Innledning.
Blås i basunen på Sion, og la alarmen lyde på Mitt hellige berg! Alle som bor i landet, skal skjelve. For Herrens dag kommer, for den er nær: Joel 2,1.
Joel hadde sin virksomhet i Judea og Jerusalem mellom 835 og 805 f.Kr. Navnet Joel betyr Herren er Gud. Det er viktig å huske på når profetiene ble gitt Joel, fordi vi blant annet skal se på de fire forskjellige ‘gresshoppene’ som beskrives i kapittel 1. Bakgrunnen for profetien er en hendelse på Joels tid. Israel og Judea ble hjemsøkt av en stor gresshoppesverm som la landet øde, og samtidige nedtegnelser bekrefter Joels beskrivelse. På grunn av dette er det mange som kun ser en samtidsprofeti i Joels bok, men jeg mener vi bør løfte blikket og se de store linjene i denne profetien.
Det ser ut til å være et bibelsk prinsipp at profetene, i likhet med det Jesus gjorde, tar i bruk kjente elementer når de profeterer. Jesus var en ekspert på å bruke dagligdagse hendelser i sine lignelser, ting som folket kjente seg igjen i, så også profetene i det gamle testamentet.
Moses advarte Israel før de inntok Kanaan at dersom de falt fra Gud, så ville det følge straff: Vi leser i 5 Mosebok 28,38: «Mye såkorn skal du bære ut på marken, men lite skal du høste inn. For gresshoppen skal fortære det». Selv om Joel 1 bygger på en virkelig hendelse i Israels historie mer enn 800 år før Jesus ble født så er likevel hele boken sentrert rundt framtidige hendelser og endetiden.
Joels bok er som resten av Bibelen en typologisk bok, bilde og motbilde. Det er jo dette Salomo mener i Forkynneren 1,9 da han sier «Det som har vært (bilde), er det som skal bli (motbilde), det som har skjedd (bilde), er det som skal skje (motbilde). Det er intet nytt under solen».
Nå er det vel ikke en reell gresshoppesverm som skal plage Guds folk i framtiden sett fra Joels samtid. Jeg tror vi må se på det på en mer billedlig måte. I mange oversettelser og kommentarer anføres det at ‘den nøyaktige identifikasjon av disse gresshoppene er ukjent’.
Denne boken består av kun 3 kapitler, som vi igjen kan dele i åtte mindre deler:
Kapittel 1; Landet legges øde.
- Gresshoppenes ødeleggelse, kapittel 1,1-12.
- Sorg over landet, kapittel 1,13-30.
Kapittel 2; Herrens Dag.
- Blås i basunen, kapittel 2,1-11.
- Et kall til omvendelse, kapittel 2,12-17.
- Herren hører bønner, kapittel 2,18-27.
Kapittel 3; Guds Ånd blir utøst.
- De unge skal profetere, kapittel 3,1-5.
- Gud dømmer folkeslagene, kapittel 3,6-22.
- Gud velsigner sitt folk, kapittel 3,23-26.
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord hvis ikke annet er anført.
Landet legges øde, Joel kapittel 1.
Joel 1,1-12: Gresshoppenes ødeleggelse.
Vers 1) Dette er Herrens ord som kom til Joel, Petuels sønn.
Vers 2) Hør dette, dere eldste, og legg øret til, alle dere som bor i landet! Har noe slikt som dette skjedd i deres dager, eller i deres fedres dager?
Vers 3) Fortell deres barn om det, og deres barn må fortelle det til sine barn, og deres barn må fortelle det til neste slektsledd.
Disse tre versene underbygger påstanden om at dette var en hendelse som skjedde på Joels tid. Den profetien Joel vil gi baserer seg på denne hendelsen for å advare folket mot å forlate Gud. Konsekvensene er som de alltid har vært. Den som forlater Gud vil bli straffet før eller senere.
Det mest interessante verset i denne delen er vers 4, hvor vi ser fire forskjellige gresshopper, eller som enkelte sier, fire forskjellige stadier i gresshoppens liv. Disse er den tyggende gresshoppen, den store gresshoppen, gresshoppelarven og den fortærende gresshoppen. De fleste mener dette er virkelige gresshopper profeten snakker om, men det spørs vel om det ikke må settes inn i konteksten til den kosmiske konflikten. Det var utvilsomt virkelige gresshopper på Joels tid, men de gresshoppene han profeterer om er like sikkert gresshopper i overført betydning. Dette er de som ødelegger Guds folk.
Vers 4) Detden tyggende gresshoppen «gazam» lot være igjen, har den store gresshoppen «‘arbeh» fortært. Det den store gresshoppen lot være igjen, hargresshoppelarven «yelec» fortært. Det gresshoppelarven lot være igjen, har den fortærende gresshoppen «chaciyl» fortært.
Som nevnt over så er det mange forskjellige forklaringen på disse gresshoppene. Fredrik Wisløff sier i sin bok «Det gamle testamentet» følgende om gresshoppene: «Gnager, vrimler, slikker og skaver er muligens navn på fire forskjellige slags gresshopper, eller kanskje snarere: fire stadier i gresshoppens utvikling fra larve til fullt utvokst dyr. Meningen med verset er at skaden er total. Gresshoppene levner intet». (Han bruker DNB 1930 som grunnlag for sin tekst.) Wisløff ser bare samtidsoppfyllelsen av profetien.
Jeg må legge til med en gang at her både kunne og burde de hebraiske ordene gazam, ‘arbeh, yelec og chaciyl vært oversatt mer presist. På norsk er de oversatt henholdsvis med den tyggende gresshoppen, den store gresshoppen, gresshoppelarven og den fortærende gresshoppen. Denne oversettelsen baserer seg på de tverrkirkelige oversettelsene, eller de økumeniske oversettelsene. I de norske oversettelsene DNB 1930 og Studentsamlaget 1921 Nynorsk brukes andre betegnelser. I 1930 brukes gnageren, vrimleren, slikkeren og skaveren, mens det i 1921 brukes gnagaren, grashoppen, bitaren og etaren.
Gazam er oversatt med the palmworm, på engelsk, brun bjørnespinner på norsk (en type gresshoppe), og er larven til brun bjørnespinner av slekten Arctiidae.
‘Arbeh er oversatt med locust på engelsk, gresshoppe (locusta som består av forskjellige arter kort-hornede gresshopper) i familien Acrididae.
Yelec er oversatt med cankerworm på engelsk, og er larven til nattsvermerne i familien Geometridae.
Chaciyl er oversatt med caterpilar på engelsk, som betyr kålorm (kålmark) og er larven til sommerfuglslekten Pieris.
Vi skal kanskje ikke legge så vekt på disse oversettelsene. I beste økumeniske ånd så legger enkelte spanske og engelske oversettelser ikke skjul på at det er tverrkirkelige eller økumeniske tanker som ligger bak en slik oversettelse. Uansett om det er larver av sommerfugler, nattsvermere, gresshopper eller om det er i de forskjellige utviklingsstadier at gresshoppene legger landet øde, så er og blir det viktigste hva teksten formidler.
I typologisk sammenheng og i endetidskontekst er det spesielt interessant at den åttende plagen som rammet Egypt var gresshopper, (2 Mosebok 10,1-20). Denne plagen rammet ikke Israel, men var på en måte et varsel om en snarlig utfrielse fra det egyptiske fangenskapet. I likhet med Israel i Egypt, er også vi omgitt av fiender på alle sider.
Vers 5) Våkn opp, dere som er drukne, og gråt! Klag, alle dere vindrikkere, over den søte vinen, for den er revet bort fra deres munn.
Vers 5 sier at den søte vinen er revet bort. Hva assosieres vin med i Bibelen? Jesus sier han er vintreet (Johannes 15,5), Og i Åpenbaringen 17,2 leser vi at kongene på jordene ble drukne av hennes horevin. Vi har da på den ene siden «den søte vinen» og Jesus som «vintreet», og på den andre siden «hennes horevin», som kan sies å være gjæret vin fordi den virker berusende på dem som inntar «hennes horevin».
Å bli drukken, som her i vers 5, er ikke noe som skjer ved å smake forsiktig på denne horevinen. Det er først etter å ha inntatt en viss mengde at beruselsen begynner å virke på oss, og det er vel dette Joel har i tankene da han sier folk er drukne.
Hva skjer med oss når vi er drukne? Vi mister kontrollen over våre tanker og handlinger. Så når Guds folk blir drukne av hennes horevin, da kommer ødeleggelsen. Det er da vi følger hennes, de falne kirkenes røst i stedet for å følge Guds røst. Det fikk jo som vi vet skjebnesvangre følger for Adam å følge Evas røst i stedet for å følge Guds røst da de spiste av det forbudte treet, (1 Mosebok 3,17).
Den søte vinen er ugjæret vin, det rene og friske Guds ord som Jesus underviste da Han var her første gang. Det er denne rene og uforfalskede læren som gresshoppene ødelegger gjennom det å innføre hedenskap og menneskelige tradisjoner i kirken.
I vers 6 sies det at et folkeslag har kommet opp mot Guds land. Men hva er Guds land et bilde på?
La oss se hva Malaki 3,12 sier: Alle folkeslagene skal prise dere salige, for dere skal være det herligelandet, sier hærskarenes Herre.
Som vi ser så kaller Gud sitt folk for det herlige landet, og det er dette de ødeleggende gresshoppene ønsker å ødelegge. Går vi til Åpenbaringen 9,3 leser vi om noen gresshopper som kommer ut av røyken fra avgrunnen:
- «Så kom det gresshopper fra røyken ut over jorden. Og det ble gitt dem makt, slik skorpionene på jorden har makt». Disse gresshoppene har en klar grense for hva de kan gjøre: «Det ble sagt dem at de ikke skulle skade gresset på jorden eller noe som var grønt eller noe tre, men bare de menneskene som ikke har Guds segl på sin panne», (Åpenbaringen 9,4).
Leser vi dette verset sammen med Joel kapittel 1 vil vi kunne få en klar forståelse av hvem disse gresshoppene i Joels bok er.
Det er mer enn interessant at det er brukt ord som «gresset på jorden eller noe som var grønt eller noe tre», og vi forstår av konteksten i Åpenbaringen 9,4 at gresset, det grønne og trærne er et bilde på visse mennesker med spesielle egenskaper. Dette er altså brukt for å beskrive Guds folk. Det er de som gresshoppene i Åpenbaringen 9,4 ikke får lov til å røre, fordi vi på dette tidspunktet befinner oss etter beseglingen av Guds trofaste rest. Det forstår vi av det faktum at de kun kan skade de menneskene som ikke har Guds segl på sin panne.
Det Joel gjør er å advare Guds folk mot å la seg fange i Satans snare, for om de gjør det vil de bli fortært av gresshoppene. Vi forstår derfor at disse gresshoppene er djevelens onde englehær, og denne onde englehæren har kun ett mål for øye, og det er å legge det herlige landet øde, det vil si å utslette Guds trofaste rest. Til dette bruker de alle hjelpemidler de har til rådighet, også jordiske nasjoner.
Men hvorfor er det fire forskjellige typer gresshopper? Er det slik at det betyr fire stadier av utviklingen til gresshoppen, eller betyr de noe annet?
Om vi isolerer Judea, som et bilde på Guds folk, så ser vi noe interessant. Først til hvorfor jeg ikke nevner Israel i denne sammenhengen. De ble totalt ødelagt av Assyria da Sankerib erobret Israel i år 722-721 f.Kr. og førte de overlevende i fangenskap bortenfor elven, det vil si Eufrat. Etter det har de overlevende blitt assimilert inn i de folkene de ble bortført til.
Da Judea var alene om å representere Guds folk, ble de først undertrykket av Babylon, deretter av Medo-Persia, så av Grekenland og til slutt av Romerriket. Setter vi dette inn i vers 4 får vi denne framstillingen: Det den tyggende gresshoppen Babylon lot være igjen, har den store gresshoppen Medo-Persia fortært. Det den store gresshoppenlot være igjen, har gresshoppelarven Grekenland fortært. Det gresshoppelarven lot være igjen, har den fortærende gresshoppen Roma fortært.
De tre første rikene har gjort det de kunne for å undertrykke Guds folk, og det fjerde riket holder fortsatt på for om mulig å utrydde Guds trofaste rest.
Vers 6) For et folkeslag har kommet opp mot Mitt land, sterkt og uten tall. Hans tenner er som løvetenner, og han har kjever som en løvinne.
Vers 7) Han har lagt Mine vintrær øde og ødelagt Mitt fikentre. Han har ribbet det og kastet det bort. Grenene på det er gjort hvite.
Vers 6 gir klare assosiasjoner til Babylon. Babylon er jo forklart som en løve i Daniel 7. Tre ganger beleiret Nebukadnesar Jerusalem, og til slutt ble alle bortført til Babylon, og Jerusalem og alle byene i Judea ble ødelagt og tempelet lagt i ruiner. Fikentreet bruker Jesus som et bilde på jødefolket i en lignelse, (Matteus 21,18-19). Selv om det ikke kommer tydelig fram at fikentreet er et bilde på jødefolket, er denne uttalelsen en profeti om jødenes endelikt som Guds spesielle folk.
Jesus visste hva som ventet Ham, og at jødene ville forlange Ham korsfestet. Fredag i påskeuken ble Jesus ført fram for folket av Pilatus, som sa til dem: «Se, kongen deres!» Men jødene ville ikke vite noe av Jesus, så de svarte Pilatus: «Bort med Ham, bort med Ham! Korsfest Ham! Pilatus sier til dem: Skal jeg korsfeste Kongen deres? Yppersteprestene svarte: Vi har ingen annen konge enn keiseren! (Johannes 19,15)». Abrahams kjødelige etterkommere, Israels 12 stammer, skulle båret frukt slik Gud forventet de skulle. De skulle bringe evangeliet ut til verden, men de isolerte seg og holdt seg klart adskilt fra andre folk og unnlot å forkynne budskapet om frelsen i Messias, Han de snart skulle korsfeste.
Selv om Guds folk, den gangen jødene, fikk lov til å reise hjem under Medo-Persisk styre ble de fortsatt undertrykket av dem. Da Grekenland erobret Medo-Persia ble de behandlet svært ille av Aleksander den stores etterkommere, og spesielt ille av Antiokus IV Epifanes.
Da romerne erobret de greske rikene fortsatte undertrykkelsen av Guds folk (jødene) fram til 132 da jødene ble forvist fra Jerusalem etter det mislykkede opprøret mot Hadrian, ledet av Bar Kokhva.
Den militære fasen til Romerriket begynte også å forfølge og undertrykke de kristne, noe den religiøse fasen til Romerriket fortsatte da kirken i Roma fikk makt, og har holdt på med dette uavbrutt til vår tid.
Vers 8) Klag slik en jomfru ombundet med sekkestrie, klager over sin ungdoms ektemann.
Vers 9) Grødeofferet og drikkofferet er revet bort fra Herrens hus. Prestene sørger, de som gjør tjeneste for Herren.
Vers 10) Marken ligger øde, jorden sørger. For kornet er ødelagt, mosten tørket inn, oljen er blitt borte.
Vers 11) Bøndene står igjen med skam, vingårdsmennene klager over hveten og bygget. For markens høst har gått tapt.
Vers 12) Vintreet har tørket inn, og fikentreet har visnet. Granatepletreet, palmetreet og epletreet, alle trærne på marken har visnet. Sannelig, gleden har visnet bort fra menneskenes barn.
Her ser vi resultatet når de bokstavelige gresshoppenes har fortært alt grønt før det kunne bli høstet inn. Dette var et bilde på det som skulle komme over Judea, om de ikke vendte om til Herren. Det er også en klar advarsel til oss i vår tid om at ødeleggelsen vil komme over oss dersom vi fjerner oss fra Gud. Det er bare hos Gud og Ham alene vi kan finne frelse.
Joel 1,13-20: Sorg over landet.
Vers 13) Bind opp om dere og klag, dere prester! Klag, dere som gjør tjeneste ved alteret! Kom, sitt hele natten i sekkestrie, dere som gjør tjeneste for min Gud. For grødeofferet og drikkofferet er holdt tilbake fra deres Guds hus.
Vers 14) Tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling! Samle de eldste og alle som bor i landet til Herren deres Guds hus, og rop til Herren.
Vers 15) Ve den dagen! For Herrens dag er nær. Den skal komme som en ødeleggelse fra den Allmektige.
Vers 16) Er ikke maten revet bort fra våre øyne, glede og fryd fra vår Guds hus?
Vers 17) Såkornet tørker inn under jordklumpene, lagerhusene ligger ødelagt. Låvene er revet ned, for kornet er tørket opp.
Vers 18) Å, hvor dyrene stønner! Kvegflokkene streifer omkring, for de har ikke noe beite. Selv saueflokkene lider under straffen.
Vers 19) Herre, jeg roper til Deg. For ild har fortært beitemarkene i ødemarken, og flammen har brent alle trærne på marken.
Vers 20) Også dyrene på marken lengter etter Deg, for vannbekkene er tørket ut, og ild har fortært beitemarkene i ødemarken.
Et ve-rop, som vi finner i vers 15 i dette kapitlet, varsler som vi ser dom og ødeleggelse. Går vi til Åpenbaringen finner vi ve-rop uttalt i sju forskjellige vers, og de retter seg a) mot verden generelt og mot b) en maktfaktor spesielt.
I Åpenbaringen 8,13; 9,12; 11,14 og 12,12 retter ve-ropene seg mot dem som bor på jorden, det vil si hele menneskeheten. I Åpenbaringen 8,13 står det: «Ve, ve, ve over dem som bor på jorden …». Dette er en advarsel om de kommende domshandlingene som vil falle over alle som bor på jorden i form av plager.
I Åpenbaringen 18,10; 18,16 og 18,19 derimot er det denne spesielle maktfaktoren ve-ropene retter seg mot: (vers 10) «De skal stå på avstand av frykt for hennes plage og si: Ve, ve den store byen Babylon, den mektige byen! For på én time er dommen din kommet» … (vers 16) Og de sier: ve, ve den store byen som var kledd i fint lin, purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostbare steiner og perler … (og vers 19) … De kastet støv på hodet og ropte, gråt og klaget og sa: Ve, ve denne store byen, hvor alle som har skip på havet ble rike ved hennes rikdom! For på én time er hun blitt lagt øde.
Når vi leser dette avsnittet ser vi at hele jorden lider, ikke bare menneskene men også dyrene og planeten Jorden også. Alle lider på grunn av det gresshoppene har gjort med jorden.
Herrens dag, Joel kapittel 2.
Joel 2,1-12: Blås i basunen.
Vers 1) Blås i basunen på Sion, og la alarmen lyde på Mitt hellige berg! Alle som bor i landet, skal skjelve. For Herrens dag kommer, for den er nær:
Vers 2) En dag med mulm og mørke, en dag med skyer og tett mørke. Som morgenrøden sprer seg over fjellene, kommer det et folk, stort og sterkt. Dets like har ikke vært fra evighet. Noe slikt skal det heller ikke komme etter det i årene som kommer, fra slekt til slekt.
Hvorfor skal det blåses i basunen? I gammel tid hadde vokterne som passet på bymurene alltid med seg et horn, eller basun. Når fienden nærmet seg ble det blåst i hornet for å varsle innbyggerne at noe var i ferd med å skje. Også når en ny konge skulle innsettes ble det blåst i basunen for å kunngjøre denne gode nyheten, og basunene ble brukt i forbindelse med de årlige høytidene for å kalle sammen folk.
Nå når historiens største begivenhet skal finne sted er det ikke annet enn rett og rimelig at det varsles av de vokterne som går på murene og speider etter Jesu gjenkomst at de blåser i basunene for å kjent at Herren kommer tilbake; «Se, brudgommen kommer …» (Matteus 25,6).
Det er nå Herrens dag kommer over oss som en storm. Det står at alle skal skjelve, for Herrens dag er en dag med mulm og mørke, en dag med skyer og tett mørke. Som morgenrøden sprer seg over fjellene, kommer det et folk, stort og sterkt. Dets like har ikke vært fra evighet. Noe slikt skal det heller ikke komme etter det i årene som kommer, fra slekt til slekt.
Både Sefanja og Amos viser oss det samme scenario:
- Sefanja 1,14-16 Herrens dag er nær, den store, den er nær og framskyndes raskt. Hør lyden av Herrens dag! Der roper den mektige bittert. Den dagen er en vredens dag, en dag med trengsel og nød, en dag med ruin og ødeleggelse, en dag med mulm og mørke, en dag med skyer og tett mørke, en dag med basun og krigsrop mot de befestede byene og mot de høye tårnene.
- Amos 5,18 Ve dere som lengter etter Herrens dag! For hvilken nytte får Herrens dag for dere? Den skal være mørke og ikke lys.
- Amos 5,20 Er ikke Herrens dag mørke og ikke lys? Er den ikke bekmørk, uten noe lysskjær i seg?
Det står at alle skal skjelve når Herrens dag kommer, men har alle mennesker grunn til å skjelve når Jesus kommer tilbake? Når Jesus kommer tilbake skal han jo utfri sitt trofaste folk, den lille rest som holder Guds Gud, Jesu tro og har profetiens ånd. Har disse grunne til å skjelve? Jeg mener det.
Alle vil skjelve den dagen, de ugudelige av redsel for hva som vil komme, fordi de har fått tilbudet om frelse men har avfeiet det som nonsense. Guds folk derimot vil skjeve av ærefrykt for Ham som kommer for å utfri dem.
Vers 3) En ild fortærer foran dem, og bak dem brenner flammen. Landet er som Edens hage foran dem, og etter dem er det som en forlatt ødemark. Sannelig, ingenting skal slippe unna dem.
Når Jesus kommer tilbake er det både for å utfri sitt folk, og straffe de ugudelige. Selv om dette er to forskjellige hendelser framstilles det i dette verset som to samtidige hendelser, men vi vet at de ugudelige vil få sin endelig straff etter de tusen år. Åpenbaringen 20,5 er vel det verset i Bibelen som beskriver denne situasjonen at et vers kan ta for seg to hendelser adskilt av tusen år: Men de andre døde ble ikke levende igjen før de tusen år var omme. Dette er den første oppstandelsen.
Når vi kommer så langt så vil alt som minner om synden brennes opp og utslettes en gang for alle.
Vers 4) De ser ut som hester og som stridshester, slik løper de.
Vers 5) Med en larm som av vogner springer de over fjelltopper. Det er som lyden av flammende ild som fortærer halmen, som et sterkt folk fylket til strid.
Her ser jeg igjen en klar link til 1) Åpenbaringen 9,7 som forteller om gresshoppene som lignet hester og som var klare til kamp, og til 2) Jesaja 47,17 som forteller at de er bare som halm og at ilden skal brenne dem opp.
Vers 6) Framfor dem vrir folkene seg i smerte. Alle ansikter blekner.
Vers 7) De løper som mektige menn, de klyver over muren som stridsmenn. Hver mann blant dem følger den veien han skal gå, og de bryter ikke ut av rekkene.
Vers 8) De dytter hverandre ikke til side. Hver av dem går fram på den bene veien han skal gå. Selv om de faller blant våpnene, stanser de ikke.
Vers 9) De løper fram og tilbake i staden, de løper på muren. De klyver inn i husene, de går inn gjennom vinduene som en tyv.
Disse fire versene gir assosiasjoner til det Johannes sier i Åpenbaringen 6,15-16: Og kongene på jorden, de store menn, de rike menn, hærførerne, de mektige menn, hver trell og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene. Og de sier til fjellene og klippene: Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! De ugudelige er livredde for hva som venter dem ved Jesu gjenkomst, og de forsøker alt som er mulig for å berge seg fra Guds vrede, men nytteløst.
Vers 10) Jorden skaker foran dem, himmelen skjelver. Solen og månen formørkes, og stjernene mister sin glans.
Vers 10 forteller oss at jorden skaker foran dem, himmelen skjelver. Solen og månen formørkes, og stjernene mister sin glans. Dette er motbildet til de hendelsene som skjedde på 1700- og 1800-tallet og som varslet overgangen fra profetisk tid til endetid.
31. oktober 1755, jordskjelvet i Lisboa,
19. mai 1780, solen formørket
Natten til 20. mai 1980, månen ble rød som blod
Natten til 13. november 1833, meteorittregnet
Vers 11) Herren løfter Sin røst rett foran Sin hær, for Hans leir er meget stor. For sterk er den som utfører Hans ord. For Herrens dag er stor og meget fryktinngytende. Hvem kan utholde den?Dette verset avslutter med: «Hvem kan utholde den?» som er samme spørsmål som Åpenbaringen 6,17: «Hvem kan da bestå?»
Også Malaki 3,2 beskriver denne dagen på samme måte. Men hvem kan holde ut den dagen Han kommer? Og hvem kan bli stående når Han viser Seg? For Han er som smelterens ild og som vaskerens såpe.
Joel 2,12-17: Et kall til omvendelse.
Vers 12) Men likevel, selv nå, sier Herren, vend om til Meg av hele deres hjerte, med faste, gråt og klage.
Vers 13) Så flerr deres hjerte og ikke deres klær! Vend om til Herren deres Gud, for Han er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn, Han angrer det onde.
Vers 14) Hvem vet om ikke Han vil vende om og angre, og etterlate Seg en velsignelse, et grødeoffer og et drikkoffer til Herren deres Gud?
Selv om Herrens dag er på trappene, så er det fortsatt tid til å vende til Gud. vi vet fra skriften og fra profetiens ånd at Nådedøren ikke vil lukkes før Jesus er ferdig med sin tjeneste i det himmelske tempelet. Det vi ikke evet er når Han er ferdig der. Det kan skje hvert øyeblikk. Vi vet også at hele verden må settes på den siste store lojalitetsprøven. Hvem vil du tilbe; Gud eller Satan? Hvilke bud vil du holde; Guds ti bud eller pavens ti bud. Disse spørsmålene er noe alle må ta stilling til når søndagsloven kommer.
Men Gud er en nådig Gud, full av barmhjertighet og kjærlighet, som ønsker å løpe alle i møte som vender seg til Ham og ber om tilgivelse. Gud har derfor reist opp et folk som skal forkynne dette budskapet i endetiden. Det er kanskje den vanskeligste oppgaven mennesker noen gang har fått av Gud, fordi hele verden slår seg sammen, og forener seg under paraplyen til kongen i nord – pavemakten. Men like fullt må vi forkynne det som har blitt lagt på oss.
Jona fikk et budskap til innbyggerne i Ninive. Vend om til Herren, hvis ikke kommer dommen om 40 dager og dere blir alle utslettet. Jona var kanskje den profeten som hadde best innsikt i Guds uendelige og grenseløse kjærlighet og nåde. Jona kranglet med Gud fordi han ville ikke dra til Ninive og forkynne domsbudskapet, fordi han var 100 % sikker på at dersom innbyggerne i Ninive angret og vende seg til Gud ville dommen utebli, og han sier i Jona 3,9: «Hvem vet? Gud kunne vende om og angre, ja, vende Seg bort fra Sin brennende vrede, så vi ikke skal gå fortapt».
Vers 15) Blås i basunen på Sion, tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling!
Det er nå dette begynner å bli interessant. En hellig forsamling ble fra gammelt av holdt på forsamlingens berg, og nå nærmer vi oss et av de mest misforståtte og forvridde uttrykkene i hele Bibelen: Harmageddon. Dette har blitt hyperaktuelt etter at krigen mellom Israel og Hamas brøt ut oktober 2023. Mange evangeliske og karismatiske kristne går nå å venter på den siste stor fysiske krigen som skal utkjempes på et sted kalt Harmageddon. Men hva er egentlig riktig?
Harmageddon, en fysisk krig mot Guds folk?
Åpenbaringen 16,16: Han samlet dem sammen på stedet som på hebraisk kallesHarmageddon.
Vi vet gjennom Bibelen og Profetiens Ånd at det som skjedde med Israel da de forlot Egypt vil skje igjen når vi kommer til det punktet på tidslinjen som tilsvarer Israels utgang fra Egypt. Etter den tiende plagen vil det utstedes en dødsdom over Guds folk, fordi verdens folk tror at det er de som ikke tilber det første dyrets bilde som er skyld i alle plagene som har hjemsøker jorden, all den tid de sju siste plagene ikke berører Guds trofaste rest i endetiden.
Den sjette skålen som beskriver Harmageddon, beskriver da i virkeligheten motbildet til det som hendte i Egypt da Farao forfulgte Guds folk for å utrydde dem. Da Israel allerede hadde dratt ut fra Egypt ble ikke dette regnet som en plage, men noe som fulgte etter alle de ti plagene hadde falt.
Det sies om Harmageddon (Åpenbaringen 16,16) at dette er den plassen hvor det siste store slaget mellom Kristus og Satan skal finne sted. Harmageddon har blitt forklart på mange måter, og den vanligste forklaringen er at det er en fysisk lokasjon i dagens Israel hvor den siste store krigen skal utkjempes. Men finnes det i så fall en plass i dagens Israel som heter Harmageddon, og er denne plassen stor nok til å ta imot to fysiske armeer, hvorav den ene, rytternes hær, er på 200 millioner soldater? (Åpenbaringen 9,16.) Det som er viktig i denne sammenhengen er hva Harmageddon er.
Han i vers 16 viser direkte tilbake til dragen i vers 13. bare dette burde være tilstrekkelig informasjon til å se at det ikke dreier seg om en krig mellom jordiske makter. Et annet interessant ord i dette verset er stedet. Det greske ordet for stedet er to´pos. Dette ordet oversettes med sted, plass, strøk, område, land, anledning og mulighet.
De som velger å oversette med en geografisk beliggenhet, mener at det mest trolig siktes til Megiddo-dalen, eller Jisreeldalen, eller Esdraelon-sletten som den også kalles, som strekker seg fra Karmelhøydenene og Karmelfjellet i vest og til Jordandalen i øst. Dette var Israels største slagmark fra gammelt av, og på dette stedet møttes briter og tyrkere i et stort slag under den 1. verdenskrig.
Dette er altså den bokstavelige oversettelsen, men ettersom dette er en profeti bør vi forstå ordene i en overført betydning. Da virker det mer logisk å oversette med anledning eller mulighet, og da i form av anledning eller mulighet til å sette opp et tankesett. Vi har da en situasjon hvor de ugudelige etter hvert setter opp et tankesett som går ut på å gi Guds trofaste folk skylden for all elendighet som rammer de ugudelige gjennom disse plagene, fordi de ser at plagene ikke rammer Guds trofaste rest, og derfor vil de prøve å drepe dem.
Harmageddon har opp gjennom tiden blitt forklart på mange måter, men vi må alle ta inn over oss at kampen mellom Kristus og Satan er en kamp som foregår på det åndelige plan, og at dette alltid må ligge som bakteppe for forståelsen av Bibelen. Spørsmålet er: Hvem skal få din tilbedelse?
Så langt vi vet finnes det ikke et geografisk sted som har blitt kalt, eller kalles Harmageddon. Vi må derfor finne ut av hva betydningen av ordet er.
For det første er ordet Harmageddon er sammensatt av to hebraiske ord, ‘har’ som betyr fjell, og ‘mo´ed’ (mageddón) som idet gamle testamente blir brukt for å beskrive en menighet eller en forsamling. Symbolikken her blir da fjell, som er det stedet der Gud har åpenbart seg gjennom historien, og menighet eller forsamling, som beskriver Guds folk.
I Jesaja 14,13 har Har-mo`ed blitt oversatt til nettopp forsamlingens berg, og dette henspiller på Salomos tempel som på Salomos tid lå nord for det gamle Jerusalem. Det har alltid vært Satans ønske og mål helt siden før han ble kastet ut fra himmelen å ta Guds plass, og vi kan da lese det slik at de tre urene åndene, med Satan i spissen, samler verdens folk på forsamlingens berg, i overført betydning, nettopp i den hensikt å tilrane seg Guds plass. Dette passer inn i fortellingen om gresshoppene som legger landet øde, ikke fysiske gresshopper men åndelige gresshopper som ødelegger Guds folk.
For det andre så må vi se på den andre delen av Harmageddon – mageddón, som det er to forskjellige forklaringer på.
Den første forklaringen er at mageddón skriver seg fra stedet Meggido, som vi finner blant annet i 1 Kongebok 9,15: «Dette er beretningen om de pliktarbeiderne som kong Salomo kalte sammen for å bygge Herrens hus, hans eget hus og Millo, muren rundt Jerusalem, Hasor, Megiddo og Geser» … // … og i Sakarja 12,11: «På den dagen skal det være stor sorg i Jerusalem, som sorgen ved Hadad-Rimmon på Megiddosletten».
Den andre forklaringen er at mageddón, er utledet av det hebraiske ordet mo´ed som gjennom hele det gamle testamente blir brukt for å beskrive når forsamlingen, eller menigheten skulle holde en fastsatt fest eller sammenkomst. Hva er det Joel 2,16 sier? Blås i basunen på Sion, tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling! Det skulle altså kalles inn til en sammenkomst, en hellig forsamling
Den første forklaringen plasserer Harmageddon som et geografisk sted – mageddón, og den andre forklaringen antyder en sammenheng med den store konflikten mellom Jesus og Satan. Ettersom det er denne konflikten som er bakteppet for mesteparten av Bibelen, og det at symbolikken i bruken av ordet peker på fjell, som er det stedet der Gud har åpenbart seg gjennom alle tider, tror jeg at vi bør anse det andre alternativet som den riktige forklaringen.
Som nevnt over så har Har-mo`ed blitt oversatt til forsamlingens berg i Jesaja 14,13, og det henspiller som sagt på Salomos tempel som på Salomos tid lå nord for det gamle Jerusalem, og for ordens skyld, Guds trone befinner seg i nord!
Joel 3,7 kaller stedet for Josjafats dal: «… da skal Jeg samle alle folkeslagene og føre dem ned til Josjafats dal. Der skal Jeg holde dom over dem for Mitt folk og Min arv Israels skyld, fordi de spredte dem blant folkeslagene, og fordi de delte opp Mitt land», (folkeslagene her er hedningfolkene).
Vi kan da lese det slik at de tre urene åndene samler verdens folk på forsamlingens berg, for å ta Guds plass. Det ser kanskje ut til å være en motsetning her, men forklaringen er at Bibelen her beskriver en typologi. Josjafats dal var det stedet der Gud grep inn og stred for sitt folk. Jerusalem er et bilde på Guds folk. Så det Bibelen forteller oss her er at Gud vil gripe inn og stride for sitt folk på nytt.
I Åpenbaringen 16,12 har vi et uttrykk vi bør se nærmere på: Kongene fra øst. Hvem er kongene fra øst, og hvilken rolle spiller de i denne kampen? Det er som vanlig mange forskjellige fortolkninger av hva disse kongene fra øst er, og ikke minst hvem de er. Og nok en gang så nevnes Østens riker, Kina, Russland, Tyrkia, eller en koalisjon av disse.
Dette har endret seg underveis i historien, fordi de som velger tolkninger som ikke legger Bibelske prinsipper til grunn velger de nasjonene som får størst oppmerksomhet i nyhetsbildet. Dette må bare bli feil. Man kan ikke bruke dagsaktuelle nyheter, fordi det som passet i går, det passer ikke i dag, og i morgen er det nok et nytt alternativ. Det er en inkonsekvent fortolkning, og både forvirrer og ødelegger mer enn det hjelper til med forståelsen.
Som vi ser av teksten under den sjette skål, så skilles det klart mellom kongene fra øst, og de tre urene åndene. De viser seg på to vidt forskjellige måter. Veien skal ryddes for kongene fra øst, mens de urene åndene kommer ut av munnen til dragen, dyret og den falske profeten. Vi har imidlertid noen tekster i Bibelen som gir oss klare holdepunkter på hvem eller hva det er snakk om. I Markus 1,2-3 leser vi om døperen Johannes som skulle gjøre veien klar for Jesus Kristus: «Som det står skrevet hos profetene: Se, Jeg sender Min budbærer foran Ditt åsyn. Han skal bane Din vei foran Deg. Røsten av en som roper i ødemarken: Forbered veien for Herren! Gjør Hans stier rette!»
I Malaki 3,1 leser vi dette: «Se, Jeg sender Min budbærer, og han skal berede veien for Mitt åsyn. Herren som dere søker, skal brått komme til sitt tempel, paktens Engel, som dere med glede lengter etter. Se, Han kommer, sier hærskarenes Herre» … og i Jesaja 40,3: «Det lyder en røst fra en som roper i ødemarken: Rydd Herrens vei! Gjør hovedveien for vår Gud jevn gjennom ørkenen».
Kongene fra øst er et bilde på Jesu gjenkomst når Han kommer sammen med Sine engler. Jesus kommer fra øst, noe som ligger implisitt i Matteus 24,27: «For som lynet kommer fra øst og blinker til vest, slik skal også Menneskesønnens komme være». Dette er en fortolkning som ligger fast og som er helt uavhengig av dagsaktuelle riker som kommer og går.
På grunnlag av dette har vi nå fått et bakteppe, og da er det lettere å fange tråden. Nordvest i Josjafats dal, Jisreeldalen, eller Megiddo-dalen som den også kalles, ligger det et fjell som heter Karmel. Det var her på Karmel at Elia satte folket på valg. (Se 1 Kongebok 18.) Dagsorden den gangen på Karmelfjellet var den samme som den er i dag. Hvem vil dere tjene, Herren Gud, eller Ba´al?
Josjafats dal, Megiddo-dalen og Harmageddon beskriver det samme, det er det samme stedet, og vi kan egentlig kalle det for valgets dal. Dette er en fortolkning som vil være like gyldig i den aller siste endetid som i går, nettopp fordi vi alle sammen kommer til å bli satt på det siste og ultimate valget, vi må alle velge hvem vi vil følge og tilbe, Gud eller Satan.
Dette er nøyaktig det samme valget Guds folk fikk av Elia på Karmel, og det er dette kampen mellom Jesus og Satan i korthet går ut på. Nå i endetiden er det den tredje Elias, eller syvendedags adventistene, som setter folket på dette valget, og spørsmålet er fortsatt det samme: Hvem vil dere tjene, Herren Gud, eller Ba´al gjennom menneskebud?
Denne kampen om tilbedelse foregår på en plass som Bibelen kaller Harmageddon. Denne kampen utkjempes ikke på en geografisk lokasjon som vi kan finne på verdenskartet, men denne kampen utkjempes i virkeligheten inne i ditt og mitt hode, i ditt og mitt sinn. Alle må en eller annen gang foreta et valg før nådedøren lukkes. Hver gang et menneske dør lukkes nådedøren for vedkommende.
Det valget vedkommende hadde tatt i dødsøyeblikket vil følge vedkommende inn i evigheten, og dette kan kalles den individuelle nådedøren. Det er også en kollektiv nådedør som vil bli lukket når Jesus er ferdig i det himmelske tempelet, og de valgene vi da har gjort vil følge de levende inn i evigheten.
Kampen Guds trofaste rest må utkjempe vil ikke være over, men den vil intensiveres også etter at nådedøren har blitt lukket og Guds rest har blitt beseglet, for fortsatt er ikke plagene de ugudelige må gjennomgå over, og heller ikke prøvelsene Guds folk blir utsatt for er over. Denne kampen har pågått i lange tider allerede og vil som sagt intensiveres når vi nærmer oss endetiden, og kampen vil bare bli verre og verre for Guds trofaste rest helt til vi ser Frelseren komme på himmelens skyer for å forløse sin trofaste rest.
Guds rest i endetiden vil på et tidspunkt bli utfridd fra endetidens Egypt, og det vil skje kort tid etter den siste plagen har falt over verdens folk. Når kongene fra øst kommer, etter at den siste plagen har falt over jorden, er dette siste akt i verdens historie slik vi kjenner den. Jesus kommer tilbake til jorden for å utfri sitt trofaste folk på en mirakuløs måte.
Da Israel hadde krysset Rødehavet, og sett at Gud hadde tilintetgjort deres fiende for alltid, sang de en sang for å lovprise Gud for det Han hadde gjort for dem. Gud hadde holdt sitt løfte og forløst dem fra undertrykkeren.
I Åpenbaringen 14,3 leser vi at Gud trofaste rest i endetiden, de som har blitt beseglet med den levende Guds segl, også synger en sang til Guds ære fordi de har opplevd og ikke minst overlevd noe som ingen andre har opplevd før dem, og der et derfor de: «… synger en ny sang foran tronen, foran de fire livsvesener og de eldste. Og ingen kunne lære den sangen, uten de ett hundre og førtifire tusen som var frikjøpt fra jorden».
Vers 16) Samle folket, hellige forsamlingen, kall sammen de eldste, samle barn og spedbarn! La brudgommen gå ut fra sitt rom og bruden fra sitt kammer.
Vers 17) Prestene, de som gjør tjeneste for Herren, skal stå gråtende mellom forhallen og alteret. De skal si: Spar Ditt folk, Herre, og overgi ikke Din arv til spott, så folkeslagene skulle få herske over dem. Hvorfor skulle de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
Om Joels bok omhandler endetiden, hvem er da disse prestene som gjør tjeneste for Herren i endetiden? Opphørte ikke prestetjenesten da Jesus døde på korset?
De som står gråtende mellom forhallen og alteret er Guds rest i endetiden som ber for de av Guds folk som fortsatt befinner seg i Babylon om at de må komme ut fra henne (Åpenbaringen 18,4), slik som Abraham gjorde for de rettferdige som måtte befinne seg i Sodoma, Gomorra og deres søsterbyer. Peter sier det slik: Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk, Han som kalte dere ut av mørket og inn i Sitt underfulle lys, (1 Peters brev 2,9).