Adventbevegelsen.
Hver gang Gud reiser opp mennesker eller bevegelser, så overlater Han dem ikke til seg selv. Gud utruster dem med det som er nødvendig for at de skal kunne utføre det oppdraget de er tiltenkt å utføre. Alle som tar imot Jesus Kristus som sin Frelser blir utrustet med forskjellige åndelige gaver av Den Hellige Ånd. Noen får en gave andre får to eller flere, (se lignelsen om talentene i Matteus kapittel 25), og de gavene den enkelte får er de gavene som Paulus nevner i 1 Korinterbrev kapittel 12,8-10: For til én blir det gitt visdoms ord ved Ånden, til en annen kunnskaps ord ved den samme Ånd, til en annen tro ved den samme Ånd, til en annen nådegaver til å utføre helbredelser ved den samme Ånd, til en annen kraft til å gjøre undergjerninger, til en annen profetisk gave, til en annen å prøve ånder, til en annen forskjellige slags tunger, til en annen tydning av tunger.
Som vi ser så er den profetiske gaven noe som blir gitt av Gud. Det er ingen kirkesamfunn eller menigheter som kan velge seg sin egen profet fra medlemmene i kirken slik det gjøres i mange kirkesamfunn. Å være profet er en Gudgitt gave.
For adventbevegelsen, eller syvendedags adventistene, som skal være Guds talerør til en verden innhyllet i mørke i endetiden, ble de, som vi så rett over her, gitt profetiens ånd. Gud reiste altså opp den unge Ellen Harmon i 1844, da hun bare var 17 år gammel. (Etter at hun og James White giftet seg tok hun navnet Ellen G. White.) Det var like etter den store skuffelsen i 1844 at hun mottok sitt første syn, og gjennom resten av sitt liv mottok hun mange syn og drømmer som har vært til hjelp for kirken hun var med å grunnlegge. I de første årene når brødrene hadde funnet tilbake til en av de gamle sannhetene, som hadde gått i glemmeboken på grunn av hendelser det lille hornet sto bak, fikk hun et syn som bekreftet at det brødrene hadde funnet fram til virkelig var fra Gud, og på den måten bekreftet Gud gjennom Ellen at adventbevegelsen var på rett vei. Det var ikke for å hjelpe til med å utforme vår tro at Ellen fikk disse synene, for de klarte fint uten innblanding fra henne å finne tilbake til disse sannhetene, men når de var sikre på at de hadde funnet tilbake til de gamle sannhetene i tur og orden, kunne Ellen konstatere dette gjennom syn og drømmer. Denne kvinnen, som ikke engang fullførte fjerde klasse på barneskolen, ble en Guds profet, og har skrevet tusenvis av manuskripter, artikler og brev gjennom sin 68 års lange tjeneste for Gud, som er satt sammen til mange titall bøker. Helt fra starten av har syvendedags adventistene hatt profetiens ånd – vi er med andre ord en profetisk bevegelse og Guds endetidsmenighet.
Ekte og falske profeter.
Nå er det mange kirkesamfunn som vil hevde at de har en ekte profet i sine rekker. Spørsmålet er om hvorvidt vi kan stole på slike uttalelser, for vi må sjekke både kirkesamfunnets lære og profetens frukter før vi kan bekrefte eller avkrefte en slik uttalelse. Det er noen kriterier som må oppfylles før vi kan se om en profet er sendt fra Gud eller om vedkommende er selvutnevnt eller valgt av mennesker.
Et viktig kriterium, for ikke å si det viktigste kriteriet, for å bli ansett som profet er at vedkommendes tale er helt etter Skriften, og som Jesaja 8,20 sier: Til loven og til vitnesbyrdet! Hvis ikke de taler som dette ordet, får de aldri se morgenrøden. Det er mange som i dag utgir seg for å være Herrens profeter, men dersom vi går dem etter i sømmene finner vi fort at de ikke taler i henhold til loven og vitnesbyrdet, men tilpasser seg og sin lære de daglige strømningene som skifter fra dag til dag.
Mange av disse som kaller seg Guds profeter lever ikke i henhold til loven og vitnesbyrdet. Det kan godt hende de forkynner Jesus Kristus som verdens eneste håp og Frelser, men dersom de ikke lever i henhold til loven hjelper det dem fint lite. Mange av disse forkynner et forvrengt bilde av Guds ti bud, ja mange går til og med så langt at de hevder budene ikke gjelder lenger fordi vi lever under nåden. Men hva skal de med nåden når loven ikke gjelder? Det er jo loven som viser oss hva som er synd og hva som er rett. Uten loven trenger vi ikke nåden da vi ikke kan synde dersom loven ikke finnes. De forkynner altså et forkvaklet bilde av enten loven, eller av vitnesbyrdet eller av begge. Jamfør det Jesus sa til den rike unge mannen i Matteus 19,16-22. Denne unge mannen holdt i hvert fall ikke mer enn seks av Guds ti bud skal vi tro Bibelen, for ifølge Matteus refererte Jesus kun til de siste seks budene, men det var ikke nok. Jesus ba ham om å selge alt han hadde og gi det til de fattige. Det likte ikke den rike unge mannen å høre, for han var meget rik, og hans rikdom var blitt hans gud. Det er også mange som holder loven i sin helhet, men som ikke forkynner Jesus som Messias, eller som forkynner et forvrengt bilde av Jesus.
Resultatet er at vi da er tilbake til Bergprekenen i Matteus 7,21-23 og hører på det Jesus sa om falske profeter.
Ikke alle som sier til Meg: Herre, Herre skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn? Men da skal Jeg bekjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!
Loven er som forklart Guds ti bud, og vitnesbyrdet er Guds Ord, Bibelen. De som kaller seg profeter og ikke lever og taler etter dette prinsippet er ikke Guds profeter.
I Daniel finner vi et par andre kriterier, og dette er i Daniel 10,9: Men jeg hørte lyden av hans ord. Mens jeg hørte lyden av hans ord, lå jeg på mitt ansikt i dyp søvn, med ansiktet mot jorden, og i Daniel 10,17: For hvordan kan en slik som jeg, min herres tjener, tale med en slik som deg, min herre? Og jeg, i meg er det ingen styrke igjen, og det er heller ingen livsånde igjen i meg.
Min påstand er at da vi gikk fra profetisk tid til endetid i 1844 reiste Gud opp både en profetisk bevegelse og en profet som skulle føre Hans endetidsfolk på rett vei. Dette er helt i tråd med hva Bibelen sier: For Herren Gud gjør ingen ting uten at Han åpenbarer Sitt hemmelige råd for Sine tjenere, profetene, Amos 3,7. I stedet for å velge en høyt utdannet person, så valgte Herren en ung kvinne som måtte avslutte skolegangen etter tre og et halvt år, på grunn av en alvorlig skade hun fikk av en stein som traff henne i ansiktet. Alle trodde hun skulle dø før hun ble 15 årgammel, men 17 år gammel reiste Gud henne opp som profet for Guds endetidsfolk. Denne kvinnen bar alle tegn på å være Guds profet. Når hun fikk sine syn kunne hun fortelle om dette mens det pågikk, uten at hun trakk pusten over mange, mange minutter, se Daniel 10,17 hvor Daniel sier han ikke hadde livsånde igjen i seg. Det at han ikke hadde livsånde i seg forståes slik at han ikke pustet mens han hadde synet. Andre ganger var hun som i koma, og hun sanset ingen ting rundt seg, se Daniel 10,9 hvor profeten sier han falt i dyp søvn. I tillegg til dette kunne hun ta en Bibel i den ene hånden, løfte den over hodet og gå fram til en av de personene som var til stede, bla i Bibelen med den andre hånden, peke på en vers og sitere det ordrett uten at hun kunne se det, gå videre til neste og gjenta dette til alle hadde fått sine vers med tilhørende oppmuntring og trøst fra Gud, og i noen tilfeller berettiget refs og korreksjon.
Det var mange som ikke ville tro dette, og de strømmet til de møtene hun deltok på fordi de ville bevise at det hele var en bløff, og flere ganger var det leger til stede for å undersøke dette fenomenet uten å kunne forklare hva som skjedde. Men ingen, verken leg eller lærd, kunne på noen måte påvise at hun pustet da hun hadde sine syn. Enten hun var taus eller talte så var det ingen tegn til at hun pustet. Øynene hennes var vidåpne under hele synet og uansett hvor lenge det varte blunket hun ikke men øynene en eneste gang. Hennes syn kunne vare fra 15 minutter og opp til tre timer. De undersøkte også Bibelen hun brukte for å se om det var noen ‘hemmelige’ tegn hun kunne identifisere og på den måten finne riktige vers, men også her måtte de innrømme at det var ekte. Men de ville ikke gi seg. Når denne vesle, spinkle damen, som selv ikke veide mer enn 40 kilo da hun var ung, holdt en 9 – 10 kilo tung Bibel hevet over hodet i en hånd, noen ganger i over en time, hang store voksne menn seg i armen hennes for å dra den ned, men de klarte ikke å rikke den en millimeter. Denne damen het Ellen G. White, hun var den profeten Gud reiste opp for sin endetidsmenighet, og hun har etterlatt seg en rikholdig arv som vi finner her: Ellen G. White Writings in Multiple Languages (egwwritings.org)
Hva er spesielt med Guds endetidskirke?
Gud har altså reist opp Sin kirke i endetiden. Den ble dannet av adventbevegelsen som bestod av kristne fra alle kirkesamfunn og menigheter som gikk sammen i en tverrkirkelig bevegelse for å forkynne Jesu snare gjenkomst. Dette kirkesamfunnet har forkynt, og vil fortsatt forkynne det evige evangelium og de advarselsbudskapene som Gud gir til menneskene som befinner seg et eller annet sted i Babylon, og for å kunne gjøre dette har Gud utrustet dette kirkesamfunnet med alle de åndelige gavene som Paulus nevner i 1 Korinterbrev kapittel 12. Ut over disse gavene vil også medlemmene bli salvet på en spesiell måte av Den Hellige Ånd, og på den måten kunne stå fast på Guds ord når det begynner å storme rundt dem.
Denne kirken forkynner det evige evangelium.
En del av det evige evangelium er Guds fjerde bud, sabbatsbudet, 2 Mosebok 20,8-11. Dette budet peker tilbake til skapelsen og Gud som Skaper, For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den, (2 Mosebok 20,11).
Det er rundt dette budet den siste store åndelige kampen vil bli utkjempet om ikke så lenge. I begynnelsen, på den sjuende dagen i skapelsesuken valgte Gud å velsigne og hellige ukens sjuende dag, som er vår lørdag. Ingen andre av ukens dager har blitt velsignet og/eller helliget, kun ukens sjuende dag, (se 1 Mosebok 2,3). Når Gud har helliget denne dagen betyr det at Han er spesielt til stede denne dagen for å møte alle dem som ønsker å tilbe Ham på den måten Gud har foreskrevet, og det er nettopp i dette velsignelsen over dagen ligger. De som velger Guds sabbat av kjærlighet til Gud vil bli rikelig velsignet på en måte som overgår all forstand.
Når da Gud har en spesiell dag som sin helligdag, hviledag og sabbat, så kan jo ikke Satan være noe dårligere. Djevelen er jo mr. CopyCat personlig. Han imiterer alltid det Gud gjør, og han legger seg alltid så tett opp til sannheten som mulig samtidig som han er så langt unna som det går an å komme. Det beste eksempelet på dette er jo nettopp sabbaten. Gud valgte en dag, Satan valgte en dag. Dette er så likt det går an å få det. Gud valgte ukens siste dag, sabbaten, vår lørdag, mens Satan valgte ukens førte dag, vår søndag. Den siste kontra den første er så langt unna hverandre det går an å komme.
Men, vil sikkert noen si, ukens sjuende dag er søndagen – bare se på kalenderen! Vel, en slik påstand er ikke helt riktig. Det er åpenbart at søndagen figurerer som ukens siste dag på kalendere i vår tid, men da er de som sier dette ignorante, med eller uten å ville være det. Saken er den at 1. januar 1973 ble kalenderen endret i store deler av verden, ved at de tok søndagen, som er og blir ukens første dag, og plasserte den som ukens sjuende dag. Dette ble gjort for å komme i harmoni med den falske sabbaten som pavemakten har innført.
Dette har skjedd
Vi vet at kort tid etter syndefloden så ble menneskene igjen delt i to leire som de ble etter at Kain slo i hjel sin bror Abel. Dette er a) de som fulgte Guds vilje, og b) de som fulgte egen vilje. Søndagen ble innført i hedenske religioner kort tid etter syndefloden for omlag 4300 år siden, og siden den gang har de fleste hedenske religionene dyrket solguden, som ikke er noen annen enn djevelen selv. Sabbaten ble innstiftet i Edens Hage før Adam og Eva falt i synd, og er følgelig like hellig som Gud selv. Denne Guds hellige dag har vært under angrep siden tidenes morgen, og i vår tid er angrepene flere og hardere enn noen gang tidligere. Det hele vil tilspisse seg når helligholdelse av søndagen blir innført med lov, og vil følges opp med strenge sanksjoner slik at de som ikke følger loven om søndagshelligholdelse i første omgang blir nektet å handle:
Han gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn, Åpenbaringen 13,16-17 ….
… og til slutt vil en dødsstraff utstedes over alle de som bryter loven: Han ble gitt makt til å gi ånde til dyrets bilde, slik at dyrets bilde skulle snakke, og gjøre det slik at alle de som ikke ville tilbe dyrets bilde, ble drept, Åpenbaringen 13,15.
Dette er på trappene, og pave Frans reiser rundt i verden og promoterer familiedagen, og sier at verden må ha en dag fri fra sitt arbeid for å kunne være sammen med familien sin, og paven tar æren for å ha introdusert denne fridagen. Det er tydelig at paven helt ser bort fra Guds fjerde bud som soer dette:
Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den, 2 Mosebok 20,8-11.
Som vi ser så var det Guds plan fra begynnelsen at mennesket skulle arbeide seks dager i uken, og at ukens siste dag, sabbaten, vår lørdag, skulle være helligdag, fordi Gud helliget dagen og Han velsignet deg. Det faller derfor på sin egen urimelighet det paven som om familiedagen. Men, som vår fiendes håndlanger, så gjør pavemakten det som er sin guds vilje, og det er å legge seg så tett opp til Guds vilje i ett og alt.
Hva gjenstår for Guds trofaste rest å gjøre i endetiden?
For Guds folk er det avgjørende å gå ut og gjøre den jobben Gud har utrustet oss til å gjøre. Dette betyr imidlertid ikke at alle skal løpe ut på gaten og forkynne endetidsbudskapet, for alle har ikke blitt gitt den gaven til å forkynne. Som nevnt tidligere under overskriften Adventbevegelsen så utruster Gud sitt folk med forskjellige åndelige gaver, og Gud utruster en med visdom, en annen får kunnskap,til en annen gir Gud tro, en annen blir gitt gaven til å helbrede, en annen får kraft til å gjøre undergjerninger, noen får den profetiske gaven, andre igjen kan prøve ånder, noen får gaven til å tale forskjellige tunger, mens andre igjen får evnen til å oversette, eller tyde tunger.
For å vite hvilken åndelig gave Gud har gitt oss må vi be om at Gud viser oss dette, og det kan Han gjøre på forskjellige måter, men er vi i harmoni med universets Skaper vil vi forstå hva som er vår gave, eller gaver. Sammen som Guds endetidskirke er vi i besittelse av alle disse gavene, og sammen kan vi da utføre store under og mirakler i Jesu navn med Guds hjelp. I oss selv kan vi ikke klare å gjøre noe.
Til oss som er en del av Guds endetidskirke:
La oss gå ut og forkynne det evige evangelium, og gjøre dette med de åndelige gavene Gud har utrustet oss med. Ikke forstå det dithen at vi må slutte med det vi holder på med. Vi skal fortsatt jobbe, gå på skole og ellers drive med det vi driver med. Det er jo disse stedene som vi oppholder oss daglig som er vår nærmeste misjonsmark. Det er på arbeidsplassen, skolen, fritidsaktivitetene og i nabolaget vi bor som vi kan gjøre en forskjell, og den måten vi skal forkynne det evige evangelium på er med kjærlighet, fordi Gud er kjærlighet, og vi skal forkynne Hans evige evangelium som egentlig er et eneste stort kjærlighetsbrev fra Ham til oss mennesker.
I 1 Johannes brev 4,9-11 skriver kjærlighetens apostel følgende: Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt Sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og har sendt Sin Sønn til soning for våre synder. Elskede! Hvis Gud elsket oss slik, så skylder også vi å elske hverandre. Johannes sier egentlig at dersom vi elsker Gud så ønsker vi å gå ut i verden å være et lys som kan kalle de som er i Babylon ut av henne og vise dem veien til Gud.
Alle har blitt velsignet med både visdom og kunnskap, og den beste vi kan gjøre er daglig å søke oss til kunnskapens kilde før vi går ut. Vi kan hjelpe en nabo, et tilfeldig menneske på bussen, en vi møter i butikken, en arbeidskamerat, eller en klassekamerat. La oss leve det evige evangelium med våre liv slik at vi vekker nysgjerrigheten hos de vi møter på vår vei. Da vil de kanskje begynne å søke Gud. Vårt oppdrag er å så et frø, så vil Herren la det vokse opp dersom det frøet vi sår faller i god jord.
Vi må forkynne hele evangeliet, ikke bare det vi tror de andre vil høre. Vi må fortelle om den kommende dommen like mye som vi skal fortelle om Guds uendelige og grenseløse kjærlighet. Vi må fortelle at Jesus snart vil komme tilbake til jorden for å forløse sitt trofaste folk, og at Jesu andre komme er slutten på denne verden slik vi kjenner den. Vi må fortelle at alle mennesker som lever og som har levd vil få sin dom, og at noen blir frikjent i denne dommen fordi de har valgt å søke tilflukt hos Jesus Kristus og latt Han være konge i deres liv, disse vil motta sin lønn som er det evige liv. Jesus sier om seg selv i Johannes 14,6 at Han er både veien, sannheten og livet. De andre som har forkastet Jesus Kristus vil møte den evige død, men det er den enkeltes individuelle valg. De har valgt bort Kristus og livet og valgt døden i stedet, og døden er som vi vet fravær av liv. Vi må også kalle på de mange som befinner seg i de falne kirkesamfunnene, som Bibelen kaller Babylon, og fortelle at det er en vei ut av disse:
Etter dette så jeg en annen engel som kom ned fra himmelen. Han hadde stor makt, og jorden ble opplyst av hans herlighet. Og han ropte kraftig med høy røst og sa: Falt, falt er den store Babylon, og hun er blitt et bosted for demoner, et fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt fugl! For alle folkeslagene har drukket av hennes horelivs vredes-vin, kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike ved overfloden fra hennes luksus. Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa: Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager, Åpenbaringen 18,1-4.
Det folket som har blitt gitt dette ærefulle oppdraget er beskrevet på følgende måte i Åpenbaringen, de andre av hennes ætt, de er tålmodige, de holder alle Guds bud, og de har Jesu Kristi vitnesbyrd, og de har Jesu tro:
Og dragen ble rasende på kvinnen, og han gikk for å føre krig mot de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd, Åpenbaringen 12,17 … // … Her er de helliges tålmodighet, de som holder Guds bud og Jesu tro, Åpenbaringen 14,12. Jesu Kristi vitnesbyrd er forklart i Åpenbaringen 19,10 som profetiens ånd: Og jeg falt ned ved føttene hans for å tilbe ham. Men han sa til meg: Se til at du ikke gjør det! Jeg er en medtjener sammen med deg og dine brødre, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe! For Jesu vitnesbyrd er profetiens ånd.
Til dere som fortsatt befinner dere i Babylon:
Gud har helt siden Adam og Eva falt i synd i Edens Hage kalt på oss mennesker for å få oss til å innse hvilken tilstand vi befinner oss i og hvor vi er i forhold til Gud. I Edens Hage ropte Gud Hvor er du? for å vekke opp Adam og Eva, og gjennom hele historien har Gud reist opp profeter som har kalt menneskene tilbake til Gud, og i vår tid lyder den siste advarselen gjennom de tre englers budskap og det høye rop. I Åpenbaringen 18,1-5 leser vi følgende:
Etter dette så jeg en annen engel som kom ned fra himmelen. Han hadde stor makt, og jorden ble opplyst av hans herlighet. Og han ropte kraftig med høy røst og sa: Falt, falt er den store Babylon, og hun er blitt et bosted for demoner, et fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt fugl! For alle folkeslagene har drukket av hennes horelivs vredes-vin, kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike ved overfloden fra hennes luksus. Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa: Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager. For syndene hennes har nådd helt til himmelen, og Gud har husket hennes gjerninger.
Her brukes ordene hun og hennes som synonyme begreper på Babylon. Hun er også synonymt med kvinne, og kvinne i Bibelen er et bilde på Guds folk eller kirken. Ser vi på historien til Babylon så ser vi at denne byen ble grunnlagt av Noas oldebarn, Nimrod, som var den som ledet an i opprøret mot Gud etter syndefloden. Det står om Nimrod at Han ble en stor jeger for Herren. Derfor blir det sagt: Som Nimrod, den store jegeren for Herren. (1 Mosebok 10,9). En stor jeger for Herren må forstås slik at han var i opposisjon mot Gud og ledet folket til fall.
Gud sa: bli mange og oppfyll jorden, med andre ord: ikke bygg dere byer men bo spredt utover jorden
Nimrod sa: la oss bygge oss byer og bo sammen i store grupper.
Gud sa: aldri mer skal en vannflom ødelegge jorden.
Nimrod sa: la oss bygge oss et tårn som rekker helt opp til himmelen, med andre ord: så vi kan unnslippe den neste vannflommen.
Senere har Babylon blitt et bilde på selve synkretismen, eller sammenblandingen av alle verdens religionene. Falt, falt er det store Babylon står det i tekstavsnittet over. Dette henspiller på det falske kirkesystemet som utviklet seg over tid i den kirken som Jesus og Hans apostler grunnla pinsedagen i år 31 e.Kr. og som i dag er de falne kirkene som fører Babylons tradisjon videre i form av stadig mer hedenskap og menneskelige tradisjoner som innføres i kirkene.
Tør du ta sjansen på å bli værende i Babylon når du vet at Gud en dag i nær framtid vil ta det endelige oppgjøret med den falne kirken? Gud kaller på DEG, og han roper ut: … Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager.
Dette kan være siste sjanse for deg å vende deg til Gud og komme deg ut av henne – Babylon – og Gud selv kaller DEG for sitt folk. Gud elsker deg, og det er ingen ting som er viktigere for Gud enn at DU kommer deg ut av Babylon og søker tilflukt hos Ham.
I Åpenbaringen 14,7 ser vi at den første engelen sier: … Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet. Og tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder!
Spørsmålet er hvorfor vi dette budskapet blir gitt. Hvorfor skal vi tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder? Kan det være fordi det er en annen måte å tilbe Gud på? Er det noen som forkynner en lettere vei enn den eneste veien som fører til Gud? Hva minner denne teksten deg om? Den første engels budskap (Åpenbaringen 14,6-7) er en klar gjentagelse av Guds fjerde bud som lyder slik: Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den, 2 Mosebok 20,8-11.
Som vi så over så er Guds ti bud vært gjenstand for endringer gjort av den katolske kirken. Dette har Gud vist sine tjenere profetene i gammel tid, og vi ser at også denne profetien har blitt opp fylt til punkt og prikke. (Se Daniel 7,25 og det å forandre tider og lov).
Jeg vet ikke hvem du er, men Gud vet hvem du er, og Han lengter etter at du skal forlate Babylon og ta imot det rene og uforfalskede ordet som Gud har bevart i sin endetidskirke. Vårt kirkesamfunn er egentlig en bevegelse, en tverrkirkelig bevegelse, og slik starten på bevegelsen var, slik vil avslutningen være. I dag består adventbevegelsen av mennesker som har kommet ut av alle kirkesamfunn sammen med tidligere jøder, muslimer, buddhister, hinduister, ateister som alle har det til felles at de har hørt Gud kalle på dem og forlatt Babylon og tatt tilflukt i Guds endetidskirke. Slik som Gud kalte på Adam i Edens Hage, ved å bruke hans navn da han ropte: Adam, hvor er du? slik kaller Gud også på deg, og han kaller på deg med ditt navn fordi Han elsker deg så høyt at Han lot Sin egen sønn dø for at du skulle få leve, leve evig sammen med din Gud, Skaper og Frelser.
Tiden er knapp, og Jesus vil snart avslutte sitt verk i det himmelske tempel, og da vil alles skjebne være avgjort, enten til evig liv i samvær med universets hersker, vår kjære Gud, Skaper og Frelser, eller til evig død. Når Jesus forlater det himmelske tempelet vil nådedøren lukkes, noe som betyr at da er det ikke lenger frelse å få for de som ikke har tatt imot Jesus Kristus som sin Frelser. Men før nådedøren lukkes vil verden settes på en siste prøve. Hvem vi vil tilbe er kjernen i denne prøven. Det finnes bare to valg. Enten velger vi aktivt å følge universet herske, vår Gud, Skaper, Frelser og Forløser, eller så velger vi aktivt å følge dyret. Andre valg finnes ikke, og ingen kan stille seg likegyldig til dette, det er enten eller, ingen mellomting.
Snart vil det komme en søndagslov som vi alle må ta stilling til, og selv de av oss som i dag har valgt å følge Guds ti bud, må aktivt velge side den dagen søndagsloven kommer. Det er det valget du gjør når søndagsloven kommer som vil besegle din skjebne, og dette valget vil følge deg inn i evigheten. Vil du følge Gud, så kan du ikke godta søndagsloven uansett hvilke sanksjoner verden vil pålegge deg. Husk bare på at Gud er mektig nok til å utfri deg fra alle prøvelser og plager bare vi legger oss i hans hender. Gud har lovet å utfri sitt trofaste folk i endetiden, og Guds løfter svikter aldri. De står fast i all evighet.
Mange sier at dette med en verdensomspennende søndagslov aldri kommer til å bli virkelighet, men Bibelen har et prinsipp som er fantastisk. Dette kalles typologi, og handler om bilde og motbilde. Bilde er en hendelse som har skjedd en gang i fortiden, og motbilde er en lik hendelse som vil skje i framtiden (sett i forhold til bilde). Går vi til Daniels bok så finner vi en historie som er et bilde på en framtidig hendelse. Det som skjedd i Babylon gjaldt for hele den aktuelle verden, som på Daniels tid var det Babylonske imperiet. Motbildet til det som skjedde på slettene i Duradalen for 2600 år siden vil vi snart stå ansikt til ansikt med.
Bilde finner vi i Daniel 3,1: Kong Nebukadnesar laget en billedstøtte av gull. Den var seksti alen høy og seks alen bred. Han satte den opp i Duradalen, i provinsen Babylon … // … og i versene 4-6 står det: Det var en herold som ropte høyt: Dere befales, dere folk, folkestammer og enhver med sitt tungemål, på den tiden dere hører lyden av horn, fløyte, lyre, harpe, lutt og trommer sammen med all slags musikk, skal dere falle ned og tilbe gullbilledstøtten som kong Nebukadnesar har satt opp. Den som ikke faller ned og tilber den, skal straks kastes i en ovn med brennende ild.
Motbildet finner vi i Åpenbaringen 13,14-15: Og han forfører dem som bor på jorden ved de tegn som han ble gitt å gjøre foran dyret, og sier til dem som bor på jorden at de skal lage et bilde for det dyret som ble såret med sverdet og overlevde. Han ble gitt makt til å gi ånde til dyrets bilde, slik at dyrets bilde skulle snakke, og gjøre det slik at alle de som ikke ville tilbe dyrets bilde, ble drept.
Som vi ser så er det profetert at dette skal skje. Vi skal tvinges til å tilbe dyret, som her er et bilde på den falne kirken, og det skjer når dyrets nærmeste samarbeidspartner i endetiden, det andre dyret i Åpenbaringen 13,11, vil sette opp et ‘bilde’ av det første dyret, og i dette tilfellet er det å tilbe det første dyret gjennom å akseptere den falske sabbaten det er snakk om. Det kommer en søndagslov, og vi vil bli tvunget til å ta stilling til denne loven, og sanksjonene for de som ikke adlyder loven er dødsstraff. Men Gud ville ikke vært kjærlighetens Gud om Han ikke hadde overlatt Sitt trofaste folk til seg selv i denne vanskelige tiden. Dersom vi velger å følge Gud og holde Guds ti bud, alle Guds ti bud, så vil Han sørge for oss så vi ikke lider mer enn det vi kan holde ut til forløsningen kommer. Dette har Gud lovet oss:
Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd, deg nærmer det seg ikke, Salme 91,7
Frykt ikke for plutselig skrekk eller for de ugudeliges ødeleggelse når den kommer. For Herren skal være ved din side, og Han skal bevare din fot så den ikke blir fanget, Ordspråkene 3,25-26.
Om du åpner ditt hjerte for Gud vil du høre at Han kaller på deg. Han roper: Menneske, hvor er du? Kom ut av henne du som er så kjær for meg. Ja, du er så kjær for Gud at Han lot Sin egen sønn dø på korset for at du skal slippe den evige død. Guds sønn tok din skyld og straff og døde i ditt sted for at Han skal kunne ikle deg Sin rettferdighet og gi deg evig liv. Men Gud tvinger ingen. Du må velge, du må foreta et aktivt valg.
Kjære venn. Hva velger du? Det koster deg ingen ting å følge alle Guds ti bud og forlate Babylon mens det ennå er tid, men på den andre siden vil det koste deg alt å bli værende i Babylon.
Ånden sier kom! Kommer du? Valget er ditt.