«Herre, er det få som blir frelst?» Jesus ble møtt med dette spørsmålet da han var på vei mot Jerusalem den siste påsken (Lukas 13,23). Vi vet ikke hvem som spurte, men spørsmålet er blitt stilt av mange mennesker til alle tider, selv om det kanskje ikke så ofte er blitt tatt opp til debatt. Hvordan vil det gå med naboen vår, som nettopp gikk bort? Og hva med vår gamle tante, som vi fulgte til hennes siste hvile i forrige uke?
La oss aller først slå fast at Jesus ikke gir noe fikst og ferdig svar på spørsmålet. Han svarer derimot med å oppfordre til kamp: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange port! For Jeg sier dere: Mange skal søke å komme inn, men ikke være i stand til det», (Lukas 13,24.) Jesus ønsker altså at vi ikke skal bruke tid og krefter på å spekulere i hvor mange prosent av verdens befolkning som blir frelst. Vi skal derimot bruke tiden og kreftene på å sørge for å komme inn der selv – og selvfølgelig hjelpe andre med å komme inn gjennom den trange port.
Likevel behøver vi ikke avvise spørsmålet helt. Selv om vi ikke gir oss i kast med himmelsk prosentregning, ligger det i spørsmålet noen interessante og viktige premisser som vi gjør klokt i å gå nøyere inn på. Egentlig bør alle spørsmål som angår frelsen og det evige liv, engasjere oss – bortsett fra, som sagt, selve de numeriske spekulasjonene.
Temaet frelse er så omfattende behandlet i Bibelen at det vil føre for langt å ta opp saken i sin fulle bredde her og nå. La oss bare nevne det aller viktigste. Jesus har selv sagt: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt», (Markus 16,16).
«Og dette er Hans vilje som har sendt Meg: At hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og Jeg skal reise ham opp på den siste dag», Johannes 6,40.
En tro på Jesus og at hans frelsesverk gjelder den enkelte av oss, er selve inngangsbilletten til Guds rike. Merk at ordet i Markus 16,16 også er tydelig på at den som ikke tror, vil blir fordømt, eller gå fortapt. Det er likevel viktig å understreke at det å tro på Jesus innebærer lydighet mot Herrens bud og lover:
«Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje», Matteus 7,21.
På bakgrunn av dette Jesus-ordet og noen andre kan det være nærliggende å trekke den slutning at vi må gjøre gode gjerninger for å bli frelst. Guds ord lærer oss ikke at gode gjerninger er nødvendig for frelsen, men snarere at gode gjerninger kommer som en frukt av vår omvendelse og frelse. Og dersom den frukten uteblir, henger frelsen i en tynn tråd, jfr. Matteus 7,21. Ettersom en nærmere drøftelse av denne siden av saken ikke er hovedpoenget i denne artikkelen, vil vi ikke gå dypere inn på det nå.
Mange av verdens befolkning er ikke spesielt religiøse, og et økende antall er erklærte ateister. Derfor er heller ikke kunnskapen – og for den saks skyld interessen – for Guds ord særlig stor. Vi har grunn til å tro at en stor del av de religiøse impulsene folk mottar, er det folk får med seg når de går i kirken i barnedåp, konfirmasjon og begravelser. Bibelen er en ukjent bok for de fleste, der den står nedstøvet i en bokhylle eller ligger i en kasse på loftet. Og når folk da kommer i kirken ved livets store begivenheter, er det et heller forvrengt budskap de får høre, kanskje særlig i begravelsene. Presten taler om Guds kjærlighet og omsorg, og hvordan vi nå legger den avdøde i Guds hender. Samtidig leses noen vakkert utvalgte ord fra Bibelen som underbygger bildet av Guds kjærlighet. Alle vet imidlertid at den avdøde, som nå ligger i kisten i koret, brydde seg om verken Bibelen eller kristendommen; tvert imot var han en liten kjeltring, som både bannet og drakk en god del. Men Guds kjærlighet overvinner alle hindringer, får de fremmøtte vite.
Jeg er stygt redd for at de mange begravelsene med de vakre ordene om Guds kjærlighet har gitt folk flest et galt bilde av Bibelens budskap. Når de har reist hjem etter seremonien og minnesamværet i menighetshuset, er det trolig få som sitter med en alvorsfølelse som driver dem til å slå opp i den nedstøvede Bibelen for å finne mer utfyllende svar. Jeg vil heller tro at de fleste tenker omtrent i disse baner, dersom deres tanker i det hele tatt svinger innom det religiøse: «Ja, ja, vi kan bare slappe av. Gud er god, han tar hånd om oss, så sant han eksisterer et sted der ute.» Og deretter vender tankelivet straks tilbake til viktigere ting! som hytteturen neste helg eller hvordan vi skal hanskes med en ufordragelig kollega som synes å tro at han eier hele verden.
Her vender min tanke tilbake til svaret Jesus gav på veien til Jerusalem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange port!» (Lukas 13,24.) I disse ordene ligger et tydelig alvor, en antydning eller en påminnelse om at det kan koste noe å komme inn i Guds rike. Og at vi kanskje til og med må foreta oss noe. Verbet «å kjempe» ansporer ikke akkurat til passivitet! La oss i tillegg til Jesu egne ord lese hva apostelen Paulus har sagt om saken: «Derfor, mine kjære, slik dere alltid har vært lydige, ikke bare da jeg var hos dere, men mye mer nå ved mitt fravær, så arbeid på deres egen frelse med frykt og beven,, (Filipperne 2,12).
«Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter Meg, er Meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for Min skyld, skal finne det». [Matteus 10,38-39 (Jesus)].
For øvrig er det beste naturligvis å lese ordene i en større sammenheng. Dersom en leser Det nye testamente i sin helhet, vil en snart måtte erkjenne at en litt lunken og dvask allmennreligiøsitet ikke holder mål i Guds ord. Det er ikke min hensikt å skape uro for noen med det jeg skriver, men spørsmålet om frelse er så grunnleggende og viktig at vi ikke kan unnlate å påpeke hva Bibelen sier om saken.
Til slutt: Det er riktig at Vår Herre er raus og ønsker det beste for alle, også frelse og evig liv. Likevel går det en grense. Som en bekjent illustrerte frelsen med en gang for mange år siden: «Dersom jeg rekker ut hånden med en hundrelapp og tilbyr deg den, hva skal til for at den skal bli din? … … Jo, du må rekke ut din hånd og ta imot den». Slik er det også med frelsen: Den er en gave som må tas imot av den enkelte av oss. Og deretter kan omvendelsens frukter begynne å vokse fram, sakte, men sikkert.
Forfattet av Frank Erland Aaserud
Alle bibeltekster er fra Bibelen Guds Ord 1988.