Innledning.
Alle som følger med hva som skjer i den kristne verden vet at det er en stor diskusjon om hvorvidt vi er frelst av nåde alene, eller om våre gjerninger spiller en rolle for vår frelse, og om loven fortsatt er gyldig. Mange kristne går i skyttergravene for å forsvar sitt syn på dette dersom noen er så uforskammede at de våger å hevde noe annet enn det de tror på.
De fleste kirkesamfunn mener vi er frelst av nåde alene, og anser seg ferdige med den diskusjonen, og de vil ikke høre noe annet. Av disse er det mange som hevder at loven, det vil si Guds ti bud, ble spikret til korset sammen med Jesus, og av den grunn ikke er gyldige lenger, og grunner en nettopp fordi vi lever i nådens tidsalder. Denne gruppen får alltid problemer med å forsvare sitt syn når for eksempel spørsmålet om det er greit å stjele kommer opp. Da er svaret selvfølgelig at det er synd å stjele. Men budene vil de ikke vite noe av. Forstå det den som kan!
Andre igjen mener at i hvert fall deler av loven, inntil ni av Guds ti bud fortsatt er gyldig. Til slutt har vi noen som i tillegg til at de tror at frelsen er en gave gitt oss av Guds nåde, tror at våre gjerninger er en del av det store bildet, og at loven – hele Guds tibudslov – er gyldig.
Alle kristne er i utgangspunktet enige om at vi trenger en tro, men hva slags tro trenger vi? Spørsmålet om hva slags tro vi behøver er relevant i vår tid da synkretismen og økumenikken sier det er likegyldig hva man tror, bare man tror. Er det nok å tro på Jesus, eller må vi ha den samme tro som Jesus hadde da Han var på jorden første gang? Det store spørsmålet er ikke hva du eller jeg mener, men hva Bibelen sier om disse tingene. Det er dette vi vil prøve å finne ut av, og da er det noen spørsmål som trenger å bli besvart.
Trenger vi gjerninger for å bli frelst?
Er det i det hele tatt noen ting vi må gjøre for å bli frelst?
Ble hele Guds lov, både seremoniloven (= Moseloven) og moralloven (= Guds ti bud), spikret til korset sammen med Jesus?
Er det noen sammenhenger mellom frelsen, nåden, loven og gjerninger, og hvor er det troen kommer inn i bildet?
Hva slags tro er det Bibelen snakker om?
Dette er viktige spørsmål som vi vil forsøke å finne svaret på etter hvert, men først bør vi lese og tenke på hva disse skriftstedene forteller oss. Vi vil komme tilbake til disse versene etter hvert.
- Frelsen:
2 Korinterbrev 6,2: For Han sier: I den rette tid bønnhørte Jeg deg, og på frelsens dag hjalp Jeg deg. Se, nå er det den velbehagelige tid. Se, nå er frelsens dag.
- Nåden:
Efeserne 2,8: For av nåde er dere frelst, ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave.
- Loven:
Åpenbaringen 22,14: Salige er de som gjør Hans bud, slik at de kan ha rett til livets tre og kan komme inn gjennom portene til Staden.
- Gjerninger:
Åpenbaringen 20,12: Og jeg så de døde, små og store, stå framfor Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er Livets bok. Og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger.
- Troen:
Johannes 3,16: For så har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, Den Enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Hva betyr så dette for oss som kaller oss kristne?
Alle bibeltekster fra Bibelen Guds Ord 1988 om ikke annet er angitt.
Frelsen:
Til Titus sier Paulus dette i kapittel 3 versene 4 og 5: «Men da Guds, vår Frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste Han oss, ikke av gjerninger som vi hadde gjort i rettferdighet, men etter Sin miskunnhet, ved gjenfødelsens og fornyelsens bad ved Den Hellige Ånd».
Hvorfor trenger vi frelsen, og hva skal vi frelses fra?
Da Gud skapte menneskene var det for at de skulle leve og bo sammen med Gud alle sine dager, og Gud sa at det Han hadde skapt «det var overmåte godt», med andre ord alt det skapte var perfekt. I begynnelsen vandret Gud og menneskene sammen i Edens hage, og Adam og Eva så Gud ansikt til ansikt fordi de var syndfrie. Men denne idyllen varte ikke lenge. Mennesket syndet da Adam og Eva spiste av frukten på det eneste treet Gud forbød dem å spise av og dette skilte dem fra Gud. Slik åpnet de en avgrunn mellom seg og Gud. Gud ga egentlig menneskene full frihet til å spise av alle trærne i hagen, men ga dem et eneste lite forbud for å prøve deres lojalitet. Ville Adam og Eva lyde Guds bud betingelsesløst, eller ville de bryte Guds bud.
Da mennesket hadde falt i synd ble frelsesplanen iverksatt. Denne planen har som mål å føre menneskene tilbake til Gud, og gjenopprette hele jorden til den tilstand den var i før synden kom inn i verden.
Frelsesplanen ble først visualisert gjennom dyreofringer og tempeltjenesten i gammeltestamentlig tid, og frelsesplanen ble fullført gjennom Jesu offerdød på korset. Jeg kan ikke klare å frelse meg selv med gjerninger, uansett hvor gode eller hvor mange de er. Den eneste veien til frelsen er gjennom frelseren, Jesus Kristus.
- Nåden:
I 2 Timoteus 1,9 sier Paulus: Det er Han som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter Sin egen rådslutning og nåde, den som ble gitt oss i Kristus Jesus fra evige tider av.
Det er viktig at vi har rett forståelse av ordet nåde. Denne forståelsen har nok endret seg noe gjennom tiden, men rett forståelse er den bibelske forståelsen, og den måten Bibelens forfattere forsto ordet.
Forståelsen av ordet nåde, slik det brukes i Bibelen, har sin bakgrunn i det orientalske eneveldige kongestyret. Når en konge, for eksempel kong David, viste en av sine undersåtter nåde, eller barmhjertighet, betød det alltid at han personlig grep inn i denne personens liv og gjorde noe for vedkommende som denne ikke kunne gjøre selv, kongen kunne for eksempel tilgi all gjeld vedkommende hadde.
Når vi snakker om Guds nåde, eller Jesu nåde, betyr det for meg at Gud eller Jesus gir meg noe som jeg aldri er i stand til å oppnå ved egne gjerninger, noe jeg aldri kan gjøre meg fortjent til uansett hvor prikkfritt jeg lever. Nåden er en av Guds gaver. Av nåde gir Gud meg noe – frelsen, og Gud tilgir alle mine synder. Jeg kan ikke gjøre noe ting, bortsett fra å ta imot denne gaven.
- Loven:
Paulus sier i Romerbrevet 7,12: «La det da stå fast at loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt».
Paulus skrev Romerbrevet under sin tredje misjonsreise våren 57, eller 26 år etter Jesus døde på korset. Ville Paulus ha formulert seg slik dersom Jesus hadde opphevet loven?
Jakob, Jesu bror, kaller Gud lov, Guds ti bud, både fullkommen og frihetens lov: Men den som ser inn i den fullkomne lov, frihetens lov, og fortsetter med det og ikke blir en glemsom hører, men en gjerningens gjører, han skal være salig i alt han gjør, (Jakob 1,25). Legg også merke til at han sier de som fortsetter med å se inn i Gud lov, blir en gjerningens gjører.
Da Adam og Eva spiste av treet som gir kunnskap om godt og ondt, står det at de syndet.
Synd er lovbrudd, de overtrådte med andre ord Guds lov. Dette betyr at loven allerede var virksom i Edens Hage helt fra skapelsen. Paulus forklarer dette i Romerne 5,12 hvor han sier at «… … synden kom inn i verden ved ett menneske (Adam) … …»
At synd er lovbrudd, det vil si å bryte ett eller flere av Guds ti bud, er Bibelen veldig klar på. Både Paulus i Romerbrevet 4,15 og Johannes i 1 Johannes 3,4 viser oss det:
… Men der det ikke er noen lov, der er det heller ingen overtredelse, (Romerne 4,15).
Hver den som gjør synd, gjør også lovbrudd, og synd er lovløshet, (1 Johannes 3,4).
Hva er en av lovens viktigste oppgaver?
Loven gjenspeiler Guds karakter og er like uforanderlig og evig som Gud selv. Den har vært til fra evighet av, har evig gyldighet, og i tillegg til å være like uforanderlig og evig som Gud, er loven hellig, rettferdig og god.
Loven uttrykker altså Guds gode vilje og kjærlighet, og er en rettesnor som forteller oss …
… hvordan vi skal leve våre liv i forhold til Gud …
… hvordan vi skal leve våre liv i forhold til våre medmennesker …
… slik at vi kan leve et best mulig liv på jorden og forberede oss for et liv i himmelen sammen med Gud og Jesus.
Loven viser meg at jeg er en synder, fordi den viser meg hvordan jeg skal leve, og sammenlignet med hvordan jeg lever vil jeg, hvis jeg er ærlig mot meg selv, se at jeg er en synder når jeg ser inn i den fullkomne, frihetens lov.
Men, det er en ting loven ikke kan: den kan ikke frelse meg, og jeg kan heller ikke oppå å frelse meg selv om jeg så holdt hele Guds lov, til punkt og prikke, hele livet.
Foruten å gjenspeile Guds karakter så er loven for meg en rettesnor, eller som et veikart, en GPS, som viser meg hvilken vei jeg må gå for å komme fram til det endelige målet. Frelsen.
Om lovbrudd, eller synd, sier Paulus dette i Romerne 6,23: For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.
Vi er alle syndere ifølge Bibelen og da er vår «lønn» døden. Men dersom vi vender oss til Gud og ber om tilgivelse og tar imot Jesus som vår frelser, vil Jesu død på korset betale for vår synd. Om Guds nåde hadde vært nok for å frelse menneskene ville det ikke vært nødvendig for Jesus å dø på korset, men nettopp på grunn av lovens gyldighet var det nødvendig for Jesus å lide døden for at du og jeg kunne slippe å dø for våre synder.
- Gjerninger:
I Jakobs brev 2,14 leser vi følgende: Hva gagner det, mine brødre, om noen sier at han har tro, men ikke har gjerninger? Kan troen frelse ham?
Paulus slår fast i Efeserne 2,8 at vi er frelst av nåde, ved troen – en Guds gave. Har vi noen motsetninger her?
I Matteus 25,45 sier Jesus dette: Da skal Han svare dem og si: Sannelig sier Jeg dere: Alt det som dere ikke gjorde mot en av disse minste, det gjorde dere heller ikke mot Meg. Er Paulus og Jesus på kollisjonskurs med hverandre?
Jesaja skriver i kapittel 58 vers 7 noe som er i harmoni med det Jesus sier: Er det ikke dette å dele ditt brød med den som sulter, så du leder de omflakkende fattige til ditt hus. Når du ser den nakne, så lar du ham få klær. Du trekker deg ikke unna dem som er av ditt eget kjød.
Her i Jakob 2,14 snakker Jakob om tro og gjerninger. La oss se på hva disse uttrykkene betyr.
Det er mange innenfor kirken som hevder at deres tro kan eksistere uten gjerninger, men James hevder at en tro som ikke resulterer i gode gjerninger er verdiløs. Andre vil kunne se din ekte tro ut fra de gjerningene du gjør, og troens eksistens hviler ikke bare på et personlig vitnesbyrd. Den personen som har tro uten gjerninger kan sammenlignes med mannen som mener om seg selv å være religiøs, men som ikke klarer å vise dette ved å utføre de gjerningene Gud forventer av oss.
Jakob understreker i kapitlene 1 og 2 viktigheten av kristne gjerninger. Han konfronterer nå direkte de som forsømmer pliktene til en «ren religion» (se Jakob 1,27) under påskudd av tro. Her, i likhet med Paulus’ skrifter (se Romerne 2,6-10), understreker Jakob nødvendigheten av både tro og gjerninger i en genuin kristen opplevelse. Gjerninger blir selve beviset på et omvendt liv – fordi gjerningene springer frem spontant på grunn av troens motivasjon.
Det retoriske spørsmålet «kan troen frelse ham?» legger til grunn at det er en tro uten gjerninger. Det greske språket legger føringer for at Jakob forventer et negativt svar: «Nei, selvfølgelig ikke». Tro som ikke kommer til uttrykk i gode gjerninger vil aldri frelse noe menneske. Det vil heller ikke gode gjerninger uten ekte tro.
- Troen:
Hvor er det troen i bibelsk forstand kommer fra? Er det noe vi er utrustet med fra fødselen, eller er dette noe som kommer inn i bildet på et senere tidspunkt?
I 1 Korinterbrev kapittel 12 diskuterer Paulus Åndens gaver, og i vers 9 sier han: til en annen tro ved den samme Ånd, til en annen nådegaver til å utføre helbredelser ved den samme Ånd. Tro er derfor en nådegave gitt oss av Gud gjennom den Hellige Ånd.
Hvorfor har vi fått denne gaven? Når vi tar imot Jesus som vår Frelser vil Satan alltid utfordre vår tro. Han vil forsøke å få oss til å falle fra den rene troen og inn i den forvirringen som Babylon representerer. Denne åndelige kampen vi er en del av snakker Paulus om i Efeserne 6, og for å kunne stå gjennom denne kampen må vi bruke troens våpen. Som Paulus sier i Efeserne 6,16 skal vi ta på oss troens skjold for ikke å bli truffet av de brennende pilene fra den onde, som er de angrepene Satan kaster mot de som holder seg 100 % til Gud og Bibelens lære.
Hva mer kan vi si troen er? I følge Hebreerbrevets forfatter så er «Tro (…) full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser», (Hebreerne 11,1). Troen er gitt oss som en hjelp til å stå trygt når vi tviler, og når vi blir utsatt for forfølgelse og hat.
Hvordan henger disse prinsippene sammen?
Hvordan loven og nåden henger sammen:
I Johannes 8,1-11 finner vi fortellingen om kvinnen som var tatt i hor, som de skriftlærde og fariseerne stilte fram for Jesus fordi de ville finne noe så de kunne sette ham fast. Denne fortellingen viser tydelig forholdet mellom loven og nåden.
Loven sier at en kvinne som blir grepet i ekteskapsbrudd skal steines til døde. Jesus visste hva de skriftlærde og fariseerne var ute etter, så han svarte ikke på spørsmålet om kvinne skulle steines eller ikke, men sa at den som var syndfri – med referanse til loven – skulle kaste den første steinen. Ingen av de som anklaget kvinnen kastet stein på henne, men de gikk derfra alle sammen.
I versene 10 og 11 finner vi hva det hele dreier seg om. … … Kvinne, hvor er disse anklagerne dine? Har ingen fordømt deg? Hun sa: Ikke én, Herre.
Ut i fra Bibelen så forstår jeg det slik at Gud ikke tilgir noen som ikke angrer sin synd. Vi kan derfor gå ut fra at Jesus kunne se at kvinnen hadde angret alle sine synder, og Jesus svarte kvinnen, og sa: … Heller ikke Jeg fordømmer deg, og på denne måten plasserer Han kvinnen trygt under Guds tilgivende nåde, … … … … før Han fortsetter med å si: Gå bort og synd ikke mer! med hvilket Jesus plasserer henne trygt inn under loven.
For meg så er denne fortellingen et godt bilde på hvordan vi skal oppfatte loven og nåden, og hvordan vi må se sammenhengen mellom disse. Det som kommer først er en oppriktig anger over de syndene vi har begått, dette utløser Guds nåde, som dekker over de misgjerninger vi har gjort.
Et annet bilde på hvordan loven og nåden forholder seg til hverandre er dette.
Jeg er ute og kjører på motorveien. Fordi jeg har det travelt da jeg ønsker å være til stede ved fødselen til mitt første barn kjører jeg alt for fort. Jeg blir stoppet av politiet som vil gi meg en stor bot, som er min velfortjente straff for å ha brutt loven. Jeg innrømmer min skyld, og forklarer hvorfor jeg kjørte for fort. Politimannen ser på meg og sier: «Jeg skal la nåde gå for rett denne gangen», river i stykker boten og lar meg kjøre videre med oppfordring om å ta det med ro så jeg kan komme fram til sykehuset hvor det nyfødte barnet venter på meg.
Da jeg ble stoppet av politimannen plasserte han meg under loven, og ifølge loven så skulle jeg straffes. Da politimannen sier du slipper å betale boten men kan kjøre videre, så plasserer han meg under nåden, noe jeg så absolutt ikke hadde gjort meg fortjent til.
Men hva gjør jeg nå? Fortsetter jeg å kjøre for fort for å ha en mulighet til å rekke fram til fødselen i tide fordi politimannen har plassert meg under sin nåde, eller kjører kun så fort som jeg kan etter det loven sier jeg skal gjøre?
Selv om politiet viste meg nåde ved ikke å gi meg denne boten, så er ikke fartsgrensene på den veien jeg kjører opphevet. Loven eksisterer fortsatt. Nåden opphever ikke loven.
Men fordi loven krever at lovbryteren må ta sin straff, som ifølge Paulus er døden, og fordi jeg ikke er i stand til å betale den straffen loven krever, kommer Jesus til meg når jeg omvender meg og angrer mine synder og Han plasserer meg under hans nåde, med beskjed om å … gå bort, men synd ikke mer og Han plasserer meg under loven.
Det høres unektelig fristende ut å «leve under nåden der loven ikke finnes», men dette er en umulighet i seg selv. Dersom loven ikke finnes kan vi ikke begå lovbrudd, og da trenger vi heller ikke en mellommann som var villig til å dø for oss så vi kunne bli tilgitt våre synder ufortjent av bare nåde. Nåde er det som blir vist oss fordi vi er syndere og notoriske lovbrytere, og ute av stand til å frelse oss selv. Det er fordi vi er hjelpeløst fortapte og notoriske lovbrytere at Gud viser oss nåde, kommer til oss og tilgir oss vår synd og betaler den prisen som loven forlanger av en synder, som er døden. Dette gjorde Jesus for deg og for meg da Han døde på korset.
Kort oppsummert.
Uten loven, Guds ti bud, trenger vi ikke Guds nåde. At vi lever i nådens tidsalder er fordi uten Guds nåde er vi er fordømt. Det var for å ta vår straff Jesus døde på korset og det er i dette Guds nåde ligger.
Hvordan loven og frelsen henger sammen:
Det er mange som tror at man må holde loven for å bli frelst. Jesus plasserte jo kvinnen som var grepet i hor under nåden, men Han plasserte henne også under loven.
På mange måter var jeg en gang i samme situasjon som kvinnen i Johannes 8. Jeg var en ateist som levde et liv som ikke var forenlig med Guds lov, og jeg brydde meg overhodet ikke om at jeg overtrådte Guds lov. Jeg var er stor synder som hele tiden brøt Guds lov, helt til jeg fikk et møte med Jesus, som tok tak i meg, og sakte men sikkert formet han meg, slik pottemakeren former leiren.
Da jeg steg opp av vannet den dagen jeg døpte meg, fikk jeg full visshet om at Gud hadde tilgitt meg alle mine mange synder, og det helt uten at jeg hadde gjort annet enn å ha tatt imot Jesus som min frelser og angret mine synder. Det var ikke min egen innsats, men Guds grenseløse og endeløse kjærlighet som utløste Hans nåde og tilgivelse. Det var så visst ikke på grunn av at jeg hadde holdt Guds bud at Jesus frelste meg, tvert imot, det var fordi jeg hele livet hadde vært en stor synder.
Paulus sier i Romerbrevet 6,23 at «syndens lønn er døden». Dette uttrykket at «syndens lønn er døden» må vi forstå riktig. De som overtrer Guds lov er syndere, og per definisjon er de døde – i åndelig forstand. På den tiden jeg var ateist, var jeg død … … åndelig død. da jeg omvendte meg og ba om tilgivelse for alle mine talløse synder tok Jesus min plass og døde for meg så jeg kunne få del i Hans liv.
I Galaterne 3,13 sier Paulus at Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse. Men, hva er lovens forbannelse? Lovens forbannelse er det samme som syndens lønn, som er døden. Selv om vi skulle klare å holde loven til punkt og prikke så vil den allikevel ikke kunne frelse oss. Det er kun frelse i Jesu navn, fordi Jesus Kristus overvant døden da han sto opp fra de døde den tredje dag.
Kristus kjøpte oss fri fra døden, og fra lovens forbannelse da han døde i vårt sted på korset. Det kostet Jesus Kristus absolutt alt å kjøpe oss fri. Hans død var betalingen for at jeg skal slippe å bli rammet av lovens forbannelse.
Gud tilbyr oss en gave, og den er helt gratis. Vi kan ikke gjøre oss fortjent til den, vi kan bare velge om vi vil ta imot gaven eller ikke. Frelsen i Jesu Kristi blod, som ble utgytt for oss på Golgata, er denne gaven som Gud tilbyr, og det er den største gave jeg kan ønske meg, og den inneholder et håp for framtiden, og et løfte om en arv: evig liv. Selv om vi dør før Jesus kommer tilbake, skal vi allikevel leve evig sammen med Herren. Det er dette som loven ikke er i stand til å gjøre for oss. Den kan ikke frelse oss eller gi oss evig liv. Det er det bare Jesus som kan gjøre, (Apostlenes gjerninger 4,10-12).
Men hvordan er det loven virker når den ikke kan frelse oss?
Loven kan sammenlignes med et speil. Speilet gir kun et speilbilde av virkeligheten, men kan ikke gjøre noe for å forandre dette bildet.
En liten lignelse:
Om jeg er møkkete i ansiktet, så kan jeg ikke se det uten å se i et speil. Når jeg ser i speilet ser jeg at jeg er møkkete. Jeg kan godt prøve å gjøre meg ren med speilet, men det går ikke. Det eneste jeg oppnår med dette er at jeg blir mer møkkete. Jeg trenger noe annet, og det er dette speilet viser meg. Jeg er møkkete og må gjøre noe med utseende mitt, jeg må med andre ord finne noe eller noen som kan gjøre meg ren. For å fjerne møkka trenger jeg rent vann så jeg kan vaske meg ren.
Men hva betyr denne lignelsen?
Jeg har syndet, som er det samme som å være møkkete i ansiktet, men jeg ser ikke det uten å se hva loven, som er speilet, sier. Loven kan ikke gjøre meg ren, men viser meg at jeg trenger vann til å vaske vekk møkka, som er det samme som en frelser som kan rense meg fra mine synder.
Det er som sagt mange som tror at man må holde loven for å bli frelst, men det er umulig. Selv vil jeg si at jeg ønsker av hele mitt hjerte å holde Guds lov, ikke fordi at loven kan frelse meg, men fordi jeg til tross for lovens krav er frelst av bare nåde i Jesu navn. At jeg ønsker å holde loven er en frukt av frelsen.
Hvordan nåden og frelsen henger sammen:
Guds nåde er et av uttrykkene som viser oss Guds uendelige og grenseløse kjærlighet. Johannes sier i 1 Johannes 4,9-10: Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt Sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og har sendt Sin Sønn til soning for våre synder.
Bibelen er, som nevnt tidligere, klar på at den straffen som loven krever av synderne er døden. Gud ønsker ikke at noen skal gå fortapt, Han ønsker at alle skal påkalle Hans navn og bli frelst.
Esekiel 33,11: «Si da til dem: Så sant Jeg lever, sier Herren Gud, Jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i det at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde ferd! For hvorfor skulle dere dø, Israels hus?»
Jeremia 29,11: «For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp.»
Da jeg ba om tilgivelse for mine synder, valgte Kristus i sin store kjærlighet å ta min straff på Seg selv, slik at jeg kan bli frelst og bli tilregnet Hans rettferdighet.
Som far til fire har jeg flere ganger kommet i situasjoner hvor jeg har blitt sint fordi barna mine har gjort noe de visste var feil. Min eldste sønn kjøpte seg en bil før han fikk førerkortet. Jeg tok vare på nøklene slik at han ikke skulle bli fristet til å «lånte» den. Men en dag mens jeg var på jobb ble fristelsen for stor, og han tok nøklene og kjørte en tur sammen med kameraten sin.
Dette gikk galt … … … fryktelig galt.
De kjørte av veien og havnet mellom to trær like ved en elv. Bilen ble totalvrak, men de to guttene slapp heldigvis fra det med skrekken.
Da jeg kom hjem visste jeg ingen ting om dette, men så at bilen var borte, og da jeg oppdaget det ble jeg både sint og redd, og tenkte på hvilke reaksjoner jeg skulle innta ovenfor synderen, og hvilken straff han skulle få.
Da sønnen min kom hjem var jeg fortsatt sint, men det første han sa var: «pappa jeg har gjort noe jeg ikke skulle ha gjort, jeg håper du kan tilgi meg». Så fortalte han meg hele historien, og jeg satt igjen med en følelse at jeg burde være glad og ikke sint, til tross for at han hadde gjort noe ulovlig. Begge guttene kunne jo mistet livet, eller blitt sittende i rullestol resten av livet. Gleden over at min sønn var like hel etter denne ulykken overskygget mitt sinne over hans ulydighet, og jeg innså at han hadde fått straff nok for sin ulydighet. Fordi jeg er glad i ham kunne jeg ikke straffe han etter at han hadde bedt om tilgivelse.
Jeg tror det er slik Jesus ser det når vi kommer til ham og ber om tilgivelse for våre synder. Vi vet vi ikke burde ha begått disse syndene, allikevel synder vi, og slik sett fortjener vi all den straff som loven krever. Men fordi Jesus elsker oss tar han den straffen vi skulle ha, han døde for oss, og har gjort opp vår gjeld, og frelsen han gir oss er av nåde … … … og av nåde alene.
Når jeg sto fordømt, tok Han min plass.
Bibelen forteller oss gjennom loven at vi er syndere, men loven ikke kan hjelpe oss. Loven er kun et speil som forteller oss at vi trenger hjelp, og sender oss til Jesus – som er den eneste som kan hjelpe oss.
Jesus er nådens kilde. Når vi omvender oss angrer vår synd vil Jesus tilgi oss og frelse oss fra lovens forbannelse … … … ufortjent … … … av bare nåde.
Efeserne 2,8-9: For av nåde er dere frelst, ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skulle rose seg.
I syvendedags adventistenes bibelkommentar finner vi følgende kommentar til Efeserne kapittel 2.
Vers 8.
Av nåde … ved tro. Det er nåde fra Guds side og tro fra menneskets side. Troen tar imot Guds gave. Det er gjennom handlingen å betro oss til ham at vi blir frelst, ikke at troen er midlet til vår frelse, men ganske enkelt veien til frelse, (se Romerne 4,3). For en definisjon av «nåde» se Romerne 3,24.
Ikke av dere selv. Det vil si at frelsen ikke skjer ved menneskelig innsats.
Guds gave. Frelse er en gratis gave, uten penger eller pris (se Jesaja 55,1; Johannes 4,14; 2 Korinterbrev 9,15; 1 Johannes 5,11).
Vers 9.
Ikke av gjerninger. Se Galaterne 2,16; jfr. Romerne 4,4. Gjerninger er ikke en årsak, men frukten av frelsen, (se Romerne 3,31).
På bakgrunn av Efeserne 2,8-9 og Titus 2,11-14 burde det ikke herske noen tvil: vi blir frelst kun av nåde. Jeg kan ikke kjøpe meg frelse, eller gjøre meg fortjent til den ved å gjøre gode gjerninger, og jeg kan aldri bli god nok i meg selv så jeg fortjener å bli frelst. Det er bare Guds nåde som kan frelse meg.
Dette er den ene siden av saken, men det er også en annen side. Den andre siden innebærer det de følgende versene tar opp.
Jesaja 58,1: Rop av full hals, hold ikke igjen! Løft din røst som en basun! Forkynn Mitt folk deres overtredelse, og Jakobs hus deres synder!
Esekiel 33,7: Og du, menneskesønn, Jeg har satt deg til vekter for Israels hus. Derfor skal du advare dem fra Meg når du hører ord fra Min munn.
Matteus 28,19-20: Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det Jeg har befalt dere. Og se, Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Amen.
Så tilbake til de nevnte stikkordene som er typiske «å gjøre»-ord. Hva er det vi gjør når vi …
… roper av full hals?
… løfter vår røst?
… forkynner folk deres overtredelse?
… bringer Guds advarsel ut til menneskene?
… går og gjør alle folkeslag til disipler?
… døper dem?
… lærer dem?
Vi gjør gjerninger. Hverken mer eller mindre.
Tro og gjerninger.
Jakob 2,14-18: Hva gagner det, mine brødre, om noen sier at han har tro, men ikke har gjerninger? Kan troen frelse ham? Hvis en bror eller en søster er naken og mangler sin daglige føde, og en av dere sier til dem: Gå i fred, varm dere og mett dere, men dere ikke gir dem til legemets behov, hvilken nytte blir det da? Slik er det også med troen. Hvis den ikke har gjerninger, er den død i seg selv. Men noen vil si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten dine gjerninger, og så vil jeg vise deg min tro ut fra mine gjerninger.
Nå er det ikke bare dette sitatet fra Jakob som framhever gjerninger. I Bergprekenen i Matteus kapittel 7 uttaler Jesus noe som er interessant i denne forbindelse, og i versene 21 til 23 leser vi: Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn? Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!
Her er det åpenbart noen som har gjort store og mektige gjerninger, da de til og med har drevet ut demoner i Jesu navn, men Han vedkjenner seg dem ikke. Grunnen er ikke at de har gjort gjerninger, men fordi de ikke har holdt alle Guds ti bud.
Paulus sier i Rom 2,13: for lovens hørere er ikke rettferdige for Gud, men lovens gjørere skal bli rettferdiggjort.
Dette verset reiser et spørsmål: Hva betyr lovens gjørere? Lovens gjørere er de som oppfyller det loven pålegger oss, og som er oppsummert i det doble kjærlighetsbudet i Matteus 22,37-39 som sier: «Jesus sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand. Dette er det første og største budet. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv». Dersom vi virkelig elske Gud av hele vårt hjerte, elsker vi også vår neste, og da oppfyller vi dette budet og vi vil ønske gjøre alt det Gud ber oss om å gjøre for vår neste. Da blir vi lovens gjørere.
I syvendedags adventistenes bibelkommentar finner vi følgende kommentar til Jakob kapittel 2.
Vers 14:
Hva gagner det. Bokstavelig talt, «Hva tjener man på det?» Det vil si med hensyn til evig frelse. Apostelen vender seg her til et annet aspekt av de praktiske pliktene til «ren religion», (se kapittel 1,27). Sannsynligvis unnskyldte noen kirkemedlemmer (se kapittel 2,1-13) sin aktelse for de rike på grunnlag av en pervertert bruk av kjærlighetens lov. Andre kirkemedlemmer (vers 14-26) så ut til å unnskylde seg fra sin kristne plikt til gode gjerninger ved å appellere til deres besittelse av «tro».
Gjerninger. I kapitlene. 1 og 2 har apostelen understreket viktigheten av kristne gjerninger. Han konfronterer nå direkte dem som forsømmer pliktene til «ren religion» (igjen se kapittel 1,27) under påskudd av tro. Her, i likhet med Paulus’ skrifter (se Romerne 2,6-10), understreker Jakob nødvendigheten av både tro og gjerninger i en genuin kristen opplevelse. Gjerninger blir resultatet av et omvendt liv (frukten av omvendelsen) – gjerninger som springer frem spontant på grunn av troens motivasjon.
Kan tro. Bokstavelig talt, «kan troen [det vil si tro uten gjerninger]». Den greske teksten (retorikken) gjør det klart at Jakob forventer et negativt svar: «Nei, selvfølgelig ikke». Tro som ikke kommer til uttrykk i vanlige gode gjerninger vil aldri frelse noe menneske, men det kan heller ikke gode gjerninger uten ekte tro (se Romerne 3,28).
Vers 15:
Hvis. James siterer en vanlig situasjon som ofte setter ektheten til et kirkemedlems tro på prøve.
Vers 17:
Tro. Bokstavelig talt «troen», det vil si «troen» uten «gjerninger» i vers 14. En slik tro er bare en intellektuell overbevisning om at visse doktriner er sanne. Sinnet er overbevist på grunn av de overveldende bevisene fra Guds Ord, men hjertet forblir kaldt og uomvendt.
Har den ikke gjerninger. På samme måte som gode ønsker for de fattige og trengende kan vises å være ekte bare ved gjerninger, slik kan ikke tro bevises ekte uten gjerninger. Tro uten frukt av kristne gjerninger er kun tro i navnet, uten at det levende prinsippet styrer hjertets handlinger (jf. Romerne 2,13; 1 Korinterbrev 13).
Død. Som et lik kan tro uten gjerninger beholde en ytre likhet med sin levende motpart, men den er livløs. Ettersom det døde vintreet ikke bærer noen frukt, produserer død tro ikke noe konsekvent mønster av kristne gjerninger. Begge er verdiløse.
I seg selv. Jakob sammenligner ikke tro med gjerninger, men en ekte tro med en død tro. Den døde troen tror på Gud, men den vil vise seg ubrukelig ved at denne mentale overbevisningen ikke har gjort kristen tjeneste til en livsvane. I tillegg til å være verdiløs i dette livet, kan ikke denne døde troen frelse sin eier (se vers 14).
- Jakob 3,13: Hvem er vis og forstandig blant dere? Han skal ved en god ferd vise sine
gjerninger i visdommens saktmodighet.
- Hebreerne 6,10: For Gud er ikke urettferdig, så Han skulle glemme deres arbeid og strev i
kjærlighet, som dere har vist overfor Hans navn ved at dere har tjent de hellige og ennå tjener dem.
- Lukas 3,11: Han svarte og sa til dem: Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen. Og den som har mat, skal gjøre på samme måte.
Går vi til Matteus 25,31-46 finner vi lignelsen om sauene og geitene, og vi leser i versene 35-40 følgende om sauene: For Jeg var sulten, og dere gav Meg mat. Jeg var tørst, og dere gav Meg drikke. Jeg var en fremmed, og dere tok imot Meg. Jeg var naken, og dere kledde Meg. Jeg var syk, og dere besøkte Meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til Meg. Da skal de rettferdige svare Ham og si: Herre, når så vi Deg sulten og mettet Deg, eller tørst og gav Deg å drikke? Når så vi Deg som en fremmed og tok imot Deg, eller naken og kledde Deg? Eller når så vi Deg syk eller i fengsel og kom til Deg? Og Kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier Jeg dere: Alt det dere gjorde mot en av de minste av disse Mine brødre, det gjorde dere mot Meg.
En liten kuriositet om sauene og geitene som kan hjelpe oss å forstå hvorfor disse to dyrene har blitt brukt i denne lignelsen: Ifølge SDAs bibelkommentar så var Palestinske sauer «alltid» hvite, mens geitene var «alltid» svarte, og både sauene og geitene ble som regel passet på av samme gjeter.
For geitene var det ikke det samme resultatet. Til dem sa Gud: Gå bort fra Meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort ferdig for djevelen og hans engler.
Med fare for å lese noe inn i teksten kan vi gå ut fra at både sauene og geitene regnet seg selv som Guds folk. Men de som blir kalt geiter ble avvist av Gud i dommen fordi de ikke hadde gjort det samme som sauene.
Spørsmål. Hvorfor geitene ble avvist av Jesus?
Svaret på dette spørsmålet har vi allerede sett på, og vi finner det i Bergprekenen i Matteus 7,21-23 hvor vi finner følgende: Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn? Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!
I syvendedags adventistenes bibelkommentar finner vi følgende kommentar til Matteus 7.
Vers 21:
Ikke alle … … men. Ordene «ikke» og «men» fremhever den sterke kontrasten mellom den som snakker og den faktiske gjøren av Guds vilje. Selve påstanden er verdiløs. Den som later som han kjenner Gud og likevel ikke adlyder hans bud, «er en løgner, og sannheten er ikke i ham» (1 Johannes 2,4), uavhengig av om det ser ut til det motsatte.
Den som gjør. Det vil si den som utfører Guds vilje når han får vite om den. Troen på Gud må følge det «å gjøre», eller så er det «å gjøre» bare en form. Det er sant at «troen, hvis den ikke har gjerninger, er den død i seg selv» (Jakob 2,17), men det er like sant at gjerninger uten følge av en oppriktig og levende tro også er «døde» (Hebreerbrevet 11,6).
Vers 22:
Profetert i ditt navn. Spørsmålets form på gresk innebærer at de som snakker forventer et positivt svar. De sier: «Vi har visstnok profetert i ditt navn, har vi ikke?» De ville neppe hevdet for universets store dommer å ha gjort det hvis påstanden tilsynelatende ikke var underbygget av fakta. Dette er målestokken for deres innbilskhet og selvbedrag. Det er som om de protesterer overfor dommeren at hans avgjørelse er urettferdig, og at han ikke med rette kan behandle dem som overløpere. De har forkynt i hans navn, har de ikke? Men de har glemt at tilsynelatende tilbedelse av Gud basert på menneskelig tradisjon er forgjeves.
Drevet ut demoner. Antagelig det vanskeligste av alle mirakler (se Markus 1,23), og dermed typisk for alle andre som kan nevnes. Da de sytti kom tilbake fra sin første evangeliske ekspedisjon, var det et faktum at «til og med djevlene» var underlagt dem som virket mest betydningsfull for dem (Lukas 10,17).
Mange kraftige gjerninger. Kanskje inkludert faktiske mirakler, utført som bevis for å vise Guds nærvær hos dem, og at Han har godkjent deres lære, (se Åpenbaringen 13,13-14; 2 Tessalonikerbrev 2,9-10). Det er tydelig fra Bibelen at utførelse av mirakler ikke i seg selv er avgjørende bevis på at guddommelig kraft har vært i funksjon. Tidens og evighetens største mirakel er et liv forvandlet i henhold til den guddommelige likhet. De som bekjenner seg til å være profeter, skal settes på prøve ved sitt liv, (se Matteus 7,16), og ikke av sine bekjente mirakler.
Vers 23:
Jeg har aldri kjent dem. Eller, i henhold til formen til det greske verbet, «jeg kjente aldri igjen [eller, «ble kjent med»] dere». Dette er bevis på at deres læresetninger og mirakler ikke var blitt talt og utført i harmoni med Guds vilje, eller ved hans kraft.
Gå bort fra meg. Sammenlign kapittel 25,41. Synd resulterer i en endelig og fullstendig adskillelse fra Gud.
Lovløshet. Gr. anomi, «lovløshet» eller «manglende samsvar med loven». De er «lovløse» fordi de har nektet å tilpasse sitt liv til det fullkomne mønster som er angitt i himmelrikets lov – og «synd er lovbrudd [ anomia ]», (1 Johannes 3,4) ). På Oljeberget sa Kristus at i de siste dager ville lovløsheten, anomia, ta overhånd, (Matteus 24,12), og noen tiår senere observerte Paulus at «lovløshetens hemmelighet [anomia]» allerede var i arbeid, ( 2 Tessalonikerbrev 2,7).
Følgende er hentet fra Mot Historiens Klimaks.
For lenge siden sa Herren til en av dem som talte på hans vegne: Israels ætt vil ikke høre på deg, for de vil ikke høre på meg. Likevel sa han: Du skal tale mine ord til dem enten de vil høre eller ikke. Til sine tjenere i vår tid sier han: Rop av full hals og uten stans, løft din røst som en lur! Fortell mitt folk om deres ondskap, Jakobs ætt om deres synder, (MHK 353.5). Esekiel 3,7; 2,7; Jesaja 58,1.
Så langt mulighetene rekker, har enhver som mottar lys og sannhet, det samme alvorstunge ansvar som profeten i Israel, han som fikk dette påbud: Du menneske, jeg har satt deg til vaktmann for Israels ætt. Når du hører et ord fra min munn, skal du gi dem en advarsel fra meg. Hvis jeg sier til en ugudelig mann: Du skal sannelig dø, og du ikke advarer ham mot det livet han fører, da skal han dø fordi han har syndet. Men deg vil jeg kreve til ansvar for hans død. Men advarer du ham mot hans gudløse liv for at han skal vende om, og han likevel ikke vender om, da skal han dø på grunn av sin synd. Men du har berget livet, (MHK 353.6). Esekiel 33,7-9.
Ønsket om en lett kristendom som hverken krever anstrengelse, selvfornektelse eller forsakelse av verdslighet, har gjort læren om tro og tro alene populær. Men hva sier Guds ord? Apostelen Jakob skriver: Mine brødre! Hva hjelper det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? … Vet du ikke, du uforstandige menneske, at tro er til ingen nytte uten gjerningene? Var det ikke på grunn av gjerninger at vår far Abraham ble erklært rettferdig? Han brakte jo sønnen Isak som offer på alteret. Der ser du: Troen virket sammen med hans gjerninger, og gjennom gjerningene ble troen fullendt. … Dere ser altså at mennesket blir erklært rettferdig ved gjerninger og ikke bare ved tro, (MHK 363.2). Jakob 2,14-24.
Guds ord taler imot denne besnærende lære om tro uten gjerninger. Å gjøre krav på gunst hos Gud uten å oppfylle betingelsene for å få del i hans nåde, er ikke tro, men formastelse. Sann tro bygger på Bibelens løfter og forutsetninger. Ingen må bedra seg selv ved å tro at de kan bli hellige når de forsettlig overtrer et av Guds bud. Bevisst synd forstummer Åndens tale og skiller sjelen fra Gud. Synd er lovbrudd, og den som synder, har ikke sett ham og ikke kjent ham, (MHK 363.3). 1 Johannes 3,4.6.
Den som sier at han kjenner ham, men ikke holder hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men den som holder hans ord, i ham er kjærligheten til Gud fullendt. Her er prøven på enhver bekjennelse, (MHK 363.4). 1 Johannes 2,4.5.
Frelse ut av gjerninger.
I dommen vil bruken av hvert talent bli nøye vurdert. Hvordan har vi brukt de ressurser som Herren har betrodd oss? Får han sitt igjen med rente når han kommer? Har vi utviklet de fysiske, åndelige og mentale evner og krefter til Guds ære og til gagn for verden? Hvordan har vi brukt vår tid, vår penn, vår stemme, våre penger og vår innflytelse? Hva har vi gjort for Kristus ved å hjelpe den fattige, den som sørger, den foreldreløse eller enken? (MHK 374.4).
Menneskenes skjulte selviskhet blir avslørt i himmelens bøker. Der står alt om forsømte plikter mot medmennesker og om Frelserens krav som ble glemt. Der får vi se hvor ofte Satan fikk den tiden, de tankene og de kreftene som tilhørte Kristus, (MHK 374.6).
Matteus 7,17: Slik bærer hvert godt tre god frukt, men det dårlige tre bærer dårlig frukt.
Jakob 2,20-26: Men vil du vite, du tankeløse menneske, at troen uten gjerninger er død? Ble ikke vår far Abraham rettferdiggjort av gjerninger da han ofret sin sønn Isak på alteret? Ser du at troen virket sammen med gjerningene hans, og at troen ble gjort fullkommen ut fra gjerningene? Og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Og han ble kalt Guds venn. Dere ser da at et menneske blir rettferdiggjort av gjerninger, og ikke bare av tro. Ble ikke også skjøgen Rahab rettferdiggjort ved gjerninger på samme måte, da hun tok imot budbærerne og sendte dem bort en annen vei? For slik som legemet er dødt uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger.
Gjerninger er derfor en viktig del av kristenlivet, og er helt avgjørende for hvor vi vil tilbringe evigheten. Gjerningene kan ikke frelse meg, men er en frukt av frelsen.
Oppsummering:
Det eksisterer to former for frelse der ute i verden. Den som Gud har forordnet av nåde, og den måten som menneskene prøver å frelse seg selv gjennom lovgjerninger.
Det eksisterer også to former for gjerninger. Det er de gjerningene vi gjør av glede fordi Herren har frelst oss av bare nåde, og det er de gjerningene vi prøver å gjøre for å frelse oss selv.
Som vi ser så er det en rød tråd gjennom disse versene og sitatene vi har sett på, og disse sitatene skiller klart og tydelig mellom ekte frelse og la oss kalle dem ekte gjerninger, og falsk frelse og falske gjerninger gjort for å bli frelst. Vi har også sett at en tro uten gjerninger er en død tro. Den er verdiløs. En levende tro vil derimot følges av gjerninger som en frukt som springer ut av frelseserfaringen og omvendelsen hvert enkelt menneske har vært gjennom.
Linker.
SDA Bible Commentary: https://archive.org/details/SdaBibleCommentary1980/SDA%20Sourcebook%20-%20Bible%20Student%27s%20Source%20Book%20%28SDA%20Bible%20Commentary%2C%20Vol.%209%29%20%28txt%29/
EGWwritings: https://egwwritings.org/
Mot Historiens Klimaks https://www.mothistoriensklimaks.no/