2) Hva menes med det at ‘antikrist’ eller ‘han som opphøyer seg over alt det som kalles Gud setter seg som Gud i Guds tempel?’
Før Antikristen kan sitte som Gud i Guds tempel, må han komme i posisjon for å kunne gjøre det. Som alltid er det lettere å avsløre og avdekke en fiende som kommer utenfra. Slik har det alltid vært her i verden, og slik er det også i den kosmiske konflikten som raser rundt oss. Et eksempel på dette kan være det som skjer i forkant av en krig mellom to nasjoner. Vi har en aggressiv nasjon som ønsker å erobre deler av eller hele nabostaten. Det er aldri vanskelig å for den nasjonen som står i fare for å bli erobret militært å se hvem er fienden, men dersom denne aggressive fienden oppretter en gruppe som for eksempel infiltrerer den andre nasjonens politiske organer vil det være mye vanskeligere å avdekke disse spionene før det er for sent. For å ha mulighet til å avdekke en slik gruppe må den truede nasjonen ha et etterretningsorgan.
For kristne som utsettes for slik type infiltrasjon fra en fiende er det eneste etterretningsorgan vi kan få hjelp fra Guds Ord, Bibelen, og den må brukes flittig.
En som kommer ‘innenfra’ vil være langt vanskeligere å avsløre, i hvert fall før det er for sent. Ser vi på hva Johannes sier i 1 Johannes 2,19 en gang til, ser vi at han understreker det faktum at Antikristen må komme fra den kirken Johannes og de andre apostlene grunnla i Jerusalem. Johannes sier at alle de som er antikrister, som etter hvert gir opphav til Antikristen, og som allerede hadde kommet på Johannes tid, gikk ut fra oss, men de var ikke av oss. For om de hadde vært av oss, ville de ha fortsatt sammen med oss. Men de gikk ut, for at det kunne bli åpenbart at ingen av dem var av oss. Johannes sier også at fordi de gikk ut av urkirken kunne det bli åpenbart at de ikke var av samme ånd som Johannes, Peter, Jakob, Paulus og de andre grunnleggerne av Guds kirke. Men for at dette forholdet skal kunne bli åpenbart for oss må vi holde oss til Guds rene og ubesmittede ord.
La oss først se litt på uttrykket ‘setter seg’ eller å sitte. Vi bruker uttrykket «å sitte» i dagligtale om statsledere, prester og på mange forskjellige måter. Når vinneren av et valg har tiltrådt sin stilling sier vi om vedkommende den sittende presidenten, den sittende statsministeren, den sittende regjeringen osv. osv. ‘Å sitte’ i denne forbindelse uttrykker det å ha og utøve autoritet over noe eller noen. Antikristen, i bestemt form entall og med stor A, ønsker å ha autoritet over Guds menighet, og han har tilranet seg denne autoriteten med list og bedrag og med Satans hjelp. Daniel 11,21 beskriver hvordan dette gikk for seg: I hans sted* skal det stå fram en som er foraktet. De skal ikke gi ham kongedømmets ære. Men han skal komme forsiktig og tilrive seg riket ved list. * I hans sted: hans = keiserens, og sted = stedet keiseren regjerte fra. Det vil si at den makten Daniel 11,21 beskriver som en som er foraktet, tilranet seg både plassen og makten keiseren hadde tidligere da han regjerte fra Roma. Keiseren flyttet som vi vet til Konstantinopel da Vestromerriket gikk i oppløsning. Den makten som er beskrevet som foraktet er representert ved biskopen i Roma. Det som vers 21 i Daniel 11 beskriver skjedde rundt overgangen fra det femte til det sjette århundre e.Kr.
Da Daniel skrev kapittel 11 i Daniels bok var Dareios konge av Medo-Persia, og han var regjerte mellom år 539 og 530 f.Kr. Profetien som Daniel gir oss i kapittel 11 er derfor skrevet omlag 1000 år før det skjedde. Går det an å gi en mer korrekt beskrivelse av historiens gang? Det er jo akkurat på denne måten biskopen i Roma kom i posisjon, han tilrev seg riket ved list. Biskopen representerte den kristne kirken i Roma, og de kristne var jo vitterlig foraktet i hele Romerriket.
Grunnen til at kristendommen og de kristne sto ikke særlig høyt i kurs hos folk flest i Roma var den sterke tilknytning til jødedommen de første kristne hadde. Helt siden kirken ble etablert i Roma ble de rett og slett foraktet, og ble sett på som dårlige mennesker. De tilba ikke solguden som ‘alle andre i hele verden gjorde’, de tilba i stedet himmelens og jordens Skaper, en Gud de ikke kunne avbilde. De var også nøye med hva de kunne spise og ikke kunne spise, og de skilte seg fra resten av Romas innbyggere på alle måter. Dette var også tilfellet i midten av det fjerde århundre da de arianske stammene begynte å herje i Romerriket, og frem til det endelige fallet til det Vest-Romerske riket i 476.
Kirken fikk aldri, og ble heller aldri gitt kongedømmet, (les Romerriket), men ved list og manipulasjon klarte biskopen i Roma, riktignok med den øst-romerske keiserens velsignelse, å fylle det politiske vakuumet som oppstod da keiseren flyttet til Konstantinopel, og biskopen overtok keiserens gamle trone og tittel. Plutselig hadde den katolske kirken tilrevet seg all makt i Roma. Biskopen hadde tilrevet seg riket ved list.
Da pavedømmet var etablert slik vi kjenner det i dag, i år 538, hadde pavemakten, eller Antikristen, kommet i posisjon for å kunne innta den plassen han ønsket å ta. Pavemakten begynte nå for alvor å berede grunnen for å kunne sette seg som Gud i Guds tempel.
Romerkirken hadde allerede gjennom flere hundre år opphøyet søndagen som helligdag på bekostning av Guds sabbat – vår lørdag. Her fikk de hjelp av keiser Konstantin som ble ‘kristen’, og som innførte en søndagslov den 7. februar 321. Under de påfølgende kirkemøtene ble altså søndagen opphøyet mer og mer til Guds sabbat var så godt som glemt av alle mennesker. Men det var en liten rest som holdt fast ved Guds bud og sabbat.
Det måtte imidlertid gjøres flere endringer – mange endringer – og det startet med få og små ‘ubetydelige’ endringer. Da vi kom til år 538 og etableringen av den katolske kirke slik vi kjenner den i dag, var det allerede innført og adoptert mange av de hedenske skikkene og ritualene som de hedenske religionene hadde ført med seg til Roma. Etter 538 har kirken selv laget mange nye doktriner som ikke baserer seg på Bibelens lære, og innført stadig flere menneskelige tradisjoner. Men hedenske skikker og ritualer kan aldri blir til kristne skikker og ritualer bare man ikler dem en kristen drakt, eller pakker dem inn i en kristen forkledning. Heller ikke menneskelige tradisjoner blir kristne bare fordi pavemakten hevder at de er det.
For mer enn ti år siden deltok jeg i et diskusjonsforum, og postet et innlegg hvor jeg tok opp akkurat dette fenomenet. Her er et lite utdrag fra det nevnte innlegget: «Dersom man er frekk nok til å kalle en spade for en spade da blir man fort hengt ut og stigmatisert. Man kan jo ikke komme her og tro at man kan si hva man vil! Tenk så ufin vedkommende er som snakker rett ut! Denne formen for skriblerier må knebles og helst drepes med en gang, for det gjør jo litt vondt i sarte og bortskjemte offer å høre at sannheten fortoner seg annerledes sett fra et annet sted enn fra offerets egen lille tue. Nei, ingen skal kunne komme her å rokke ved et bibelsyn som i det store og det hele dreier seg om å forme skriften etter sitt eget forgodtbefinnende, og innta et navlebeskuende verdenssyn der alle setter seg selv i sentrum og former kartet etter det terrenget vedkommende tror de ser … // … Om man tar en kilo hestemøkk og pakker dette inn i det mest fargerike og flotte silkepapir med sløyfer og all slags stas så det blir verdens flotteste pakke å se på utvendig, så vil det allikevel bare være hestemøkk inne i den pent innpakkede pakken. Innpakningen forandrer jo ikke innholdet i pakken som er og blir hestemøkk og ikke noe annet».
Slik er det også med hedenske skikker, ritualer og med menneskelige tradisjoner. De kan aldri bli noe annet enn det de er bare fordi noen velge å gjøre dem ‘kristne’. Her er bare noen få ting som den katolske kirken har innført etter det femte århundre: barnedåp i det 6. århundre, krav om skriftemål tidlig i det 6. århundre, læren om helvetes evige pine 543, skjærsilden 593, messen i det 7. århundre, den siste olje i det 8. århundre, vievann 850, helgenutnevnelse av døde 995, sølibat for prester 1074, relikvie- og bildetilbedelse (endelig fastlagt) i det 11. århundre, rosenkransbønn i det 12. århundre, salg av avlatsbrev i det 12. århundre, Marias ubesmittede unnfangelse 1140, tilbedelse av hostien * (nattverdsbrødet) 1217, sjelens udødelighet og inkvisisjonen.
Her er det både skikker og ritualer som stammer fra hedenske religioner, og menneskelige tradisjoner som kirken selv har funnet opp. Alle disse tradisjonene, for å kalle dem det, er alle pakket inn i pent innpakkede pakker, de vakreste pakkene du kan tenke deg, men når man pakker opp disse pakkene så er det fortsatt bare hestemøkk inne i pakkene, innholdet har overhodet ikke forandret seg.
* De Egyptiske tempelprestene praktiserte transubstansiasjon, og mente at de hadde magiske krefter som gjorde at de kunne forvandle den store solguden til en rund kjeks. I et religiøst ritual, som for øvrig var helt likt med Babylonreligionens Ba’al seremoni, spiste folket solkaken. Denne kaken var påstemplet bokstavene IHS som sto for den Egyptiske religions treenighet ISIS, HORUS og SET. Den katolske kirke videreførte tradisjonen som en imitasjon av nattverden der de bruker den runde solkjeksen med de samme bokstavene som egypterne gjorde; IHS. Jesuittene bruker dette som sitt identifikasjonsmerke, men sier av naturlige grunner at bokstavene nå står for de tre første bokstavene i Jesu navn på gresk.
Senere har en rekke andre ‘kristne fortolkninger’ sett dagens lys, og den mest vanlige er Iesu Hominum Salvator, eller Jesus menneskets frelser.
Kort om disse tre guddommene.
Isis er i henhold til det gamle Egypts religion og mytologi en gudinne som symboliserte den kongelige makten, som hun hadde som Osiris’ ektefelle, og som hun hevdet som mor til Horus. På den måten knyttet hun sammen det jordiske med det hinsidige, og var både en dødsgudinne som en modergudinne. Isis ble avbildet i menneskeskikkelse og med enten sin navnhierogly, som var tronstolen med kuhorn og solskiven på hodet. Hun ble også ofte avbildet som mor til Horus, en guddom med falkehode assosiert med kongen og kongedømmet.
Navnet Isis hadde betydningen trone. Hun ble gift sin bror Osiris, og med ham fikk hun Horus. Isis var medvirkende i oppstandelsen av Osiris da han ble drept av Set. Ved å bruke sine magiske evner gjenopprettet hun hans legeme etter å ha samlet hans ulike kroppsdeler som hadde blitt kastet avsted over jorden av Set.
Et populært motiv som er pakket inn i en kristen innpakning er Isis som ammet sin unge sønn Horus. Dette er videreført i kristen kontekst og da som jomfru Maria som ammer sin nyfødte sønn Jesus.
Horus er en av de eldste og mest betydningsfulle guddommene i oldtidens Egypt. I de tidligste nedtegnelsene er Horus framstilt som falken som er skytsguden for Nekhen i Øvre Egypt, og som er kjent som den første nasjonalegyptiske gud, særskilt knyttet til farao som med tiden kom til å bli sett på som en manifestasjon av Horus i live og som Osiris i døden. Horus beskrev det vanligste familieforholdet som sønnen til Isis og Osiris. Horus hadde mange funksjoner i den egyptiske gudeverden, de fremste var som himmelens gud, krigens gud og beskyttelsens gud.
Det er særlig to framstående utgaver av Horus: den første var som en solguddom og den andre var som Sets bror, Osiris og Isis’ andre barn. Navnet Horus er en latinsk form for det greske Hores som igjen stammer fra det egyptiske Hor (eller Heru/Har). Navnets opprinnelse kan komme fra samme rot som det egyptiske ordet Heru som betyr høy, den fjerne og langt borte.
Set eller Seth er i henhold til Egypts religion og mytologi en kaosgud, og er gud for ørkenen, uvær, uorden, vold og utlendinger, og beskrives ofte som ørkenens og fremmedlandenes hersker. Set er ikke en gud som kan bli oversett eller unngått. Han var herre av det røde land (ørkenen) hvor han var motstykket til Horus’ rolle som herre over det svarte land (den fruktbare jord).
Hvorfor har så den katolske kirken valgt å videreføre messekjeksen fra den egyptiske solkulten? Hvorfor har de ikke heller valgt å videreføre den måten Jesus innstiftet nattverden på, ved å bryte nattverdsbrødet som var bakt med usyret (ugjæret) deig? Vi har sett at den katolske kirken har innført og fortsatt innfører hedenske skikker og ritualer, og kommer med stadig flere menneskelige tradisjoner. Dette reiser et vel begrunnet spørsmål: Hvorfor gjør de det?
Som vi har sett, så liker den katolske kirken å pakke inn hedenskapet i kristne klær, men det blir nødvendigvis ikke ren og uplettet kristendom av den grunn. Hedenskap er og blir hedenskap uavhengig av hva slags innpakning hedenskapen får. Romerkirken, eller den katolske kirken er resultatet av den akkumuleringen som har foregått helt siden Babylons dager på Daniels tid. Hvert av rikene som har kommet etter Babylon har tatt til seg deler eller all hedensk religion og filosofi det erobrede riket hadde, og dette har blitt videreført av Medo-Persia og Grekenland og til den ble adoptert av Romerriket/Romerkirken. Med andre ord; den katolske kirken har tatt opp i seg all hedenskap og overlevert filosofi fra Nebukadnesars tid og fram til våre dager, og i tillegg har den katolske kirken kommet opp med et utall av doktriner og menneskelige tradisjoner som denne kirken kaller kristne, men som ikke har rot i Guds Ord, Bibelen.
Grunnen til at Antikristen gjør alt dette er at han ønsker å ta den plassen i våre hjerter som Gud ønsker vi skal tilby Ham. Det er derfor han forfekter et annet evangelium, og vi ser tydeligere for hver dag at de som flokker seg til den falne kirken ikke behøver å endre livsstil, eller ta til seg Bibelens lære. Den falne kirken – hele den falne kirken – forfekter en lære som ikke er koherent med Bibelen. Bibelen snakker om at mennesket kan bli frelst fra sin synd, mens den falne kirken forkynner at mennesket kan bli frelst i sin synd. Dette er noe vi syndefulle mennesker elsker å høre. Mennesket kan i den falne kirken finne frelse uten å legge vekk sine syndige uvaner og tilbøyeligheter. Er det noe som klør godt i øret er det slikt evangelium, men det fører ikke til himmelen. Denne måten fører ut på den brede veien som går til fortapelsen.
Det som egentlig skjer er at Satans alternative religion, soltilbedelsen, som ble påbegynt kun få år etter vannflommen, og som ble videreført gjennom Babylon, Medo-Persia, Grekenland og Romerriket/ Romerkirken, skal samle alle verdens religioner og filosofiske systemer til en enhet under pavemaktens banner før Jesus kommer igjen: Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret, Åpenbaringen 13,3. Dette verset fra Åpenbaringen er i ferd med å bli oppfylt til punkt og prikke foran våre øyne, for til og med sekulære organisasjoner har begynt å falle på kne for paven.
Pavemakten har opplest og vedtatt at Guds ord kan forandres, ja de til og med skryter av at de har fullmakt til å gjøre dette. Her er et par tankevekkende utsagn fra Den katolske kirke, (se også Dette er sabbaten del 3 og 4).
Ikke noe sted i Det nye testamentet er det tydelig sagt at Kristus forandret hviledagen fra lørdag til søndag. Likevel holder alle protestanter søndagen, unntatt Syvende dags Adventistene. Den katolske kirke, som går helt tilbake til urkirken, gjorde forandringen fordi det var nødvendig å understreke den kjensgjerning at Det gamle testamentet var avskaffet. Videre fordi vår guddommelige Frelser valgte søndagen som oppstandelsesdag og som tidspunkt for utsendelsen av Den hellige ånd til menigheten som dens livsprinsipp. Når protestantene holder søndagen, følger de tradisjonen. Fra det amerikanske katolske menighetsblad Our Sunday Visitor 11. Juni 1950.
Den katolske kirkes representant sier i sin artikkel at det var nødvendig å understreke den kjensgjerning at Det gamle testamentet var avskaffet. Vi har imidlertid Jesu ord på at det ikke er tilfellet. Tro ikke at Jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle … … sa Jesus. Det hele den falne kirken, både den katolske og den luthersk/protestantiske, gjør her er å velge og se bort fra hva Jesus sier og mener, for å forsvare et slikt ordvalg som kommer til uttrykk i hva Our Sunday Visitor skriver 11. juni 1950.
Allerede siden apostlenes dager har kirken, ved Kristi fullmakt, bestemt at istedenfor Sabbaten skal de kristne feire søndagen som Herrens dag. Fra side 136 i Vår Tro, Katolsk Katekisme utgitt av Oslo Katolske Bispedømme i 1961.
Dette er en sannhet med visse modifikasjoner. Apostlene og kirken på apostlenes tid holdt Herrens dag, sabbaten, høyt i hevd. Helligholdelse av søndagen er noe som ble konstruert over tid av de kreftene som står Gud imot. Da Jesus holdt Bergprekenen var fortsatt ingen av det nye testamentets bøker blitt skrevet. Jesus henviser stadig vekk til loven og profetene, det vil si til det gamle testamentet, slik han gjør her: Tro ikke at Jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier Jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel av loven forgå, før alt er oppfylt. Matteus 5,17-18 Hvorfor skulle Jesus bruke så mye tid på å snakke om loven og profetene dersom den, som Our Sunday Visitor sier, har blitt avskaffet? Our Sunday Visitor sier da vitterlig at det var nødvendig å understreke den kjensgjerning at Det gamle testamentet var avskaffet.
I Manual of the Catholic Religion står det at: Kirken har innsatt søndagen som Herrens dag i stedet for sabbaten og bestemt den til en dag særlig til gudsdyrkelse, er et klart bevis på dens store makt som den på høytidelig vis fikk av Kristus.
Kardinal Gibbons svar til I. S. Snyder, om skifte av helligdag var et tegn eller merke på kirkens autoritet. Naturligvis hevder den katolske kirke at forandringen er dens egen handling. Annerledes kunne det ikke være, da ingen i de dager ville ha drømt om å foreta seg noe i åndelige og geistlige og religiøse saker uten den. Og denne handling er et merke på den geistlige makt og på dens myndighet i religiøse saker, (brev datert 28. oktober 1895).
Kardinal Gibbon sier i boken The Faith of Our fathers følgende: Man kan lese Bibelen fra Første Mosebok til Åpenbaringen, uten å finne en eneste linje, som bemyndiger til å helligholde søndagen.
Fra Doctrinal Catechism kan vi ta med dette:
Spørsmål: Kan du på noen annen måte bevise at kirken har makt til å innstifte festdager ved lov?
Svar: Dersom den ikke hadde slik makt, kunne den ikke ha gjort det som alle nåtidens religions bekjennere er enige med den i: den kunne ikke ha innført søndagen, den første dag i uken, i stedet for helligholdelsen av lørdagen, den syvende dag, en forandring som det ikke finnes noen autoritet for i skriften.
I The Convert’s Catechism of Catholic Doctrine (1977-utgaven) finner vi dette:
Spørsmål: Hvilken dag er sabbat?
Svar: Lørdag er sabbat.
Spørsmål: Hvorfor helligholder vi søndag i stedet for lørdag?
Svar: Vi helligholder søndag i stedet for lørdag, fordi Den katolske kirke har overført lørdagens hellighet til søndag.
Den romersk-katolske teologen John A. O’Brian sier i The Faith of Millions følgende: Da det er lørdag og ikke søndag, som nevnes i Bibelen, er det da ikke besynderlig; at mennesker som ikke er katolikker, og som sier de ikke har fått deres religion fra kirken, men direkte fra Bibelen, helligholder søndagen i stedet for lørdagen? Naturligvis er det inkonsekvent. Søndagshelligholdelse er et minne om moderkirken, som de ikke-katolske sekter har skilt seg ut fra.
Pieter Geiermann, CSSR: A Doctrinal Cathecism, 1957 utgave, s. 50.
Vi holder søndag i stedet for lørdag fordi den Katolske Kirke har overført lørdagens hellighet til søndag.
The Catholic Press, Sydney, Australia, august 1900.
Søndagen er en katolsk innstiftelse, og dens krav om helligholdelse kan bare forsvares ut fra katolske premisser.
The Catholic Mirror, 23.des. 1893.
Vanlig sunn fornuft krever at en godtar det ene eller det andre av disse alternativene: Enten protestantisme og helligholdelsen av lørdag, eller katolisisme og helligholdelse av søndag. Noe kompromiss er umulig.
Fra andre kilder kan dette nevnes:
Det er best å minne presbyterianere, baptister, metodister og alle andre kristne om at Bibelen ikke gir dem noen som helst støtte i deres søndagshelligholdelse. Søndagen er en innstiftelse som kommer fra den Romersk-katolske kirke, og de som holder denne dagen holder et bud som tilhører den Romersk-katolske kirke.
Pater Brandy i en tale, gjengitt i The Elizabeth, N.J. News, 18. Mars 1903.
Og hvor i Skriften blir vi i det hele tatt fortalt at vi skal holde den første dag? Vi blir befalt å holde den syvende dag, men ikke noe sted blir vi befalt å holde den første dag.
Isaac Williams, anglikaner: Plain Sermons on the Cathecism, s. 334,336.
Det er sant at det ikke finnes noe bestemt påbud om barnedåp. Heller ikke finnes det et slikt påbud om å helligholde ukens første dag. Det er mange som tror at Kristus forandret Sabbaten. Men ut fra hans egne ord ser vi at han ikke kom med noe slikt for øye. De som tror at Jesus forandret Sabbaten, bygger på ren antakelse.
Amos Binney, metodist: Theological Compendium, s. 180-181.
Det var, og er fremdeles et bud om å holde sabbatsdagen hellig, men denne sabbat er ikke søndag. Det kan imidlertid med letthet sies, og med en viss overtone av triumf, at Sabbaten, med alle dens plikter, privilegier og sanksjoner, ble overført fra den syvende til den første dag i uken. Da jeg oppriktig ønsket å få opplysninger om dette emnet jeg har studert gjennom mange år, spør jeg: Hvor finner man nedskrevet en slik overføring? Ikke i det Nye Testamentet, absolutt ikke. Det finnes ikke noe bibelsk bevis for at Sabbaten ble forandret fra den syvende dag til den første dag i uken.
Dr. E.T. Hiscox, baptist og forfatter av baptisthåndboken.
Det er derfor ikke noe rart at Guds ord har blitt forandret etter hvert som årene har gått. Ja vi skal ikke se bort fra at Guds ord forandrer seg etter årstidene også, kanskje Guds ord til og med forandrer seg etter ukedagene og humørsvingninger hos den enkelte. Hva vet vel jeg? I fjor het det så smukt at vi lever jo i 2021. I år er dette imidlertid foreldet, og nå heter det at vi lever jo i 2022, og det medfører at mye av det som var sannheter i fjor ikke på noen måte holder mål lenger. Jeg er jo enig i at vi skriver 2022 på kalenderen, og har ingen vanskeligheter verken med å forstå eller å innrømme at denne påstanden er korrekt, det er jo ikke der problemet ligger. Problemet ligger i det at man tror Bibelen forandrer seg fordi tallene på en kalender forandrer seg. Har det noen innflytelse på Guds Ord at vi skriver 2022? Eller er det rett og slett fordi denne makten ønsker å forandre Guds Ord til det ugjenkjennelige? Solen står jo fortsatt opp i øst, går ned i vest, og natt følger alltid etter dag. Skulle det allikevel mot formodning være slik at Guds ord er gjenstand for tidsåndens forandring, må vi prise oss lykkelige over at vi har den katolske kirken som påstår å ha ‘makt og myndighet’ til å korrigere Gud og hans ord. Da skal dere se at det er kun tull og fanteri at det står at Jesus Kristus er den samme i går og i dag ja til evig tid (Hebreerne 13,8), og at det er løgn at før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel av loven forgå, før alt er oppfylt, (Matteus 5,18).
Det er nettopp på denne måten Antikristen forsøker å sette seg som Gud i Guds tempel. Opp gjennom årene har pavemakten prøvd å få full kontroll over de kristne ved å innføre alle de skikkene, ritualene og tradisjonene som fører til at det enkelte mennesket faller fra den rene troen og på en eller annen måte blir knyttet til den katolske kirken – enten direkte som medlem i den katolske kirke eller som medlem i et av de økumeniske kirkesamfunnene som følger etter moderkirken som hun kaller seg selv. Det er ikke først og fremst den rene troen og Guds rene og ubesmittede ord som betyr noe i denne forbindelsen, men den forførelsen pavemakten driver med, for å lokke mennesker til fall. Et av de virkemidlene kirken har brukt for å sette seg som Gud i Guds tempel er tvunget skriftemål, som ble introdusert tidlig i det sjette århundre. Dette innebærer at den alminnelige kirkegjenger regelmessig ble tvunget til å gå til sin kirke og bekjenne sine synder til en prest som ikke er annet enn et annet syndig menneske, som igjen kan ilegge den bekjennende synderen en dertil egnet straff og gi den stakkars, rundlurte synderen absolusjon – som er tilgivelse av vedkommendes synder. Det er bare et problem. Det er bare Gud som kan tilgi mennesket dets synder, og det gjennom Jesu stedfortredende død på korset.
En annen side av denne saken er at paven kaller seg selv for Vicarius Filii Dei, (Jesu Kristi vikar), og anså seg selv til og med som gud på jorden, og uttalte at det paven, og hans presteskap, bandt eller løste på jorden, det måtte himmelens Gud føye seg etter. I 1870 ble dogmet om pavens ufeilbarhet offentliggjort, et dogme som hevder at uttalelser gjort av paven ex cathedra, det vil si fra lærestolen (til St. Peter), er beskyttet av den hellige ånd mot feil, og i Pastor Aeternus, First Dogmatic Constitution on the Church of Christ, sies det at dette er den høyeste form av autoritet tilskrevet paven, definert av dyden av hans ultimate apostoliske autoritet og hans embete som hyrde og lærer for alle kristne. Maken til arroganse.
Mange vil sikker beskylde meg for å dikte opp de forskjellige påstandene jeg fremmer, men som vanlig kan vi gå til kilden for dette, den katolske kirkes organer og partnere å se hva de skriver om paven. Her følger noen av disse kildenes uttalelser om paven.
Alle navn som i Bibelen er brukt om Kristus, de samme navn er gitt til paven. Derved bekreftes det at han står over kirken.
(Bellarmine, on Authority and Councils, sitert av Breckenridge i Hughes-Breckenridge debate, side 58.)
Paven forlanger fullstendig underkastelse og lydighet, – som til Gud selv,
Great Encyclical Letters, side 193.
Vi (Den katolske kirke) besitter her på jorden Gud den allmektiges autoritet,
Great Encyclical Letters, side 304.
Å kysse pavens fot – er et tegn på ærbødighet som forventes av alle trofaste overfor Jesu Kristi stedfortreder,
Catholic Encyclopaeida. XII side 270. (Denne skikken var alt etablert i det 8. år hundre.)
Paven kaller seg selv Guds viseregent, de levende og dødes dommer.
Catholicism against Itself, vol. I, side 277. (O.C. Lambert)
Du er hyrden, du er legen, du er lederen, du er husbonden – du er en annen Gud på jorden,
(History of the Counsils, Labbe og Gossarts. Bind 14, colonne 109)
Vår Herre Gud Paven
Extragavantes fra Antweipen, spalte 153, Extragavantes i Paris, spalte 140.
Den romerske pave er den eneste i universet som er rettferdig; At han ikke kan dømmes av noen, og det er derfor paven er kronet med en tredelt krone – som konge i himmelen, på jorden og i dødsriket,
(Proinpta Bibliotheca, Feraris, bind VI, 5 26.)
Som et motargument mot en tro som deles av protestanter og et voksende antall katolikker uttaler pave Johannes Paul II på tirsdag, at han erklærer ugyldig den vanlige og populære idé, at man kan motta tilgivelse direkte fra Gud. Videre anbefalte han katolikker å bekjenne sine synder oftere til sine prester.
Sitat fra pave Johannes Paul II, i en artikkel om tilgivelse av synder, (Los Angeles Times (12/ 94).
Det forunderlige er at det ble profetert av Daniel om lag 1000 år før pavemakten så dagens lys alt det denne makten skulle gjøre. La oss se på noen av de versene som omhandler pavemakten sier:
Daniel 7,8 … det var enda et horn, et lite et … Og se, på dette hornet var det øyne som menneskeøyne og en munn som talte store ord.
Daniel 7,20 … Det var det hornet som hadde øyne og en munn som talte store ord, og det så større ut enn de andre.
Daniel 7,21 … og det samme hornet gikk til krig mot de hellige og fikk overmakten over dem,
Daniel 7,22 helt til Den gamle av dager kom …
Daniel 7,25 Han skal tale ord mot Den Høyeste, han skal tyne Den Høyestes hellige, og skal sette seg fore å forandre tider og lov ...
Daniel 8,11 Han opphøyet seg til og med så høyt som hærskarens Fyrste. Ved ham ble det stadige offeret tatt bort …
Daniel 8,23 I den siste tiden av deres riker … … da skal det oppstå en konge med et hardt ansikt, som er dyktig i bedrag.
Daniel 8,24 Han skal få stor makt, men ikke ved sin egen makt. Han skal fare fram med forunderlig ødeleggelse, og han skal ha framgang i det han gjør … …
Daniel 8,25 Ved sin list skal han få svik til å lykkes under sitt styre. Han skal opphøye seg i sitt hjerte … … Han skal til og med reise seg mot fyrstenes Fyrste. Men han skal bli knust uten hjelp av menneskehånd.