Hva er tidligregnet, og hvordan kan det ha noe med oss å gjøre?
La oss først se på når tidligregnet falt. Vi kan sette er dato for når dette regnet falt, og ifølge Ellen G. White falt tidligregnet på pinsedagen i år 31, som ifølge den jødiske kalenderen var den sjette dagen i den tredje måneden, Sivan. Følgende tre sitater er oversatt fra den engelske utgaven av Det skal skje i de siste dager.
I lydighet mot Kristi befaling ventet disiplene i Jerusalem på at Faderens løfte skulle bli oppfylt – at Den Hellige Ånd skulle bli utøst. Men de satt ikke å ventet uten å gjøre noe. Det står at de hele tiden var i tempelet og lovpriste Gud, (se Lukas 24,53), (Engelsk utgave Last Days Events 184.1).
«Mens disiplene ventet på at løftet skulle bli oppfylt, ydmyket de sine hjerter i sann omvendelse
Og bekjente deres vantro. De ba oppriktig om å bli i stand til å møte mennesker og i deres daglige omgang med dem at de kunne si noe som ville bringe syndere til Kristus. Alle uenigheter og ønsker om å være den største ble lagt til side, og de knyttet seg tett sammen i et kristent fellesskap». 183.3 (Engelsk utgave Last Days Events 184.2).
«Først etter at disiplene var blitt fullstendig enige og ingen lengere strebet etter den høyeste stillingen ble Ånden utøst over dem. Åndens utgytelse i disiplenes dager var begynnelsen til tidligregnet, og dets resultat var vidunderlig. Like til tidens avslutning vil Ånden være nær den sanne menighet». 183.3. (Engelsk utgave Last Days Events 184.3).
Tidligregnet er altså Den Hellige Ånd som ble gitt til Guds trofaste menighet på pinsedagen i Jerusalem i år 31 e.Kr. Gud har lovet oss at Ånden skal være med Hans trofaste rest helt til den ytterste dag.
Også her kan vi sette det hele inn i en typologisk ramme. Bilde er som vi vet landbruket i Midtøsten. Da sommeren er en tørketid i Midtøsten blir jorden tørr og hard. Derfor er tidligregnet nødvendig for å gjøre jorden myk og fuktig nok til å ta imot såkornet slik at det kan spire. Motbildet er den åndelige betydningen av dette. Det naturlige menneskets hjerte er tørt og hardt, og det er ikke mottakelig for Guds ord. Menneskene trenger derfor tidligregnet for å bløte opp de harde hjertene og gjøre mennesket mottakelig for evangeliet.
På samme måte som tidligregnet virket på den tørre landbruksjorden i Midtøsten virker tidligregnet også inn på alle som tar imot Jesus som sin frelser. Fordi før en omvendelse kan finne sted må evangeliet såes, men det kan ikke spire dersom hjertet er hardt og tørt. Derfor kommer Den Hellige Ånd med tidligregnet slik at når frøet blir sådd ligget alt til rette for at frøet kan spire, slå rot og vokse. Jorden som frøet såes på må altså være behandlet slik at den er myk og fuktig når frøet såes slik at det spirer.
Hvem mottar tidligregnet?
Tidligregnet er gitt til alle mennesker fordi Gud er rettferdig, og fordi Gud ønsker at alle skal bli frelst. I Matteus 5,45 sier Jesus: Slik skal dere være som barn av deres Far i himmelen. For Han lar Sin sol gå opp over onde og gode, og Han lar det regne over rettferdige og urettferdige. Joel sier at Guds ånd skal utøses over alt kjød, (Joel 3,1).
Gud har altså i sin visdom gjort det slik at Han lar alle mennesker over hele verden få samme mulighet. Vi har blitt gitt tidligregnet for å forberede oss på frelsen i Jesus Kristus. Men det er ikke før vi tillater det frøet som blir sådd i våre hjerter å spire, slå rot og vokse opp at Gud vil gi oss senregnet slik at vi kan forkynne evangeliet og forberede oss på Jesu gjenkomst.
Hva er tidligregnet, når faller det, hvem mottar det og hvorfor?
I Salme 84,6-8 leser vi: Salig er det menneske som har sin styrke i Deg, de som har fått pilegrimsveien lagt ned i sitt hjerte. Når de går gjennom Baka-dalen, gjør de den til en kilde. Selv tidligregn dekker den med velsignelser. De går fra kraft til kraft. Hver og en stiller seg fram for Gud på Sion.
Mange mener at Baka-dalen er det samme som Refaim-dalen. Det var her at kong David vant en fullstendig seier over filisterne etter å ha mottatt gudommelig veiledning, (se 2 Samuel 5,17-25 og 1 Krønikerbok 14,8-12). Derfor har altså Gud i sin visdom gjort det slik at Han lar alle mennesker over hele verden få samme mulighet. Vi har blitt gitt tidligregnet som skal forberede oss på frelsen i Jesus Kristus som kommer gjennom forkynnelsen. Men det er ikke før en tid etter vi tillater det frøet som blir sådd i våre hjerter har slått rot og vokst opp at Gud vil gi oss senregnet.
Da disiplene var samlet på pinsedagen i Jerusalem år 31 falt tidligregnet over menigheten. Ellen G. White skriver i Ord som lever: «Disse scenene skal gjenta seg, og det med enda større kraft. Utgytelsen av Den Hellige Ånd på pinsefestens dag var tidligregnet. Men senregnet vil bli enda mer overstrømmende. Ånden venter på at vi skal kreve den og ta imot den. Kristus skal igjen bli åpenbart i sin fylde gjennom Den Hellige Ånds kraft. Mennesker vil oppdage hvor verdifull den fine perlen egentlig er. Og med apostelen Paulus vil de si», (78.2) «det som før var en vinning for meg, ser jeg nå som et tap på grunn av Kristus. Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus», (78.3).
I Slektenes Håp skriver Ellen G. White om hva vi bør forkynne. Vi bør forkynne Guds ord, rent og uforfalsket, og ikke det hun kaller menneskelige spekulasjoner. Med dette mener hun forkynnelse som ikke bygger på Bibelens ord, men fortolkninger som den enkelte som forkynner det falske budskapet suger fra sitt eget bryst og sin egen fantasi. Bibelen er en fantastisk bok fordi den tolker og forklarer seg selv når vi studerer den under bønn og med Den Hellige Ånds ledelse. Hun sier: «Forkynn Guds ord i stedet for menneskelige spekulasjoner. Kristne mennesker bør legge bort uenighet og splid og overgi seg til Gud for å frelse de fortapte. Når de i tro ber om velsignelsen, vil den komme. Utgytelsen av Ånden i apostlenes dager var tidligregnet (høstregn), og det ble veldige resultater. Men senregnet (vårregn) vil bli enda rikeligere» (631.4).
Tidligregnet har oppfyller med andre ord to hensikter. For det første så skal tidligregnet forberede hjertet til å ta imot Kristus som frelser. Dette er det samme som når det virkelige regnet bløter opp jorden slik at såkornet kan spire. For det andre så er det for å forberede de enkelte kristne på den oppgaven som ligger foran dem.
Men fordi vi stort sett er i mangel av helligelse og gudsfrykt når vi ikke opp til den standarden som Gud forlanger av sitt folk som skal forkynne endetidsbudskapet. Vi er nødt til å ydmyke oss for Gud, gå ned på kne, være lærevillige og granske Bibelen – ikke bare lese den som en hvilken som helst annen bok, men undersøke Bibelen grundig for å få vite hva Gud forventer av oss, og krever av oss. Ellen G. White sier i Veiledning for menigheten vol. 2 dette: Ikke en eneste av oss kommer noen gang til å få Guds segl så lenge det er en plett eller rynke på vår karakter. Det overlates til oss å rette på våre karaktermangler og å rense sjelens tempel fra enhver besmittelse. Da vil senregnet falle på oss på samme måte som tidligregnet falt på disiplene på pinsefestens dag, (56.2).
I Veiledning for menigheten vol. 3 sier Ellen G. White at «de troende må legge vekk all splid og overgi seg helt til Gud for å frelse de fortapte», (167.6). Dersom vi oppfordrer til splid på noen som helst måte vil vi være fortapte. Hvordan passer så dette med den striden som er i ferd med å rive Guds endetidsmenighet i filler? Våre ledere på alle nivåer, både lokalt og sentralt, må klatre ned fra den høye pidestallen de selv har satt seg på, legge alle stridigheter til side og komme sammen på samme sted i åndelig forstand og være med samstemt sinn før kirken som et hele vil få tidligregnet. Så lenge det er stridigheter er de ikke på samme sted åndelig.
Kirkens ledere lurer på hvorfor det ikke er vekst på verdensbasis. Denne veksten uteblir fordi de er mer opptatt av å ha rett i spørsmålet om ordinasjon av kvinner enn å søke enhet og samstemthet. De står midt i verdens største jungel, og ser ikke skogen for bare trær. Ellen White sier i Veiledning for menigheten vol. 3: «Hvis de ber i tro om velsignelsen som er lovet, så vil den komme, (167.6). Og jeg legger til at vi også åndelig må være på det stedet apostlene var i Jerusalem da tidligregnet ble utøst over dem på pinsedagen. Ellen G. White fortsetter i Veiledning for menigheten vol. 3 med dette, hvor hun også siterer Sakarja: Utgytelsen av Ånden i apostlenes dager var tidligregnet, og følgen av dette var herlig. Men senregnet vil bli enda rikeligere. Hvordan lyder løftet til dem som lever i disse siste dager? (167.6). «Vend tilbake til festningen, dere fanger som har håp. Også i dag forkynner Jeg at Jeg skal gi deg dobbelt igjen.», (Sakarja 9,12). «Be Herren om regn i senregnets tid. Herren lager tordenskyer. Han skal gi dem byger av regn, så enhver får vekster på marken», (Sakarja 10,1).
Som enkeltmedlemmer kan vi få både tidligregnet og senregnet, men som kirkesamfunn er uoverensstemmelsene våre for store og kaster mørke skygger over menigheten. Det er derfor en illusjon å tro at den velsignelsen vi håper på skal utøses over vårt kirkesamfunn om vi ikke legger vekk alle uoverensstemmelser.
Hva er senregnet, når faller det, hvem mottar det og hvorfor?
Nå er det nok ikke slik at det åndelige tidligregnet og senregnet har sine spesielle tidsepoker, men de overlapper hverandre slik som det bokstavelige tidligregnet og senregnet gjorde det i Midtøsten. For at det som var sådd og plantet skulle kunne modnes måtte senregnet komme. Slik er det også med det åndelige senregnet, det må falle over Guds trofaste rest for å modne dem til innhøstingen. Vi kan med andre ord ikke klare oss uten den ene av de to. Vi må først bli gitt tidligregnet for i det hele tatt å ha en mulighet til å kunne ta imot Kristus som vår frelser, og når det er gjort er vi fortsatt avhengige av tidligregnet for å forberede oss for den oppgaven Gud har tiltenkt oss, for til slutt, å gi oss senregnet for å forberede oss på innhøstingen.
Når vi ser på hva som skjedde i Jerusalem og hva profetiens ånd sier om dette ser vi at Jesu disipler, og alle de som var samlet i det øvre rom, fikk tidligregnet. Vi kan gå ut fra at alle disse hadde mottatt tidligregnet for å kunne ta imot Kristus som sin frelser før pinsedagen, og da pinsedagen sier Ellen G. White at de fikk tidligregnet for å forberede dem på å forkynne evangeliet.
I endetiden har Gud et spesielt folk som vil forkynne de tre englers budskap, og dette vil føre til en stor vekkelse. Denne vekkelsen vil være større enn vekkelsen som skjedde i Jerusalem på pinsedagen. I forbindelse med dette sier Ellen G. White følgende: Det er i dag dere må overgi dere til Gud så han kan, danne dere til kar han kan miskunne seg over og som er skikket for hans tjeneste. Det er i dag dere nå overgi dere til Gud, så dere kan bli fri for egenkjærlighet, misunnelse, onde tanker, strid og alt som kan vanære Gud. Det er i dag dere må bli renset så dere kan være beredt for velsignelsen fra det høye, for senregnet. For senregnet kommer, og Guds velsignelse vil fylle enhver som er renset for all urenhet. Det er nå vi må overgi oss til Kristus, så vi kan bli beredt for den tid da velsignelsen kommer fra Herren, beredt til å bli døpt med Den Hellige Ånd, (På fast grunn 187.2).
I Joel 3,1-2 fortelles det at Gud i de siste dager vil utøse sin Ånd over alt kjød. Gud gjør ingen forskjell på menneskene, men det skal jeg komme tilbake til om en liten stund. Joel 3,1-2 er en sentral profeti om tidligregnet og senregnet: Deretter skal det skje at Jeg skal utøse Min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal ha syner. Også over trellene og trellkvinnene skal Jeg utøse Min Ånd i de dager.
Nå vil nok mange si at Joel 3,1-2 ble oppfylt på pinsedagen da Ånden falt over disiplene. Det er også helt rett, men åndsutgytelsen eller senregnet ville ikke ha blitt nevnt som en framtidig hendelse som vil etterfølge endetidstegnene som vi finner i flere av Bibelens bøker, bl.a. i Matteus 24,7; 24,29; Åpenbaringen 6,12-13, og i Joel 3,3-5, dersom det ikke skulle finne sted en tilsvarende vekkelse i endetiden også. For det var jo en vekkelse som skjedde i Jerusalem den gangen, en vekkelse forårsaket av åndsutgytelsen eller tidligregnet som falt over apostlene.
Jeg tror det er lurt å ha i tankene de endetidstegnene som Joel kommer med i de følgende versene. Kapittel 3,3-5 forteller oss: Jeg skal la tegn vise seg på himmelen og på jorden: Blod, ild og røyksøyler. Solen skal forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og fryktinngytende. For det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være utfrielse, slik Herren har sagt, blant de overlevende, dem Herren kaller.
Det er også et annet aspekt med senregnet som jeg allerede har nevnt. Senregnet skal forberede Guds trofaste rest på de kommende begivenhetene. Åpenbaringens kapittel 6 avsluttes med et spørsmål i vers 17: For Hans vredes store dag er kommet, og hvem kan da bestå?
For å kunne stå imot alle forførelser som de falne kirkene vil forkynne er vi nødt til å ha hjelp av Den Hellige Ånd. Vi må ha guddommelig hjelp til å kunne skjelne mellom sannhet og løgn når Satan vil manifestere seg som en lysets engel. Da må vi være fast forankret i Kristi lære så vi ikke lar oss føre til fall. Hele verden og de falne kirkene vil se på Guds trofaste rest i endetiden som en gjeng med tullinger, opportunister og kjettere som ikke vil følge alle de andre, og som etter hvert vil bli forfulgt for deres tro.
Når Gud utøser sin Ånd, eller senregnet, så vil både menn og kvinner profetere, unge menn skal se syner og de gamle skal drømme. Dette er et forvarsel på at det snart vil skje store ting. Jesu gjenkomst er like rundt hjørnet. Fortsatt er det mulig å omvende seg, men snart vil nådens dør lukkes.
Profetien sier at solen skal forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer. Herrens dag er Jesu gjenkomst og den siste dagen i jordens historie slik vi kjenner den i dag. Disse tegnene er gitt til menneskene slik at de som hører Guds stemme skal kunne omvende seg, for som det står videre i profetien, hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
Da Johannes fikk se synet om de sju segl i Åpenbaringen kapittel 6, så han kirkens historie fra urkirken ble grunnlagt og fram til Jesu gjenkomst, og det han så var ikke noe lystig historie. Kapittelet avsluttes som sagt i vers 17 og stiller følgende spørsmål etter at Johannes hadde sett all elendighet som skulle ramme Guds trofaste rest, «hvem kan da bestå?»
Svaret på spørsmålet kommer i det vi kaller kapittel 7 og som forteller at det bare er de 144 000 som kan bestå. Men hvorfor bare de 144 000?
Fordi det er disse som lever evangeliet og gjør Herrens velbehag og holder seg til det Gud forlanger av oss i 3 Mosebok 26,1-4 og Apostlenes gjerninger 1,14; 2,1 (se over) hvor Gud sier …
… at vi ikke skal lage oss avguder …
… at vi ikke skal reise opp utskårede bilder eller steinstøtter …
… at vi ikke skal sette opp steinstøtter som vi kan tilbe …
… at vi skal holde Guds sabbat og vise ærefrykt for Guds helligdom …
… at vi følger Guds lover …
… at vi holder Guds bud …
… at vi holder oss samstemmig til bønnen og påkallelsen …
… at vi er på samme sted (åndelig sett).
Åpenbaringen 14,4 beskriver dem slik: «Dette er de som ikke var blitt urene med kvinner, for de er som jomfruer. Dette er de som følger Lammet hvor Han enn går … …» … … og jeg legger til: helt til skafottet om så må være!
Men, det som vil føre fram til at senregnet faller er en serie av endetidshendelser. Flere av profetiene som angår endetiden vil være oppfylt. De tre første av de siste ti plagene vil være en realitet, og snart vil en verdensomspennende søndagslov, eller et sett av søndagslover uansett hva slags innpakning de vil få, bli implementert og dette avslutter trengselstiden hvor Guds trofaste rest vil bli forfulgt på en måte verden aldri har sett tidligere.
Alle de som lever under denne tiden må velge hvilken side de vil være på og hvilke bud de vil holde. Vil de velge Gud og Guds ti bud eller velger de paven og pavens ti bud?
Det valget hver enkelt gjør her vil følge dem inn i evigheten. De som velger pavens ti bud tar dyrets merke, mens de som velger Gud ti bud er de som Åpenbaringen 14,12 beskriver slik: «… de som holder Guds bud og Jesu tro», og de «følger Lammet hvor Han enn går» (Åpenbaringen 14,4) og de «holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd» (Åpenbaringen 12,17) som er «profetiens ånd» (Åpenbaringen 19,10).
Det er disse som utgjør den gruppen som kalles de 144 000 og som, når tiden er inne, blir beseglet med den levende Guds segl. Dette er de hellige, Guds lille rest, og når de har blitt merket med Guds segl er de utenfor djevelens rekkevidde, eller som det står i Salme 91,7: Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd, deg nærmer det seg ikke.
Men til tross for denne store trengselen vil Gud holde nasjonene tilbake slik at de tre englers budskap (Åpenbaringen 14,6-11) skal kunne forkynnes med fylde og salvelse for siste gang og da sammen med det høye rop (Åpenbaringen 18,1-4). Disse budskapene vil forkynnes helt til Jesus kommer tilbake, og mange vil omvende seg i de siste dagene, helt fram til Jesus forlater det himmelske tempelet. Da lukkes nådedøren, og alles skjebne er avgjort.
Når senregnet faller rundt den tiden før de sju siste plagene begynner å falle, og like før Jesus forlater det aller helligste i det himmelske tempelet, så er det for å gi kraft til sitt trofaste folk, den lille rest, og for å gi kraft til forkynnelsen av de tre englers budskap og det høye rop. Like uredde som apostlene var på pinsedagen i Jerusalem, og uten å frykte konsekvensene av ikke å innordne seg verdens fyrster, vil Guds lille rest stå fram og forkynne de tre englers budskap sammen med det høye rop, og helt fram til nådedøren lukkes vil mennesker komme ut av Babylon (Åpenbaringen 18,4) og bli frelst.
Forberedelsen er også knyttet til Rystelsen som vil ryste menigheten i endetiden. I Veiledning for menigheten bind 1 forteller Ellen G. White om et syn hun hadde: Engelen sa: «Gud vil gjøre dette arbeid mer og mer inngripende for å prøve og forsøke hver enkelt blant sitt folk». Noen er villige til å gå med på ett punkt. Men når Gud fører dem til et annet avgjørende punkt, unnskylder de seg og holder seg tilbake fordi de finner at det direkte rammer en eller annen kjær avgud. Her har de anledning til å se hva det er i deres hjerter som lukker Jesus ute. Det er noe de verdsetter høyere enn sannheten, og deres hjerter er ikke beredt til å ta imot Jesus. Enkelte mennesker blir prøvd og forsøkt i lengre tid, for at det må kunne vise seg om de vil gi avkall på sine avguder og akte på rådet fra det sanndru vitne. Dersom noen ikke vil la seg rense ved å lyde sannheten og overvinne sin egoisme, sin stolthet og sine onde lidenskaper, har Guds engler fått denne befalingen: «De er bundet til sine avguder. La dem fare!» Og de [englene] fortsetter sitt arbeid og overlater disse med deres ubeseirede syndige trekk i de onde englers vold. De som når frem til hvert punkt og består hver prøve og seirer uansett hva det måtte koste, har gitt akt på rådet fra det sanndru vitne, og de skal få senregnet og slik bli skikket til forvandling, (56.3).
Avslutningen.
Når Guds endetidsfolk blir fylt av den Hellige Ånd gjennom senregnet, vil de gå ut og forkynne de tre englers budskap slik det er skildret i Åpenbaringen 14,6-11. Dette tredelte budskapet fokuserer på Gud som Skapere, og at Han og ingen andre skal ha all ære og tilbedelse. Deretter fortelles det at Babylon, som står bak det falske systemet, den falske religionen, den falske hviledagen, har falt fordi hun – Babylon – har gitt verden falske læresetninger. Til slutt advares det om hvilke konsekvenser det vil få ikke å forlate Babylon til fordel for himmelens Gud, og i Åpenbaringen 18,4 hvor vi finner Guds siste kall til en opprørsk menneskehet.
Ellen G. White sier i Herren har vist meg: Jeg ble brakt ned til den tiden da den tredje engels budskap var i ferd med å bli avsluttet. Guds kraft hadde hvilt over hans folk. De hadde fullført sin oppgave og var rede for den prøvelsens time som lå foran dem. De hadde mottatt senregnet, eller forfriskningen fra Herren, og det levende vitnesbyrd hadde fått nytt liv. Den siste store advarsel hadde lydt overalt, og det hadde opprørt og forarget de av jordens innbyggere som ikke ville ta imot det, (257.1).
Og jeg så en annen engel som fløy midt på himmelen. Han hadde det evige evangeliet å forkynne for dem som bor på jorden, for hvert folkeslag, stamme, tungemål og folk, og han sa med høy røst: Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet. Og tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder! Og en annen engel fulgte etter og sa: Falt, falt er Babylon, den store byen, fordi hun har fått alle folkeslag til å drikke av sin utukts vredes-vin. Så fulgte en tredje engel etter dem og sa med høy røst: Hvis noen tilber dyret og hans bilde, og tar imot hans merke på pannen eller på hånden, da skal også han selv drikke av Guds vredes vin, som blir utøst ublandet i Hans vredes beger. Han skal pines med ild og svovel foran de hellige englene og foran Lammet. Og røyken av deres pine stiger opp i all evighet. Og de har ingen hvile verken dag eller natt, de som tilber dyret og hans bilde, og hver den som tar imot hans navns merke, (Åpenbaringen 14,6-11).
Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa: Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager, (Åpenbaringen 18,4).
Dette må skje før den endelige avslutningen kommer, fordi ingen som ikke har sitt forhold til Gud i orden vil få være med på den siste etappen. Det er kun de som helhjertet forkynner Guds ord, og som ikke nøler med å gå dit Herren ber dem om å gå som får lov til å delta i det avsluttende arbeidet. Dette er en stor ære og et stort privilegium å få lov til å gjøre dette, og deres belønning vil bli ufattelig stor. De vil bli beseglet med den levende Guds segl for å kunne stå fast de siste timene da verden ser ut til å rase sammen rundt dem på grunn av all den fiendskapen og det hatet som de ugudelige viser Guds trofaste lille rest. Denne gjenstridige gruppen som ikke vil underkaste seg det som kalles «felles beste» vil bli forsøkt utryddet fra jordens overflate. Men som Elia som kjempet mot alle Ba’al-profetene og Asjera-profetene og vant, slik vil også Guds lille rest vinne en stor seier til slutt, (se 1 Kongebok 18).
Ellen G. White sier i Mot historiens klimaks dette: Når den tredje engels budskap slutter å lyde, er det ikke lenger nåde for de gudløse. Guds folk har fullført sitt oppdrag. De har mottatt senregnet eller tider med lindring fra Herren, og de er beredt for de vonde ting de har i vente. Engler haster frem og tilbake i himmelen. En engel som kommer tilbake fra jorden, kunngjør at han har fullført sitt oppdrag. Menneskeheten har vært igjennom den siste prøven, og alle som har valgt å rette seg etter Guds bud, har fått den levende Guds segl! (473.2).