellom Gud og Satan. Da Gud forbød dem å ete av dette treet så sa Han også at dersom de gjorde det ville de dø. Dette Satan snudde opp ned på og sa at dere skall slett ikke dø. Plutselig måtte Eva bruke sin frie vilje, hun måtte velge mellom to motsetninger.
Vi vet ikke alt det slangen sa til Eva denne dagen. Det kan hende han sa noe slikt: «Se på meg, jeg er en slange, jeg har spist av frukten og kan snakke». Eva hadde heller aldri hørt en løgn, for Gud lyver ikke, derfor var løgnen noe nytt for henne, og dette førte nok til at tvilen dukket opp hos henne. Snakket slangen sant? Kanskje hun tenkte slik: Slanger snakker jo ikke, men denne slangen snakker … hva er det Gud skjuler for oss?
Det ligger implisitt i 1 Mosebok 2,17 at Gud sier: dersom du ikke spiser av treet som gir kunnskap om godt og ondt, som betyr at du holder mine bud, da skal du ha evig liv. Satan er alltid ute etter å ta fra menneskene den lykken de har i samfunn med Gud, enten det var i Edens Hage eller det er i våre dager. Kan Satan få menneskene til å bryte Guds lov, det vil si å synde, så vet Satan at han kan rive menneskene ut av Guds hender og på den måten oppnå en seier over Gud.
La oss se på hva som hendte den gangen i Edens Hage.
Vi vet fra profetiens ånd at Gud hadde fortalt Adam og Eva om fienden (Satan) som lå på lur for å forføre dem, og at Gud hadde sagt til dem at de aldri skulle gå hver for seg. En dag gikk Eva vekk fra Adam og havnet midt i hagen. Der ser hun en slange som kveiler seg rundt stammen på det forbudte treet. Slangen var det vakreste dyret Gud hadde skapt. Den hadde flotte vinger med alle regnbuens farger.
Det står i 1 Mosebok 3,1 at slangen var listigere enn noe annet dyr som Herren hadde skapt. Nå påkalte denne slangen Evas oppmerksomhet, og hun gikk nærmere for å se hva det var slangen ville henne. Eva var ikke klar over at den fienden Gud hadde fortalt dem om kunne bruke den vakreste skapningen som et medium. Dette var den første feilen hun gjorde.
Ennå hadde hun verken rørt treet eller smakt på frukten, men nysgjerrigheten var blitt vekket. Så prater slangen til henne og spør: «Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?» (1 Mosebok 3,1). Her ser vi Satan sår tvil om Guds integritet, noe han vil utvikle i løpet av samtalen.
Nå begår Eva sin andre feil, hun inngir seg i en diskusjon med Satan, og svarer «Vi kan ete frukten av trærne i hagen, men om frukten på treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, ellers skal dere dø», (1 Mosebok 3,2-3).
Hva er det Eva gjør her? Ikke bare inngir hun seg i en samtale/diskusjon med Satan, men hun forvrenger også Gud ord. Gud sa til Adam og Eva: «men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø», (1 Mosebok 2,17). Eva legger til: «og ikke røre den», og med dette gjør hun seg enda mer sårbar fordi hun la noe til Guds ord. Når vi legger til eller trekker fra noe i Guds ord setter vi oss i en posisjon som er meget uheldig for oss. Vi likestiller oss med Gud.
Hva er det Gud sier om å legge til eller trekke fra? I 5 Mosebok 4,2 sier Gud gjennom Moses: «Dere skal ikke legge noe til det ord jeg befaler dere, og ikke trekke noe fra, så dere kan holde Herren deres Guds bud, dem jeg befaler dere», og i Åpenbaringen 22,18-19 sier Gud gjennom Johannes: «For jeg vitner for hver den som hører de profetiske ordene i denne boken: Hvis noen legger noe til alt dette, skal Gud legge på ham de plagene som det er skrevet om i denne boken. Og hvis noen tar bort noe fra ordene i denne profetiske boken, da skal Gud ta hans del bort fra Livets Bok, fra den hellige Staden og fra det som det er skrevet om i denne boken».
Nå følger Satan opp med historiens første løgn: «Dere skal slett ikke dø», (1 Mosebok 3,4), og med dette sier Satan at Gud er en løgner, og at «… Gud vet at på den dagen dere eter av det, skal øynene deres bli åpnet. Dere skal bli slik som Gud og kjenne godt og ondt», (1 Mosebok 3,5).
Disse løgnene som Satan kom med var noe nytt for menneskene. De hadde aldri hørt en løgn før, og vi kan tenke oss at Satan fulgte opp med å si gjennom slangen noe som dette: «… se, jeg er en slange, og jeg har spist av denne frukten, og jeg kan snakke. Er det andre dyr som snakker? … der ser du Eva, Gud vil ikke at dere skal bli som Ham».
Det var først etter Eva var blitt forført at hun «så at treet var godt å ete av …» (1 Mosebok 3,6). Det hadde hun ikke sett før hun diskuterte med bedrageren. Så spiste hun frukten og tok med frukt til Adam som også spiste.
Hadde menneskene fulgt dette spesielle budet, hadde de latt være å spise av denne frukten, ville de ha valgt den gode veien, og da ville de ha vandret på den. Men i stedet for å holde det budet Gud ga dem, brøt de dette budet, og da sa de i virkeligheten til Gud at vi vil ikke vandre på den gode veien du har anbefalt oss! Resultatet var som vi vet skjebnesvangert.
I sin kjærlighet tillater Gud at vi går den veien vi selv ønsker å gå, men det er med sorg i sitt hjerte at Gud ser på alle de feilaktige valgene vi foretar. Gud vet at hver gang vi går vår egen vei fører det oss lenger vekk fram Ham. Men Han stopper oss ikke, og det er dette som er så paradoksalt med den frie viljen vi har fått. Gud har gitt oss fri vilje, og dette er et evig prinsipp, vi må selv velge å stoppe, snu om og finne tilbake til Guds veier, de veiene vi har fjernet oss fra gjennom ulydighet mot Guds bud.
Da Adam og Eva ble konfrontert av Gud med hva de hadde gjort la de i virkeligheten skylden på Gud for det som hadde skjedd. Adam sa: «Kvinnen som Du ga meg …» (1 Mosebok 3,12), og Eva sa: «Slangen», underforstått den slangen som Du skapte, «forførte meg …». Så fra å være ulydige mot Gud tok de et skritt videre og la skylden på Gud for det som hadde skjedd.
Kort tid etter dette, da Kain og Abel, Adam og Evas to første sønner var blitt gamle ok til å bringe fram sine egne syndoffer til Gud ser vi at synden har utviklet seg til det ekstreme, og det innenfor en generasjon. Kain slår i hjel sin egen bror.
Etter at Kain slo i hjel sin bror, tok han med seg en av sine søstre og flyttet fra sine foreldre. Han slo seg ned i Nod, som lå øst for Eden. Der fortsatte Kain opprøret mot Gud, og bygde historiens første by som fikk navn etter hans sønn Hanok, (1 Mosebok 4,16-17). Hvorfor var det å bygge en by et opprør mot Gud? Gud sa til Adam og Eva at de skulle «være fruktbare, bli mange og legge jorden under seg», (1 Mosebok 1,28).
Fra denne tid har menneskene alltid vært delt i to grupper, «Guds sønner» (1 Mosebok 6,2), de som gjør Guds vilje og «menneskenes døtre» de som gjør etter egne lyster.
Under skapelsen la Gud også føringen for hvordan menneskene skulle leve sammen da Han innstiftet ekteskapet mellom en mann og en kvinne. Lamek, Kains sønnesønn, var den første som tok seg to koner, (1 Mosebok 4,19). Dette var begynnelsen til flerkoneri. Vi ser at i løpet av få år så hadde synden bredt om seg i omfang, og flytter vi oss fram til Noas tid leser vi at «Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen», (1 Mosebok 6,5).
I løpet av 1500 år var synden blitt så stor at Gud måtte stoppe menneskeheten fra fullstendig å tilintetgjøre seg selv i sine synder. Men opprøret mot Gud var så dypt forankret i menneskene at det gikk ikke mange årene etter den store flommen at menneskene igjen var på ødeleggelsens vei, den veien som fører vekk fra Gud. Men til tross for all opposisjon mot Gud er Han likevel både nådig og tålmodig med oss, og gjør alt som står i hans makt – uten å bryte menneskenes frie vilje – for å føre dem tilbake til seg.
Gud reiser opp Enok og Noah.
Før vi ser på Enok og Noah, la oss se på hva Gud sier gjennom sitt ord til Adam og Eva etter de hadde brutt Guds lov. Det Gud gjør for oss, er å gi oss påminnelser gjennom sine tjenere profetene. Dette er noe Han har gjort opp gjennom hele historien.
Allerede ved skapelsen ga Gud menneskene sine bud og lover, og sa blant annet at de ikke skulle spise av den ene treet midt i hagen, (1 Mosebok 2,16-17). Blar vi om til neste kapittel i Bibelen, til 1 Mosebok 3,17 ser vi at Gud irettesetter Adam fordi han hadde spist av nettopp dette treet. I dette verset finner vi en ganske spesiell setning da Gud sa til Adam: … Fordi du fulgte din hustrus røst …
Vi vet ikke hvor lang tid det gikk fra skapelsen til mennesket gjorde opprør mot Gud, men de hadde sikkert vandret med Gud såpass lenge at de burde vite at de burde lyde Guds røst. Allikevel så leser vi at Adam, i stedet for å følge Guds røst, fulgte sin hustrus røst, og så bort fra det Gud Skaperen hadde sagt til dem.
Siden denne skjebnesvangre dagen har Gud minnet menneskene gang etter gang at de må gå den veien Han ber dem om å gå. Vårt problem er at vi synes den veien Gud ber oss om å gå er smal, kronglete og vanskelig å gå, og tror at vi kan velge å gå den veien som ser ut som en motorvei, uten svinger, bakker og som er bred og lett å gå. Egentlig er det den veien Gud ber oss om å gå som er hovedveien, mens den de fleste av oss foretrekker er de eldgamle stiene. Her er hva Gud sier gjennom profeten Jeremia: Men Mitt folk har glemt Meg, de har brent røkelse for tomme avguder. De har snublet på sine veier, de eldgamle stier, så de vandrer på stier og ikke på hovedveien, (Jeremia 18,15).
Jeremia fortsetter å refse og rettlede Guds folk, og i kapittel 31 vers 21 sier han: Reis deg varder langs veien, sett opp veivisere! La ditt hjerte være rettet inn på hovedveien, den veien du gikk på før. Vend tilbake, du jomfru, Israel! Vend tilbake til disse byene som er dine.
Hvorfor fortsetter Gud å refse og rettlede sitt folk gjennom profetene? Det er to gode grunner for det. For det første så elsker Gud alle mennesker, absolutt alle, og han ønsker ikke at noen skal gå fortapt. Derfor rettleder Han oss. For det andre så vet Gud hva som er best for oss. Da Gud hadde skapt Adam og Eva så sa Han: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø. Det var ikke for å begrense deres frihet Gud sa dette, men for å beskytte dem.
Vi som har hatt små barn vet at vi noen ganger må fortelle dem hva de ikke får lov til å gjøre, for eksempel at de ikke får lov til å leke ute i gatene der det kjører biler. Barna våre vil jo oppfatte dette som en restriksjon, fordi de ikke forstår hvor farlig det kan være. I verste fall blir de overkjørt og drept av en bil. Vi som foreldre vet det og derfor vil vi beskytte barna våre. Slik også med Gud. Han ville beskytte menneskene mot følgene av å bryte Guds bud, som med sikkerhet leder til døden, fordi syndens lønn, er som Paulus sier i Romerbrevet 6,23, døden.
Til tross for at Adam og Eva hadde daglig samfunn med Skaperen, og kunne se Ham ansikt til ansikt, og til tross for at de burde vite at Skaperen gjorde alt som var mulig for menneskene, valgte de ikke å gå den veien Han sa de skulle gå. I stedet valgte de å følge den veien Satan ledet dem inn på.
Det står ikke så mye i Bibelen om hva som skjedde i årene etter syndefallet og fram til syndefloden, men vi har noen korte rapporter. Da Adam og Eva hadde fått sin tredje sønn, Set, står det i 1 Mosebok 4,26: «Også Set fikk en sønn, og han kalte ham Enosj. På den tiden begynte de å påkalle Herrens navn». Det var nå den gruppen som vi kan kalle «Guds sønner» begynte å påkalle Herrens navn. Vi kan gå ut fra at Set og hans etterkommere forkynte evangeliet for den andre gruppen som hadde fjernet seg fra Gud, de vi kan kalle «menneskenes døtre».
622 år etter skapelsen ble Enok født. Det fortelles heller ikke så mye om Enok, og alt som står om han i Bibelen kan oppsummeres i et vers, «Enok vandret med Gud i 300 år etter at han hadde fått Metusjalah, og han fikk sønner og døtre», (1 Mosebok 5,22; DNB 1978). Enok gjorde seg en helt spesiell erfaring i sitt liv sammen med sin Skaper, og han må ha hatt et helt spesielt forhold til Gud. I Evangeliets Tjenere skriver Ellen G. White følgende om Enok:
Deretter vandret han med Gud i tre hundre år. I disse tidligste år hadde Enok fryktet og elsket Gud og holdt hans befalinger. Etter sin førstefødte sønns fødsel oppnådde han en høyere erfaring; han ble ført inn i et inderligere forhold til Gud. Når han så barnets kjærlighet til sin far og la merke til dets troskyldige tillit til hans beskyttelse, og når han kjente de dype, ømme følelser i sitt eget hjerte for denne førstefødte sønn, brakte det ham en dyrebar lærdom angående Guds forunderlige kjærlighet til menneskene, idet Han ga sin Sønn, og angående den tillitsfullhet hvormed Guds barn kan forlate seg på sin himmelske Far. Guds uendelige, ufattelige kjærlighet gjennom Kristus ble emnet for hans betraktninger dag og natt. Med hele sin sjels brennende varme søkte han å åpenbare denne kjærlighet for folket som han ferdedes blant … // … Enoks vandring med Gud foregikk ikke i en henrykkelse eller et syn, men i alle pliktene i hans daglige liv. Han ble ikke en eremitt som stengte seg fullstendig inne for verden, for han hadde en gjerning å utføre for Gud. I familien og i sin omgang med menneskene, i sin ferd som mann og far, som venn og borger var han den samme tro og karakterfaste Guds tjener … // … Gjennom sitt virksomme liv holdt Enok sin forbindelse med Gud trofast ved like. Jo større og jo mer presserende hans arbeid var, desto mer vedholdende og alvorlige var hans bønner. Han fortsatte med til visse tider å trekke seg tilbake fra all omgang med andre. Etter å ha oppholdt seg i noen tid blant folket og virket for å hjelpe dem ved sin undervisning og sitt eksempel, tilbrakte han en stund i ensomhet, hungrende og tørstende etter den guddommelige kunnskap som Herren alene kan meddele … // … Ved således å holde samfunn med Gud kom Enok mer og mer til å gjenspeile det guddommelige bilde. Hans ansikt strålte av et hellig lys, av det lys som skinner i Jesu åsyn. Når han kom tilbake fra disse samvær med Gud, betraktet endog de ugudelige med ærefrykt det himmelske preg i hans ansikt … // … Etter hvert som århundre etter århundre svant, ble hans tro sterkere og hans kjærlighet mot brennende. Bønnen var for ham sjelens åndedrett. Han levde i himmelens atmosfære … // … Etter som begivenhetene i framtiden ble rullet opp for hans blikk, ble Enok en rettferdighetens forkynner og brakte Guds budskap til alle som ville høre hans advarende tale. I det land der Kain hadde forsøkt å flykte bort fra Herrens åsyn, kunngjorde Guds profet de underfulle ting han hadde sett i sitt syn. Se, sa han, Herren kommer med sine mange tusen hellige for å holde dom over alle og refse alle de ugudelige for alle de ugudelige gjerninger som de gjorde, [Judas versene 14 og 15, (36.2 til 37.3)].
Allikevel ville ikke de ugudelige høre på Enok, og til slutt tok Gud ham opp til himmelen uten at han smake døden. Synden fortsatte å utvikle seg, til det kom til et punkt hvor Gud sa at nok er nok.
Noah ble født 1056 åt etter skapelsen, og da han var 480 år gammel fikk han et oppdrag fra Gud, og grunnen til hvorfor han skulle gjøre dette: «… Jeg har satt Meg fore å gjøre slutt på alt kjød, for ved dem er jorden blitt fylt av vold. Og se, Jeg skal ødelegge dem sammen med jorden. Bygg deg en ark av sypress tre! Lag rom i arken og dekk den med bek innvendig og utvendig! (1 Mosebok 6,13-14).
Det tok etter sigende 120 år å bygge arken, og hele tiden forkynte Noah frelsens budskap både med sitt arbeid og ved forkynnelse. Noah fortalte at det snart ville komme en regnstorm og vannet ville utslette alle mennesker bortsett fra de som valgte å vende seg til Gud og gå inn i arken sammen med Noah og hans familie. Men siden det aldri hadde regnet en eneste dråpe tok de ikke notis av advarslene Noah kom med. De anså ham som en skrulling, og fortsatte å leve sine ondskapsfulle liv hvor alt dreiet seg om nytelse og å utnytte andre for sin egen rikdoms skyld.
Del 2; Babels tårn.
Det kommer fram i fortellingen om Noah at han var det eneste rettferdige mennesket på jorden, og det står i 1 Mosebok 6,8 at Noah fant nåde for Guds øyne. Sammen med Noah gikk også hans kone, hans tre sønner og deres koner.
Etter at vannet trakk seg tilbake etter syndefloden gikk Noah og hans familie ut av arken, og alle dyrene de hadde ble sluppet ut. Det de ikke var klar over var at de hadde en usynlig last med seg som også ble med dem gjennom syndefloden. Uansett, det første Noah gjorde var å bygge et alter for Herren og han bar fram et brennoffer av hver ren fugl og hvert rent dyr til Gud. Alt var nå tilsynelatende i balanse med Skaperen igjen.
Sakte men sikkert begynte livet å komme tilbake til det normale, og nå ble de første barna født eter syndefloden. Et av de første barnebarn Noah fikk var Magog, og det er verd å merke seg dette navnet, for det blir senere brukt for å beskrive de folkene som er fiender av Guds folk i endetiden. Etterhvert som det ble fler og fler mennesker, begynte de å bosette seg innover i landet og oppfylte det Gud hadde bedt dem om å gjøre.
Selv om vi får et lite innblikk i hva som skjedde mellom Noah og hans sønner (1 Mosebok 9,18-29), var det først etter at Noahs oldebarn, Nimrod, begynte å bygge byer at den usynlige lasten som var med på arken ble synlig. Før syndeflommen hadde Noah og hans familie bodde side ved side med de ugudelige, og det må ha gjort inntrykk på dem alle sammen det de både så og opplevde før syndeflommen kom. Nå blomstret igjen opposisjonen mot Gud gjennom Nimrods handlinger.
Gud sa som vi vet at menneskene skulle bosette seg over hele jorden, ikke i større grupper enn en familie. Nimrod sa «la oss bygge oss byer» og på den måten ble Nimrod den førte kongen på jorden som regjerte over andre mennesker. Den første byen Nimrod fikk bygd var Babel, så fulgte Erek, Akkad og Kalne i Sinear-lander, og Ninive, Rehobot-Ir, Kalah og Resen i Assyria. Til sammen åtte byer.
Da Noah bygde alter og ofret brennoffer til Gud, inngikk Gud en pakt med alt levende på jorden som sa at Gud aldri mer skulle ødelegge jorden med en vannflom. Dette satt også Nimrod seg opp imot, og han bygde et tårn i Babel som skulle nå helt til himmelen så de kunne frelse seg selv fra neste vannflom, (1 Mosebok 11,4).
Gud tillot imidlertid ikke at dette ble gjennomført, og vi leser videre i 1 Mosebok 11,5: Men Herren kom ned for å se byen og tårnet som menneskenes barn bygde. Dette er den første indikasjonen på en undersøkende dom. Gud kommer ned til jorden for å se hva som foregår for så å dømme ut fra det som er sett. Det er ikke det at Gud ikke visste hva som foregikk i Babel, men det var for å fortelle alle andre skapninger i hele universet at Hans dom er rettferdig.
Dommen Gud avsa over Babels innbygger var at han forvirret deres språk og spredte dem ut over hele jorden. Babel, senere kalt Babylon, betyr da også forvirring, (1 Mosebok 11,6-9).
Gud kaller Abraham.
Etter at Nimrod startet sitt opprør mot Gud ved å bygge minst åtte byer fortsatte opprøret å utvikle seg, og det antok nå flere former enn før syndefloden. Soltilbedelse ble den ledende religionen i verden, og dette tok menneskene med seg etter hvert som de bosatte seg over hele jorden. Og vi finner fortsatt soltilbedelse på alle kontinenter de dag i dag, til og med på de mest bortgjemte steder finner vi soltilbedelsen. Selv om den antar forskjellige former er den i bunn og grunn lik over alt. Solen tilbes som livgiveren. Det er derfor all grunn til å tro at alle religioner startet som monoteistiske religioner som etter hvert begynte å tilbe flere og flere Guder. Vi ser også det samme innenfor den katolske kirken. De påstår at de tilber Gud Skaperen, men har tatt opp i seg om lag 11700 helgener, saligkårede og grupper som man ber til. Fra å være monogam har den katolske kirken i høyeste grad blitt polyteistisk.
Da synden igjen var blitt stor på jorden valgte Gud å reise opp en mann som skulle bringe evangeliet om frelsen ut til alle folk, stammer og nasjoner. Valget falt på Abram, og det var nok ikke en tilfeldighet. Abram, eller Abraham, ble født 1948 år etter skapelsen, og det er ikke utenkelig at Abraham kjente Noah personlig, for Noah døde 950 år gammel i 2006 år etter skapelsen, da Abraham var 58 år gammel.
Det ligger implisitt i fortellingen om Abraham at han hadde en lengsel etter noe mer enn de gudene hans far dyrket. Abrahams familie bodde i Ur i Kaldea, eller Babylon. Det ble det dyrket mange forskjellige guder, men ingen av dem tilfredsstilte Abraham. Det var vanlig at man hadde guder for alt mellom himmel og jord på Abrahams tid, men dette var guder som ikke kunne hjelpe menneskene med noen ting. Kanskje det Noah fortalte om Gud hadde påvirket Abraham , men han visste ikke hvor han skulle finne denne usynlige guden som Noah hadde forkynt for ham.
På et tidspunkt, før Abraham ble 75 år gammel flyttet hans far, Tarah, og hele hans familie, inklusive Abraham, ut fra Ur i Kaldea, og de bosatte seg i Karan. Da Abraham var 75 år gammel kommer Gud til ham i en drøm og sa: … Dra ut fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som Jeg skal vise deg. Jeg skal gjøre deg til et stort folk. Jeg skal velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Og du skal bli en velsignelse. Jeg skal velsigne dem som velsigner deg, og Jeg skal forbanne den som forbanner deg. Og i deg skal alle slekter på jorden bli velsignet, (1 Mosebok 12,1-3).
Abraham spurte ikke Gud hvorfor han skulle gjøre dette, men han tok med seg sin kone Sarai, Sara, sin nevø Lot. De samlet sammen sine eiendeler og sine tjenere og dro av sted mot det landet Gud ville vise Abraham, uten at han helt visste hvor dette var. I dette ligger det mye lærdom vi kan hente. Gud kalte Abraham og ba ham reise vekk fra sin egen familie til et sted som var helt ukjent for ham. Abrahams respons på Guds kall var å reise av gårde uten noen innvendinger. Abraham la seg helt i Guds hender.
Hvordan er det vi reagerer når vi får et kall ifra Gud? Mange ganger er vi avvisende, og finner på unnskyldninger for ikke å lyde Guds røst. Ville vi lagt ut på en reise slik Abraham gjorde uten å vite hvor vi skulle, og skille oss fra familien vår?
Abraham adlød Guds kall, og Gud velsignet Abraham på alle tenkelige måter, og han fikk til og med besøk fra himmelen (1 Mosebok 18), og Abraham visste at en ev de tre som kom på besøk var Skaperen. Det er mange som ikke vil akseptere at Jesus, som er Skaperen, besøkte Abraham da han bodde i Mamre, men leser vi den samtalen Abraham og den ene personen som besøkte ham hadde ser vi at denne personen er noe mer enn bare en engel som mange påstår denne personen er. I 1 Mosebok 18,17 leser vi: Herren sa da: Skal Jeg skjule for Abraham det Jeg vil gjøre.
Hadde det vært en engel ville teksten vær annerledes, da ville det ikke begynt med Herren sa da. Da ville det stått for eksempel: så sier Herren! Videre sier denne personen: Skal Jeg skjule for Abraham det Jeg vil gjøre. En engel kan ikke påta seg dette uten å fortelle at det er et budskap fra Gud. Med andre ord så bekrefter dette verset at Abraham fikk besøk fra Gud Skaperen.
Hvorfor ble Abraham valgt av Gud? Hovedårsaken til at Gud kalte et menneske var at Gud ville at dette mennesket skulle starte en slags reformasjon. Nesten hele verden var havnet der verden var på Noahs tid, og frafallet var enormt – igjen. Til dette trengte Gud et menneske som var villig, lydig og som hadde evnen til å utføre dette oppdraget. Som vi så over så spurte ikke Abraham Gud hvorfor han skulle skille seg fra familien sin og legge ut på noe som for Abraham måtte se ut som en tilfeldig reise uten et forutbestemt mål. Abraham tok på seg oppdraget på strak arm, og kunnskapen om gud Skaperen begynte å spre seg ut over landet der Abraham bodde.